Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , ,

– The grave recieves you with love. Surrender yourself to the Earth. Return what was loaned to you. Give up your pleasure, your pain, your friends, your lovers, your life, your past, what you desire. You will know nothingness, it is the only reality. Don’t be afraid, it’s so easy to give. You’re not alone, you have a grave. It was your first mother. The grave is the door to your rebirth. Now you will surrender the faithful animal you once called your body.
The Alchemist (Holy Mountain, Alejandro Jodorowsky)

Comets On Fire: Field Recordings From The Sun (Sweet Nothing, 2002)
Metamphetamines In The Sky With Diamonds
Det er mulig Ben Chasny har noe av æren for at spacejam-freakoutsene Comets On Fire åpner denne skiva som en freefolk-bøling i en sirkulær messe. Det er i hvert fall med bjeller, rasling, chanting og regnbuefarver de ønsker oss velkommen til Field Recordings From The Sun. Men den vennlig sittende starten skal selvsagt ikke vare lenge. Etter tre minutter knuses de tribale ritualene med brutal kraft. Massive gitarer, pedaler og diverse effekter dras frem og plugges inn. «Beneath The Iceage» blir raskt en monstrøs syretrip nær kaos framført med voldsomt volum, evigvarende gitarriff og druknende vokalskrik. Etter at de har rast fra seg noen minutter løser de opp igjen med mer messing. Det er et fiffig grep, men, dessverre vil jeg si, er det bare på de to låtene Chasny er involvert at Comets On Fire skuer til side for den mer etablerte Hawkwind/Blue Cheer/MC5-rocken. Det andre sporet er korte «The Unicorn», som Chasny selv har skrevet. Det åpner da også som en enhjørningsvise med beina i kors, en akustisk, meditativ gitar plukker løvetann før den gradvis spises opp av et mutert monster som kommer krypende bakfra. «Return To Heaven», «ESP» og 10 minutter steine «The Black Poodle» utnytter ikke den samme fine koplingen mellom folk og spacerock, men som vill psykedelisk stoner filterert gjennom Noel Harmansons echoplex og oscillator viser Comets On Fire at det fortsatt er nok av space der ute til å fylle en plate.

Hvis du mener Monster Magnet har mistet noe av skitten sin, så er Comets On Fire og Field Recordings From The Sun et klokt valg. Eller som opprinnelig utgiver Alternative Tentacles så korrekt beskriver det: Pure sonic destruction!

Starless And Bible Black: Shape Of The Shape (Static Caravan, 2009)
Topanga Drømmedal
Shape Of The Shape er en plate som ifølge bandet selv blander ’Topanga Canyon country rock, Manchester guitar jangle and outer-space psychedelic drones’. Sign me up! Manchester-bandet lever opp til denne besnærende beskrivelsen på det som er deres andre utgivelse, der det særlig er Topanga-røttene og spacerocken som er mest framtredende. Topanga Canyon er  et område vest for Los Angeles, i Santa Monica-fjellene, men som musikkhistorisk først og fremst kjennes som oppholdssted for en rekke av de mest sentrale countryrockerne fra vestkysten på slutten av 60-tallet – ikke minst Neil Young. Hans skygge henger tungt over denne og særlig uttrykket rundt Everybody Knows This Is Nowhere og On The Beach’ mest sfæriske stunder.

Men de bruker litt på å komme i godstemningen, og de første par låtene har mest fokus på ovennevnte ’guitar jangle’: Harmløs og godslig pop som blir litt kjedelig og egentlig ikke er så mye å skrive hjem om, med unntak av vokalist Hélène Gautiers nydelige stemme, et sted rundt Sandy Denny og Nico. Det er først på On The Beach-aktige ”Hanging On The Vine” de tuner inn på Young, toner ned hans rufsete gitarer og skrur opp spacevibbene til Bardo Pond. ”Hanging On The Vine” er en slik låt som burde vart evig – en retning de heldigvis vier seg til videre utover på skiva. ”Radio Blues” er langsom drømmefolk som på en og samme tid er eterisk og tungladen, tenk Mazzy Star og Espers sammen og himmelsk spacefolk vil bli til. De legger til litt Stereolab-klanger på franskspråklige ”Les Furies”, drar den helt ned på varsomme ”Country Heir” og ”Popty Ping”, før de berører stjernene igjen på ”Year Of Dalmatians” – der alle elementer jeg har lesset på over smelter sammen til et stykke musikk som nesten er for vakkert til ordlegge. Starless And Bible Black er bare et par slike magiske øyeblikk unna fra selv å bli til det stjernestøv de drysser over musikken sin.

Sun Araw: On Patrol (Not Not Fun, 2010)
Mr. Spaceman
Sun Araw er soloprosjektet til Cameron Stallones, kjent fra Long Beach-bandet Magic Lantern og tilhørende kretsen rundt dreamgaze-band som Pocahaunted og Ducktails. De tre foregående som Sun Araw er alle preget av en ekspansiv utforskertrang, Beach Head og Heavy Deeds hentet åpenbar inspirasjon fra henholdsvis Neil Young og Fela Kuti. Cameron Stallones trekker på et bredt kildegrunnlag, men evner også å omforme det til sitt eget, originale uttrykk. Så også på On Patrole, hans mest sinnsutvidende hittil.

On Patrole er en plate av oppslukende karakter i en atmosfære myldrende, organisk liv. I en slags konstant drømmetilstand omgitt av et evig tåkeslør penser Stallones her innom både dub, psykedelia, tropicana, afrobeat og ambient med tålmodig standhaftighet. Uttrykket er heller enkelt, lo-fi produksjon med en skranten farfisa og ekkomaskiner, fjern vokalmessing og hypnotiske gitarlinjer, ikke helt ulikt det mer kollektive loftlyden til band som Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band. ”Beat Cop” høres ut som Pole på besøk i øvingslokalet til Can, mens ”Holodeck Blues” er snaue 20 minutter som bobler rundt et sted mellom Pink Floyd på Pompeii og Miles Davis på Agartha. Fint oppsummert på hans Sun Araws hjemmesiden som en plate for ’heavy-steamin’ late nights in the city, inter-dimensional back alleys, ghost cabs, and midnight-sweat locker rooms’.

Ikke alt på denne omfattende utgivelsen – nesten halvannen time lang – er like grundig gjennomført, men som helhet er On Patrole en sjelden fortettet, og samtidig løst anlagt plate som mest av alt drar lytteren inn i et helt eget magnetfelt. Cameron Stallones har med dette ytterligere markert seg som en av de mest spennende og kreative artistene av i dag.

Vibracathedral Orchestra
Barn av 90-tallet og hjemhørende i Leeds til tross, Vibracathedral Orchestra hører mer hjemme blant 60-tallets hippie-kollektiv som en broket forsamling frihetssøkende individer som eksperimenter med dryge droner og monotone rytmer fremstilt med et lass av instrumenter som kan strykes, blåses og slås på.

The Queen Of Guess (VHF, 2002)
Sister Ray Brother Air
Et nærliggende band å sammenligne med Vibracathedral Orchestra med er Dream Syndicate (Cale/LaMonte Young)/Velvet Underground, særlig når Cale dro fiolinbuen og skapte hypnotiske stemninger. Men her er det ingen Lou Reed som avbryter med huggende gitarriff. Britene tyr da heller til mer atmosfærisk jamming, østlig åndelighet og indianske stammeritualer. Resultatet er transeskapende og fredsskapende, en ånd av samhørighet og eim av fredspipe-røyk der ingen forstyrrende elementer får lov til å hindre ritualet i de 70 minuttene det varer. Tenk gjerne i retning av krautband som Can og Amon Düül II, minimalister som LaMonte Young og Terry Riley, og freefolk freaks som Jackie-O Motherfucker og Animal Collective. Omslaget er i seg selv dekkende for mye av innholdet, fuglen med psykedelisk fjærdrakt har nok ruget over det samme treet som orkesteret samlet seg rundt.

The Queen Of Guess er en eneste lang reise verden rundt og videre, fra engelsk skog, til Østen, gjennom jungelen og langsomt mot kosmos. Da jeg først gang satte den på var det passende nok svevende over skydekket og med solen langsomt dalende langt der borte i evigheten. Der og da opphørte skillet mellom drøm og virkelighet. Det er en effekt man også får av høre dette med begge bena trygt plantet på landjorda. Man kan bli sjaman av mindre.

Wings Over America (VHF, 2003)
m/ Sunroof
Katter på hett, vibrerende soltak
Sunroof! og Vibracathedral Orchestra er to britiske band som drar i relativt forskjellige retninger, men som likevel har mangt og mye til felles. Ikke minst gleden av å benytte droner, altså en tone som holder stand over lengre tid ved hjelp av for eksempel fiolin, keyboards eller fløyte, i sin musikk. Da de to skulle turnere sammen i USA høsten 2003 satte de i hop Wings Over America (tittelen har ingen umiddelbare referanser til Paul McCartney, så vidt jeg forstår), både som en markering av samarbeidet og for å hjelpe til med finansieringen. Jeg fikk ikke sett de to på turneen, men takket være denne platen kan jeg levende forestille meg at det må ha vært et vellykket prosjekt.

Sunroof! har eksistert siden slutten av 90-tallet og er sentrert rundt gitaristen Matthew Bower (Total, Skullflower). Han er kjent for å utforske drone-basert industriell støy gjennom mange år, blant annet i samarbeid med den anerkjente gitaristen Richard Youngs. Som Sunroof! har han lagt fra seg noen av støyfrekvensene til gode for mer psykedeliske far-out installasjoner ikke ulikt Flying Saucer Attack og Windy & Carl.

Det som presenteres på første halvdel av Wings Over America tilhører Sunroof! gjennom 8 låter og 40 minutter. De åpner ganske maskinelt med ”Frogs”, som en togreise langs istykkerrevne skinner gjennom et krigsherjet fremtidslandskap. Og der skal vi oppholde oss en stund. På ”Dharma Gin” holdes en statisk drone hele låten gjennom, men fortsatt med radbrekkende støy som knitrer hissig langs den rette linjen. De skifter spor på ”Free Wild Samples” og ”Flutter” der det er lyden av samplede gitarer som presses gjennom mange støysendere og kommer rykkevis og støtende ut igjen, fortsatt som en ustabil drone. Det kan sikkert virke langtekkelig, men Bower pakker seg godt inn med flere lag av varme, pulserende lydtepper og holder monotonien på en viss avstand. Sentralt på denne delen av platen står 11 minutter lange ”The Sea Is Maine S.S.” Her trekkes elementene til det ytterste, og låten vil nok for mange oppleves som en prøvelse hvis man da ikke suges inn i kombinasjonen av ro og forstyrrelser, monotoni og bevegelse. Enerverende eller suggererende, det avhenger vel mest av dagsformen. Mer langs grensene til Boards Of Canada er det uansett en lettelse å ankomme de vennlige ”Snow Covered Hills” etter en såpass strabasiøs ferd. Overgangen til Vibracathedral Orchestra lettes ytterligere gjennom ”The Ornamental Lake Of Death” der det for første gang kan spores en mer rytmisk tilnærming. Jeg har i hvert fall størst utbytte av disse to siste etappene med Sunroof! som reiseleder.

Den siste halvtimen står altså Vibracathedral Orchestra for. Der Sunroof! tenderer mot mer kompromissløs industriell støy benytter Vibracathedral seg av mer organiske effekter. Inn kommer fløyter, harper, bjeller og dyrelyder som erstatning, og med fiolin (og sekkepipe?) som fremste drone-drager i stedet for gitar/keyboards. Personlig foretrekker jeg Vibracathedrals uttrykk foran Sunroof, det er noe mer åpent og søkende med dette bandet som virker mer tiltalende. De bruker riktignok fem minutter med å komme skikkelig i gang og slå av alle sirenene (”City’s Sirens Off”), men da har de rugget seg dypt inn i tåkeheimen på vei mot ”Festival Hall”. Igjen skaper Vibracathedral Orchestra døsig evighetsmusikk, som høres ut som det er tatt opp på en jamsession mellom tidlig Velvet Underground og Can. Det pumpende drivet til Velvet kan også oppleves i ”I Fell Asleep” (som et ironisk svar til sedate ”Festival Hall”?) og videre med ”Put Yr Arms Around Me” og ”Spectre’s Honesty Tongue”. Titlene bindes sammen av kontinuerlige stamme-rytmer, og det er ikke før på ”Let A Thousand Flowers Bloom” at de trekker pusten, setter seg og lar blomstene blomstre i fred. De er fremme. Og det er vi også. Takk for turen.

Turning To The Rooster (Important!, 2005)
Freak Out
Turning To The Rooster er fire låter som det tidligere har vært mulig å anskaffe på diverse EP’er/singler. Felles for hele bandets katalog har vært en ganske skral lydkledning, de spiller jo gjerne inn på to-spors/fire-spors, men disse opptakene er innspilt på 24-spors av Richard Formby. De ble så spredt på ulike utgivelser. Nå har Leeds-bandet samlet sammen trådene igjen, og mikset hele smørja til det som var tanken, nemlig en sammenhengende fullengder. Det fungerer overmåte bra, og viser at de er tjent med et slik fyldigere studioformat. De ulike instrumentene trer tydelig frem fra støylagene, dynamikken blir klarere og låtene drukner ikke i heseblesende kaos.

”Baptism > Bar > Blues” tar sats og fører oss umiddelbart inn i Vibracathedral på sitt mest intense, på en låt uten begynnelse eller slutt. Det betyr en skramlende parademarsj som hentet fra Velvets velmaktsdager, syrefargede gitarriff fra Hawkwind til Comets On Fire, et konstant rytmefres fra krautrockens verden og frenetisk gnikking som virker å være unnfanget under jamsession på sinnssykehus i Midtøsten. ”Baptism > Bar > Blues” er et helt kvarter fanget i denne glødende orgien av villskap der ingen trekker pusten. Jevnlange ”Weary Clothes Of Ash” viser bandets mer minimalistiske sider, og er langt mer mediterende arrangert. Bestående i hovedsak av sjamanistiske droner (strenger og noe som minner om en didgeridoo) og flakkende pianospill som triller oss i trance.

Sugende ”Stole Some Sentimental Jewelry”, der de har tatt på seg balkanske folkedrakter og kaster seg ute i dansen med fiolin, trekkspill (?), slagverk, strengelek og forvrengt elektronikk, er ti minutter som gjør det vanskelig å sitte stille. Den flyter umerkelig over i ”Girls With Rocks In Their Hands”, en piano/feedback-drevet jam som simpelthen nekter å gi seg. For uansett hvordan de ter seg, så er det alltid en repeterende kraft og endeløst tålmod som gjør Vibracathedral Orchestra til et skummelt vanedannende band både på plate og på scene. Turning To The Rooster viser noen av deres kapasiteter og anbefales ikke minst for nye, sultne ører.

Acid Mothers Temple
Habibi mai yo, Rami rai yo, Sadamu hai yo, Mahi rai o, Rahimu sai o, Mura dei yo

Anthem Of The Space (Ektro, 2005)
Anthem Of The Space er japanske Acid Mothers Temple sin utgivelse nummer cirka 4000, den første på finske Ektro (som ellers gir ut snadder fra blant andre Circle, Keuhkot, Pharaoh Overlord og mange andre. Sjekk ut, sjekk ut). Kawabata Makotos psykedeliske frihetsprosjekt går nå under det fulle navn Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, og bassist Tabata Mitsuru, som tidligere har spilt med Bordedoms og Zeni Geva, har blitt en del av bandets indre kjerne. Både bandnavn og platetittel bør gi klare signaler til eventuelle uvitende tempelvenner om hvor langt ut på tyttebærtur vi egentlig skal.

Denne platen består av to lange låter, tittelkuttet og Poppy Rock utgjør en snau time med huskende akustisk gitar, laaaange soloer, fett riff, plenty med spaceffekter, oscillator, ekko og acid trippin’ i alle kanaler. De involverte i det som her er en kvintett krediteres med roller som speed guru, dancin’ king og latino cool, og omslaget preges av hinduistiske symboler, Krishna-sitater, planeter og eventyrlige naturstreker. Og vi skal nok utvilsomt bringes langt inn i det hinsidige, for etter bare en 10-12 minutter skjener tittelsporet ut i en eksess av en instrumentalorgie, som både er flytende og medrivende, et slags uendelig paganistisk messe, som etter et noe i overkant spaca parti, bringes tilbake til sin bane og fører over i hurtige, medrivende og ’korte’ ”Poppy Rock”. Her er et hypnotisk repeterende tekstlinjemantra og et ekstatisk groove som nærmest er en befriende låvedans på Mars i det som er 11 minutter i et sammenhengende suggererende mantra.

Acid Mothers Temple har tidligere lekt seg med referanser til Hendrix (Electric Heavyland), Zappa (Absolutely Freak Out: Zap Your Mind), mens det her vel er Grateful Deads Anthem Of The Sun de skuler mot? En eneste lang spacejam med andre ord. Jeg skal ikke påberope meg nok kjennskap til bandet at jeg kan plassere denne i lys av deres tidligere bedrifter, men at de i stadig større grad vender seg mot lengre låter er i hvert fall utvilsomt. Det er noe totalt altoppslukende over Anthem Of The Space. Hver gang ”Poppy Rock” toner ut tar jeg meg selv i å sitte i lotusstilling på gulvet med seks armer og bable i vei på et språk jeg selv ikke forstår. Det må da bety noe?

Starless And Bible Black Sabbath (Alien8, 2006)
King Sabbath
Kawabata Makoto har denne gangen tatt på seg sin sorte kappe, gått til progskogs og vendt øksen mot den seige tungrockens stamfedre Black Sabbath. Som tittelen og omslaget indikerer er dette en direkte hyllest til Sabbath og King Crimson (som ga ut Starless And Bible Black i 1974). Med det følger platen en tradisjon som dette japanske bandet har når det gjelder å leke med eldre kilder (Zappa, Gong, Grateful Dead), og som alltid blir det utført med en klar forståelse av historien og med en egen tilnærming til materialet.

Det halvtimes lange åpningskuttet starter, etter noe om og men, med nesten identiske Sabbath-riff anno 1970, og selv om de holdes med tyngde gjennom hele låten sklir den som ganske forventet ut i mer spaca territorium etterhvert. Ikke minst er det et utagerende og intenst gitararbeid her som også knytter lenken til King Crimson og Robert Fripp. Seigt og kvernende går det, heller ikke helt ulikt Sabbath-etterkommere som Melvins og Sleep, til og med Ozzy-aktig vokal kan høres bak de svarte veggene som males opp. To medlemmer er kreditert trommer, de holder en imponerende intensitet og bidrar til ytterligere å markere tyngden på dette kuttet. Selv om det inneholder enkelte brudd og variasjoner i løpet av sine drøyt 30 minutter, så synes jeg modertempelet stamper i en noe tykk gjørme som de ikke helt kommer ut av, selv om det flammende gitarspillet til Makoto stråler som alltid.

”Woman From A Hell” er 6 minutter der de angriper Sabbath med mer punka aggresjon og villere råskap, men den høres ut til å være tatt opp i øvingslokalet på en ganske dårlig dag og her blir det mye grums, noe hverken speed-riff eller den fremtredende vokalen bøter noe særlig på. Dette bør være en ganske tilgjengelig utgivelse fra det monstrøse japanske bandet, men fra de senere utgivelsene deres foretrekker i hvert fall jeg deres mer kosmiske toner. Det er litt fredeligere der.

Sir Richard Bishop: Polytheistic Fragments (Drag City, 2007)
Flerguderi
Polyteisme er dyrkelsen av mange guder, en trosretning som er spesielt utbredt innen hinduismen. Sir Richard Bishop viser oss her noen fragmenter i form av et gitarspill som både synliggjør en polyteistisk teknikk – og som nærmest er gudefremkallende i seg selv. Kort tid etter massive While My Guitar Violently Bleeds (2007) er han altså klar med nytt materiale. Mens den blødende gitaren bestod av tre utstrakte spor som dyrket den lange oppbyggingens kunst, består Polytheistic Fragments av 11 kortere utgaver, men som i bredde og spilleteknisk variasjon er mer omgripende. Koplingen mellom årets to utgivelser er mest direkte på 10 minutter lange ”Saraswati”, som også er en gudinne i hinduismen. Legg til plateomslagets kunst, så burde det være rimelig tydelig hvilken religion Bishop bekjenner seg til. Det er da også klare østlige tendenser på denne platen, uten at han ender som lotus-sittende Ravi Shankar av den grunn. Bishop har nok vestlig blod i årene, men han har en globetrotters visdom og et verdensomspennende boltringsrom. Det skaper muligheter som han utnytter bedre enn noensinne.

Bishop gjør nytte av sitt kvarte århundre i Sun City Girls, i seg selv et genreløst band, og han gjør det ved å bevege seg langt utenfor primitivistenes plukking (Fahey, Basho), selv om deres allestedsnærværende skygge også henger over denne platen. Med sine melodiøse klanger og dvelende fremtreden står Sir Richard like ofte fram som en Daniel Lanois enn en Sun City Girl. Han har kortet litt ned på seg selv, og det gjør Polytheistic Fragments til en lyttervennlig reise fra nettopp India (”Saraswati”) til Appalachene (”Tennessee Porch Swing”), via Django Reinhardt/Robert Normanns territorier (”Elysium Number Five”) og araberland (”Rub’ Al Khali”).

Det høres ut som et heseblesende opplegg, men i Bishops hender skapes en egen flyt som binder utvalget sammen til en større helhet. Hans eget Bhagavadgita altså.

Gang Gang Dance
Gang Gang Dance er ikke nymoderne discopunk, slik navnet kan indikere, men et eksperimentelt reir av individer som er beslektet med Black Dice (som de både spiller og øver med), Animal Collective (som de turnerer sammen med), No-Neck Blues Band, Sunburned Hand Of The Man og dess like. Med andre ord, her er rare lyder, kaotiske støyelementer, rytmiske funderinger og tribale seanser i skjønn forening.

Hillulah EP (The Social Registry, 2005)
New York Is Now!
Hillulah er en reutgivelse fra en begrenset CD-R fra 2004, denne gang påskjønnet med 30 minutter ’live footage from Knitting Factory’. ’Requires Apple Quick Time’ står det i omslaget, men jeg fikk i hvert fall ikke opp noen film på min maskin! Det øvrige innholdet består av cirka 30 minutter fordelt på fire låter, som søker det ekstatiske og jager det grensesprengende. Opptakene er gjort live og tatt opp på steder som Knitting Factory og North Six i 2003/04. Det virker som om Gang Gang Dance har et ganske fritt sceneuttrykk, der hemningene legges bort i garderoben. Det er tydelig at de søker å frigjøre seg fra konvensjonelt bindende lenker. De misbruker støy og leven i noe mindre grad enn sine frender Black Dice, men har et rått og forstyrret uttrykk som aldri faller ned til det statiske eller hvilende. De har et funky og dansbart preg bak alt bråket som skramler og rister løs fra deres ’nær-sammenbruddets rand’ estetikk, nærmest som en utemmet krigerstamme fra jungelen gyver de løs med brask og bram. Med ville krigshyl og rituelt preg møter de byen og det moderne liv. De trekker med seg elementer fra byen (no wave, industri), skuer tilbake (krautrock) og viser global tilhørighet (dub), men ender likefullt opp med å kverne alt dette til noe som virker friskt og eget. Mellom de utagerende og radikale utbruddene hviler bandet i en psykedelisk frihetståke, i en den hvileløse ferden fra primitiv ekstase og urban undergang som de omgir seg med.

Retina Riddim (The Social Registry, 2007)
Gang Gang Wild Dance
Retina Riddim annonseres i første rekke som en DVD med tilhørende lydplate, og som en teaser til deres kommende fullengder. Brooklyn-bandet har markert seg positivt i New Yorks impro/støyrock-scene over en viss periode, og viser her ingen klare tegn til å vende seg mot et mer kommersielt uttrykk.

Filmen – eller filmene, rettere sagt, siden det er to stykker – er i det store og hele ganske krevende saker. Hovedfilmen med samme navn som platen er et kunstprosjekt av bandets Brian DeGraw, og et møte mellom bandets musikalske uttrykk og hans kunstneriske visjon. I en noe fragmentert stil består den cirka 20 minutter lange filmen av mange brå klipp mellom hovedelementer som natur, reiser, psykedelisk fargespill og diverse opptak av bandet. Det er ikke lett å finne noe klart budskap eller motiv, bortsett fra den naturlige foreningen mellom lyd og bilde. Noe av forklaringen til det oppstykkede verket gjenspeiles også i musikken, som er plukket fra bandets lydarkiv i en periode tilbake til 2003 og satt sammen på nytt. Det er en salig blanding av liveopptak, feltopptak, bandøvinger og snutter fra tidligere plater som knyttes sammen til et halvtimes langt sammenhengende stykke. Både film og musikk er noe krevende å se/lytte til, men helheten blir tidvis ganske så fascinerende.

Den andre filmen er titulert GGD By OP, laget av en fyr ved navn Oliver Payne. Den er i hovedsak basert på liveopptak og turnévirksomhet (Australia) i det som har blitt en ganske usammenhengende og utflytende ’road movie’. Den cirka 20 minutter lange filmen skjemmes av noe dårligere billedkvalitet enn DeGraws, men de to deler tydeligvis fascinasjonen for det uventede, plutselige brudd og det som tilsynelatende virker som innfallsmetoden å lage film på.

Begge filmene fanger på en måte bandets ofte rablende kaos, der de beveger seg på randen av sammenbrudd i sin tidvis ekstatiske liveshow. For de med dårlig syn anbefales heller lydplaten, som også er ett sammenhengende stykke musikk på 25 minutter. Igjen er det snakk om arkivopptak behandlet av Brian DeGraw etter klipp-og-lim metoden. Det meste av materialet er hentet fra lydprøver forut for konserter, og det merkes. På sitt beste viser platen noen av de mange kvalitetene som bor i Gang Gang Dance; her er lydcollager til en gyser av en film, groovy støyrock og obskure technobeats maltraktert i en kjøttkvern. Men i det store og hele preges Retina Riddim mer av en manns kreative påfunn og litt for lite av å være skapt av et helstøpt band.

Nå tror jeg ikke Gang Gang Dance ønsker å fremstå som akkurat ’helstøpte’, og i så måte vil nok – og bør – Retina Riddim helst appellere til en allerede etablert fanskare.

Boris & Michio Kurihara: Rainbow (Drag City, 2007)
Regnbuerock fra solens rike
Den utrettelige trioen Boris har på Rainbow slått seg sammen med gitarist Michio Kurihara, fra blant annet Ghost, White Heaven og involvert i samarbeid med Damon & Naomi. Den anerkjente instrumentalisten tilfører nye impulser til en trio som både søker konstant utvikling utenfra, og som selv evner å tilpasse seg sine ulike partnere på sømløst manér. Boris’ samarbeid med Sunn O))) (Altar, 2006) var i så måte særs fruktbart. Rainbow bringer bandet enda videre, denne gangen mot en mer neddempet form for spaca, psykedelisk rock.

Det er særlig gitar-evnene til Kurihara som setter preg på denne platen. På tittelsporet skjærer han krystallklart gjennom det som er en helt mediterende ballade sunget av Wata, mens på tunge, rullende «Spaceship Narrator», som åpner seg mer mot 70-talls bluesrock à la for eksempel Blue Cheer, eksploderer den samme gitaren av full kraft en Jimi Hendrix verdig. Sammen med de mer lavfrekvente gitardronene til Wata gis det en ganske så effektfull virkning. Det er vel så mye kraft i de trippy sporene her, for eksempel hypnotiske Shine, som i de mer brunstige rockelåtene, nevnte «Spaceship Narrator» og «Sweet No. 1» som går Hawkwind i næringen. Aller best er samarbeidet på lange «You Laughed Like A Water Mark», i en sløy slackerstil faktisk ikke helt ulikt tidlig Dinosaur Jr., og med en gnistrende gitarsolo som heller ikke ligger så langt fra J. Mascis sin signatur. Riktig så smukt dette.

En del mindre interessant instrumentallåter trekker noe ned på totalsummen, men ikke på selve helhetsinntrykket på det som har blitt en sann japansk space odyssey.

Hall Of Fame: Paradise Now (The Social Registry, 2004)
Samaras Paradis
Samara Lubelski er en sentral kvinne innen det mer frilynte folkmiljøet i New York City. Hun har tildligere spilt fiolin i Sonora Pine sammen med Sean Meadows (June Of 44) og ikke helt ulike Tara Jane O’Neill, gir ut plater både under eget navn, sammen med The Tower Recordings og her altså som Hall Of Fame. Det er en trio som i tillegg av Lubelski består av Theo Angel og Dan Brown. Dette er deres fjerde album siden oppstarten i 1998. Paradise Now er spilt inn sammen med den populære lydteknikeren Nicolas Vernhes i Brooklyn (Blood on the Wall, Les Savy Fav, Black Dice) og er en stillfaren, stort sett akustisk plate som ikke streber etter å velte fjell.

Med en vever stemme som kan minne om Nico, Georgia Hubley (Yo La Tengo) eller Courtney Bowles (Spokane) tar Lubelski & co. oss med på en ganske så behagelig stund med disse 10 låtene. Paradise Now vil ganske sikkert falle i smak hos de som foretrekker sin psykedeliske folk med en viss avant-smak. Melodiene her lever gjerne sitt eget liv utenfor de mest opplagte tråkkene, men låtstrukturene er stort sett godt synlige og lett forståelige. Det hviler et mer tåkete slør over denne platen, enn for eksempel det Tower Recordings driver med, og resultatet er ikke fullt så sinnsutvidende. Låtene flyter uhildet forbi, og uten merkbare opphold mellom veves platen sammen til ett. Gitarplukking og perkusjon omkranser Lubelskis hviskesang som sammen med fiolintdronene løfter henne opp til en langsom surrealistisk dans mellom rosa skyskrapere og grønne drømmeenger. Selv om jeg ikke blir dratt rett inn i himmelriket av dette, så er det ikke vanskelig å være med inn i den vennlige skogen i utkanten av paradis.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release