All the good things
Are asleep in the human world
It’s made more room
For the dark to walk around
My heart is sick and i didn’t make it out

Da vi startet groove.no i 2001 var Jason Molina en direkte årsak til at jeg gikk inn i oppgaven som musikkredaktør med stor virketrang. Det hele startet noen år tidligere, jula 1998 var det vel. Jeg fant meg selv naglet til en seng i et hotellrom uten utsikt et sted i London med Songs: Ohias Impala på øret. Den var kjøpt på ren impuls bare noen timer tidligere, og her lå jeg nærmest ute av stand til å puste. Noe så nakent, uendelig trist og inderlig vakkert hadde jeg da aldri hørt før. Dette var musikk som umiddelbart grep tak, musikk som skulle følge meg tett de neste 15 årene – og resten av livet.

Opplevelsen av å høre noe som virker totalt overmannende er følelsen vi higer etter, vi som bruker store deler av våre liv til å høre på musikk. Den flammende følelsen som griper oss så ofte i barndom og i tenårene, og som tennes sjeldnere og sjeldnere utover i livet i takt med metthet og kynisme. Når det så skjer, er det en påminnelse om at flammen fremdeles er der. Og ingen kunne helle bensin på glørne slik Jason Molina kunne. Det var denne følelsen jeg ville formidle med groove.no. Det var denne musikken jeg ville at også andre skulle ta del i.

Han gjorde det lett for oss. For Impala ble ikke hans beste plate, selv om den fremdeles har en spesiell plass i mitt hjerte. Under artistnavnet Songs: Ohia startet Molina sin karriere med spartansk lo-fi, spøkelsesaktig insisterende som om låtene kom fra et sted langt borte fra, laget for lenge lenge siden. Han hevet seg tidlig ut av sin egen samtid, og etablerte noe som bare var hans eget. Hans blikk var sjelden vendt mot lyset. Det var mørke, mørke og det var mørke. Men aldri ble hans klagesanger platte eller konstruerte. De kom alltid direkte fra hjertet, var aldri uvesentlige og tekstene, de svidde seg rett inn i huden. Tekstene ja, hvem har egentlig skrevet sterkere låttekster enn Jason Molina på 2000-tallet?

Why put a new address on the same old loneliness
Everybody knows where that is
We built that house of his
And when he’s not home
Someone else you know always is
If Heaven’s really coming back
I hope it has a heart attack

Han hamret inn hver linje som om det skulle stå om livet. Kanskje det gjorde nettopp det. Hans lyriske univers var billedrikt, og det gikk en rød tråd gjennom hele hans virke. Hvem kunne sette ord på de mørkere sidene av livet som Jason Molina. Hvordan blir de å høre på nå som han selv har blitt en av skyggene han synger om. Ingen kunne skrive tekster som Jason Molina, jeg finner det mest nærliggende å bringe inn poesien til vår egen Tor Jonsson som en åndelig bror, her fra ”Einsemda”:

Dette; å stå åleine
midt i verd så grenselaust rik
er som leva livet
i lag med sitt eige lik
(..)
Eg høyrar en hund som yler
Ein stad i den månljose natt.
Eg ventar ei som eg aldri møtte
skal kom att.

Jason Molinas grep om den amerikanske musikktradisjonen var dypt rotfestet, både i blues og country, og den var rotfestet i de blekere delene av landskapet rundt De Store Sjøene, rustbeltet, der han selv kom fra. Slik ble hans personlige demoner en del av det geografiske landskapet han kjente så godt. Han så de nedlagte fabrikkene, de trøstesløse byene, åndet lukten av diesel og eimen av håpløshet. Der var stjerner, men aldri sol. Han vandret om natten og han skrev for natten. Med Ghost Tropic i 2000 gikk han så langt inn i den som noe menneske kan komme.

Med Didn’t It Rain to år senere og Songs:Ohias siste album, Magnolia Electric Co. i 2003 vendte seg gradvis mot et fyldigere og mer bandorientert uttrykk. Med sine triste øyne og unnselige vesen ble Molina bandleder for gjeng røslige skjeggebamser som presterte noe av den mest brennende rocken gjennom hele 2000-tallet. Kombinasjonen av grovkornede gitarer og finmaskede tekster, blåsnipp- og rullingsrock krysset med et følsomt sinn la veien åpen. Men særlig store ble de aldri, i hvert fall ikke så store som de hadde fortjent.

I didn’t know how blue I’d get
I didn’t know how I’d get blamed for it
I didn’t choose to go down this road
No one chooses to be sick

Etter Josephine i 2009 ble det så stille. Og det ble stille. Så kom foruroligende meldinger om innleggelse, om sykdom. Penger ble samlet inn. En melding om at det gikk bedre. ‘Keep the lamps trimmed and burning!’ sa han. Og så, en melding om at det var over.

Og så var det over.

I en tid der all musikk er tilgjengelig over alt hele tiden, der alt lett kan flyte over i hverandre som skodde er det viktigere enn noensinne med fyrtårn, noen musikalske ankre å alltid kunne vende tilbake. For meg har det vært Jason Molina siden vinteren 1998. Jeg undres hvem som nå skal tenne flammen, hvem som skal ‘keep the lamps burning’.

Nesten hver eneste tekstlinje til Jason Molina kunne vært hugget inn for gravsteinen. Jeg velger meg dette, fra mannen som gikk ‘down the wrong road both ways’:

”Some of us only lose the dark to get lost in darkness”.

Så, hvil i fred Jason Molina. Takk for følget.

Først publisert på groove.no 19.03.13