It is a good viewpoint to see the world as a dream. When you have something like a nightmare, you will wake up and tell yourself that it was only a dream. It is said that the world we live in is not a bit different from this.
(Ghost Dog)
Sax Ruins: Yawiquo (Ipecac, 2009)
Hva skjer når to avantgarde-jazzister slår seg sammen for å dekonstruere låter av genreovergripende og innovative Ruins? Det har duoen Sax Ruins satt seg fore å finne ut av, og resultatet er heseblesende, intenst og ganske så forfriskende. I hvert fall i korte injeksjoner.
Nå er ikke akkurat Sax Ruins ukjent med originalmaterialet, da trommis Tatsuya Yoshida både grunnla og hamrer skinn for moderbandet, og er ellers kjent for å være blant de mest innovative trommisene i moderne japansk musikk. Ono Ryoko er kjent som improviserende saksofonist, og hun har deltatt i en rekke konstellasjoner innen de fleste musikalske grener. Det skaper en forståelse for utgangspunktet og en sikrer en musikalsk tyngde som kommer prosjektet til gode.
Sax Ruins har plukket kutt fra Ruins’ katalog, og re-arrangert og omformulert på disse for trommer og saksofon. De har ikke kompromisset på Ruins’ intensitet. Låtene er mange og korte, men ingen er lineære eller opplagte på noe vis. Dette er musikk som vektlegger komplekse brytninger, raske temposkifter og ekstrem presisjon. Det er ikke unaturlig at Ipecac står som utgiver, da Sax Ruins legger seg ganske nær opp til Mike Pattons frenetiske utforskertrang, men uten de nyansene som preger disse – eller Ruins selv.
’Sounding like a big band playing progressive jazz core’ reklamerer utgiveren, en smule anmassende kunne de kanskje lagt til.
Nisennenmondai: Neji/Tori (Smalltown Supersound, 2008)
2008 vil bli et stort år for jentetrioen fra Tokyo. I løpet av året slippes langspilleren Destination Tokyo, og i forkant av denne kommer EP-samleren Neji/Tori på norske Smalltown Supersound. De to EP’ene ble opprinnelig utgitt i 2004-05, og har vel ikke vært spesielt godt tilgjengelige her til lands. Nisennenmondais opptreden under Ladyfest på Mono i Oslo var dessuten en fabelaktig oppvisning. Instrumentalbandet framviste en latterlig fengende blanding av no wave, krautrock og dansbar punkrock, der særlig trommis Sayaka Himeno viste motoriske egenskaper av en annen verden. Ikke vanskelig å forstå at Battles har vært blant de største hyperne av denne trioen.
Neji plasserer på velvillig vis bandets røtter. Tre av de fem låtene er nemlig oppkalt etter band; ”Pop Group”, ”This Heat” og ”Sonic Youth”. Til sammen danner disse tre mye av Nisennenmondais uttrykk. I likhet med disse innovative bandene er Nisennenmondai mer opptatt av å skape enn å reprodusere, der kombinasjonen av hypnotiske grooves, metalliske gitarer og bølger av støy som vasker over oss virker sjelden friskt. Lydbildet er tidvis ganske rufsete, en mellomting mellom Konono og Lightning Bolt kan man tenke seg, men ikke mer enn vi tåler. Tori er den svakeste av de to EP’ene, men har nok det aller feteste enkeltkuttet i ”Kyuukohan”. Merk av navnet Nisennenmondai, altså, først som sist. De vil garantert la høre fra seg.
Nisennenmondai: Destination Tokyo (2008)
Her har Tokyo-trioen rensket opp noe av sitt tidligere rufsete lydbilde og beveget seg ut på en noe mer minimalistisk vei – uten å miste altfor mye energi eller glød. Alle som så bandet i Oslo i mars 2008 vil kjenne igjen både flere av låtene og mye av den samme oppbygningen her. Nisennenmondai åpnet da som her med signaturlåten ”Souzousuru Neji”, som danner skole for resten av denne platen: Trommis Sayaka Himenos frenetiske råkjør, Yuri Zaikawas pumpende, funky basslinjer og Masako Takadas oppbyggelige og støyende gitararbeid. Med rytmeseksjonen going steady jobber Takada med pedaler og effekter for å bygge et forstyrret sound som bryter med de taktfaste drivet, og resultatet er dansemusikk for hjernen og tankegods for bena, særlig når de tillater seg å pumpe løs i 10-12 minutter slik de gjør på fire av disse seks kuttene.
Hint av krautrock (Kraftwerk, Neu!) har blitt sterkere, og kombinert med avantrock av typen Pop Group og This Heat, samt nyfreaks som Sunburned Hand Of The Man og militant presisjon à la Battles er Nisennenmondai i det store og hele veldig spiselige – også på plate. Det er imponerende at de med relativt enkle virkemidler evner å fremstå som nytenkende, at de med en så trofast line-up evner å virke originale. Heller ikke denne gangen har de helt klart å utnytte studioformatets muligheter, men det er kanskje slik de vil det skal låte. Noe mer tyngde og fylde i lydbildet ville gitt enda bedre sluttresultat etter mitt skjønn. Den spinkle lyden fjerner noe av dynamikken som trioen er mer kapable til å fremvise live.
OOIOO: Kila Kila Kila (Thrill Jockey, 2004)
Kombinasjonen Yoshimi P-We og Thrill Jockey burde alene være nok til å pirre mange musikk-interesserte. Yoshimi har bakgrunn fra Boredoms og Free Kitten med Kim Gordon, har samarbeidet med Cibo Matto og raga-bandet Saicobaba. Hun ble kanskje mer allment kjent takket være The Flaming Lips’ Yoshimi Battles The Pink Robots (2002) og er altså frontfigur i dette japanske jentebandet. OOIOO ble dannet i 1996 og startet som oppvarmingsband for Sonic Youth i Japan, og de har etter dette lagt en rekke album bak seg. Dette er deres første på Thrill Jockey. Alt ligger altså godt til rette for en spennende utgivelse. Kila Kila Kila kiler da også noen øreganger med sin eksotiske groove-pop/psykedelia/post-rock og what not, selv om jeg ikke sitter like begeistret igjen som etter å ha opplevd et utrolig underholdende og blendende liveband.
Platen åpner både noe statisk og vanskelig med tittelsporet (med tekststrofer som ’kila kila kila, li’a li’a li’a, kiliakilakila, koe koe koe…’ etc.) og ”Ene Soda”. Først på det lange tredjesporet ”Sizuka Ring Neng” finner bandet etterhvert en kopling mellom slagverkene, wah-wah gitar, snåle stemmer og et lett rytmisk groove, som får bygge seg sakte opp gjennom 10 minutter. Chantingen veksler mellom rop og hvisken og blander seg sammen med en fargerik ansamling keyboards. Det er ikke ofte avantpop er så dansbart og lekent som dette, som et samarbeid mellom Tortoise og Can, men uten den spenningen disse to bandene er/var kapable til. ”On Mani” lar groovet fortsette men stemmen dø ut, og Yoshimi bruker heller munnen til å blåse trompet. Litt orientalsk gitarinnspill til tross, ”On Mani” minner meg i mangel av noe annet om Jaga Jazzist, men dras ut for lenge uten særlig progresjon. På ”Northern Lights” forlates den ledige rytmikken til fordel for et mer åpent terreng. Låten er en luftig bevegelse mellom drømmende gitarer og vokal med mer fritt og jazzy bakteppe. Igjen synes jeg ikke OOIOO tar de nødvendige grepene for å utvikle låten i en mer spennende retning, ikke minst med tanke på at de har snaue ti minutter til rådighet. Etter mellomspillet ”Niko Niko Niko” drar de like gjerne en kvarter lang sak med navn ”Aster”. Det er et stykke med mange rom. Den åpner seg gradvis fra droneland til et mer psykedelisk ritual, og beveger seg etterhvert over i mer frie former inn i et lekent jam-parti før dronene og vokalmessing toner den ut. ”Aster” viser noe av kreativiteten som bor i dette bandet. 12 minutter lange ”Anuenue Au” avrunder platen. Igjen er det med ganske luftige svermerier uten særlig faste holdepunkter. Manende vokal, post-rock beats, harper og piano-risling i psykedeliske omgivelser. Det er både betagende og flott, men likevel er det noe fjernt over OOIOO her, som gjør at i hvert all jeg ikke blir helt sugd inn i det de driver med.
Variert, forførende og tidvis inspirerende, OOIOO lover likevel i det store og hele litt mer enn de klarer å holde på sin Thrill Jockey-debut.
5000 miles over airplane graveyards
Landmass oceans wide
Over continents a sonic wind
Honing in on a tune no one can hear
Perfect pitch, simple glitch, promises
Over the skies, in disguise
Calexico
Calexico har sin forhistorie som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Joey Burns og John Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og en viss distanse til mytene, er noen av pilarene til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, et uttrykk som skulle bli en målestokk for senere utforskninger i dette varme, vindblåste soniske landskapet.
Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Calexico reiser lengst og våger mest på sine mer uortodokse utgivelser. I større grad enn på sine offisielle skiver kombinerer de sin geografiske tilknytning til grenseområdene med musikalsk vennskap til Chicago-style post-rock. Travelall er tross sin semi-offisielle status ingen B-side samler. Som en 50 minutter lang oppdagelsesferd der Burns/Convertino igjen utforsker hemmeligheter i sin store instrumentsamling og med sitt romslige musikalske vidsyn. Nesten ni minutter lange ”The Waves Crashing…” setter tonen på denne helinstrumentale platen. Med Robert Mazureks bistand kan den minne om en søvnig Miles Davis anno In A Silent Way. Sammen med finalen ”Flat Handed And On The Wing” (som varer ca. 13 minutter og er altfor kort) kler Burns og Convertino Travelall med hviskende minimalisme, dyp bass og vispende rytmer, der ingen lyder er feilplassert. Selv om ingen av de andre sporene har den samme himmelske søken, nevnes jazzy ”Cachaca”, stemningsfulle ”Driving To Get Away” og sydlandske ”Lunada Lando” som minneverdige øyeblikk.
Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Når Calexico slipper singler og EP’er gjelder det å passe på, for da er det ofte mye snadder å hente. Så også med denne. Med en spilletid på nesten førti minutter og med tre vellagde musikkvideoer inkludert, er Even My Sure Things Fall Through nesten jevngodt med en vanlig fullengder. En instrumental miks av ”Sonic Wind” innleder det hele, dominert av trompetist Jacob Valenzuela. ”Crystal Frontier” er en vinnende gladlåt som er det nærmeste denne gjengen kommer Enrique Iglesias. Men teksten er en sterk beretning om de menneskene som til enhver tid befinner seg langs den svidde grensen mellom Mexico og USA. Den elektroniske duoen Two Lone Swordsmen har tatt seg friheten til å remikse “Untitled III”, revitalisert ved hjelp av moderne rytmeinstrumenter og synther, men med den tunge stemningen fra originalen i behold. Vellykket. De gjør dessuten en cover, ”Chanel No. 5” av Mark Eitzel. Han kan skrive de vakreste viser, og Calexico evner å tolke ham som det skulle være deres eget stoff. Jeg blir igjen slått av hvor intenst og avslappet Burns synger. Enda bedre gjør han det på sin egen ”Crooked Road And The Briar” (fra Aerocalexico, 2001). Igjen en klassisk historie fra Burns’ skattekammer, om småbyjenta Rosemary som brutalt blir myrdet, hvorpå byens justis henger den uskyldige, fattige fylliken Rufus. I all sin elendighet løftes låten opp mot det himmelske mens hun blir ’dragged through the darkness, beneath the lonely cypress’ ”Banderilla” er et stemningsfullt trompetkall mot månen, før den elegant slår om til en glad mariachi. Og som for å vise frem hele sitt register avsluttes det med lange og mystiske ”Hard Hat”. Dette er en stil jeg setter aller høyest hos Calexico, disse lange svevende avantgarde-lignende komposisjonene som tilsynelatende mangler både mål og mening, men som er aldeles praktfulle der de langsomt forsvinner inn i Sonora-nattens veldige mørke.
Feast Of Wire (City Slang, 2003) Feast Of Wire er i sin helhet mer reservert enn deres tidligere. Med mørke, novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store – og gledelige – overraskelsene uteblir. 16 låter og snaut femti minutter er i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den kollektive stemningen som kjennetegner dette bandet kan fort snu fra å være en styrke til å bli en sprikende helhet. Selv om sluttresultatet er stilsikkert og lekkert har de heller ikke denne gangen klart å utløse sitt fulle potensial, å veve sammen det store mesterverket av et lappeteppe. Men du verden, det er mye fint her. Ta ”Sunken Waltz”, en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:
Prayed it would rain and rain submerge the whole western states call it a last fair deal With an American seal and corporate hand shake
”Quattro (World Drifts In)” er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og sine fine strykerarrangementer. ”Black Heart” er et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en elegant atmosfære til Burns’ skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På ”Close Behind” blandes de inn med en blåserrekke fra gamle Mexico, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen.
Ønskes renere Mexico-innflytelse kan du høre tradisjonelle ”Across The Wire” og ”Güero Canale”, men sett under ett er det mindre spor av Mexico enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy ”Attack El Robot! Attack”. Det rene jazzsporet ”Crumble” skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske ”Not Even Stevie Nicks…” er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen på full fart utfor stupet.
Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Calexico har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried To Dust skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried To Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.
De benytter seg av mange velkjente virkemidler. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander – hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av, bygge videre på. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western… alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret – og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.
Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige ”Red Blooms”, satt til Russland). Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. ’I’ll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me’ heter det i mørke “Man Made Lake”. Det er fra her, fra spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam (Iron & Wine) i ”House Of Valparaiso” er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. ”Slowness” er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: ’Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways’ (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: ’Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate’s Pass’ (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På ”Fractured Air (Tornado Watch)” blir naturen vred, ’from the delta to the plains’. Det er mange slike bra låter her, og jeg må trekke fram et par til: ”Bend To The Road” er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. ”El Gatillo (Trigger Revisitied)” er et nikk tilbake til The Black Light, hvor vi tar del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende ”Contention City” er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk med Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback) på gitar.
Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdig lagt. I det er Carried To Dust en helt sentral brikke.
Brokeback Just runnin scared, feelin low Runnin scared, you love him so Just runnin scared, afraid to lose If he came back which one would you choose
Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Musikere løst tilknyttet den sjangerløse Chicago-scenen evner stadig å forvirre sine lyttere med nye påfunn. Det er ikke så farlig så lenge de leverer varene, så som Brokeback gjør. Det er mulig å fylle spaltemeter med hva de involverte ellers bedriver tiden med, men la oss for enkelhets skyld forklare at Morse Code er et møte mellom Tortoise, Calexico, Yo La Tengo og Stereolab. Den roadmovie-lignende undertittelen Across The Americas er ikke misvisende da dette er visuell musikk – en road movie i plateformat. På den lange åpningslåten ”Lives Of The Rhythm Expert” er det ikke melodien man fester seg ved, men heller den strukturløse stemningen. Ved hjelp av en pulserende rytme og orgeldroner blir man gradvis sugd inn i et vakkert kaos, som minner en del om krautrockband som Faust og Kraftwerk. Et stykke samtidsmusikk av typen ambient avantgarde. Den andre lange komposisjonen, ”Flat Handed And On The Wing” er mer minimalistisk i instrumentalbruk, men samtidig mer melodiøs og gjenkjennelig i formen. Med en rolig bassgang i bunn får Joey Burns’ twang og Birdsongs følsomme blåsespill fritt spillerom, og sammen blir dette noe i nærheten av ambient western og hinsides vakkert. Som en bonus, og en forløsning kan man nesten si, avsluttes reisen med en nydelig versjon av Roy Orbisons ”Running Scared”. En fantastisk lytteropplevelse har dette blitt, som i tillegg tilbyr to videofilmer av Braden King, som ytterligere underbygger meningen som ligger i tittelen. Filmene tar oss bokstavelig med Across The Americas.
Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Brokeback har denne gangen strukturert låtene sine til ni separate og ganske varierte stykker fordelt på snaue 40 minutter. Man kan lett argumentere for at det er for mange låter på for liten tid, men det er til gjengjeld mye fint å høre på. Slik som “Lupe”, som er Brokeback på et mer rytmisk og jazzy spor, der oppstykkede elektroniske puslebiter finner sin rette plass ved hjelp av kornettist Rob Mazurek og trommis Chad Taylor.
”Name’s Winston, Friends Call Me James” introduserer Sterolabs Laetita Sadier (nå i samarbeid med Douglas McCombs i Frankrike under navnet Monade) og Mary Hansen (bless her, dette er hennes siste opptak) som messer frem drømmende vokallyder. Det minner en god del om det vi fikk presentert på Oslo Jazzfestival 2002, og deler naturlig nok noe av den distingverte franskklingende cocktailsmaken til Stereolab. Den samme stemningen kommer igjen i ”In The Reeds”, og akkurat som den beklagelig stillestående opptredenen i Oslo, blir denne stilen også noe anonym på plate. På ”50 Guitars” drysser de sine drømmer som sildrende harpetoner nedover ryggen vår i en låt som beveger seg til ytterkantene, der Pharoah Sanders og Alice Coltrane befinner seg, men også denne svinner uforløst vekk uten at musikeren evner ta den videre utover en komfortabel dvaletilstand. På coverversjon av Tortoise’ ”The Suspension Bridge At Iguazú Falls” (fra TNT) er den lett gjenkjennelige basslinjen bevart, mens strykere (av de allestedsnærværende ’the machines’) erstatter moderbandets klokkespill og lydrikdom. Nok en gang, veldig fint, men den overstiger ikke originalen. Jeg trives best sammen med Brokeback når de legger seg på en mystisk 50-talls Roy Orbison møter David Lynch på One Eyed Jacks. ”Everywhere Down Here” med søvnig twang-gitar og John McEntires flytende orgel er som sistedansen der. Aller stiligst er likevel den skrekkelig korte avslutningen ”Pearl’s Dream” (en cover fra filmklassikeren Night Of The Hunter (1955) med Robert Mitchum i hovedrollen) hvor Mary Hansen gir oss frysninger på ryggen på sin ferd opp til månen.
Mens Across The Americas var en sammenhengende lang reise gjennom mange land og sinnstilstander, er denne mer som enkelte postkort fra stoppesteder på veien.
Friends Of Dean Martinez
Det var i 1994 Giant Sands steel-gitarist Bill Elm dannet sitt eget band, helinstrumentale Friends Of Dean Martinez. Han fikk med seg blant andre Joey Burns og John Convertino (Calexico), og sammen skapte de stemningsfull kaktuswestern og cocktailsippende lounge med en smakfull spice av amexicana på skivene The Shadow Of Your Smile (1995) og Retrograde (1997, begge Sub Pop). Etterhvert har Elm og Semple beveget seg inn mot mer eksperimentelle og varierte musikalske retninger, med kontinuerlige utforskninger som har ført dem et godt stykke unna typisk ørkenrock. Ørken, surf og western-lounge er tre sentrale elementer i deres musikk, men Elm og gitarist Mike Semple har langsomt beveget seg inn i en dunklere og mer diffus verden.
Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001) Wichita Lineman åpner som en bombe, og vil kanskje få deg til å sjekke om du har lagt riktig plate i spilleren. Etter at en film ruller i gang platen – en gjennomgående effekt som understreker den filmatiske effekten i musikken – vrenges det ut beintunge gitarer som dundrer og drønner som om verden virkelig er i ferd med å gå under. Etter apokalypsen entrer vi så inn i ørkenen. Her har tiden stått stille siden bare-gribbene-vet. Solen, kaktusene, en mesa, en ridende mann langt borte. En forlatt bensinstasjon. Sand. Ennio Morricone flyter forbi på en luftspeiling. Harry Dean Stanton snubler rundt i nærheten. Mørke skyer bærer håp om regn og frykt om uvær.
Dette er scenen til Friends Of Dean Martinez. Dette er bildene som flimrer forbi på de tre åpningssporene: Den knusktørre åpningen avsluttes med ”In The Wire”, hvor regnet faller tungt i bakken. Da får også steelgitaren hvile litt, og det er på tide å dra opp trekkspillet. ”Incidental” er en vakker folkevise, som letter lytteren fra bakken, som om vi kan se Elms verden i fugleperspektiv. Med bongos, orgel og mellotron i tillegg, kunne den passet fint inn i en av David Lynchs mørkere filmer. Umerkelig flyter den over i ”Tennessee Waltz”. Den er som vanlig flott, uten at den tilføres ny magi. I likhet med den andre coverlåten her, Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”, fremføres begge på ganske tradisjonelt vis. Elm synger gjennom steel-gitaren sin, så det er naturligvis veldig vakkert. Når filmen ruller ut på slutten av “For All Time”, er det mest negative med platen at den er så forbasket kort – i hvert fall virker det sånn.
Wichita Lineman er dermed nok en sterk utgivelse fra Friends of Dean Martinez, og du gjør deg en bjørnetjeneste ved å la denne passere uhørt, enten du skal ha cocktailfest eller bare ønsker å drømme deg bort til en langt varmere verden en stakket stund.
Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Det er fortsatt fullt mulig å gjenkjenne våre venner på deres sjette plate, men sannelig har de beveget seg noen sanddyner bort fra den tradisjonelle ‘ørkenrocken’ vi hørte på deres første utgivelser. Friends Of Dean Martinez passer fortsatt inn i et roadmovie-soundtrack fra sørvesten, men med Under The Waves har de for alvor også søkt mer i retning av psykedelia, eksperimentell ambient og lekre, tunge grooves. Med seg har Semple/Elm et stort antall personer/instrumenter (chamberlin, omnichord, dobro og Moog) som brukes for å skape en nærmest dommedagstruende stemning.
Åpningen “H-Hour Minus Five” kan minne om tidlig 70-talls Pink Floyd med en skummel blanding av orgel, theremin, cymbaler og boblende bakgrunnsmystikk. Den griper tak i nakkehårene som reiser seg og fører oss med ned i dypet, langt under de støvete landeveiene på overflaten. Etter seks minutter er vi endelig nede på havbunnen, og der sitter Elm foran sin skitne stålgitar og sender ut seige toner på ”And Love To Be The Master Of Hate”. Dette er blant platens mest gitarorienterte spor, ellers er det lite muntert folkpreg igjen. Under The Waves er innadvendt, og gjenskaper bilder av solbrente grenseoverganger og faretruende hetebølger. Prisen for flotteste spor går til ”Indian Summer”, hvor en orkesterlignende chamberlin skaper et tungt og svulstig preg sammen med steel gitaren til Elm. Noe mer stillestående blir tittelkuttet og ”On The Shore”, men begge bidrar til å underbygge en trykkende stemning som er en David Lynch-film verdig, og som ikke slipper taket før himmelske ”Cahuenga” igjen lar oss se sollyset idet vi langsomt flyter tilbake til verden.
Random Harvest (Glitterhouse, 2004) Elm St.
Random Harvest viser at om Friends Of Dean Martinez ikke løsriver seg fra sin bakgrunn, så benyttes den mer i et spill der grensene hviskes bort. Dette er ikke deres sterkeste 40 minutter, men nok en vellykket beskrivelse fra et av USAs minst befolkede og mest mytiske områder. Etter introen, spionfilm-temaet ”So Well Remembered”, føres vi inn i et lite belyst rom der David Lynch og Ennio Morricone drikker cocktails og legger skumle planer for en ny widescreen-fortelling med det sørvestlige USA som bakteppe. ”Ripcord” er langtrukken steel gitar, duvende orgeltoner og shakers, alt traktert av Elm og med Semple på gitar. Så bærer det inn i natten på Lost Highways for en periode. De 3-4 neste låtene flyter over i hverandre og danner et sammenhengende soundtrack. Det er orgelet som bærer ”The Winter Palace”, som tittelen indikerer et kjølig stykke musikk der blikket vendes opp fra ørkensanden og mot den enorme stjernehimmelen. På det saktegående og vindblåste tittelkuttet vender steelen tilbake med en vakker melodi, men vevet sammen med tunge, klagende gitarer skapes igjen urovekkende bilder. Elms synth-strykere er gjennomgående og gir Random Harvest et mer, skal vi si, kitchy preg enn strengt tatt nødvendig. 9 minutter lange ”Dusk” er et sentralt spor. Med konstante orgeldroner og gitarene som kjemper seg opp får låten bygge seg opp, men uten å nå et utløsende klimaks. Den ebber ut, og etterlater et en noe uforløst stemning som også preger deler av platen. ”Why Does My Heart Go On Beating” er et av vennenes mest abstrakte stykker, en skummel fluesurrende og pulserende lydskisse som lukter død og beven. Den kunne gjerne vart lenger. Ikke før med mariachi-gitaren på ”Lost Horizon” aner vi igjen morgenvarmen, og med ”Nowhere To Go” døser de ned for godt etter en nok en aften med peyote og mezcalin, der Semple får lov til å ta den siste harde gitarsoloen sin, inntil Elm tar frem klokkespillet, legger over ham pleddet og sier god natt.
Random Harvest var også tittelen på et sentimentalt amerikansk melodrama innspilt under krigen, om en krigshelt med hukommelsestap. Det var en rørende historie om tap og kjærlighet. Og som en gammel film fra 1942 driver Friends Of Dean Martinez rundt i de skrinne ørkenområdene et sted mellom lysene fra Las Vegas og Stillehavet, og leter etter noe som har blitt glemt på veien mot neonglansen.
Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Lounge Lizards
’Maybe there’s not much to be said about an instrumental album.’ Sitat Bill Elm. Kanskje, men vi får prøve litt likevel:
Elm aka Dean Martinez og hans frender har cruiset langs de støvete ørkenveiene der nede i grenseområdene i mange år nå. De har tatt oss med i åpne biler, servert tequila på spøkelsesbarer og vist oss brennende solnedganger bak glødende western-kulisser. De har alltid vært på vei, alltid tatt oss med videre, gjennom varme, late dager til bekmørke, truende netter. På Lost Horizon har de stanset bilen, viftet bort fluene og satt seg ned i skyggen for å skrive et nytt postkort fra langtvekkistan. Poststempelet avslører at de fremdeles er et eller annet sted i sørvestlige USA der himmelen er vid og perspektivene uendelige, at de nå er en stram, enhetlig trio og at pausen deres varer i cirka 40 minutter, from Dawn till Dusk. Etter 10 år på veien byr ikke bandet lenger de store overraskelsene, det er mer den egenartede elegansen de finpusser og rendyrker, og ikke minst det delikat lydende bilde i widescreen som rulles opp, nå mer abstrakt penslet enn noensinne. Selv om geografien er de store, åpne landskap, så inkorporerer de elementer av både post-rock, American Primitiv og ambient inn i sin lille ørkenlounge, langsomt surfende på sanddynene i solnedgangen. For det er ingen flammende lidenskap over Lost Horizon, heller en nær resignert stemning av stillstand, om ikke stillestående, så en form for fredelige ettertenksomme dager i solen. Dype drag av steelgitar, pakket rundt med dyner av synth, lette trommedask, en gitarlinje som stryker forbi. Mike Semple lar riktignok el-gitaren dominere med ganske harde tak hist og her (”Heart Of Darkness”, ”Hidden Out Of Sight”), men albumet løfter ingen tak eller blåser opp til voldsomt uvær. ”Landfall” vil sette deg i rett modus; 8 minutter med ren vellyd, så tilbakelent og lettdrevet at det bare er å legge seg tilbake å nippe til tonene som flyter forbi.
Det er og blir Bill Elms steel som pensler ut de store bildene. En låt som ”Dawn” gynger som en hengekøye over vibrerende asfalt i sommerbrisen. ”Somewhere Over The Waves”, “All In The Golden Afternoon” – titlene taler sitt tydelige språk. Disse oasene av noen låter som dupper i vannkanten, myser skrått mot sola og bare dovent følger vinden til de forsvinner et sted i horisonten, two hundred miles away. Det er ikke materie som tar pusten fra en, snarere senker pulsen og gir rom for andre tanker. Når de pakker sammen for sin ”Departure” skjer det ikke med stor dramatikk, kanskje en tanke vemod, ingen tårer. På med hatten, senk bremmen, ned med taket, et siste blikk over skulderen. Morricone vinker slapt i det fjerne. Lanois ser opp et øyeblikk. Fahey spiller på radioen. Bilen starter. Veien venter. Solen sender sine siste stråler over den tapte horisont… sukk.
Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004) Ontariozona
I Canada har særlig to byer markert seg kraftig på det musikalske kartet de siste årene: Montreal og Toronto. Førstnevnte med en rekke beslektede artister innen apokalyptisk post-rock, gjerne sentrert rundt etiketten Constellation, i Toronto en noe lysere indie/post-rock scene med band som Do Make Say Think og Broken Social Scene i spissen. I Valley Of The Giants møtes sentrale skikkelser fra begge byer langt ute på landet i Ontario, i et lite gårdshus under en kald vinterstorm, for noen stunder med improvisert folk-musikk og filmtitting. CV’en til de involverte avslører nærkontakt med blant andre Shalabi Effect, Godspeed You Black Emperor, Set Fire to Flames, Do Make Say Think og Broken Social Scene. Det kan lett høres.
Her går det hovedsakelig i instrumental, ettertenksom og knapt bærende post-rock/folk, i stor grad improvisert fram av Sophie Trudeaus feledroner og Anthony Secks gitar/lap steel. Sammen med resten av Valley Of The Giants tegnes bilder som kan leses både som soundtrack til den kalde naturen rundt innspillingen, men også som et tungstemt besøk til naboen i sør. Det nydelige omslaget med motiver hentet fra den amerikanske sørvesten kommer særlig frem i meksikansk-inspirerte og platens beste spor ”Cantara Sin Guitara”, med gråtende mariachi-trompeter. Mer western i det 10 minutter lange tittelkuttet med Morricone-plystring og luntende travtakt, som sammen med ”Back To God’s Country” etterhvert bryter ut i en blanding av mektige gitarer og Charles Spearins ville trompet som sammen jager rundt i ørkenen i en peyotedans halvgale av tørst og sult.
Paris, Texas-stemningen er sterkest i ”Claudia & Klaus” (må vel være et nikk til Werner Herzogs Fitzcarraldo, med Klaus Kinski og Claudia Cardinale, vil jeg tro) og ”Waiting To Catch A Bullett” (sic). Men de unngår å tråkke for lenge langs veier som Dirty Three og Boxhead Ensemble har gått opp tidligere, og de søker en mer eklektisk vri the canadian way. Innbydende vokal besørges av Deirdre Smith i ”Westworld” (nok en filmreferanse; Michael Crichtons futuristiske western med Yul Brynner som en slags robotcowboy var visstnok en inspirasjon for hele platen) og ”Bala Bay Inn”. Hennes bidrag gir platen en mer poppa dimensjon, nærmere Neko Case eller Hope Sandoval. Særlig ”Bala Bay Inn” er underholdende, der alle joiner med på en slags allsangavslutning: ’If you smoke that shit, you better get your mind right…’
Rusten fele, mektig tremologitar, storslåtte crescendoer, gnissende strenger, langstrakte sletter, kneisende mesaer – Valley Of The Giants er et område som er besøkt av mange. Denne platen gir ikke akkurat ny innsikt til dette landskapet, den mer fryser et bilde av nåtiden, og ikke i samme grad fremskaper den grimme illusjonen av et samfunn på randen av kollaps slik for eksempel Godspeed You Black Emperor er kapable til. Valley Of The Giants viser mest av alt at det kanskje ikke er så stor avstand mellom de varme, øde ørkenområdene i USA og snøstormen som uler rundt ørene deres på bygda i Canada. For dere som trives i slike landskap vil dette være godt selskap.
ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
A = Amor, B = Belhom, B = Burns, C = Convertino. Amor Belhom Duo + Calexico, altså. Calexico tør være et kjent navn, men kanskje ikke alle har kjennskap til den franske duoen? Naïm Amor og Thomas Belhom forlot like godt de franske vinmarker til fordel for søken etter sine blodsbrødre i ørkenen, og deres selvtitulerte album fra 2000 bar tydelig preg av god støtte fra blant andre Calexico og Howe Gelb. Som bi-medlem kjenner vi igjen Marianne Dissard, den franske studinen falt pladask for Tucson, og har blitt en gjenganger i disse kretser (hun bidro på ”The Ballad Of Cable Hogue”).
Med Tête À Tête slår duoene seg like godt sammen til en kvartett, og med det er det duket for en i utgangspunktet spennende krysning av chansons og prærie. Calexico er kjent for å lykkes med sine musikalske eksperimenter, enten det er innen avantgarde eller mariachi, og med familierøtter i Italia og Tyskland burde de også være rette personer for et sådan prosjekt. Det er derfor litt trist å melde at Tête À Tête ikke har blitt så forrykende som vi kanskje kunne håpet på, men en fin plate har det blitt. Det er en klar kvalitetsforskjell mellom de to bandene som dette samarbeidet ikke klarer å utligne. Et eksempel er vokalkuttene, for eksempel franske ”Elevator Baby” kontra Joey Burns’ ”Gilbert”. Med stotrende engelsk og svak stemme makter ikke franskmennene å skape liv med sin ballade, mens smygeren ”Gilbert” like gjerne kan bli en kommende Calexico-klassiker.
Det er umulig å ikke la seg bevege av den vakre instrumentale ”La Valse Des 24 Heures”, hentet fra Amor Belhoms nevnte plate. Den waltzende introen forlates dessverre like raskt som den kommer, og de tre neste kuttene er ikke egnet for evigheten. På ”Mobile Home” synges det på fransk om det tokulturelle ståstedet til Amor og Belhom: ’Today I live between two countries, USA, France’ (tekstene er for sikkerhets skyld trykt på begge språk). Heldigvis bedrer det seg etter hvert, og John Convertinos nydelige pianolåt, ”Orange Trees In The Yard” er en perfekt åpning til Gilbert – den triste historien er verd platen alene.
Med unntak av et par korte anonymiteter står vi dermed igjen med to lange, instrumentale spor: ”The Wrestler’s Masque” og ”Le Savon Se Dissout Dans La Rigole”, som tilsammen klokker inn på snaue halvtimen. Begge sporene er mer eksperimentelle i formen, og låter som en søvnig jam mellom musikere på søken etter den evige natt. De drømmende tonene vil nok gradvis gripe tak i deg, enten du har sovnet eller fortsatt er våken.
Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Samarbeidet mellom Thomas Belhom og Naïm Amor har visst opphørt. Franskmennene dro til Tucson som Amor Belhom Duo, der de raskt fant seg til rette sammen med kretsen rundt Calexico, et samarbeid som utkrystalliserte seg i Tucsons svar på ABBA; ABBC. Nå må Thomas klare seg på egen hånd, og det gjør han tilsynelatende aldeles utmerket.
Det er ikke noe særlig informasjon på den utgivelsen jeg sitter på, men han er vel ikke helt ensom der ute i ørkenen. David Grubbs (Gastr Del Sol) kan i hvert fall høres på gitar og vokal, men ellers er det nok Belhom som styrer spakene, med gitar, bass, trommer, opptaker, trekkspill, keyboards og alt som skal til. Remedios har blitt et finstemt album med lik vekt på solsvidd ørkenrock og lat post-rock. Han tegner noen riktig så troverdige bilder av kaktusskygger og spøkelsesbyer, en stemning som holdes gjennom hele platen. Utstrakt bruk av trommer/perkusjon driver låter som tittelsporet og ”Who’s Big”, mens langsom twang og akustiske stunder foran leirbålet (”Kingdom”) holder tempoet stort sett nede. Belhom viser at han er i ferd med å bli godt kjent i grenseområdene mellom USA og Mexico. Han treffer best med stemningsfullt vennlige bilder som ”Two Minutes Heaven” (trekkspill/gitar), den lange og dvelende ”Sur Le Depart” og ”Mathilde”. Han dyrker også mer mystiske nattstemninger (franskhviskende ”Métastase”, med noen ubehagelige skrapende lyder) og minnes sitt hjemland i ”Viva/USA” (’When I live in France, it’s all different, small streets walking alone’). Remedios er faktisk noe av det bedre jeg har hørt fra denne kanten, selv om det ikke er en plate som vil brenne seg fast lenge etter at sanden har hvisket bort fotsporene til Thomas Belhom.
Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003) I et vakkert sted ute på landet
Bexar Bexar. Jeg vet ingenting om hva eller hvem som gjemmer seg bak dette pussige navnet. Ganske greit egentlig, så kan musikken tale for seg selv. For det som skjuler seg bak det kornete bildet tatt på en eller annen badestrand, er av så behagelig karakter at all tørr info bare ville virket forstyrrende.
Haralambos. Martyr og helgen. 45 minutter med instrumental skjønnhet, forsiktig gitarplukk, smygende electronica, dyp bass og mye vemod. Alle instrumenter spilles uten at en overflødig tone slipper til, gjerne med en akustisk gitar som holder melodien langsomt gående, mens perkusjon og analoge synther veves rundt til hypnotisk effekt. Meget stemningsskapende og ikke rent lite svevende. Noe kan minne om Labradford anno Mi Media Naranja og Brian Enos Apollo-plate. Jeg tenker også en del på Pole og Boards Of Canada. På ”kt” (kjekke låttitler) vil jeg blande inn Erik Satie og hans Gymnopédies, her med varsomt knitter i bakgrunnen og et hint om at Bexar Bexar bør være like aktuell i ~scape-kretser som i Kranky-land. Du vil umiddelbart dras inn i deres drømmeland. ”n.r.o.t.” er en dubfantasi i slow motion og ikke ved noe tidspunkt senere på denne platen slippes følelsen av sveve opp i skyene, mens verden sakte svinner ut av syne. Det er dessuten flere øyeblikk her som fremkaller trangen til å felle noen tårer, en egenskap jeg setter svært høyt ved musikk. Det går egentlig ikke an å trekke noe særlig for den opplevelsen Bexar Bexar gir oss, men Haralambos skiller seg ikke kraftig ut i mengden ambient røykepause, ei eller er den svevende nok til at jeg blir helt oppslukt i den. Jeg mener de ville tjent enda mer på å bygge opp stemningene gjennom færre og lengre låter, i stedet blir Haralambos med sine 15 spor noe skissepreget, med litt unødige pauser og brytninger. Hvor storslagen kunne for eksempel ikke ”Memento Mori” blitt hvis den hadde fått lov til å vokse videre utover sine fattige tre minutter?
Nysgjerrigheten tok likevel overhånd til slutt, og jeg måtte snoke litt rundt på verdensveven – uten at jeg ble noe særlig klokere. Bexar er en kommune i Texas. Noen tisker om at Bexar Bexar er et enmannsprosjekt fra samme sted. R. Murphy har layout (Rian, vil jeg tro), Western Vinyl er utgiver. Det er vel egentlig det som er verd å vite. Resten kan høres. Og nytes.
Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release
Ved første, raske blikk kan omslaget minne om en eller annen tettpakket klynge med hvitkalkete hus som strekker seg ned mot Middelhavet og dypper tærne i vannet.
Ved første, raske lytt kan innholdet virke forgjengelig og distansert. Musiker, maler og fotograf Sam Prekop har tjenestegjort i det milde Chicago-bandet The Sea And Cake i en årrekke, og de avrundede kantene og det myke uttrykket hans er ikke laget for å skremme noen.
Ved nærmere ettersyn består omslaget av sammenklipte bokstaver, i en kodeform som Russell Crowe sikkert kan knekke raskere enn meg. Den fragmenterte uorden står i kontrast til det rolige skogsbildet inne i omslaget – en detalj som ikke er helt uvesentlig for innholdet på Prekops andre soloplate: Det abstrakte/moderne henger sammen med det konkrete/tidløse her hvor grensene mellom hvit manns soul, softpop, laidback jazz og sløy post-rock er diffuse. Archer Prewitt, Prekops faste makker, leverte en strålende soloplate med Wilderness, skjønt hans musikk er tegnet med rettere linjer. Det er Prekop som i første rekke bærer bossarytmene, jazz-innflytelsen, den omfavnende, coole stemmen, duften av sommer; der Prewitt er mars, er Prekop mai.
Som soloartist virker Prekop om mulig enda mer avslappet. Selv om det er noe ettertenksomt, eller nostalgisk, over stemningen han bringer til torgs, så er det ikke noe ensomt over hans soloplate. Prewitt bidrar litt her også, tortoisene John McEntire og Rob Mazurek er med, Chad Taylor fra Chicago Underground og Josh Abrams (Town & Country) likeså. Til sammen har disse vært involvert i omtrent 600 plater, og de vet hva de holder på med. Kanskje derfor Prekop denne gangen ikke hadde skrevet låtene ferdig på forhånd, men bestemte at musikerne selv skulle jobbe frem tekstens kledning. Dette er artister som kjenner hverandre godt og har ørene og følelsene på rett sted. De nærmer seg materialet med omhu, og spiller uanstrengt, lett.
Prekop var bestemt på å dreie musikken inn mot nye horisonter denne gang, noe vekk fra de karibiske strendene som har vært rytmefundament tidligere. Den bebudede kursendringen er ikke veldig kraftig, men det kan nok være riktig å si at bossa-elementene har blitt tonet noe ned, mens det florlette draget som holder låtene akkurat over bakkenivå har blitt enda klarere. Men det er ikke noe fremmed over Who’s Your New Professor. Det er ingen skarpe kanter å gripe tak i her. Det er ikke et grovt underlag man kan sette seg på. Men det er heller ikke noe motstandsløst eller såpeglatt over materien. Det er noe av dette uhåndgripelige luftige som gjør at Prekop er en artist det er lett å komme tilbake til. Bak de tilsynelatende lett svaiende låtene finnes en detaljrikdom som gjør at platen ikke bare egner seg som parkmusikk, men også til fortrolig lytting. Det er likevel ikke det viktigste. Låtene er liksom uten binding, uten forankring, og kan forsvinne videre opp i luften, drive opp mot skyene, forsvinner kanskje til og med et øyeblikk, men vender alltid tilbake når du ønsker det. Denne løse stilen er faktisk Prekops styrke. Dette er ikke musikk man absolutt må trenge inn i, det er ikke alltid nødvendig å gjøre annet enn å ta av seg på beina, senke skuldrene og la seg drive med i 40 minutter.
Sam Prekop evner å gi deg hjemlengsel etter steder du aldri har vært: Nassau. Porto. Santa Cruz. Steder der man kan tusle mellom hvitkalkete hus og kjenne brisen fra havet, eller bare ligge dorskt under en parasoll og høre bølgene vaske inn mot stranden i takt med musikken du hører et sted i det fjerne. Bjørn Hammershaug
Når det snør så kraftig inni deg at hele kroppen blir rimfrossen, og du er ute av stand til å bevege deg, snakke eller tenke – ja, da trengs noe oppvarmende popmusikk som kan tine opp sjelen og pleie legemet med milde toner. Den beste helbrederen på slike dager heter Archer Prewitt.
Kort bio: Prewitt har bakgrunn fra lounge/kitch-prosjektet The Coctails, dro til Chicago og dannet sammen med vokalist Sam Prekop, trommis John McEntire (Tortoise) og bassist Eric Claridge en av vår tids mest delikate popband og et av post-rockens nøkkelnavn: The Sea And Cake. I tillegg har han pleiet både sin egen tegne- og solokarriere. Alle platene hans (ja, egentlig det meste han har vært involvert i) tør anbefales. 42 år gammel er denne kunstneriske supermannen på topp både som låtskriver/arrangør, tegner og alt-mulig instrumentalist. Han gjør det meste selv, men har her fått god hjelp fra sine venner fra The Coctails, fiolinist Susan Vøelz, cellist Fred Lonberg-Holm og andre. Resultatet har blitt en plate spekket av tidløs popmusikk. Vennlig og lett uten å være tannløs, en stimulerende vemodstime som er mer komfortabel enn en ’downer’. Mørket som ligger over platen (som farens død) blir aldri altoverskyggende. Det er en naturlig lett stemning som dominerer Wilderness, til tross for de gjennomgående alvorlige tekstene.
Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre post-rock og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons. Vidunderlig arrangert og avslappet framført er det i hvert fall, og med en uanstrengt flyt og melodisk evne. Archer Prewitt skriver låter som lever sitt eget liv, som gjerne strømmer fritt uten vers/refreng oppbygning. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.
Wilderness dyrker en plates helhet, men hver låt har blitt tilsatt et eget krydder. Det kan være den alltid vennlige klangen av klokkespill, et Neil Young’sk munnspill, en steel gitar som smyger innom, duvende orgel eller imøtekommende la-la-la koring – det er øyeblikk hvor Prewitt oppnår en følelse av at alle elementene smelter sammen, og skaper en tilstand som gjør lytteren mo i knærne og slapp i fisken. Et eksempel er en nydelig passasje på ”Go Away” der munnspill møter et klokkespill, før låten fraktes videre i armene på strykerseksjonen og Prewitts vokal flyter befriende inn. En annen er ”Think Again”, som jeg for tiden har en pågående diskusjon med meg selv om dette er årets vakreste låt. Så langt har jeg ikke funnet noen gode motargumenter, den må i så fall konkurrere med ”Go Away” eller ”Without You” fra samme plate. Selv kan jeg egentlig bare styre begeistringen for oppstemte ”Cheap Rhyme”, crescendoet på ”Without You” og noe håndklapping og koring som blir i overkant leirskole. Men som sagt, det er ikke mye å grine på nesen av her.
Wilderness er en plate for alle årstider. Den fanger vårens første sildrende drypp av håp, den er sommerens sorgløse solvarme, høstens fargerike melankoli, vinterens lune skjød. Bjørn Hammershaug
En håndfull skiver fra 2000-tallet som deler en felles forkjærlighet for 60-talls frihetsrock, retro psykedelia, far out og fuzzdrapert gitarlyd, der noen har øynene vendt mest mot kosmos, mens andre graver i malmfull jord. De aller fleste av disse bandene og albumene har allerede falt ned i glemselens mørke, men strobelysene gløder fremdeles ved et gjenhør. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.
The Black Angels: Passover (Light In The Attic, 2006) The black angel’s death songs
’Illness, insanity and death are the black angels that kept watch over my cradle and accompanied me all my life’.
Sitatet av Edvard Munch står å lese i omslaget på Passover, debutskiva til Austin-bandet The Black Angels. Inne i det samme omslaget kan det også så vidt skimtes to datoer: 1. august 1966 – 9. august 1969. Dette er ikke tidspunktet for selve innspillingen, selv om det kunne vært det. Om morgenen den 1. august 1966 gikk Charles Whitman på toppen av universitetetstårnet i Austin, bevæpnet til tennene. Da dagen var omme lå 17 døde igjen etter ugjerningene han begikk. Nesten eksakt tre år senere ankommer banden til Charles Manson huset til Roman Polanski og hans gravid kone, skuespilleren Sharon Tate, og dreper fem mennesker på ytterst bestialsk vis. Disse skjebnesvangre datoene rammer på mange måter inn Passover, som også omfatter en tid som inkluderer opptrappingen i Vietnam, Velvet Underground og 13th Floor Elevators sine debutplater (begge utgitt i 1966), noen av de beste fra Stones og nøkkelperioden til The Doors. Alt dette er selvsagt ikke tilfeldig.
For det er i sannhet mørke engler som våker over dette bandet, og selv om de er 40 år gamle er deres tilstedeværelse like aktuell i dag. Bakteppet til Passover er også av den grimme sorten, blant annet dagens krigføring i Irak. Med det knyttes relevante bånd mellom fortidens ugjerninger og dagens lignende mistak. Dette er musikk skapt i et land i krig, fra ”The First Vietnamese War” til den akustiske snutten som dukker opp etter en pause på tampen av platen, med linjer som ’he’s fighting in the Iraqi war, but what for…’
De svarte englenes musikalske rotfeste tilhører Velvet (blant annet bandnavnet) og 13th Floor Elevators (hør ”Manipulation” kontra ”Reverberation”), men jeg vil også trekke tråder til Gun Clubs predikerende gospelpunk, The Jesus & Mary Chains tette lydvegger, Spacemen 3 sine droner og glohet ørkenblues. Da har vi en putrende gryte av seig psych/garasjerock som plateselskapet beskriver som ’Native american drone’n’roll’.
Vokalist Christian Bland synger med behersket, dog bestemt vokal ikke helt ulik Jim Morrisson, gitarene sager konsekvent gjennom marg og bein i tykke, tykke lag, krigstrommene gjaller, orgelet til Jennifer Raines (kreditert med ’drone machine’) er en konstant trussel og groovet er tungt, farlig og sterkt vanedannende. ’Run for the hills, pick up your feet and let’s go…’ er første linje ut på den tunge ”Young Men Dead” og når shoegaze-aktige ”Call To Arms” avrunder med ’the trigger to the finger, the finger to the trigger’ en times tid senere, er det klart at The Black Angels har levert en strålende oppvisning av en harmdirrende og skamløst fengende plate, som knapt har dødpunkter. Det er en stemning av noe som gikk veldig feil som preger Passover; håpet som brast og fremtiden som ble bombet i grus mens kjærlighetsbarna forsvant inn i regnbuen.
The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den tøffeste debuten av året, og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: ’Turn On, Tune In, Drone Out’.
The Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights In The Attic, 2008)
The Black Angels fortsetter eksakt der de slapp med debuten. Mistanken om at de faktisk eksisterer i en tidslomme rundt 1969 synes altså ytterligere bekreftet. Vi hører fremdeles ekkoet av The Factory og peyotepreik, deltar på syreprøver og vietnamprotester. All Tomorrow’s Parties og Yesterday is here, man. Fra det tidstypiske coveret til innholdet er dette en ferd inn i det sorgløse 60-tall som kræsjet med realitetene, da den psykedeliske regnbuedansen møtte flimrende paranoia og festen endte i en eneste lang bakrus. Dette er tiden til The Black Angels. På godt og vondt.
For slik høsten 1969 åpnet med Woodstock og endte i kaos på Altamont, kaster The Black Angels også lange, mørke skygger som de ikke alltid søker å finne ut av. Det betyr at bak den hypnotiske grooven og de flerrende gitarene skjuler det seg en tykk tåke som de av og til kan lulle seg inn vel mye inn i. Som på litt for kvarterlange ”Snake In The Grass”, ”Doves” og ”The Return”, der skotupp-slektskapet til Black Rebel Motorcycle Club og Spacemen 3 kommer tydelig frem. Men det er fremdeles ingen som kan skape like suggererende, mørke anthems som The Black Angels. Sjekk ”You On The Run”, nærmest en direkte oppfølger til ”The First Vietnamese War” fra debuten, dans til tribale ”Science Killer” eller bli med inn i bakgatene til San Franciscos ”Mission District” for å bli overbevist.
Selv om 60-tallets mange motbevegelser fremdeles danner både bak- og framteppet til The Black Angels, så er protesten, sinnet og engasjementet kanskje også overførbart til i dag? På ”Never/Ever” synges det i hvert fall om at ’You say the Beatles stopped the war/They might’ve helped to find a cure/But it’s still not over…’ Det er et poeng de nok kunne gjort noe tydeligere, men så er det heller ikke lett å tolke ordene som krabber ut av vokalist Alex Maas.
Directions To See A Ghost får ikke debutens drahjelp og bandet har ikke lenger overraskelsesmomentet på sin side. De blir nå vurdert i lys av tidligere prestasjoner. Som nevnt er det ikke de store endringer som har skjedd i leiren, men lydbildet er tettere og låtene mindre umiddelbare. Sett under ett er nok Directions… like bra som debuten, selv om det er ingen kontante killere som ”Young Men Dead” eller ”Better Off Alone” her. Dette er uansett en überfet reise fra Velvets tidlige performancer, inn i kaleidoskopisk psych-rock, inkludert den elektriske bøttelyden til hjembyens 13 Floor Elevators, tung bluesrock, hint av indisk raga og slørete shoegaze. Slik flyter låtene nå over i hverandre uten de store grenseoppgangene. Dette er ingen plate i kontrastenes navn, men en likelydende strøm av bilder som nå bør være rimelig åpenbare. Det får meg i kritiske stunder til å undres om The Black Angels har veldig mye mer å by på enn akkurat dette. Til vi finner ut av det er det egentlig bare å skru opp og droppe ut nok en gang.
Black Mountain: Black Mountain (Jagjaguwar, 2005)
Let’s smoke some kill, man! Canadiske Black Mountain drar far out på tripper’n med sin selvtitulerte debut. Tyngdepunktet i dette kollektivet (finnes det ikke ordentlige band lenger?) er Stephen McBean, som også driver noe mindre barske Pink Mountaintops. Fint det også, men det er selvsagt svartfjell som er det tøffeste stedet.
Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, ”Modern Music”: ’1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…’ i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. ”Modern Music” renner over i seige bluesriff à la Zeppelin/Sabbath på ”Don’t Run Our Hearts Around” til überfete ”Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.
Amber Webbers flagrende vokal og McBeans raspende bluesrøst gjenskaper noe av feelingen til hine par som Richard og Linda Thompson eller Brian Auger/Julie Driscoll. Rock’n’roll, funk, blues, psykedelia, sørstatsrock; Black Mountain er cosmic american music som føyer seg inn i en lang retroslack tradisjon fra Royal Trux til My Morning Jacket.
På en relativt kort plate som domineres av høylydte rockere, og underlig nok en velfungerende Kraftwerk-aktig sak (motoriske ”No Hits”), er det på balladene de virkelig smelter hjertet fullstendig. ”Set Us Free” og ”Heart Of Snow” drar oss så langt opp i tåkeheimen at du som lytter ikke kan unngå å bli med på svevet.
Black Mountain: In The Future (Jagjaguwar, 2008) ’Set us free…’ sang Black Mountain på sin debutplate i 2005, en grom oppvisning i nedprogga, post-psykedelisk retro-hasjorck som nå etter tre år endelig møter sin arvtager. Og storebror skal det vise seg. In The Future har gått på høypuls i et par måneder nå, og det er fremdeles ikke rust å spore i sylindrene på denne musikalske ekvivalenten til Easy Rider eller Wild Angels. Vancouver-bandet har bare blitt enda coolere siden sist, og klarer utrolig nok å tangere debuten med en plate som seiler rett opp blant årets store favoritter. Den kickstartes med stoner-rock anthemet ”Stormy High”, og derfra bærer det raka vegen inn fremtiden på en hot rod med ”Bright Lights”. Ikke ett øyeblikk ønsker vi å snu oss tilbake. 1969, here we come!
In The Future er tyngre, mer kompakt enn debuten. Ideene er bedre foredlet, momentene tydeligere og låtene vibrerer av energi, vilje og teft. Dette er ikke et band som tar lett på sin musikalske historie, og da snakker vi Historie. Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd, Jefferson Airplane. Ja, de stikker alle på samme spidd og sluker det rått.
”Bright Lights” kunne med sine 16 ambisiøse minutter endt som en stor floskel, en parodi på stormannsgalskapen som tilhørte 70-tallet. Men det er den ikke. Når vi snakker om store spidd; i løpet av det drøye kvarteret fortæres alle de nevnte kildene, der nedtoningen tilhørende Pink Floyd, riffene fra Ozzys rike og det tilbakevende, pumpende Motorpsycho-groovet omsluker oss slik det omsluker hele Black Mountains nyvunne kongerike. Hail to the king! De 16 minuttene skulle vært doblet.
Heldigvis er det mulig å skru rett over til eksakt halvparten så lange ”Tyrants”. Galopperende intro, muligheter for freidig symfonisk overgang, men så; stopp. Alt faller på plass. Pot-gitarer siver inn, før Stephen McBean svever over oss på en sky av Neil Young. On the beach, man. Inn kommer Amber Webber, den nydelige stemmen som gir bandet et snev folkrock av typen Richard & Linda Thompson, litt hippie à la Grace Slick/Paul Kantner. Så vokser ”Tyrants” igjen, den reiser seg sakte og vibrerer mellom å ville klaske til oss og holde oss på den skjøre linjen de to strekker ut. Ok, det er kanskje ikke helt noen ny Crown Of Creation eller I Want To See The Bright Light Tonight, men det er mot noenlunde disse sfærer Black Mountain strekker seg.
Det er et par ess til her som bare må fremheves. 6 minutter lange “Wucan” er en ren killer, med et suggererende orgel-groove som binder hele låten sammen, nydelig call-and-response mellom Webber og McBean, og en truende oppbygning som holder oss på tå hev låten gjennom.
Igjen er det denne balansen mellom sårhet og råskap som Black Mountain her utnytter i større grad enn på debuten. Så er det ”Queens Of Play”. Enkle, repeterende riff. Webbers klare stemme:
‘Blood crawls through the night holes
Blood sprawls across the walls
Blood crawls up and hassles…’
Vi har alle sett morgendagen, sier hun, og konkluderer med at ’demons may be hiding in our shadows’, der det forløsende brekket tjener til at vi lar sorgene hvile mens vi tas med ned i ’total nightmare, darkness…’. Latterlige korte ”Wild Wind” peker nese som en potensiell lighter-hit som slukkes før den kommer ordentlig i gang. ’Set us free…’ sang de på debuten. De gjentar denne gangen, nærmest som en påminnelse: ”Stay Free” heter det nå, med et døsig akustisk komp og en slags undrende skjørhet som Wayne Coyne burde kjenne seg godt igjen i. Helt til slutt forsvinner de inn i mørket med den Twin Peaks-lignende hymnen ”Night Walks”, og stillheten som følger er øredøvende.
In the Future er et perfekt soundtrack for 196.. jeg mener 2008. Black Mountain har funnet koden til tidsmaskinen, de kan ta oss med ’high up on the sun’ og ned igjen hvis de vil, men støvet på klærne deres kommer fra landeveien, ikke outer space. Dere kurs er fastlagt: Jeg husker jeg tilbragte en aften i bandbussen deres, der de pumpet ut Sloche (tror jeg det var) fra 70-tallet. Og det er nettopp der Black Mountain hører hjemme i 2008. I en svart, moderne buss, med gammel progrock på øret, på full fart baklengs inn i fremtiden. Viddere. Viddere!
Comets On Fire: Blue Cathedral (Sub Pop, 2004) Demon Box
Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står fram som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: ’…fucking riffs from a mighty warrior on acid.’
Comets On Fire starter gjerne sine låter med fullt frontalangrep. Lyden er gjennomgående mudrete og møkkete, der grove gitarer graver frem klassiske riff, mens revnende vokal og et flammende groove valser over oss med stor kraft. Fra bokstaven M kan vi si at tidlig Motorpsycho, Mudhoney og Monster Magnet til sammen stod for noe lignende på 90-tallet. Men Comets On Fire tar den lengre ut, opp og fram. Det er særlig delene som bygger oppunder eller svever rundt kraftpartiene (som ”Whiskey River” og ”The Bee And The Cracking Egg”) som gjør denne platen til mer enn bare en orgie av svett slenghår og retroinspirert rockeøs. Det gir jo en viss indikasjon når et band setter av en person (Noel Harmanson) til å kun styre med Echoplex (ekkomaskinen som ble mye brukt som UFO-effekt i sci-fi filmer) og navngir låter som ”The Antlers Of The Midnight Sun.”
Field Recordings From The Sun (2002) var et ganske så tettpakket vanvidd, hvor de bare så vidt nærmet seg de ytre sfærer som her skaper nødvendig balanse. Instrumentale og neddempede ”Pussy Footin’ The Duke” har et drømmende prog-driv, med orgel og klar gitar som trekker mot ELP og Pink Floyd. Det er også nærliggende å tenke Floyd cirka 1974 på passende titulerte ”Brotherhood Of The Harvest”. På 10 minutter lange ”Blue Tomb” driver de inn mot sørstats-bluesrock, mens de på ”Antlers Of The Midnight Sun” og ”Whiskey River” lar heavy vokal, saksofon og gitarsoloer smelte sammen i en ekstatisk blanding av Stooges og Robert Plant.
Comets On Fire står med føttene godt plantet på gulvet, men svever stadig videre oppover mot nye høyder der de ser rock’n’nroll-kartet uten grenser og rockhistorien i en eneste stor sammenheng.
Crystal Antlers: s/t (2008)
Inferno i flammer
Long Beach-banden Crystal Antlers skal jeg ikke påberope meg å vite så mye om. De er en kvintett, og jeg tror dette er deres debut i et større format. Det er ikke så veldig nøye.
Det viktigste er at innholdet på denne EP’en, som tross alt nærmer seg brukbare halvtimen, er av det helt ypperste merke. Latterlig bra, faktisk. Dette er en nær fullkommen psykedelisk, hårristende, støybuldrende, sjelfull freak-out i California-ånden etter Comets On Fire (RIP) og Wooden Shjips. Originalt? På langt nær. Givende? Herfra til solen! Crystal Antlers vasser i lasergitarer og drukner i orgelsyre, har en tomanns rytmeseksjon som dasker vettet av seg, og i tillegg frontes de av en vokalist med den mest hjerteskjærende og desperate vokalen siden Ethan Miller satte kometer i brann for noen år siden.
Legg merke til hvordan det hele åpner. Her er ingen nøling, rett inn i galskapen fra første sekund, et vanvittig driv kaster oss inn i et kaleidoskopisk inferno som aldri slipper taket. ”Until The Sun Dies” er like deler melodi og kaos, med et islett av progging, og en av de grommeste åpningslåtene jeg har hørt siden gudene vet når.
Resten av innholdet går mer eller mindre i samme leia. En saksofon kaster seg med i slaget hist og her, perkusjonsbruken er eminent, av og til gis det rom for mer patos og antydning til stormannsgalskap gjør det hele egentlig bare mer fristende. Crystal Antlers er nemlig mer enn bare den vanlige tekoppen retrorockere med wah-wahpedaler, regnbueblikk og gryende skjeggvekst.
Dead Meadow: Old Growth (Matador, 2008)
Steinrock i skogen
Dead Meadow har i en årrekke vært eksponenter for en fusjon av 60-talls psykedelia, 70-talls blues/hardrock og 80-talls shoegaze, ispedd en ikke uvesentlig musikkbrukerdose av tjall og syre. En god, gammeldags dop-jam med andre ord. Tre år etter Feathers er de nå endelig klare med Old Growth. Deres fjerde album er innspilt i Los Angeles og i et gårdshus ute på bøgda. Trioen fortsetter kursen de staket ut på forgjengeren, mot en mer tilgjengelig og vellydende form for ny-psykedelia.
Et skikkelig produksjonsteam besørger et ryddig, dynamisk lydbilde. Flytting vestover til Los Angeles har kanskje ytterligere bidratt til å gi bandet en dunst av Paisley Underground og retro-romantisk Topanga-sound, og trioen er mer Byrds og Young enn Black Sabbath og Blue Cheer. Referansene henger i det hele tatt som nedfallsfrukt, men fans av skjeggrockere som Brightblack Morning Light, Black Mountain og MV & EE vil nok fremdeles flire hemningsløst på innpust i pot-trynene sine av en skive som dette.
Old Growth har en overordnet laidback stemning over seg, noen vil nok kalle den daff, med vokalist Jason Simon som tilsynelatende konstant skev, småtrøtt frontfigur. Bandet har en stil som skapt for lange, utsvevende utskeielser, men her komprimeres de potensielle jammene inn i låter på stort sett 3-4 minutter. Det gir om ikke annet en ganske velordnet følelse, på den annen side: Er ikke litt av greia at man skal sitte og rugge i en 8-10 minutter når wahwah-pedalene først begynner å gå seg varme ‘a? Vel, jeg liker det jeg hører, og uten å ha altfor sterke bånd til deres tidligere skiver slipper jeg den store skuffelsen over at de legger mer strukturelle bånd på seg selv.
Åpningen ”Ain’t Got Nothing To Go Wrong” er uansett en killer, platens lengste, og standardsetter med sitt todelte uttrykk: Repeterende, sløye riff og hazy vokal på den ene siden skaper et utsvevende inntrykk, en relativt tight, hardtarbeidende rytmeseksjon strammer det hele til igjen. Det er mye gull her; fra ’låtlån’ i Tony Joe White-stil i pumpende bluesrock (”Between Me And The Ground”) og ”’Till Kingdom Come” med strykerpålegg til et par halvakustiske folk-perler (”Either Way”, ”Down Here”) som tar det hele litt ned igjen og gir rom for å strekke litt på seg. Det betyr ikke at Old Growth er en ren triumfferd. Her er også mer baktunge og søvnige øyeblikk innenfor samme kategori og formelen strekkes i lengste laget over en hel skive. Dette er ikke et mesterstykke av en plate, men furene til Dead Meadow pløyer seg nær mitt musikalske hjerte. Old Growth vokser sakte, men den vokser godt og lenge.
Heavy Hands: Smoke Signals (Language Of Stone, 2008)
Run through the jungle
Kvalitetsetiketten Language Of Stone (ledet av Espers’ Greg Weeks) har med sine åtte første utgivelser markert seg med å stort sett gi ut eksperimentell nyfolk av ymse sort. Med Smoke Signals bryter de denne stigmatiserende rekken. Brooklyn-bandet Heavy Hands graver seg heller ned i mørk stoner/prog, 70-talls tungrock og bluesbasert psykedelia med et hampduftende slør drapert over det hele. På debuten smeltes groovy basslinjer, gnistrende wah-wah fuzz og trippy strobelys sammen i et slags traumefylt mareritt som fra Vietnamkrigens dager. Ikke på noen måte helt ulikt det Black Angels har gitt oss de siste årene. Eller et utall progband fra slutten av 60-tallet til midten av 70-tallet.
Den psykedeliske tilnærmingen til Heavy Hands er gjennomgående tilstede, og kan illustreres med for eksempel den singalesiske masken på omslaget og låttitler som ”From Stonehenge To Saturn”. Men det skramler også av bandet, og de kvier seg ikke for å gå inn i garasjen: To-minutterne ”Black Heart” og ”She Got It” er forankret både i 90-tallets Seattle og 70-tallets Birmingham.
I mer stillestående blir Smoke Signals mer en pastisj over noe som har vært, men det er noen reale hodetripper som virkelig gjør denne skiva. Tribale ”See Saw” er platens beste, med 7 minutter der powertrioens kraft forenes med en groovy dynamikk som både blir slagferdig og dansbar på en gang. En av årets låter. Innledende ”Can’t See Thru” er også en viril faen, som riktignok ligger mer i streit stoner-terreng, men likevel evner å sette oss i rett stemningsleie. Jeg vil dessuten trekke frem ”3 Days Gone”, som åpner som en søvnig drogballade før den virvler ned Mississippi og inn i bluesjungelen på en sky av pot. Ikke ueffent i det hele tatt! På sitt beste har Heavy Hands en uovertruffen coolness, litt som om Creedence covrer Black Sabbath med Hunter S. Thompson som mentor og Hell’s Angels som følge.
Indian Jewelry: Free Gold (We Are Free, 2008)
…there will be blood…
’Indian Jewelry was gone, but now they’re coming back and there’s going to be a bloodbath’ lover, eller truer, utgiveren til denne skiva. Jeg kan ikke se for meg at denne musikken vil starte de store opptøyer, men la gå.
To år etter vellykkede Invasive Exotics er Free Gold nok en intergalaktisk ørkentripp fra dette Houston-bandet. Fra Pompeii til Seventh Heaven, her åpnes det i rikt monn for strobelysende, slørete shoegaze-psykedelia innpakket i tette lag av gitarer og simpel elektronisk støy, endeløse droner og langsom sirkeldans gjennom bare til dels håndfaste melodier. Dette er friformrock fra den femte dimensjon, der det ikke gjøres noen særlige grep for å imøtekomme den delen av publikum som kunne ønsket seg et noe mer tilgjengelig uttrykk enn ved forrige korsvei. Jeg hadde kanskje foretrukket at de hadde løftet litt mer på sløret, slengt fra seg noen monsterriff i ny og ne, men de er selvsagt for sedate til å utføre den slags prøvelser. For den som foretrekker sin psykedelia psykedelisk burde denne timen i hvert fall holde langt ut til neste sfære.
Free Gold er ikke spesielt intrikat, den er lettere, mer luftig, enn forgjengeren, men likevel ganske vrien å få has på slik umiddelbart. En del nonsens er det også her. Jeg vil nevne noe ubrukbare synth-industri som ”Hello Africa”, og litt forutsigbar Suicide-møter-Velvet på ”Bird Is Broke”. Men slik er Indian Jewelry; vekslende mellom briljant kreativitet og ganske irriterende sloppyness. Jeg tror alle kan henge veldig greit med i første halvdel, men etter hvert er det som om platen glipper gradvis mot slutten. Det er faktisk ganske fint, akkurat som den aldri helt starter, lander den heller ikke. Indian Jewelry har med Free Gold skapt en langsomt bevegelig masse som aldri tar av, men som heller ikke skal gjøre det.
Det er riktig så fett å dykke ned i denne sirupsrocken, og det skjer mye, mye rart rundt om i det tette lydbildet som det er mulig å bruke litt tid på. Dessuten dukker det opp noen mer luftige saker her også. Særlig på ”Everyday” lysner det helt, og ut av tåkeheimen stiger en utsøkt psych-ballade i beste vestkysttradisjon. Det er ikke å forakte i det hele tatt, og viser at under den tette pakningen skjuler det seg små popperler, skal vite. Kanskje av glass, men dog. Jeg tror uansett ikke det er spesielt smart å fokusere på enkelte låter her, men heller ta seg tid til å få med seg hele ferden. På med solbrillene, løsne sikkerhetsbeltet.
Midnite Snake: Shaving The Angel (Birdman, 2007)
Uten sikkerhetsbelte
Denne trioen valser rundt i Pittsburghs gater med en blomsterfarget tanks på jakt etter noen gamle Hawkwind og Acid Mothers Temple-skiver de kan destruere. På sin ferd krysser de innom både psykedelia, metall, garasjerock og noe mer ondsinnet doom, presentert her gjennom seks separate spor. Midnite Snake plasseres passende mellom ’Thunder + Lightning and Psychedelic Speed Freaks’, og det signalementet omfatter det meste av deres uttrykk på en grei måte. Vi snakker beinhard stonerrock med riff herfra til Saturn og glorete gitarutskeielser som vekker Jimi Hendrix til live.
Som instrumentalband kan de ikke hvile på vokalprestasjoner, men bare stole på sine respektive redskaper. Det holder i massevis, for de lar seg ikke friste til å bare kjøre rett frem hele veien. Midnite Snake tar seg en del musikalske friheter, legger inn litt hvileskjær der det trengs, evner å ta noen overraskende vendinger og holder på interessen hele platen gjennom. Ti minutter lange ”Sacred Mist” utvikler seg fra en gravende frifolker til et røykfylt stoner-anthem uten å blunke. Noe av den samme teknikken bruker de på kortere ”Bigfoot ’69”, der fuglekvitter og akustisk gitar svis av med kontante metallriff som snart skjener til alle kanter i et halsbrekkende rally. ”In The Grass” innbyr til fire minutter med meditasjon, før de kaster seg i vei med tittelkuttet uten noen som helst med hemninger. Det er likevel 25 minutter lange ”Supermodified” som tar kaka. Med et tempo som Melvins eller Earth vil nikke (langsomt) anerkjennende til øker den langsomt både i kraft og etter hvert tempo, og det siste kvarteret skjener den ut i en powerorgie av svett og hårete feedback-drevet rock’n’roll av den überfete typen.
Akkurat av den typen som preger hele denne platen.
Oakley Hall: Gypsum Strings (Brah, 2006)
Cosmic Americans
Fra Brooklyns milde, solfylte gressenger sprer denne gjengen vibber som tilhører California cirka 1969. På sin andre av årets to fullengdere har de kommet opp med noe som veldig gjerne kan bli en av årets beste sommerplater.
Vi snakker ’cosmic american music’, slik Gram Parsons og Flying Burrito Brothers realiserte sin elektrifiserte countryrock for drøyt 30 år siden. Legg til en dæsj Neil Young, noe Grateful Dead, Byrds i sine glansdager og en skvett Fleetwood Mac, og vi har omringet Oakley Hall ganske nøyaktig. Utkommet plasserer gruppen i relativt samme kategori som for eksempel Black Mountain, Magnolia Electric Co, Brightblack Morning Light og The Fiery Furnaces. Dype røtter, milde furer og åpent landskap – her er Oakley Hall.
Selv om Gypsum Strings vaier mellom jovial country-psykedelia, seig gitarrock, kokain-ballader og løssluppen låvedans, så blir den aldri vinglete i stilen. Den offensive ruggen ”Confidence Man” setter umiddelbart en standard som holder seg platen gjennom; nesten hypnotisk felespill og voldsomme gitarkaskader sendes ned i strykene mellom bejublende vokalrop, avløst av late, tunge ”Having Fun Again” som smøres med tjukke lag av sirup. Resten av platen veksler mellom nettopp elektriske utblåsninger og dorsk blåsnipp, countryrock. Vel, tradisjonelle ”House Carpenter” kunne nesten vært tatt fra et eller annet britisk folk-progband en gang på 70-tallet, spake ”Bury Your Burden” minner meg om Herman Düne, mens ”If I Was In El Dorado” sannelig får meg til å minnes Uncle Tupelo i sin beste depresjonstid.
Alt tankegods til side, Gypsum Strings står uansett fjellstøtt på egne ben. Oakley Hall henfaller aldri til tam hippie-shit eller altfor utsvevende jammer; dette er solid som eik, mildt beroligende som gypsum weed, forfriskende som en morgendukkert i skogstjernet. Patrick Sullivan forlot i sin tid Oneida for å dyrke mer organisk grønt i Oakley Hall, og har funnet en sekstett som trakterer massive gitarer, samt fele, lap steel, banjo og dulcimer. Vokaldelingen med Rachel Cox er meget harmoniskapende, og sjelden har koplingen vestkyst-rock og no depression vært så betagende som akkurat her. For å slutte sirkelen; det er dette cosmic american music dreier seg om.
Så, skjenk den drinken, sett deg i skyggen og la denne dagen bare gå sin gang. Og den neste.
Residual Echoes: s/t (Holy Mountain, 2005)
The man from Utopia
’The cosmos at large
It’s so very big
It’s so far away
The comets… the craters… the vapors
The solar wind
The residual echoes… the residual echoes
The residual echoes from the giant explosion
Where they said it beginned… ’
(Frank Zappa: “The Radio Is Broken”)
Om det er denne sangen, fra The Man From Utopia, Residual Echoes har tatt navnet sitt fra aner jeg virkelig ikke, men mye kan tyde på det. De omgir seg i hvert fall med både gitarlyst, gigantiske eksplosjoner og kosmiske fenomener.
Denne trioen er først og fremst en herre som heter Adam Payne. Han trakterer stort sett det som er av lyder på platen; i første rekke wah-wah gitar og grovkornet bass, samt en dynge med tangentinstrumenter. Payne flyttet visst nylig til Santa Cruz, California der han raskt ble kjent med byens stoltheter Ethan Miller (Comets On Fire) og Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire). Begge band tjener som relativt fornuftige referanser til vårt nye bekjentskap. Residual Echoes er jambasert og psykedelisk støyrock med elementer av både frie former og far out hardrock. Fritt & fett som fanden.
Den selvtitulerte debuten sparker i gang med 13 minutter lange ”Slant”. Umiddelbart slående med lydbildet er inntrykket av at her er det meste ødelagt! Forsterkerne er sprengt, instrumentene er i ferd med å knuses, mikrofonen er allerede tygd i filler (ja, det må sies at vokalen er bandets svakeste ledd, ”Slant”). Midt inne i Armageddon av brukne deler og ødelagt skrap skapes et monster som motorisk maler all motstand vekk. Trioen tråkker Monster Magnet og dess like godt ned i søla og trekker beinrestene nådeløst etter seg. Gitaren skrangler, skjærer ut og feedes, men du verden som dette river. Når så de siste tre minuttene overtas av en hjerteskjærende, skrikende blåser, så skapes en assosiasjonsrekke som strekker seg fra Coltrane/Pharoah/Ayler frem til Morthana. Da er det umulig å ikke strekke armen i været, knytte neven og skrike ut primale gledeshyl. Intenst!
Det bærer i alle retninger på ”Slant”, så det er greit at 12 minutter lange ”Diamond Drops” lar støyen ligge og lure litt i bakgrunnen i form av frittgående elgitarer. I front høres en søkende akustisk gitar med tilhørende vokal fra drømmeland. Hvis ”Slant” kunne minne om tidlig Comets On Fire er #2 mer i tråd med Six Organs Of Admittance. Men også denne utvikler seg mot nærmest druknende hvit støy der den pumpende aggresjonen hele tiden fornemmes og aldri slipper taket.
Det er 25 fantastiske minutter som innleder denne platen, som det tar tid å komme seg opp fra. Det tar også litt tid før platen reiser seg igjen. Vi gis et par korte mellomspill av mer lydlekende art (”Fish Don’t Swim”), en heftig trommeutblåsning à la Dyret i Muppet Show (”This is Not a START”) og ”A START 1 & 2” (den starter som noe punkgreier, har et rotete mellomparti og slutter med litt country-twang, alt i overkant av tre minutter…). På ”A STARDT 3 & 3 ½” er vi tilbake på den gode gamle timinutteren. Her kan tidlig Pink Floyd og Velvet Underground nevnes som kildegrunnlag, og da mener jeg begge to, samtidig – i tillegg til enkelte progpartier og de slemmeste bluesriffene på denne siden av Blues Explosion. Igjen kan man legge merke til den stødige rytmeseksjonen med oppbrettede ermer som pumper ufortrødent til de utagerende gitarinnfallene til Adam Payne. Denne sørger for at bandet aldri faller ut i det totale kaos, gitarutskeielsene holdes hele tiden til en viss grad i tømmene, groovet opprettholdes.
Etter nok en destruktiv og utblåsende session puster både vi og bandet ut med snaue ”Better Substitute For Butter”, som tar oss vennligsinnet med til den andre siden. Med akustisk følge legger vi ’monster bass, fuzz, metallurgy, hollering, broken alto, unseasoned drumming, migraine…’ bak oss og lukker øynene. Germs from space? Indeed.
Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
Motorisk minimalisme
Wooden Shjips gjorde seg bemerket for et par år siden med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg spor av Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorientert. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske så i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.
Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær bandene nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens hypnoser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’” – begge over 10 minutter lange, og begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i dette kosmos. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth liggende over det repeterende riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry, blir det litt Stereolab møter Silver Apples. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. ”For So Long” definerer bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til denne platen. Tommelen opp for Dos, og hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.
Arbouretum: Rites Of Uncovering (Thrill Jockey, 2007)
Arbouretum er Walker David Teret og David Heumann fra Baltimore, sistnevnte har tidligere spilt i rufsebandet The Anomoanon samme med blant andre Paul Oldham. Anomoanons mixed blend av sørstat og vestkyst, bonderock og hippiejammer har resultert i en rekke hørbare plater, som er en ganske så naturlig sammenligning med herværende orkester. Paul Oldham har også med tiden opparbeidet seg en bra kundeliste til sitt Rove Studios i Kentucky, hvor deler av Rites Of Uncovering er spilt inn. John McEntire har hatt hovedansvaret for mikseprosessen. Legg til at de to herrene har med seg folk fra blant annet Lungfish og Love Life, så burde det være klart at alle målemerker peker mot en plate i den positive enden av kritikerskalaen.
Det er da også ganske tøft det Arbouretum presenterer på sin andre plate. De trekker med seg en ganske seig, innrøyka ballast fra 70-tallet, med vekt på hardrock, prog og folkrock. Alt fra Black Sabbath/Led Zeppelins roligere partier til Grateful Deads psykedeliske blomstringsperiode kan forestilles som et fundament i musikken, utbygget med Neil Young & Crazy Horse sin gitardominans, toppet med litt klagesang i landeveien til Jason Molina eller Will Oldham (så, da ble broder’n nevnt også). Det hele sydd sammen til en sløy helhet av et band som gir låtene rom for å utvikle seg i alle retninger uten at de forhaster seg i prosessen.
Det er særlig et par ganske utsvevende stonerblues-låter som markerer seg på en plate der formen får lov til å gå foran fasongen. Utemmede ”The Rise” gir oss 11 minutter med gromlyd. Fra den innledende call-and-response sangen sklir den ganske raskt over i en groovy og svett gitarjam som både Zappa og Hendrix nok nikker anerkjennende til fra oven. Halvveis i låten kommer koret tilbake og skaper et lite pusterom, før det for alvor braker løs de siste minuttene. Det andre monsteret som drar seg opp mot 10 minutter er ”Pale Rider Blues”, som følger i stort sett samme spor, med vekslinger mellom rolige vokalpartier og ganske omfattende gitararbeid, men melodilinjene er klarere og denne bluesen står igjen som hakket mer målrettet og vellykket.
Det øvrige låtmaterialet sentreres rundt terrenget som er beskrevet ovenfor, dog i noe mindre utflytende grad enn de to nevnte spor. Eneste gitarsolo-frie sone er avsluttende ”Two Moons”, så fans av bongbasert gitarhygge vil nok bli tilfredsstilt av det som serveres her. Men over en hel plate savner i hvert fall jeg noen grep som går utenpå den formen som etableres og egentlig fullendes med den fokuserte åpningslåta ”Signposts And Instruments”.
Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 18.03.02
Det amerikanske bandet Giant Sand strider mot mange av rockens etablerte lover og regler. I over 20 år har Sandman Howe Gelb gitt ut plater fra hjemstedet Tucson i Arizona, med eller uten platekontrakt, i en rekke konstellasjoner og under forskjellige navn (Giant Sandworms, OP8, Band of… Blacky Ranchette). Den 18. mars er Giant Sand ute med en ren coverskive, Covers Magazine (Thrill Jockey/ MNW). I den sammenheng spanderte vi noen kroner til televerket for å prate med vokalist, pianist og gitarist Howe Gelb.
Gravitasjon
Han sitter i London på fridagen sin og benytter den til å svare på alskens spørsmål fra europeisk presse før flyet skal bringe ham hjemover. Gelb har nettopp avsluttet en fire ukers soloturne der han har jobbet med nye ideer og låter. Mottagelsen har som vanlig vært god (“publikum er like forvirret som meg, så det virker bra…”) og det virker som han er blitt glad i vår del av verden.
– Det beste med Europa er togsystemet, kan han fortelle. Jeg elsker det fordi det er så presist. I statene kan toget være forsinket i dagevis, mens her er det i høyden noen minutter etter tabellen. Jeg går ut fra at han ikke har benyttet NSB på sine få norgesbesøk.
Årsaken til at han nå flytter til Danmark har likevel andre grunner. Gelb er gift med danske Sofie Albertsen, sammen med henne og hans to barn [Patsy Jean er båret frem av hans første kone, Giant Sandwoman Paula Jean Brown, journ. komm.] vil de nå bosette seg i Århus for sommeren. Som farkost vil Gelb medbringe sin Plymouth Barracuda. Han eier både en ’65 og en ’66 og blir svært interessert da undertegnede kan fortelle om et legendarisk ’66-kjøp av en notorisk norsk skihopper for noen år tilbake. Gelb kunne tenke seg å selge bilen før han vender tilbake, og vi blir sittende å diskutere både akseptable priser og reservedeler en periode, et tema ingen av oss egentlig har noe særlig rede på. For ordens skyld, Gelb eier nå to stk. Pontiac Izuzu med aircondiotion, noe som var himmelsk etter 25 år med sort interlør i den glohete ørkenen. “Man, it was a breeze” sier han med ettertrykk.
– Jeg tar med meg hele katastrofen over for sommeren. Derfra kan jeg gjøre en del soloshow. Tucson er ikke bare en het by om sommeren, den vokser i raskeste laget, og Gelb, som bor i den mexicanske bydelen, mener det kan være greit å komme bort for en periode. Han er opprinnelig fra Pennsylvania, men familien ble med sin militære far nedover da han ble stasjonert i Tucson på 70-tallet. Der har han bodd i nærheten siden, med unntak av et lengre opphold i New York tidlig på 80-tallet.
Motivasjon
Giant Sand ble tidlig etablert som et ørkenrock-band, både på grunn av geografien, likheten til andre byband som Naked Prey og Green on Red, og den klare ørkenestetikken på de tidlige omslagene. Det er en merkelapp Gelb ikke er helt villig til å dele:
– Jeg bryr meg rett og slett ikke om slike termer. Hva jeg tror på er irrelevant i forhold til andres oppfatninger. Jeg gjør mine ting for meg selv, og av mine egne grunner. Hvis du var i et band ville jeg kalt det for Scando-Rock. Alt det forteller er bare hvor musikerne lever – ikke hvor musikken lever. Den tiden du refererer til var i mindre grad preget av å utnytte musikalske uhell, det hundredelsuhellet som bare venter… venter på å bli din venn. Når du ikke inviterer dem på fest, vel, så bare fester de på egenhånd. Det blir en mye bedre fest når inviterer dette inn i musikken. Det er hva jeg har lært og det visste jeg ikke da”, fortsetter han, og gjør dermed kort rede for store deler av sin musikalske utvikling.
Den har nemlig hele tiden vært i progresjon, fra rølpete gitarrock mot et langt mer eksperimenterende uttrykk, preget både av jazz, country, blues og til en viss grad electronica. Ironisk nok startet platekarrieren med en Neil Young-låt, ”Revolution Blues” på Blackys selvtitulerte debut fra 1985, og sirkelen sluttes på mange måter i år, med en cover av Youngs ”Out On The Weekend” – “retirement and full circle” som Gelb sier, med hentydinger til at ringen nå virkelig er sluttet.
– Hvis jeg skal pensjonere meg så skal det bli en “uplifting experience”, ikke en tragedie, sier han, og viser til kontrastene mellom Giant Sands to siste utgivelser.Den forrige plata var en vanskelig og langvarig prosess, og fikk både en egen verdighet og tyngde over seg. Det var ikke intensjonen å lage et coveralbum nå, men heller å gjøre en plate som var morsom for de involverte, særlig ønsket jeg at det skulle være gøy å spille med John og Joey igjen.
Convertino og Burns var Giant Sands faste på trommer og bass fra hhv 1988 og 1990, før de forlot bandet til fordel for sitt eget Calexico.
– John og Joey er travelt opptatt med Calexico. Altfor opptatt. Giant Sand pleide å være en nødvendighet, det pleide å være en grunn for oss til å eksistere – og fordi vi trengte penger. Vi trenger ikke Giant Sand på samme måte mer, de tjener penger på sitt Calexico, jeg tjener mitt som soloartist. Når vi kommer sammen nå, er det derfor av ren lyst mer enn av nødvendighet. Cover Magazine viser at gløden fortsatt er tilstede, og strider mot spørsmålet: Skal vi slutte med dette? Da gjør vi det, eller vi vil gjøre det eller vi gjorde det fordi vi ville gjøre det, og da kan jeg bare gå ut fra dette er vår siste plate. Inntil vi gjør en ny. Denne lysten eller trangen er en god følelse.
The Cover Magazine er resultatet av denne lysten. Den inneholder ikke låter av Mickey Faust (Michael Krohn), som Gelb lovte ved forrige Oslo-besøk, men derimot av blant andre Black Sabbath, Goldfrapp og Nick Cave. Hva lå egentlig til grunn for valget av disse låtene?
– Vi valgte andres låter fordi det fjernet min rolle som låtskriver, og plasserte meg mer jevnbyrdig med de andre musikerne. Som ansvarlig for låtene må jeg stadig ta avgjørelser, hvem skal spille hva, hva er riktig, bør noe endres og så videre. Uten dette ansvaret kunne jeg spille bedre enn jeg noensinne har gjort tidligere. Det er også mulig å høre på platen, vi er alle inspirerte av hverandre, og Cover Magazine er vår mest velspilte album noensinne.Jeg var trøtt av å være sjefen, og kunne tenkt meg at alle musikerne var jevnbyrdige, som i REM. Det var slik Giant Sand begynte, men fordi jeg var den som lot bandet fortsette har jeg blitt seniormedlem, uten at det ble mulig for andre å komme inn på likeverdig nivå, av frykt for å ødelegge bandnavnet eller min posisjon.
– Jeg har alltid følt det ansvaret på mine skuldre, og alltid forsøkt å åpne for andre musikere til å dele dette. Verken Joey Burns eller John Convertino gjorde det. John var for sjenert, og likte ikke engang å bli avbildet. Joey ble invitert både til å skrive og til å synge, han er lærenem og en flink duplikatør, men det gikk ikke i Giant Sand. Bill Elm var vår første og eneste roadie, og en unggutt fra Tucson som bare ønsket å komme seg litt vekk. Han kunne spille, og Giant Sands mentalitet har alltid vært at da blir du med oss og har det gøy! Etter et års tid hadde han nok låter selv og dannet Friends of Dean Martinez. Når disse fikk tilbud fra egne selskap ble de eiegode i forhold til sine nye band, og ville ha det for seg selv. Det er forståelig, men litt synd. Begge disse bandene har vokst ut av Sand, og vi hadde det veldig bra sammen.
“Those kids… they’ll learn”, humrer likevel den mer anarkistiske Gelb gemyttelig.
Opprettelsen av OP8 var et lignende forsøk på å distansere seg fra “Giant Sand” navnet. Sammen med Lisa Germano på vokal, oppnådde Gelb, Burns og Convertino sin største kommersielle suksess med Slush (V2, 1997). Det var et godt prosjekt i følge Gelb [og det var det sannelig!, jour. komm.], som falt sammen på grunn av de andres involvering i “sitt eget” Calexico.
Progresjon
I en samtale med Howe Gelb er det naturlig å pense innom hans stadige evne til å fornye sitt musikalske uttrykk. Fra 1988-1990 tok bandet en dreining som for alvor plasserte dem kreativt over samtidige artister som Naked Prey, Thin White Rope og The Dream Syndicate. På The Love Songs (1988) ble John Convertino fast medlem, og akkurat det var et lykketreff.
– Jeg hadde aldri skrevet “love songs” før The Love Songs, og jeg er ikke engang sikker på om jeg har gjort det der heller. Den er uansett det nærmeste vi har kommet, og det var en plate som var veldig morsom. John var egentlig på vei til en annen øving, så vi hadde ham bare for cirka 40 minutter, og måtte spille låtene litt for raskt.
En låt som skiller seg ut er “Fingernail Moon, Barracuda and Me”…
– Den låten forundret meg da jeg lyttet til den her om dagen, særlig fordi melodien er så vakker, også uten synth. Patsy var bare noen dager gammel, og jeg var i sjokk over å være far. Hun lå sovende på rommet sitt og…. hvis du er en maler må du male, hvis du er musiker må du spille… Jeg hadde en gammel 4-spors og min daværende kone Paula Jean Brown hadde en trommemaskin, og jeg forsøkte å lære å bruke den. Så der satt jeg, som en barnevakt og lagde den låten, hviskende for ikke vekke det lille spedbarnet som lå under meg.
Det er slående hvordan 80-talls utgivelsene ikke høres ut som de ble produsert på den tiden, men har beholdt en mer tidløs aura over seg.
– Det var intensjonen helt fra starten. Rainer Ptacek og jeg delte syn på dette, men jeg tror han fikk det bedre til enn meg. Men når vi startet hadde vi nettopp som mål at vi kunne lytte til våre egne skiver 20 år frem i tid. 20 år har gått, så jeg er ganske fornøyd med alt vi ikke gjorde.
– Fra Long Stem Rant (1989) og frem til i dag har mye av den samme filosofien ligget til grunn. På den tiden bodde jeg midt inne i ørkenen, og sammen med John forsøkte vi oss som en duo. Det hele foregikk inne i en låve i Mojave, i “the high desert” like ved The Joshua Three, i midten av juli. Der og da startet en prosess basert på å ikke ha materiale klart før innspilling? Frivillig forkastet jeg å møte forberedt, for heller å se hva jeg kan komme opp med – “right then and there”. Dette er fulgt opp helt frem til Chore. For hver gang ble det lettere å konstruere musikk direkte i studio – on the spot. Tanken er for teknikeren å fange opp en låt aller første gangen den blir spilt. Vi vil aldri spille akkurat den låten slik igjen, og det er positivt, fordi da spiller du med følelsene og ikke med tankene. That’s what I call a perfect harvest.
På Purge & Slouch (1993) vokste denne filosofien til nye høyder. Ingenting var planlagt, alt innspilt der det passet bandet, være seg soverom eller verandaer.
– Problemet med denne er at vi ikke øvde i det hele tatt, og kan rett og slett ikke etterkomme publikums ønsker når de for eksempel vil høre ”Blue Lit Rope”. Hele platen har blitt en unik, verdifull ting, men av og til kan det være greit å lage litografier i stedet for malerier. På Glum (1994) var det helt annerledes. Imago hadde mye penger [og gikk nedenom og hjem rett etter at Glum var ferdig, jour. komm.], så vi leide et stort hus i New Orleans, fikk penger til reise og kunne benytte 18-spors innspillingsutstyr. Det som står igjen etter den innspillingen er likevel hvor forferdelig vokalen min høres ut. Jeg var inne i fase der jeg ønsket å finne ut hvor dårlig jeg kunne synge eller hvor gammel jeg kunne høres ut. Det plager meg. Nå er jeg svært fornøyd med egen vokal, men savner energien fra gamle dager – så slik er det, du taper noe og vinner noe.
– Alt du gjør kan være feil og det du lærer er ikke korrekt, så det gjelder å tømme hodet [sier Gelb, som også rensker kroppen gjennom faste fra tid til annen]. Det har riktignok medført et problem på konserter. Jeg har jobbet med å tømme hodet både før studiosessions og livespillinger, og dette går nå automatisk. Jeg trenger ikke lenger konsentrere meg, men hvis jeg hadde tenkt på det vil jeg blitt livredd ved tanken på 300 mennesker i salen og meg alene på scenen, ute av stand til komme på noe som helst. Det har riktignok ikke skjedd, og med en gang jeg er der ute kommer alt tilbake. Det er som å falle bakover og håpe at noen tar i mot deg i fallet. Slik blir det aldri kjedelig eller rutinemessig, og jeg tror det har vært hovedårsaken til at jeg har fortsatt med dette i alle disse årene. Jeg tror også det har ført til at jeg ikke har blitt like populær, som for eksempel Calexico har blitt.
Men populariteten har da stadig vært økende forsøker groove seg, til en lattermild Gelb.
– Vel, tenk deg en graf som ser ut som en rett linje, men som ved nærmere ettersyn så vidt går oppover. Der har du min karriere. Kanskje det er bedre enn høye topper og dype daler nå alt kommer til alt. Dessuten er jeg veldig fornøyd med Thrill Jockey [Tortoise, Sea and Cake, Brokeback etc.]. Jeg forventer fra et plateselskap at de er fair, og Thrill Jockey er de beste jeg har vært borti så langt. Jeg forventer også at alle i et selskap vet hva som skjer, følger med og er interessert i artistene sine.
Gelb er ikke fremmed for fremtidig samarbeid med noen av sine nye labelmates, men som han selv avslutter: “There’s always so many things to do and I gotta ’nuff workload…”
Sax Ruins: Yawiquo (Ipecac, 2009)
Nisennenmondai: Neji/Tori (Smalltown Supersound, 2008)
Nisennenmondai: Destination Tokyo (2008)
OOIOO: Kila Kila Kila (Thrill Jockey, 2004)
5000 miles over airplane graveyards
Calexico
Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Feast Of Wire (City Slang, 2003)
Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Brokeback
Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Friends Of Dean Martinez
Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001)
Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Random Harvest (Glitterhouse, 2004)
Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004)
ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003)
Ved første, raske blikk kan omslaget minne om en eller annen tettpakket klynge med hvitkalkete hus som strekker seg ned mot Middelhavet og dypper tærne i vannet.
Når det snør så kraftig inni deg at hele kroppen blir rimfrossen, og du er ute av stand til å bevege deg, snakke eller tenke – ja, da trengs noe oppvarmende popmusikk som kan tine opp sjelen og pleie legemet med milde toner. Den beste helbrederen på slike dager heter Archer Prewitt.
The Black Angels: Passover (Light In The Attic, 2006)
Black Mountain: In The Future (Jagjaguwar, 2008)
Comets On Fire: Blue Cathedral (Sub Pop, 2004)
Crystal Antlers: s/t (2008)
Dead Meadow: Old Growth (Matador, 2008)
Old Growth har en overordnet laidback stemning over seg, noen vil nok kalle den daff, med vokalist Jason Simon som tilsynelatende konstant skev, småtrøtt frontfigur. Bandet har en stil som skapt for lange, utsvevende utskeielser, men her komprimeres de potensielle jammene inn i låter på stort sett 3-4 minutter. Det gir om ikke annet en ganske velordnet følelse, på den annen side: Er ikke litt av greia at man skal sitte og rugge i en 8-10 minutter når wahwah-pedalene først begynner å gå seg varme ‘a? Vel, jeg liker det jeg hører, og uten å ha altfor sterke bånd til deres tidligere skiver slipper jeg den store skuffelsen over at de legger mer strukturelle bånd på seg selv.
Heavy Hands: Smoke Signals (Language Of Stone, 2008)
Indian Jewelry: Free Gold (We Are Free, 2008)
Midnite Snake: Shaving The Angel (Birdman, 2007)
Oakley Hall: Gypsum Strings (Brah, 2006)
Residual Echoes: s/t (Holy Mountain, 2005)
Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
The Big Beast 