I desember 2007 omkom Evan Farrell i en brann hjemme i Oakland. Farrell var tilknyttet band som Rogue Waves og Japonize Elephants, men han var også turnébassist for Magnolia Electric Co. Denne platen har blitt til etter den tragiske hendelsen, som utgjør de ytre, konkrete rammene for Josephine. Dette er likevel ingen gravferd i plateform.

Frontmann Jason Molina har uansett gitt uttrykk for at Farrells bortgang preget innspillingen, og at “each tune is a good faith attempt to make real Evan’s hopes for the record”. Josephine tyder på at Molina har lykkes med sitt ønske. Dette er Magnolias sterkeste plate siden overgangen fra Songs:Ohia til Magnolia Electric, med det beste fra begge konsepter.

Det er lenge siden Jason Molina har sunget så ektefølt som her, og de reflekterende historiene er drapert med en bunnsolid og klassisk rock-kledning som er delikat i alle ledd. Dette er en plate blottet for feilskjær, fri for lyter. Josephine inneholder noen av de mest hjerteskjærende vakre låtene han har skrevet, ja det er som om hele Magnolia holder en siste likvake for sin gode venn ved å hente ut det ytterste i seg selv. En flottere hilsen er det umulig å gi.

Josephine er en road movie i albumformat, en ferd gjennom amerikansk mytologi med døden i baksetet og vestens horisont i sikte. Vi møter ”Knoxville Girl” og får en sang til Willie Nelson. Men det er først og fremst en reise sett gjennom Jason Molinas øyne, der vi igjen blir med i hans billedrike historier fra veien, gjennom prærien og til “the crossroads” med denne personen Josehpine som gjengangsfigur. Det er som om sorgen over det virkelige livet har virket forløsende for Molina, som virkelig har dyppet pennen i blod med tekster som igjen etser inn under huden.

Første halvdel er en sval affære, en gyngende, i hovedsak akustisk side som siver inn med den nattlige sommerbrisen. Disse seks sporene kan virke bleke ved første lytt, men de kommer, kommer krypende inn etter hvert. Legg merke til hvor stødige Magnolia har blitt med årene, dette er et band som nå står så bunnsolid at de er umulige å skubbe vekk. De tar ikke akkurat store sjanser, men utfører sitt virke som sanne arbeidsfolk. Seriøse, med stolthet og ærgjerrighet for sitt håndverk danner de ryggraden i Molinas univers, og Josephine rager i spennet mellom hans intime sårhet og bandets fundament.

Dieselmotorene griper tak med de huggende riff som innleder side 2 og ”The Handing Down”. Her viser Magnolia at de fremdeles kan flekke tenner, til en tekst der fabel og virkelighet blir til ett: “Scarecrow holds an hourglass above the crossroads for me” synger Molina, og fortsetter: “Filled with tears and twilight from a friend’s dying day”. ”The Handing Down” er et seigt monster som de kunne sluppet helt ut. Tonen er likefullt tyngre nå. ”Map Of The Falling Sky” følger, der “we become the diesel, we become the smoke, we become the prairie…” i samme sugende leie. ”Little Sad Eyes” med sitt groovy orgel griper også tak, og det er merkbart hvordan Magnolia her har funnet en ny form for energi – bare sammenlign gnistrende, og hårreisende vakre ”Shiloh” med ”Shiloh Temple Bell” (fra Sojourner).

Man kunne tenkt seg litt flere kvinnelige partnere på vokalsiden, og at bandet strakk formatet noe – særlig på de tyngre låtene kunne de sluppet seg mer løs, men dette er smårusk. Josephine er reisebrev stemplet skyggenes dal og varer like lenge som fra de endeløse veiene de er skrevet.

“The devil’s mean, but he’s honest just as sure” synger Jason Molina i det som gjerne kan være credo på årets beste skive – i hvert fall for dere som foretrekker å slippe en tåre ned i glasset til musikken.

“Recording Josephine” – Magnolia Electric Company at Electrical Audio from Ben Schreiner on Vimeo.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.07.09