1.Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.(Secretly Canadian)
Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers nesten like oppløftende Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til idag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

2.My Morning Jacket: It Still Moves (Ato / RCA)
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn (2001), både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ Ato/RCA). På sin debut for de multinasjonale har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & the Silver Bullet Band, Tom Petty & the Heartbreakers runger kanskje ut fra låven i Shelbyville, hvor de holder hus på farmen til gitarist Johnny Quaid. Og ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, som på At Dawn, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet over It Still Moves. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges. Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

3.Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (Domino)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

4.Okkervil River: Down the River of Golden Dreams (Jagjaguwar)
Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002) til en så vellykket plate har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

5.Sufjan Stevens: Greetings From Michigan (Asthmatic Kitty / Sounds Familyre)
Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

6.Spokane: Measurement (Jagjaguwar)
Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner av noen melodier. Rick Alverson og Courtney Bowles fremstår fortsatt som Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke stressende og har en dialog som kan minne om to karakterer i en novelle av Raymond Carver.

7.Envy: A Dead Sinking Story (Sonzai / Level Plane / Rock Action)
Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange “Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse “Distress of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring.

8.The Decemberists: Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars)
The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine), så det bør ikke herske noen tvil om at utførelse og produksjon er i de beste hender. The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som heller ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (“The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ørkenrock (“Shanty For The Arethusa”). Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel og The Lucksmiths, Okkervil River og Crowded House. Det er likandes, men ikke likegyldig. Her fylles det opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side.

9.Desert City Soundtrack: Funeral Car (Deep Elm)
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EPen Contents of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Med Funeral Car plasserer de seg for alvor i en dunkel genre, aner ikke hva man skal kalle den, men der er det i hvert fall mulig å finne ytterligere favoritter som Black Heart Procession og 90 Day Men. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn. I korttekst, det betyr en fantastisk debut.

10.Tomahawk: Mit Gas (Ipecac)
Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. “Birdsong” og “Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens “You Can’t Win”  og “Mayda” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.
Første gang publisert 11.12.03