Stikkord

, , , , , ,

It is a good viewpoint to see the world as a dream.
When you have something like a nightmare, you will wake up and tell yourself that it was only a dream.
It is said that the world we live in is not a bit different from this.
(Ghost Dog)

Sax Ruins: Yawiquo (Ipecac, 2009)
Hva skjer når to avantgarde-jazzister slår seg sammen for å dekonstruere låter av genreovergripende og innovative Ruins? Det har duoen Sax Ruins satt seg fore å finne ut av, og resultatet er heseblesende, intenst og ganske så forfriskende. I hvert fall i korte injeksjoner.

Nå er ikke akkurat Sax Ruins ukjent med originalmaterialet, da trommis Tatsuya Yoshida både grunnla og hamrer skinn for moderbandet, og er ellers kjent for å være blant de mest innovative trommisene i moderne japansk musikk. Ono Ryoko er kjent som improviserende saksofonist, og hun har deltatt i en rekke konstellasjoner innen de fleste musikalske grener. Det skaper en forståelse for utgangspunktet og en sikrer en musikalsk tyngde som kommer prosjektet til gode.

Sax Ruins har plukket kutt fra Ruins’ katalog, og re-arrangert og omformulert på disse for trommer og saksofon. De har ikke kompromisset på Ruins’ intensitet. Låtene er mange og korte, men ingen er lineære eller opplagte på noe vis. Dette er musikk som vektlegger komplekse brytninger, raske temposkifter og ekstrem presisjon. Det er ikke unaturlig at Ipecac står som utgiver, da Sax Ruins legger seg ganske nær opp til Mike Pattons frenetiske utforskertrang, men uten de nyansene som preger disse – eller Ruins selv.

’Sounding like a big band playing progressive jazz core’ reklamerer utgiveren, en smule anmassende kunne de kanskje lagt til.

Nisennenmondai: Neji/Tori (Smalltown Supersound, 2008)
2008 vil bli et stort år for jentetrioen fra Tokyo. I løpet av året slippes langspilleren Destination Tokyo, og i forkant av denne kommer EP-samleren Neji/Tori på norske Smalltown Supersound. De to EP’ene ble opprinnelig utgitt i 2004-05, og har vel ikke vært spesielt godt tilgjengelige her til lands. Nisennenmondais opptreden under Ladyfest på Mono i Oslo var dessuten en fabelaktig oppvisning. Instrumentalbandet framviste en latterlig fengende blanding av no wave, krautrock og dansbar punkrock, der særlig trommis Sayaka Himeno viste motoriske egenskaper av en annen verden. Ikke vanskelig å forstå at Battles har vært blant de største hyperne av denne trioen.

Neji plasserer på velvillig vis bandets røtter. Tre av de fem låtene er nemlig oppkalt etter band; ”Pop Group”, ”This Heat” og ”Sonic Youth”. Til sammen danner disse tre mye av Nisennenmondais uttrykk. I likhet med disse innovative bandene er Nisennenmondai mer opptatt av å skape enn å reprodusere, der kombinasjonen av hypnotiske grooves, metalliske gitarer og bølger av støy som vasker over oss virker sjelden friskt. Lydbildet er tidvis ganske rufsete, en mellomting mellom Konono og Lightning Bolt kan man tenke seg, men ikke mer enn vi tåler. Tori er den svakeste av de to EP’ene, men har nok det aller feteste enkeltkuttet i ”Kyuukohan”. Merk av navnet Nisennenmondai, altså, først som sist. De vil garantert la høre fra seg.

Nisennenmondai: Destination Tokyo (2008)
Her har Tokyo-trioen rensket opp noe av sitt tidligere rufsete lydbilde og beveget seg ut på en noe mer minimalistisk vei – uten å miste altfor mye energi eller glød. Alle som så bandet i Oslo i mars 2008 vil kjenne igjen både flere av låtene og mye av den samme oppbygningen her. Nisennenmondai åpnet da som her med signaturlåten ”Souzousuru Neji”, som danner skole for resten av denne platen: Trommis Sayaka Himenos frenetiske råkjør, Yuri Zaikawas pumpende, funky basslinjer og Masako Takadas oppbyggelige og støyende gitararbeid. Med rytmeseksjonen going steady jobber Takada med pedaler og effekter for å bygge et forstyrret sound som bryter med de taktfaste drivet, og resultatet er dansemusikk for hjernen og tankegods for bena, særlig når de tillater seg å pumpe løs i 10-12 minutter slik de gjør på fire av disse seks kuttene.

Hint av krautrock (Kraftwerk, Neu!) har blitt sterkere, og kombinert med avantrock av typen Pop Group og This Heat, samt nyfreaks som Sunburned Hand Of The Man og militant presisjon à la Battles er Nisennenmondai i det store og hele veldig spiselige – også på plate. Det er imponerende at de med relativt enkle virkemidler evner å fremstå som nytenkende, at de med en så trofast line-up evner å virke originale. Heller ikke denne gangen har de helt klart å utnytte studioformatets muligheter, men det er kanskje slik de vil det skal låte. Noe mer tyngde og fylde i lydbildet ville gitt enda bedre sluttresultat etter mitt skjønn. Den spinkle lyden fjerner noe av dynamikken som trioen er mer kapable til å fremvise live.

OOIOO: Kila Kila Kila (Thrill Jockey, 2004)
Kombinasjonen Yoshimi P-We og Thrill Jockey burde alene være nok til å pirre mange musikk-interesserte. Yoshimi har bakgrunn fra Boredoms og Free Kitten med Kim Gordon, har samarbeidet med Cibo Matto og raga-bandet Saicobaba. Hun ble kanskje mer allment kjent takket være The Flaming Lips’ Yoshimi Battles The Pink Robots (2002) og er altså frontfigur i dette japanske jentebandet. OOIOO ble dannet i 1996 og startet som oppvarmingsband for Sonic Youth i Japan, og de har etter dette lagt en rekke album bak seg. Dette er deres første på Thrill Jockey. Alt ligger altså godt til rette for en spennende utgivelse. Kila Kila Kila kiler da også noen øreganger med sin eksotiske groove-pop/psykedelia/post-rock og what not, selv om jeg ikke sitter like begeistret igjen som etter å ha opplevd et utrolig underholdende og blendende liveband.

Platen åpner både noe statisk og vanskelig med tittelsporet (med tekststrofer som ’kila kila kila, li’a li’a li’a, kiliakilakila, koe koe koe…’ etc.) og ”Ene Soda”. Først på det lange tredjesporet ”Sizuka Ring Neng” finner bandet etterhvert en kopling mellom slagverkene, wah-wah gitar, snåle stemmer og et lett rytmisk groove, som får bygge seg sakte opp gjennom 10 minutter. Chantingen veksler mellom rop og hvisken og blander seg sammen med en fargerik ansamling keyboards. Det er ikke ofte avantpop er så dansbart og lekent som dette, som et samarbeid mellom Tortoise og Can, men uten den spenningen disse to bandene er/var kapable til. ”On Mani” lar groovet fortsette men stemmen dø ut, og Yoshimi bruker heller munnen til å blåse trompet. Litt orientalsk gitarinnspill til tross, ”On Mani” minner meg i mangel av noe annet om Jaga Jazzist, men dras ut for lenge uten særlig progresjon. På ”Northern Lights” forlates den ledige rytmikken til fordel for et mer åpent terreng. Låten er en luftig bevegelse mellom drømmende gitarer og vokal med mer fritt og jazzy bakteppe. Igjen synes jeg ikke OOIOO tar de nødvendige grepene for å utvikle låten i en mer spennende retning, ikke minst med tanke på at de har snaue ti minutter til rådighet. Etter mellomspillet ”Niko Niko Niko” drar de like gjerne en kvarter lang sak med navn ”Aster”. Det er et stykke med mange rom. Den åpner seg gradvis fra droneland til et mer psykedelisk ritual, og beveger seg etterhvert over i mer frie former inn i et lekent jam-parti før dronene og vokalmessing toner den ut. ”Aster” viser noe av kreativiteten som bor i dette bandet. 12 minutter lange ”Anuenue Au” avrunder platen. Igjen er det med ganske luftige svermerier uten særlig faste holdepunkter. Manende vokal, post-rock beats, harper og piano-risling i psykedeliske omgivelser. Det er både betagende og flott, men likevel er det noe fjernt over OOIOO her, som gjør at i hvert all jeg ikke blir helt sugd inn i det de driver med.

Variert, forførende og tidvis inspirerende, OOIOO lover likevel i det store og hele litt mer enn de klarer å holde på sin Thrill Jockey-debut.

Bjørn Hammershaug

Les mer:
Envy
Mono
Ghost
Hijokaidan
Acid Mothers Temple

Reklamer