Stikkord

, , ,

Det er stemmen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro som lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn’t It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic part II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som sangerens enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn’t It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat det bandet før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte ”Two Blue Lights”:

One’s the blue light of the late night bus
One’s the blue light of the moon over us
One’s got the diesel fuel on her breath
One’s got the damn taste of the earth on it

Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, «to be blue», gjennom «blå toner», de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnson forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men med merket brent fast i sinnet.

Platen starter med å henvise til «stormen» som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: «No matter how dark the storm gets over head, they say someone’s watching from the calm at the edge. But what about us when we’re down here in it?» I ”Blue Chicago Moon” er det nesten resignert han returnerer med: «Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back…»

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I’ll help you to try to beat it
…messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: «When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well» kan vi høre på «Two Blue Lights», mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv vandrende om natten, der Månen, Mannen med ljåen og Molina danner en slags treenighet.

See the big city moon
‘tween the radio tower
‘tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
…fra saktegående «Steve Albini’s Blues» (tittelen refererer til Chicagos legendariske musiker og lydtekniker gjennom en årrekke). På ”Cross The Road, Molina” utfordrer han: «Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get…»

Jeg gir denne én for ensomheten, to for det tapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 17.03.02

Reklamer