Stikkord

, , , ,

Ved første, raske blikk kan omslaget minne om en eller annen tettpakket klynge med hvitkalkete hus som strekker seg ned mot Middelhavet og dypper tærne i vannet.

Ved første, raske lytt kan innholdet virke forgjengelig og distansert. Musiker, maler og fotograf Sam Prekop har tjenestegjort i det milde Chicago-bandet The Sea And Cake i en årrekke, og de avrundede kantene og det myke uttrykket hans er ikke laget for å skremme noen.

Ved nærmere ettersyn består omslaget av sammenklipte bokstaver, i en kodeform som Russell Crowe sikkert kan knekke raskere enn meg. Den fragmenterte uorden står i kontrast til det rolige skogsbildet inne i omslaget – en detalj som ikke er helt uvesentlig for innholdet på Prekops andre soloplate: Det abstrakte/moderne henger sammen med det konkrete/tidløse her hvor grensene mellom hvit manns soul, softpop, laidback jazz og sløy post-rock er diffuse. Archer Prewitt, Prekops faste makker, leverte en strålende soloplate med Wilderness, skjønt hans musikk er tegnet med rettere linjer. Det er Prekop som i første rekke bærer bossarytmene, jazz-innflytelsen, den omfavnende, coole stemmen, duften av sommer; der Prewitt er mars, er Prekop mai.

Som soloartist virker Prekop om mulig enda mer avslappet. Selv om det er noe ettertenksomt, eller nostalgisk, over stemningen han bringer til torgs, så er det ikke noe ensomt over hans soloplate. Prewitt bidrar litt her også, tortoisene John McEntire og Rob Mazurek er med, Chad Taylor fra Chicago Underground og Josh Abrams (Town & Country) likeså. Til sammen har disse vært involvert i omtrent 600 plater, og de vet hva de holder på med. Kanskje derfor Prekop denne gangen ikke hadde skrevet låtene ferdig på forhånd, men bestemte at musikerne selv skulle jobbe frem tekstens kledning. Dette er artister som kjenner hverandre godt og har ørene og følelsene på rett sted. De nærmer seg materialet med omhu, og spiller uanstrengt, lett.

Prekop var bestemt på å dreie musikken inn mot nye horisonter denne gang, noe vekk fra de karibiske strendene som har vært rytmefundament tidligere. Den bebudede kursendringen er ikke veldig kraftig, men det kan nok være riktig å si at bossa-elementene har blitt tonet noe ned, mens det florlette draget som holder låtene akkurat over bakkenivå har blitt enda klarere. Men det er ikke noe fremmed over Who’s Your New Professor. Det er ingen skarpe kanter å gripe tak i her. Det er ikke et grovt underlag man kan sette seg på. Men det er heller ikke noe motstandsløst eller såpeglatt over materien. Det er noe av dette uhåndgripelige luftige som gjør at Prekop er en artist det er lett å komme tilbake til. Bak de tilsynelatende lett svaiende låtene finnes en detaljrikdom som gjør at platen ikke bare egner seg som parkmusikk, men også til fortrolig lytting. Det er likevel ikke det viktigste. Låtene er liksom uten binding, uten forankring, og kan forsvinne videre opp i luften, drive opp mot skyene, forsvinner kanskje til og med et øyeblikk, men vender alltid tilbake når du ønsker det. Denne løse stilen er faktisk Prekops styrke. Dette er ikke musikk man absolutt må trenge inn i, det er ikke alltid nødvendig å gjøre annet enn å ta av seg på beina, senke skuldrene og la seg drive med i 40 minutter.

Sam Prekop evner å gi deg hjemlengsel etter steder du aldri har vært: Nassau. Porto. Santa Cruz. Steder der man kan tusle mellom hvitkalkete hus og kjenne brisen fra havet, eller bare ligge dorskt under en parasoll og høre bølgene vaske inn mot stranden i takt med musikken du hører et sted i det fjerne.
Bjørn Hammershaug

Reklamer