Stikkord

, ,

Når det snør så kraftig inni deg at hele kroppen blir rimfrossen, og du er ute av stand til å bevege deg, snakke eller tenke – ja, da trengs noe oppvarmende popmusikk som kan tine opp sjelen og pleie legemet med milde toner. Den beste helbrederen på slike dager heter Archer Prewitt.

Kort bio: Prewitt har bakgrunn fra lounge/kitch-prosjektet The Coctails, dro til Chicago og dannet sammen med vokalist Sam Prekop, trommis John McEntire (Tortoise) og bassist Eric Claridge en av vår tids mest delikate popband og et av post-rockens nøkkelnavn: The Sea And Cake. I tillegg har han pleiet både sin egen tegne- og solokarriere. Alle platene hans (ja, egentlig det meste han har vært involvert i) tør anbefales. 42 år gammel er denne kunstneriske supermannen på topp både som låtskriver/arrangør, tegner og alt-mulig instrumentalist. Han gjør det meste selv, men har her fått god hjelp fra sine venner fra The Coctails, fiolinist Susan Vøelz, cellist Fred Lonberg-Holm og andre. Resultatet har blitt en plate spekket av tidløs popmusikk. Vennlig og lett uten å være tannløs, en stimulerende vemodstime som er mer komfortabel enn en ’downer’. Mørket som ligger over platen (som farens død) blir aldri altoverskyggende. Det er en naturlig lett stemning som dominerer Wilderness, til tross for de gjennomgående alvorlige tekstene.

Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre post-rock og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons. Vidunderlig arrangert og avslappet framført er det i hvert fall, og med en uanstrengt flyt og melodisk evne. Archer Prewitt skriver låter som lever sitt eget liv, som gjerne strømmer fritt uten vers/refreng oppbygning. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Wilderness dyrker en plates helhet, men hver låt har blitt tilsatt et eget krydder. Det kan være den alltid vennlige klangen av klokkespill, et Neil Young’sk munnspill, en steel gitar som smyger innom, duvende orgel eller imøtekommende la-la-la koring – det er øyeblikk hvor Prewitt oppnår en følelse av at alle elementene smelter sammen, og skaper en tilstand som gjør lytteren mo i knærne og slapp i fisken. Et eksempel er en nydelig passasje på ”Go Away” der munnspill møter et klokkespill, før låten fraktes videre i armene på strykerseksjonen og Prewitts vokal flyter befriende inn. En annen er ”Think Again”, som jeg for tiden har en pågående diskusjon med meg selv om dette er årets vakreste låt. Så langt har jeg ikke funnet noen gode motargumenter, den må i så fall konkurrere med ”Go Away” eller ”Without You” fra samme plate. Selv kan jeg egentlig bare styre begeistringen for oppstemte ”Cheap Rhyme”, crescendoet på ”Without You” og noe håndklapping og koring som blir i overkant leirskole. Men som sagt, det er ikke mye å grine på nesen av her.

Wilderness er en plate for alle årstider. Den fanger vårens første sildrende drypp av håp, den er sommerens sorgløse solvarme, høstens fargerike melankoli, vinterens lune skjød.
Bjørn Hammershaug

Reklamer