Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go (Secretly Canadian, 2006)

10 år ut i karrieren svinger Jason Molina bort fra Magnolia Electric Co. med sin andre soloplate, og vender tilbake til områder han utforsket med sitt Songs: Ohia, og da særlig Protection Spells og Ghost Tropic. Det betyr at begreper som “spartansk” og “nakent” igjen er relevante for beskrivelsen av det som venter oss. Om ikke dramatisk, så står dette i en viss motsetning til Magnolias mer stødige countryrock. Det er med Ohia at Molina i størst grad har lykkes å sette spor etter seg som en visesanger fra skjærsilden, en mollstemt tristesse-trubadur som uler mot månen sammen med uglene og ulvene, ut, ut i det uendelige nattemørket.

I likhet med hans første plate under eget navn, Pyramid Electric Co. (2004) gis denne ut på vinyl, med tilhørende CD-versjon som bonus. Men der Pyramid ble i overkant kald og stiv, og med låter som ikke festet seg som hans beste, er Let Me Go… sterkere både i tekst og tone. Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go har et åpent, romlig lydbilde med den sterke, klare vokalen i sentrum. Ingen detaljer unnslipper, det er som han står ved siden av oss og fremfører disse ni låtene. Alt ble innspilt i en mørk, vindusløs garasje i Bloomington, Indiana i de siste par dagene før Molina flyttet til Chicago igjen. Omstendighetene har han selv beskrevet slik: “The place screamed doom as far as atmosphere goes and I put myself to the task of writing about what is human about that particular feeling; the concrete and tactile nature of depression and actually writing or working yourself out of that.”

Den dunkle trommemaskinen som bærer det lange tittelkuttet minner litt om Palace Brothers’ Arise Therefore. Den elektriske gitaren er som en nyslipt ljå som skjærer langs hjerterøttene. En beksvart avslutter som ruver der oppe med Ohia-klassikere som ”Not Just a Ghost’s Heart” og ”Incantation”. Men hvorfor fade ut etter 6:39? Før den tid har vi fått 8 nydelige spor. Innledende ”It’s Easier Now” åpner dette mørke ballet med Molina ved pianoet, mens de etterfølgende er holdt helt nede stort sett med kassegitar som eneste følge. Den spinkle trommemaskinen på de tre siste bidrar bare til å understreke en svart, enslig tomhet. Den monotone rytmen fungerer som taktfaste spikerslag på kisten han lager til seg selv: “I live for nothing anymore…” sier han et sted her.

Dette er musikk som stiger mot oss fra de bunnløse dyp i menneskesinnet.

Jason Molina har ikke bare en stemme som brenner seg inn i sjelens irrganger. Han skriver tekster som går utenpå de fleste andre låtskrivere. Mange av symbolene han ofte vender tilbake til er gjengangere også her. Han beskriver tematikken selv på følgende vis: “These are meditations on depression, waiting, dislocation, separation, doubt, fear, loneliness… the usual from me… but here, if I did not see redemption or even a glimmer of hope, and thought I could put that into lyrics and a simple melody, I allowed that to be the driving force of the song.”

Og det har han klart til fulle. “All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som han synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”.

Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina virker å være i sitt rette element.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 11.09.06

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s