Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

ESA/Hubble & NASA, Judy Schmidt

En håndfull skiver fra 2000-tallet som deler en felles forkjærlighet for 60-talls frihetsrock, retro psykedelia, far out og fuzzdrapert gitarlyd, der noen har øynene vendt mest mot kosmos, mens andre graver i malmfull jord. De aller fleste av disse bandene og albumene har allerede falt ned i glemselens mørke, men strobelysene gløder fremdeles ved et gjenhør. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

The Black Angels: Passover (Light In The Attic, 2006)
The black angel’s death songs

’Illness, insanity and death are the black angels that kept watch over my cradle and accompanied me all my life’.

Sitatet av Edvard Munch står å lese i omslaget på Passover, debutskiva til Austin-bandet The Black Angels. Inne i det samme omslaget kan det også så vidt skimtes to datoer: 1. august 1966 – 9. august 1969. Dette er ikke tidspunktet for selve innspillingen, selv om det kunne vært det. Om morgenen den 1. august 1966 gikk Charles Whitman på toppen av universitetetstårnet i Austin, bevæpnet til tennene. Da dagen var omme lå 17 døde igjen etter ugjerningene han begikk. Nesten eksakt tre år senere ankommer banden til Charles Manson huset til Roman Polanski og hans gravid kone, skuespilleren Sharon Tate, og dreper fem mennesker på ytterst bestialsk vis. Disse skjebnesvangre datoene rammer på mange måter inn Passover, som også omfatter en tid som inkluderer opptrappingen i Vietnam, Velvet Underground og 13th Floor Elevators sine debutplater (begge utgitt i 1966), noen av de beste fra Stones og nøkkelperioden til The Doors. Alt dette er selvsagt ikke tilfeldig.

For det er i sannhet mørke engler som våker over dette bandet, og selv om de er 40 år gamle er deres tilstedeværelse like aktuell i dag. Bakteppet til Passover er også av den grimme sorten, blant annet dagens krigføring i Irak. Med det knyttes relevante bånd mellom fortidens ugjerninger og dagens lignende mistak. Dette er musikk skapt i et land i krig, fra ”The First Vietnamese War” til den akustiske snutten som dukker opp etter en pause på tampen av platen, med linjer som ’he’s fighting in the Iraqi war, but what for…’

De svarte englenes musikalske rotfeste tilhører Velvet (blant annet bandnavnet) og 13th Floor Elevators (hør ”Manipulation” kontra ”Reverberation”), men jeg vil også trekke tråder til Gun Clubs predikerende gospelpunk, The Jesus & Mary Chains tette lydvegger, Spacemen 3 sine droner og glohet ørkenblues. Da har vi en putrende gryte av seig psych/garasjerock som plateselskapet beskriver som ’Native american drone’n’roll’.

Vokalist Christian Bland synger med behersket, dog bestemt vokal ikke helt ulik Jim Morrisson, gitarene sager konsekvent gjennom marg og bein i tykke, tykke lag, krigstrommene gjaller, orgelet til Jennifer Raines (kreditert med ’drone machine’) er en konstant trussel og groovet er tungt, farlig og sterkt vanedannende. ’Run for the hills, pick up your feet and let’s go…’ er første linje ut på den tunge ”Young Men Dead” og når shoegaze-aktige ”Call To Arms” avrunder med ’the trigger to the finger, the finger to the trigger’ en times tid senere, er det klart at The Black Angels har levert en strålende oppvisning av en harmdirrende og skamløst fengende plate, som knapt har dødpunkter. Det er en stemning av noe som gikk veldig feil som preger Passover; håpet som brast og fremtiden som ble bombet i grus mens kjærlighetsbarna forsvant inn i regnbuen.

The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den tøffeste debuten av året, og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: ’Turn On, Tune In, Drone Out’.

The Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights In The Attic, 2008)
The Black Angels fortsetter eksakt der de slapp med debuten. Mistanken om at de faktisk eksisterer i en tidslomme rundt 1969 synes altså ytterligere bekreftet. Vi hører fremdeles ekkoet av The Factory og peyotepreik, deltar på syreprøver og vietnamprotester. All Tomorrow’s Parties og Yesterday is here, man. Fra det tidstypiske coveret til innholdet er dette en ferd inn i det sorgløse 60-tall som kræsjet med realitetene, da den psykedeliske regnbuedansen møtte flimrende paranoia og festen endte i en eneste lang bakrus. Dette er tiden til The Black Angels. På godt og vondt.

For slik høsten 1969 åpnet med Woodstock og endte i kaos på Altamont, kaster The Black Angels også lange, mørke skygger som de ikke alltid søker å finne ut av. Det betyr at bak den hypnotiske grooven og de flerrende gitarene skjuler det seg en tykk tåke som de av og til kan lulle seg inn vel mye inn i. Som på litt for kvarterlange ”Snake In The Grass”, ”Doves” og ”The Return”, der skotupp-slektskapet til Black Rebel Motorcycle Club og Spacemen 3 kommer tydelig frem. Men det er fremdeles ingen som kan skape like suggererende, mørke anthems som The Black Angels. Sjekk ”You On The Run”, nærmest en direkte oppfølger til ”The First Vietnamese War” fra debuten, dans til tribale ”Science Killer” eller bli med inn i bakgatene til San Franciscos ”Mission District” for å bli overbevist.

Selv om 60-tallets mange motbevegelser fremdeles danner både bak- og framteppet til The Black Angels, så er protesten, sinnet og engasjementet kanskje også overførbart til i dag? På ”Never/Ever” synges det i hvert fall om at ’You say the Beatles stopped the war/They might’ve helped to find a cure/But it’s still not over…’ Det er et poeng de nok kunne gjort noe tydeligere, men så er det heller ikke lett å tolke ordene som krabber ut av vokalist Alex Maas.

Directions To See A Ghost får ikke debutens drahjelp og bandet har ikke lenger overraskelsesmomentet på sin side. De blir nå vurdert i lys av tidligere prestasjoner. Som nevnt er det ikke de store endringer som har skjedd i leiren, men lydbildet er tettere og låtene mindre umiddelbare. Sett under ett er nok Directions… like bra som debuten, selv om det er ingen kontante killere som ”Young Men Dead” eller ”Better Off Alone” her. Dette er uansett en überfet reise fra Velvets tidlige performancer, inn i kaleidoskopisk psych-rock, inkludert den elektriske bøttelyden til hjembyens 13 Floor Elevators, tung bluesrock, hint av indisk raga og slørete shoegaze. Slik flyter låtene nå over i hverandre uten de store grenseoppgangene. Dette er ingen plate i kontrastenes navn, men en likelydende strøm av bilder som nå bør være rimelig åpenbare. Det får meg i kritiske stunder til å undres om The Black Angels har veldig mye mer å by på enn akkurat dette. Til vi finner ut av det er det egentlig bare å skru opp og droppe ut nok en gang.

Black Mountain: Black Mountain (Jagjaguwar, 2005)
Let’s smoke some kill, man! Canadiske Black Mountain drar far out på tripper’n med sin selvtitulerte debut. Tyngdepunktet i dette kollektivet (finnes det ikke ordentlige band lenger?) er Stephen McBean, som også driver noe mindre barske Pink Mountaintops. Fint det også, men det er selvsagt svartfjell som er det tøffeste stedet.

Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, ”Modern Music”: ’1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…’ i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. ”Modern Music” renner over i seige bluesriff à la Zeppelin/Sabbath på ”Don’t Run Our Hearts Around” til überfete ”Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

Amber Webbers flagrende vokal og McBeans raspende bluesrøst gjenskaper noe av feelingen til hine par som Richard og Linda Thompson eller Brian Auger/Julie Driscoll. Rock’n’roll, funk, blues, psykedelia, sørstatsrock; Black Mountain er cosmic american music som føyer seg inn i en lang retroslack tradisjon fra Royal Trux til My Morning Jacket.

På en relativt kort plate som domineres av høylydte rockere, og underlig nok en velfungerende Kraftwerk-aktig sak (motoriske ”No Hits”), er det på balladene de virkelig smelter hjertet fullstendig. ”Set Us Free” og ”Heart Of Snow” drar oss så langt opp i tåkeheimen at du som lytter ikke kan unngå å bli med på svevet.

Black Mountain: In The Future (Jagjaguwar, 2008)
’Set us free…’ sang Black Mountain på sin debutplate i 2005, en grom oppvisning i nedprogga, post-psykedelisk retro-hasjorck som nå etter tre år endelig møter sin arvtager. Og storebror skal det vise seg. In The Future har gått på høypuls i et par måneder nå, og det er fremdeles ikke rust å spore i sylindrene på denne musikalske ekvivalenten til Easy Rider eller Wild Angels. Vancouver-bandet har bare blitt enda coolere siden sist, og klarer utrolig nok å tangere debuten med en plate som seiler rett opp blant årets store favoritter. Den kickstartes med stoner-rock anthemet ”Stormy High”, og derfra bærer det raka vegen inn fremtiden på en hot rod med ”Bright Lights”. Ikke ett øyeblikk ønsker vi å snu oss tilbake. 1969, here we come!

In The Future er tyngre, mer kompakt enn debuten. Ideene er bedre foredlet, momentene tydeligere og låtene vibrerer av energi, vilje og teft. Dette er ikke et band som tar lett på sin musikalske historie, og da snakker vi Historie. Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd, Jefferson Airplane. Ja, de stikker alle på samme spidd og sluker det rått.

”Bright Lights” kunne med sine 16 ambisiøse minutter endt som en stor floskel, en parodi på stormannsgalskapen som tilhørte 70-tallet. Men det er den ikke. Når vi snakker om store spidd; i løpet av det drøye kvarteret fortæres alle de nevnte kildene, der nedtoningen tilhørende Pink Floyd, riffene fra Ozzys rike og det tilbakevende, pumpende Motorpsycho-groovet omsluker oss slik det omsluker hele Black Mountains nyvunne kongerike. Hail to the king! De 16 minuttene skulle vært doblet.

Heldigvis er det mulig å skru rett over til eksakt halvparten så lange ”Tyrants”. Galopperende intro, muligheter for freidig symfonisk overgang, men så; stopp. Alt faller på plass. Pot-gitarer siver inn, før Stephen McBean svever over oss på en sky av Neil Young. On the beach, man. Inn kommer Amber Webber, den nydelige stemmen som gir bandet et snev folkrock av typen Richard & Linda Thompson, litt hippie à la Grace Slick/Paul Kantner. Så vokser ”Tyrants” igjen, den reiser seg sakte og vibrerer mellom å ville klaske til oss og holde oss på den skjøre linjen de to strekker ut. Ok, det er kanskje ikke helt noen ny Crown Of Creation eller I Want To See The Bright Light Tonight, men det er mot noenlunde disse sfærer Black Mountain strekker seg.

Det er et par ess til her som bare må fremheves. 6 minutter lange «Wucan» er en ren killer, med et suggererende orgel-groove som binder hele låten sammen, nydelig call-and-response mellom Webber og McBean, og en truende oppbygning som holder oss på tå hev låten gjennom.

Igjen er det denne balansen mellom sårhet og råskap som Black Mountain her utnytter i større grad enn på debuten. Så er det ”Queens Of Play”. Enkle, repeterende riff. Webbers klare stemme:

‘Blood crawls through the night holes

Blood sprawls across the walls

Blood crawls up and hassles…’

Vi har alle sett morgendagen, sier hun, og konkluderer med at ’demons may be hiding in our shadows’, der det forløsende brekket tjener til at vi lar sorgene hvile mens vi tas med ned i ’total nightmare, darkness…’. Latterlige korte ”Wild Wind” peker nese som en potensiell lighter-hit som slukkes før den kommer ordentlig i gang. ’Set us free…’ sang de på debuten. De gjentar denne gangen, nærmest som en påminnelse: ”Stay Free” heter det nå, med et døsig akustisk komp og en slags undrende skjørhet som Wayne Coyne burde kjenne seg godt igjen i. Helt til slutt forsvinner de inn i mørket med den Twin Peaks-lignende hymnen ”Night Walks”, og stillheten som følger er øredøvende.

In the Future er et perfekt soundtrack for 196.. jeg mener 2008. Black Mountain har funnet koden til tidsmaskinen, de kan ta oss med ’high up on the sun’ og ned igjen hvis de vil, men støvet på klærne deres kommer fra landeveien, ikke outer space. Dere kurs er fastlagt: Jeg husker jeg tilbragte en aften i bandbussen deres, der de pumpet ut Sloche (tror jeg det var) fra 70-tallet. Og det er nettopp der Black Mountain hører hjemme i 2008. I en svart, moderne buss, med gammel progrock på øret, på full fart baklengs inn i fremtiden. Viddere. Viddere!

Comets On Fire: Blue Cathedral (Sub Pop, 2004)
Demon Box

Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står fram som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: ’…fucking riffs from a mighty warrior on acid.’

Comets On Fire starter gjerne sine låter med fullt frontalangrep. Lyden er gjennomgående mudrete og møkkete, der grove gitarer graver frem klassiske riff, mens revnende vokal og et flammende groove valser over oss med stor kraft. Fra bokstaven M kan vi si at tidlig Motorpsycho, Mudhoney og Monster Magnet til sammen stod for noe lignende på 90-tallet. Men Comets On Fire tar den lengre ut, opp og fram. Det er særlig delene som bygger oppunder eller svever rundt kraftpartiene (som ”Whiskey River” og ”The Bee And The Cracking Egg”) som gjør denne platen til mer enn bare en orgie av svett slenghår og retroinspirert rockeøs. Det gir jo en viss indikasjon når et band setter av en person (Noel Harmanson) til å kun styre med Echoplex (ekkomaskinen som ble mye brukt som UFO-effekt i sci-fi filmer) og navngir låter som ”The Antlers Of The Midnight Sun.”

Field Recordings From The Sun (2002) var et ganske så tettpakket vanvidd, hvor de bare så vidt nærmet seg de ytre sfærer som her skaper nødvendig balanse. Instrumentale og neddempede ”Pussy Footin’ The Duke” har et drømmende prog-driv, med orgel og klar gitar som trekker mot ELP og Pink Floyd. Det er også nærliggende å tenke Floyd cirka 1974 på passende titulerte ”Brotherhood Of The Harvest”. På 10 minutter lange ”Blue Tomb” driver de inn mot sørstats-bluesrock, mens de på ”Antlers Of The Midnight Sun” og ”Whiskey River” lar heavy vokal, saksofon og gitarsoloer smelte sammen i en ekstatisk blanding av Stooges og Robert Plant.

Comets On Fire står med føttene godt plantet på gulvet, men svever stadig videre oppover mot nye høyder der de ser rock’n’nroll-kartet uten grenser og rockhistorien i en eneste stor sammenheng.

Crystal Antlers: s/t (2008)

Inferno i flammer

Long Beach-banden Crystal Antlers skal jeg ikke påberope meg å vite så mye om. De er en kvintett, og jeg tror dette er deres debut i et større format. Det er ikke så veldig nøye.

Det viktigste er at innholdet på denne EP’en, som tross alt nærmer seg brukbare halvtimen, er av det helt ypperste merke. Latterlig bra, faktisk. Dette er en nær fullkommen psykedelisk, hårristende, støybuldrende, sjelfull freak-out i California-ånden etter Comets On Fire (RIP) og Wooden Shjips. Originalt? På langt nær. Givende? Herfra til solen! Crystal Antlers vasser i lasergitarer og drukner i orgelsyre, har en tomanns rytmeseksjon som dasker vettet av seg, og i tillegg frontes de av en vokalist med den mest hjerteskjærende og desperate vokalen siden Ethan Miller satte kometer i brann for noen år siden.

Legg merke til hvordan det hele åpner. Her er ingen nøling, rett inn i galskapen fra første sekund, et vanvittig driv kaster oss inn i et kaleidoskopisk inferno som aldri slipper taket. ”Until The Sun Dies” er like deler melodi og kaos, med et islett av progging, og en av de grommeste åpningslåtene jeg har hørt siden gudene vet når.

Resten av innholdet går mer eller mindre i samme leia. En saksofon kaster seg med i slaget hist og her, perkusjonsbruken er eminent, av og til gis det rom for mer patos og antydning til stormannsgalskap gjør det hele egentlig bare mer fristende. Crystal Antlers er nemlig mer enn bare den vanlige tekoppen retrorockere med wah-wahpedaler, regnbueblikk og gryende skjeggvekst.

Dead Meadow: Old Growth (Matador, 2008)

Steinrock i skogen

Dead Meadow har i en årrekke vært eksponenter for en fusjon av 60-talls psykedelia, 70-talls blues/hardrock og 80-talls shoegaze, ispedd en ikke uvesentlig musikkbrukerdose av tjall og syre. En god, gammeldags dop-jam med andre ord. Tre år etter Feathers er de nå endelig klare med Old Growth. Deres fjerde album er innspilt i Los Angeles og i et gårdshus ute på bøgda. Trioen fortsetter kursen de staket ut på forgjengeren, mot en mer tilgjengelig og vellydende form for ny-psykedelia.

Et skikkelig produksjonsteam besørger et ryddig, dynamisk lydbilde. Flytting vestover til Los Angeles har kanskje ytterligere bidratt til å gi bandet en dunst av Paisley Underground og retro-romantisk Topanga-sound, og trioen er mer Byrds og Young enn Black Sabbath og Blue Cheer. Referansene henger i det hele tatt som nedfallsfrukt, men fans av skjeggrockere som Brightblack Morning Light, Black Mountain og MV & EE vil nok fremdeles flire hemningsløst på innpust i pot-trynene sine av en skive som dette.

Old Growth har en overordnet laidback stemning over seg, noen vil nok kalle den daff, med vokalist Jason Simon som tilsynelatende konstant skev, småtrøtt frontfigur. Bandet har en stil som skapt for lange, utsvevende utskeielser, men her komprimeres de potensielle jammene inn i låter på stort sett 3-4 minutter. Det gir om ikke annet en ganske velordnet følelse, på den annen side: Er ikke litt av greia at man skal sitte og rugge i en 8-10 minutter når wahwah-pedalene først begynner å gå seg varme ‘a? Vel, jeg liker det jeg hører, og uten å ha altfor sterke bånd til deres tidligere skiver slipper jeg den store skuffelsen over at de legger mer strukturelle bånd på seg selv.

Åpningen ”Ain’t Got Nothing To Go Wrong” er uansett en killer, platens lengste, og standardsetter med sitt todelte uttrykk: Repeterende, sløye riff og hazy vokal på den ene siden skaper et utsvevende inntrykk, en relativt tight, hardtarbeidende rytmeseksjon strammer det hele til igjen. Det er mye gull her; fra ’låtlån’ i Tony Joe White-stil i pumpende bluesrock (”Between Me And The Ground”) og ”’Till Kingdom Come” med strykerpålegg til et par halvakustiske folk-perler (”Either Way”, ”Down Here”) som tar det hele litt ned igjen og gir rom for å strekke litt på seg. Det betyr ikke at Old Growth er en ren triumfferd. Her er også mer baktunge og søvnige øyeblikk innenfor samme kategori og formelen strekkes i lengste laget over en hel skive. Dette er ikke et mesterstykke av en plate, men furene til Dead Meadow pløyer seg nær mitt musikalske hjerte. Old Growth vokser sakte, men den vokser godt og lenge.

Heavy Hands: Smoke Signals (Language Of Stone, 2008)

Run through the jungle

Kvalitetsetiketten Language Of Stone (ledet av Espers’ Greg Weeks) har med sine åtte første utgivelser markert seg med å stort sett gi ut eksperimentell nyfolk av ymse sort. Med Smoke Signals bryter de denne stigmatiserende rekken. Brooklyn-bandet Heavy Hands graver seg heller ned i mørk stoner/prog, 70-talls tungrock og bluesbasert psykedelia med et hampduftende slør drapert over det hele. På debuten smeltes groovy basslinjer, gnistrende wah-wah fuzz og trippy strobelys sammen i et slags traumefylt mareritt som fra Vietnamkrigens dager. Ikke på noen måte helt ulikt det Black Angels har gitt oss de siste årene. Eller et utall progband fra slutten av 60-tallet til midten av 70-tallet.

Den psykedeliske tilnærmingen til Heavy Hands er gjennomgående tilstede, og kan illustreres med for eksempel den singalesiske masken på omslaget og låttitler som ”From Stonehenge To Saturn”. Men det skramler også av bandet, og de kvier seg ikke for å gå inn i garasjen: To-minutterne ”Black Heart” og ”She Got It” er forankret både i 90-tallets Seattle og 70-tallets Birmingham.

I mer stillestående blir Smoke Signals mer en pastisj over noe som har vært, men det er noen reale hodetripper som virkelig gjør denne skiva. Tribale ”See Saw” er platens beste, med 7 minutter der powertrioens kraft forenes med en groovy dynamikk som både blir slagferdig og dansbar på en gang. En av årets låter. Innledende ”Can’t See Thru” er også en viril faen, som riktignok ligger mer i streit stoner-terreng, men likevel evner å sette oss i rett stemningsleie. Jeg vil dessuten trekke frem ”3 Days Gone”, som åpner som en søvnig drogballade før den virvler ned Mississippi og inn i bluesjungelen på en sky av pot. Ikke ueffent i det hele tatt! På sitt beste har Heavy Hands en uovertruffen coolness, litt som om Creedence covrer Black Sabbath med Hunter S. Thompson som mentor og Hell’s Angels som følge.

Indian Jewelry: Free Gold (We Are Free, 2008)

…there will be blood…

’Indian Jewelry was gone, but now they’re coming back and there’s going to be a bloodbath’ lover, eller truer, utgiveren til denne skiva. Jeg kan ikke se for meg at denne musikken vil starte de store opptøyer, men la gå.

To år etter vellykkede Invasive Exotics er Free Gold nok en intergalaktisk ørkentripp fra dette Houston-bandet. Fra Pompeii til Seventh Heaven, her åpnes det i rikt monn for strobelysende, slørete shoegaze-psykedelia innpakket i tette lag av gitarer og simpel elektronisk støy, endeløse droner og langsom sirkeldans gjennom bare til dels håndfaste melodier. Dette er friformrock fra den femte dimensjon, der det ikke gjøres noen særlige grep for å imøtekomme den delen av publikum som kunne ønsket seg et noe mer tilgjengelig uttrykk enn ved forrige korsvei. Jeg hadde kanskje foretrukket at de hadde løftet litt mer på sløret, slengt fra seg noen monsterriff i ny og ne, men de er selvsagt for sedate til å utføre den slags prøvelser. For den som foretrekker sin psykedelia psykedelisk burde denne timen i hvert fall holde langt ut til neste sfære.

Free Gold er ikke spesielt intrikat, den er lettere, mer luftig, enn forgjengeren, men likevel ganske vrien å få has på slik umiddelbart. En del nonsens er det også her. Jeg vil nevne noe ubrukbare synth-industri som ”Hello Africa”, og litt forutsigbar Suicide-møter-Velvet på ”Bird Is Broke”. Men slik er Indian Jewelry; vekslende mellom briljant kreativitet og ganske irriterende sloppyness. Jeg tror alle kan henge veldig greit med i første halvdel, men etter hvert er det som om platen glipper gradvis mot slutten. Det er faktisk ganske fint, akkurat som den aldri helt starter, lander den heller ikke. Indian Jewelry har med Free Gold skapt en langsomt bevegelig masse som aldri tar av, men som heller ikke skal gjøre det.

Det er riktig så fett å dykke ned i denne sirupsrocken, og det skjer mye, mye rart rundt om i det tette lydbildet som det er mulig å bruke litt tid på. Dessuten dukker det opp noen mer luftige saker her også. Særlig på ”Everyday” lysner det helt, og ut av tåkeheimen stiger en utsøkt psych-ballade i beste vestkysttradisjon. Det er ikke å forakte i det hele tatt, og viser at under den tette pakningen skjuler det seg små popperler, skal vite. Kanskje av glass, men dog. Jeg tror uansett ikke det er spesielt smart å fokusere på enkelte låter her, men heller ta seg tid til å få med seg hele ferden. På med solbrillene, løsne sikkerhetsbeltet.

Midnite Snake: Shaving The Angel (Birdman, 2007)

Uten sikkerhetsbelte

Denne trioen valser rundt i Pittsburghs gater med en blomsterfarget tanks på jakt etter noen gamle Hawkwind og Acid Mothers Temple-skiver de kan destruere. På sin ferd krysser de innom både psykedelia, metall, garasjerock og noe mer ondsinnet doom, presentert her gjennom seks separate spor. Midnite Snake plasseres passende mellom ’Thunder + Lightning and Psychedelic Speed Freaks’, og det signalementet omfatter det meste av deres uttrykk på en grei måte. Vi snakker beinhard stonerrock med riff herfra til Saturn og glorete gitarutskeielser som vekker Jimi Hendrix til live.

Som instrumentalband kan de ikke hvile på vokalprestasjoner, men bare stole på sine respektive redskaper. Det holder i massevis, for de lar seg ikke friste til å bare kjøre rett frem hele veien. Midnite Snake tar seg en del musikalske friheter, legger inn litt hvileskjær der det trengs, evner å ta noen overraskende vendinger og holder på interessen hele platen gjennom. Ti minutter lange ”Sacred Mist” utvikler seg fra en gravende frifolker til et røykfylt stoner-anthem uten å blunke. Noe av den samme teknikken bruker de på kortere ”Bigfoot ’69”, der fuglekvitter og akustisk gitar svis av med kontante metallriff som snart skjener til alle kanter i et halsbrekkende rally. ”In The Grass” innbyr til fire minutter med meditasjon, før de kaster seg i vei med tittelkuttet uten noen som helst med hemninger. Det er likevel 25 minutter lange ”Supermodified” som tar kaka. Med et tempo som Melvins eller Earth vil nikke (langsomt) anerkjennende til øker den langsomt både i kraft og etter hvert tempo, og det siste kvarteret skjener den ut i en powerorgie av svett og hårete feedback-drevet rock’n’roll av den überfete typen.

Akkurat av den typen som preger hele denne platen.

Oakley Hall: Gypsum Strings (Brah, 2006)

Cosmic Americans

Fra Brooklyns milde, solfylte gressenger sprer denne gjengen vibber som tilhører California cirka 1969. På sin andre av årets to fullengdere har de kommet opp med noe som veldig gjerne kan bli en av årets beste sommerplater.

Vi snakker ’cosmic american music’, slik Gram Parsons og Flying Burrito Brothers realiserte sin elektrifiserte countryrock for drøyt 30 år siden. Legg til en dæsj Neil Young, noe Grateful Dead, Byrds i sine glansdager og en skvett Fleetwood Mac, og vi har omringet Oakley Hall ganske nøyaktig. Utkommet plasserer gruppen i relativt samme kategori som for eksempel Black Mountain, Magnolia Electric Co, Brightblack Morning Light og The Fiery Furnaces. Dype røtter, milde furer og åpent landskap – her er Oakley Hall.

Selv om Gypsum Strings vaier mellom jovial country-psykedelia, seig gitarrock, kokain-ballader og løssluppen låvedans, så blir den aldri vinglete i stilen. Den offensive ruggen ”Confidence Man” setter umiddelbart en standard som holder seg platen gjennom; nesten hypnotisk felespill og voldsomme gitarkaskader sendes ned i strykene mellom bejublende vokalrop, avløst av late, tunge ”Having Fun Again” som smøres med tjukke lag av sirup. Resten av platen veksler mellom nettopp elektriske utblåsninger og dorsk blåsnipp, countryrock. Vel, tradisjonelle ”House Carpenter” kunne nesten vært tatt fra et eller annet britisk folk-progband en gang på 70-tallet, spake ”Bury Your Burden” minner meg om Herman Düne, mens ”If I Was In El Dorado” sannelig får meg til å minnes Uncle Tupelo i sin beste depresjonstid.

Alt tankegods til side, Gypsum Strings står uansett fjellstøtt på egne ben. Oakley Hall henfaller aldri til tam hippie-shit eller altfor utsvevende jammer; dette er solid som eik, mildt beroligende som gypsum weed, forfriskende som en morgendukkert i skogstjernet. Patrick Sullivan forlot i sin tid Oneida for å dyrke mer organisk grønt i Oakley Hall, og har funnet en sekstett som trakterer massive gitarer, samt fele, lap steel, banjo og dulcimer. Vokaldelingen med Rachel Cox er meget harmoniskapende, og sjelden har koplingen vestkyst-rock og no depression vært så betagende som akkurat her. For å slutte sirkelen; det er dette cosmic american music dreier seg om.

Så, skjenk den drinken, sett deg i skyggen og la denne dagen bare gå sin gang. Og den neste.

Residual Echoes: s/t (Holy Mountain, 2005)

The man from Utopia

’The cosmos at large

It’s so very big

It’s so far away

The comets… the craters… the vapors

The solar wind

The residual echoes… the residual echoes

The residual echoes from the giant explosion

Where they said it beginned… ’

(Frank Zappa: «The Radio Is Broken»)

Om det er denne sangen, fra The Man From Utopia, Residual Echoes har tatt navnet sitt fra aner jeg virkelig ikke, men mye kan tyde på det. De omgir seg i hvert fall med både gitarlyst, gigantiske eksplosjoner og kosmiske fenomener.

Denne trioen er først og fremst en herre som heter Adam Payne. Han trakterer stort sett det som er av lyder på platen; i første rekke wah-wah gitar og grovkornet bass, samt en dynge med tangentinstrumenter. Payne flyttet visst nylig til Santa Cruz, California der han raskt ble kjent med byens stoltheter Ethan Miller (Comets On Fire) og Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire). Begge band tjener som relativt fornuftige referanser til vårt nye bekjentskap. Residual Echoes er jambasert og psykedelisk støyrock med elementer av både frie former og far out hardrock. Fritt & fett som fanden.

Den selvtitulerte debuten sparker i gang med 13 minutter lange ”Slant”. Umiddelbart slående med lydbildet er inntrykket av at her er det meste ødelagt! Forsterkerne er sprengt, instrumentene er i ferd med å knuses, mikrofonen er allerede tygd i filler (ja, det må sies at vokalen er bandets svakeste ledd, ”Slant”). Midt inne i Armageddon av brukne deler og ødelagt skrap skapes et monster som motorisk maler all motstand vekk. Trioen tråkker Monster Magnet og dess like godt ned i søla og trekker beinrestene nådeløst etter seg. Gitaren skrangler, skjærer ut og feedes, men du verden som dette river. Når så de siste tre minuttene overtas av en hjerteskjærende, skrikende blåser, så skapes en assosiasjonsrekke som strekker seg fra Coltrane/Pharoah/Ayler frem til Morthana. Da er det umulig å ikke strekke armen i været, knytte neven og skrike ut primale gledeshyl. Intenst!

Det bærer i alle retninger på ”Slant”, så det er greit at 12 minutter lange ”Diamond Drops” lar støyen ligge og lure litt i bakgrunnen i form av frittgående elgitarer. I front høres en søkende akustisk gitar med tilhørende vokal fra drømmeland. Hvis ”Slant” kunne minne om tidlig Comets On Fire er #2 mer i tråd med Six Organs Of Admittance. Men også denne utvikler seg mot nærmest druknende hvit støy der den pumpende aggresjonen hele tiden fornemmes og aldri slipper taket.

Det er 25 fantastiske minutter som innleder denne platen, som det tar tid å komme seg opp fra. Det tar også litt tid før platen reiser seg igjen. Vi gis et par korte mellomspill av mer lydlekende art (”Fish Don’t Swim”), en heftig trommeutblåsning à la Dyret i Muppet Show (”This is Not a START”) og ”A START 1 & 2” (den starter som noe punkgreier, har et rotete mellomparti og slutter med litt country-twang, alt i overkant av tre minutter…). På ”A STARDT 3 & 3 ½” er vi tilbake på den gode gamle timinutteren. Her kan tidlig Pink Floyd og Velvet Underground nevnes som kildegrunnlag, og da mener jeg begge to, samtidig – i tillegg til enkelte progpartier og de slemmeste bluesriffene på denne siden av Blues Explosion. Igjen kan man legge merke til den stødige rytmeseksjonen med oppbrettede ermer som pumper ufortrødent til de utagerende gitarinnfallene til Adam Payne. Denne sørger for at bandet aldri faller ut i det totale kaos, gitarutskeielsene holdes hele tiden til en viss grad i tømmene, groovet opprettholdes.

Etter nok en destruktiv og utblåsende session puster både vi og bandet ut med snaue ”Better Substitute For Butter”, som tar oss vennligsinnet med til den andre siden. Med akustisk følge legger vi ’monster bass, fuzz, metallurgy, hollering, broken alto, unseasoned drumming, migraine…’ bak oss og lukker øynene. Germs from space? Indeed.

Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)

Motorisk minimalisme

Wooden Shjips gjorde seg bemerket for et par år siden med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg spor av Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorientert. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske så i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.

Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær bandene nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens hypnoser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’” – begge over 10 minutter lange, og begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i dette kosmos. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth liggende over det repeterende riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry, blir det litt Stereolab møter Silver Apples. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. ”For So Long” definerer bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til denne platen. Tommelen opp for Dos, og hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.

Arbouretum: Rites Of Uncovering (Thrill Jockey, 2007)
Arbouretum er Walker David Teret og David Heumann fra Baltimore, sistnevnte har tidligere spilt i rufsebandet The Anomoanon samme med blant andre Paul Oldham. Anomoanons mixed blend av sørstat og vestkyst, bonderock og hippiejammer har resultert i en rekke hørbare plater, som er en ganske så naturlig sammenligning med herværende orkester. Paul Oldham har også med tiden opparbeidet seg en bra kundeliste til sitt Rove Studios i Kentucky, hvor deler av Rites Of Uncovering er spilt inn. John McEntire har hatt hovedansvaret for mikseprosessen. Legg til at de to herrene har med seg folk fra blant annet Lungfish og Love Life, så burde det være klart at alle målemerker peker mot en plate i den positive enden av kritikerskalaen.

Det er da også ganske tøft det Arbouretum presenterer på sin andre plate. De trekker med seg en ganske seig, innrøyka ballast fra 70-tallet, med vekt på hardrock, prog og folkrock. Alt fra Black Sabbath/Led Zeppelins roligere partier til Grateful Deads psykedeliske blomstringsperiode kan forestilles som et fundament i musikken, utbygget med Neil Young & Crazy Horse sin gitardominans, toppet med litt klagesang i landeveien til Jason Molina eller Will Oldham (så, da ble broder’n nevnt også). Det hele sydd sammen til en sløy helhet av et band som gir låtene rom for å utvikle seg i alle retninger uten at de forhaster seg i prosessen.

Det er særlig et par ganske utsvevende stonerblues-låter som markerer seg på en plate der formen får lov til å gå foran fasongen. Utemmede ”The Rise” gir oss 11 minutter med gromlyd. Fra den innledende call-and-response sangen sklir den ganske raskt over i en groovy og svett gitarjam som både Zappa og Hendrix nok nikker anerkjennende til fra oven. Halvveis i låten kommer koret tilbake og skaper et lite pusterom, før det for alvor braker løs de siste minuttene. Det andre monsteret som drar seg opp mot 10 minutter er ”Pale Rider Blues”, som følger i stort sett samme spor, med vekslinger mellom rolige vokalpartier og ganske omfattende gitararbeid, men melodilinjene er klarere og denne bluesen står igjen som hakket mer målrettet og vellykket.

Det øvrige låtmaterialet sentreres rundt terrenget som er beskrevet ovenfor, dog i noe mindre utflytende grad enn de to nevnte spor. Eneste gitarsolo-frie sone er avsluttende ”Two Moons”, så fans av bongbasert gitarhygge vil nok bli tilfredsstilt av det som serveres her. Men over en hel plate savner i hvert fall jeg noen grep som går utenpå den formen som etableres og egentlig fullendes med den fokuserte åpningslåta ”Signposts And Instruments”.

Bjørn Hammershaug

Reklamer