Verden er full av kåringer over tidenes beste livealbum, som stort sett sirkulerer rundt en pool mer eller mindre faste gjengangere. Det er åpenbart at utgivelser som Live at Leeds og Birdland, Allman Brothers på Fillmore, Deep Purple i Japan og Johnny Cash i diverse fengsler er tidløs dokumentasjon av artister i sin prime og foreviget i sitt rette element. Men skreller man bort disse ikoniske platene, så dukker det opp en ny bunke liveplater som sjelden får sin rettmessige hyllest. Dette utvalget plater som er live & forgotten er plukket fra egen hylle, og består av mer eller mindre oversette liveskiver fra 80-tallet og fram til i dag. Hør på disse også, og kom deg ut på en trang klubbkonsert etterpå. Hvem vet, kanskje kveldens svette ekstase blir morgendagens plateklassiker.

Butthole Surfers: Live PCCPEP
(Alternative Tentacles, 1984)
Ingen band var vel stort fetere på 80-tallet enn notoriske Butthole Surfers. De brøt med det etablerte hardcore-dogmet som rådet i tiden, og fulgte heller opp en stolt tradisjon av Texas-loonies som 13th Floor Elevators og The Legendary Stardust Cowboy. Med sin syrebefengte og tøylesløse miks av aparte punk, skrudd psykedelia, smakløs humor og abstrakte støyeksperimenter skaffet de seg raskt et navn i undergrunnen, et alternativt alternativ, drevet fram av radikal framferd og trippy turneer. EP’en Butthole Surfers (aka A Brown Reason to Live) fra 1983 står igjen som en av det tiårets mest bisarre og uforglemmelige debuter. Den ble i hovedsak revitalisert året etter, da de fulgte opp med Live PCCPEP unnfanget live hjemme i San Antonio, og stort sett bestående av låter fra debuten.

På dette tidspunktet hadde surferne etablert sin klassiske besetning; Gibby Haynes, Paul Leary, King Coffey og Teresa Nevrosa, og lagt grunnlaget for en karriere som skulle føre dem fra pionerstatus til etablerte MTV-favoritter et snaut tiår senere. Men det er deres første plater som er best, med Locust Abortion Technician (1987) og Hairway to Steven (1988) som ubestridte høydepunkter. I bandets første fase ga de fullstendig blanke og overkjørte alt av etablerte regler. Det er godt stykke mellom en alternativ radiohit som ”Pepper” og ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave”.

Tidlig på 80-tallet lot bandet galskapen flyte tilsynelatende uanstrengt som en integrert del av musikken. Det betyr ikke nødvendigvis at sluttresultatet blir spesielt holdbart, snarere er dette en dokumentasjon av den alternative rockens spede fase, ubesudlet av noe annet enn ungdommelig faenskap, billig rus og motstand mot alt som smaker konformitet. En klassiker altså. ”There’s a time to live and a time to die, I smoke Elvis Presley’s toenails when I want to get high.” Sånn er livet.

Anbefaler også denne artikkelen fra Dangerous Minds, om Butthole Surfers’ smått legendariske konsert på Danceteria i 1986.

The Dream Syndicate: Live at Raji’s
(Enigma, 1989)
Live at Raji’s er en liveplate som vitner om formatets fulle potensiale. The Dream Syndicate hadde på denne tiden, i 1989, alle studioalbumene (fram til nå, nytt album ventes i 2016/2017) bak seg, samtidig som de var helt på høyden som band. Deres studioproduksjon var preget av eminente låter, men også av tidvis varierende studioproduksjon. Monumentale The Medicine Show (1984) fikk en grandios, men noe blodfattig innpakning av Sandy Pearlman og undervurderte Out of the Grey (1986) skjemmes av et slappere lydbilde enn det som tross alt bodde i bandet. Til tross for dette står deres samlede innspillinger igjen som merkesteiner innen den gitarbaserte 80-tallsrocken. De skilte lag på topp, og satte punktum i et regn av gitargnister og feedbackorgier.

Med Steve Wynn som naturlig midtpunkt ble The Dream Syndicate raskt båssatt som en del av Los Angeles’ blomstrende, men kortlevde Paisley Underground-scene, sammen med blant andre The Bangles og The Rain Parade, altså band som mikset 60-tallsrock med psykedelia, og de regnes sammen med f.eks R.E.M helt fortjent som et av foregangsbandene innen framveksten av alternativ amerikansk rock.

Men drømmesyndikatet hadde også en mer ekspresjonistisk side, og det var nettopp i skjæringspunktet mellom radiorock og frijazz de skapte magiske øyeblikk, som i særlig grad kom fram på scenen. På Live at Raji’s byr de rundhåndet fra hele sin karriere, men tyngdepunktene ligger i de lange, malende låtene, som ”John Coltrane Stereo Blues” og ”The Days of Wine and Roses”, slik de aller best utbroderte disse fra scenen som et slags amalgam av Television, Velvet Underground, The Cars og John Coltrane, der impresjonistiske, frijazza gitareksesser smelter sammen med lyden av en AM-radio fra et åpent biltak en glovarm sommerkveld.

Cosmic Psychos: Slave to the Crave
(Rattlesnake, 1990)
Cosmic Psychos er en breial trio fra Australia, bestående av røslige, øldrikkende blokes med karslig humor og et relativt primitivt syn på det å lage rock, hvis slik den ble formulert av The Stooges og Ramones er det. Et sted mellom disse klassiske grunnpilarene fant Cosmic Psychos sin nisje, og mellom bondegården og puben laget de også en av de mest ubehøvlede, råeste – og beste – liveplatene gjennom tidene.

Deres tidligste skiver; den selvtitulerte debuten fra 1987 og Go The Hack (1989) inneholder noen av de mest minnerike ølskummende anthems i pubrockens historie. Cosmic Psychos forsøkte aldri å være mer enn harry og macho powerrock med infantil humor, tre grep og et lydnivå som blåste ut de siste restene av vett i skolten. Det låt fett i studio, men det var på en svett, trang klubb foran et tørst publikum de virkelig kom til sin rett. Deres beste øyeblikk fanges dermed på livealbumet Slave to the Crave fra 1990 – tatt opp på hjemmebane på the Palace i Melbourne.

Innledet på brei australsk med ’We’re the Cosmic Psychos, and we’re three male models’ harver de gjennom 14 låter i et sett som aldri hviler, der ”Pub” og ”Can’t Come In” fremdeles duger som vorspiel når som helst, mens monstrøse ”Quarter To Three” er et godt eksempel på deres knallharde motorikk og ukontrollerte gitartripper. Så tidløst som bare rock’n’roll kan være. This is blokes you can trust, mate.

Dead Moon: Live Evil
(Music Maniac, 1991)
Dette er et livemusikk i sin aller pureste form, fra et band som dyrket det autentiske og upolerte i hele sin framferd. Oregon-trioen Dead Moon spilte kupunka garasjerock i klassisk nordvestlig tradisjon som strekker seg fra The Kingsmen og The Sonics til The Wipers og Mudhoney, og de fravek aldri sine musikalsk estetiske prinsipper. I løpet av sine snaue 20-årige eksistens siden oppstarten i 1987 etterlatte de seg en omfattende katalog, der denne liveskiva står igjen som en glimrende dokumentasjon av deres tidlige fase. Her tar vi del i det varme samspillet mellom mann og kone Fred og Toddy Cole, og deres trofaste trommis Andrew Cole som gikk bort i mars 2016, bare 54 år gammel.

Dead Moon vekslet alltid mellom det ekstatiske og det sårbare, eksemplifisert i en sjelden ute versjon av ”Can’t Help Falling in Love” etterfulgt av klassiske ”54/40 or Fight”. Spørsmål de to i mellom som ”Are you still in tune?” blir alltid møtt med et likegyldig skuldertrekk, før de harver løs igjen. Like surt og deilig som alltid.

Dead Moon var et band plent umulig å mislike.

Nomeansno: Live + Cuddly
(Konkurrel, 1991)
Nomeansno hadde noen av sine beste album bak seg da dette doble livealbumet så dagens lys i 1991, i ikke minst klassikeren Wrong som kom et par år i forveien. Opptakene fra Vera og Effenaar i Nederland fanger Vancouver-trioen, anført av allerede da det godt voksne brødreparet Mr. Wright, i sedvanlig spillemessig godlune og proppfulle av energi.

Nomeansno var aldri enkle å presses inn noen som helst bås, der de brakte impulser fra jazz, progrock og funk inn i en elastisk, hyperaktiv og anarkistisk punk-variant. Med sin voldsomme rytmiske motorikk og et frenetisk samspill i det dynamiske trioformatet var de i hvert fall alt annet enn kjedelige. Musikalsk var Nomeansno en viktig innflytelse for både math-rock og post-hardcore som kom senere, det er vanskelig å tenke seg band som eksempelvis Shellac og Fugazi uten Nomeansno, og som band var de herlig udefinerbare og ganske så unike.

Thin White Rope: The One That Got Away
(Frontier/RCA, 1993)
Hedersbandet Thin White Rope har høstet ufortjent lite heder og ære etter endt karriere, og det på en katalog som er kjemisk renset for svakheter. Fra en litt nølende debutplate, leverte de en kjede av klassiske gitarrock-album utover på 80-tallet, der Moonhead (1987) og …in the Spanish Cave (1988) står igjen som påler. Anført av Guy Kysers autoritære, stoiske røst omgitt av kvernende gitarsaging, skapte Thin White Rope et sound beslektet til både Velvet Underground, Neil Young & Crazy Horse og Television, for kompakte til å være jangle, mørkere enn gjengs collegerock og for sære til å egentlig å tilhøre noen bestemt bølge falt Thin White Rope mellom de fleste stoler – bortsett fra den som er merket kvalitet. Et blikk på deres covervalg sier noe om spennvidden, og inkluderer Can, Dylan, Lee Hazlewood og Hawkwind. Det er vel egentlig selve destillatet de brygget sin egen musikk på.

Deres svanesang – om det er egentlig er et passende begrep på dette mørke monsteret av en liveplate – heter The One That Got Away og utvalget fungerer ikke bare som en tour de force over noen av deres beste låter, den fanger også bandets upolerte, massive lydvegg som de gjerne skrudde ned i studio.

Giant Sand: Backyard BBQ Broadcast
(KOCH, 1995)
Gjennom hele sin karriere har Howe Gelb og hans musikalske livsprosjekt Giant Sand vært et utløp for noe dypt menneskelig og organisk. Giant Sand har aldri dyrket det perfeksjonerte, de har aldri vært statiske kopister av eget materiale, og aldri vært i nærheten av å gå i opptråkkede spor. Giant Sand har liksom alltid levd sitt eget liv, slik alles liv er en evig runddans mellom opp- og nedturer. Studioplatene deres er alle utelukkende tilfredsstillende, hvis man aksepterer dette som premiss: Det er ikke noe i livet som perfekt, og det er det som gjør det så rikt.

Med sitt kjære Tucson, Arizona som bakteppe har Howe Gelb blitt selve personifiseringen av sørvestens grensemusikk, ikke bare mellom USA og Mexico, men også mellom rock, jazz, country og whatever. Gelb kan gjerne plasseres et sted langs aksen Dylan og Young, men også mellom Thelonious Monk og Tom Waits.

I 1995 var Giant Sand midt inne i sin periode med det som i ettertid nok vil anses som deres klassiske besetning: Med Joey Burns og John Convertino (før de henga seg fullt til Calexico) og steelgitarist Bill Elm og Mike Semple (før de ble Friends of Dean Martinez).

Backyard BBQ Broadcast er ikke en ordinært liveskive fra én bestemt scene, men ulike opptak fra diverse lokasjoner, i hovedsak tilknyttet radiostasjonen WMFU i New Jersey. Halvparten av låtene her er tatt opp ’behind WFMU’s big old house’, og som tittelen indikerer er dette en plate som tar oss med ut av klubbens fire vegger, til åpen himmel og sene kvelder rundt leirbålet.

Magnolia Electric Co: Trials & Errors
(Secretly Canadian, 2005)
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani bygde Molina opp et skikkelig band et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Dette ble noe av det råeste Jason Molina festet til tape, men med den såre følsomheten som alltid lå i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten var. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og framdrift som gir ny kraft i Molinas beske poesi.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Rust never sleeps.

Cover foto: Butthole Surfers (Edward Colver)

Bjørn Hammershaug