Magnolia Electric Co.: Josephine (Secretly Canadian, 2009)

I desember 2007 omkom Evan Farrell i en brann hjemme i Oakland. Farrell var tilknyttet band som Rogue Waves og Japonize Elephants, men han var også turnébassist for Magnolia Electric Co. Denne platen har blitt til etter den tragiske hendelsen, som utgjør de ytre, konkrete rammene for Josephine. Dette er likevel ingen gravferd i plateform.

Frontmann Jason Molina har uansett gitt uttrykk for at Farrells bortgang preget innspillingen, og at “each tune is a good faith attempt to make real Evan’s hopes for the record”. Josephine tyder på at Molina har lykkes med sitt ønske. Dette er Magnolias sterkeste plate siden overgangen fra Songs:Ohia til Magnolia Electric, med det beste fra begge konsepter.

Det er lenge siden Jason Molina har sunget så ektefølt som her, og de reflekterende historiene er drapert med en bunnsolid og klassisk rock-kledning som er delikat i alle ledd. Dette er en plate blottet for feilskjær, fri for lyter. Josephine inneholder noen av de mest hjerteskjærende vakre låtene han har skrevet, ja det er som om hele Magnolia holder en siste likvake for sin gode venn ved å hente ut det ytterste i seg selv. En flottere hilsen er det umulig å gi.

Josephine er en road movie i albumformat, en ferd gjennom amerikansk mytologi med døden i baksetet og vestens horisont i sikte. Vi møter ”Knoxville Girl” og får en sang til Willie Nelson. Men det er først og fremst en reise sett gjennom Jason Molinas øyne, der vi igjen blir med i hans billedrike historier fra veien, gjennom prærien og til “the crossroads” med denne personen Josehpine som gjengangsfigur. Det er som om sorgen over det virkelige livet har virket forløsende for Molina, som virkelig har dyppet pennen i blod med tekster som igjen etser inn under huden.

Første halvdel er en sval affære, en gyngende, i hovedsak akustisk side som siver inn med den nattlige sommerbrisen. Disse seks sporene kan virke bleke ved første lytt, men de kommer, kommer krypende inn etter hvert. Legg merke til hvor stødige Magnolia har blitt med årene, dette er et band som nå står så bunnsolid at de er umulige å skubbe vekk. De tar ikke akkurat store sjanser, men utfører sitt virke som sanne arbeidsfolk. Seriøse, med stolthet og ærgjerrighet for sitt håndverk danner de ryggraden i Molinas univers, og Josephine rager i spennet mellom hans intime sårhet og bandets fundament.

Dieselmotorene griper tak med de huggende riff som innleder side 2 og ”The Handing Down”. Her viser Magnolia at de fremdeles kan flekke tenner, til en tekst der fabel og virkelighet blir til ett: “Scarecrow holds an hourglass above the crossroads for me” synger Molina, og fortsetter: “Filled with tears and twilight from a friend’s dying day”. ”The Handing Down” er et seigt monster som de kunne sluppet helt ut. Tonen er likefullt tyngre nå. ”Map Of The Falling Sky” følger, der “we become the diesel, we become the smoke, we become the prairie…” i samme sugende leie. ”Little Sad Eyes” med sitt groovy orgel griper også tak, og det er merkbart hvordan Magnolia her har funnet en ny form for energi – bare sammenlign gnistrende, og hårreisende vakre ”Shiloh” med ”Shiloh Temple Bell” (fra Sojourner).

Man kunne tenkt seg litt flere kvinnelige partnere på vokalsiden, og at bandet strakk formatet noe – særlig på de tyngre låtene kunne de sluppet seg mer løs, men dette er smårusk. Josephine er reisebrev stemplet skyggenes dal og varer like lenge som fra de endeløse veiene de er skrevet.

“The devil’s mean, but he’s honest just as sure” synger Jason Molina i det som gjerne kan være credo på årets beste skive – i hvert fall for dere som foretrekker å slippe en tåre ned i glasset til musikken.

“Recording Josephine” – Magnolia Electric Company at Electrical Audio from Ben Schreiner on Vimeo.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.07.09

Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go (Secretly Canadian, 2006)

10 år ut i karrieren svinger Jason Molina bort fra Magnolia Electric Co. med sin andre soloplate, og vender tilbake til områder han utforsket med sitt Songs: Ohia, og da særlig Protection Spells og Ghost Tropic. Det betyr at begreper som “spartansk” og “nakent” igjen er relevante for beskrivelsen av det som venter oss. Om ikke dramatisk, så står dette i en viss motsetning til Magnolias mer stødige countryrock. Det er med Ohia at Molina i størst grad har lykkes å sette spor etter seg som en visesanger fra skjærsilden, en mollstemt tristesse-trubadur som uler mot månen sammen med uglene og ulvene, ut, ut i det uendelige nattemørket.

I likhet med hans første plate under eget navn, Pyramid Electric Co. (2004) gis denne ut på vinyl, med tilhørende CD-versjon som bonus. Men der Pyramid ble i overkant kald og stiv, og med låter som ikke festet seg som hans beste, er Let Me Go… sterkere både i tekst og tone. Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go har et åpent, romlig lydbilde med den sterke, klare vokalen i sentrum. Ingen detaljer unnslipper, det er som han står ved siden av oss og fremfører disse ni låtene. Alt ble innspilt i en mørk, vindusløs garasje i Bloomington, Indiana i de siste par dagene før Molina flyttet til Chicago igjen. Omstendighetene har han selv beskrevet slik: “The place screamed doom as far as atmosphere goes and I put myself to the task of writing about what is human about that particular feeling; the concrete and tactile nature of depression and actually writing or working yourself out of that.”

Den dunkle trommemaskinen som bærer det lange tittelkuttet minner litt om Palace Brothers’ Arise Therefore. Den elektriske gitaren er som en nyslipt ljå som skjærer langs hjerterøttene. En beksvart avslutter som ruver der oppe med Ohia-klassikere som ”Not Just a Ghost’s Heart” og ”Incantation”. Men hvorfor fade ut etter 6:39? Før den tid har vi fått 8 nydelige spor. Innledende ”It’s Easier Now” åpner dette mørke ballet med Molina ved pianoet, mens de etterfølgende er holdt helt nede stort sett med kassegitar som eneste følge. Den spinkle trommemaskinen på de tre siste bidrar bare til å understreke en svart, enslig tomhet. Den monotone rytmen fungerer som taktfaste spikerslag på kisten han lager til seg selv: “I live for nothing anymore…” sier han et sted her.

Dette er musikk som stiger mot oss fra de bunnløse dyp i menneskesinnet.

Jason Molina har ikke bare en stemme som brenner seg inn i sjelens irrganger. Han skriver tekster som går utenpå de fleste andre låtskrivere. Mange av symbolene han ofte vender tilbake til er gjengangere også her. Han beskriver tematikken selv på følgende vis: “These are meditations on depression, waiting, dislocation, separation, doubt, fear, loneliness… the usual from me… but here, if I did not see redemption or even a glimmer of hope, and thought I could put that into lyrics and a simple melody, I allowed that to be the driving force of the song.”

Og det har han klart til fulle. “All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som han synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”.

Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina virker å være i sitt rette element.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 11.09.06

Songs: Ohia: Magnolia Electric Co. (Secretly Canadian, 2003)

Mama, here comes midnight
with the dead moon in it’s jaw..

Slik lyder det i åpningslåten ”Farewell Transmission”. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.

Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til i dag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Scout Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og bad luck lullaby; ”The Old Black Hen”. Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående ”Peoria Lunch Box Blues”. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.

Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie And The Pinetops) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de mykere innslagene på platen.

Mange kjenninger fra Didn’t It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har mye av den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er ”I’ve Been Riding With The Ghost”. Aldri har Songs:Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn her. Like storslått er melankolske ”Hold On Magnolia”, og når Molina avslutningsvis gråter: “Hold on magnolia, I think it’s almost time…” så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.

Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som ikke visner. Følg oppfordringen fra ”Farewell Transmission”: Listen. Listen.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 04.03.03

Songs: Ohia: Didn’t It Rain (Secretly Canadian, 2002)

Det er stemmen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro som lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn’t It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic part II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som sangerens enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn’t It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat det bandet før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte ”Two Blue Lights”:

One’s the blue light of the late night bus
One’s the blue light of the moon over us
One’s got the diesel fuel on her breath
One’s got the damn taste of the earth on it

Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, “to be blue”, gjennom “blå toner”, de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnson forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men med merket brent fast i sinnet.

Platen starter med å henvise til “stormen” som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: “No matter how dark the storm gets over head, they say someone’s watching from the calm at the edge. But what about us when we’re down here in it?” I ”Blue Chicago Moon” er det nesten resignert han returnerer med: “Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back…”

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I’ll help you to try to beat it
…messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: “When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well” kan vi høre på “Two Blue Lights”, mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv vandrende om natten, der Månen, Mannen med ljåen og Molina danner en slags treenighet.

See the big city moon
‘tween the radio tower
‘tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
…fra saktegående “Steve Albini’s Blues” (tittelen refererer til Chicagos legendariske musiker og lydtekniker gjennom en årrekke). På ”Cross The Road, Molina” utfordrer han: “Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get…”

Jeg gir denne én for ensomheten, to for det tapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 17.03.02

Topp 10 Album 2007

I noe feig stil holdes årets toppliste alfabetisk og uten rangering. Det skyldes også at ingen plater skiller seg veldig ut i år – mye bra for all del, men kanskje ikke den store favoritten for undertegnedes vedkommende. Litt skuffende få nykommere her også, men Yeasayer var i hvert fall et positivt nytt bekjentskap.

Det bør være unødvendig å si at et slik utvalg kunne skraper på overflaten. Men etter et par hundre plateomtaler – og det mangedobbelte som er sjekket ut – er det laget sammen en liste som det er mulig å stå inne for. Det må tas høyde for at bejublede utgivelser av f.eks Justice, Robert Wyatt, Radiohead og Plant/Krauss fremdeles ikke er gjennomhørt!

Da er det bare å kaste papirene og se frem mot 2008: Plateåret starter mer enn godt nok med Black Mountain, Evangelicals og Earth – og ikke minst allEars-festivalen i Oslo. Ses der.

Akron/Family: Love is Simple (Young God)
Med Love is Simple lykkes endelig Akron/Family å overføre sitt sprelske liveuttrykk inn i en studiosammenheng. Det betyr at det spriker og spretter i alle retninger, og det er ganske utrolig at så mange tilsynelatende hyperaktive musikere klarer å høres så samstemte ut. Love is Simple inneholder noen av Akrons mest vellykkede låter, enten det som er entusiastisk allsangfolk, undrende visepsykedelia, mystisk chanting, yndig poplykke eller ramsalt skogprog. En smilende regnbue av en plate, som er sterkt forbigått her hjemme. Sikkert ute også.

Animal Collective: Strawberry Jam (Domino)
“Leken safari” skrev undertegnede i omtalen i Dagsavisen tidligere i år, og mente blant annet at “De framstår her som relativt veltilpassede og samordnet i et forsøk på å lage mer rendyrket popmusikk, uten å gi slipp på lekenheten, den løsslupne galskapen og de infantile innfallene som på godt og vondt kjennetegner bandet.

Resultatet blir et slags Pet Sounds kastet ut til villdyrene og revet i filler med et stort smil.”

Devendra Banhart: Smokey Rolls Down Thunder Canyon (XL)
Smokey Rolls Down Thunder Canyon er spilt inn “at our home in California”, og denne platen bærer stempelet “Made in California” over hele seg.

Fra Haight-Ashbury, ned Pacific Coast Highway og Ventura Freeway til heksegryta LA, før smogen legges bak i en støvsky og vi tas med opp i historiske Topanga Canyon, i sporene etter Charles Manson, Neil Young, Canned Heat, Spirit, Little Feat, The Doors… ja, i det hele tatt. Det er en symbolladet klang over Devendras casa.

Battles: Mirrored (Warp)
Det sakses fra undertegnedes omtale i Dagsavisen, der det blant annet stod å lese at “Battles beveger seg inn i et landskap som ikke er enkelt å stedfeste. Blandingen av postrock, IDM, metall, math, jazz og prog, den sterkt framtredende rytmeseksjonen og det vibrerende elektroniske bakteppet skaper grunnlag for en rekke interessante møtepunkt. Battles utviser en åpenlys spilleglede og besitter de tekniske egenskapene som kreves for å holde et såpass tøylesløst prosjekt i tømmene. Her speiles grensesprengende instrumentalister (tenk Tortoise, Don Caballero), heseblesende sjangre-bøy-og-tøy (Mr. Bungle, Mars Volta) og jubelsang (Akron/Family, Animal Collective) – for å skissere litt av kvartettens boltreplass.”

Bright Eyes: Cassadaga (Saddle Creek)
Cassadaga befester Bright Eyes’ plass i indierockens elitedivisjon. Den tidligere så selvopptatte røveren har blitt mer engasjert og alvorlig siden sist, men som han selv sier det: “You can move mountains with your misery”.

Magnolia Electric Co.: Sojourner (Secretly Canadian)
Fra omtalen på groove.no: ”Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei.” Det var liksom aldri noen tvil. Dette er en boks å ta med seg ned i graven.

Panda Bear: Person Pitch (Paw Tracks)
En smyger fra Noah Lennox i Animal Collective. Ikke ulikt moderskipet, men de mest infame innfallene er byttet ut med en mykere dyne av Brian Wilson og Van Dyke Parks som kler lille panda svært så godt. Tror nesten denne vil vare lengre enn jordbærsyltetøyset!

Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom(Release the Bats)
Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand Of The Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.

Yeasayer: All Hour Cymbals (We Are Free)
All Hour Cymbals er en av disse verdifulle platene der innovative ideer og kreativ smartness forenes uten at resultatet blir overdådig prangende eller at bandet faller for egen storhet. Gnistrende saker.

LÅTER
Animal Collective: Peacebone
Arcade Fire: My Body is a Cage
Battles: Leyendecker
Bonnie Prince Billy: The World’s Greatest
Bright Eyes: Hot Knives
Okkervil River: Unless it Kicks
Young Galaxy: Swing Your Heartache
Sunburned Hand Of The Man: Fire Escape
Wilco: Either Way
Wolves In The Throne Room: Dia Artio
Yeasayer: 2080

LIVE
!!! – Vulkan
Akron/Family – John Dee
Animal Collective – John Dee
Boredoms – Øya
The Ex – Fabrikken
In Gowan Ring – Maridalen kirke
Paal Nilssen-Love/Ken Vandermark -Mono
OffOnOff – Mono
Sunburned Hand of the Man – Mono
Tafjord/Møster – Safe as Milk
Rufus Wainwright – Oslo konserthus

NORGE
Dårlig gjort å skille Norge fra resten, da disse ikke ligger noe tilbake for de øvrige på listen. Verd å merke seg at verden åpner seg når man stenger den ute: Salvatore, Origami Arktika, Fredrik Ness Sevendal, Valkyrien Allstars, The Core, Metronomicons evige strøm, Ultralyd, Hild Sofie Tafjord, Lindstrøm, Sten Ove Toft, Natasha Barrett. For å nevne noen.

ELLERS
Inland Empire
Mr. Lonely
Sigur Ros som drar heim
Allison Bechdels Fun Home, Persepolis, Charles Burns
Jonathan Safran Foer
Sopranos/Dexter/The Wire
Platerytterne Soft Bondage

Først publisert 19.12.07

Topp 10 Album 2005

Uansett hvordan et år ellers forløper seg, så kan man være sikker på at Plateåret er en trofast og trygg kime til mye glede, inspirasjon og artige overraskelser. Skjønt, den ene virkelig store killerskiva har kanskje uteblitt i år – eller rettere sagt har til gode å bli oppdaget. Årets toppliste er nesten skuffende nok preget av mange gjengangere og solide navn. Men det er mye snadder som er skjult bak disse 10 – og jeg tror de vil stå en god stund fremover. Ellers vil musikkåret huskes for en del spreke liveopplevelser. Her vil jeg trekke frem Sunn 0))) (Rockefeller), Devendra Banhart, Magnolia Electric, Sonic Youth, Joanna Newsom ++, Accelerator, Göteborg), Wolf Eyes/Fe-Mail (Kongsberg), Fennesz/Philip Jeck (Oslo Konserthus), Akron/Family (Mono), The Core (Kastanjen) og Hot Snakes (Øya) som noen av årets bedre giger. Jandek i Helsinki ble dessverre en liten nedtur, og så var det altfor mange jeg også gikk glipp av. Av musikalske trender har vel den såkalte “frifolken” fremdeles vært toneangivende her i gården, særlig gledelig har mitt møte med den finske scenen vært. Norsk musikk har ikke blomstret i særlig grad i år synes jeg, heder og ære får gå til Serena Maneesh, Magnus Moriarty og Årabrot. Så får vi håpe på lysere tider og flere nykommere i 2006!

1.Devendra Banhart: Cripple Crow (XL)
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing in the Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre “sære” og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk-rørsle (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar med å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

2.Antony And The Johnsons: I Am A Bird Now (Secretly Canadian / Rough Trade)
Han er en underlig skrue. En androgyn drag-utseende kunstner hjemhørende i New York, som synger med et enormt gudbenådet patos som svulmer et sted mellom Nina Simone, Jimmy Scott og the Buckleys. Han vokste opp på en blandingsdiett av Soft Cell, Billie Holiday, Culture Club og Otis Redding, har med seg folk som Boy George, Rufus Wainwright, Lou Reed og Devendra Banhart, og laget en så storslått, voldsom og følelsesladet plate at den kan ta pusten fra de fleste. Og hvem skulle tro at Boy George ville synge på en av årets vakreste duetter? Fem år siden debuten har Antony returnert med nok et fantastisk stykke musikk. Slipp romantikeren i deg løs – og gi deg hen!

3.Sufjan Stevens: Illinois (Come On Feel the Illinoise) (Asthmatic Kitty)
Det tok sin tid med denne – ble faktisk ganske så skuffet den første tiden. Men etter som månedene har gått har låtene kommet, en etter en. Så har helhetsbildet falt på plass, og gjort det klinkende klart at Sufjans mest ambisiøse og storslått arrangerte plate også er noe av det aller, aller flotteste innen popmusikk anno 2005. Bredden kan eksemplifiseres mellom det utrolige tittelkuttet, der han danser lekent som orkesterleder i en av de mest medrivende låtene fra året – og det mer lidende og lengtende uttrykket på ”The Seer’s Tower” (der han synger “In the tower above the earth, there is a view that reaches far, where we see the universe, I see the fire I see the end…”) som gjør det vanskelig å holde tårene tilbake. Det er i dette spennet Illinois rager og regjerer, og staten har fått en plate tilegnet seg som burde vært rammet inn på alle offentlige kontor og avspilt hver dag i lunchpausen. 48 to go, Sufjan!

4.Magnolia Electric Co.: Trials & Errors (Secretly Canadian)
Det er mulig å trekke en tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med noen sidestikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live At Raji’s (1989) og Built To Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær det vi hører på Trials & Errors. En klassisk liveplate.

5.Bright Eyes: I’m Wide Awake, It’s Morning (Saddle Creek)
Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.
Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning både billedlig og bokstavelig talt. Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

6.Black Mountain: s/t (Jagjaguwar)
Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, “Modern Music”: “1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…” i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. “Modern Music” renner over i seige bluesriff à la LedZep/Sabbath på “Don’t Run Our Hearts Around” til überfete “Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

7.Okkervil River: Black Sheep Boy (Jagjaguwar)
Med Black Sheep Boy befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre popband innen den alternative skolen. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante navn som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes. Legg til den flotte Black Sheep Boy Appendix til denne, så har du en ganske fantastisk samling låter.

8.Dangerdoom: The Mouse And The Mask (Lex)
En av de få hiphop-platene jeg har hørt på i særlig grad fra i år, The Mouse And The Mask er det mye omtalte samarbeidet mellom Danger Mouse og metalltrynet MF Doom. Hvis man skreller unna den litt for interne tegneseriehumoren mellom låtene må dette være en av de feteste rapskivene fra 2005. Bidrag fra Talib Kweli, Ghostface og ikke minst Cee-Loo på ”Benzie Box” er killa. Doom & Mouse viser en vei ut av uføret som vi blir pumpet huden full av på alskens tv-kanaler til enhver tid. Ikke like vågal som relaterte Madvillains Madvillainy eller fullt så sprø som Quasimotos The Further Adventures Of Lord Quas, men hakket morsommere.

9.CocoRosie: Noah’s Ark (Touch And Go)
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (“Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…” etc.). De søker å virke provoserende i stilen, men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som “kniplingsfolk”, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianedrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

10.Archer Prewitt: Wildernes (Thrill Jockey)
Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre “post-rock” og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske The Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons, tenk John Denver! Vidunderlig arrangert og avslappet fremført, med en uanstrengt flyt og suverene melodiske kvaliteter. Archer Prewitt skriver låter som “lever sitt eget liv”. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Først publisert 12.12.05

Topp 10 Album 2003

1.Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.(Secretly Canadian)
Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers nesten like oppløftende Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til idag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

2.My Morning Jacket: It Still Moves (Ato / RCA)
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn (2001), både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ Ato/RCA). På sin debut for de multinasjonale har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & the Silver Bullet Band, Tom Petty & the Heartbreakers runger kanskje ut fra låven i Shelbyville, hvor de holder hus på farmen til gitarist Johnny Quaid. Og ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, som på At Dawn, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet over It Still Moves. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges. Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

3.Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (Domino)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

4.Okkervil River: Down the River of Golden Dreams (Jagjaguwar)
Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002) til en så vellykket plate har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

5.Sufjan Stevens: Greetings From Michigan (Asthmatic Kitty / Sounds Familyre)
Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

6.Spokane: Measurement (Jagjaguwar)
Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner av noen melodier. Rick Alverson og Courtney Bowles fremstår fortsatt som Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke stressende og har en dialog som kan minne om to karakterer i en novelle av Raymond Carver.

7.Envy: A Dead Sinking Story (Sonzai / Level Plane / Rock Action)
Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange “Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse “Distress of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring.

8.The Decemberists: Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars)
The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine), så det bør ikke herske noen tvil om at utførelse og produksjon er i de beste hender. The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som heller ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (“The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ørkenrock (“Shanty For The Arethusa”). Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel og The Lucksmiths, Okkervil River og Crowded House. Det er likandes, men ikke likegyldig. Her fylles det opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side.

9.Desert City Soundtrack: Funeral Car (Deep Elm)
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EPen Contents of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Med Funeral Car plasserer de seg for alvor i en dunkel genre, aner ikke hva man skal kalle den, men der er det i hvert fall mulig å finne ytterligere favoritter som Black Heart Procession og 90 Day Men. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn. I korttekst, det betyr en fantastisk debut.

10.Tomahawk: Mit Gas (Ipecac)
Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. “Birdsong” og “Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens “You Can’t Win”  og “Mayda” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.
Første gang publisert 11.12.03

Intervju: Jason Molina – Fra Ohia til Magnolia

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no, 19.01.2005

Det er en legende fra Hawaii som forteller om hvordan Ohia-treet ble til. Flammegudinnen Pele drepte det unge kjærlighetsparet Ohia og Lehua, men fikk ordre fra de andre gudene om å bringe begge to tilbake til verden i live, slik at de for alltid kunne være sammen. Pele omformet Ohia til et tre som vokser på vulkansk grunn, mens Lehua ble til en vakker rød blomst som trives best rundt stammen til dette treet.

OHIO
Jason Molina kommer selv fra askejord, nærmere bestemt småbyen Loraine, Ohio ved Lake Erie. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet rustbeltet i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv:

– Steel mills, shipyards, factories, a really beat up beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights… they just went on for miles…

OHIA
Han forlot Loraine til fordel for Cleveland, og startet midt på 90-tallet opp sitt soloprosjekt Songs: Ohia. I begynnelsen virket det å være som en av mange lo-fi artister med et heller mørkt syn på livet og gitar rundt halsen. Men med album som Impala (1998) og Axxess & Ace (1999) markerte han seg likevel raskt som et spesielt navn, særlig i kretser som også slukte deppefolk som Smog og Will Oldham. En mer gjennomført produksjon kom med The Lioness (2000), spilt inn i Skottland med likesinnede fra Appendix Out. Selv om dette er tre anbefalingsverdige titler var det først med Ghost Tropic (2000) at Songs: Ohia virkelig markerte seg med en særegen plate.

Tropic er en av det nye århundrets dunkleste utgivelser. Med lange monotone låter, minimalistiske lydkulisser og sin karakteristiske brukne røst skrapet han helt inn til beinet denne gangen. Her ble låter strukket til over 10 minutter med et spartansk tungsinn som høres ut som et tonene av et lenkelag fra depresjonstiden fremført av en arbeidsledig fabrikkbeider på en nedlagt jernbanelinje utenfor Cleveland.

MAGNOLIA
Med beksvarte Ghost Tropic hadde Molina på mange måter fullendt mørkets reise, og stablet seg på beina for å ta fatt på en ny musikalsk ferd. Denne gangen i stål og jern, med diesellukta hengende tungt over studio. Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003) markerte både et stilendring og et navnebytte. Produksjonen ble bedre og soundet tyngre og fyldigere. Molina beveget seg med disse platene bort fra den skrinne folkstilen, mot mer classic arbeider-rock à la Neil Young & Crazy Horse, Creedence og Green On Red. Magnolia markerte dessuten en avskjed med Songs: Ohia som artistnavn og de kommende skivene i 2005 vil bli utgitt som Magnolia Electric Co. Jason Molina har for godt klatret ned fra Ohia-treet.

-Etter 10 år som Songs: Ohia ville jeg rett og slett ha en forandring. I Magnolia er det nye musikere, tilnærmingen er en ganske annen, og holdningen mer profesjonell til hvordan og hvorfor vi fremstår på scenen. Det er egentlig ikke noe annet enn en markering av noe nytt, og akkurat nå er det som Magnolia Electric Co. 

Navnet ble valgt etter en låt fra det forrige albumet:

– Etter at jeg laget sangen av samme navn ble det klart for meg at alle låtene på platen hadde et nært forhold og ble bundet sammen av Magnolia: It is a tree and a flower, and it has followed me everywhere.

Magnoliaen stikker dypere enn Ohia-treet, og Molina har gravd seg langt ned i den brune jorda med sine siste plater. Han har da også alltid vært en artist i drift, men hva har egentlig styrt ham denne gangen?

– Det er alltid vanskelig å si hva det skal bli når vi går i studio. Jeg synes at gode album er “to the point” og liker sjelden lange plater. Det er viktig med en sammenheng mellom låtene, ikke så tydelig som for eksempel Whos Tommy, men at det er en flyt som ikke forstyrrer lytteren, og der spiller tekstene en viktig rolle. Jeg blir skuffet over gode tekster eller gode sangere som ikke virker overbevisende, men der spiller selvsagt innspillingsteknikken en viktig rolle.

ELECTRICAL AUDIO
De siste platene er spilt inn hos Steve Albinis Electrical Audio i Chicago, som har klart å gi musikken det uttrykket som Molina ønsker:

– Livefølelsen er viktig for meg, ikke i betydningen av de er mangelfulle eller fulle av “fuckups”, men at studioplatene har et visst menneskelig element i seg. Selv den mest ekstreme støymusikken kan ha elementer av menneskelighet i seg. Ved å spille inn i Electrical Audio sammen med et fullt band får vi det soundet som jeg har søkt etter i lang tid, men som har jeg har vært forhindret av, grunnet for eksempel stadige turnèer eller pengemangel. Det som har vært konstant og viktig hele tiden er å spille inn platene live.

TO NYE PLATER
Det gjelder også den første platen til Magnolia Electric Co. i 2005. Trials & Errors er en helt urdedigert liveplate fra Brüssel i 2003 hvor vi gjennom både nye og gamle låter presenteres hans nye band og deres mer hardtslående uttrykk. En ny studioskive følger senere på året, titulert What Comes After The Blues. Ifølge Molina vil den videreføre den første Magnolia-platen, men også inneholde en del akustiske sanger og mer vokalbidrag fra Jennie Benford (fra Jim & Jennie And The Pinetops). I tillegg til de to platene er Molina også aktuell med et musikalsk bidrag til antologien Isn’t It Romantic: 100 Love Poems by Younger American Poets. Med denne boken følger en CD med “romantiske sanger”, med bidrag fra blant andre Magnolia, Richard Buckner, CocoRosie, Hammell On Trial.

Jason Molina bor nå sammen med bandet sitt i Indiana:

– It’s the most beautiful place. We have rolling hills, cornfields — and the mighty Ohio River.

Kontrasten til hjemstedet er i tråd med hans musikalske utvikling. Som Magnolia Electric Co har Molina dannet et nytt fundament for en karriere som stadig er i endring og som stadig når nye høydepunkt.

Farvel Magnolia: Jason Molina 1972-2013

All the good things
Are asleep in the human world
It’s made more room
For the dark to walk around
My heart is sick and i didn’t make it out

Da vi startet groove.no i 2001 var Jason Molina en direkte årsak til at jeg gikk inn i oppgaven som musikkredaktør med stor virketrang. Det hele startet noen år tidligere, jula 1998 var det vel. Jeg fant meg selv naglet til en seng i et hotellrom uten utsikt et sted i London med Songs: Ohias Impala på øret. Den var kjøpt på ren impuls bare noen timer tidligere, og her lå jeg nærmest ute av stand til å puste. Noe så nakent, uendelig trist og inderlig vakkert hadde jeg da aldri hørt før. Dette var musikk som umiddelbart grep tak, musikk som skulle følge meg tett de neste 15 årene – og resten av livet.

Opplevelsen av å høre noe som virker totalt overmannende er følelsen vi higer etter, vi som bruker store deler av våre liv til å høre på musikk. Den flammende følelsen som griper oss så ofte i barndom og i tenårene, og som tennes sjeldnere og sjeldnere utover i livet i takt med metthet og kynisme. Når det så skjer, er det en påminnelse om at flammen fremdeles er der. Og ingen kunne helle bensin på glørne slik Jason Molina kunne. Det var denne følelsen jeg ville formidle med groove.no. Det var denne musikken jeg ville at også andre skulle ta del i.

Han gjorde det lett for oss. For Impala ble ikke hans beste plate, selv om den fremdeles har en spesiell plass i mitt hjerte. Under artistnavnet Songs: Ohia startet Molina sin karriere med spartansk lo-fi, spøkelsesaktig insisterende som om låtene kom fra et sted langt borte fra, laget for lenge lenge siden. Han hevet seg tidlig ut av sin egen samtid, og etablerte noe som bare var hans eget. Hans blikk var sjelden vendt mot lyset. Det var mørke, mørke og det var mørke. Men aldri ble hans klagesanger platte eller konstruerte. De kom alltid direkte fra hjertet, var aldri uvesentlige og tekstene, de svidde seg rett inn i huden. Tekstene ja, hvem har egentlig skrevet sterkere låttekster enn Jason Molina på 2000-tallet?

Why put a new address on the same old loneliness
Everybody knows where that is
We built that house of his
And when he’s not home
Someone else you know always is
If Heaven’s really coming back
I hope it has a heart attack

Han hamret inn hver linje som om det skulle stå om livet. Kanskje det gjorde nettopp det. Hans lyriske univers var billedrikt, og det gikk en rød tråd gjennom hele hans virke. Hvem kunne sette ord på de mørkere sidene av livet som Jason Molina. Hvordan blir de å høre på nå som han selv har blitt en av skyggene han synger om. Ingen kunne skrive tekster som Jason Molina, jeg finner det mest nærliggende å bringe inn poesien til vår egen Tor Jonsson som en åndelig bror, her fra ”Einsemda”:

Dette; å stå åleine
midt i verd så grenselaust rik
er som leva livet
i lag med sitt eige lik
(..)
Eg høyrar en hund som yler
Ein stad i den månljose natt.
Eg ventar ei som eg aldri møtte
skal kom att.

Jason Molinas grep om den amerikanske musikktradisjonen var dypt rotfestet, både i blues og country, og den var rotfestet i de blekere delene av landskapet rundt De Store Sjøene, rustbeltet, der han selv kom fra. Slik ble hans personlige demoner en del av det geografiske landskapet han kjente så godt. Han så de nedlagte fabrikkene, de trøstesløse byene, åndet lukten av diesel og eimen av håpløshet. Der var stjerner, men aldri sol. Han vandret om natten og han skrev for natten. Med Ghost Tropic i 2000 gikk han så langt inn i den som noe menneske kan komme.

Med Didn’t It Rain to år senere og Songs:Ohias siste album, Magnolia Electric Co. i 2003 vendte seg gradvis mot et fyldigere og mer bandorientert uttrykk. Med sine triste øyne og unnselige vesen ble Molina bandleder for gjeng røslige skjeggebamser som presterte noe av den mest brennende rocken gjennom hele 2000-tallet. Kombinasjonen av grovkornede gitarer og finmaskede tekster, blåsnipp- og rullingsrock krysset med et følsomt sinn la veien åpen. Men særlig store ble de aldri, i hvert fall ikke så store som de hadde fortjent.

I didn’t know how blue I’d get
I didn’t know how I’d get blamed for it
I didn’t choose to go down this road
No one chooses to be sick

Etter Josephine i 2009 ble det så stille. Og det ble stille. Så kom foruroligende meldinger om innleggelse, om sykdom. Penger ble samlet inn. En melding om at det gikk bedre. ‘Keep the lamps trimmed and burning!’ sa han. Og så, en melding om at det var over.

Og så var det over.

I en tid der all musikk er tilgjengelig over alt hele tiden, der alt lett kan flyte over i hverandre som skodde er det viktigere enn noensinne med fyrtårn, noen musikalske ankre å alltid kunne vende tilbake. For meg har det vært Jason Molina siden vinteren 1998. Jeg undres hvem som nå skal tenne flammen, hvem som skal ‘keep the lamps burning’.

Nesten hver eneste tekstlinje til Jason Molina kunne vært hugget inn for gravsteinen. Jeg velger meg dette, fra mannen som gikk ‘down the wrong road both ways’:

”Some of us only lose the dark to get lost in darkness”.

Så, hvil i fred Jason Molina. Takk for følget.

Først publisert på groove.no 19.03.13