Ikke rock, ikke country – ikke engang blues. Men det som kommer etter dette, etter bluesen. Ikke der hjertene knuses, men der de ligger ødelagt igjen, ikke lidelsen i seg selv, men vissheten om at den aldri blir borte.

Det må da være en mann med et svart sinn som befinner seg der.

Jason Molina feier opp bitene etter sine tre forrige utblåsninger. Han lener seg over kosten, fyrer en sigg og myser ut i mørkeste natta. Han ser polarstjerna der oppe, veien der nede, og hører vennene jamme der inne. Han trekker på skuldrene, skjelver plutselig og går inn i det lune rommet der de andre sitter og venter på ham. Det blir ikke mange muntre toner i kveld. Sett dere nå, sier Molina. Sett dere og lytt til natten. Nå skal budskapet hamres inn på gammelmanns vis: Sakte, men sikkert.

What Comes After The Blues smelter nakenheten fra Ghost Tropic med blåbluesen på Didn’t It Rain og den folkelige lurvenheten fra Magnolia Electric Co. Tempoet er nesten utelukkende nede, men stemningen er kollektiv og varm. Overført til “mentoren” Neil Young er dette gjenskinn av On The Beach, Zuma og American Stars’n Bars, med humøret av Tonight’s The Night hengende over som en svart skygge. Det er mye mørk blues i tekstene, og er det noen man tror på i en slik sammenheng, vel, så er det Jason Molina. Få klarer å sette ord på håpløshet, lengten og tristesse som ham. Etter noen år på full fart mot et råere, mer utemmet uttrykk, setter han på bremsene denne gangen. Sammen med sine gode venner fra Jim & Jennie And The Pinetops, Impossible Shapes skal lyset dempes og instrumentene behandles med ytterste varsomhet.

Riktignok åpner platen med en seig Crazy Horse-slugger. Som på liveplaten Trials & Errors (2005) innledes den med ”The Dark Don’t Hide It”. Studioet til Steve Albini virker å ha solide tømmervegger, lyden er som alltid varm og solid fra den kanten. Råskapen er dog sømmelig senket noe i forhold til liveopptaket, likevel er dette den mest utadvendte låten på platen med sin sugende slide og rivende gitarer. Fra nevnte liveskive har de også spilt inn ”Leave The City” på nytt i studio, og igjen preges den vemodige sangen særlig av trompeten til Michael Kapinus. Det er en avskjed med Chicago som er til å miste å pusten av:

Broke my heart to leave the city
I mean it broke what wasn’t broken in there already
Thought of all my great reasons for leaving
Now I can’t think of any

For kjennere betyr det altså at to av låtene allerede er kjent vare, gode sådan, men ikke spesielt overraskende. Da er vi nede på seks nye, relativt korte spor. Det som kommer etter bluesen er tydeligvis ikke av langvarig art. Heldigvis. Men det er sterk kost. ”The Night Shift Lullaby” er både skrevet og sunget av Jennie Benford, og hennes stemme skader ingen. Benford har sine røtter ytterligere borte i countryland, og teksten følger, i likhet med de fleste andre her, enkle folkemønstre med knappe linjer, gjentagelser og klare bilder. Med et mer avslappet budskap til en slentrende melodi, er denne vuggesangen et lite, optimistisk pusterom.

På de fleste platene til Songs: Ohia/Magnolia har det vært flust av låter man våkner av midt på natten, slike man må høre hele tiden. Det er noen av disse her også, de kommer sigende inn sammen med nattens uro og drømmer, og forlanger oppmerksomhet.

Først kom ”North Star Blues”, en aldeles nydelig ballade med en slags metatekst om den gamle låten ”North Star”, og om artisten Jason Molina:

Where were the rest of my songs tonight
I only remember the North Star Blues
That simple old tune on the stage each night
Marking the time that I lost you

Inn med en sur, hanglete fele og litt steel gitar her ja, så blir det så fint atte.

Så falt ”Hard To Love A Man” på plass. Den har noe av den samme sårheten som ”North Star Blues” både i tekst og melodi. Med slidegitar, strykere og i vemodig samsang med Jennie Benford smelter den på tungen når de synger:

Goodbye was half the words you knew
While you was waiting for me not to call
I sent my love

Endelig har ”I Can Not Have Seen The Light” begynt å gripe tak. En helt akustisk låt der lyset slukkes, bandet har forlatt studio, med unntak igjen av den nattlige ulingen til Benford, og bare Molina som står igjen foran mikrofonen:

I can’t remember what comes first
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Ever since I turned my life around
It still happens time to time
Don’t know what pain was yours
Or what pain was mine

Grøss & gru.

Etter så mye mørke og tungsinn er det nesten betryggende at han avrunder som Hank med å se lyset. I hvert fall tror han nå det selv:

Will I have to be alright all of the time
No one has to be alright all of the time
Do I have to be alright all of the time
I thought I saw the light
I saw the light

Det er vel det nærmeste mannen kommer til en slags håpefull erkjennelse.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 07.04.05