Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Musikk uten vokal, som lar instrumentene skape ordene og bygge setningene. Musikk du selv kan skape dine egne ord av, se dine egne filmer i. Med noen enkeltlåters unntak, dette er et knippe artister som har funnet seg til rette i den ordløse rikdom. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Hør spillelisten 10 Strake: Instrumentalister i WiMP

Mono (Foto: Anders Jensen-Urstad, Wikimedia Commons)

Mono (Foto: Anders Jensen-Urstad)

Mono
På sin vei mot sfæriske luftlag møter Mono stadig hindringer i form av kneisende fjellmassiver, kosmiske krefter yter voldsom motbør. Mono er en tsunami, de skaper vulkanutbrudd og jordskjelv. De ser verden i episke proposjoner, storslåtte landskap avtegnes med kolossal kraft og endeløs melankolsk tristesse. Resultat: Uendelig vakker og uendelig mektig musikk.

You Are There (Temporary Residence, 2006)
You Are There er den japanske kvartettens mest målrettede hittil. Gjennom 6 låter/1 time blir vi med inn i en turbulent verden, fra ”The Flames Beyond The Cold Mountain” til askene som ligger igjen på ”Moonlight” helt til slutt. Lange, majestetiske låter maler de fram, penselen er bred, men hårene er av fineste sort. For Mono har forstått at kvaliteten i deres uttrykk ikke bare hviler på de voldsomme eksplosive partiene, at disse ikke er nok i seg selv. Like mye hviler deres styrke på de skjøreste og mest dvelende partier, ledet an av både tungt draperte strykerarrangementer og klokkende tremolo-gitarer. Akkurat som de tunge utbruddene er medrivende, er disse ’bølgedalene’ mer enn bare transportetapper på vei mot neste topp, de er i seg selv en storslagen reise. Det er kraft i den langsomme byggeprosessen opp mot støypartiene, det blåser mildest talt friskt i utladningene, og det er uunngåelig å ta del i raset når alt ramler sammen, for så å danne en ny form.

You Are There er igjen spilt inn hos Steve Albini, og han har heller ikke denne gang gjort skam på bandet. Albini har sørget for mye åpent rom i produksjonen, og det understreker dynamikken i Monos omgang med soft/loud-effekten. For det er også et faktum at det er i første rekke denne dynamikken som bærer bandet, mer enn direkte musikalsk nybrottsarbeid. Det er derfor en nytelse å følge kvartetten når de av og til bare rolig legger stein på stein, som i det nydelige tittelkuttet, som aldri hverken brytes eller bristes. ”The Remains Of The Day” er platens korteste, en cello-strykende og piano-dryppende måneferd, som ender i ”Moonlight”; 13 minutter med klassisk drama og svovelinferno av episke dimensjoner som rettferdiggjør plateselskapets tagline; ’They’re not heavy like Black Sabbath – they’re heavy like Beethoven.’

Hymn To The Immortal Wind (Temporary Residence, 2009)
Mono markerer de 10 første år med sitt femte studioalbum og en påfølgende verdensturné. I løpet av disse årene har de gradvis rendyrket sin profil, og de har nå funnet en ny location å spenne opp sitt lerret av emosjonelle tårescener, panoramasveip over slagmarken og brutale kamphandlinger i sakte film. Dette er musikk som maler bilder av de store hendelsene i livet, døden og kjærligheten. Mono befatter seg ikke med småplukk.

Hymn To The Immortal Wind er mer en naturlig videreutvikling enn et brudd med tidligere plater, og de ytre effektene stort sett de samme som før: Vemodige gitarlinjer, svulstige arrangementer i majestetisk oppbygning, langsomt voksende med krigerske trommer og kaskader av pompøs lyd inntil de kolliderer med et isberg av støy som vasker alt med seg i et voldsomt klimaks som alene kan strekke seg over flere minutter. Så legger krusningene seg, det stilner, nytt liv skapes.

Denne gangen er kanskje helheten, den episke fortellingen, vel så viktig som den tradisjonelle utløsningen som ligger i en slik ’rigid’ formel. Når utgiveren vektlegger at Mono nå har beveget seg bort fra den klassiske ’soft/loud-dynamikken’ og til mer ’dark/light’, så er det da også en viss sannhet i det. Utbruddene er i hvert fall myket opp med et grandiost orkester som gir bandet et mer klassisk romantisk preg. Det er vanskelig å ikke ble revet med i dramatikken, de rasende stormene (som på ”Pure As Snow” – platens beste – og ”Ashes In The Snow”) eller la seg smelte av de ambisiøst anlagt orkestrerte partiene. De dykker også godt ned i klisjeene, både melodisk og genrebasert, men kommer ut av det. Selv om orkesteret lyder flott, savner jeg likevel den renere lyden fra You Are There. Kvartetten har kraft til nok til å flytte fjell alene, om de ikke i tillegg må dra med seg 25 strykere opp mot toppen.

Explosions In The Sky
Explosions In The Sky fra Austin spiller storslagen og energisk instrumental-rock, med musikalske bånd til både Mogwai og Godspeed You Black Emperor! I motsetning til disse bandenes lefling med større lydbilder, holder de seg til et mer basic uttrykk, ved hjelp av gitar, trommer og bass. Den rullende gitarlyden, marsjerende trommene, dramatiske oppbygningen og voldsomme, lange crescendoer har de til felles. Samt evnen til å skape truende stemninger i det vakre og skjønnhet i det brutale.

Those Who Tell The Truth Shall Die, Those Who Tell The Truth Shall Live Forever (Temporary Residence, 2001)
Thin Red Line
Det er en profetisk stemning over omslaget. Et fly svever over himmelen og kaster lys ned mot en svevende engel, mens teksten ’This plane will crash tomorrow’ slår mot oss inne i coveret. Utgitt i september 2001 og med bandnavnet Explosions In The Sky er silhuettene av tvillingtårnene på Manhattan det eneste som mangler for å gjøre konspirasjonsteoretikerne fornøyde. Men sannelig er det deler av sammenraste tårn over innholdet her også.

Texas-kvartetten debuterte i 2000 med How Strange, Innocence, som kun ble trykket i 300 eks. Those Who Tell The Truth… er heldigvis tatt hånd om av solide Temporary Residence og bør være fullt mulig å anskaffe via din favorittsjappe. Det er den verd, for dette har blitt en majestetisk, vakker og voldsom plate. Når bandet gir fullt øs er det ikke vanskelig å la seg rive med inn i stormkastene. Det viktigste med denne type musikk er like gjerne at partiene i mellom også fungerer. Explosions In The Sky har oppnådd en godt fungerende balanse, der dvelende partier funker som mer enn bare pusterom før helvetes porter skal åpne seg. Filmatisk og episk er flotte ord som kan dekke denne delen av deres spekter. Men også texanerne blir noe forutsigbare, i hvert fall hvis man kjenner litt til uttrykket fra før. Vi aner stort sett hva som skal skje til enhver tid, og bandet hadde ikke tapt på en mer spennende instrumentbruk eller oppbygging, om bare i små doser.

Platen er delt i to deler kalt Die og Live Forever med tre spor i hver bolk. Et nøkkelspor er åpningen av Live Forever: «Have You Passed Through the Night” – som inneholder opptak fra Terence Malicks filmklassiker (han lager bare klassikere) Thin Red Line. Den resignerte voice-over stemmen stiller essensielle spørsmål om krig og ondskap mens bandet forsiktig plukker på gitarene i bakgrunnen, før de lar krigstrommene rulle:

This great evil.
Where’s it come from?
How’d it steal into the world?
What seed, what root did it grow from?
Who’s doin’ this?
Who’s killed us?
Robbin’ us of life and light.
Mockin’ us with the sight of what we might have known.
Does our ruin benefit the earth?
Does it help the grass to grow, the sun to shine?
Is this darkness in you, too?
Have you passed through this night?

Det er slike spørsmål jeg tror Explosions In The Sky ønsker å komme nærmere med sin musikk. Those Who Tell The Truth… kan brukes som et lydspor til bildene av rasende skyskrapere. Det blir et fryktinngytende vakkert skue, som nesten gjør det mulig å høre de lydløse stemmene deres. Der oppe i det fatale flyet.

Grails
Grails er et instrumentalband fra Portland, Oregon sentrert rundt folk fra Norfolk & Western, Peace Harbor, Holy Sons og Jackie O-Motherfucker. De tre første er fine band på det like fine selskapet FILMguerrero. Grails derimot, slipper skiver på etiketten til Neurosis; Neurot, og dermed har vi et noenlunde brukbart krysningspunkt å forholde oss til. De drar seg både mot det melankolsk episke folk-landskapet som kjennetegner artistene på FILMguerrero, men heller også mot et mer eksperimentelt og hardere slowcore/postrock-uttrykk.

Redlight (Neurot, 2004)
Redlight følger i mange av sporene til The Burden Of Hope (2003), de samme folkene er involvert på alle plan og profilen er ikke revolusjonerende endret. Redlight er noe mer kraftfull og utadvendt, og den er noe mer variert i formen. Den tradisjonelle folkemelodien ”Dargai” slår an tonen på melodiøst vis, men det varer ikke lenge før Grails beveger seg ut i mer perifert territorium. På ”The Volunteer” søker de å utforske spenningen mellom stillferdige partier og kraftfulle utblåsninger, en tråd som følges platen ut. Men de foretar også noen krumme svinger underveis, som med ”Worksong” og ”High & Low”. Førstnevnte er en mediterende trip med ekko fra Istanbuls gatesmug, som med sin altfor korte lengde blir stående igjen som ufullstendig. ”High & Low” introduserer harde gitarer Codeine-style, Dirty Three-aktige strykere og langsom twang à la Jackie-O Motherfucker. Igjen er det tilløp til flott musikk, men Grails er for utålmodige, de gir seg ikke tid til å bygge opp låtene lenge nok til at vi blir ordentlig godt kjent med dem. I stedet blir det korte besøk som ikke etterlater varige spor. Mer som umerkelige små hilsener som kan plukkes fram når det føles riktig. Et unntak er syv minutter lange ”Fevers” som er et møte mellom Tortoise og Godspeed, hvor de driver det til et mektig klimaks.

Grails driver sine eksperimenter et sted mellom tungsinnet folkemusikk, improvisasjon, slowcore og post-rock, men Redlight blir ikke stående igjen som den monumentale utgivelsen den kunne blitt. I en velprøvd genre blir den en plate aller mest for den svorne tilhenger.

Burning Off Impurities (Temporary Residence, 2007)
Dette er Grails sitt hittil mest utforskende, oppsøkende – og beste album. Og de har på ingen måte levert slett vare tidligere. Kort tid etter supre Black Tar Prophecies viser de at de psykedeliske vindene ikke har snudd. Gjennom åtte ganske omfattende spor oppsøker de musikalske ytterområder med base i sitt tidligere kjerneområde; instrumental post-rock. Selv om de fremdeles kretser omkring saktegående varianter av genren utføres det her i en forfinet stil og med et åpnere, mer variert sinn enn tidligere. Kort fortalt er Burning Off Impurities farget av både østlig raga, afrikansk trommelomme, spaca jammer, psykedelisk western og freaky krautrock. En titt på videoen til ”More Extinction” (ikke den beste låten, men i lengde den mest naturlige å plukke ut tenker jeg) hinter litt om hvor de har rettet oppmerksomheten: Lynnedslag, meditasjon, Buddah-statuer, pyramider og planeter gis god plass i løpet av de to minuttene videoen varer.

Åpningen ”Soft Temple” passer godt inn i dette bildet, og her introduseres vi for mange av kvalitetene på skiva. Forsiktig twang, illevarslende jungletrommer og en berikende instrumentering. Dette låter slett ikke ulikt Cul de Sac, og deres mange diverse tilnærminger til Morricone, John Fahey og ikke steder østenfor vesten. Tidvis (som på ”Outer Banks”) deler de noe av den samme energiske gnisten til våre egne Salvatore, og i likhet med disse utvider Grails sitt musikalske verdensbilde med krautrocken som utgangspunkt. Dette blir altså ikke datert, snarere en kime til nye utforskninger. Fra det myke tempel tas vi med ned langs Silkeveien (”Silk Rd.”), som etter et par minutters tenning av trylletobakken, åpner seg med både kraft og driv. Noe av det mest positive er hvordan Grails ikke forsvinner helt inn i tåkeheimen, de har stort sett et noenlunde fokusert blikk hele veien. De kan nok sette seg i lotusen og la håret gro (”Drawn Curtains”), men vender alltid tilbake til sporet etter slike korte pustepauser. De klarer både å skape en sammenhengende flyt platen gjennom, og samtidig flytte på grensene for hvordan moderne instrumentalrock kan – og bør – lyde.

Burning Off Impurities pendler fra mektige strømmer til stille dyp, men fraviker aldri den strake kursen mot Nirvana.

Moritz von Oswald Trio: Vertical Ascent (Honest Jons, 2009)
Calypso med Stravinsky
Damon Albarns herlige etikett Honest Jons har spesialisert seg på folk, soul og funk fra Afrika, og slipper alt fra Moondog til Candi Staton, cubanismo fra Kongo på 50-tallet, columbiansk afrobeat og calypso fra Vest-Afrika. Og nå: Tysk tekno. De beskriver selv Vertical Ascent som ’a dream crossing of classic Berlin techno, On-The-Corner Miles Davis, Larry Heard and Can, as at home with calypso as it is Stravinsky.’ Fristende formulert – og hvem andre enn Moritz von Oswald kan stå bak noe sånt?

Den Berlin-baserte tekno-pioneren er en foregangsartist innen krysningspunktet minimalisme og dub. Det var med miksen av Detroit og Karibia han skapte seg et meget innflytelsesrikt navn som Maurizio og Basic Channel (sammen med Mark Ernestus) tidlig på 90-tallet, og definerte med det dub techno-genren. Ernestus er ute av bildet nå, og Moritz von Oswald Trio er Oswald, Max Loderbauer (nsi, Sun Electric) og den finske jazztrommisen Sasu Ripatti (Vladislav Delay).

De tre har klart å framskape en deilig, organisk sfære på platens fire ’spor’ (Patterns 1-4) som hver har sitt distinkte uttrykk. I et repeterende og minimalistisk landskap som gjerne forbindes med det seriøse og stramme, skaper de et luftig landskap med rom for en mer improvisatorisk tilnærming. Moritz von Oswald Trio bærer absolutt hovedmannens signatur slik vi kjenner den fra før, men med Ripattis hjemmelagde slagverk med mye metallisk kling-klang og Loderbauers dryppende synthlyder krysser de over mot både jazzen, funk og moderne komposisjon. Moritz von Oswald kjennes også som en mer enn habil lydtekniker (han jobber blant annet for nettopp Honest Jons), og det rikholdige lydbildet kommer til sin rett i en livesetting som forener studioperfeksjonisme med levende stemning.

Noen har et sted beskrevet Vertical Ascent som lyden av Edgard Varése og Lee Scratch Perry fanget i en romferge. Det er et helt greit bilde å ta med seg inn i denne platen.

Fredrik Ness Sevendal: No Foly Bow (Apartment, 2007)
Reiser med gitar og bue
Fredrik Ness Sevendal er en ganske obskur figur – i et ganske obskurt miljø – med tilhold i hovedstadens undergrunnsscene. Han kan knyttes til miljøet rundt Brugata-kollektivet, og er/har vært involvert i en rekke prosjekter av interessant karakter: DEL, Slowburn og Norwegian Noise Orchestra, for å nevne noen. Han har jobbet særlig mye med makker Per Gisle Galåen og har videre samarbeidet med blant andre Makoto Kawabata (Acid Mothers Temple), Mitsuru Tabata (Zeni Geva) og Bill Wood (1/3 Octave Band). No Foly Bow er hans solodebut under eget navn.

Det er naturlig nok gitaren som står i fokus også denne gangen, men ikke den mest støyende, aggressive varianten. Sevendal vender heller strengene mot mer eksperimentell dronemusikk, american primitive og faktisk norske folketoner. Med fokus på nettopp de norske røttene klarer han å tilføre en egenart i det opptråkkede impro/gitar-landskapet han befinner seg i. Nøkkelsporet heter ”Gamle Gudbrand” og er en 10 minutter lang begravelsesmarsj fra svartedauden med utmagra felespillere og en enslig trommebanker som knakker monotont på alle dørene han passerer som eneste følge. ”Gamle Gudbrand” er et helt nydelig spor som gradvis vokser i intensitet, og går fra å være truende til å bli altoppslukende når gitaren også begynner å glefse fra seg de siste minuttene.

”The Chimney Sweeper” strekker seg også over 10 minutter, og igjen med en del særtrekk som gjelder for mye av denne platen: Betagende improviserte melodier, repetitivt oppbygde mønstre, underliggende støyknotting og feleaktig gnikking. Sevendal forener dimensjoner fra hjemmebakt pop med mer avantgarde-uttrykk og folkbasert improvisasjon. Det gir denne platen minst to solide ben å stå på. Sevendal har en åpenbar forkjærlighet for mange av disse tradisjonene, og han lykkes å forene flere uttrykk med sin naturlige avslappede spillestil. Sjekk ut åpningssporet og tittellåten for en 6 minutter umiddelbar oppsummering av platens kvaliteter; her møtes skograsling, lofi-folkemusikk og slepne droner til en forunderlig suggererende St.Hans-dans i måneskinn.

The Drift
The Drift er en San Francisco-basert gruppe bestående av folk fra blant andre Tarentel og Halifax Pier. De henter inspirasjon fra både post-rocken og jazzen, med islett av dronerock, elektronisk ambient, kraut og dub i en helinstrumental fremføring.

Noumena (Temporary Residence, 2005)
Shhh… peaceful
Min filosofiske dannelse strekker seg ikke særlig langt utenfor Sofies verden, men ’noumena’ er vel et begrep Immanuel Kant gjorde kjent med sin erkjennelsesteori, der han skilte mellom ting slik de fremstår (fenomener) og tingen i seg selv, noumena, eller ’Ding an sich’, grensen for det vi kan erkjenne har noen forklart det som.

Det er kanskje disse yttergrensene The Drift søker, men hva som egentlig er deres filosofiske eller åndelig styrende bakgrunn for å gripe til sådan tunge tenkere for å betegne sitt debutalbum er jeg ikke kapabel til å spekulere i. Men jeg kan kanskje si noe om de konkrete kvalitetene på platen, musikken og lyden som strømmer usynlig ut av den, das Ding an sich. For de er ganske så smukke, de tonene de produserer her. Om ikke Kant skulle holde som indirekte referanse, så legger de selv en intellektuell kapital til sitt virke ved å titulere to låter etter Brian Enos ’oblique card’ serie, og en låt etter forfatteren Italo Calvino (Invisible Cities). Da skulle vel både tanker, litteratur og musikalsk ballast var sikret før man gir seg i kast med den gjeldende plate.

10 minutteren «Gardening, Not Architecture» åpner med noe gnissende, halv-abstrakt elektronikk, inntil et en gitar griper forløsende inn omtrent halvveis, som for å åpne opp skylaget som har dekket for solen. Late rytmer, en sval trompet og vennlige instrumenter legger oss varsomt i en robåt som duver i strandkanten der vi like gjerne kan forbli liggende og døse platen ut. Ganske form- og retningsløs er den, men med et slik post-sommer behag som kler den kolde utgivelsesdatoen godt. Kvarterlange «Invisible Cities» overtar umerkelig med et rullerende bassriff, som The Drift benytter som fundament det meste av låten. Ved hjelp av en følsom hornblåser bygger de her opp en særdeles svømmende sak. De skeier ut i neverland etter cirka fem minutter med et mer støyglasert parti, fremdeles mens den joggende rytmen holder seg i bakgrunnen, inntil det hele tones ned og omtrent bare bølgeskulpene står igjen. Litt for lenge, sådan, men i stedet for å flyte bort på denne måten, gjenvinnes brått den faste formen fra innledningen i et eskalerende tempo. Joda, det hele er riktig så smukt utført.

Det er mye tranceskapende åpne rom på denne platen, og det er ikke til å underslå at The Drift blir vel «drifty» til tider. «Hearts And Flowers», for eksempel, lider litt under dette. Det er en slik låt som fungerer godt som bakgrunn mens man selv er i drift, men som passiv lytter makter ikke bandet her å skape annet enn behagelige strukturer uten særlig form. Ikke verst bare det, men ikke nødvendigvis stor musikk. Lange «Transatlantic» er mer vellykket. Igjen med en prøvende åpning, der bruken av el-piano understøtter teorien om at The Drift trives særdeles godt som en slags fusion mellom klubbjazz, post-rock og ambient. Etter åtte litt for lange minutter, groover de endelig igjen. Jeg synes nok ikke de utnytter det fulle potensialet som ligger i denne stilen, noe som kan skyldes nettopp de frie formene de legger opp til. Det krever også en viss fasthet, og The Drift har en tendens til å flyte ut i det blå uten at de helt klarer å hente seg inn igjen – eller vise hvor de er på vei. Det er kanskje det som er deres program, og det må sies at alle låtene her har en holdbar kvalitet og et behagelig, om ikke alltid engasjerende uttrykk. På plussiden må også nevnes at de har maktet å gi ut en plate i 2005 hvor postrock-genren fremdeles virker frisk og på en måte… moderne.

Ceiling Sky (Temporary Residence, 2007)
Ceiling Sky består av seks låter, hver på cirka 10 minutter, hentet fra debutsingelen Streets/Nozomi, to spor fra vinylutgaven til Noumena, samt to remikser av Kieran Hebden (Four Tet) og Xian Hakwins (Sybarite). Mye gammelt materiale altså, men her samlet for første gang på en CD som dermed blir å regne som ny for de fleste.

Debutsingelen innspilt i desember 2004 gir klare føringer for bandets senere virksomhet og står som de aller mest verdifulle stykkene. «Streets» presenterer oss for den utadvendte, ‘dansbare’ siden av bandet; funky, svett og tettpakket jazzrock der harde gitarer smeltes sammen med følsomt trompetspill. «Nozomi» viser bandets mørkere egenskaper; dvelende og atmosfærisk tegner denne musikken storslagne bilder med detaljert penn.

Tittelsporet på debutplaten ble av en eller annen grunn utelatt, muligens på grunn av tiden (13 minutter), men her står både denne og «For Grace And Stars» som repeterende og langsomt utviklende låter som kanskje kan være noe å vanskelig bryne seg på. De avdekker i hvert fall bandets fremste utfordring: å skape tilstrekkelig med spenning og utvikling når låtene strekker seg over timinuttersmerket. Av og til er musikk som bare fyller et lite tomrom i hjernen akkurat det man trenger, og det er en stilfull eleganse over The Drift som her kommer til sin fulle rett.

California-bandet har overlatt to av sine låter for en liten overhaling til et par nære musikalske slektninger (utgitt som rmxs, 2007). Kieran Hebden har lang erfaring med den type jobbing, og tar for seg «Gardening, Not Architecture», det flotte åpningssporet på Noumena. Hebden gir den et strammere uttrykk og mer tettpakket beat, med et snev av elektronisk dissonans som fungerer helt fint. Han vender blikket litt bort fra 70-tallets fusion og behandler låten med moderne briller. Sybarite mikser «Invisible Cities», kanskje det beste sporet på Noumena, og har gitt den et mer klaustrofobisk, innestengt uttrykk. Ikke revolusjonerende på noe vis, men en hederlig tolkning.

The Drift kler låter som strekker seg mer ut i tid enn det en vanlig plate kan tillate. De har en så innarbeidet og solid grunnstamme at det kunne vært artig å hørt dem i par med enda friere blåsere i fremtiden; hva med Ken Vandermark eller Robert Mazurek?

Parlour
Tim Furnish har vært en del av Louisvilles meget oppegående rockescene i årevis, enten det har vært med sitt eget Cerebellum eller i bakgrunnen til folk som David Pajos Aerial M og The For Carnation. Hans røtter strekker seg fra Slint til Matmos, fra art-rock til electronica. Sammen med sin bror Simon og medlemmer fra Crain har han dannet bandet Parlour, hvor han spiller gitar, bass og ulike former for keyboards.

Octopus Off-Broadway (Temporary Residence, 2002)
Åtte armer, en hjerne
Octopus Off-Broadway er en avslappende og vennlig instrumentalskive, både dronebasert og med heftig grooves, alltid stemningsskapende og behagelig å høre på. Partier kan minne om Tristeza og Mogwai (tidlig i oppbyggingsfasen, da Parlour ikke gir seg hen til støy av noe særlig grad) og ut til Stars Of The Lid. Parlour beveger seg mer i sfæriske og synthbaserte retninger, som på kvarterlange ”The Living Beginning” som munner ut i et statisk sort hull.

De mest groovy delene er best, og har en viss likhet med krautrocken, særlig Can rundt Future Days/Ege Bamyasi og nyere post-rock. Det glimrende åpningssporet ”Stipendlax” er en slik, med repeterende synthparti, sugende tromme/bass (Todd Hancock og Connor Bell) og en melodisk, klar gitarlyd. Det danner en hypnotisk suggererende låt som blir riktig så mektig etter hvert. Enda mer drivende er ”Aflipperput” med herlig blanding av tangenter og en stødig rytmeseksjon. Disse virkemidlene viser seg å være gjennomgående for Parlours uttrykk, og selv om det hele tiden er nydelig lytting, blir de gjerne noe stillestående, og jeg tar meg i å forvente at det bør skje noe mer utover deres drømmerier av new age-møter-prog, uten å få det oppfylt. Furnish dykker heller dypere inn i sin electro-octopization, og danner kaleidoskopiske teksturer og stemninger ved hjelp av lag på lag med keyboards.

Tim Furnish og Parlour har brukt fire år på å fullføre denne platen, låtene er skrevet mellom 1996-2000, og hovedsakelig spilt inn i Paul Oldhams studio i Kentucky. Det har ikke blitt en definitiv utgivelse, og til sammenligning er nok Do Make Say Think, Aerial M og The For Carnation fortsatt å foretrekke hvis man må velge blant den typen musikk. Men ja takk og begge deler, Octopus Off-Broadway er et første skritt i retning av å tilhøre den innerste sirkel.

Googler (Temporary Residence, 2002)
Bare få måneder etter debuten slipper Parlour sin andre fullengder for året. Igjen er det opptak fra de siste fire-fem årene Louisville-blekkspruten Tim Furnish og hans seks kompanjonger nå endelig har gitt ut. Googler består av to spor hver fra årene 1997-1999, fra hjemmeopptakene fra ’97 til de to nyeste, ”Jololinine” og ”Over The Under”, som er tatt opp sammen med Paul Oldham i Rove Studios.

For de som i likhet med undertegnede fant behersket glede i Octopus Off-Broadway er det godt å kunne melde at Googler er hakket mer muskuløs, med enda mer vekt på bandets groovy sider. Parlour spiller fortsatt meditativ instrumentalrock med gitar, bass, trommer og keyboards som viktigste våpen, men de seks låtene (fordelt over 40 minutter) er generelt mer poengterte, hvassere og mer kontante i avleveringen enn tilfellet var på Octopus. Parlour baserer seg på de suggestive trekkene fra krautrocken, men inkluderer snev av electronica og mathrock. Særlig heftige – om ikke så overvettes spennende – er de dansbare hypnosene ”Distractor” og ”Over The Under”, som bør gjøre Parlour til et naturlig referansepunkt for alle som heier på band mellom Slint og Tortoise. På ”Hop Pife” og avslutningspartiet til ”Regulkfro Reel” presenteres vi et mer elektronisk rettet uttrykk nærmere Aphex Twin og Boards Of Canada. Med sine dunkle bakgrunnsrytmer, skumle effekter og hypnotiserende klokkespill gis ”Hop Pife” et aldri så lite skrekkfilmpreg. Det er likevel avslutningen ”Svrendikditement” som er platens virkelige koloss, hvor rytmikken kuttes opp stimulerende i forstyrrende støydoser med en slakterkniv.

Nå har Tim Furnish og Parlour vist noe av hva de er gode for, uten at de tilsynelatende har fordypet seg i én bestemt retning. Det medfører et noe variert resultat, og hvis de hadde samlet årets to plater til en – bestående utelukkende av mine favoritter selvsagt – så hadde det blitt en kanonskive. I stedet har Parlour gitt ut to brukbare album i løpet av en høst, og bare det er jo mer enn de fleste kan drømme om.

Rangda: False Flag (Drag City, 2010)
Rangda er en ’supertrio’, bestående av Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire) og Richard Bishop (Sun City Girls) på gitarer og med blekkspruten Chris Corsano (Dimension X, Sunburned Hand Of The Man) på trommer. Et herlig lag det er tillatt å forvente seg det uforutsigbare fra.

Det er da heller ikke konvensjonell rock de byr på. De seks låtene, inkludert en kvarterlang reise titulert ”Plain Of Jars”, er viet improvisasjonsvillig instrumentalrock der de drevne musikerne får boltre seg relativt fritt. I hendene på yngre, mer ivrige krefter kunne dette blitt en salig røre av syrete drodlerier, men våre herrer drar det hele relativt edruelig i havn. False Flag byr ikke på så mye nytt i så måte, men jeg faller særlig for måten de kombinerer tøylesløs støyrock (”Waldorf Hysteria”, ”Serrated Edges”, ”Fist Family”) med mer okkult visdom (”Bull Lore”, platens fineste) og langtrukne linjer slik de tegner opp på ”Sarcophagi” (også et vakkert høydepunkt) og nevnte ”Plain Of Jars”. False Flag er et samarbeid som trekker ut det beste fra de nevnte gentlemen, så vel som den innbyr til nye musikalske opplevelser.

Rumah Sakit: Obscured By Clowns (Temporary Residence, 2002)
Et band som kaller seg noe så håpløst som Rumah Sakit (det betyr visst ’sykehus’ på indonesisk) og som parodierer tittelen på sin andre skive fra et ujevnt Pink Floyd-album kan vekke en viss skepsis, den rare, stygge dukken som pryder omslaget er vel heller ikke et stort salgstriks. Det er veldig synd hvis slike bagateller medfører at denne forsvinner helt i glemselen, Obscured By Clowns er nemlig en meget bra plate.

Enkelte vil kanskje dra kjensel på navnet til bassist Kenseth Thibideau, som også driver med dronebandet Tarantel og det eksperimentelle prosjektet Howard Hello fra hjembyen San Fransisco. De mange navnevekslingene sier da også noe om at han beveger seg over store musikalske flater, uten altfor tett musikalsk tilknytning til hverandre.

Rumah Sakit er et instrumentalband som hovedsakelig benytter tradisjonell instrumentering, det vil si bass, to gitarer og trommer. Uten vokal som senter vektlegges samspillet og dynamikken mellom musikerne i enda større grad, og Rumah Sakit har forstått nødvendigheten av utnytte dette. Det er naturlig å sammenligne med Don Caballero, som hadde noe av den samme evnen til å utnytte spenningen som finnes i en slik line-up. De viste også at det kun er fantasien som setter grenser for hvor bra resultatet til slutt blir. Rumah Sakit har krydret sitt uttrykk med en krysning av Tortoise og deres frie, jazz-influerte tilnærminger og en tyngre, 70-talls prog-relatert stil. Det sikrer kontinuerlig variasjon platen gjennom.

Mye av æren for dette har blitt så vellykket ligger i Thibidieaus varierte basspill og ikke minst i Jeff Shannons konstante, og tidvis voldsomme arbeid bak trommesettet. De to gitaristene får likevel god plass til å boltre seg mellom rytmeseksjonen, og sammen beveger John Baez og Mitch Cheney seg fra vakkert melodiøst samspill, til mer voldsomme og utagerende dueller. Bandet blåser en del av seg i den brutale introen ”Hello Beginning…”, mens de på spor som ”New Underwear Dance” og det ti minutter lange tittelsporet veksler mellom rolige, søkende partier og mer kontant og støyfull rock gjennom plutselige taktskifter og rytmebrudd.

En annen fordel med instrumentalband er selvfølgelig at de står noe friere til å finne på kreative låttitler, og ”No One Likes A Grumpy Cripple” og Devo-hyllesten ”Are We Not Serious? We Are Rumah Sakit!” viser et band som kanskje ikke tar seg selv altfor høytidelig. Ikke verst bare det i en genre som ikke akkurat er preget av for mye humor – når så du et post-rock band smile sist?

Snöleoparden: Snöleoparden (Rump, 2008)
Uncia uncia på Himmelbjerget
Snöleoparden er et sjeldent vesen, ikke bare i våre trakter, men også i dens naturlige habitat. En sky einstøing som ikke menger seg med mennesker i tide og utide, og som først ble grundig filmet i forbindelse med BBC sin fantastiske serie om planeten vår. Den serien anbefales i samme slengen, gjerne med denne musikken som akkompagnement.

Den danske arten av rasen er også en sjelden sak. Dette er ikke musikk vi først og fremst forbinder med vårt naboland – eller vårt eget for den saks skyld. Hovedmann heter Jonas Stampe, og han er litt av en vagabond, både personlig og musikalsk. Hans ferder har gått til Marokko, og i leopardens fotspor; India og Pakistan. I India gikk han i sitarlære hos Ravi Shankar, som han senere har turnert med, så det er nok en oppriktig interesse som ligger bak det som nå har blitt leopardens debutplate.

Det åpne verdenskartet brettes ut i all tydelighet, med xylofon-dans, dansk barnesang, østlig raga, far out psykedelia, elektronisk plingplong, støy og pakistansk folkemusikk som noen av måltidene på dette smorgasbordet av en plate. Vi blir mette etter tre kvarter, men ikke forspiste. Det skyldes særlig at Stampe aldri slipper sitt lekne vesen. Det er et slags uhøytidelig smil over hele denne jordomseilingen, og ikke minst en naturlig varme som brer seg over alle sporene. Det er lett å bli glad i denne. Snöleoparden unngår å tråkke i de verste new age-fellene, men fremstår som et musikalsk kompass og mental reiseguide på sitt beste – og som nok en psykdelisk frifolker på sitt jevne.

Han bruker stort sett hjemmelagde instrumenter og ’reel-to-reel tape recorders and guitar pedals’ og det kan kanskje bidra til å forklare hvorfor uttrykket har noe av det samme sjarmerende og skeive uttrykket som for eksempel hos Kongos Konono No.1.

Sub Oslo: Dubs In The Key Of Life (Glitterhouse, 2000)
Stratosfærisk penetrasjon & Denton dreadlocks
Dub? Man forventer da ikke den slags fra universitetsbyen Denton, Texas. Dubs In The Key Of Life er en drøy times reise langt inn i spliff-land, og når man først er kommet dit er det ikke lett å komme ut igjen. Dette er septetten med det fine navnet sitt debutalbum, opprinnelig utgitt i 2000, men denne europeiske utgaven er fra 2002. Dub er det uansett, med alle kjennetegn intakt. Det er dog en variasjon her som sprenger de opprinnelige jamaicanske rammene. Tenk de dype basslinjene til Bill Laswell og King Tubbys ekko-o-o i møte med Poles elektroniske minimalisme krysset med psykedeliske tilslag fra 70-tallets kraut/spacerock, ambient og frittenkende bruk av piano, synther, slidegitar, mandolin og svevende effekter.

”Stratospheric Penetration” holder akkurat hva tittelen lover. Den dype rumlende bassen skaper vibrasjoner som varer hele natten lang, mens boblende lyder stiger opp fra gulvet og hallusinogene klanger legger seg som et tåketeppe over rommet sammen med mystiske lyder. Etter ti minutter med dette er vi penetrert myke, og klare for å synke inn i fortsettelsen. ”Celestial Dub” starter med et enkelt gitarparti som raskt forsvinner i mer psykedeliske toner med Brandan Uribes følsomme fløytespill og broder Alan Uribes tangenter, mens den dype bassen driver ufortrødent med spacelydene som til stadighet kommer på besøk. ”Celestial Dub” er platens utsvevende spor, og det som mest av alt hensetter oss i drømmetilstand. ”Melafrica” vekker oss med sine skarpe, astrale keyboards som suser rundtforbi. Selv om rytmen holdes steady mangler ”Melafrica” noe av den naturlige, evige flyten som preger de andre sporene, den blir litt for trippy for min dub-trip. De tre siste sporene – og den siste halvtimen (som om tiden spiller noen som helst rolle) er en sammenhengende flowmotion fra de gale professorene. Fra den dramatiske og repeterende pianointroen på ”Reel To Reel Dub”, via ”Mi Familia Re-Dub” hvor pianisten kjemper alene mot en seig rytme, ender vi til slutt i svevende ”Washes Of Dub” som vasker oss ned til jorden igjen en halv evighet senere. Lykkelige, svimle, mens vi kaster på dreadsen som ikke er der.

Det heter seg at Sub Oslo fremfører disse ti-minutterne i dobbelt så lange versjoner fra scenen i show som varer opp til tre timer. Måtte de snart lande i byen de er navngitt etter.

Sabers: Specter (Neurot, 2003)
Åndemaning
Jeff Conway og Charlie Hines utgjør duoen Sabers, og de har holdt det gående siden begynnelsen av 90-tallet da de begynte å spille sammen i studentbyen Lawrence, Kansas. Etterhvert fant de veien til New York City, og i november 2002 spilte de inn sitt første album sammen med den anerkjente produsenten Martin Bisi (som i en årrekke har bidratt på plater med artister som Sonic Youth, Swans, Foetus, Derek Bailey, U.S. Maple.

Spectre består av fire lange komposisjoner med eksperimentell mørk ambient/industriell noise. I god Neurot-tradisjon er dette musikk som egner seg både som tapet for dine drømmer og som en vrengt illusjon av våken tilstand. Gjennom langsomme soniske bølger av gitar og trommer, loops og merksnodige feltopptak kjørt gjennom effektbokser og pedaler utenfor vanlig fatteevne, skaper Sabers en mildt sagt trykket og foruroligende stemning. Det er mye bevegelse i duoens tette lydbilde, som i stor grad er bygget opp rundt trommer og gitar. En konstant tilførsel av flere lag med udefinerbare lyder gjør at de aldri blir statiske, samtidig som de holder tilbake og sjelden slipper fri den kraften som de holder i tømmene. ”Loess Kindchen” åpner med en undervannsferd av knirkende klaging og murrende gitarer, med en tempodreining etter fem minutter drevet fram av en enslig hurtig-dunkende tromme. Den relativt rolige starten etterfølges av 10 minutter monstrøse ”Golden Green”. Vi er på overflaten for et øyeblikk, med noe som minner om uskyldig fugleknitter. Men allerede etter et par minutter dras vi atter ned til dypere farvann. Stygge pulserende støyutbrudd skjærer inn mellom den rituelle rytmikken, og når trommene for alvor møter feedbacken etter seks minutter er det med et tungt gufs av Earth eller Sunn O))), for så å sakte tones ned igjen til utgangspunktet. ”Lion Pose” introduserer en mer oppjaget jazza rytme som leker seg oppå den konstante lavaen av urolig støy og feedback. Klimaks søkes i ”Emeritus”, en 11 minutter lang sonisk oppdagelsesferd inn i en jungel av krigerske indianerstammer så vel som et moderne høyteknologisk samfunn på randen av kollaps.

Disse 40 minuttene med vakker uhygge anbefales ikke i første rekke den fintfølende og lettskremte, men platen egner seg for både åndemaning og lettere angstfremkallelse.

Sagor & Swing: Orgelplaneten (Häpna, 2004)
…og så fløy uglene sin vei…
Sagor & Swing har i løpet av sine foregående plater etablert seg som et av Sveriges mest særegne folkband. Enkle skogstoner dypt tegnet av Eric Malmbergs orgel (som han overtok etter 70-talls organisten Bo Hansson, mannen bak Lord Of The Rings) og Ulf Möllers lette trommespill. Siden vakre Orgelfärger (1999) har de ytterligere utforsket dette konseptet innen samme form, men mot ulike retninger.

Med Orgelplaneten kikker duoen ut av stugan i Dalarna, og de ser både alpelandskap, 70-talls prog/electronica og sirkus & skoj. De har utvidet instrumenteringen ved å hente frem Moog og trekkspill, og de har skrudd opp både tempo og energi. Det tunge, pustende orgelet er erstattet med mer pipende synth-lyder og popcorn-effekter (Gershon Kingsley, Jean-Jacques Perrey). Den rolige stemningen av endeløse nordiske skoger, duften av kvae, gran og furu tas med inn på bygdelokalet cirka 1971, for en siste dans. Bursdagen til Henrik skal feires serru, fram med dragspelet kal, og alle drikker orgelbrus og swinger seg lystig inn i kvelden. Men trekkspillet drukner snart i mer moderne lyder fra Malmbergs Moog, og det er en tendens de skal holde på utover. Lydene på ”Äventyr i Alperna” og ”8-Bitarspolkan” virker nok noe unaturlig for folket, noen vil nok undre seg over reggae-rytmene på ”Smedjebacken By Night” og ”Bora Bora”, og begrep som ”Distro” og ”Postmodernism” er trolig fremmede. Men gjemt under denne ’nye’ innpakningen ligger fremdeles klangen av gjenkjennelige folkviser, selv om Ulf Möller bytter ut sine jazzige visper med stikker, orgelet moderniseres og Sagor & Swing beveger seg mot mer space-age exotica.

Esmerine: Aurora (Madrona, 2005)
Behov for mer stemningsskapende gråværstoner som legger seg som regndråper på frontruten en uggen morgen? Savner du ytterligere en bekreftelse på at sommeren er laget av frost og sølepyttene er endeløst dype? Trenger du noe bakgrunnsmusikk til videopptakene fra den nedlagte fabrikktomten nede ved elva? Ønsk Esmerine velkommen.

Jada, vi flytter oss igjen til Montreal. Byen avler slike sepia-tonede prosjekter som kaniner i parringstiden. Det er allerede mange år siden Godspeed You! Black Emperors nakkehårsreisende kombinasjon av rock og klassisk fikk rockefolket til plutselig å digge episke kombinasjoner av cello, fele og gitar. Kretsen herfra har i årenes løp vist seg å være særs villige til å prøve ut ulike kombinasjoner med forskjellig navn. Et av de mindre omtalte er Esmerine, som består av cellist Beckie Foon og trommis Bruce Cawdron. De to har tilsammen en bred CV, som inkluderer navn som blant andre GY!BE, A Silver Mt. Zion og Set Fire To Flames. Med seg har de denne gang folk fra Hrsta, Jackie O-Motherfucker og Harris Newman.

Aurora er Esmerines andre plate, og det er et stykke musikk der detaljene spiller en viktig rolle. Lydbildet domineres av Foons cello, men det er mye skummel lusking rundt hennes bue, der piano, klokkespill og marimba er noe av det som kan høres. Over en tredel er samlet under tittelen ”Histories Repeating As One Thousand Hearts Mend” (16:47), som også er den mest vellykkede komposisjonen. Dens rytmiske underlag skaper trolske skygger med orientalske trekk, der samspillet mellom celloen og den klokkende marimbaen sammen bygges opp fra tunge droner til en pulserende hypnose. ”Histories Repeating…” er et besnærende stykke. På ”Why She Swallows Bullets And Stones” er det en foruroligende pianomelodi som spiller opp mot celloens triste toner, og igjen skapes falmede bilder av fallende blader, avskjed og savn. Disse to kuttene e platens beste. ”Ebb Tide, Spring Tide…” er i første rekke en sammensetning av bjeller i ulike tonearter, mens ”Mados” er en kort og ganske intens seanse med strykere.

Esmerine forsøker ikke å bygge opp mektige crescendoer (åpningskuttet blir riktignok ganske så punchy etter hvert) eller drukne seg i en malstrøm av støy. Duoen holder seg til en mer abstrakt og sober stil, og med tilnærmet totalt fravær av elektrisitet og trommer kan Aurora like gjerne plasseres i delen for ’moderne komposisjon’ som ’rock’ i platesamlingen.

Hans-Joachim Roedelius & Tim Story: Inlandish (Grönland, 2008)
Inlandish Empire
Sist vi hørte fra disse to herrene var det med det særs behagelige prosjektet Lunz. Med Inlandish vender de tilbake til med en plate fylt av gripende vakker musikk, poetiske og atmosfæriske stemninger i det som er et følsomt møte et sted mellom akustisk ambient og ny-klassisk elektronika.

Tyske Roedelius har rukket å bli noe sånt som 73 år gammel, og hvis han i det hele tatt ser seg tilbake kan han skue attende på innovative enheter som Cluster og Harmonia, foregangsband innen utviklingen av moderne elektronisk musikk. Tim Story er en ’elev’ av Roedelius, amerikansk komponist for sine verker mellom orkestrert akustisk og elektronisk musikk. Han er sitert på å være inspirert av Erik Satie og Claude Debussy, men også Bartok, Arvo Pärt, Miles Davis, Coltrane, Steve Reich, Can – og Cluster. Story møtte sitt forbilde, Roedelius, allerede tidlig på 80-tallet, og de to har holdt kontakten siden.

Det er umiddelbart en stor kjellerlem som slamres vidåpen mens alle varsellamper blinker og røde flagg veiver fare bare vi i det hele tatt begynner å nærme oss soft klassisk musikk med en touch dundyner av synth. Her er veien skrekkelig kort fra sinnsutvidende avslapning til smooth muzak som stinker Old spice og solnedgang på stranda. Roedelius og Story ser dette, og redder seg trygt i havn uten så mye som å anstrenge en muskel. De vet hva som kreves for å styre unna. Story har da også sitert Charles Ives på at ’beauty in music is too often confused with something that lets the ears lie back in an easy chair’. Dette er noe av essensen til Inlandish, som ikke bare er musikk som flyter medstrøms, dette er ikke bare støttetoner til ryggputen. Det hersker også en følelse av noe ukomfortabelt over materialet, en sonisk utrygghet eller i det minste et slør av mystikk som forstyrrer den perfekte overflaten og som gir platen ekstra nerve. Men det momentet skal ikke overdrives, dette er vakker musikk, skapt og egnet kanskje først og fremst for å behage, men den gjør så uten å bli tacky.

Det er også interessant å studere musikken nøyere, der den beveger seg et sted mellom det elektroniske og det akustiske, uten at det er helt gitt å si hva som er hva. Grunnlaget for Inlandish ble skapt i Tim Storys Ohio-studio, der Roedelius i løpet av få dager la ned enkle, repeterende og minimalistiske pianolinjer som Story så kunne leke seg videre med. Det tok ham fem måneder å vri og vende til det uttrykket han ønsket.

Som platecoveret indikerer er dette musikk som tar oss med opp til værs, over skydottene og hverdagens stræv og inn i en ’annen verden’. Bare de litt unødvendige beatsene helt på slutten minner om at vi fremdeles er en del av jorden.

Japancakes: The Sleepy Strange (Kindercore, 2001)
Country roads, take me far away…
Med sete i college-byen Athens, Georgia har Eric Berg bedrevet sine musikalske eksperimenter i lengre tid, og med Japancakes har han anlagt et løselig band til å fullføre sine visjoner. Slik det høres ut på plate går de ut på å finne den perfekte balansen mellom repetisjon og variasjon innen et begrenset tema eller en tone, en tankegang som ikke er fremmed for venner av krautrockband som Neu! og Can. I en fullt ut instrumental setting, gis det plass for både strykere og tradisjonelle rockeinstrumenter, organisk og elektrisk om hverandre. Selve kjennemerket og styrken til Japancakes er likevel den fremtredende steelgitaren som skaper flyt, melodi og pur skjønnhet. Er det mulig å tenke seg Lambchops elegante post-country forent med Godspeed You Black Emperors vakre, apokalyptiske hymner, så har man en viss anelse om hva som skjer her. Den i denne sammenhengen uvante bruken av et instrument med dårlig omdømme, gir platen ikke bare et snev av country & western, men også av psykedeliske overtoner, en drømmetilstand. Country & eastern.

Lykkekakene forsøker seg også med hell med andre varianter. I ”Vanishing Point” toner de ned til en minimalistisk, ambient stil som snytt ut av Brian Enos Apollo-plate. På ”Vinyl Fever” er steelgitaren lagt helt vekk, og det åpnes for en mørkere rytmikk. Det er denne variasjonen som hever The Sleepy Strange fra å ende opp i en glemt post-rock avdeling, til å bli en god følgesvenn inn i det nye årtusen.

Landing: Brocade (Strange Attractors Audio House, 2005)
Mandarindrømmer
Landing har fått et ganske kredibelt navn innen stiler med rare merkelapper som space-gaze, drømmecore og ambient synthpop. De er lite trofaste til sine plateselskap, og har gitt ut både på kvalitetsetiketter som Music Fellowship, BaDaBing og K, men er nå tilbake hos Strange Attractors Audio House.

Geografisk har de også flyttet på seg, fra opprinnelige Provo, Utah, har de nå base i Connecticut, men kjernen i bandet har hele tiden vært Aaron og Adrienne Snow. De deler mormoner-bakgrunnen med Low, og også en viss felles referanseramme i band som Slowdive, Windy & Carl og Mojave 3. Men Landing er mer orientert mot spaca ambient og synth/droner. Etter å ha hørt på noen av Tangerine Dreams medio 70-talls skiver den senere tid, var det ikke vanskelig å trekke paralleller til det vi serveres på Brocade. Ei heller var det overraskende å plutselig oppdage at nye medlem Peter Baumann faktisk har en fortid i Tangerine Dream.

Over de fem låtene presenteres musikk fra et ganske vidt spekter. 8 minutter lange ”Loft” jogger oss i møte med groovy kraut på en repeterende bunn med spaca topping. Med unntak av en liten kraftjustering cirka halvveis viser bandet evnen til tålmodig suggesjon mer enn viljen til å bryte ut av sin egen hypnose. Det er for så vidt gjennomgående på hele albumet. På spor to, 11 minutter lange ”Yon”, benytter de denne evnen i et mer ambient stykke musikk ved å legge bort rytmestikkene og gjemme gitarene. I denne mer minimalistiske settingen lykkes Landing i å male frem det drømmende eventyrland av regnbueaktig new age slik coveret indikerer. Platens beste spor er ”Spiral Arms”, i hvert fall for den som foretrekker noe mer gitar, med varsomt akustisk gitarspill og e-bow/feedback-droner dannes grunnlaget for en psykedelisk romreise av uendelig karakter.

Korte ”How To Be Clean” rokker opp i den bedagelige sfæren, som en mer tradisjonell shogeaze-låt, som også har den genreriktige tilbaketrukne vokalen på plass, samt de tette gitarvegger som trekker mer mot Spiritualized og Spacemen 3. På over 17 minutter lange ”Music For Three Synthesizers” returnerer de tilbake til tangent-minimalismen fra ”Yon”, som i langsomt sammenvevde mønstre og på rullende bølger luller oss la-la langt inn i tåkeheimen.

Amber Asylum: Frozen In Amber (Neurot, 1996)
Hjernen og drivkraften bak Amber Asylum heter Kris Force, vokalist, multi-instrumentalist og komponist. Force har tidligere jobbet med Neurosis og Swans, mens Amber Asylum i mange år har vært hennes egen neo-klassiske ambient/eksperimentelle boltreplass. Fiolin, cello, klarinett og diverse (u)lyder av analoge synther og keyboards benyttes til å skape en form for kammertoner som ikke er helt ulikt Kronos Quartet, Rachel’s eller Threnody Ensemble. Frozen In Amber var Amber Asylums første plate, som nå er restaurert og nyutgitt til glede for allmennheten.

Den åpner med 10-minutter lange og dramatiske ”Volcano Suite”, og den første halvdelen vies utelukkende slike rene klassiske stykker med mørke strømninger. Uten særlig bruk av rytmeinstrumenter eller gitarer domineres mye av Forces fiolin, men hun har også med seg blant andre Martha Burns (cello) og John Oberon (keyboards) på de tre første kuttene, og Heather Sneider (klarinett) på eventyraktige ”Heckle And Jeckle” (selv om jeg ikke umiddelbart forstår linken til de to legendariske tegnefilm-skjærene).

Den galante instrumenteringen er ikke ment for den gjengse nyttårskonsert-seer, til det henger melankolien og tristessen for tykt utenpå. Dette er musikk som egner seg for filmscener der kamera langsomt zoomer inn i en regntung natt, fra skogen og opp på fjelltoppen hvor det står et gammelt slott, inn gjennom vinduet til et soverom der stearinlysene blafrer og kampen mellom det gode og det onde snart vil finne sted. På ”Journey To The Sleepy Water” tas vi med ned til De Dødes Tjern, med en forlokkende sirene som lokker på oss mens truende lyder skraper i skogbrynet. For her og på ”Aurora” brytes den ellers vokalløse platen, og Kris Force gir oss et inntrykk av sin berømte sopran. Førstnevnte i form av tekstløs messing, mens ”Aurora” er et helt sakralt øyeblikk der Force synger passende drømmeaktige linjer som: ’I dreamt a dream, so did I…’

Ikke upassende er platens eneste coverlåt en sprakende utgave av Bachs ”Ave Maria”. Med viten om at Amber Asylum senere spilte inn sin versjon av Black Sabbaths låt av samme navn, sier vel det noe om det musikalske vidvinkelsynet til Kris Force. Utover bygger hun dessuten ned dominansen av strykere og blåsere, og særlig takket være de tre siste bonussporene heller hun det siste kvarteret over i ren ambient/drone som svever mer uhindret ut av høyttalerne og klistrer seg til vegger og tak sammen med restene av nakkehårene mine. Slik beveger platen seg fra de dunkle ballsaler til et evig mørke i løpet av 60 minutter. Dette er gotisk kammercore for den smakfulle og tålmodige lytter.

Concentrick: Lucid Dreaming (Emperor Jones, 2002)
Når Tim Green ikke rocker med band som Nation Of Ulysses eller The Fucking Champs, produserer plater for Pleasure Forever, Melvins eller Unwound, da setter han seg godt tilbake, kobler ut omverdenen og skaper sine helt egne, drømmende toner. Under artistnavnet Concentrick har multi-instrumentalisten ikke gjort seg altfor bemerket med sine tidligere album. Dette er nærmest for et soloprosjekt å regne, der Green selv spiller gitar, piano, perkusjon, mellotron, samt en haug med ulike keyboards/synther. Lucid Dreaming, hans tredje, består av ni komposisjoner unnfanget i Olympia og San Fransisco i perioden 1993-2001.

Han legger lista farlig høyt med åpningssporet ”Lucid Moments”, som er noen av de vakreste minuttene man kan tenke seg. Ved hjelp av en enkel melodi, piano og Sarah Weiners cello lulles det frem ambiente toner av innsmigrende og melodiøs art. Etter denne nesten folk-lignende åpningen viser det seg raskt at selv om Lucid Dreaming er en ambient drømmeplate, dreier den inn i et mer spaca landskap enn det vi innledningsvis blir forledet til å tro (eller håpe). Således veksles det mellom Kraftwerks robotsynther, Tangerine Dreams sorte hull, Brian Enos måneferder og Angelo Badalamentis skumle nattstemninger. En fin blanding av dvelende ambient og 70-talls inspirert synth/new age har dette blitt, skjønt Lucid Dreaming ikke klarer å etterlate like dype spor som de nevnte artistene. Best blir det når Green samarbeider tettest med Weiner og fløytisten Lorraine Rath (”Listen Darkly”) eller på de mørkeste dronelåtene, ikke minst platens finale, lange ”Sometimes The Sun Rises” hvor de mest dominerende synthene får lov til å hvile litt. Dette er en god start for den som ønsker å prøve seg på Concentrick, selv om skiva bærer litt for mye preg av å være spilt inn i et tidsspenn på åtte år.

Fridge: Happiness (Domino, 2001)
Fridge gjør det litt enklere for lytteren på sin fjerde skive. I stedet for å gi titlene hippe eller kryptiske navn, så sier de rett ut hva vi får. Låt 1 er således navngitt ”Melodica And Trombone” – og ganske riktig: De seks første minuttene på Happiness er konstruert hovedsakelig ved hjelp av disse to instrumentene. Melodica og trombone er to instrumenter som står fint til hverandre, og her benyttes de til å skape en nærmest ambient åpning. Platen tar nemlig ikke av før på den nesten kvarter lange ”Drum Machines And Glockenspiels” (det bør nå være unødvendig å understreke hvilke instrumenter som er mest sentrale). Her forlates de lange og flytende dronene for en tid, til fordel for et mer oppstykket lydbilde som etterhvert danner en behagelig rytmisk bakgrunn i dubtempo og med klokkespill som det melodisk drivende element (samt en slags sur fløytelyd som sniker seg inn). Fridge klarer å oppheve følelsen av tid og rom, og en låt som bare kunne fortsatt i det evige for min del. Et udiskutabelt høydepunkt.

Heldigvis gjør Fridge overgangen takknemlig med korte ”Cut-Up Piano And Xylophone” hvor de tar oss helt inn i drømmeland med et vakkert, tilbakevendende tema. I det vi mistenker dem for å ha blitt altfor tilgjengelige slår de tilbake med friere former i ”Tone Guitar And Drum Noise”, og ikke minst ”Five Four Child Voice”. På førstnevnte trekkes dessuten melodicaen fram igjen, og sammen med den dvelende gitaren og de stressende trommelydene tar den opp dronetråden fra åpningssporet. ”Five Four Child Voice” trekker veksler på typiske post-rock strukturer der den bærende gitaren og trommene møter samples av nostalgiske barnestemmer.

Etter en periode med litt mer flytende materiale er det befriende når de returnerer til rytmikken med fabelaktige ”Drum Bass Sonics And Edits”. Igjen dras vi ut på de skrå dub-bredder, denne gangen ved hjelp av heftig drum & bass møter bleeps and bloops som gamle venner, før den ebber ut med piano og et aldri så lite kor. Happiness holder hele veien til mål, selv om gitarbaserte ”Harmonics” ikke fører noe særlig sted, så er ”Long Singing” ti herlige avsluttende minutter. Snurrig nok uten særlig vokal, men ikke mindre med en vakker folk-inspirert tromme/gitarstyrt melodi som etterhvert får hjelp av en fele til å drive seg videre. Til tross for den varierte bruken av effekter henger Happiness hele tiden på greip, og platen er alltid som en ny oppdagelsesferd inn i det ukjente. Denne unge trioen fra England skal bli mer enn spennende å følge i årene fremover.

Bjørn Hammershaug

Reklamer