Topp 10 Album 2005

Uansett hvordan et år ellers forløper seg, så kan man være sikker på at Plateåret er en trofast og trygg kime til mye glede, inspirasjon og artige overraskelser. Skjønt, den ene virkelig store killerskiva har kanskje uteblitt i år – eller rettere sagt har til gode å bli oppdaget. Årets toppliste er nesten skuffende nok preget av mange gjengangere og solide navn. Men det er mye snadder som er skjult bak disse 10 – og jeg tror de vil stå en god stund fremover. Ellers vil musikkåret huskes for en del spreke liveopplevelser. Her vil jeg trekke frem Sunn 0))) (Rockefeller), Devendra Banhart, Magnolia Electric, Sonic Youth, Joanna Newsom ++, Accelerator, Göteborg), Wolf Eyes/Fe-Mail (Kongsberg), Fennesz/Philip Jeck (Oslo Konserthus), Akron/Family (Mono), The Core (Kastanjen) og Hot Snakes (Øya) som noen av årets bedre giger. Jandek i Helsinki ble dessverre en liten nedtur, og så var det altfor mange jeg også gikk glipp av. Av musikalske trender har vel den såkalte “frifolken” fremdeles vært toneangivende her i gården, særlig gledelig har mitt møte med den finske scenen vært. Norsk musikk har ikke blomstret i særlig grad i år synes jeg, heder og ære får gå til Serena Maneesh, Magnus Moriarty og Årabrot. Så får vi håpe på lysere tider og flere nykommere i 2006!

1.Devendra Banhart: Cripple Crow (XL)
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing in the Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre “sære” og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk-rørsle (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar med å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

2.Antony And The Johnsons: I Am A Bird Now (Secretly Canadian / Rough Trade)
Han er en underlig skrue. En androgyn drag-utseende kunstner hjemhørende i New York, som synger med et enormt gudbenådet patos som svulmer et sted mellom Nina Simone, Jimmy Scott og the Buckleys. Han vokste opp på en blandingsdiett av Soft Cell, Billie Holiday, Culture Club og Otis Redding, har med seg folk som Boy George, Rufus Wainwright, Lou Reed og Devendra Banhart, og laget en så storslått, voldsom og følelsesladet plate at den kan ta pusten fra de fleste. Og hvem skulle tro at Boy George ville synge på en av årets vakreste duetter? Fem år siden debuten har Antony returnert med nok et fantastisk stykke musikk. Slipp romantikeren i deg løs – og gi deg hen!

3.Sufjan Stevens: Illinois (Come On Feel the Illinoise) (Asthmatic Kitty)
Det tok sin tid med denne – ble faktisk ganske så skuffet den første tiden. Men etter som månedene har gått har låtene kommet, en etter en. Så har helhetsbildet falt på plass, og gjort det klinkende klart at Sufjans mest ambisiøse og storslått arrangerte plate også er noe av det aller, aller flotteste innen popmusikk anno 2005. Bredden kan eksemplifiseres mellom det utrolige tittelkuttet, der han danser lekent som orkesterleder i en av de mest medrivende låtene fra året – og det mer lidende og lengtende uttrykket på ”The Seer’s Tower” (der han synger “In the tower above the earth, there is a view that reaches far, where we see the universe, I see the fire I see the end…”) som gjør det vanskelig å holde tårene tilbake. Det er i dette spennet Illinois rager og regjerer, og staten har fått en plate tilegnet seg som burde vært rammet inn på alle offentlige kontor og avspilt hver dag i lunchpausen. 48 to go, Sufjan!

4.Magnolia Electric Co.: Trials & Errors (Secretly Canadian)
Det er mulig å trekke en tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med noen sidestikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live At Raji’s (1989) og Built To Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær det vi hører på Trials & Errors. En klassisk liveplate.

5.Bright Eyes: I’m Wide Awake, It’s Morning (Saddle Creek)
Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.
Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning både billedlig og bokstavelig talt. Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

6.Black Mountain: s/t (Jagjaguwar)
Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, “Modern Music”: “1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…” i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. “Modern Music” renner over i seige bluesriff à la LedZep/Sabbath på “Don’t Run Our Hearts Around” til überfete “Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

7.Okkervil River: Black Sheep Boy (Jagjaguwar)
Med Black Sheep Boy befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre popband innen den alternative skolen. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante navn som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes. Legg til den flotte Black Sheep Boy Appendix til denne, så har du en ganske fantastisk samling låter.

8.Dangerdoom: The Mouse And The Mask (Lex)
En av de få hiphop-platene jeg har hørt på i særlig grad fra i år, The Mouse And The Mask er det mye omtalte samarbeidet mellom Danger Mouse og metalltrynet MF Doom. Hvis man skreller unna den litt for interne tegneseriehumoren mellom låtene må dette være en av de feteste rapskivene fra 2005. Bidrag fra Talib Kweli, Ghostface og ikke minst Cee-Loo på ”Benzie Box” er killa. Doom & Mouse viser en vei ut av uføret som vi blir pumpet huden full av på alskens tv-kanaler til enhver tid. Ikke like vågal som relaterte Madvillains Madvillainy eller fullt så sprø som Quasimotos The Further Adventures Of Lord Quas, men hakket morsommere.

9.CocoRosie: Noah’s Ark (Touch And Go)
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (“Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…” etc.). De søker å virke provoserende i stilen, men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som “kniplingsfolk”, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianedrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

10.Archer Prewitt: Wildernes (Thrill Jockey)
Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre “post-rock” og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske The Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons, tenk John Denver! Vidunderlig arrangert og avslappet fremført, med en uanstrengt flyt og suverene melodiske kvaliteter. Archer Prewitt skriver låter som “lever sitt eget liv”. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Først publisert 12.12.05

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s