Stikkord

, , , , , , , , , , ,

5000 miles over airplane graveyards
Landmass oceans wide
Over continents a sonic wind
Honing in on a tune no one can hear
Perfect pitch, simple glitch, promises
Over the skies, in disguise

Calexico
Calexico har sin forhistorie som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Joey Burns og John Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og en viss distanse til mytene, er noen av pilarene til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, et uttrykk som skulle bli en målestokk for senere utforskninger i dette varme, vindblåste soniske landskapet.

Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Calexico reiser lengst og våger mest på sine mer uortodokse utgivelser. I større grad enn på sine offisielle skiver kombinerer de sin geografiske tilknytning til grenseområdene med musikalsk vennskap til Chicago-style post-rock. Travelall er tross sin semi-offisielle status ingen B-side samler. Som en 50 minutter lang oppdagelsesferd der Burns/Convertino igjen utforsker hemmeligheter i sin store instrumentsamling og med sitt romslige musikalske vidsyn. Nesten ni minutter lange ”The Waves Crashing…” setter tonen på denne helinstrumentale platen. Med Robert Mazureks bistand kan den minne om en søvnig Miles Davis anno In A Silent Way. Sammen med finalen ”Flat Handed And On The Wing” (som varer ca. 13 minutter og er altfor kort) kler Burns og Convertino Travelall med hviskende minimalisme, dyp bass og vispende rytmer, der ingen lyder er feilplassert. Selv om ingen av de andre sporene har den samme himmelske søken, nevnes jazzy ”Cachaca”, stemningsfulle ”Driving To Get Away” og sydlandske ”Lunada Lando” som minneverdige øyeblikk.

Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Når Calexico slipper singler og EP’er gjelder det å passe på, for da er det ofte mye snadder å hente. Så også med denne. Med en spilletid på nesten førti minutter og med tre vellagde musikkvideoer inkludert, er Even My Sure Things Fall Through nesten jevngodt med en vanlig fullengder. En instrumental miks av ”Sonic Wind” innleder det hele, dominert av trompetist Jacob Valenzuela. ”Crystal Frontier” er en vinnende gladlåt som er det nærmeste denne gjengen kommer Enrique Iglesias. Men teksten er en sterk beretning om de menneskene som til enhver tid befinner seg langs den svidde grensen mellom Mexico og USA. Den elektroniske duoen Two Lone Swordsmen har tatt seg friheten til å remikse «Untitled III», revitalisert ved hjelp av moderne rytmeinstrumenter og synther, men med den tunge stemningen fra originalen i behold. Vellykket. De gjør dessuten en cover, ”Chanel No. 5”  av Mark Eitzel. Han kan skrive de vakreste viser, og Calexico evner å tolke ham som det skulle være deres eget stoff. Jeg blir igjen slått av hvor intenst og avslappet Burns synger. Enda bedre gjør han det på sin egen ”Crooked Road And The Briar” (fra Aerocalexico, 2001). Igjen en klassisk historie fra Burns’ skattekammer, om småbyjenta Rosemary som brutalt blir myrdet, hvorpå byens justis henger den uskyldige, fattige fylliken Rufus. I all sin elendighet løftes låten opp mot det himmelske mens hun blir ’dragged through the darkness, beneath the lonely cypress’ ”Banderilla”  er et stemningsfullt trompetkall mot månen, før den elegant slår om til en glad mariachi. Og som for å vise frem hele sitt register avsluttes det med lange og mystiske ”Hard Hat”. Dette er en stil jeg setter aller høyest hos Calexico, disse lange svevende avantgarde-lignende komposisjonene som tilsynelatende mangler både mål og mening, men som er aldeles praktfulle der de langsomt forsvinner inn i Sonora-nattens veldige mørke.

Feast Of Wire (City Slang, 2003)
Feast Of Wire er i sin helhet mer reservert enn deres tidligere. Med mørke, novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store – og gledelige – overraskelsene uteblir. 16 låter og snaut femti minutter er i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den kollektive stemningen som kjennetegner dette bandet kan fort snu fra å være en styrke til å bli en sprikende helhet. Selv om sluttresultatet er stilsikkert og lekkert har de heller ikke denne gangen klart å utløse sitt fulle potensial, å veve sammen det store mesterverket av et lappeteppe. Men du verden, det er mye fint her. Ta ”Sunken Waltz”, en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:

Prayed it would rain and rain
submerge the whole western states
call it a last fair deal
With an American seal
and corporate hand shake

”Quattro (World Drifts In)” er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og sine fine strykerarrangementer. ”Black Heart” er et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en elegant atmosfære til Burns’ skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På ”Close Behind” blandes de inn med en blåserrekke fra gamle Mexico, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen.

Ønskes renere Mexico-innflytelse kan du høre tradisjonelle ”Across The Wire” og ”Güero Canale”, men sett under ett er det mindre spor av Mexico enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy ”Attack El Robot! Attack”. Det rene jazzsporet ”Crumble” skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske ”Not Even Stevie Nicks…” er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen på full fart utfor stupet.

Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Calexico har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried To Dust skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried To Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.

De benytter seg av mange velkjente virkemidler. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander – hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av, bygge videre på. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western… alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret – og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.

Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige ”Red Blooms”, satt til Russland). Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. ’I’ll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me’ heter det i mørke «Man Made Lake». Det er fra her, fra spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam (Iron & Wine) i ”House Of Valparaiso” er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. ”Slowness” er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: ’Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways’ (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: ’Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate’s Pass’ (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På ”Fractured Air (Tornado Watch)” blir naturen vred, ’from the delta to the plains’. Det er mange slike bra låter her, og jeg må trekke fram et par til: ”Bend To The Road” er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. ”El Gatillo (Trigger Revisitied)” er et nikk tilbake til The Black Light, hvor vi tar del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende ”Contention City” er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk med Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback) på gitar.

Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdig lagt. I det er Carried To Dust en helt sentral brikke.

Brokeback
Just runnin scared, feelin low
Runnin scared, you love him so
Just runnin scared, afraid to lose
If he came back which one would you choose

Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Musikere løst tilknyttet den sjangerløse Chicago-scenen evner stadig å forvirre sine lyttere med nye påfunn. Det er ikke så farlig så lenge de leverer varene, så som Brokeback gjør. Det er mulig å fylle spaltemeter med hva de involverte ellers bedriver tiden med, men la oss for enkelhets skyld forklare at Morse Code er et møte mellom Tortoise, Calexico, Yo La Tengo og Stereolab. Den roadmovie-lignende undertittelen Across The Americas er ikke misvisende da dette er visuell musikk – en road movie i plateformat. På den lange åpningslåten ”Lives Of The Rhythm Expert» er det ikke melodien man fester seg ved, men heller den strukturløse stemningen. Ved hjelp av en pulserende rytme og orgeldroner blir man gradvis sugd inn i et vakkert kaos, som minner en del om krautrockband som Faust og Kraftwerk. Et stykke samtidsmusikk av typen ambient avantgarde. Den andre lange komposisjonen, ”Flat Handed And On The Wing” er mer minimalistisk i instrumentalbruk, men samtidig mer melodiøs og gjenkjennelig i formen. Med en rolig bassgang i bunn får Joey Burns’ twang og Birdsongs følsomme blåsespill fritt spillerom, og sammen blir dette noe i nærheten av ambient western og hinsides vakkert. Som en bonus, og en forløsning kan man nesten si, avsluttes reisen med en nydelig versjon av Roy Orbisons ”Running Scared”. En fantastisk lytteropplevelse har dette blitt, som i tillegg tilbyr to videofilmer av Braden King, som ytterligere underbygger meningen som ligger i tittelen. Filmene tar oss bokstavelig med Across The Americas.

Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Brokeback har denne gangen strukturert låtene sine til ni separate og ganske varierte stykker fordelt på snaue 40 minutter. Man kan lett argumentere for at det er for mange låter på for liten tid, men det er til gjengjeld mye fint å høre på. Slik som «Lupe», som er Brokeback på et mer rytmisk og jazzy spor, der oppstykkede elektroniske puslebiter finner sin rette plass ved hjelp av kornettist Rob Mazurek og trommis Chad Taylor.

”Name’s Winston, Friends Call Me James” introduserer Sterolabs Laetita Sadier (nå i samarbeid med Douglas McCombs i Frankrike under navnet Monade) og Mary Hansen (bless her, dette er hennes siste opptak) som messer frem drømmende vokallyder. Det minner en god del om det vi fikk presentert på Oslo Jazzfestival 2002, og deler naturlig nok noe av den distingverte franskklingende cocktailsmaken til Stereolab. Den samme stemningen kommer igjen i ”In The Reeds”, og akkurat som den beklagelig stillestående opptredenen i Oslo, blir denne stilen også noe anonym på plate. På ”50 Guitars” drysser de sine drømmer som sildrende harpetoner nedover ryggen vår i en låt som beveger seg til ytterkantene, der Pharoah Sanders og Alice Coltrane befinner seg, men også denne svinner uforløst vekk uten at musikeren evner ta den videre utover en komfortabel dvaletilstand. På coverversjon av Tortoise’ ”The Suspension Bridge At Iguazú Falls” (fra TNT) er den lett gjenkjennelige basslinjen bevart, mens strykere (av de allestedsnærværende ’the machines’) erstatter moderbandets klokkespill og lydrikdom. Nok en gang, veldig fint, men den overstiger ikke originalen. Jeg trives best sammen med Brokeback når de legger seg på en mystisk 50-talls Roy Orbison møter David Lynch på One Eyed Jacks. ”Everywhere Down Here” med søvnig twang-gitar og John McEntires flytende orgel er som sistedansen der. Aller stiligst er likevel den skrekkelig korte avslutningen ”Pearl’s Dream” (en cover fra filmklassikeren Night Of The Hunter (1955) med Robert Mitchum i hovedrollen) hvor Mary Hansen gir oss frysninger på ryggen på sin ferd opp til månen.

Mens Across The Americas var en sammenhengende lang reise gjennom mange land og sinnstilstander, er denne mer som enkelte postkort fra stoppesteder på veien.

Friends Of Dean Martinez
Det var i 1994 Giant Sands steel-gitarist Bill Elm dannet sitt eget band, helinstrumentale Friends Of Dean Martinez. Han fikk med seg blant andre Joey Burns og John Convertino (Calexico), og sammen skapte de stemningsfull kaktuswestern og cocktailsippende lounge med en smakfull spice av amexicana på skivene The Shadow Of Your Smile (1995) og Retrograde (1997, begge Sub Pop). Etterhvert har Elm og Semple beveget seg inn mot mer eksperimentelle og varierte musikalske retninger, med kontinuerlige utforskninger som har ført dem et godt stykke unna typisk ørkenrock. Ørken, surf og western-lounge er tre sentrale elementer i deres musikk, men Elm og gitarist Mike Semple har langsomt beveget seg inn i en dunklere og mer diffus verden.

Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001)
Wichita Lineman åpner som en bombe, og vil kanskje få deg til å sjekke om du har lagt riktig plate i spilleren. Etter at en film ruller i gang platen – en gjennomgående effekt som understreker den filmatiske effekten i musikken – vrenges det ut beintunge gitarer som dundrer og drønner som om verden virkelig er i ferd med å gå under. Etter apokalypsen entrer vi så inn i ørkenen. Her har tiden stått stille siden bare-gribbene-vet. Solen, kaktusene, en mesa, en ridende mann langt borte. En forlatt bensinstasjon. Sand. Ennio Morricone flyter forbi på en luftspeiling. Harry Dean Stanton snubler rundt i nærheten. Mørke skyer bærer håp om regn og frykt om uvær.

Dette er scenen til Friends Of Dean Martinez. Dette er bildene som flimrer forbi på de tre åpningssporene: Den knusktørre åpningen avsluttes med ”In The Wire”, hvor regnet faller tungt i bakken. Da får også steelgitaren hvile litt, og det er på tide å dra opp trekkspillet. ”Incidental” er en vakker folkevise, som letter lytteren fra bakken, som om vi kan se Elms verden i fugleperspektiv. Med bongos, orgel og mellotron i tillegg, kunne den passet fint inn i en av David Lynchs mørkere filmer. Umerkelig flyter den over i ”Tennessee Waltz”. Den er som vanlig flott, uten at den tilføres ny magi. I likhet med den andre coverlåten her, Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”, fremføres begge på ganske tradisjonelt vis. Elm synger gjennom steel-gitaren sin, så det er naturligvis veldig vakkert. Når filmen ruller ut på slutten av «For All Time», er det mest negative med platen at den er så forbasket kort – i hvert fall virker det sånn.

Wichita Lineman er dermed nok en sterk utgivelse fra Friends of Dean Martinez, og du gjør deg en bjørnetjeneste ved å la denne passere uhørt, enten du skal ha cocktailfest eller bare ønsker å drømme deg bort til en langt varmere verden en stakket stund.

Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Det er fortsatt fullt mulig å gjenkjenne våre venner på deres sjette plate, men sannelig har de beveget seg noen sanddyner bort fra den tradisjonelle ‘ørkenrocken’ vi hørte på deres første utgivelser. Friends Of Dean Martinez passer fortsatt inn i et roadmovie-soundtrack fra sørvesten, men med Under The Waves har de for alvor også søkt mer i retning av psykedelia, eksperimentell ambient og lekre, tunge grooves. Med seg har Semple/Elm et stort antall personer/instrumenter (chamberlin, omnichord, dobro og Moog) som brukes for å skape en nærmest dommedagstruende stemning.

Åpningen «H-Hour Minus Five» kan minne om tidlig 70-talls Pink Floyd med en skummel blanding av orgel, theremin, cymbaler og boblende bakgrunnsmystikk. Den griper tak i nakkehårene som reiser seg og fører oss med ned i dypet, langt under de støvete landeveiene på overflaten. Etter seks minutter er vi endelig nede på havbunnen, og der sitter Elm foran sin skitne stålgitar og sender ut seige toner på ”And Love To Be The Master Of Hate”. Dette er blant platens mest gitarorienterte spor, ellers er det lite muntert folkpreg igjen. Under The Waves er innadvendt, og gjenskaper bilder av solbrente grenseoverganger og faretruende hetebølger. Prisen for flotteste spor går til ”Indian Summer”, hvor en orkesterlignende chamberlin skaper et tungt og svulstig preg sammen med steel gitaren til Elm. Noe mer stillestående blir tittelkuttet og ”On The Shore”, men begge bidrar til å underbygge en trykkende stemning som er en David Lynch-film verdig, og som ikke slipper taket før himmelske ”Cahuenga” igjen lar oss se sollyset idet vi langsomt flyter tilbake til verden.

Random Harvest (Glitterhouse, 2004)
Elm St.
Random Harvest viser at om Friends Of Dean Martinez ikke løsriver seg fra sin bakgrunn, så benyttes den mer i et spill der grensene hviskes  bort. Dette er ikke deres sterkeste 40 minutter, men nok en vellykket beskrivelse fra et av USAs minst befolkede og mest mytiske områder. Etter introen, spionfilm-temaet ”So Well Remembered”, føres vi inn i et lite belyst rom der David Lynch og Ennio Morricone drikker cocktails og legger skumle planer for en ny widescreen-fortelling med det sørvestlige USA som bakteppe. ”Ripcord” er langtrukken steel gitar, duvende orgeltoner og shakers, alt traktert av Elm og med Semple på gitar. Så bærer det inn i natten på Lost Highways for en periode. De 3-4 neste låtene flyter over i hverandre og danner et sammenhengende soundtrack. Det er orgelet som bærer ”The Winter Palace”, som tittelen indikerer et kjølig stykke musikk der blikket vendes opp fra ørkensanden og mot den enorme stjernehimmelen. På det saktegående og vindblåste tittelkuttet vender steelen tilbake med en vakker melodi, men vevet sammen med tunge, klagende gitarer skapes igjen urovekkende bilder. Elms synth-strykere er gjennomgående og gir Random Harvest et mer, skal vi si, kitchy preg enn strengt tatt nødvendig. 9 minutter lange ”Dusk” er et sentralt spor. Med konstante orgeldroner og gitarene som kjemper seg opp får låten bygge seg opp, men uten å nå et utløsende klimaks. Den ebber ut, og etterlater et en noe uforløst stemning som også preger deler av platen. ”Why Does My Heart Go On Beating” er et av vennenes mest abstrakte stykker, en skummel fluesurrende og pulserende lydskisse som lukter død og beven. Den kunne gjerne vart lenger. Ikke før med mariachi-gitaren på ”Lost Horizon” aner vi igjen morgenvarmen, og med ”Nowhere To Go” døser de ned for godt etter en nok en aften med peyote og mezcalin, der Semple får lov til å ta den siste harde gitarsoloen sin, inntil Elm tar frem klokkespillet, legger over ham pleddet og sier god natt.

Random Harvest var også tittelen på et sentimentalt amerikansk melodrama innspilt under krigen, om en krigshelt med hukommelsestap. Det var en rørende historie om tap og kjærlighet. Og som en gammel film fra 1942 driver Friends Of Dean Martinez rundt i de skrinne ørkenområdene et sted mellom lysene fra Las Vegas og Stillehavet, og leter etter noe som har blitt glemt på veien mot neonglansen.

Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Lounge Lizards
’Maybe there’s not much to be said about an instrumental album.’ Sitat Bill Elm. Kanskje, men vi får prøve litt likevel:

Elm aka Dean Martinez og hans frender har cruiset langs de støvete ørkenveiene der nede i grenseområdene i mange år nå. De har tatt oss med i åpne biler, servert tequila på spøkelsesbarer og vist oss brennende solnedganger bak glødende western-kulisser. De har alltid vært på vei, alltid tatt oss med videre, gjennom varme, late dager til bekmørke, truende netter. På Lost Horizon har de stanset bilen, viftet bort fluene og satt seg ned i skyggen for å skrive et nytt postkort fra langtvekkistan. Poststempelet avslører at de fremdeles er et eller annet sted i sørvestlige USA der himmelen er vid og perspektivene uendelige, at de nå er en stram, enhetlig trio og at pausen deres varer i cirka 40 minutter, from Dawn till Dusk. Etter 10 år på veien byr ikke bandet lenger de store overraskelsene, det er mer den egenartede elegansen de finpusser og rendyrker, og ikke minst det delikat lydende bilde i widescreen som rulles opp, nå mer abstrakt penslet enn noensinne. Selv om geografien er de store, åpne landskap, så inkorporerer de elementer av både post-rock, American Primitiv og ambient inn i sin lille ørkenlounge, langsomt surfende på sanddynene i solnedgangen. For det er ingen flammende lidenskap over Lost Horizon, heller en nær resignert stemning av stillstand, om ikke stillestående, så en form for fredelige ettertenksomme dager i solen. Dype drag av steelgitar, pakket rundt med dyner av synth, lette trommedask, en gitarlinje som stryker forbi. Mike Semple lar riktignok el-gitaren dominere med ganske harde tak hist og her (”Heart Of Darkness”, ”Hidden Out Of Sight”), men albumet løfter ingen tak eller blåser opp til voldsomt uvær. ”Landfall” vil sette deg i rett modus; 8 minutter med ren vellyd, så tilbakelent og lettdrevet at det bare er å legge seg tilbake å nippe til tonene som flyter forbi.

Det er og blir Bill Elms steel som pensler ut de store bildene. En låt som ”Dawn” gynger som en hengekøye over vibrerende asfalt i sommerbrisen. ”Somewhere Over The Waves”, «All In The Golden Afternoon» – titlene taler sitt tydelige språk. Disse oasene av noen låter som dupper i vannkanten, myser skrått mot sola og bare dovent følger vinden til de forsvinner et sted i horisonten, two hundred miles away. Det er ikke materie som tar pusten fra en, snarere senker pulsen og gir rom for andre tanker. Når de pakker sammen for sin ”Departure” skjer det ikke med stor dramatikk, kanskje en tanke vemod, ingen tårer. På med hatten, senk bremmen, ned med taket, et siste blikk over skulderen. Morricone vinker slapt i det fjerne. Lanois ser opp et øyeblikk. Fahey spiller på radioen. Bilen starter. Veien venter. Solen sender sine siste stråler over den tapte horisont… sukk.

Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004)
Ontariozona
I Canada har særlig to byer markert seg kraftig på det musikalske kartet de siste årene: Montreal og Toronto. Førstnevnte med en rekke beslektede artister innen apokalyptisk post-rock, gjerne sentrert rundt etiketten Constellation, i Toronto en noe lysere indie/post-rock scene med band som Do Make Say Think og Broken Social Scene i spissen. I Valley Of The Giants møtes sentrale skikkelser fra begge byer langt ute på landet i Ontario, i et lite gårdshus under en kald vinterstorm, for noen stunder med improvisert folk-musikk og filmtitting. CV’en til de involverte avslører nærkontakt med blant andre Shalabi Effect, Godspeed You Black Emperor, Set Fire to Flames, Do Make Say Think og Broken Social Scene. Det kan lett høres.

Her går det hovedsakelig i instrumental, ettertenksom og knapt bærende post-rock/folk, i stor grad improvisert fram av Sophie Trudeaus feledroner og Anthony Secks gitar/lap steel. Sammen med resten av Valley Of The Giants tegnes bilder som kan leses både som soundtrack til den kalde naturen rundt innspillingen, men også som et tungstemt besøk til naboen i sør. Det nydelige omslaget med motiver hentet fra den amerikanske sørvesten kommer særlig frem i meksikansk-inspirerte og platens beste spor ”Cantara Sin Guitara”, med gråtende mariachi-trompeter. Mer western i det 10 minutter lange tittelkuttet med Morricone-plystring og luntende travtakt, som sammen med ”Back To God’s Country” etterhvert bryter ut i en blanding av mektige gitarer og Charles Spearins ville trompet som sammen jager rundt i ørkenen i en peyotedans halvgale av tørst og sult.

Paris, Texas-stemningen er sterkest i ”Claudia & Klaus” (må vel være et nikk til Werner Herzogs Fitzcarraldo, med Klaus Kinski og Claudia Cardinale, vil jeg tro) og ”Waiting To Catch A Bullett” (sic). Men de unngår å tråkke for lenge langs veier som Dirty Three og Boxhead Ensemble har gått opp tidligere, og de søker en mer eklektisk vri the canadian way. Innbydende vokal besørges av Deirdre Smith i ”Westworld” (nok en filmreferanse; Michael Crichtons futuristiske western med Yul Brynner som en slags robotcowboy var visstnok en inspirasjon for hele platen) og ”Bala Bay Inn”. Hennes bidrag gir platen en mer poppa dimensjon, nærmere Neko Case eller Hope Sandoval. Særlig ”Bala Bay Inn” er underholdende, der alle joiner med på en slags allsangavslutning: ’If you smoke that shit, you better get your mind right…’

Rusten fele, mektig tremologitar, storslåtte crescendoer, gnissende strenger, langstrakte sletter, kneisende mesaer – Valley Of The Giants er et område som er besøkt av mange. Denne platen gir ikke akkurat ny innsikt til dette landskapet, den mer fryser et bilde av nåtiden, og ikke i samme grad fremskaper den grimme illusjonen av et samfunn på randen av kollaps slik for eksempel Godspeed You Black Emperor er kapable til. Valley Of The Giants viser mest av alt at det kanskje ikke er så stor avstand mellom de varme, øde ørkenområdene i USA og snøstormen som uler rundt ørene deres på bygda i Canada. For dere som trives i slike landskap vil dette være godt selskap.

ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
A = Amor, B = Belhom, B = Burns, C = Convertino. Amor Belhom Duo + Calexico, altså. Calexico tør være et kjent navn, men kanskje ikke alle har kjennskap til den franske duoen? Naïm Amor og Thomas Belhom forlot like godt de franske vinmarker til fordel for søken etter sine blodsbrødre i ørkenen, og deres selvtitulerte album fra 2000 bar tydelig preg av god støtte fra blant andre Calexico og Howe Gelb. Som bi-medlem kjenner vi igjen Marianne Dissard, den franske studinen falt pladask for Tucson, og har blitt en gjenganger i disse kretser (hun bidro på ”The Ballad Of Cable Hogue”).

Med Tête À Tête slår duoene seg like godt sammen til en kvartett, og med det er det duket for en i utgangspunktet spennende krysning av chansons og prærie. Calexico er kjent for å lykkes med sine musikalske eksperimenter, enten det er innen avantgarde eller mariachi, og med familierøtter i Italia og Tyskland burde de også være rette personer for et sådan prosjekt. Det er derfor litt trist å melde at Tête À Tête ikke har blitt så forrykende som vi kanskje kunne håpet på, men en fin plate har det blitt. Det er en klar kvalitetsforskjell mellom de to bandene som dette samarbeidet ikke klarer å utligne. Et eksempel er vokalkuttene, for eksempel franske ”Elevator Baby” kontra Joey Burns’ ”Gilbert”. Med stotrende engelsk og svak stemme makter ikke franskmennene å skape liv med sin ballade, mens smygeren ”Gilbert” like gjerne kan bli en kommende Calexico-klassiker.

Det er umulig å ikke la seg bevege av den vakre instrumentale ”La Valse Des 24 Heures”, hentet fra Amor Belhoms nevnte plate. Den waltzende introen forlates dessverre like raskt som den kommer, og de tre neste kuttene er ikke egnet for evigheten. På ”Mobile Home” synges det på fransk om det tokulturelle ståstedet til Amor og Belhom: ’Today I live between two countries, USA, France’ (tekstene er for sikkerhets skyld trykt på begge språk). Heldigvis bedrer det seg etter hvert, og John Convertinos nydelige pianolåt, ”Orange Trees In The Yard” er en perfekt åpning til Gilbert – den triste historien er verd platen alene.

Med unntak av et par korte anonymiteter står vi dermed igjen med to lange, instrumentale spor: ”The Wrestler’s Masque” og ”Le Savon Se Dissout Dans La Rigole”, som tilsammen klokker inn på snaue halvtimen. Begge sporene er mer eksperimentelle i formen, og låter som en søvnig jam mellom musikere på søken etter den evige natt. De drømmende tonene vil nok gradvis gripe tak i deg, enten du har sovnet eller fortsatt er våken.

Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Samarbeidet mellom Thomas Belhom og Naïm Amor har visst opphørt. Franskmennene dro til Tucson som Amor Belhom Duo, der de raskt fant seg til rette sammen med kretsen rundt Calexico, et samarbeid som utkrystalliserte seg i Tucsons svar på ABBA; ABBC. Nå må Thomas klare seg på egen hånd, og det gjør han tilsynelatende aldeles utmerket.

Det er ikke noe særlig informasjon på den utgivelsen jeg sitter på, men han er vel ikke helt ensom der ute i ørkenen. David Grubbs (Gastr Del Sol) kan i hvert fall høres på gitar og vokal, men ellers er det nok Belhom som styrer spakene, med gitar, bass, trommer, opptaker, trekkspill, keyboards og alt som skal til. Remedios har blitt et finstemt album med lik vekt på solsvidd ørkenrock og lat post-rock. Han tegner noen riktig så troverdige bilder av kaktusskygger og spøkelsesbyer, en stemning som holdes gjennom hele platen. Utstrakt bruk av trommer/perkusjon driver låter som tittelsporet og ”Who’s Big”, mens langsom twang og akustiske stunder foran leirbålet (”Kingdom”) holder tempoet stort sett nede. Belhom viser at han er i ferd med å bli godt kjent i grenseområdene mellom USA og Mexico. Han treffer best med stemningsfullt vennlige bilder som ”Two Minutes Heaven” (trekkspill/gitar), den lange og dvelende ”Sur Le Depart” og ”Mathilde”. Han dyrker også mer mystiske nattstemninger (franskhviskende ”Métastase”, med noen ubehagelige skrapende lyder) og minnes sitt hjemland i ”Viva/USA” (’When I live in France, it’s all different, small streets walking alone’). Remedios er faktisk noe av det bedre jeg har hørt fra denne kanten, selv om det ikke er en plate som vil brenne seg fast lenge etter at sanden har hvisket bort fotsporene til Thomas Belhom.

Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003)
I et vakkert sted ute på landet
Bexar Bexar. Jeg vet ingenting om hva eller hvem som gjemmer seg bak dette pussige navnet. Ganske greit egentlig, så kan musikken tale for seg selv. For det som skjuler seg bak det kornete bildet tatt på en eller annen badestrand, er av så behagelig karakter at all tørr info bare ville virket forstyrrende.

Haralambos. Martyr og helgen. 45 minutter med instrumental skjønnhet, forsiktig gitarplukk, smygende electronica, dyp bass og mye vemod. Alle instrumenter spilles uten at en overflødig tone slipper til, gjerne med en akustisk gitar som holder melodien langsomt gående, mens perkusjon og analoge synther veves rundt til hypnotisk effekt. Meget stemningsskapende og ikke rent lite svevende. Noe kan minne om Labradford anno Mi Media Naranja og Brian Enos Apollo-plate. Jeg tenker også en del på Pole og Boards Of Canada. På ”kt” (kjekke låttitler) vil jeg blande inn Erik Satie og hans Gymnopédies, her med varsomt knitter i bakgrunnen og et hint om at Bexar Bexar bør være like aktuell i ~scape-kretser som i Kranky-land. Du vil umiddelbart dras inn i deres drømmeland. ”n.r.o.t.” er en dubfantasi i slow motion og ikke ved noe tidspunkt senere på denne platen slippes følelsen av sveve opp i skyene, mens verden sakte svinner ut av syne. Det er dessuten flere øyeblikk her som fremkaller trangen til å felle noen tårer, en egenskap jeg setter svært høyt ved musikk. Det går egentlig ikke an å trekke noe særlig for den opplevelsen Bexar Bexar gir oss, men Haralambos skiller seg ikke kraftig ut i mengden ambient røykepause, ei eller er den svevende nok til at jeg blir helt oppslukt i den. Jeg mener de ville tjent enda mer på å bygge opp stemningene gjennom færre og lengre låter, i stedet blir Haralambos med sine 15 spor noe skissepreget, med litt unødige pauser og brytninger. Hvor storslagen kunne for eksempel ikke ”Memento Mori” blitt hvis den hadde fått lov til å vokse videre utover sine fattige tre minutter?

Nysgjerrigheten tok likevel overhånd til slutt, og jeg måtte snoke litt rundt på verdensveven – uten at jeg ble noe særlig klokere. Bexar er en kommune i Texas. Noen tisker om at Bexar Bexar er et enmannsprosjekt fra samme sted. R. Murphy har layout (Rian, vil jeg tro), Western Vinyl er utgiver. Det er vel egentlig det som er verd å vite. Resten kan høres. Og nytes.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Reklamer