Iron & Wine: Soft Southern Breeze

17/12/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Please remember me, finally
And all my uphill clawing
My dear, but if I make the Pearly Gates
I’ll do my best to make a drawing
Of God and Lucifer, a boy and girl
An angel kissin’ on a sinner
A monkey and a man, a marching band
All around the frightened trapeze swinger

The Creek Drank The Cradle (Sub Pop, 2002)
Sam Beam holder til i Miami, der han arbeider som filmprofessor på universitet. The Creek Drank The Cradle er hans debut under artistnavnet Iron And Wine. Beam er hva vi på godt norsk kaller en singer/songwriter. Med sin myke, behagelige hviskestemme kommer han oss varsomt i møte mens han klimprer på en akustisk gitar eller en banjo. Det holder i massevis, for med disse elleve stillferdige visene står Iron & Wine bak en av de vakreste debutplatene på lenge. Den landlig betonte tittelen er selvsagt ikke tilfeldig, for Iron & Wine føyer seg inn i en jordnær og rural tradisjon, med hint til både country og blues. Han husker tidvis avsted som Nick Drake i møte med Palace Brothers i langsom film, og med forsiktige innslag av slidegitar og banjo framheves ytterligere tilknytningen til tradisjonsmusikken. Hør for eksempel trekk av appalachian-folk på ”The Rooster Moans”, som kunne vært et glemt opptak fra Harry Smiths arkiver. The Creek Drank The Cradle er gjennomgående avdempet og tilbakelent, der vokalen bidrar til å skape et mer distingvert preg enn hick-stilen han liksom sogner til. På ”Upward Over The Mountain”, ”Southern Anthem” og ”An Angry Blade” kan han således minne mer om en døsig utgave av Simon & Garfunkel, Crosby & Nash eller Elliott Smith. Soft melankoli og folkbasert visepop kan fort slå feil vei, og enkelte kan sikkert savne noe sprekere arrangementer. Dette er ikke en plate som umiddelbart vil hoppe inn i alles ører, men for den tålmodige og åpne lytter vil den ganske sikkert snike seg langsomt innpå og forføre deg når du minst venter det.

Det er ikke vanskelig å se for seg Sam Beam rekende et sted inne i the Everglades på natterstid, mens han synger så fredelig og vakkert at til og med alligatorene vrir seg dorskt og vennlig rundt ham. The Creek Drank The Cradle er mer enn en lovende debut.

The Sea And The Rhythm EP (Sub Pop, 2003)
The Sea And The Rhythm er mer og mindre av det samme, rent overskuddsmateriell fra et lager som virker å være svært så velfylt. Alle fem sporene kunne lett passet inn på debuten, og faktisk utmerket seg der. Beam er velsignet med en behagelig stemme, myk og høflig hever han aldri seg over søvnig hvisken. Han synger som om han er redd for å vekke personen som sover ved hans side. Musikalsk så holder han seg til et nedstrippet format. Helst bare litt fingerplukking på en kassegitar, litt slide eller tilbakelent banjoklimpring holder ham med selskap. Musikken er solid forankret dypt i amerikansk jord, med spor fra blues, country og Appalachian Mountain Music. Alt framføres på en rolig, andektig måte som tilfører varme og gir en nærmest religiøs stemning.

Vi starter varsomt med fjellfolk på banjodrevne ”Beneath The Balcony”. Tittelkuttet er rett og slett en nydelig rolig perle av en akustisk vise der Beam vrenger sjelen sin i en kjærlighetsvise som er låt som åpner store hjertesår. ’Our hands they seek the end of afternoon, my hands believe and move over you’. På ”The Night Descending” er det bluesmannen Sam Beam som kommer mer fram, med den rastløse gitarstilen til John Martyn og en bløt stemme som dirrer av styrke: ’In a year of fallen angels, broken hands and boys in danger, pray the lord might pacify you, ain’t no telling what he’s up to’. Her er ikke bare personlige åpenbaringer. ”Jesus The Mexican Boy”, en sterk, realistisk beretning om fattiggutten Jesus som er født på den amerikanske nasjonaldagen:

Jesus the Mexican boy,
wearing a long desert trip on his tie
lo and behold, he was standing under the
welcome sign
naked the judas in me
fell by the tracks but he lifted me high
kissing my head like a brother
and never asked me why

Sam Beam skriver både tekster og melodier du ikke glemmer så lett. Alle disse låtene er spilt inn hjemme i Miami, og selv om forholdene er relativt simple vil jeg ikke si at dette er en typisk hjemmesnekret utgivelse. Beam evner å komme veldig tett innpå oss, og de enkle lydforholdene snarere forsterker detaljene i hver bevegelse og i hvert åndedrag. Akkurat som låtene fester seg, så er omslaget også verdt en ekstra kikk. Fotografiet er tilsmusset av flekker, som om bildet har ligget bortgjemt noen år. Det viser en kvinne med bare skuldre som skjuler seg bort fra fotografen, som om hun ikke vil avbildes. Det er et omslag som passer godt til innholdet på platen. Iron & Wine er synonymt med sterk lengten, dype hemmeligheter og historier som ikke alltid er ment for dagens lys.

Our Endless Numbered Days (Sub Pop, 2004)
Dette er en slik plate jeg vil ha som hodepute, jeg vil trekke den over meg som en dyne og sovne med den hver kveld mens Sam Beam kommer trekkende som en mild kveldsbris gjennom vinduet, pakker meg inn og hvisker:

There are times that walk from you like some passing afternoon
Summer warmed the open window of her honeymoon

Denne gangen har han tatt med seg gitaren inn, satt seg ned i et skikkelig studio i Chicago sammen med Brian Deck (Califone, Red Red Meat, Modest Mouse) og fått med seg noen flere musikere i tillegg. Enkelte av de mer primitive visesangerne i USA har vendt inn mot studio den senere tiden (Devendra Banhart, Jolie Holland, Mountain Goats), men så lenge låtene blir tatt hånd om med like stor forståelse som her så er det bare en styrke. Støvet er blåst bort og suset pusset vekk, men det er ikke bare noe sterilt, blankpolert som står igjen. Det er en skinnende skatt som klarere avdekker den betagende skjønnheten og det inderlige vemodet Sam Beam gir sine låter. Our Endless Numbered Days har blitt en plate der lavmælte sanger, skarpsindige og bisarre historier om tro, tap og kjærlighet og vakre, enkle melodier tilsammen skaper et meget sterkt fundament. Det er ikke mer hokus pokus enn som så.

Beam mimrer lavt og stillferdig om barndom, religion og mellommenneskelige forhold med en søvnig sørstatsaura over seg. Stilmessig befinner platen seg hele tiden i det akustiske viselandskapet, med spor av blues og tradisjonell folk. Aldri spesielt vågalt eller utfordrende er det også mulig å argumentere for at dette kan bli en i overkant sedat opplevelse. Men så var dette med å ta seg tid til å lytte, da.

Det er nemlig ikke de store gestene som preger denne musikken. Det er de små. Den delikate slidegitaren, plukkingen på den akustiske eller banjoen, søsterens forsiktige koring. Nå er ikke alle låtene like umiddelbare som ”Cinder And Smoke”, men til og med en i utgangspunktet anonym sak som ”Love And Some Verses” blir til flytende honning for øret i Beams hender. Når han sumper til med ”Teeth In The Grass” og ”Free Until They Cut Me Down” gjøres det fortsatt med forsiktig omhu av vennlig sørstatsmanér som ikke bør virke skremmende på noen. Men det er likevel på de helt nedstrippede sporene han er best; ”Sodom, South Georgia”, ”On Your Wings” og ”Passing Afternoon”.

Hvis du er ute etter en plate som rokker ved dine etablerte forestillinger om hva musikk er, så bør nok ikke Our Endless Numbered Days være den første du strekker deg etter. Hvis du er på jakt etter musikk med tilnærmet ubegrenset holdbarhet og akkurat passe skrudde vemodige historier så er ventetiden over for denne gang. Bruker du den som vuggesanger inn til drømmeland er det ikke umulig at det er spor av tårer på puten når du våkner.

Woman King EP (Sub Pop, 2005)
No hands half as gentle
or firm as they’d like to be
Thank God you see me the way you do
strange as you are to me

Når Sam Beam synger slike ord er det med en følsomhet som knapt noen kan matche. På Woman King er det mange slike øyeblikk. Den seks spor lange EP’en dreier seg i hovedsak om Kvinnen. På godt og på vondt. Her er de alle sammen; elskerinnen og moren, fristerinnen og konen.

We were born to fuck each other
one way or another…

…synger han på ”Evening On The Ground (Lilith’s Song)”. Det direkte språket passer til en smule røffere stil enn det vi har vært vant med fra denne kanten. Beam har framstått som lavmælt og sober i både språk og tone, det er han for så vidt fremdeles, men han har guffet opp både tempo og økt instrumenteringen noe mer enn tidligere. Kanskje er det produsent Brian Deck som har sørget for et kraftigere og mer gjennomarbeidet lydbilde, et stykke unna lo-fi stilen fra debuten. Den smekre stemmen er fremdeles sentral, men han omgir seg nå med et større utvalg av slagverk, elektrisk gitar, fiolin, banjo og piano, og ikke minst harmonisang med søsteren Sarah. De følsomme akustiske visene hans må dermed jobbes inn i et bandformat, mer enn hvile seg på en enkeltsittende visesanger.

Av de mer neddempede visene står smellvakre ”My Lady’s House” og ”Jezebel” særlig ut. Sistnevnte tør være kjent som Ahabs kone og en mektig, ansett som meget ond fristerinne, bibelsk kvinne. ’Born to be the woman we could blame’ som Beam synger et sted. Hun tilhørte Baal-kulten og led en fryktelig skjebne; kastet ned på gaten av evenukker, overkjørt av Jehu, revet i filler og spist av hundene:

Who’s seen Jezebel?
She went walking where the cedars line the road
Her blouse on the ground
where the dogs were hungry, roaming

Ingen kan sy videre på en slik historie på så imøtekommende vis. Og mens vi er inne på bibelske allusjoner:

Mary, carry your babe
bound up tight like lips around a whimper
your fingers over my face
Blind eyed Sampson driven to the temple
and night birds digging until dawn
Freedom hangs like heaven over everyone
Ain’t nobody knows what the newborn holds
but his mama says he’ll walk on water
and wander back home…

…et utdrag fra ”Freedom Hangs Like Heaven”, som sammen med tittelkuttet og ”Evening On the Ground (Lilith’s Song)” er blant de mest rytmisk drevne og up-tempo låtene som har kommet fra denne kanten, preget av en mørk, nesten forstyrret uro kunne de nesten like gjerne tilhørt David Eugene Edwards og et av hans prosjekter (Woven Hand, 16 Horsepower). Iron & Wine er noe av det mest lindrende man kan behage sine ører med, og det er vel bare et spørsmål om tid før han dras opp til hovedstrømmen. Med så mange plater bak seg på kort tid kunne faren for overdose vært tilstede, men så er ikke tilfelle. Alle de gode elementene fra tidligere er ivaretatt, men Woman King er et forsiktig skritt videre i karrieren for Beam. Man skulle nesten tro djevelen hadde tatt bolig i den milde skjeggete læreren. Eller kan det være en kvinne?

The Shepherd’s Dog (Sub Pop, 2007)
Sam Beam er både Iron & Wine, og han kommer fremdeles til oss som en mild fønvind fra det varme sør. Men han viser også noen skarpere tenner på The Shepherd’s Dog.
Florida-artistens tredje hele album bygger videre på tendenser fra EP’en Woman King, der varsomme, nedstrippede viser sto side om side med mer instrumentalt utbygde låter. Nå forsøkes disse to uttrykkene å flettes mer sammen som en naturlig helhet, og med seg til den oppgaven har han solide folk fra meget sammenlignbare band som Calexico, Califone og Lambchop. The Shepherd’s Dog preges av de mange dyktige musikernes innspill, der ingen akkurat går inn for å overdøve silkestemmen og de myke melodiene til Beam. Med et låtmateriale som ikke er like umiddelbart overbevisende som tidligere, er det i første rekke i formen The Shepherd’s Dog har sin styrke. Med et så godt utgangspunkt er det derfor litt paradoksalt at de sterkeste låtene er tåredryppende øyeblikk som ”Resurrection Fern” og ”Flightless Bird, American Mouth”. Et signal på at det kanskje er i dette leiet Sam Beam likevel skinner aller sterkest.
(Opprinnelig publisert i Dagsavisen, 02. 10. 2007)

Around The Well (Sub Pop, 2009)
Nå tar han en velfortjent pust i bakken, og ser seg litt tilbake. Det er en stolt karriere sørstatsmannen har bak seg så langt. Han har skjemt oss grundig bort, den godeste Beam, og når han nå rasker sammen gamle papirer kan det vanskelig bli dårlig. Around The Well er en dobbel CD/trippel LP bestående av aldri utgitte hjemmeopptak og sjeldne eller utgåtte enkeltkutt fra hist og her. Samlingen vender tilbake til de helt tidlige årene, og de som husker lyden og stemningen herfra vil nikke gjenkjennende, til materiale tatt opp i forbindelse med The Sheperd’s Dog. Utgivelsen er delt i to naturlige deler, der første CD består av enkle hjemmeopptak (herunder fløyelsversjoner av Flaming Lips’ ”Waitin’ For A Superman”, Stereolabs ”Peng! 33” og Postal Service’ ”Such Great Heights”). Det er vel ikke noe ved Beam – artist i moden alder – som kan beskrives som uferdig og prøvende, men disse opptakene gir et innblikk i hans tidlige fase av karrieren. En mann, en gitar og en gudbenådet stemme.

Disc 2 viser Iron & Wines mer bandorienterte side, bedre produsert og fyldigere arrangert. Her er flere låter fra den lettbente komedien In Good Company, som for å illustrere Iron & Wines naturlige tilhørighet i en lettfattelig og behagelig verden. Hans spor ble kanskje ikke sumpenes eller skogenes, men heller den allmenne visepopens sti. Ikke så fryktelig spennende, men du verden så fint det kan bli. To eksempler: ”God Made The Automobile” er en uimotståelig liten trall, som bare han kan lire av seg med slik eleganse, mens dampende ”Arms Of A Thief” minner om hans Florida-bakgrunn der han står side om side med Jim Whites backwoods Everglades-gospel.

Det er veldig mye flott musikk på disse platene, velegnet både for den jevne fan som for den nysgjerrige førstegangsreisende. Er man i tvil så er det bare å lytte seg varm og tårefull til ”The Trapeze Swinger” – Sam Beams kanskje 10 flotteste minutter noensinne. Bare denne låten alene gjør platen verd å anskaffe.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Ballads Of The True West

16/12/201302/01/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

Nitty Gritty Dirt Band: Will the Circle Be Unbroken (Capitol, 1972/2002)
It was 30 years ago today…
Mot slutten av 1960-tallet begynte flere artister fra ulike musikalske miljøer å søke til Nashville og countrymusikken. Buffalo Springfield, The Byrds’ Sweetheart Of The Rodeo (1968) og The Beau Brummels’ Bradley’s Barn fra samme år, The Flying Burrito Brothers’ The Gilded Palace Of Sin (1969) og senere Gram Parsons bidro alle til å korte ned avstanden mellom rock og country. De gjorde nybrottsarbeid vi fortsatt har glede av den dag i dag, selv om overløperne i sin samtid ikke alltid ble like godt mottatt, verken av publikum eller pressen. Det skulle en gjeng fra Long Beach endre på.

Nitty Gritty Dirt Band var i utgangspunktet et rockeband, men med ganske klare røtter til country. De spilte for første gang i Nashville i 1970, med blant andre gitarist Earl Scruggs og hans familie som publikum. Det skulle bli starten på et langvarig vennskap, og en nyttig døråpner mot andre artister. Med kontaktnettet til Scruggs-familien i ryggen og god hjelp fra produsent Bill McEuen kom de etterhvert i kontakt med levende legender som Doc Watson (gitar) og Roy Acuff (sanger, låtskriver), og dermed de innerste sirkler i datidens countryhoff. Tvilen i konservative kretser mot disse langhårede strandguttene var visstnok sterk, men den forsvant raskt da de merket hvor respektfulle og seriøse Nitty Gritty Dirt Band var i forhold til sitt prosjekt. Det kan også høres i dag, 30 år senere, hvor mye varme og glede som ligger i denne innspillingen.

I løpet av det som må ha vært seks travle dager i 1971, på en to-spors analog opptaker, ble massive Will The Circle Be Unbroken spilt inn med blant andre Scruggs, Mother Maybelle Carter fra The Carter Family, Merle Travis og Roy Acuff. Resultatet ble 37 låter fra den amerikanske sangbokas edleste sider, et dokument som i denne nyoppussede utgaven er forlenget med fire kutt. Dette er en ren gledesreise fra start til slutt. Det er ikke en bare en brobygger mellom genre og generasjoner, det er et monument over amerikansk folkemusikk. Den forrykende åpningen ”Grand Ole Opry Song” setter standarden. Hylo Browns vise om det klassiske radioprogrammet er som en invitasjon inn en tidløs men forgangen tid. Her hylles Hank Williams, Roy Acuff, Ernest Tubbs, Uncle Dave Macon og alle de andre som sikret lørdagsunderholdningen på 40-50-tallet. Første del fortsetter da også som en ren hyllest, dog uten å stivne i gamle former. Gamlemor Carter synger fremdeles like strålende (”Keep On The Sunnyside”), Jimmie Driftwoods ”Tennessee Stud” (senere gjort kjent av Johnny Cash) og Hank Williams’ ”I Saw The Light” og ”Honky Tonkin’” er evige klassikere. Og kanskje den vakreste låten av dem alle: Merle Travis’ ”Dark As A Dungeon”.

CD2 er i hovedsak instrumental, og innledes av åtte forrykende spor, der særlig samspillet mellom Earl Scruggs (banjo) og Vassar Clements (fele) stadig finner nye høyder. I tillegg får vi servert versjoner av ”Lost Highway” (av Leon Payne, men mest kjent med Hank Williams), Hanks ”Honky Tonk Blues” og ikke minst Carter Familys egen ”Will The Circle Be Unbroken”, der nesten hele Nashville til slutt stemmer i. Avslutningsvis roes det hele ned, med kun Randy Scruggs og hans gitar som gjør Joni Mitchells ”Both Sides Now”.

Etter en slik omgang er fire bonusspor nesten overflødig, men det glemmes fort med feiende flotte ”Foggy Mountain Breakdown”. ”Warming Up For ’The Opry’” og ”Sunny Side” er dessuten kun litt småprat, og det etterlater den korte snutten ”Remember Me”, som får æren av å runde av det hele.

Selv om platen i sin tid ble stilfestet som countryrock, er det 30 år senere vanskelig å spore rockedelen. Ved å tone ned det elektriske uttrykket bidro Nitty Gritty Dirt Band å oppnå respekt i Nashville, samtidig som de økte interessen for country-musikk for nye generasjoner. Det eneste som trekker ned på denne utgaven er skuffende lite informasjon og tekst i omslaget, noe man kunne tatt seg bryet med å utbrodere når denne klassikeren nå gis ut på nytt, til glede for nok en generasjon musikkelskere.

Gram Parsons: Sacred Hearts and Fallen Angels: The Gram Parsons Anthology (Rhino, 2001)
Myten vil ha det til at han møtte sitt store idol Elvis Presley som 10-åring, og at ingenting senere ble det samme for den velstående sørstatsgutten. Hans liv skulle bli innhyllet i tragedier, fyll og dop, damer, jetsett og rennestein. Det er en annen historie, selv om den er sterkt knyttet til musikken han lagde i løpet av sin altfor korte artistkarriere. Det er den vi først og fremst skal konsentrere oss om her. Gram Parsons har for alltid skrevet seg inn i musikkhistorien, og Sacred Hearts & Fallen Angels minner oss om hvorfor i løpet av to tettpakkede skiver.

Parsons gjorde noen viktige trekk som var avgjørende for sin karriere. Kontakten med Chris Hillman og The Byrds, de utrolige dressene fra Nudies, det brede låtutvalget han tolket, samarbeidet med Emmylou Harris, og det faktum at han døde ung. Underliggende for alt han foretok seg, med unntak av det siste, var en dyp kjærlighet til countrymusikkens røtter (Merle, Buck, George) og ikke minst hans visjon om å smelte country med rock, soul og r’n’b – til det han kalte Cosmic American Music. Med noen av de vakreste og såreste låtene som er skrevet klarte Parsons å gjøre countrymusikk akseptabel på en tid den var ute og nede, aldri en stor stjerne i sin levetid ble han et ikon og musikalsk forbilde etter sin død, og hans musikk skinner minst like sterkt i dag. Det er mange måter å ta for seg Parsons karriere, disse momentene er bare noen av mange festepunkter.

Scenen i Los Angeles fikk stor betydning for Parsons’ musikalske utvikling, hvor country-innflytelsen møtte amerikansk vestkyst, folk og psykedelia, først med The International Submarine Band. Safe At Home (1968) er anerkjent som tidenes første countryrock-plate, som i dag selvsagt høres mer ut som country enn rock. Gram debuterte med en plate inspirert av Cash, Williams og Merle Haggard (”I Must Be Somebody Else You’ve Known” er inkludert her), men i en mer ungdommelig tonedrakt. Låtene fra denne perioden er mer lettbente, og uten de mørke skyggene som etterhvert karakteriserte hans senere periode, blir de stående igjen som de minst særegne samlet sett. Submarine Band ledet ham uansett over til en kort karriere med et vaklende The Byrds. Sweetheart Of The Rodeo (1968) ble deres siste klassiske utgivelse, sterkt preget av Parsons inntreden, og ytterligere et skritt mot west fra et band som allerede hadde nærmet seg genren tidligere. Selv om ubåt-bandet var først ute, viste Sweetheart Of The Rodeo en utvikling av Parsons talent som låtskriver, der særlig ”Hickory Wind” står igjen som en av hans signaturlåter.

Etter Sweetheart satte Parsons sammen sitt eget band, med blant andre Byrds’ Chris Hillman. The Flying Burrito Brothers ga ut to album: Klassikeren The Gilded Palace Of Sin (1969) og Burrito Deluxe (1970). Parsons ga bandet et særegent image med de dekorerte dressene fra Nudie Suits, og filmregissør Gandalf Hennig, mannen bak dokumentarfilmen Fallen Angel (2004), uttalte at Parsons med dette innførte et stilig element som skilte seg ut fra datidens redneck-rockere (Creedence). Inspirert av gamle countrysangere var særlig Parsons’ dress slående; pyntet med piller, nakne damer, marihuanablader, kors og flammer illustrerte den store deler av hans verden. På Gilded Palace ble r’n’b-klassikerne ”Dark Side Of The Street” og ”Do Right Woman” omgjort til smekre countryballader, mens han nådde nye høyder med egne låter som ”Hot Burrito #1” og ”Sin City”. En mørkere, mer resignert tone ble tydeligere, og livsstilen hans ga musikken en ekstra skjelven dimensjon. Selv om Burrito Deluxe var en noe skuffende oppfølger inneholder den ikke minst ”Wild Horses”, spandert av The Rolling Stones som et resultat av Parsons nære vennskap med Keith Richards.

Men det var med sine to soloplater Parsons fullendte sin visjon. Etter et par år i grøftekanten dukket han opp igjen med GP (1973) og Grievous Angel (utgitt etter hans død, 1974). Begge tilhører amerikansk musikkhistorie, og er mer genreløse enn de tidligere platene. Den da unge folksangerinnen Emmylou Harris ble hentet inn, og Elvis Presleys musikere backet på platene. Med det fikk Parsons linket sammen den klassiske countryduetten (som George Jones/Tammy Wynette) med sitt barndoms idol. Hans såre indre og tøffe ytre koplet med en gudbenådet sans for melodier gjør disse to platene blant de bedre innen amerikansk syttitalls-rock. Men så var det slutt. Gram Parsons sluknet hen på et lurvete motell i Joshua Tree, California. Han fikk aldri gitt ut de dårlige åttitallsplatene, han mistet aldri håret eller sin ungdommelige glans. Det gjør det selvsagt langt enklere å helliggjøre en artist for ettertiden.

Hva er det så med musikken til Gram Parsons som gjør at den står så sterkt i dag? Jeg kan ikke hevde å selv ha opplevd ham i samtiden, så det vil være en floskel basert på andres oppfatninger for meg å si at han ’revolusjonerte countrymusikken’. Det bør da heller ikke være styrende for hvor bra musikken er i dag. Hans påvirkning er udiskutabel (direkte linje til Eagles og Desert Rose Band, siden til Steve Earle, Long Ryders, REM, Ryan Adams) men også den er uinteressant isolert sett. Spørsmålet må derfor stilles på en annen måte: Hva gjør en plate eller låt god, og hva gjør den holdbar? Og det er det heller ikke så lett å ha en enkel fasit på. Parsons omga seg riktignok med meget habile musikere, men var ingen ’stor’ gitarist/vokalist. Det dreier seg mye om følelser, og de forsterkes når de kommer rett fra hjertet og formidler sorg, smerte eller sårhet på en rørende vakker måte. Og til dette var Parsons røst just perfekt, det er en sår undertone i hans stemme som Bud Scoppa fra Rolling Stone beskrev slik: ’I said it then, and I’ll say it now: He was the most convincing singer of sad songs I’ve ever heard.’

For det er særlig balladene (”She”, ”Brass Buttons”, ”The New Soft Shoe”) og ikke minst duettene med Harris (”In My Hour Of Darkness”, ”Hearts On Fire”, ”Love Hurts”) som har en eller annen nerve og kvalitet som er like sterk hver gang de settes på. Parsons var både warm evenings, pale mornings og bottles of booze. Han var en fallen engel, et hellig hjerte, et helt menneske som var fortapt fra barndommen. Det er det han viser med sine låter, og det har noe i seg som mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje det er derfor han kan oppleves 30 år etter sin død og fremdeles virke like levende?

Townes Van Zandt
Sometimes I don’t know where this dirty road is taking me
Sometimes I can’t even see the reason why
I guess I keep on gamblin’, lots of booze and lots of ramblin’
It’s easier than just waitin’ around to die

Texas Rain: The Texas Hill Country Recordings (Tomato, 2001)
Texas Rain ble spilt inn tidlig på 90-tallet, men utgivelsen så av en eller annen grunn ikke dagens lys før i 2001. Townes Van Zandt og hans mangeårige følgesvenn og produsent Kevin Eggers ønsket å spille inn en del eldre klassikere på nytt og i nye konstellasjoner. Resultatet har blitt et meget hørbart gjenhør med et knippe tidløse låter, kledd i et noe mer polert lydbilde enn på originalversjonene.

Selv om produsent og arrangør Eggers har satt sin bestemte signatur på platen, er disse nye innspillingene i all hovedsak kommet svært godt ut av det. Hovedgrunnen ligger selvfølgelig mye i de allerede suverene låtene til Van Zandt og måten han fortsatt styrer dem. Klassikere som ”Pancho & Lefty”, ”Kathleen” og ”If I Needed You” kan vanskelig radbrekkes, på den annen side bør de heller ikke klusses for mye med. Slik sett er det bra at det er sjefen sjøl som tross alt styrer skuta. Den andre grunnen til at dette fungerer er at samarbeidspartnerne er valgt ut med omhu. Når nevnte ”If I Needed You” sklir avgårde med Emmylou Harris’ krystallstrupe er det bare storslagent. Her kan man minnes hennes duetter med Gram Parsons, og alle som har smaken for disse kan bare lene seg tilbake for å nyte. ”Brother Flower” (med Kimmie Rhodes) ligger heller ikke så mye tilbake, ei heller den mer anonyme balladen ”At My Window” med Kathy Mattea, selv om begge ikke uventet er noe blekere enn Emmylou. ”Pancho & Lefty” er vel det nærmeste man kan kalle Zandts signaturlåt. Her er den i dels spansktalende mariachi-stil med blant andre Freddy Fender, Doug Sahm og The Texas Revolution. Det virker helt riktig, og plasserer historien der den rettmessig hører hjemme – i grenseområdene mellom USA og Mexico. Noe lignende gjentas i minst like flotte ”Quicksilver Dreams Of Maria”, og det er nesten så en kunne ønske at Townes Van Zandt hadde gjort mer i den språkdrakten før han så altfor tidlig gikk bort. Her smelter i hvert fall grensene sammen tilbake til sin naturlige, diffuse form.

Our Mother The Mountain (1969) er en av Van Zandts aller beste skiver, og ”Kathleen” er en av de store øyeblikkene fra denne. Her er arrangementet med hell redusert, og tilbake står et dryppende piano og noen fantastiske harmonier fra The Chromatics. Dette er platens aller flotteste spor, og også en de mest vellykkede nyinnspillingene. Men best av alle er Willie Nelson. Som en sulten gnager stikker han hodet fram på ”Maria” og ”No Lonesome Tune” med en røst som står fantastisk til Zandts mer solide og stødige.

Townes Van Zandt rager der oppe sammen med Hank Williams og Gram Parsons som en av de aller største. I en bedre verden ville han oppnådd større suksess mens han levde, men låtene han skrev har skapt karriere for mange andre. Texas Rain hjelper oss litt på vei til å forstå hvorfor.

The Best Of Townes Van Zandt (Tomato, 2002)
Å velge ut låter til en samler med Townes Van Zandt er ikke akkurat den enkleste oppgaven. Tomato Records, som ga ut mange av mannens mest klassiske 70-talls plater, besitter en enorm skattkiste å velge fra, og The Best Of… holder seg til disse utgivelsene. De har skjøttet jobben vel, og forsøker med et par unntak å levere det tittelen lover. Zandts knallsterke signatur gjør uansett at det er vanskelig å mislykkes.

Rikmannssønnen fra Texas døde plutselig i 1997, bare 52 år gammel. Da kunne han se tilbake på en tretti år lang unik platekarriere, noe som sikret ham et navn blant de mest udødelige av alle amerikanske låtskrivere. Den startet i 1968 med For The Sake Of The Song som ikke er representert her. Det er derimot Our Mother The Mountain (1969). Det er lett å høre hvordan Van Zandt tidlig skilte seg ut fra mengden. Med en distinkt og varm stil som var preget av både amerikansk folk, blues, outlaw-country, rock og popmusikk, hvisket han bort grensene mellom Nick Drake og Johnny Cash, mellom Leonard Cohen og Gram Parsons. Tittelkuttet og ”Snake Mountain Blues” viser noe av denne balansegangen mellom de såre visene og de mer rocka sidene ved Townes Van Zandt.

Det er også valgt ut flere konsertopptak fra ulike stadier i mannens karriere. Det er veldig greit, med tanke på at han mest av alt var en scenens mann og spilte langt mer ute blant folk enn i studio. Det er her Townes Van Zandt er sitt ess. Vi får utdrag fra fabelaktige Live At The Old Quarter (spilt inn i 1973, gitt ut i 1977) og Rain On A Conga Drum (spilt inn i 1990, utgitt i 1995), og man kan lett høre hvordan Zandts stemme med årene ble mer rusten, modnet, men også hvordan han beholdt varmen og intimiteten i vokalen.

Platen er ikke kronologisk sammensatt, og det litt innholdsløse omslaget er noe skuffende, et langt og velskrevet essay av John Kruth til tross. Det er kanskje ikke så farlig, etter noen runder med denne samleren vil nok behovet for å kjøpe opp hans originale plater melde seg uansett. For de som allerede har det meste fra før, er det ikke så veldig mye nytt å hente her. Townes Van Zandt er en viktig del av den amerikanske kulturarvens, slik John Steinbeck og Woody Guthrie er det. Å kjenne til ham, i det minste gjennom en enkel samler, er intet mindre enn obligatorisk.

In The Beginning… (Compadre, 2003)
Disse ti opptakene er et skattekammer for Townes-fans og musikkelskere i alle land. In The Beginning… inneholder nemlig låtsmedens aller første opptak som har ligget godt bortgjemt helt siden 1966. Først i 2002 dukket de fram igjen fra et støvete lager i Silver Dollar Music, der eks-kone Jeanene og produsenten Jack Clement snublet over dem. Det gir oss en unik mulighet til å høre Van Zandt to år før den klassiske debuten For The Sake Of The Song, og det er bare å takke høyere makter for at noen endelig fant disse dødehavsrullene. Ja visst er Townes ung på denne tiden, det er ingen ”Pancho & Lefty”, ”Tecumseh Valley” eller ”If I Needed You” her – men til å være så tidlige opptak holder dette materialet en standard de fleste andre ferdigformede artister bare kan drømme om. Allerede som 22-åring hadde Townes van Zandt de kvalitetene som senere skulle bli hans varemerke; den varme fortellerstemmen, de melankolske melodiene og de levende tekstene om rastløse vandringer, mennesker som har falt utenfor og personlige spøkelser. Lydkvaliteten er dessuten av bemerkelsesverdig høy karakter, så In The Beginning… fortjener å bli lagt merke til langt utenfor Van Zandts krets av nære venner.

På midten av 60-tallet hadde Van Zandt etablert seg på Houstons og Austins folk-klubber der han vanket med kumpaner som Guy Clark og Mickey Newbury. Det var sistnevnte som fikk ham over til Nashville, og i kontakt med legendariske Cowboy Jack Clement som tok ham under sine vinger. Opptakene med ham peker fram mot senere storhet, men står seg også godt som en selvstendig utgivelse. Her finner vi både pumpende bluesaktige rockere (”Black Widow Blues”, ”Hunger Child Blues”, ”Black Jack Mama”), countryballader (”Waitin’ For The Day”, ”Colorado Bound”) og akustiske folkviser (”Maryetta’s Song”, ”Gypsy Friday”). De to siste sporene, ”Big Country Blues” og ”Black Crow Blues”, gir begge frysninger på ryggen. Med den rullende gitarstilen er han en Cohen forut for sin tid, og hvis du lukker øynene til ”Black Crow Blues” er det som han står rett ved din side når han synger: ’It’s a life worth the living, but we all gotta die’, og jeg tar meg i å tenke at om dette hadde vært hans eneste plate ville han fortsatt vært en legende.

Utgivelsen er dessuten beæret med nydelig innpakning, bilder, tekster, malerier og en kort tekst av John Lomax III. Det eneste jeg savner er litt mer info om de ulike musikerne, men det blir uansett underordnet i den store sammenhengen. Townes Van Zandt døde brått i 1997, på samme dag som Hank Williams – men begge vil for alltid leve med oss videre. Disse opptakene virker som en påminnelse om akkurat det.

Johnny Cash
And I heard a voice in the midst of the four beasts
And I looked and behold, a pale horse
And his name that sat on him was Death
And Hell followed with him

Sings The Ballads Of The True West (Columbia Legacy, 1965)
Det er lite som måler seg med å våkne litt groggy til tonene av tv-serien Bonanza. Den snille kjempen Hoss, rettferdige Ben, Ponderosa – et vemodig bilde av the true west en lørdag morgen. Nå har Columbia Legacy gjort det fristende for oss å dykke dypere ned i vestens mytologi og historikk. Nyutgivelsen av The Ballads Of The True West er som en dobbelepisode og ønskereprise av Bonanza på en gang.

Det er ikke mange generasjonene siden vesten virkelig var vill og utemmet, og bare de 40 årene som har passert siden Cash spilte inn sitt album har den vært gjennom store endringer. Det gamle Ville Vesten har opplevd store folkeforflytninger av solfugler og en urbanisering uten sidestykke i det moderne USA, og byer som San Antonio, Tucson og Reno rager som moderne metropoler. Men mytene om disse områdene lever sterkere enn noensinne, og det er disse mytene Johnny Cash gjør levende med sine låter. Selv om kuguttene har blitt fordrevet, er det kanskje fortsatt mulig å høre hestenes ekko hvis man lytter. Johnny Cash skriver i omslaget:

Listen to the cowboy’s story
And if you cannot hear it
In these legends, songs and stories
Listen closely to the west wind
And the secret that it whispers
In the forest, plains and valleys,
In the sand forever shifting

…True West er et konseptalbum der Cash tar for seg nettopp legender, sanger og historier som alle er knyttet til Ville Vesten. Bakgrunnen for prosjektet var en henvendelse fra produsent Don Law, og med hjelp fra historisk westernlitteratur, countrystjernen Tex Ritter, som fungerte som en slags mentor, samt produsent Frank Jones, fant Cash frem til ’the west wind’ som han sier. Blant musikerne finner vi dessuten The Carter Family (som både deltar som fullt band (vokal), låtskrivere (Mother Maybelles ”A Letter From Home”) og som enkeltstående musikere). Ellers er det et lite stjernelag dette her, Charlie McCoy på munnspill, strengmester Bob Johnson, The Statler Brothers og gitarist Jack Clement. Men aller mest fant Cash tilbake til vesten ved selv å oppleve den, sove der, lytte til vinden og legendene og ’learned to throw a bowie knife and kill a jack rabbit at forty yards, not for the sport but because I was hungry. I learned of the true West the hard way – a la 1965’. Vi tror ham.

Shel Silversteins artige, om enn dystre henge-vise ”25 Minutes To Go” er tatt med, Mother Maybelle har skrevet ”A Letter From Home” spesielt for platen, og Tex Ritter, Ramblin’ Jack Elliott, Carl Perkins og rodeo-legenden Peter LaFarge bidrar alle på låtskriversiden. Her det også eldre klassikere som en gammel engelsk folkmelodi (”The Streets Of Laredo”), ”Green Grow The Lilacs”, visstnok skrevet av en soldat fra Texas i 1848 og funn fra John Lomax’ skattekiste. Arven etter folklorister som Lomax og Harry Smith er de mest umiddelbare, og denne autentiske gjennomføringen bidrar til at Ballads Of The True West høres like frisk ut i dag som for 40 år siden.

Albumet er befriende fritt for svulstige arrangementer, og kun ”The Streets Of Laredo” og ”I Ride an Old Paint” er noe friserte. Det betyr at Cash kan boltre seg relativt fritt med baryton-stemmen og klassisk travtakt. Tekstene er i stor grad historiske, og refererer til Daniel Boone, Tombstone, John Wesley Hardin, borgerkrigen og drapet på president Garfield. Ved å flette inn snakkende monologer (som versjonen av Longfellows dikt ”The Song Of Hiawatha”, her kalt ”Hiawatha’s Vision”) bidrar han til ytterligere å guide oss gjennom vesten som en historieforteller.

Det er langt fra Ponderosa til dagens glitrende metropoler, som David Berman i Silver Jews en gang sang om Dallas: ’How did you turn a billion steers into buildings made of mirrors’. Johnny Cash foreviget krøttersporene dagens skyskrapere er bygget på.

American IV: The Man Comes Around (American Recordings, 2002)
Det er ingen hemmelighet at Johnny Cash begynner å skrante. Den svartkledde klippen har etterhvert blitt gammel, gusten og grå. Men stemmen holder fortsatt, med kledelige rynker og en tungpusten eim av tre og jord, preget av et langt liv. Med The Man Comes Around leverer Cash og produsent Rick Rubin fjerde bind av den akustiske suksess-serien American Recordings. Mer enn noensinne er det lagt opp til en reflekterende plate, der avskjed, savn og døden står som sentrale tema.

Igjen har Cash/Rubin valgt ut en variert blanding av nytt og gammelt, både når det gjelder låter og musikere, og vi finner flust av dyktige artister her: Gitaristene Randy Scruggs, Smokey Hormel, Mike Campbell, Marty Stuart og John Frusciante, Billy Preston (piano), gode gamle Jack Clement (dobro), keyboardist Benmont Tench og vokalistene Fiona Apple, Nick Cave og Don Henley er blant de som yter bistand. I den likevel intime og enkle settingen skapes en sakral atmosfære der Johnny Cash er naturlig sentrum. Han har med årene gått fra å være en levende legende til å bli et ikon, en naturlig autoritet uavhengig av hvem han står sammen med.

Nå tar ikke Cash de mest utfordrende musikalske veivalgene, og mye av spenningen i denne serien har ligget i hvilke låter som blir Cashifisert. Han har tidligere overrasket gledelig med bl.a. Danzig (”Thirteen”), Spain (”Spiritual”), Soundgarden (”Rusty Cage”) og Will Oldham (”I See A Darkness”). På The Man Comes Around er det Depeche Modes ”Personal Jesus” og Nine Inch Nails ”Hurt” som tjener som overraskelsesmoment, og trolig vil virke mest forlokkende på den yngre delen av publikum. Cash har en egen evne til å gjøre andres låter til sine egne, så også her, men det har etterhvert blitt noe rutinepreget over å omforme slike rockelåter, noe som bidrar til at overraskelsesfaktoren ikke lenger er så høy. ”Hurt” er et høydepunkt, sammen med Stings ”I Hung My Head” (som høres ut til å være skrevet for eller av Cash), ”First Time I Ever Saw Your Face” (som høres ut til å være spilt inn i et gravkammer) og Vera Lynns ”We’ll Meet Again”, rørende, med fullt kor fra hele familien.

Stemmen til Cash holder fortsatt mål alene, men han har også denne gangen fått med seg drahjelp på enkelte spor. Når det gjelder disse duettene er det Fiona Apple (på ”Bridge Over Troubled Water”) som gjør best inntrykk med en drømmende og vakker stemme som skaper motsetninger til hans mørke baryton. Don Henley makter ikke å gjøre samme inntrykk på sin egen ”Desperado”, men også Cash høres noe anstrengt ut på denne. Verst går det likevel med Nick Cave som gjør en heller slett figur på Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry”. Cash selv behersker klassikeren til fulle, men Cave evner ikke å komme inn i låten, og det virker i det hele tatt noe malplassert å bruke ham her. Det er også funnet plass til gamle Cash-kjenninger som ”Streets Of Laredo” og ”Sam Hall” (fra Sings The Ballads Of The True West), ”Danny Boy” og skillingsvisen ”Give My Love To Rose”, alle i nyarrangerte versjoner tilpasset platens uttrykk. Det er fine gjenhør og solide låter, men de tilfører ikke allverden.

Friskest av alle er faktisk den syke mannens nyskrevne tittelkutt. Det knauser som platens bibelske bauta, et spor som setter de andre i skyggen med sine tunge referanser til skapelsen og undergangen er den et udiskutable høydepunkt. Cash setter sin skjelvende signatur med stø hånd, men med tanke på at platens beste låt er hans egen får vi bare håpe at han utsetter sitt møte med Herren ennå en stund og kanskje satser enda mer på eget materiale neste gang.

Emmylou Harris: Portraits (Reprise, 1996)
Portraits er en kronologisk tidsreise fra 1975 til 1992, årene Emmylou spilte inn for Warners underlabel Reprise, samt utdrag fra andre samarbeid med blant andre The Band, Gram Parsons og The Trio. Disc 1 inneholder låter fra 1975-78, disc 2 fra 77-85, mens den siste platen følger Emmylou inn på 90-tallet. Det er mange år og mange plater å velge mellom, men sjelden har vel samlerne hatt en mer delikat artist å jobbe med. Harris har en særdeles sterk og jevn katalog bak seg, og det største problemet må vel ha vært hva som skulle lukes bort. Selv om det alltid mangler et par personlige favoritter på slike samlere, er Portraits 3 1/2 time med utelukkende høydepunkt.

Emmylou Harris ble etter sigende oppdaget av medlemmer fra The Flying Burrito Brothers tidlig på 70-tallet. Via Chris Hillman (The Byrds) ble hun lenket sammen med Gram Parsons, som på den tiden var på jakt etter en kvinnelig sanger. Han levde akkurat lenge nok til at vi fortsatt kan tørke tårer til skjønnheter som ”Love Hurts”, ”In My Hour Of Darkness” og ”Sleepless Nights”. Til tross for det korte samarbeidet har Harris og Parsons gått velfortjent inn i historiebøkene blant de store duettparene i musikkhistorien.

Sammen med den sentrale musikeren, produsenten og senere ektemannen Brian Ahern klarte Harris etterhvert å stable sammen en gjeng musikere, og i 1975 kom hennes debutplate Pieces Of The Sky (den egentlige debuten Gliding Bird fra 1968 er den eneste utgivelsen Harris har ’glemt’, noe hun blant annet viste ved å kalle sitt fjortende album for Thirteen). Pieces… inneholdt blant annet hennes egen ”Boulder To Birmingham” og ”Too Far Gone”, og var en utgivelse som umiddelbart ble godt mottatt i brede kretser, og som ikke er hørbart preget av debutnerver. Harris ser alltid ut til å ha hevet seg over rådende trender og genre, og har klart å bli akseptert blant både modernister og tradisjonalister i country- og popkretser. Ikke bare har hun kommet helskinnet ut av det, hun har alltid stått fjellstøtt som en stilsikker og høyt respektert artist. Fra og med hennes andre album, rikt produserte Elite Hotel (1976) har hun mer eller mindre holdt seg på toppen. Med Buck Owens’ ”Together Again” fikk hun sin første #1 hit, mens singlens b-side, den stillfarne versjonen av The Beatles’ ”Here, There And Everywhere”, fant en naturlig plass på poplistene. Akkurat som Harris’ plater ble til over lang tid, er platene hennes seige selgere. Akkurat som Harris selv er trofast og målrettet, selger de jevnt og trutt inntil de tikker inn til gull (Elite Hotel i 1976, Pieces.. i 1980).

Det ’vanskelige’ tredjealbumet, Luxury Liner (1977) høres ikke vanskelig ut i det hele tatt. Igjen griper Harris tak i andres låter og gjør dem til sine egne. Gram Parson (tittelkuttet), Townes Van Zandt (”Pancho & Lefty”) og Chuck Berry (”You Never Can Tell”). Emmylou Harris har ikke bare teft i forhold til velge låter og låtskrivere. Hun har også omgitt seg med noen av vår tids mest profilerte musikere. The Band, Ricky Skaggs, Ry Cooder, Flaco Jimenez, Albert Lee, Waylon Jennings, Dolly Parton, Willie Nelson, Roy Orbison og David Lindley er bare noen av artistene som har spilt med henne opp gjennom årene. Det er som Harris evner å trekke ut det beste og de mest inspirerte sidene av sine samarbeidspartnere, uten at hun selv virker som en vampyr. Både i duetter og med musikere forøvrig blir samarbeidet både gjensidig og en viktig del i Harris’ karriere.

I 1978 tok hun en sprek vending, og vendte seg mot utelukkende yngre låtskrivere. Det resulterte i platen Quarter Moon In A Ten Cent Town og låter av samtidige som Carlene Carter (”Easy From Now On”) og Delbert McClinton (”Two More Bottles Of Wine”). Med Grammy-vinnende Blue Kentucky Girl (1979) tok hun en ny kuvending og søkte helt ned til røttene av countrymusikken. Albumet, som i begynnelsen floppet salgsmessig, inneholder klassikere som ”Everytime You Leave” (sammen med Don Everly), tittelkuttet og rørende ”Beneath Still Waters”. Hun fulgte røttene videre med Roses In The Snow (1980), et album som ganske så vellykket mikser tradisjonell bluegrass med et mer poporientert uttrykk. Det gir seg også utslag i låtutvalget, der vi finner både folkevisa ”Wayfaring Stranger” og Simon & Garfunkels ”The Boxer”. Det bør være unødvendig å si at begge står helt naturlig ved siden av hverandre.

Emmylou Harris er blant de artistene som ikke ble lot seg friste på 80-tallet, verken av styringskåte produsenter eller av nye, fancy instrumenter. Et konsept-album med Levon Helm og Johnny Cash (The Legend Of Jesse James) introduserte tiåret, etterfulgt av Evangeline (1981). Platen er representert her med den morsomme versjonen av ”Mister Sandman” (med Linda Ronstadt og Dolly Parton), et stunt som holder akkurat i to minutter.

Slitasje på stemmen, trøbbel på hjemmebane og behovet for et klimaskifte førte Emmylou Harris fra Los Angeles til Nashville i 1983. Som etter Parsons tragiske bortgang ga hun seg selv tid til en ny start. Hun innledet et samarbeid med Paul Kennerley (de giftet seg i 1985) og etter en lang prosess kom The Ballad Of Sally Rose (1985). Emmylou forsøkte seg igjen med et konseptalbum. Denne gangen omhandlet det tiden med Parsons, uten at hun lyktes å forføre publikum. ”Sweet Chariots” er nå uansett en vakker låt, og et fint minnesmerke over Parsons og hans bortgang i Joshua Tree.

I motsetning til ambisiøse Sally Rose ble Angel Band (1987) godt mottatt, og innspillingen var langt mer puritansk enn hva som var vanlig. Tidligere samme år opplevde Harris også en gigantisk kommersiell suksess med Trio, et samarbeid med Parton og Ronstadt. De tre fjellstemmene tok hillbilly-musikken opp på et nytt nivå. Drevet frem av hitsinglen ”To Know Him Is To Love Him” ble den en millionselger. Til tross for et noe glatt pop-preg (den gjorde det da også nesten like godt på poplistene som på countrylistene) er de tre låtene her som akkurat passe med krem på en stor, deilig bløtkake.

Emmylou Harris har alltid vært tro mot sine musikalske røtter, og hva var mer passende enn å avslutte sitt Warner-forhold med live-platen At The Ryman (1992). Det var en hyllest til Ryman, stedet som huset radioshowet Grand Ole Opry fra 1943-1974, og som fikk Harris til å kalle platen for Hillbilly Dust. Gjerne det, men ingen kan tørke støv som henne. Som alltid låter tolkninger av både nytt og gammelt materiale fortsatt friskt og tidløst, og det er nesten umulig å datere låtene og innspillingene uten å smugkikke på følgeteksten. Felles for alle sporene på Portraits er at de holder en svært høy standard i alle ledd.

Portraits holder en gjennomgående klar og god lydkvalitet som tjener Harris’ klare stemme og alltid nydelige produksjon. Det eneste lille spørsmålstegn jeg stiller meg er hvorfor det er gjort rom for en fjerde plate inne i boksen, men det kan kanskje noen andre svare på. I tillegg til nevnte spor (og mange, mange flere) inneholder samlingen også enkelte opptak som tidligere ikke har vært utgitt, blant annet Don McLeans aldeles fortryllende ”And I Love You So” (muligens verd prisen alene) og Dylans ”When I Paint My Masterpiece”. Dette er ikke en kompletterende samler, men mer en samling gullbarrer fra en rikholdig gruve. Legg til et informativt (om enn noe tynt) hefte, så har du en perfekt gave til deg selv.

Willie Nelson: The Great Divide (Lost Highway, 2002)
Det er opp til deg nå, Willie. Johnny har akkurat fylt 70 vintre og begynner å bli blek rundt det svarte nebbet sitt. Waylon har tatt ut på den Store Reisen og Kris er tilbake på oljeriggen. Du er den siste Highway Man i et land og en verden som sårt trenger din stemme i disse tider. Kan du forføre oss igjen, Willie?

Den lille mannen med det lange håret, den vibrerende nasale stemmen og det vennlige smilet har sunget seg inn i The Great American Songbook (Stardust, 1978), vært rebell og outlaw, en potforkjempende skattefuskende røver, stått oppreist i storm og uvær, støttet de svake rundt seg. Diskografien er en kvalitativ berg-og-dalbane, men han har skrevet klassiske låter for store artister og tolket andres på en stor måte. Derfor gleder vi oss til en ny Nelson. The Great Divide ser umiddelbart innbydende ut (Lost Highway gir nesten alltid ut strøkne utgivelser). På omslagsbildet holder han opp en sliten gitar, preget av gamle sår, skrammer og et langt liv, litt som Willie selv. Bildene på innsiden viser ham i ørkenen og i skogen, smilende med gitaren på skulderen og hatten på snei, skuende utover i landskapet hvor han hører hjemme.

The Great Divide skulle så gjerne vært en ny Willie-klassiker. Men det er det ikke. Den spretne, men anonyme pop-åpningen (”Maria”) overøses av instrumenter og er et lite forvarsel om hva som skal komme. Da er duetten med Lee Ann Womack et betryggende løft. ”Mendocino County Line” er en klassisk kjærlighetsduett i beste Nashville-stil, og med to stemmer som står godt til hverandre. Fint felespill utligner noe av det glatte preget og lover godt for fortsettelsen. ”Won’t Catch Me Cryin’” er en lavstemt ballade, som igjen forringes av det store uttrykket produsent Matt Serenic tydeligvis jakter etter.

’I was looking for America, in a western movie’ åpner Nelson på ”Last Stand In Open Country”. Der finner han ingen ringere enn ’Pike Bishop stridin’ through agua verde’ Gjennom William Holden fremstilles denne bankrøveren og outlawen i Sam Peckinpahs The Wild Bunch. Den starter som en klassisk skillingsWillie-vise, som avsluttes med det faktum at det alltid finnes yngre krefter klare til å overta; ’Someone younger steppin’ up to be the next outlaw’. Det er mulig det finnes en ironisk dybde i det faktum at Nelson har fått Kid Rock som medvokalist på dette sporet. Willie kan nok være en Pike Bishop, men ungfolen er på ingen måte en verdig arvtager. Last Stand… druknes fullstendig i pompøse gitarer og Kid Rocks heseblesende stemme, som ikke en gang Willies stolte røst klarer å drukne. Takket være det plagsomme arrangementet blir dette en låt som hører mer hjemme på flaggviftende arenaer og andre patriotiske massemønstringer enn i en blodig western-setting.

Det er med sorg å melde at de gode melodiene og ditto tekstene ved flere anledninger overøses med en altfor pompøs kledning. Det gjelder særlig duetten med Sheryl Crow (”Be There For You”) med sin flotte intro, og likelydende ”This Face”. Ved hjelp av en storslått oppbygging fjernes Nelson fra gitaren og landskapet sitt, og plasseres på et sted han ikke virker like komfortabel. Heller ikke de to mest kjente coverlåtene kan rette opp helhetsinntrykket. Cindy Laupers gamle hit ”Time After Time” oser lite oppfinnsomhet, mens versjonen av ”Just Dropped In” er svakere enn Kenny Rogers, særlig savnes det friske damekoret som Nelson ikke klarer å løfte alene. (Det er for så vidt greit, da vi snakker Rogers’ egentlig eneste brukbare låt.) Legg til en dvask soulpop-duett med Brian McKnight, så begynner denne utgivelsen å bli ganske håpløs.

Heldigvis reddes stumpene av tre glitrende spor: Tittelkuttet, ”Recollection Phoenix” og avslutningsnummeret ”You Remain” med Bonnie Raitt. Felles for disse tre er at Willie Nelson får holde på stort sett for seg selv. Da er han best, der er han hjemme. Vi høres ved neste vannhull, Willie.

Bjørn Hammershaug

Lizards In The Sun

15/12/201315/12/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

5000 miles over airplane graveyards
Landmass oceans wide
Over continents a sonic wind
Honing in on a tune no one can hear
Perfect pitch, simple glitch, promises
Over the skies, in disguise

Calexico
Calexico har sin forhistorie som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Joey Burns og John Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og en viss distanse til mytene, er noen av pilarene til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, et uttrykk som skulle bli en målestokk for senere utforskninger i dette varme, vindblåste soniske landskapet.

Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Calexico reiser lengst og våger mest på sine mer uortodokse utgivelser. I større grad enn på sine offisielle skiver kombinerer de sin geografiske tilknytning til grenseområdene med musikalsk vennskap til Chicago-style post-rock. Travelall er tross sin semi-offisielle status ingen B-side samler. Som en 50 minutter lang oppdagelsesferd der Burns/Convertino igjen utforsker hemmeligheter i sin store instrumentsamling og med sitt romslige musikalske vidsyn. Nesten ni minutter lange ”The Waves Crashing…” setter tonen på denne helinstrumentale platen. Med Robert Mazureks bistand kan den minne om en søvnig Miles Davis anno In A Silent Way. Sammen med finalen ”Flat Handed And On The Wing” (som varer ca. 13 minutter og er altfor kort) kler Burns og Convertino Travelall med hviskende minimalisme, dyp bass og vispende rytmer, der ingen lyder er feilplassert. Selv om ingen av de andre sporene har den samme himmelske søken, nevnes jazzy ”Cachaca”, stemningsfulle ”Driving To Get Away” og sydlandske ”Lunada Lando” som minneverdige øyeblikk.

Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Når Calexico slipper singler og EP’er gjelder det å passe på, for da er det ofte mye snadder å hente. Så også med denne. Med en spilletid på nesten førti minutter og med tre vellagde musikkvideoer inkludert, er Even My Sure Things Fall Through nesten jevngodt med en vanlig fullengder. En instrumental miks av ”Sonic Wind” innleder det hele, dominert av trompetist Jacob Valenzuela. ”Crystal Frontier” er en vinnende gladlåt som er det nærmeste denne gjengen kommer Enrique Iglesias. Men teksten er en sterk beretning om de menneskene som til enhver tid befinner seg langs den svidde grensen mellom Mexico og USA. Den elektroniske duoen Two Lone Swordsmen har tatt seg friheten til å remikse “Untitled III”, revitalisert ved hjelp av moderne rytmeinstrumenter og synther, men med den tunge stemningen fra originalen i behold. Vellykket. De gjør dessuten en cover, ”Chanel No. 5” av Mark Eitzel. Han kan skrive de vakreste viser, og Calexico evner å tolke ham som det skulle være deres eget stoff. Jeg blir igjen slått av hvor intenst og avslappet Burns synger. Enda bedre gjør han det på sin egen ”Crooked Road And The Briar” (fra Aerocalexico, 2001). Igjen en klassisk historie fra Burns’ skattekammer, om småbyjenta Rosemary som brutalt blir myrdet, hvorpå byens justis henger den uskyldige, fattige fylliken Rufus. I all sin elendighet løftes låten opp mot det himmelske mens hun blir ’dragged through the darkness, beneath the lonely cypress’ ”Banderilla” er et stemningsfullt trompetkall mot månen, før den elegant slår om til en glad mariachi. Og som for å vise frem hele sitt register avsluttes det med lange og mystiske ”Hard Hat”. Dette er en stil jeg setter aller høyest hos Calexico, disse lange svevende avantgarde-lignende komposisjonene som tilsynelatende mangler både mål og mening, men som er aldeles praktfulle der de langsomt forsvinner inn i Sonora-nattens veldige mørke.

Feast Of Wire (City Slang, 2003)
Feast Of Wire er i sin helhet mer reservert enn deres tidligere. Med mørke, novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store – og gledelige – overraskelsene uteblir. 16 låter og snaut femti minutter er i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den kollektive stemningen som kjennetegner dette bandet kan fort snu fra å være en styrke til å bli en sprikende helhet. Selv om sluttresultatet er stilsikkert og lekkert har de heller ikke denne gangen klart å utløse sitt fulle potensial, å veve sammen det store mesterverket av et lappeteppe. Men du verden, det er mye fint her. Ta ”Sunken Waltz”, en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:

Prayed it would rain and rain
submerge the whole western states
call it a last fair deal
With an American seal
and corporate hand shake

”Quattro (World Drifts In)” er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og sine fine strykerarrangementer. ”Black Heart” er et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en elegant atmosfære til Burns’ skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På ”Close Behind” blandes de inn med en blåserrekke fra gamle Mexico, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen.

Ønskes renere Mexico-innflytelse kan du høre tradisjonelle ”Across The Wire” og ”Güero Canale”, men sett under ett er det mindre spor av Mexico enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy ”Attack El Robot! Attack”. Det rene jazzsporet ”Crumble” skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske ”Not Even Stevie Nicks…” er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen på full fart utfor stupet.

Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Calexico har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried To Dust skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried To Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.

De benytter seg av mange velkjente virkemidler. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander – hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av, bygge videre på. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western… alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret – og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.

Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige ”Red Blooms”, satt til Russland). Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. ’I’ll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me’ heter det i mørke “Man Made Lake”. Det er fra her, fra spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam (Iron & Wine) i ”House Of Valparaiso” er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. ”Slowness” er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: ’Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways’ (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: ’Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate’s Pass’ (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På ”Fractured Air (Tornado Watch)” blir naturen vred, ’from the delta to the plains’. Det er mange slike bra låter her, og jeg må trekke fram et par til: ”Bend To The Road” er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. ”El Gatillo (Trigger Revisitied)” er et nikk tilbake til The Black Light, hvor vi tar del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende ”Contention City” er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk med Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback) på gitar.

Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdig lagt. I det er Carried To Dust en helt sentral brikke.

Brokeback
Just runnin scared, feelin low
Runnin scared, you love him so
Just runnin scared, afraid to lose
If he came back which one would you choose

Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Musikere løst tilknyttet den sjangerløse Chicago-scenen evner stadig å forvirre sine lyttere med nye påfunn. Det er ikke så farlig så lenge de leverer varene, så som Brokeback gjør. Det er mulig å fylle spaltemeter med hva de involverte ellers bedriver tiden med, men la oss for enkelhets skyld forklare at Morse Code er et møte mellom Tortoise, Calexico, Yo La Tengo og Stereolab. Den roadmovie-lignende undertittelen Across The Americas er ikke misvisende da dette er visuell musikk – en road movie i plateformat. På den lange åpningslåten ”Lives Of The Rhythm Expert” er det ikke melodien man fester seg ved, men heller den strukturløse stemningen. Ved hjelp av en pulserende rytme og orgeldroner blir man gradvis sugd inn i et vakkert kaos, som minner en del om krautrockband som Faust og Kraftwerk. Et stykke samtidsmusikk av typen ambient avantgarde. Den andre lange komposisjonen, ”Flat Handed And On The Wing” er mer minimalistisk i instrumentalbruk, men samtidig mer melodiøs og gjenkjennelig i formen. Med en rolig bassgang i bunn får Joey Burns’ twang og Birdsongs følsomme blåsespill fritt spillerom, og sammen blir dette noe i nærheten av ambient western og hinsides vakkert. Som en bonus, og en forløsning kan man nesten si, avsluttes reisen med en nydelig versjon av Roy Orbisons ”Running Scared”. En fantastisk lytteropplevelse har dette blitt, som i tillegg tilbyr to videofilmer av Braden King, som ytterligere underbygger meningen som ligger i tittelen. Filmene tar oss bokstavelig med Across The Americas.

Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Brokeback har denne gangen strukturert låtene sine til ni separate og ganske varierte stykker fordelt på snaue 40 minutter. Man kan lett argumentere for at det er for mange låter på for liten tid, men det er til gjengjeld mye fint å høre på. Slik som “Lupe”, som er Brokeback på et mer rytmisk og jazzy spor, der oppstykkede elektroniske puslebiter finner sin rette plass ved hjelp av kornettist Rob Mazurek og trommis Chad Taylor.

”Name’s Winston, Friends Call Me James” introduserer Sterolabs Laetita Sadier (nå i samarbeid med Douglas McCombs i Frankrike under navnet Monade) og Mary Hansen (bless her, dette er hennes siste opptak) som messer frem drømmende vokallyder. Det minner en god del om det vi fikk presentert på Oslo Jazzfestival 2002, og deler naturlig nok noe av den distingverte franskklingende cocktailsmaken til Stereolab. Den samme stemningen kommer igjen i ”In The Reeds”, og akkurat som den beklagelig stillestående opptredenen i Oslo, blir denne stilen også noe anonym på plate. På ”50 Guitars” drysser de sine drømmer som sildrende harpetoner nedover ryggen vår i en låt som beveger seg til ytterkantene, der Pharoah Sanders og Alice Coltrane befinner seg, men også denne svinner uforløst vekk uten at musikeren evner ta den videre utover en komfortabel dvaletilstand. På coverversjon av Tortoise’ ”The Suspension Bridge At Iguazú Falls” (fra TNT) er den lett gjenkjennelige basslinjen bevart, mens strykere (av de allestedsnærværende ’the machines’) erstatter moderbandets klokkespill og lydrikdom. Nok en gang, veldig fint, men den overstiger ikke originalen. Jeg trives best sammen med Brokeback når de legger seg på en mystisk 50-talls Roy Orbison møter David Lynch på One Eyed Jacks. ”Everywhere Down Here” med søvnig twang-gitar og John McEntires flytende orgel er som sistedansen der. Aller stiligst er likevel den skrekkelig korte avslutningen ”Pearl’s Dream” (en cover fra filmklassikeren Night Of The Hunter (1955) med Robert Mitchum i hovedrollen) hvor Mary Hansen gir oss frysninger på ryggen på sin ferd opp til månen.

Mens Across The Americas var en sammenhengende lang reise gjennom mange land og sinnstilstander, er denne mer som enkelte postkort fra stoppesteder på veien.

Friends Of Dean Martinez
Det var i 1994 Giant Sands steel-gitarist Bill Elm dannet sitt eget band, helinstrumentale Friends Of Dean Martinez. Han fikk med seg blant andre Joey Burns og John Convertino (Calexico), og sammen skapte de stemningsfull kaktuswestern og cocktailsippende lounge med en smakfull spice av amexicana på skivene The Shadow Of Your Smile (1995) og Retrograde (1997, begge Sub Pop). Etterhvert har Elm og Semple beveget seg inn mot mer eksperimentelle og varierte musikalske retninger, med kontinuerlige utforskninger som har ført dem et godt stykke unna typisk ørkenrock. Ørken, surf og western-lounge er tre sentrale elementer i deres musikk, men Elm og gitarist Mike Semple har langsomt beveget seg inn i en dunklere og mer diffus verden.

Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001)
Wichita Lineman åpner som en bombe, og vil kanskje få deg til å sjekke om du har lagt riktig plate i spilleren. Etter at en film ruller i gang platen – en gjennomgående effekt som understreker den filmatiske effekten i musikken – vrenges det ut beintunge gitarer som dundrer og drønner som om verden virkelig er i ferd med å gå under. Etter apokalypsen entrer vi så inn i ørkenen. Her har tiden stått stille siden bare-gribbene-vet. Solen, kaktusene, en mesa, en ridende mann langt borte. En forlatt bensinstasjon. Sand. Ennio Morricone flyter forbi på en luftspeiling. Harry Dean Stanton snubler rundt i nærheten. Mørke skyer bærer håp om regn og frykt om uvær.

Dette er scenen til Friends Of Dean Martinez. Dette er bildene som flimrer forbi på de tre åpningssporene: Den knusktørre åpningen avsluttes med ”In The Wire”, hvor regnet faller tungt i bakken. Da får også steelgitaren hvile litt, og det er på tide å dra opp trekkspillet. ”Incidental” er en vakker folkevise, som letter lytteren fra bakken, som om vi kan se Elms verden i fugleperspektiv. Med bongos, orgel og mellotron i tillegg, kunne den passet fint inn i en av David Lynchs mørkere filmer. Umerkelig flyter den over i ”Tennessee Waltz”. Den er som vanlig flott, uten at den tilføres ny magi. I likhet med den andre coverlåten her, Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”, fremføres begge på ganske tradisjonelt vis. Elm synger gjennom steel-gitaren sin, så det er naturligvis veldig vakkert. Når filmen ruller ut på slutten av “For All Time”, er det mest negative med platen at den er så forbasket kort – i hvert fall virker det sånn.

Wichita Lineman er dermed nok en sterk utgivelse fra Friends of Dean Martinez, og du gjør deg en bjørnetjeneste ved å la denne passere uhørt, enten du skal ha cocktailfest eller bare ønsker å drømme deg bort til en langt varmere verden en stakket stund.

Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Det er fortsatt fullt mulig å gjenkjenne våre venner på deres sjette plate, men sannelig har de beveget seg noen sanddyner bort fra den tradisjonelle ‘ørkenrocken’ vi hørte på deres første utgivelser. Friends Of Dean Martinez passer fortsatt inn i et roadmovie-soundtrack fra sørvesten, men med Under The Waves har de for alvor også søkt mer i retning av psykedelia, eksperimentell ambient og lekre, tunge grooves. Med seg har Semple/Elm et stort antall personer/instrumenter (chamberlin, omnichord, dobro og Moog) som brukes for å skape en nærmest dommedagstruende stemning.

Åpningen “H-Hour Minus Five” kan minne om tidlig 70-talls Pink Floyd med en skummel blanding av orgel, theremin, cymbaler og boblende bakgrunnsmystikk. Den griper tak i nakkehårene som reiser seg og fører oss med ned i dypet, langt under de støvete landeveiene på overflaten. Etter seks minutter er vi endelig nede på havbunnen, og der sitter Elm foran sin skitne stålgitar og sender ut seige toner på ”And Love To Be The Master Of Hate”. Dette er blant platens mest gitarorienterte spor, ellers er det lite muntert folkpreg igjen. Under The Waves er innadvendt, og gjenskaper bilder av solbrente grenseoverganger og faretruende hetebølger. Prisen for flotteste spor går til ”Indian Summer”, hvor en orkesterlignende chamberlin skaper et tungt og svulstig preg sammen med steel gitaren til Elm. Noe mer stillestående blir tittelkuttet og ”On The Shore”, men begge bidrar til å underbygge en trykkende stemning som er en David Lynch-film verdig, og som ikke slipper taket før himmelske ”Cahuenga” igjen lar oss se sollyset idet vi langsomt flyter tilbake til verden.

Random Harvest (Glitterhouse, 2004)
Elm St.
Random Harvest viser at om Friends Of Dean Martinez ikke løsriver seg fra sin bakgrunn, så benyttes den mer i et spill der grensene hviskes bort. Dette er ikke deres sterkeste 40 minutter, men nok en vellykket beskrivelse fra et av USAs minst befolkede og mest mytiske områder. Etter introen, spionfilm-temaet ”So Well Remembered”, føres vi inn i et lite belyst rom der David Lynch og Ennio Morricone drikker cocktails og legger skumle planer for en ny widescreen-fortelling med det sørvestlige USA som bakteppe. ”Ripcord” er langtrukken steel gitar, duvende orgeltoner og shakers, alt traktert av Elm og med Semple på gitar. Så bærer det inn i natten på Lost Highways for en periode. De 3-4 neste låtene flyter over i hverandre og danner et sammenhengende soundtrack. Det er orgelet som bærer ”The Winter Palace”, som tittelen indikerer et kjølig stykke musikk der blikket vendes opp fra ørkensanden og mot den enorme stjernehimmelen. På det saktegående og vindblåste tittelkuttet vender steelen tilbake med en vakker melodi, men vevet sammen med tunge, klagende gitarer skapes igjen urovekkende bilder. Elms synth-strykere er gjennomgående og gir Random Harvest et mer, skal vi si, kitchy preg enn strengt tatt nødvendig. 9 minutter lange ”Dusk” er et sentralt spor. Med konstante orgeldroner og gitarene som kjemper seg opp får låten bygge seg opp, men uten å nå et utløsende klimaks. Den ebber ut, og etterlater et en noe uforløst stemning som også preger deler av platen. ”Why Does My Heart Go On Beating” er et av vennenes mest abstrakte stykker, en skummel fluesurrende og pulserende lydskisse som lukter død og beven. Den kunne gjerne vart lenger. Ikke før med mariachi-gitaren på ”Lost Horizon” aner vi igjen morgenvarmen, og med ”Nowhere To Go” døser de ned for godt etter en nok en aften med peyote og mezcalin, der Semple får lov til å ta den siste harde gitarsoloen sin, inntil Elm tar frem klokkespillet, legger over ham pleddet og sier god natt.

Random Harvest var også tittelen på et sentimentalt amerikansk melodrama innspilt under krigen, om en krigshelt med hukommelsestap. Det var en rørende historie om tap og kjærlighet. Og som en gammel film fra 1942 driver Friends Of Dean Martinez rundt i de skrinne ørkenområdene et sted mellom lysene fra Las Vegas og Stillehavet, og leter etter noe som har blitt glemt på veien mot neonglansen.

Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Lounge Lizards
’Maybe there’s not much to be said about an instrumental album.’ Sitat Bill Elm. Kanskje, men vi får prøve litt likevel:

Elm aka Dean Martinez og hans frender har cruiset langs de støvete ørkenveiene der nede i grenseområdene i mange år nå. De har tatt oss med i åpne biler, servert tequila på spøkelsesbarer og vist oss brennende solnedganger bak glødende western-kulisser. De har alltid vært på vei, alltid tatt oss med videre, gjennom varme, late dager til bekmørke, truende netter. På Lost Horizon har de stanset bilen, viftet bort fluene og satt seg ned i skyggen for å skrive et nytt postkort fra langtvekkistan. Poststempelet avslører at de fremdeles er et eller annet sted i sørvestlige USA der himmelen er vid og perspektivene uendelige, at de nå er en stram, enhetlig trio og at pausen deres varer i cirka 40 minutter, from Dawn till Dusk. Etter 10 år på veien byr ikke bandet lenger de store overraskelsene, det er mer den egenartede elegansen de finpusser og rendyrker, og ikke minst det delikat lydende bilde i widescreen som rulles opp, nå mer abstrakt penslet enn noensinne. Selv om geografien er de store, åpne landskap, så inkorporerer de elementer av både post-rock, American Primitiv og ambient inn i sin lille ørkenlounge, langsomt surfende på sanddynene i solnedgangen. For det er ingen flammende lidenskap over Lost Horizon, heller en nær resignert stemning av stillstand, om ikke stillestående, så en form for fredelige ettertenksomme dager i solen. Dype drag av steelgitar, pakket rundt med dyner av synth, lette trommedask, en gitarlinje som stryker forbi. Mike Semple lar riktignok el-gitaren dominere med ganske harde tak hist og her (”Heart Of Darkness”, ”Hidden Out Of Sight”), men albumet løfter ingen tak eller blåser opp til voldsomt uvær. ”Landfall” vil sette deg i rett modus; 8 minutter med ren vellyd, så tilbakelent og lettdrevet at det bare er å legge seg tilbake å nippe til tonene som flyter forbi.

Det er og blir Bill Elms steel som pensler ut de store bildene. En låt som ”Dawn” gynger som en hengekøye over vibrerende asfalt i sommerbrisen. ”Somewhere Over The Waves”, “All In The Golden Afternoon” – titlene taler sitt tydelige språk. Disse oasene av noen låter som dupper i vannkanten, myser skrått mot sola og bare dovent følger vinden til de forsvinner et sted i horisonten, two hundred miles away. Det er ikke materie som tar pusten fra en, snarere senker pulsen og gir rom for andre tanker. Når de pakker sammen for sin ”Departure” skjer det ikke med stor dramatikk, kanskje en tanke vemod, ingen tårer. På med hatten, senk bremmen, ned med taket, et siste blikk over skulderen. Morricone vinker slapt i det fjerne. Lanois ser opp et øyeblikk. Fahey spiller på radioen. Bilen starter. Veien venter. Solen sender sine siste stråler over den tapte horisont… sukk.

Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004)
Ontariozona
I Canada har særlig to byer markert seg kraftig på det musikalske kartet de siste årene: Montreal og Toronto. Førstnevnte med en rekke beslektede artister innen apokalyptisk post-rock, gjerne sentrert rundt etiketten Constellation, i Toronto en noe lysere indie/post-rock scene med band som Do Make Say Think og Broken Social Scene i spissen. I Valley Of The Giants møtes sentrale skikkelser fra begge byer langt ute på landet i Ontario, i et lite gårdshus under en kald vinterstorm, for noen stunder med improvisert folk-musikk og filmtitting. CV’en til de involverte avslører nærkontakt med blant andre Shalabi Effect, Godspeed You Black Emperor, Set Fire to Flames, Do Make Say Think og Broken Social Scene. Det kan lett høres.

Her går det hovedsakelig i instrumental, ettertenksom og knapt bærende post-rock/folk, i stor grad improvisert fram av Sophie Trudeaus feledroner og Anthony Secks gitar/lap steel. Sammen med resten av Valley Of The Giants tegnes bilder som kan leses både som soundtrack til den kalde naturen rundt innspillingen, men også som et tungstemt besøk til naboen i sør. Det nydelige omslaget med motiver hentet fra den amerikanske sørvesten kommer særlig frem i meksikansk-inspirerte og platens beste spor ”Cantara Sin Guitara”, med gråtende mariachi-trompeter. Mer western i det 10 minutter lange tittelkuttet med Morricone-plystring og luntende travtakt, som sammen med ”Back To God’s Country” etterhvert bryter ut i en blanding av mektige gitarer og Charles Spearins ville trompet som sammen jager rundt i ørkenen i en peyotedans halvgale av tørst og sult.

Paris, Texas-stemningen er sterkest i ”Claudia & Klaus” (må vel være et nikk til Werner Herzogs Fitzcarraldo, med Klaus Kinski og Claudia Cardinale, vil jeg tro) og ”Waiting To Catch A Bullett” (sic). Men de unngår å tråkke for lenge langs veier som Dirty Three og Boxhead Ensemble har gått opp tidligere, og de søker en mer eklektisk vri the canadian way. Innbydende vokal besørges av Deirdre Smith i ”Westworld” (nok en filmreferanse; Michael Crichtons futuristiske western med Yul Brynner som en slags robotcowboy var visstnok en inspirasjon for hele platen) og ”Bala Bay Inn”. Hennes bidrag gir platen en mer poppa dimensjon, nærmere Neko Case eller Hope Sandoval. Særlig ”Bala Bay Inn” er underholdende, der alle joiner med på en slags allsangavslutning: ’If you smoke that shit, you better get your mind right…’

Rusten fele, mektig tremologitar, storslåtte crescendoer, gnissende strenger, langstrakte sletter, kneisende mesaer – Valley Of The Giants er et område som er besøkt av mange. Denne platen gir ikke akkurat ny innsikt til dette landskapet, den mer fryser et bilde av nåtiden, og ikke i samme grad fremskaper den grimme illusjonen av et samfunn på randen av kollaps slik for eksempel Godspeed You Black Emperor er kapable til. Valley Of The Giants viser mest av alt at det kanskje ikke er så stor avstand mellom de varme, øde ørkenområdene i USA og snøstormen som uler rundt ørene deres på bygda i Canada. For dere som trives i slike landskap vil dette være godt selskap.

ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
A = Amor, B = Belhom, B = Burns, C = Convertino. Amor Belhom Duo + Calexico, altså. Calexico tør være et kjent navn, men kanskje ikke alle har kjennskap til den franske duoen? Naïm Amor og Thomas Belhom forlot like godt de franske vinmarker til fordel for søken etter sine blodsbrødre i ørkenen, og deres selvtitulerte album fra 2000 bar tydelig preg av god støtte fra blant andre Calexico og Howe Gelb. Som bi-medlem kjenner vi igjen Marianne Dissard, den franske studinen falt pladask for Tucson, og har blitt en gjenganger i disse kretser (hun bidro på ”The Ballad Of Cable Hogue”).

Med Tête À Tête slår duoene seg like godt sammen til en kvartett, og med det er det duket for en i utgangspunktet spennende krysning av chansons og prærie. Calexico er kjent for å lykkes med sine musikalske eksperimenter, enten det er innen avantgarde eller mariachi, og med familierøtter i Italia og Tyskland burde de også være rette personer for et sådan prosjekt. Det er derfor litt trist å melde at Tête À Tête ikke har blitt så forrykende som vi kanskje kunne håpet på, men en fin plate har det blitt. Det er en klar kvalitetsforskjell mellom de to bandene som dette samarbeidet ikke klarer å utligne. Et eksempel er vokalkuttene, for eksempel franske ”Elevator Baby” kontra Joey Burns’ ”Gilbert”. Med stotrende engelsk og svak stemme makter ikke franskmennene å skape liv med sin ballade, mens smygeren ”Gilbert” like gjerne kan bli en kommende Calexico-klassiker.

Det er umulig å ikke la seg bevege av den vakre instrumentale ”La Valse Des 24 Heures”, hentet fra Amor Belhoms nevnte plate. Den waltzende introen forlates dessverre like raskt som den kommer, og de tre neste kuttene er ikke egnet for evigheten. På ”Mobile Home” synges det på fransk om det tokulturelle ståstedet til Amor og Belhom: ’Today I live between two countries, USA, France’ (tekstene er for sikkerhets skyld trykt på begge språk). Heldigvis bedrer det seg etter hvert, og John Convertinos nydelige pianolåt, ”Orange Trees In The Yard” er en perfekt åpning til Gilbert – den triste historien er verd platen alene.

Med unntak av et par korte anonymiteter står vi dermed igjen med to lange, instrumentale spor: ”The Wrestler’s Masque” og ”Le Savon Se Dissout Dans La Rigole”, som tilsammen klokker inn på snaue halvtimen. Begge sporene er mer eksperimentelle i formen, og låter som en søvnig jam mellom musikere på søken etter den evige natt. De drømmende tonene vil nok gradvis gripe tak i deg, enten du har sovnet eller fortsatt er våken.

Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Samarbeidet mellom Thomas Belhom og Naïm Amor har visst opphørt. Franskmennene dro til Tucson som Amor Belhom Duo, der de raskt fant seg til rette sammen med kretsen rundt Calexico, et samarbeid som utkrystalliserte seg i Tucsons svar på ABBA; ABBC. Nå må Thomas klare seg på egen hånd, og det gjør han tilsynelatende aldeles utmerket.

Det er ikke noe særlig informasjon på den utgivelsen jeg sitter på, men han er vel ikke helt ensom der ute i ørkenen. David Grubbs (Gastr Del Sol) kan i hvert fall høres på gitar og vokal, men ellers er det nok Belhom som styrer spakene, med gitar, bass, trommer, opptaker, trekkspill, keyboards og alt som skal til. Remedios har blitt et finstemt album med lik vekt på solsvidd ørkenrock og lat post-rock. Han tegner noen riktig så troverdige bilder av kaktusskygger og spøkelsesbyer, en stemning som holdes gjennom hele platen. Utstrakt bruk av trommer/perkusjon driver låter som tittelsporet og ”Who’s Big”, mens langsom twang og akustiske stunder foran leirbålet (”Kingdom”) holder tempoet stort sett nede. Belhom viser at han er i ferd med å bli godt kjent i grenseområdene mellom USA og Mexico. Han treffer best med stemningsfullt vennlige bilder som ”Two Minutes Heaven” (trekkspill/gitar), den lange og dvelende ”Sur Le Depart” og ”Mathilde”. Han dyrker også mer mystiske nattstemninger (franskhviskende ”Métastase”, med noen ubehagelige skrapende lyder) og minnes sitt hjemland i ”Viva/USA” (’When I live in France, it’s all different, small streets walking alone’). Remedios er faktisk noe av det bedre jeg har hørt fra denne kanten, selv om det ikke er en plate som vil brenne seg fast lenge etter at sanden har hvisket bort fotsporene til Thomas Belhom.

Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003)
I et vakkert sted ute på landet
Bexar Bexar. Jeg vet ingenting om hva eller hvem som gjemmer seg bak dette pussige navnet. Ganske greit egentlig, så kan musikken tale for seg selv. For det som skjuler seg bak det kornete bildet tatt på en eller annen badestrand, er av så behagelig karakter at all tørr info bare ville virket forstyrrende.

Haralambos. Martyr og helgen. 45 minutter med instrumental skjønnhet, forsiktig gitarplukk, smygende electronica, dyp bass og mye vemod. Alle instrumenter spilles uten at en overflødig tone slipper til, gjerne med en akustisk gitar som holder melodien langsomt gående, mens perkusjon og analoge synther veves rundt til hypnotisk effekt. Meget stemningsskapende og ikke rent lite svevende. Noe kan minne om Labradford anno Mi Media Naranja og Brian Enos Apollo-plate. Jeg tenker også en del på Pole og Boards Of Canada. På ”kt” (kjekke låttitler) vil jeg blande inn Erik Satie og hans Gymnopédies, her med varsomt knitter i bakgrunnen og et hint om at Bexar Bexar bør være like aktuell i ~scape-kretser som i Kranky-land. Du vil umiddelbart dras inn i deres drømmeland. ”n.r.o.t.” er en dubfantasi i slow motion og ikke ved noe tidspunkt senere på denne platen slippes følelsen av sveve opp i skyene, mens verden sakte svinner ut av syne. Det er dessuten flere øyeblikk her som fremkaller trangen til å felle noen tårer, en egenskap jeg setter svært høyt ved musikk. Det går egentlig ikke an å trekke noe særlig for den opplevelsen Bexar Bexar gir oss, men Haralambos skiller seg ikke kraftig ut i mengden ambient røykepause, ei eller er den svevende nok til at jeg blir helt oppslukt i den. Jeg mener de ville tjent enda mer på å bygge opp stemningene gjennom færre og lengre låter, i stedet blir Haralambos med sine 15 spor noe skissepreget, med litt unødige pauser og brytninger. Hvor storslagen kunne for eksempel ikke ”Memento Mori” blitt hvis den hadde fått lov til å vokse videre utover sine fattige tre minutter?

Nysgjerrigheten tok likevel overhånd til slutt, og jeg måtte snoke litt rundt på verdensveven – uten at jeg ble noe særlig klokere. Bexar er en kommune i Texas. Noen tisker om at Bexar Bexar er et enmannsprosjekt fra samme sted. R. Murphy har layout (Rian, vil jeg tro), Western Vinyl er utgiver. Det er vel egentlig det som er verd å vite. Resten kan høres. Og nytes.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Constellation: The Dark Side Of Montreal

10/12/201311/02/2017 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Do you think the end of the world is coming…?
– Well, the Preacherman says it’s the end of time
He says that America’s rivers are running dry
The interest is up, the stock market is down
You guys have to be careful walking around here this late at night

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse skivene i WiMP

A Silver Mt. Zion: 13 Blues For Thirteen Moons (2008)
Den forrige platen til A Silver Mt. Zion, Horses In The Sky (2005), var en djevelsk affære. Den fyrrige klezmeren ”God Bless Our Dead Marines”, det himmelske tittelsporet, og ikke minst foruroligende ”Teddy Roosevelt’s Guns” – en modernisert og besk utgave av nasjonalhymnen ”O Canada” og et oppgjør med landets servile holdning til den store naboen i sør:

And your grown-ups all gone bankrupt and your children all on drugs/And your doe-eyed policemen demanding more guns/And your distained farmers waiting on the flood/Canada oh canada I ain’t ever been your kin/Overfed and easily led and twisting in the wind…

Horses In The Sky var en plate som bar preg av å ville noe, formidle noe, være seg sinne og frustrasjon over krigen eller hjemlandets generelle situasjon. Tre år senere er det som om krigslysten har blitt erstattet med krigstretthet også fra våre canadiske frender. 13 Blues For Thirteen Moons minner om alt som også kan være treigt med denne Montreal-scenen: Svulmende navn og titler, låtene som på død og liv må strekke seg opp mot kvarteret, det pompøse uttrykket. Det som kan være ’storslagent’ og ’episk’ er de samme elementene som med ett blir erstattet med ’pretensiøst’, ’selvhøytidelig’. A Silver Mt. Zion balanserer på en stram line, og alt er avhengig av – selvsagt – at musikk og tekst skaper den rette balansen, den rette stemningen. Slik de klarte på Horses... eller slik for eksempel Godspeed definerte det hele for ti år siden.

Det er ikke mange slike øyeblikk her. ’One million died to make this sound’ messes det på åpningssporet; en dvelende, langsomt oppbyggelig sak som åpner opp etter 3:45 med tordengitarer og hissige strykere. Men så skjer det dessverre ikke mye mer av spenning i løpet av de resterende 10 minuttene. En engleaktig avrunding til tross: ”1,000,000 Died To Make This Sound” er en studie i fastkjørt repetisjon, slik bandet selv virker stagnerte og trøtte. De har erstattet tidligere finesser og kunstnerisk kreativitet med lass av rufsete gitarlyd og et generelt hardtslående uttrykk. Tittelsporet er en vred faen, tung og kraftfull, men heller ikke her finner bandet noen fruktbar vei ut i spenningens minefelt. Det skyldes ikke instrumenteringen i seg selv, med sin småskranglete blanding av klassisk dannelse og punkrock-estetikk, men også i det faktum at tekstene er mindre tydelige, budskapet blir fjernt. Vokalen til Efrim Menuck begynner dessuten virkelig å bli i overkant plagsom i all sin klagesang. Dramaturgien tør dessuten være så kjent fra før at overraskelsene uteblir. Pluss i boka for en forsøksvis annerledes avslutning, men etter nærmere en time i den samme kverna er sjansene store for at du allerede har falt av.

Carla Bozulich: Evangelista (2006)
Hun kom til Montreal en gang i mørketiden sammen med sin medsammensvorne Shahzad Ismaily og en bunke opptak som de hadde foretatt hjemme i Los Angeles i forkant av selve plateinnspillingen. Her er resultatet etter noen netter i Canada.

Mange vil nok kjenne Carla Bozulich fra band som Geraldine Fibbers og Scarnella, hennes hjerteskjærende, rå og følelsesbetonte røst glemmes ikke så lett. Hun er også den første ikke-regionale artist til å gi ut plate på Montreals fine label Constellation. Det er likevel et klart preg av etikettens trofaste navn her. Halve byen bidrar, og vi finner folk som, i kortversjon, kan knyttes til Godspeed, A Silver Mt. Zion, Set Fire to Flames, Black Ox Orkestar, Esmerine og Sackville. Disse plukkes ut ikke bare i kraft av å være blant de mest kjente, men også stilmessig ganske representative for hvordan også Evangelista høres ut.

’I’m screaming out’ skriker Bozulich desperat på tittelkuttet der Diamanda Galas møter Elizabeth Anka Vajagic i et bedehusmøte rundt århundreskiftet, mens rustne strykere maler fanden på veggen og knirkingen i tregulvet de står på for alvor er i ferd med å gi etter. En følelse av angst, undergang og tragedie ligger tykt over denne musikken – allerede på tittelkuttet.

Den spartanske, rustikke tonen i møte med Bozulichs sterke stemme er gjennomgående, også på melodiske hymner som ”Steal Away” og mer abstrakt baserte lydcollager som ”How To Survive Being Hit By Lightning”. Bozulichs vokale spennvidde bør være velkjent, men sjelden har jeg hørt henne så nært og så rå som her. Hun trenger da heller ikke de store orkestrene til å backe seg, stemmen hennes er tjent med å få romslig med plass. På ”Baby, That’s The Creeps” følges hun for eksempel bare av et enslig kirkeorgel. En coverversjon er det også plass til, noe overraskende kanskje; Low sin ”Pissing” (fra The Great Destroyer). Men denne faller naturlig inn med hennes egenkomponerte materiale, vakker, høystemt og med platens mest støyende partier.

Evangelista har blitt en langsom dødsmesse fra gospelkorets spøkelseshus. Carla Bozulich beskriver selv platen: ’Evangelista is a sound that you can open your chest with, pull out what’s inside and make it change shapes. (…) You will be cradled and near deafened by love and mercy sounds and the sound of your own pulsing blood which used to drive me mad as a child when I would try to go to sleep.’ Eller som Constellation så vakkert sier det: ’An exorcism of a record’. Du er herved advart.

Vic Chesnutt: North Star Deserter (2007)
Vic Chesnutt er en av USAs mest avholdte sangere/låtskrivere, vel så anerkjent blant andre musikere som hos de store massene. North Star Deserter vil neppe rokke ved dette faktum. Dessverre. Chesnutts trøblete forhold til alkohol førte ham i ung alder til et liv i rullestol. Men med god hjelp av sine musikalske venner i Athens, Georgia – ikke minst Michael Stipe – han har han tørket opp og bygget en solid solokarriere med sine sørstatsdraperte viser, i samarbeid med godtfolk som Lambchop og Bill Frisell. Denne gangen har han reist til Canada, og fått med seg et mer usannsynlig lag av musikere fra Montreals undergrunnsscene, blant andre A Silver Mt Zion og Godspeed You! Black Emperor. Dette møtet fungerer over all forventning, der gjestene både tilpasser seg Chesnutts stil og tilfører en tiltrengt egenart til låtmaterialet. De tar ikke fokus bort fra hovedpersonens mangefasetterte fortellinger, men sørger for at hans nylonstrenger møter noe mer motstand enn vanlig. Den underliggende støyen får også lov til å bryte gjennom i små eksplosjoner, og bidrar med det til en verdifull dynamikk som varer platen ut.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 28.08.2007

Do Make Say Think: Other Truths (2009)
Kort oppsummert har begrepet post-rock blitt brukt til å definere variert lydende band med ulik innfallsvinkel til musikk både i grenselandet rock/jazz, instrumental/math-rock og mer orkestral rock. Med postkode Montreal, Chicago eller Glasgow har taggen blitt hektet på mer ukritisk enn genrens opprinnelige betydning (journalist Simon Reynolds’ ’using rock instrumentation for non-rock purposes’). Tidsmessig på topp mellom Tortoise’ Millions Now Living Will Never Die og Mogwais Young Team på tampen av nittitallet, og preget av en del gjenbruk på denne siden av tusenårsskiftet.

Drøyt 10 år senere kan vi nå se tilbake, sjalte ut uvesentligheter, rydde opp litt rett og slett. Torontos Do Make Say Think er blant de som vil stå igjen. De evner å gi ut plater som, om de ikke fornyer en tungt pustende genre, har blåst forfriskende varme inn i ulmende glør. Other Truths, deres sjette siden debuten i 1998, viser først og fremst et band som behersker sitt håndverk til fulle, om det ikke er deres mest inspirerende øyeblikk på utgivelsesfronten.

Do Make Say Think har aldri gått så mye inn på soft/loud dynamikken, snarere som Constellation beskriver er de mellom ’ragged/precise, dirty/clean, atmospheric/stratospheric’. De har aldri vært overdrevent pompøse eller særskilt vanskelig tilgjengelige. Noen kan sikkert vurdere dem som tannløse, men det fratar dem ikke at de lager meget delikat, organisk og uanstrengt instrumentalrock (knapt nok det, de har igjen med seg Akron/Family på vokal) som faktisk har gitt dem et eget uttrykk. De holder seg fremdeles til det de kan best, og Other Truths er ikke preget av å sprenge grenser eller bryte nytt land. Dette er en plate som først og fremst befester Do Make Say Think som feinschmeckerne i sin genre. Delt opp i fire låter, alle på rundt 10 minutter i lengde, kan den lyttes til som en oppsummering av både bandets og post-rockens historie, et destillat av alle deres elementer; ’cerebral, emotional, atmospheric, visceral, cosmic, pastoral, synthetic, organic, meditative, ecstatic’. Bak lite forstyrrende låttitler gjemmer hele dette spekteret seg, fint sortert og med nok tid til hver for utvikling og utdypning. De tre første er ikke akkurat sprikende, og følger en ganske tradisjonell formel. Men lettbente og offensive ”Do”, vokalmessende og blåserdominerte ”Make”, kraut-trippende ”Say” og ikke minst tilbakelente ”Think” – platens ettertenksomme og nydelige avslutning. Other Truths er ikke et nybrottsverk, ei heller direkte ekstatisk å lytte til. Men den er en tilfredsstillende påminnelse om hva som var så henførende med post-rocken i utgangspunktet. Og det er ikke verst bare det.

Evangelista
Carla Bozulich har en omfattende karriere som strekker seg tilbake til det tidlige 80-tall og eksperimenter innen industriell og avantgarde musikk. Mest kjent er hun nok som vokalist i americana-bandet The Geraldine Fibbers, som på et tidspunkt bestod av både Nels Cline (senere Wilco) og Jessica Moss (senere A Silver Mt. Zion). Spennet gjennom hennes virke gjenspeiles da også i Evangelista, hennes prosjekt som tok form i 2006, først som en soloplate av samme navn og i 2008 som et eget prosjekt.

Hello, Voyager (2008)
The Road
Den forrige soloplaten til Carla Bozulich bar navnet Evangelista (2006), og introduserte oss for hennes nyvunne vennskap med deler av musikkscenen i Montreal. Utvekslingen har tydeligvis vært fruktbar, for her returnerer Bozulich med en plate under bandnavnet Evangelista. Igjen har hun med seg en skokk av de fineste musikerne fra Montreal, navn vi til vanlig særlig kjenner igjen fra Constellation/Kranky-scenen, og med nøkkelmedlemmer i Tara Barnes og Shahzad Ismaily. Dette er også den første platen på Constellation fra en ikke-canadisk artist

Carla Bozulich har beveget seg langt nok i både stemmebruk og musikalsk uttrykk til å kunne beskrives i samme åndedrag som PJ Harvey, Jarboe og Patti Smith. Bozulich har en stemme som påkaller oppmerksomhet, der hun vrenger sjelen og røsker lungene ut av kjeften med hissige hves, av og til rødglødende, predikerende, av og til med hulkende trusler. ’I like loud things’ freser hun et sted, og Hello, Voyager tar en liten u-sving vekk fra de mest gotiske sidene av forgjengeren til fordel for en mer høylydt, rocka og låtbasert vinkling. ”Truth Is Dark Like Outer Space”, ”Lucky Lucky Luck” og ”Smooth Jazz” er ubarmhjertig støyblues av den rå, nedstrippede og helt desperate sorten ikke helt ulikt Sonic Youth eller Pussy Galore. Og mellom disse; en aldeles utsøkt senkveldshymne i ”The Blue Room”, spøkelsesaktige lydlandskaper som sender frysninger ned ryggen på den mørkredde (”The Frozen Dress”) og ‘klassisk’ Montreal-sound (”For The Li’l Dudes”). Det hele toppes med det 12 minutter lange tittelkuttet, der Bozulich virkelig får boltre seg i angst og beven, en virkelig djevelutdrivende gospel, en preken på en sort messe.

Teksten er hentet fra et lengre skript som følger med platen, og som ikke bør henges på veggen på barnerommet. Her sammenfaller alt til ett mektig stykke, og platens beste spor er som å åpne døren på gløtt inn i en fortapt verden, en ferd som nærmer seg samme golde, håpløse verden som Cormac McCarthy beretter om i sin opprivende The Road. Hello, Voyager er nok et skritt videre for en musikalsk reisende artist som tør å la seg utfordre, som våger å slippe sine innerste demoner ut til oss stakkars lyttere.

This is me with a blade in my hand. This is my indulgent despair. This is me feeling superior. This is my hit and run. This is me.

Prince Of Truth (2009)
Queen Of Darkness
På Prince Of Truth møter vi igjen mange av de samme folkene som på forgjengeren, og før nevnte Jessica Moss og Nels Cline er igjen med som en del av selve Evangelista. Bozulich har ellers utmerket assistanse, og de mange artistene bidrar til å gi hennes svarte historier både en spennvidde og følsomhet som dette prosjektet fortjener. Hun fortsetter sin kontinuerlige graving etter forstyrrede og komplekse variasjoner, på en plate der hun skrur den mørke skruen enda et hakk strammere. Alle låtene drar seg mellom 5 og 10 minutter i lengde, og det er få lysglimt for lytteren å slappe av til. Åpningskuttet ”The Slayer” introduserer en dommedagsaktig stemning med skjærende gitarer, industriell perkusjon og Bozulichs piskende stemme. ”The Slayer” er en tung start på en plate, som riktignok åpner seg mer etter hvert. Den gravkammerorienterte ”Tremble Dragonfly” etterfølges av den utsøkte cabaret-balladen ”I Lay There In Front Of Me Covered In Ice”. La deg henføre av disse fem magiske minuttene. Sterk er også ”You Are A Jaguar”, som deler noe av Sonic Youths tidlige lydbilde og med Bozulich som en mørkere tvilling av Kim Gordon. Det er i slike øyeblikk Bozulich etterlever Evangelistas merkelapp som ’gospel noise’. Fra den soniske armageddon innledningsvis til den beksvarte ti minutter lange vuggesangen ”On The Captain’s Side” toner ut i natten, er det igjen klart at Carla Bozulich har gitt ut en særpreget plate og – etter noen runder – et givende stykke musikk.

Exhaust: Enregistreur (2002)
The Montreal Witch Project
Det var en av disse dagene da man ligger sykelig lenket til sengen, ute av stand til å bevege seg. Takket være repeat-knappen er det likevel mulig å tilbringe en tilnærmet evighet i fosterstilling mens musikken ufortrødent går i sløyfe. Det var i en slik tilstand Enregistreur fant veien inn i CD-spilleren. Det skulle bli en urolig stund i en blanding av feber-rus, svette og angst, der grensene mellom drøm og virkelighet til slutt ble irrelevante, der skillet mellom søvn og våken tilstand ble diffuse.

I det øyeblikket den dype murringen av ”Gauss” siver ut i rommet er det som å havne midt inne i et intenst parti av et mareritt inne i en skrekkfilm som man ikke kan unnslippe. Jeg ble umiddelbart fylt av en nagende frykt av disse tonene, som merkelig nok også bar med seg et snev av beroligende trygghet. Man er tross alt i godt selskap med trioen: Trommis Aidan Girt (Godspeed You Black Emperor!, 1-Speed Bike, Set Fire To Flames) og bassist Gordon Krieger (Set Fire To Flames) sørger for tromme & bass elementene her, mens båndterrorist Mike Zabitsky er den som holder horrorfaktoren i hevd. Som gjest har de fått med seg gitarist Moya (Set Fire To Flames), og hvem som spiller klarinett sier de ikke noe mer om. Dette er nok en flokk med mørkets fyrster fra Montreals alltid like spennende Constellation. Godspeed har vel vært det sikreste trumfkortet herfra – inntil nå. Exhaust har ikke den samme storslagne eller episke oppbygningen, og er musikalsk mer i slekt med Torontos Do Make Say Think. Med Enregistreur har de skapt nok en rytmisk og groovy skive, med innslag av dub, drum & bass og electronica, der forstyrrende elementer av støyende signaler på ubehagelig vis kuttes, skjæres og limes sammen.

Til tonene av ”Gauss” tar vi altså hånden til den klarinettspillende mannen som plutselig har dukket opp ved siden av senga, og blir med ham inn i det ukjente. Vi er på vei til en skummel verden skal vite, og ferden starter bak vanntårnet. Der står Aidan og Gordon og henger over sine respektive instrumenter, mens de skremmende lydene til Zabitsky jager rundt oss som flaggermus. Det er natt og mennesketomt, men vi hører likevel stemmer overalt. ”Voiceboxed”. Vi møter nattens skapninger som skriker sine dødsskrik fra helvete. Girt slår for livet for å jage dem vekk, mens Krieger leter frem de dypeste tonene det er mulig å oppdrive. Vi beveger oss sakte inn i levningene fra en snøstorm som har frosset alt og alle. Det eneste som fortsatt fungerer er en maskin som sender ut knitrende, høyfrekvente signaler. Det er muligens lyden av femte verdenskrig: ’People sitting on fancy couches waiting for their condo’s value to rise while world war five whirls around our neighbourhood every moving day… For An Ice Storm To Last Until Everything Is Right.’ Etter noen minutter smelter Aidan og Gordon tilbake til sine naturlige former, og finner sammen til en felles rytme som sender oss videre inn i natten, bak malingsfabrikken der det trolig foregår de mest forferdelige ting. En tåkelur kan høres i det fjerne, men vi vet ikke lenger hvor vi er. Girt slår noen prøvende slag, men holder raskt inne. Det er fimbulvinter over hele landet. ”My Country is Winter”. Er det et blikk inn i en skremmende fremtid, eller er det bilder av noe som en gang har vært? De romlende og diffuse trommene og bassen møter sin definitive herre i ”Silence Sur Le Plateau”, som bærer med seg skrekkinngytende bilder av et apokalyptisk framtidssamfunn som allerede har begynt. Det er ikke mulig å komme lenger.

Vi startet vår ferd med ”Gauss”, og avslutter med ”Degauss”, der den klarinettspillende trollmannen tar oss med hjem, og vi kan forlate skrekk-kabinettet fra Canada. Det er blitt dag igjen. Alt er stille. Feberen er borte. Jeg åpner øynene og oppdager til min forbauselse at de har vært åpne hele tiden.

Fly Pan Am: Ceux Qui Inventent N’ont Jamais Vecu (?) (2002)
Fly Pan Am knyttes gjerne opp til den dramatiske og apokalyptiske canadiske musikkscenen, som regjeres av Godspeed You Black Emperor! Det betyr mørk, majestetisk og instrumental dommedagsmusikk. Lenken forsterkes med at både gitarist Roger Tellier-Craig spiller i GYBE!, det felles vennebandet (kaller slike mennesker seg for venner?) Set Fire To Flames, gjennom Constellation, og ikke minst det faktum at de alle har base i Montreal.

På sin debutskive, som enkelt og greit heter Fly Pan Am, kreerte kvartetten toner som slett ikke lå så langt unna GYBE!, men ikke uten at de helt slapp unna et lilebror-stempel. Oppfølgeren Sédatif En Fréquences Et Sillions (den regnes som EP med sine tre låter, men varer nesten en halvtime) var et ikke rent så lite skritt fram, der de introduserte større fokus både mot rytme og dynamikk, samtidig som de dreide mot mer selvutslettende og minimalistiske partier. Alt lå dermed til rette for at alle gode ting var tre, men Ceux Qui Inventent N’Ont Jamais Vecu (?) klarer ikke å følge opp denne fine utviklingen.

Det starter riktignok svært friskt og organisk. Etter et par minutters intro tennes en gnist som driver i gang en lett tromme-bass rytme i en dub-krautstil som ligger tett opp til norske Salvatore eller Do Make Say Think. ”Rompre L’Indifference…” er både dansbar og groovy, rytmen holder stø kurs, mens diverse elektronisk støy skaper nok dissonans til at det også blir spennende å lytte til. Fra og med spor tre stopper dessverre platen å bevege seg videre. ”Partially Sabotaged…” er ganske identisk som forrige spor, men går i et hurtigere tempo. Da den ble avspilt for første gang her, skjedde det på et flunkende nytt anlegg. Det skapte ikke så rent lite angst da platen plutselig begynner å hakke, tilsynelatende stopper helt opp for så å bryte fullstendig sammen. Etter å ha sjekket alle kabler og en svett testspilling senere viste det seg at det faktisk skulle være slik; heldigvis, får en nesten si. Selv om slike plutselige avbrudd skaper en viss form for spenning, er det mest av alt et unødvendig irritasjonsmoment. Dette er dessuten det eneste som bryter opp den enerverende monotonien, som etter noen minutter blir direkte plagsom.

Det viser seg ganske snart at Fly Pan Am ikke har så mye å by på utover dette. Det som i utgangspunktet virket som et befriende og lett groove virker etterhvert bare uinspirert, og bruken av mer eksperimentelle effekter virker utbrukte. De fremmedgjørende elementene tar overhånd, men leter målløst rundt etter et sted å plassere seg. Det er nesten befriende når ”Arcades-Pamelor” lar seg drukne fullstendig i støy, men det varer heller ikke lenge. Siste sporet (titlene er omtrent like lange som låtene) er platens ’morsomste’. Den går i et snålt sirkustempo, men heller ikke over den rytmen klarer Fly Pan Am å skape elementer av originalitet, annet enn en huggende gitar av new wave/no wave-sorten.

Noen vil sikkert finne større kunstneriske kvaliteter ved dette produktet, og henvise til kilder jeg ikke kjenner. Det hjelper lite å referere til italienske futurister, anti-konsept ideer eller andre spennende retninger så lenge det er et slit å høre på. Enten har undertegnedes ører skiftet fullstendig frekvens i løpet av kort tid, eller så er dette en av årets aller største nedturer – i hvert fall i forhold til de store forventningene, og Ceux Qui Inventent N’ont Jamais Vecu (?) er blitt en av Constellations mindre interessante plater.

Godspeed You Black Emperor!: Yanqui U.X.O (2002)
Damn Yanquis
Canadas fremste ambassadører for undergang og dommedag, men også politisk engasjement og motstand, viser hvordan alt henger sammen. Sentrert rundt giganten Yanqui U.X.O (som henspiller på landminer og klasebomber) er det tegnet et militært-industrielt konglomerat der hjørnene består av de største multinasjonale plateselskapene. I følge dette kartet sprer ikke disse lenger bare (u)kultur, men står også i ledtog med langt farligere folk. AOL Time Warner har forbindelser med Raytheon Industries (et hyggelig firma som lager Tomahawk-raketter), BMG teller visstnok penger med de militære kompaniene Barry Controls og Hutchinson Worldwide, Vivendi Universal danser krigsdans med Lockheed Martin, og Sony kan holde julebord med Future Combat Technologies Inc. får vi vite.

Den andre siden viser partiet av et fly som akkurat har droppet en bombe ned på de grønne engene under. Inne i omslaget loves det at 09-15-00 ’is ariel sharon surrounded by 1.000 israeli soldiers marching on al-haram ash-sharif & provoking another intifada’. To lapper er tapet på innsiden – det ene er et bilde av en eksploderende bombe, det andre er et aktuelt notat fra U.S. Investigation Service, med teksten: ’Identify someone you know who is not trustworthy. Explain how you have reached this conclusion’. Steve Albini sitter i kontrolltårnet, tre låter/fem partier på 75 minutter venter på at avtrekkeren skal trekkes av. De ni medlemmene som utgjør Godspeed You! Black Emperor er endelig tilbake.

Det helinstrumentale og innflytelsesrike orkesteret har tidligere fått oss til å tygge videre på mange rare tanker lenge etter at musikkdrønnene deres har stilnet i det fjerne, og man håper de skal gjøre det samme i år. GYBE! har klart å gi platene en form for autentisitet, og plassert musikken inn i en større sammenheng. På F#a# Infinity (1996) innledet de med Lee Marvins mørke, rungende røst:

The government is corrupt
and we’re on so many drugs
with the radio on and the curtains drawn
we’re trapped in the belly of this horrible machine
and the machine is bleeding to death

På Yanqui U.X.O. har de gått bort fra denne teknikken, og med det mistet noe av effekten som forsterket deres assosiasjonsrike musikk. Derfor ser vi ikke Sharon på Tempelhøyden, vi hører ikke knatringen av gevær, knuste beinpiper eller blødende maskiner. De overlater til instrumentene alene å fungere som talerør for skapelse, undergang, Sodoma og Gomorra. Da må man unngå å ende som saltstøtter, som Godspeed nå står i fare for å bli. De lykkes ikke helt i å omforme sine meninger til musikk, ei heller å omgjøre sitt musikalske uttrykk til det sprengkraftige politiske manifest omslaget kan tyde på. Det skyldes ikke store endringer i spillestilen, snarere er det mangelen på utvikling som minner om både stagnasjon og resignasjon mer enn radikal nytenkning. De vil vel la musikken tale for seg, og det kosmetiske navneskiftet understreke mest at utropstegnet kun har beveget seg et par plasser til venstre denne gangen.

Etter denne noe skuffende erkjennelsen er det likevel betryggende å merke at Yanqui U.X.O. vokser langsomt inn i kroppen. Dette var nemlig en plate jeg hadde satt av de helt store superlativene til, og mange kan heldigvis brukes. Godspeed spiller fortsatt majestetisk, episk musikk med partier av himmelsk skjønnhet som hele tiden trues og veltes av gedigne krefter. De er jo ikke som rockeband flest. ’Låtene’ er mer som komposisjoner av lang varighet, opp til 20 minutter, og som er like mye basert rundt strykere som gitarer og trommer, med elementer fra klassisk, prog, symfonisk-rock, kammerpop og støyrock. Bruken av strykere og horn, der vi blant annet finner kjenningen Rob Mazurek (Brokeback, Calexico) på trompet, er særlig hørbart i det dystre midtpartiet av ”rockets fall on Rocket Falls”. Sammen med en monotont dunkende tromme skapes en mørk, truende stemning som sklir ut i et storslagent parti. For å følge israelittenes historie (som de legger opp til) kan vi minnes Josvas inntog i Jeriko:

– Så tok folket til å rope, mens prestene blåste i hornene. Så snart folket hørte hornlåten, satte de i et kraftig rop. Da styrtet muren sammen, og folket gikk rett inn i byen og inntok den. Så slo de alt som fantes i byen, med bann. Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd.

Selv om det er stor kraft i slike rop, er det likevel i de oppbyggelige og stemningsfullt rolige partiene GY!BE reiser flest nakkehår. Når de er midt inne i flammene og svovelregnet unngår de ikke et symfonisk uttrykk som etterhvert har blitt både forutsigbart og ensidig. De streber etter Ragnarok, men i stedet for en dance macabre havner de i galopperende folk-metal. De klarer ikke alltid å utnytte de mange mulighetene et så stort orkester gir, og har heller ikke videreutviklet sin formel i særlig grad. Det bølger fortsatt mellom spede, og som oftest hinsides vakre øyeblikk, som de bygger sakte opp gjennom crescendoer som ruller over oss med full tyngde en stund inntil decrescendoer tar oss ned igjen. Det er trolig krevende å utvikle bandets ambisiøse stil videre, men jeg hadde ventet litt flere ess enn dette fra Montreal-bandet.

Det er ikke så mange årene jeg fant deres milepæl av en debut i Christer Falcks platesjappe i Oslo. Mye har skjedd siden den gang, og Godspeed har selv blitt sentrum for et konglomerat av myter, band og prosjekter. Constellation har etablert seg som et av de beste undergrunnsselskapene i dag, mye takket være disse musikerne. Det er mulig jeg stiller for høye krav til Efrim & co, men de legger mye opp til det selv. Og om Yanqui U.X.O. ikke levde helt opp til mine forventninger vil den fungere som et ypperlig soundtrack til en verden så skjønn, så brutal og så voldsom at vi av og til trenger musikk for å forstå den.

(Bandet påpeker forøvrig at platen ikke bør anskaffes via de store platekjedene, så hvis man ønsker å følge deres råd slavisk, ja så får man vel prøve å unngå det, da.)

Hanged Up: Hanged Up (2001)
Hanged Up er i praksis en duo, og de to medlemmene kjenner hverandre fra det fine folkrock-bandet Sackville. På sin selvtitulerte debut har de med seg blant andre Efrim fra Godspeed, og dette har blitt nok en besettende plate fra kunstnerkollektivet rundt Constellation. For dere som kjenner de to overnevnte band, burde det være greit å forstå hvor Hanged Up hører hjemme. De har nemlig både folketonene til Sackville og dommedagsstemningen til Godspeed i seg. Det dominerende instrumentet er Gen Heisteks fiolin. Hun har et bredt register å spille på, og skaper både minimalistiske partier og mer frenetiske øyeblikk med sin bue. Det er dermed nærliggende å trekke trådene tilbake til tidligere og innflytelsesrike artister som John Cale og Tony Conrads ’dream music’ og deres Theatre Of Eternal Music på 60-tallet. Conrad opparbeidet seg et navn gjennom sin nyskapende måte å tilnærme seg fiolinen på, der han benyttet dens droneegenskaper som redskap. Heistek er seg også bevisst arven som Cale videreførte i mer kjente Velvet Underground, med sine elektriske utskeielser.

Her finnes også motstykker til de melankolske dronene, og på de raskere, mer aggressive partiene av platen, som i “Czech Disco pt.II”, minner Hanged Up mest av alt om et sigøynerband fra Øst-Europa mot slutten av et heftig bryllup. Heistek jobber samordnet med Craven som fortjener sin del av kreditten for at denne platen har blitt såpass spennende. Ikke all sporene holder like høy kvalitet som åpningen ”Winternational”, og det greieste er nok å nyte Hanged Up i små doser av gangen.

Hrsta: Ghosts Will Come And Kiss Our Eyes (2007)
Hrsta – uttales her-shta, får vi vite – er i hovedsak prosjektet til Godspeed-grunnlegger Mike Moya, som også står bak Set Fire to Flames og Molasses. Med seg på bandets tredje utgivelse har han den faste rytmeseksjonen i bassist Harris Newman (Sackville, Triple Burner) og trommis Eric Craven (Hanged Up), samt Brooke Crouser fra musikalsk beslektede Jackie-O Motherfucker. Resultatet er en plate som snirkler seg litt vekk fra Montreal-scenens uttrykk og dypere ned i psych-folken.

Hrsta er enklere fundert enn Moyas andre prosjekter, med ganske så strukturerte melodier pakket inn i med en helt enkel instrumentering. Det betyr ikke at de er mindre effektfulle. De stramt regisserte låtene bygges opp gjennom gjentakende virkemidler, gjerne til nær hypnotisk effekt. Ghosts Will Come And Kiss Our Eyes preges igjen av Moyas merkverdig androgyne stemme, og en avkledd, akustisk profil med Crousers pumpeorgel som en sentral faktor. Alt går i sakte film, preget av en generell følelse av, ikke direkte håpløshet, men melankoli, mismod og en svak strime av håp et sted der inne.

Her veksles det mellom kortere instrumentaler (ren ambient på ”Tomorrow Winter Comes”), tåkefull twang-mystikk og stearinbrennende blues. ”The Orchard” er en av de beste låtene fra denne kanten, en oppslukende nattavise med englekor og det hele. Legg også godt merke til platens neksus ”Hechicero Del Bosque”. I løpet av 8 minutter etterlater Hrsta dype spor. Det som åpner som nok en svevende spøkelsessang sprekker etterhvert opp og slipper til noe av den støyen som ikke har fått fullt utløp tidligere. Det skaper en elegant effekt, og det er litt pussig at de ikke finner rom for flere slike lengre og dramatiske låter, da de har et uttrykk som legger opp til nettopp det.

I kategorien merkelige covervalg finner vi her Bee Gees’ ”Holiday” som avslutning. Etter en behandling i Hrstas verden blir den svale pop-klassikeren transformert til en skikkelig rustholk som skaper noe av den samme foruroligende effekten som ”In Heaven” i Eraserhead. Det er et godt stykke fra Brisbanes gullkyster til Montreals sure vinder, men de finner en slags absurd lenke et eller annet sted når Moya synger med høytidelig, hjerteskjærende røst: ’Millions of eys can see, Yet why am I so blind, When the someone else is me, It’s unkind, it’s unkind…’

Lullabye Arkestra: Ampgrave (2006)
Mange forbinder nok Constellation med mer dvelende og innadvendte toner enn det som serveres her. Med artister som Godspeed You! Black Emperor og A Silver Mt. Zion har Montreal-selskapet bidratt til å definere en form for kammerrock/postrock som har vært både dommedagsfylt, småskummel og gjerne instrumental. Nå strekker selskapet seg utover både geografisk og musikalsk. De innbyr rett og slett til en heidundrende og beintøff halvtimesfest av en duo som det formelig damper svette av. Lullabye Arkestra er en bass/trommeduo fra Toronto (med røtter i Do Make Say Think), her utvidet med blåsere, orgel og fiolin. De hengir seg til et umiddelbart og livsbejaende uttrykk de selv kaller ’apokalyptisk soul-core’. Ampgrave beveger seg energisk mellom desperat storbyangst, sjelfull garasjerock, struttende mariachi og ikke minst mye saftig soul & roll som har mer til felles med Reigning Sound og Black Lips enn deres øvrige labelpartnere. Dette er en upretensiøs plate fra miljøet, som avslutningsvis oppsummeres korrekt med oppfordringen ’Hail, hail rock ‘n’ roll!’
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 26.09.2006

Sandro Perri: Tiny Mirrors (2007)
Sandro Perri er en av disse misunnelsesverdige trollmennene som tilsynelatende behersker det meste; instrumenter og ulike genre er til for å utforskes og utprøves. Verden er en lekegrind og musikken er bare et verktøy for å prøve ut egen kreativitet. Perri kan derfor spille funky dansemusikk med Glissandro 70 den ene dagen, post-rock som Polmo Polpo den andre, og avslutte uka med litt visesang under sitt eget navn. Han forsyner seg rikelig fra musikkhistoriens matfat som det mest naturlige i verden, og er en sann eklektiker av vår tid der. Svekker det opplevelsen av ham som plateartist? Blir han mindre troverdig av den grunn? Nei, jeg synes ikke det. Dessuten må det sies at det er som soloartist under eget navn han får frem sin sterkeste kvaliteter.

Tiny Mirrors følger opp Plays Polmo Polpo (2006), men nå har han frigjort seg fullstendig fra sine tidligere prosjekter. Med seg har Perri her et godt lag fra hjembyen Montreal som aldri yter sangene hans særlig motstand, men som sørger for en delikat innpakning. Dette er en soloplate i ordets rette forstand, i betydning av at dette er en enkelt manns verk: Sobert fremført uten for mye dilldall, stemmen er i fokus, instrumenteringen pent dandert over Perris tilforlatelige viser, der særlig bruken av blåsere tas i bruk på fornuftig vis.

Sandro Perri fremstår som en låtskriver/vokalist som speiler artister av ikke ubetydelig størrelse, fra Tim Hardin og Tim Buckley og fremover mot Antony og Rufus Wainwright. Den mest direkte lenken til fordums storheter åpenbarer seg i coveren av ”Everybody’s Talkin’” (Fred Neil), som i Perris versjon fremstår som en langsom vuggesang vel tilpasset det øvrige materialet på platen. Det er en utgave som er lett jazzet, preget av røykfylt lounge og døsig salong, og som vekker til minne nesten like sterke følelser som da M. Ward tok for seg Bowies ”Let’s Dance”. Men bare nesten.

Åpningssporet ”Family Tree” setter oss umiddelbart inn i rett stemning, som skal vedvare platen ut. Sandro Perri synger med en følelsesladet stemme med ekko tilbake til 40-tallets croonere, orkesteret henger over instrumentene og røyken får ligge tett over bandet uten at den sofistikerte stemningen noensinne brytes. Hele platen preges av en åpen produksjon som underbygger den sakrale stemningen som ligger i fremførelsen. De smukkeste fire minuttene åpenbarer seg mot slutten med ”Love Is Real”, som virkelig er en ren soul-nytelse (ikke ulikt Thomas Dybdahl). Tiny Mirrors er en personlig, varm og troverdig plate som det ikke er vanskelig å bli glad i, men som mangler de siste detaljene for å fremstå som dypt original og uvurderlig. Hvis det regnes som et kriterium av den kresne kjøper.

Re:: Alms (2004)
’Assembled in the homeland during the war on terror, 2001-2004’. Så står det å lese på omslaget. Et omslag som ellers viser noe som ser ut som et militært kart fra Irak (der gas/oil plants, industrial structures osv. er avmerket) og med trykte låttitler som ”Golem”, ”Home Security”, ”Lasers, Tracers, Radar Drones” og ”Radio Free Ramadi” gjør duoen det tydelig for oss hva som har inspirert deres ’field recordings, filter improvisations, sampling, digital processing, cutting, pasting & metering’: Det er krigstid. Det er terrornivå gult. Det er en urolig tid både ute og hjemme, der kløften mellom landets president og hans folk (les: motstandere) bare ser ut til å bli større. Det er en passende tid for Re: å knytte tråder mellom den spente politiske situasjonen og sine forstyrrede musikalske bilder. De gir i hvert fall klare føringer for hvordan musikken kan oppleves.

Det er kanskje like greit å få noen hint om hvor de vil henlede oppmerksomheten vår. Alms kunne også vært en kritikk mot det maskinstyrte samfunnet rundt oss, et oppgjør med det teknologiske fremskrittet eller en ode til industrialiseringen i forrige århundre. For eksempel. Alms er industriell, metallisk ’ambient’ som driver lengst inn i Constellation-land. Re: tar opp, bearbeider og skaper lyd stort sett ut av noe som ikke høres ut som ordinære instrumenter – eller som er ødelagt. Her er noe som minner om helikopterdur, kjølelager-brumming, radiostøy, elektriske støt, gulvknirken og gravemaskiner. Det er en urolig stemning over det hele, fylt av ubehagelige, brå lydsvingninger og en oppstykket, forsøplet rytmikk. På ”Orientalism As Humanism” mekkes dette til en rytmisk krigsdans, og er blant de få partiene hvor fabrikkhallens maskiner slår i takt. Her er det ellers så mye vond feilsøking og høye lyder at ørene først får hvile på pianostykket ”Pawk”. For som de sier selv, dette er ikke ambient musikk: ’Please play as loud as possible’.

Re: består av Constellation-grunnlegger Ian Illavsky (Sackville, Sofa, Silver Mt. Zion) og Aden Evens (filosof, forfatter), og er blant etikettens mer elektroniske, eksperimentelle band. De har tidligere platen Mnant (2001) bak seg. Remnant, realms – det neste blir kanskje en re:volution for det jeg vet. Intensjonen bak Alms er da også sikkert god, og resultatet fungerer godt til enkelte sinnsstemninger. Men jeg kommer ikke til å lengte etter å sette den på altfor ofte. Får jeg håpe. Unntatt når jeg skal ha et soundtrack til mitt langsomme, mentale sammenbrudd da, selvsagt.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Alone & Forsaken

03/12/201311/12/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

We met in the springtime when blossoms unfold
The pastures were green and the meadows were gold
Our love was in flower as summer grew on
Her love like the leaves now has withered and gone.

The roses have faded, there’s frost at my door
The birds in the morning don’t sing anymore
The grass in the valley is starting to die
And out in the darkness the whippoorwills cry.

Alone and forsaken by fate and by man

Hør også spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse artistene i WiMP

Alasdair Roberts & Appendix Out
Både som soloartist og med bandet Appendix Out utforsker og utvikler Alasdair Roberts en nobel form for skotsk folkemusikk, som strekker seg fra middelalder til moderne tider. Han samarbeidet tidlig med artister som Will Oldham og Songs: Ohia, og har med årene blitt en av Skottlands mest aktede artister.

Alasdair Roberts: Farewell Sorrow (Rough Trade, 2003)
Too-re-lay-o
’Join our lusty chorus’ inviterer Alasdair Roberts. Oppfølgeren til fine The Crook Of My Arm (2001) er ikke av det svært lystige slaget, men hans andre soloplate er igjen en stillferdig og vemodig tur tilbake til et Skottland med storslåtte heier, stoiske landsbyer og brune puber uforandret siden middelalderen. Her har Roberts spankulert i årevis, plukket inspirasjon med en far som folkemusiker, senere med trioen Appendix Out, og de siste årene helt alene. Langs landeveien har han denne gangen støtt på andre musikanter, Rian Murphy og gamle kjenninger fra Appendix Out bidrar med fele, fløyte, mandolin og trommer. Sammen trasker de inn på nærmeste folketomme kneipe, bestiller hver sin seidel og setter seg ned i ring foran peisen. Og så tar de opp instrumentene sine.

Tross den spartanske innredningen i dette vindblåste vertshuset er det likevel et ganske oppløftende skjær over flere av melodiene de tryller fram, og så vidt jeg kan se er alle Roberts’ egne, i motsetning til forgjengeren som nærmest var en hyllest til skotsk folkemusikks stamfedre. Det har ikke så mye å si for stilen, for materialet bærer i seg århundrelange keltiske tradisjoner. Den tradisjonelle og ektefølte framførelsen forsterkes av Roberts, som med sin høystemte, alvorlige stemme synger om kjærlighetens lengsler og naturens kraft. Ikke alle visene griper tak sånn med det første, men høydepunktene inkluderer feststemte ”Carousing”, nydelige ”I Fell In Love” (’I will squeeze your lungs like the bellows of an organ/and blow on your bones like a pipe/with a ra-ta-ta-tat on your skull like a drum’), ’moderne’ ”I Went Hunting” (’And the larks they sang melodious/and they only know the one song only/but they sing it wondrously’) og fingerplukkende ”Come, My Darling Polly” (’My body was your instrument of lust’), samt avsluttende ”Slowly Growing Old”. Her lakker og lir det mot natt, og de andre pubgjestene blir endelig med å nynne på et refreng som burde vart i timevis. Har du lyst til å gjøre deg bemerket i en eller annen sosial sammenheng, kan du forøvrig sette på Farewell Sorrow mens du siterer Walt Whitmans ”When Lilacs Last In the Dooryard Bloom’d”:

Sing on dearest brother, warble your reedy song,
Loud human song, with voice of uttermost woe

Det blir garantert en hit.

Appendix Out: Night Is Advancing (Drag City, 2001)
En gammel vind blåser over høylandets sletter
Selv om skottene lett kunne ha sneket inn noen låter blant disse uten at det hadde skapt store stilbrudd har de likevel sitt distinkte uttrykk: Sår vokal krydret med antikke fraser, folk-instrumenter som skaper en tidløs atmosfære. Viljen til å benytte det tradisjonelle på en utradisjonell måte, og på den måten bli innovatører innen europeisk folkemusikk/alternativ rock. Denne gangen godt utnyttet av psykedelia-popens Petter Smart: Sean O’Hagen (High Llamas). Han beriker platen med et både fyldigere og bløtere uttrykk enn tilfellet var på de to foregående skivene.

Appendix Out legger som ventet ikke opp til den store pubstemningen. Som det ligger i tittelen er dette en ferd mot natten, med all dens skjønnhet og hemmeligheter. Rundt platens tyngdepunkt, ”Fortified Jackdaw Grove” – et skremmende, nakent epos – trilles det likefullt fram melodiøse perler, og selv om det tar litt tid før de enkelte setter seg, er stemningen konstant. Hvis svartedauden skulle beskrives med musikk, er Appendix Out de rette fortellerne. Platens gem gjemmes forøvrig helt til slutt, ”Organise A March”, som trolig er det nærmeste disse kan komme en powerpop radiohit. ’Could they raise a flag? Could they take the cross serious? Could they organise a march? Could they stand and clap in unison?’ Ja, det kan de.

Appendix Out: A Warm And Yeasty Corner (Shingle Street, 2002)
Denne EP’en består kun av fem spor, som i hovedsak er signert britiske folkemusikere, med det til felles at de kan/kunne skrive noen utrolige låter. Innspillingen er foretatt i Chicago i løpet av en ettermiddag i september 2001, og til å hjelpe seg har sjefsknekt Roberts denne gangen fått låne Lindsay Anderson fra post-rockerne L’Altra og Bill Lowman og Brad Gallagher som utgjør den John Fahey-inspirerte duoen Bosco And Jorge. Sammen tar de vindbyen tilbake til det skotske høyfjellet for en stakket stund.

”The First Time Ever I Saw Your Face” er signert den skotske legenden Ewan MacColl, mannen bak britiske evergreens som ”Dirty Old Town” og ”Go Down Ye Murderers”, og en av de mest sentrale skikkelsene innen den britiske folk-oppblomstringen i forrige århundre. Alasdair Roberts gjør ikke skam på sin mentor, og ved hjelp av kun piano og bass er dette platens aller flotteste. Fra MacColl er ikke veien altfor lang til noen andre legender innen britisk folkemusikk: The Incredible String Bands status skyldtes ikke minst evnen til å fornye tradisjonene, en arv Appendix Out vet å bære videre. ”A Very Cellular Song (Coda)” er skivas muntreste, hvis det går an å si noe slikt om Appendix Out. Når gjestefløytist Lindsay Anderson skjærer kraftig ut i innledningen, så er det uansett ikke annet enn ren sjarm, og det viser bare hvor uhøytidelig og direkte denne innspillingen tross alt må ha vært.

I samme tidsrom som The Incredible String Band hadde sin storhetstid, på 60-tallet, opptrådde Vashti Bunyan. Hun etablerte seg også i folkmiljøet, men etter bare én kritikerrost plate, Just Another Diamond Day (reutgitt i 2000), forlot hun musikkbransjen til fordel for et rolig familieliv. Bunyan samarbeidet med størrelser som Joe Boyd og Richard Kirby (noe som linker henne både til Nick Drake, og igjen, The Incredible String Band), og hennes ”Window Over The Bay” bør tjene som god lokkemat inn i hennes kortvarige karriere. Cyril Tawney var også en britisk folkmusiker fra 60-tallet, men han har holdt det gående helt frem til i dag. Tawney forbindes heller ikke med Skottland, men mer med den sør-engelske musikkscenen, og ”Sally Free And Easy” har i Appendix Outs hender fått et svalt preg av høstfarger i Cornwall over seg. Nydelig.

Roberts & co har ikke bare vendt seg langt tilbake i tid for å finne gode låter. Min favoritt er ”Josephine”, signert The Magnetic Fields’ Stephin Merritt (fra The Wayward Bus). Det er lenge siden en moderne poplåt har fått et så ridderaktig, høystemt preg over seg. Roberts synger om drive-in filmer og science fiction som en ekte hoffmusiker fra riddertiden, uten at det virker påtatt. Bare fryktelig fint.

DM Stith
David Stith har fått et naturlig hjem hos Asthmatic Kitty, den sympatiske etiketten som har gitt oss Sufjan Stevens, Castanets, Welcome Wagon og My Brightest Diamond for å nevne noen. Stith kom inn bakveien gjennom venninnen Shara Worden i sistnevnte band, som oppfordret Stith til å dele noen av sine sanger etter å ha hørt et par av hans demoer som lå slengende rundt.

Curtain Speech (Astmatic Kitty, 2008)
When The Curtain Hits The Cast
Curtain Speech er en kort EP (17 minutter) fra David “DM” Stith og mest som oppvarming til hans nær forestående langspiller å regne. Nær halvparten av spilletiden opptas av ”Just Once”. Her møter vi Stiths kvaliteter i sin fulle bredde: Vokalen i sentrum, bølgende mellom den dirrende følsomheten til Antony eller Scott Walker og høystemt falsett. Melodisk pirrende, nesten teatralsk oppbygd, med godt integrert bruk av kor og utstrakt variasjon i instrumenteringen der strykere og tangenter står sentralt.

DM Stith klarer slik å balansere mellom det intime og det svulmende, og unngår dessuten opplagte knep i sangboka. Han skriver låter som bygger seg gradvis opp, svulmer og vokser. Det beste eksempelet er ”Around The Lion Legs”, som fra sin sakrale åpning ender i en overstrømmende minisymfoni. Et par innstikk av korte instrumentale pianolåter, og råopptak av en mer tradisjonell akustisk gitarbasert vise til slutt bevarer mest stemningen rundt disse to. Dette er en høyst lovende smakebit, som korter ned ventetiden på det som gjerne kan bli en av neste års fineste. Særlig for de av dere som venter på Antony & The Johnsons og er litt lei av Bon Iver.

Heavy Ghost (Asthmatic Kitty, 2009)
Salmer for evigheten
DM Stith har funnet sin musikalske nisje på et fundament av bredt og følsomt vokalregister, Cohensk gitarklimpring og ikke minst en underfundig, rytmedreven oppbygning. Det som kunne endt opp som et renskårent singer/songwriter-prosjekt har han utviklet sitt eget univers ved å pakke låtene inn med et vekt på rytmiske elementer og effektfulle spøkelseskor. Her er trekk fra klassisk musikk, cabaret, spirituals og religiøse hymner, vekslende i tråd med Stiths alltid tilstedeværende patos. Dette er ikke en plate som tigger om å toppe hitlistene, men den bør bli omfavnet både av de som trives med Bon Ivers intime visefortellinger og Animal Collectives mest organiske og rituelle sider. Ja, Heavy Ghost kan kanskje høres som en naturlig kopling mellom to slike uttrykk.

Det mest bemerkelsesverdige er egentlig hvordan Stith har klart å sammenbinde det spartansk simple som en enmannsorkestrert symfoni i et sømløst hele. Start gjerne mot slutten og hør på ”Braid Of Voices” som svulmer fra sitt i utgangspunkt enkle pianotema til å bli en salme for evigheten, som løftes fra tangentene og stiger opp i himmelen. Eller den langsomme flamencoen ”Pity Dance”. Eller den tribale indianerseansen ”Creekmouth”. Eller, bare glem enkeltlåtene. Heavy Ghost er i sum større enn de enkelte delene. Dette er en plate som innbyr til sammenhengende lytting og kontinuerlig oppdagelsestrang.

Parker & Lily: The Low Lows (Warm, 2005)
Trist at det skulle ende slik
Som Neil Sedaka så treffende sa det: ’Breaking up is hard to do’. You bet, Parker & Lily har brukt 10 år og en hel plate til å finne ut av akkurat det. Duoen fra New York er Parker Noon og Lily Wolfe. De begynte å spille sammen på begynnelsen av årtusenet, og har et par plater bak seg, før denne som kanskje er den siste i rekken. The Low Lows er som tittelen indikerer ingen stor festplate. Uttrykket til duoen kan minne om et annet par fra nabolaget, nemlig Ira Kaplan og Georgia Hubley (Yo La Tengo), særlig når klokken bikker midnatt og blikkene blir søvnige, tankene slørete og bevegelsene trege. Men der Ira & Georgia strekker seg innover natten med lengsel i sinne – tross alt – så er Parker & Lily langt mer bitre. Som to sårede rovdyr sirkler de rundt hverandre, glefser sjelden, men stikkene er likefullt dype og dødelige. De klynger seg til hverandre på omslaget, men se nærmere etter og bildet er revet i to, for anledningen heftet sammen med en simpel tapebit.

Den lyse vår dyrkes med ”June Gloom” og meldinger som: ’This spring is overgrown/ I hope it blooms to death’. Hipp hurra for mai er vi så gla’ i, eller som Parker crooner hult fra et stort åpent rom: ’Late late late on a grey May day/ I’m busy killing myself with kindness’. Slik skal det være. Og det er helt greit så lenge det blir så fint. Tempoet er siste dans, etter siste dans, der steelgitaren til John Neff (Japancakes, David Lynch) tvinner seg sammen med trompeten til Jordan McLean (Antibalas Afrobeat Orchestra) og stryketrioen løfter låten opp mot Lambchops saligere stunder. Med andre ord: Et vakkert, vakkert stykke musikk. Og her holdes The Low Lows. Styggvakre bittersøte toner i sakte film, drømmepop gone mareritt, storslagne symfoniske øyeblikk med en dorsk og nitrist eleganse, nedslått storbypoesi i møte med sval sørstatspop. Ganske så deilig å høre på, men den dorske stemningen blir nesten overmannende og det er så man får lyst til å riste tak i Noon og be ham ta seg sammen. Ta deg sammen! Men det gjør man selvsagt ikke.

Parker kan minne om en stoisk, bedøvet utgave av Jim James (My Morning Jacket), koplet med de luftige sommerkveld-beatsene til Yo La Tengo eventuelt de innhule rytmene til Arab Strap med en rik instrumenthjelp, så har vi Parker & Lily rimelig godt sirklet inn. Det høres ut som det er kjærlighet der barytongitaren til Noon smelter sammen med tangentene til Wolfe, men så viser det seg at det bare er lyden av noe som engang har vært. Det er ikke mer å hente. Toget til Athens, Georgia forlater Central Station med Lily Wolfe ombord, Parker Noon står igjen på perrongen. Jeg tror det regner tungt.

Kan ikke skjønne annet enn at Parker Noon og Lily Wolfe etterhvert levde et noe anstrengt forhold. Nå er det slutt, og denne platen viser på hjerteskjærende vis hvorfor det gikk som det gikk. Skal vi satse på ytterligere sutring fremover, eller kommer en blomstrende munter gjenforeningsplate om et års tid? Time will tell.

Richard Youngs: Autumn Response (Jagjaguwar, 2007)
Richard Youngs er en særdeles produktiv herremann kjent for sin store spennvidde og mange samarbeidspartnere. Den skotske trubaduren kan uttrykke seg både i form av å være en relativt streit visesanger og som mer psykedelisk gitarutforsker. Autumn Response hører mest hjemme i første kategori, med hovedvekt på minimalistiske folk-viser i et lineært formspråk med sirkulært, repeterende gitarspill. Rent akustisk visepludder blir det likevel ikke, og en mer eksperimentell tilnærming markeres for eksempel ved den doble vokalen som av og til ligger sammen, tidvis flyter fra hverandre til en slags drømmeaktig call-and-response effekt. Det er som om han snakker med seg selv, og med det styrker den ensomme følelsen som henger over hele denne platen.

For Richard Youngs kaster ikke akkurat roser opp mot himmelen i uhemmet jubelrus. Autumn Response er lyden av en miserabel skotsk høstdag. Tåkedotter bøyer seg dypt ned over hustakene, sølepytter samles i flokk på fortauene og nordavinden finner den lille glipen mellom jakkekragen og skjerfet. Bortenfor byens murvegger åpner høylandet seg, og det er hit musikken lokker oss. Her oppe på heden, her sitter Richard Youngs, kan vi tenke oss, omgitt av noen sauer og med bare den sure motvinden som publikum. Her sitter han og her spiller han for oss.

Autumn Response består av 8 spor og ett epos på nærmere 20 minutter. Av disse åtte første er det særlig ”Low Bay Of Sky” som utmerker seg som klart beste enkeltlåt, hvor minimalismen møter en sterk melodi, og hvor en etterlengtet varme skinner gjennom i det forfrosne landskap. En kort sang for evigheten. ”Something Like Air” er kolossen på over kvarteret, men jeg synes vel at Youngs er litt råflott med tidsbruken her. Låta forsvarer ikke lengden og Youngs ønsker ikke å utnytte mulighetene. Den er bare lang, liksom. Som en søndagstur i et landskap som ikke endrer seg, som ikke byr på noe og som ikke gir noe, ikke noe annet enn luft. Something Like Air, med andre ord.

Pacific UV: s/t (Warm, 2003)
Åtte stjernetegn
Legg hodet ned på puten, lukk øynene og la deg langsomt drive med til fløyelslandet. La Pacific UV bli et duvende drømmeteppe du kan bre over deg, deres debutplate et narkotikum som sikrer både dyp og lang søvn. De holder til i Athens, Georgia, men musikalsk har de sine røtter blant britiske skokikkere, spacerockere og strobe-psykedelikere som My Bloody Valentine og Spiritualized. Legg gjerne til den svømmende droge-rocken til Galaxie 500, Rain Parade. Det er jo referanser som slett ikke er å forakte, og jeg må innrømme at Pacific UV gjør meg ganske behagelig hazy til sinns. Jensen, Jordan og Hudson klarer ikke helt å komme på høyde med Jason Pierce, Kevin Shields eller Hope Sandoval på sin debut, men på sitt beste er de ganske så nær. Særlig innbydende er åpningssporene ”Static Waves” og ”Out In The Blue” med todelt vokal og late lag av lyd som bølger hypnotisk frem og tilbake. Denne slørete space-stilen med samples, tunge lydtepper (som av og til ender opp i nærmest ren støy) og gitardroner er en form Pacific UV dyrker stort sett platen gjennom. Men de sklir også innom litt andre stjernetegn. Instrumentale ”Your Girlfriend In The Ivy” gis en delikat smak av country takket være Adam Musics pedal steel. På ”LAPD vs NYPD” benytter de seg av utdrag fra Harmony Korines filmklassiker Julien Donkey-Boy. Det er ikke en referanse som er mest nærliggende for hva Pacific UV driver med, men på den dunkle introen til nevnte spor nærmer de seg post-rockens urolige vesen før de gradvis flyter ut i verdensrommet igjen. Med på denne platen finnes en del navn vi liker godt. Andy LeMaster (Bright Eyes, Lovers) har produsert og spiller litt selv, det gjør også cellist Heather McIntosh (Japancakes, Elf Power, The Instruments) og vokalist Maria Taylor (Azure Ray, Now It’s Overhead). Vi finner altså igjen noen av de fineste folkene innen ’Athens-scenen som medvirkende.

Så det er bare å legge hodet ned på puten, lukke øynene og la seg drive med når Pacific UV byr opp til space travelling.

Nad Navillus: Iron Night (Jagjaguwar, 2002)
Tight Noir
Nad Navillus opptrer med sitt døpenavn Dan Sullivan (og dere som liker å leke med anagram kan fundere litt på den) når han spiller med artister som Joan Of Arse eller Songs: Ohia. Som soloartist lot han sist høre fra seg med fine Show Your Face (Jagjaguwar, 2001), en plate som bekreftet inntrykket av en meget fingernem gitarist med sans for akustisk avantpop i utkanten av allfarvei. Med sin rastløse fingerplukking og somnolente stemme kunne han minne om både Nick Drake og John Fahey, eller nyere artister som Jim O’Rourke og David Grubbs. Jeg synes Show Your Face var en bra om noe anonym plate, og den imponerte ikke nok til at jeg stilte voldsomme forventninger til oppfølgeren. Det er derfor både gledelig og overraskende at Iron Night har gjort så solid inntrykk.

Iron Night vil ikke virke totalt fremmed for den som kjenner til Navillus’ tidligere arbeider, og referansene til Drake, Leo Kottke eller John Fahey er fortsatt rimelig akseptable. Navillus har beholdt den rullende gitarstilen som i utgangspunktet var hans varemerke, men nå også konsentrert seg om å skrive mer umiddelbare melodier og implisere flere musikere (blant annet bror Robert og fiolinist Suzanne Roberts fra Joan Of Arse). Sammen med elektrisk gitar og trommer driver han fram rockere i gata til Karate og Codeine på låter som ”What Is Hers Tonight”, ”Too Tight” og ”Out In The Bay”. Det er likevel de akustiske låtene som gjør størst inntrykk, og som plasserer Iron Night i et delikat felt mellom mild kunstpop og rufsete gitarrock, mellom Joel R.L. Phelps, Gastr Del Sol og Songs: Ohia. Særlig sistnevnet.

Likheten mellom de to artistene har aldri vært nærmere enn her. De golde tekstene dreier seg rundt emner som apati, død, ensomhet og kulde, ledet an av en vokalist med fastere, mer fokusert røst. Det er tydelig at Navillus gradvis har funnet sin stemme og våger å bruke et større register, og han lar den nå flyte naturlig langs melodilinjene på samme uttrykksfulle måte som Jason Molina. Med midt-vestens rustbelte som bakgrunn hensettes vi en slags apatisk dvaletilstand med åpningen ”So You Can Sleep Easier”: ’The barometer is falling, shorter days and colder nights soon follow’, og videre på Last Respects: ’Outside of Cleveland, there’s the smell of industry, where orange lights dot the night’, som er en linje som nesten kunne vært hentet fra Songs: Ohias Didn’t It Rain. Aller sterkest er det fantastiske tittelkuttet, der Navillus drar stemmen sin langt inn i jernnatten: ’O iron night your reach is long, I must walk miles to reach the dawn’. Det er på slike jernetter, langs slike veier, Nad Navillus har funnet en åre av rustent gull.

Jeff Hanson: Madame Owl (Kill Rock Stars, 2008)
Androgyn Android
Jeff Hansons feminine falsett er nok det første mange vil legge merke til. Den er så kvinnelig at det nesten er like greit å la det poenget ligge, og heller late som stemmen bak mikrofonen faktisk er fra en dame. Vi kan for eksempel late som det er Allison Krauss eller Judee Sill som står der, ignorere det bisarre og konsentrere oss om musikken. For dette er tidvis imponerende orkestrert folk, kammer-americana eller hva vi skal kalle det.

Det beste eksempelet ligger først på platen; ”Night” er marsjerende, mektig og myk på en gang, en låt som øker i kraft samtidig som den vokser i ynde. ’Here’s the line/where I start/Somehow I will begin now/I’m so behind, between the eyes’ lyder åpningsfrasen, men utførelsen er ikke så snublende som den presise åpningslinjen antyder. Det er likevel ikke til å komme forbi at ”Night” legger listen høyere enn det som gjennomføres utover, og låtmaterialet blir litt for statisk til at jeg kaster begge tomlene i været etter Madame Owl. Enkeltlåter, som himmelsk vakre ”The Last Thing I’ll Do” og ”Maryann” er drops som kan nytes gjentatte ganger, og de elegante og eteriske kvalitetene har vist seg å vokse over tid.

Neil Halstead: Sleeping On Roads (4AD, 2002)
Hazey Jane III
Neil Halsteads innsats med Slowdive og Mojave 3 har så langt resultert i seks skiver, og etablert ham som en høyt respektert artist. Halstead behersker både støyende skokikker-pop og ambient, men har gradvis tilnærmet seg en klassisk låtskriverkunst, nærmere folk enn rock. Etter et par års studiotid kan han endelig debutere som soloartist.

Jeg kjente nakkehårene reise seg når Halstead først åpner munnen på ”Seasons”, og måtte sjekke platehylla om det var Nick Drake som hadde krøpet inn i CD-spilleren. Ikke bare er stemmen identisk i sin søvnige hvisken, Halstead har samme intonasjon, med bløt RP-uttale som dras ut på drømmende vis. De huskende melodiene er også gjennomgående, og minner om Bryter Layter-perioden. Blåsere og strykere legger forsiktig fylde til lydbildet, og det er nesten som om Hazey Jane har våknet til live, dansende i slow-motion ut av høyttalerne. Denne lenken nevnes ikke på noen måte for å undergrave Halsteads egne kvaliteter, for Sleeping On Roads står støtt nok uansett på sine skjelvende bein.

Både Nick Drake og Neil Halstead kombinerer klassisk britisk dannelse med et pastoralt preg, men der Drake nærmet seg en kontinental retning, tar Halstead med seg den samme britiske bakgrunnen over Atlanteren. Dette forenes aldeles perfekt i ”Dreamed I Saw Soldiers”, en melodi som er basert på ”Ohio” av Damien Jurado. På egen hånd klarer han seg også fint i ’amerikansk’ terreng, med banjo og dobro til hjelp på tittelkuttet. I all Drake-sammenligning må det nevnes at selv om begge er fingerplukkere av rang (som erklærte Bert Jansch-tilhengere), så innehar ikke Halstead helt Drakes genuine spillestil. Han bygger mer opp rundt melodiene og rytmen, og får god hjelp av gamle kjente fra blant annet Mojave 3 til det. Det er på de mest sparsommelig trakterte sporene vi kommer aller nærmest Neil Halstead. ”Hi-Lo And In Between” og ”Martha’s Mantra” er intime og nydelige drømmeviser. Hvis noen etterlyser litt disharmoni i all vellyden, så kommer den i en druknende avslutningsdel på ”See You On Rooftops” – platens eneste slitsomme to minutter.

Lysegrønne bølger krøller seg opp mot solen under en knall oransje himmel. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere soundtrack til januar-mørkets iskalde snøstormer.

Elephant Micah: Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back (BlueSanct, 2003)
Elephant Micah, eller Joseph Martin O’Connell som han egentlig heter, kommer fra et sted som heter Pekin, Indiana, ikke så fryktelig langt fra Louisville, Kentucky. Det var kanskje der unggutten ble kjent med enkelte av byens mange artister, som My Morning Jacket (som han tidligere har varmet opp for) og Will Oldham. Det er lett å se for seg O’Connell hjemme på farmen, lett henslengt og molefonken på verandaen, mens han lytter til noe gammel Neil Young eller Gram Parsons på en slitt platespiller som knitrer, går noe ujevnt og spiller litt for sakte. Han har liten lyst til å jobbe på skurtreskeren, men har gitar, banjo og en fire-spors opptaker på gutterommet sammen med noen andre artige instrumenter. Det er minimalt med action så langt øyet kan se. Varme, late og monotone dager drar forbi. En motorvei skjærer gjennom åkerlandskapet. En Wal-Mart, en burgerjoint, en kirke. Hva annet kan en stakkar gjøre enn å klimpre på melodier som vinden bærer med seg gjennom kornet ut i natten?

Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back er i all hovedsak spilt inn i heimen, med et par gjestende venner som bidrar med ymse, og bærer preg å være en ganske hjemmemekka affære. Det humper sakte og mollstemt av sted, og blir i det hele tatt sjelden spesielt lystig – men derimot riktig så vakkert. Han synger med skjelven og nervøs vokal som knapt bærer over gitaren. Den fungerer også godt til disse sorgtunge låtene, enten det er i 8+ minutter epos, som langsomme ”Deliver Us From Broken Glass”, søvnig cowboyvals (”TV-like Slow Motion”) eller som når han forteller om sine drømmer om fjellet Neil Young.

Korte, instrumentale sidesprang, feltopptak og snåle lyder bryter opp mellom de lengre låtene, og hinter om at vårt nye bekjentskap ikke bare er en dyktig melodisnekker, men også er en idérik fella vi nok kommer til å få høre mer av i tidene som kommer. 18 spor medregnet stort og smått og en spilletid på drøyt timen er likevel i meste laget, og det er slett ikke alt som er av høyeste interesse. Men for all del, dette er et fint følge inn i sene whiskeysunkne verandatimer med hjemmedyrka tobakk i snadda. Så kan man sitte i ro og mak og undres over hva som egentlig gjemmer seg der ute i kornåkeren.

Casiotone For The Painfully Alone: Etiquette (Tomlab, 2006)
’It was the biggest cock you’d ever seen, but you’ve no idea where that cock has been’. Alle som har hørt åpningsstrofene på Arab Straps Philophobia, en ram skildring fra det moderne Storbritannia på slutten av 90-tallet, husker den. De inngående tekstene ble i stor grad tonesatt av en trommemaskin og en alvorlig, talende vokal.

8 år senere: ’Woke up with fingers crossed, in a boy’s bed with your pants off’. Både stemme og musikk får meg til å tenke på Philophobia. Men platen som nå snurrer heter Etiquette og artisten bak heter Owen Ashworth og kaller seg Casiotone For The Painfully Alone. Etiquette strekker seg dessuten et stykke videre enn Arab Straps noe endimensjonale misere (det er ikke nødvendigvis et kompliment).

Åpningssporet ”New Year’s Kiss” viser en artist med noe av den samme livstrøtte, snøvlete stemmen som Aiden Moffatt. Dette er Casiotones fjerde album, og jeg kjenner de andre såpass dårlig at jeg bare må stole på lovnaden om at den låter bedre fordi ’Tomlab actually spent a little bit of money on this one’. Selv om vokal, keyboards og trommemaskin fremdeles er de tre hovedingrediensene, så har Ashworth fått med seg flere gjester og instrumenter enn tidligere. Pedal steel, fløyter og strykere er tatt vellykket i bruk for å utvide lydbildet, ulike kvinnelige sangere avlaster ham på enkelte spor.

”Nashville Parthenon” kopler Mouse On Mars med Hank Williams, en miks av techno og steelgitar som funker som bare det. På nydelige ”Cold White Christmas” drysser snøen ned over St. Paul i form av orgeldryss og pianokrystaller som kiler langt nedover nakken. Ashworth er best når han griper til slike enkle virkemidler, små hverdagshistorier som rulles opp på flott vis (”Bobby Malone Moves Home”) og soggy bar-crooning à la en Stuart Staples (”Don’t They Have Payphones Wherever You Were Last Night”). Hør på ”I Love Creedence” og legg merke til hvordan ordene svelges og Ashworth trekker pusten tungt som for å manne seg opp til neste setning. En miserabel livshistorie rulles opp med knappe og poengterte linjer som sitter lenge igjen etter de fattige to minuttene den varer. Den fengende singlen ”Young Shields” med et dramatisk preg av Mike Skinner sett gjennom brillene til Pet Shop Boys bidrar til å dra stemningen opp et par hakk.

Chris Bathgate: A Cork Tale Wake (Tangled Up, 2007)
Innlandsfolk
Et ektefødt barn av midt-vesten; Chris Bathgate vokste opp i Illinois, og er nå bosatt i studentbyen Ann Arbor hvor han er en sentral figur i regionens cafefolk-scene. Etter to egenutgitte skiver i løpet av relativt kort tid kommer han med sin første på et noe mer etablert selskap. A Cork Tale Wake viser en artist med god meloditeft, sans for velpleide arrangementer og mildt orkestrert lydbilde og generell stor forståelse av grunnleggende singer/songwriter-kvaliteter. Det er lett å hekte ham opp mot nabo Sufjan Stevens, men også andre folksters fra vesten; ikke minst Damien Jurado og Richard Buckner. Han veksler her med letthet mellom helt nedstrippet og mørk folk, pianoballader og noen mer saftige utblåsninger. Sjekk ”Madison House” og ”The Last Parade On Ann St.” som gode eksempler på Bathgates evner som stemningsskaper av frosne vinterbilder og smeltende hjertepop. Mest umiddelbar er åpningskuttet ”Serpentine” med sitt bestemte piano, fine koring og søtladne strykere.

Fleksibiliteten i arrangementene er større enn den relativt begrensede stemmen til Bathgate, og han fremstår mer som en stødig håndverker enn den helt store musikalske minerydderen. Mannen virker belest, og hadde det vært et vedlagt teksthefte er det mulig jeg ville søkt ned i dette. Han kaster noen skråblikk over det lokale miljøet og deler med oss noen indre kvaler, men uten det helt fester seg. Bathgate virker som en gjennomgående sympatisk type, og er for øvrig tilknyttet organisasjonen til forfatteren Dave Eggers, 826 National, som driver veldedig skrivetrening for ungdom og lærere.

A Cork Tale Wake har gått noen runder som bakgrunn til hverdagslige sysler, og hver gang har jeg blitt slått av at dette jommen er en trivelig plate som er grei å ha rundt seg, men uten at den akkurat har vokst til noe utover det. Den har nå likevel tatt sine runder, og vil sikkert gjøre det igjen. Ikke spesielt spenstig, men heller ikke ueffen lytting med bredt bruksomfang. På sitt beste vitner dette om en artist det lyser ’lovende’ over med stor skrift.

Justin Vollmar: Every Place Is Home (BlueSanct, 2002)
Hjem, kjære hjem
Justin Vollmar fra Virgina har så vidt jeg vet bare en CD-R utgivelse bak seg tidligere. Med Every Place Is Home har han klart å binde sammen låtene sine til et helstøpt album, og er i ferd med å etablere seg som en artist det er verd å følge. Vollmar spiller akustisk gitar og synger uten å heve stemmen, og kan nok risikere å bli sortert som en av mange lo-fi soveromsangere der ute. Selv om Vollmar passer i en slik kategori har han klart å unngå den sedvanlige sprukne lyden eller endeløse sørgmodigheten. Vår venn har rett og slett skapt en liketil og intim plate fri for mikkmakk og overdådighet. Every Place Is Home består til gjengjeld av ti mørke, nære og personlige låter med lang holdbarhetsdato. Det går stort sett langsomt og rolig for seg, men den ensomme feelingen blir av og til brutt opp av metalliske lyder, samples og noe perkusjon (av bror(?) Nathan), men i all hovedsak er dette kun en mann alene i et rom med sin gitar. Vollmar synger mer naturlig enn ’perfekt’, og kan ikke sies å ha en grandios røst. Stemmen funker likevel godt til disse stillfarne visene, perler som ”How Far Can The Wise Man Spread His Wings”, ”Matthew Halley And His Great Escape” og tittelkuttet. I tillegg til sine akustiske popviser tyr han ved et par anledninger til mer up-tempo og bandorienterte spor som ”Susan, Did You Hear?” og ”The Old Man’s Coming Down”, med røtter til jordnær folk/countryrock. Every Place Is Home er en liten godbit å trekke frem de gangene man simpelthen ønsker seg en god plate for å nyte hjemmets lune fred.

Eamonn Vitt: Old Wave New Ride (The Self-Starter, 2001)
Mannen med noe urocka navnet Eamonn Vitt vil kanskje av enkelte huskes som et medlem av Karate, bandet han forlot i 1997 for å satse på en egen karriere. Det har vært stille rundt mannen i noen år, men denne EP’en vil etter planen etterfølges av et fullt album i 2002. Det er ikke igjen så mange elementer av Karate her, noe som kanskje forklarer grunnen til at han ikke lenger spiller der. Old Wave New Ride er mer en tradisjonell, akustisk viseplate, der Vitt har fått hjelp av blant andre trompetist Fred Erskine (June Of 44) og Jud Ehrbar (fra Varnaline) på slagverk. Vitts fem låter klarer ikke å gjøre det helt store inntrykket, men viser en musiker som forsøker seg innen flere stiler uten å mislykkes helt. Det fine åpningssporet ”Weak Force” er vel det mest bemerkelsesverdige. En lett, melodiøs snutt med munnspill og kassegitar, Vitts hese vokal (som minner litt om Jawbreakers Blake Schwarzenbach) som etterhvert får følge av Erskines trompet blir en riktig så hyggelig stund. Platas andre høydepunkt er en munter mariachi titulert ”Chicago One”. Banjo og trompet er en kombinasjon som brukes altfor lite, og den fungerer selvfølgelig her også. På ”Bridging” og ”Left At Gallup (Quiet)” er lydbildet strippet mer ned, og Vitt har ikke skrevet sterke nok låter til at det går like bra. Dette er låter som stagnerer litt, som ikke klarer å feste seg helt. Ei heller sistesporet, en helinstrumental og uforståelig hammondlåt titulert ”The Space” funker særlig godt, og bidrar heller til en følelse av at Vitt har surret i meste laget. Det er derfor litt drøyt å si at spenningen er skrudd i været etter denne EP’en, men man skal ikke se bort fra at Eamonn Vitt klarer å trylle frem riktig så hyggelige ting senere. Han får havne i båsen ’man to watch’, igjen.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no

Echoes From The Mountain

29/11/201316/09/2016 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

– The grave recieves you with love. Surrender yourself to the Earth. Return what was loaned to you. Give up your pleasure, your pain, your friends, your lovers, your life, your past, what you desire. You will know nothingness, it is the only reality. Don’t be afraid, it’s so easy to give. You’re not alone, you have a grave. It was your first mother. The grave is the door to your rebirth. Now you will surrender the faithful animal you once called your body.
The Alchemist (Holy Mountain, Alejandro Jodorowsky)

Comets On Fire: Field Recordings From The Sun (Sweet Nothing, 2002)
Metamphetamines In The Sky With Diamonds
Det er mulig Ben Chasny har noe av æren for at spacejam-freakoutsene Comets On Fire åpner denne skiva som en freefolk-bøling i en sirkulær messe. Det er i hvert fall med bjeller, rasling, chanting og regnbuefarver de ønsker oss velkommen til Field Recordings From The Sun. Men den vennlig sittende starten skal selvsagt ikke vare lenge. Etter tre minutter knuses de tribale ritualene med brutal kraft. Massive gitarer, pedaler og diverse effekter dras frem og plugges inn. “Beneath The Iceage” blir raskt en monstrøs syretrip nær kaos framført med voldsomt volum, evigvarende gitarriff og druknende vokalskrik. Etter at de har rast fra seg noen minutter løser de opp igjen med mer messing. Det er et fiffig grep, men, dessverre vil jeg si, er det bare på de to låtene Chasny er involvert at Comets On Fire skuer til side for den mer etablerte Hawkwind/Blue Cheer/MC5-rocken. Det andre sporet er korte “The Unicorn”, som Chasny selv har skrevet. Det åpner da også som en enhjørningsvise med beina i kors, en akustisk, meditativ gitar plukker løvetann før den gradvis spises opp av et mutert monster som kommer krypende bakfra. “Return To Heaven”, “ESP” og 10 minutter steine “The Black Poodle” utnytter ikke den samme fine koplingen mellom folk og spacerock, men som vill psykedelisk stoner filterert gjennom Noel Harmansons echoplex og oscillator viser Comets On Fire at det fortsatt er nok av space der ute til å fylle en plate.

Hvis du mener Monster Magnet har mistet noe av skitten sin, så er Comets On Fire og Field Recordings From The Sun et klokt valg. Eller som opprinnelig utgiver Alternative Tentacles så korrekt beskriver det: Pure sonic destruction!

Starless And Bible Black: Shape Of The Shape (Static Caravan, 2009)
Topanga Drømmedal
Shape Of The Shape er en plate som ifølge bandet selv blander ’Topanga Canyon country rock, Manchester guitar jangle and outer-space psychedelic drones’. Sign me up! Manchester-bandet lever opp til denne besnærende beskrivelsen på det som er deres andre utgivelse, der det særlig er Topanga-røttene og spacerocken som er mest framtredende. Topanga Canyon er et område vest for Los Angeles, i Santa Monica-fjellene, men som musikkhistorisk først og fremst kjennes som oppholdssted for en rekke av de mest sentrale countryrockerne fra vestkysten på slutten av 60-tallet – ikke minst Neil Young. Hans skygge henger tungt over denne og særlig uttrykket rundt Everybody Knows This Is Nowhere og On The Beach’ mest sfæriske stunder.

Men de bruker litt på å komme i godstemningen, og de første par låtene har mest fokus på ovennevnte ’guitar jangle’: Harmløs og godslig pop som blir litt kjedelig og egentlig ikke er så mye å skrive hjem om, med unntak av vokalist Hélène Gautiers nydelige stemme, et sted rundt Sandy Denny og Nico. Det er først på On The Beach-aktige ”Hanging On The Vine” de tuner inn på Young, toner ned hans rufsete gitarer og skrur opp spacevibbene til Bardo Pond. ”Hanging On The Vine” er en slik låt som burde vart evig – en retning de heldigvis vier seg til videre utover på skiva. ”Radio Blues” er langsom drømmefolk som på en og samme tid er eterisk og tungladen, tenk Mazzy Star og Espers sammen og himmelsk spacefolk vil bli til. De legger til litt Stereolab-klanger på franskspråklige ”Les Furies”, drar den helt ned på varsomme ”Country Heir” og ”Popty Ping”, før de berører stjernene igjen på ”Year Of Dalmatians” – der alle elementer jeg har lesset på over smelter sammen til et stykke musikk som nesten er for vakkert til ordlegge. Starless And Bible Black er bare et par slike magiske øyeblikk unna fra selv å bli til det stjernestøv de drysser over musikken sin.

Sun Araw: On Patrol (Not Not Fun, 2010)
Mr. Spaceman
Sun Araw er soloprosjektet til Cameron Stallones, kjent fra Long Beach-bandet Magic Lantern og tilhørende kretsen rundt dreamgaze-band som Pocahaunted og Ducktails. De tre foregående som Sun Araw er alle preget av en ekspansiv utforskertrang, Beach Head og Heavy Deeds hentet åpenbar inspirasjon fra henholdsvis Neil Young og Fela Kuti. Cameron Stallones trekker på et bredt kildegrunnlag, men evner også å omforme det til sitt eget, originale uttrykk. Så også på On Patrole, hans mest sinnsutvidende hittil.

On Patrole er en plate av oppslukende karakter i en atmosfære myldrende, organisk liv. I en slags konstant drømmetilstand omgitt av et evig tåkeslør penser Stallones her innom både dub, psykedelia, tropicana, afrobeat og ambient med tålmodig standhaftighet. Uttrykket er heller enkelt, lo-fi produksjon med en skranten farfisa og ekkomaskiner, fjern vokalmessing og hypnotiske gitarlinjer, ikke helt ulikt det mer kollektive loftlyden til band som Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band. ”Beat Cop” høres ut som Pole på besøk i øvingslokalet til Can, mens ”Holodeck Blues” er snaue 20 minutter som bobler rundt et sted mellom Pink Floyd på Pompeii og Miles Davis på Agartha. Fint oppsummert på hans Sun Araws hjemmesiden som en plate for ’heavy-steamin’ late nights in the city, inter-dimensional back alleys, ghost cabs, and midnight-sweat locker rooms’.

Ikke alt på denne omfattende utgivelsen – nesten halvannen time lang – er like grundig gjennomført, men som helhet er On Patrole en sjelden fortettet, og samtidig løst anlagt plate som mest av alt drar lytteren inn i et helt eget magnetfelt. Cameron Stallones har med dette ytterligere markert seg som en av de mest spennende og kreative artistene av i dag.

Vibracathedral Orchestra
Barn av 90-tallet og hjemhørende i Leeds til tross, Vibracathedral Orchestra hører mer hjemme blant 60-tallets hippie-kollektiv som en broket forsamling frihetssøkende individer som eksperimenter med dryge droner og monotone rytmer fremstilt med et lass av instrumenter som kan strykes, blåses og slås på.

The Queen Of Guess (VHF, 2002)
Sister Ray Brother Air
Et nærliggende band å sammenligne med Vibracathedral Orchestra med er Dream Syndicate (Cale/LaMonte Young)/Velvet Underground, særlig når Cale dro fiolinbuen og skapte hypnotiske stemninger. Men her er det ingen Lou Reed som avbryter med huggende gitarriff. Britene tyr da heller til mer atmosfærisk jamming, østlig åndelighet og indianske stammeritualer. Resultatet er transeskapende og fredsskapende, en ånd av samhørighet og eim av fredspipe-røyk der ingen forstyrrende elementer får lov til å hindre ritualet i de 70 minuttene det varer. Tenk gjerne i retning av krautband som Can og Amon Düül II, minimalister som LaMonte Young og Terry Riley, og freefolk freaks som Jackie-O Motherfucker og Animal Collective. Omslaget er i seg selv dekkende for mye av innholdet, fuglen med psykedelisk fjærdrakt har nok ruget over det samme treet som orkesteret samlet seg rundt.

The Queen Of Guess er en eneste lang reise verden rundt og videre, fra engelsk skog, til Østen, gjennom jungelen og langsomt mot kosmos. Da jeg først gang satte den på var det passende nok svevende over skydekket og med solen langsomt dalende langt der borte i evigheten. Der og da opphørte skillet mellom drøm og virkelighet. Det er en effekt man også får av høre dette med begge bena trygt plantet på landjorda. Man kan bli sjaman av mindre.

Wings Over America (VHF, 2003)
m/ Sunroof
Katter på hett, vibrerende soltak
Sunroof! og Vibracathedral Orchestra er to britiske band som drar i relativt forskjellige retninger, men som likevel har mangt og mye til felles. Ikke minst gleden av å benytte droner, altså en tone som holder stand over lengre tid ved hjelp av for eksempel fiolin, keyboards eller fløyte, i sin musikk. Da de to skulle turnere sammen i USA høsten 2003 satte de i hop Wings Over America (tittelen har ingen umiddelbare referanser til Paul McCartney, så vidt jeg forstår), både som en markering av samarbeidet og for å hjelpe til med finansieringen. Jeg fikk ikke sett de to på turneen, men takket være denne platen kan jeg levende forestille meg at det må ha vært et vellykket prosjekt.

Sunroof! har eksistert siden slutten av 90-tallet og er sentrert rundt gitaristen Matthew Bower (Total, Skullflower). Han er kjent for å utforske drone-basert industriell støy gjennom mange år, blant annet i samarbeid med den anerkjente gitaristen Richard Youngs. Som Sunroof! har han lagt fra seg noen av støyfrekvensene til gode for mer psykedeliske far-out installasjoner ikke ulikt Flying Saucer Attack og Windy & Carl.

Det som presenteres på første halvdel av Wings Over America tilhører Sunroof! gjennom 8 låter og 40 minutter. De åpner ganske maskinelt med ”Frogs”, som en togreise langs istykkerrevne skinner gjennom et krigsherjet fremtidslandskap. Og der skal vi oppholde oss en stund. På ”Dharma Gin” holdes en statisk drone hele låten gjennom, men fortsatt med radbrekkende støy som knitrer hissig langs den rette linjen. De skifter spor på ”Free Wild Samples” og ”Flutter” der det er lyden av samplede gitarer som presses gjennom mange støysendere og kommer rykkevis og støtende ut igjen, fortsatt som en ustabil drone. Det kan sikkert virke langtekkelig, men Bower pakker seg godt inn med flere lag av varme, pulserende lydtepper og holder monotonien på en viss avstand. Sentralt på denne delen av platen står 11 minutter lange ”The Sea Is Maine S.S.” Her trekkes elementene til det ytterste, og låten vil nok for mange oppleves som en prøvelse hvis man da ikke suges inn i kombinasjonen av ro og forstyrrelser, monotoni og bevegelse. Enerverende eller suggererende, det avhenger vel mest av dagsformen. Mer langs grensene til Boards Of Canada er det uansett en lettelse å ankomme de vennlige ”Snow Covered Hills” etter en såpass strabasiøs ferd. Overgangen til Vibracathedral Orchestra lettes ytterligere gjennom ”The Ornamental Lake Of Death” der det for første gang kan spores en mer rytmisk tilnærming. Jeg har i hvert fall størst utbytte av disse to siste etappene med Sunroof! som reiseleder.

Den siste halvtimen står altså Vibracathedral Orchestra for. Der Sunroof! tenderer mot mer kompromissløs industriell støy benytter Vibracathedral seg av mer organiske effekter. Inn kommer fløyter, harper, bjeller og dyrelyder som erstatning, og med fiolin (og sekkepipe?) som fremste drone-drager i stedet for gitar/keyboards. Personlig foretrekker jeg Vibracathedrals uttrykk foran Sunroof, det er noe mer åpent og søkende med dette bandet som virker mer tiltalende. De bruker riktignok fem minutter med å komme skikkelig i gang og slå av alle sirenene (”City’s Sirens Off”), men da har de rugget seg dypt inn i tåkeheimen på vei mot ”Festival Hall”. Igjen skaper Vibracathedral Orchestra døsig evighetsmusikk, som høres ut som det er tatt opp på en jamsession mellom tidlig Velvet Underground og Can. Det pumpende drivet til Velvet kan også oppleves i ”I Fell Asleep” (som et ironisk svar til sedate ”Festival Hall”?) og videre med ”Put Yr Arms Around Me” og ”Spectre’s Honesty Tongue”. Titlene bindes sammen av kontinuerlige stamme-rytmer, og det er ikke før på ”Let A Thousand Flowers Bloom” at de trekker pusten, setter seg og lar blomstene blomstre i fred. De er fremme. Og det er vi også. Takk for turen.

Turning To The Rooster (Important!, 2005)
Freak Out
Turning To The Rooster er fire låter som det tidligere har vært mulig å anskaffe på diverse EP’er/singler. Felles for hele bandets katalog har vært en ganske skral lydkledning, de spiller jo gjerne inn på to-spors/fire-spors, men disse opptakene er innspilt på 24-spors av Richard Formby. De ble så spredt på ulike utgivelser. Nå har Leeds-bandet samlet sammen trådene igjen, og mikset hele smørja til det som var tanken, nemlig en sammenhengende fullengder. Det fungerer overmåte bra, og viser at de er tjent med et slik fyldigere studioformat. De ulike instrumentene trer tydelig frem fra støylagene, dynamikken blir klarere og låtene drukner ikke i heseblesende kaos.

”Baptism > Bar > Blues” tar sats og fører oss umiddelbart inn i Vibracathedral på sitt mest intense, på en låt uten begynnelse eller slutt. Det betyr en skramlende parademarsj som hentet fra Velvets velmaktsdager, syrefargede gitarriff fra Hawkwind til Comets On Fire, et konstant rytmefres fra krautrockens verden og frenetisk gnikking som virker å være unnfanget under jamsession på sinnssykehus i Midtøsten. ”Baptism > Bar > Blues” er et helt kvarter fanget i denne glødende orgien av villskap der ingen trekker pusten. Jevnlange ”Weary Clothes Of Ash” viser bandets mer minimalistiske sider, og er langt mer mediterende arrangert. Bestående i hovedsak av sjamanistiske droner (strenger og noe som minner om en didgeridoo) og flakkende pianospill som triller oss i trance.

Sugende ”Stole Some Sentimental Jewelry”, der de har tatt på seg balkanske folkedrakter og kaster seg ute i dansen med fiolin, trekkspill (?), slagverk, strengelek og forvrengt elektronikk, er ti minutter som gjør det vanskelig å sitte stille. Den flyter umerkelig over i ”Girls With Rocks In Their Hands”, en piano/feedback-drevet jam som simpelthen nekter å gi seg. For uansett hvordan de ter seg, så er det alltid en repeterende kraft og endeløst tålmod som gjør Vibracathedral Orchestra til et skummelt vanedannende band både på plate og på scene. Turning To The Rooster viser noen av deres kapasiteter og anbefales ikke minst for nye, sultne ører.

Acid Mothers Temple
Habibi mai yo, Rami rai yo, Sadamu hai yo, Mahi rai o, Rahimu sai o, Mura dei yo

Anthem Of The Space (Ektro, 2005)
Anthem Of The Space er japanske Acid Mothers Temple sin utgivelse nummer cirka 4000, den første på finske Ektro (som ellers gir ut snadder fra blant andre Circle, Keuhkot, Pharaoh Overlord og mange andre. Sjekk ut, sjekk ut). Kawabata Makotos psykedeliske frihetsprosjekt går nå under det fulle navn Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, og bassist Tabata Mitsuru, som tidligere har spilt med Bordedoms og Zeni Geva, har blitt en del av bandets indre kjerne. Både bandnavn og platetittel bør gi klare signaler til eventuelle uvitende tempelvenner om hvor langt ut på tyttebærtur vi egentlig skal.

Denne platen består av to lange låter, tittelkuttet og Poppy Rock utgjør en snau time med huskende akustisk gitar, laaaange soloer, fett riff, plenty med spaceffekter, oscillator, ekko og acid trippin’ i alle kanaler. De involverte i det som her er en kvintett krediteres med roller som speed guru, dancin’ king og latino cool, og omslaget preges av hinduistiske symboler, Krishna-sitater, planeter og eventyrlige naturstreker. Og vi skal nok utvilsomt bringes langt inn i det hinsidige, for etter bare en 10-12 minutter skjener tittelsporet ut i en eksess av en instrumentalorgie, som både er flytende og medrivende, et slags uendelig paganistisk messe, som etter et noe i overkant spaca parti, bringes tilbake til sin bane og fører over i hurtige, medrivende og ’korte’ ”Poppy Rock”. Her er et hypnotisk repeterende tekstlinjemantra og et ekstatisk groove som nærmest er en befriende låvedans på Mars i det som er 11 minutter i et sammenhengende suggererende mantra.

Acid Mothers Temple har tidligere lekt seg med referanser til Hendrix (Electric Heavyland), Zappa (Absolutely Freak Out: Zap Your Mind), mens det her vel er Grateful Deads Anthem Of The Sun de skuler mot? En eneste lang spacejam med andre ord. Jeg skal ikke påberope meg nok kjennskap til bandet at jeg kan plassere denne i lys av deres tidligere bedrifter, men at de i stadig større grad vender seg mot lengre låter er i hvert fall utvilsomt. Det er noe totalt altoppslukende over Anthem Of The Space. Hver gang ”Poppy Rock” toner ut tar jeg meg selv i å sitte i lotusstilling på gulvet med seks armer og bable i vei på et språk jeg selv ikke forstår. Det må da bety noe?

Starless And Bible Black Sabbath (Alien8, 2006)
King Sabbath
Kawabata Makoto har denne gangen tatt på seg sin sorte kappe, gått til progskogs og vendt øksen mot den seige tungrockens stamfedre Black Sabbath. Som tittelen og omslaget indikerer er dette en direkte hyllest til Sabbath og King Crimson (som ga ut Starless And Bible Black i 1974). Med det følger platen en tradisjon som dette japanske bandet har når det gjelder å leke med eldre kilder (Zappa, Gong, Grateful Dead), og som alltid blir det utført med en klar forståelse av historien og med en egen tilnærming til materialet.

Det halvtimes lange åpningskuttet starter, etter noe om og men, med nesten identiske Sabbath-riff anno 1970, og selv om de holdes med tyngde gjennom hele låten sklir den som ganske forventet ut i mer spaca territorium etterhvert. Ikke minst er det et utagerende og intenst gitararbeid her som også knytter lenken til King Crimson og Robert Fripp. Seigt og kvernende går det, heller ikke helt ulikt Sabbath-etterkommere som Melvins og Sleep, til og med Ozzy-aktig vokal kan høres bak de svarte veggene som males opp. To medlemmer er kreditert trommer, de holder en imponerende intensitet og bidrar til ytterligere å markere tyngden på dette kuttet. Selv om det inneholder enkelte brudd og variasjoner i løpet av sine drøyt 30 minutter, så synes jeg modertempelet stamper i en noe tykk gjørme som de ikke helt kommer ut av, selv om det flammende gitarspillet til Makoto stråler som alltid.

”Woman From A Hell” er 6 minutter der de angriper Sabbath med mer punka aggresjon og villere råskap, men den høres ut til å være tatt opp i øvingslokalet på en ganske dårlig dag og her blir det mye grums, noe hverken speed-riff eller den fremtredende vokalen bøter noe særlig på. Dette bør være en ganske tilgjengelig utgivelse fra det monstrøse japanske bandet, men fra de senere utgivelsene deres foretrekker i hvert fall jeg deres mer kosmiske toner. Det er litt fredeligere der.

Sir Richard Bishop: Polytheistic Fragments (Drag City, 2007)
Flerguderi
Polyteisme er dyrkelsen av mange guder, en trosretning som er spesielt utbredt innen hinduismen. Sir Richard Bishop viser oss her noen fragmenter i form av et gitarspill som både synliggjør en polyteistisk teknikk – og som nærmest er gudefremkallende i seg selv. Kort tid etter massive While My Guitar Violently Bleeds (2007) er han altså klar med nytt materiale. Mens den blødende gitaren bestod av tre utstrakte spor som dyrket den lange oppbyggingens kunst, består Polytheistic Fragments av 11 kortere utgaver, men som i bredde og spilleteknisk variasjon er mer omgripende. Koplingen mellom årets to utgivelser er mest direkte på 10 minutter lange ”Saraswati”, som også er en gudinne i hinduismen. Legg til plateomslagets kunst, så burde det være rimelig tydelig hvilken religion Bishop bekjenner seg til. Det er da også klare østlige tendenser på denne platen, uten at han ender som lotus-sittende Ravi Shankar av den grunn. Bishop har nok vestlig blod i årene, men han har en globetrotters visdom og et verdensomspennende boltringsrom. Det skaper muligheter som han utnytter bedre enn noensinne.

Bishop gjør nytte av sitt kvarte århundre i Sun City Girls, i seg selv et genreløst band, og han gjør det ved å bevege seg langt utenfor primitivistenes plukking (Fahey, Basho), selv om deres allestedsnærværende skygge også henger over denne platen. Med sine melodiøse klanger og dvelende fremtreden står Sir Richard like ofte fram som en Daniel Lanois enn en Sun City Girl. Han har kortet litt ned på seg selv, og det gjør Polytheistic Fragments til en lyttervennlig reise fra nettopp India (”Saraswati”) til Appalachene (”Tennessee Porch Swing”), via Django Reinhardt/Robert Normanns territorier (”Elysium Number Five”) og araberland (”Rub’ Al Khali”).

Det høres ut som et heseblesende opplegg, men i Bishops hender skapes en egen flyt som binder utvalget sammen til en større helhet. Hans eget Bhagavadgita altså.

Gang Gang Dance
Gang Gang Dance er ikke nymoderne discopunk, slik navnet kan indikere, men et eksperimentelt reir av individer som er beslektet med Black Dice (som de både spiller og øver med), Animal Collective (som de turnerer sammen med), No-Neck Blues Band, Sunburned Hand Of The Man og dess like. Med andre ord, her er rare lyder, kaotiske støyelementer, rytmiske funderinger og tribale seanser i skjønn forening.

Hillulah EP (The Social Registry, 2005)
New York Is Now!
Hillulah er en reutgivelse fra en begrenset CD-R fra 2004, denne gang påskjønnet med 30 minutter ’live footage from Knitting Factory’. ’Requires Apple Quick Time’ står det i omslaget, men jeg fikk i hvert fall ikke opp noen film på min maskin! Det øvrige innholdet består av cirka 30 minutter fordelt på fire låter, som søker det ekstatiske og jager det grensesprengende. Opptakene er gjort live og tatt opp på steder som Knitting Factory og North Six i 2003/04. Det virker som om Gang Gang Dance har et ganske fritt sceneuttrykk, der hemningene legges bort i garderoben. Det er tydelig at de søker å frigjøre seg fra konvensjonelt bindende lenker. De misbruker støy og leven i noe mindre grad enn sine frender Black Dice, men har et rått og forstyrret uttrykk som aldri faller ned til det statiske eller hvilende. De har et funky og dansbart preg bak alt bråket som skramler og rister løs fra deres ’nær-sammenbruddets rand’ estetikk, nærmest som en utemmet krigerstamme fra jungelen gyver de løs med brask og bram. Med ville krigshyl og rituelt preg møter de byen og det moderne liv. De trekker med seg elementer fra byen (no wave, industri), skuer tilbake (krautrock) og viser global tilhørighet (dub), men ender likefullt opp med å kverne alt dette til noe som virker friskt og eget. Mellom de utagerende og radikale utbruddene hviler bandet i en psykedelisk frihetståke, i en den hvileløse ferden fra primitiv ekstase og urban undergang som de omgir seg med.

Retina Riddim (The Social Registry, 2007)
Gang Gang Wild Dance
Retina Riddim annonseres i første rekke som en DVD med tilhørende lydplate, og som en teaser til deres kommende fullengder. Brooklyn-bandet har markert seg positivt i New Yorks impro/støyrock-scene over en viss periode, og viser her ingen klare tegn til å vende seg mot et mer kommersielt uttrykk.

Filmen – eller filmene, rettere sagt, siden det er to stykker – er i det store og hele ganske krevende saker. Hovedfilmen med samme navn som platen er et kunstprosjekt av bandets Brian DeGraw, og et møte mellom bandets musikalske uttrykk og hans kunstneriske visjon. I en noe fragmentert stil består den cirka 20 minutter lange filmen av mange brå klipp mellom hovedelementer som natur, reiser, psykedelisk fargespill og diverse opptak av bandet. Det er ikke lett å finne noe klart budskap eller motiv, bortsett fra den naturlige foreningen mellom lyd og bilde. Noe av forklaringen til det oppstykkede verket gjenspeiles også i musikken, som er plukket fra bandets lydarkiv i en periode tilbake til 2003 og satt sammen på nytt. Det er en salig blanding av liveopptak, feltopptak, bandøvinger og snutter fra tidligere plater som knyttes sammen til et halvtimes langt sammenhengende stykke. Både film og musikk er noe krevende å se/lytte til, men helheten blir tidvis ganske så fascinerende.

Den andre filmen er titulert GGD By OP, laget av en fyr ved navn Oliver Payne. Den er i hovedsak basert på liveopptak og turnévirksomhet (Australia) i det som har blitt en ganske usammenhengende og utflytende ’road movie’. Den cirka 20 minutter lange filmen skjemmes av noe dårligere billedkvalitet enn DeGraws, men de to deler tydeligvis fascinasjonen for det uventede, plutselige brudd og det som tilsynelatende virker som innfallsmetoden å lage film på.

Begge filmene fanger på en måte bandets ofte rablende kaos, der de beveger seg på randen av sammenbrudd i sin tidvis ekstatiske liveshow. For de med dårlig syn anbefales heller lydplaten, som også er ett sammenhengende stykke musikk på 25 minutter. Igjen er det snakk om arkivopptak behandlet av Brian DeGraw etter klipp-og-lim metoden. Det meste av materialet er hentet fra lydprøver forut for konserter, og det merkes. På sitt beste viser platen noen av de mange kvalitetene som bor i Gang Gang Dance; her er lydcollager til en gyser av en film, groovy støyrock og obskure technobeats maltraktert i en kjøttkvern. Men i det store og hele preges Retina Riddim mer av en manns kreative påfunn og litt for lite av å være skapt av et helstøpt band.

Nå tror jeg ikke Gang Gang Dance ønsker å fremstå som akkurat ’helstøpte’, og i så måte vil nok – og bør – Retina Riddim helst appellere til en allerede etablert fanskare.

Boris & Michio Kurihara: Rainbow (Drag City, 2007)
Regnbuerock fra solens rike
Den utrettelige trioen Boris har på Rainbow slått seg sammen med gitarist Michio Kurihara, fra blant annet Ghost, White Heaven og involvert i samarbeid med Damon & Naomi. Den anerkjente instrumentalisten tilfører nye impulser til en trio som både søker konstant utvikling utenfra, og som selv evner å tilpasse seg sine ulike partnere på sømløst manér. Boris’ samarbeid med Sunn O))) (Altar, 2006) var i så måte særs fruktbart. Rainbow bringer bandet enda videre, denne gangen mot en mer neddempet form for spaca, psykedelisk rock.

Det er særlig gitar-evnene til Kurihara som setter preg på denne platen. På tittelsporet skjærer han krystallklart gjennom det som er en helt mediterende ballade sunget av Wata, mens på tunge, rullende “Spaceship Narrator”, som åpner seg mer mot 70-talls bluesrock à la for eksempel Blue Cheer, eksploderer den samme gitaren av full kraft en Jimi Hendrix verdig. Sammen med de mer lavfrekvente gitardronene til Wata gis det en ganske så effektfull virkning. Det er vel så mye kraft i de trippy sporene her, for eksempel hypnotiske Shine, som i de mer brunstige rockelåtene, nevnte “Spaceship Narrator” og “Sweet No. 1” som går Hawkwind i næringen. Aller best er samarbeidet på lange “You Laughed Like A Water Mark”, i en sløy slackerstil faktisk ikke helt ulikt tidlig Dinosaur Jr., og med en gnistrende gitarsolo som heller ikke ligger så langt fra J. Mascis sin signatur. Riktig så smukt dette.

En del mindre interessant instrumentallåter trekker noe ned på totalsummen, men ikke på selve helhetsinntrykket på det som har blitt en sann japansk space odyssey.

Hall Of Fame: Paradise Now (The Social Registry, 2004)
Samaras Paradis
Samara Lubelski er en sentral kvinne innen det mer frilynte folkmiljøet i New York City. Hun har tildligere spilt fiolin i Sonora Pine sammen med Sean Meadows (June Of 44) og ikke helt ulike Tara Jane O’Neill, gir ut plater både under eget navn, sammen med The Tower Recordings og her altså som Hall Of Fame. Det er en trio som i tillegg av Lubelski består av Theo Angel og Dan Brown. Dette er deres fjerde album siden oppstarten i 1998. Paradise Now er spilt inn sammen med den populære lydteknikeren Nicolas Vernhes i Brooklyn (Blood on the Wall, Les Savy Fav, Black Dice) og er en stillfaren, stort sett akustisk plate som ikke streber etter å velte fjell.

Med en vever stemme som kan minne om Nico, Georgia Hubley (Yo La Tengo) eller Courtney Bowles (Spokane) tar Lubelski & co. oss med på en ganske så behagelig stund med disse 10 låtene. Paradise Now vil ganske sikkert falle i smak hos de som foretrekker sin psykedeliske folk med en viss avant-smak. Melodiene her lever gjerne sitt eget liv utenfor de mest opplagte tråkkene, men låtstrukturene er stort sett godt synlige og lett forståelige. Det hviler et mer tåkete slør over denne platen, enn for eksempel det Tower Recordings driver med, og resultatet er ikke fullt så sinnsutvidende. Låtene flyter uhildet forbi, og uten merkbare opphold mellom veves platen sammen til ett. Gitarplukking og perkusjon omkranser Lubelskis hviskesang som sammen med fiolintdronene løfter henne opp til en langsom surrealistisk dans mellom rosa skyskrapere og grønne drømmeenger. Selv om jeg ikke blir dratt rett inn i himmelriket av dette, så er det ikke vanskelig å være med inn i den vennlige skogen i utkanten av paradis.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Dark Country Forever

28/11/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

‘This country will kill you in a heartbeat and still people love it.’
Cormac McCarthy, No Country for Old Men

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse albumene i WiMP

Earth: The Bees Made Honey In The Lion’s Skull (Southern Lord, 2008)
Det har bestandig heftet et lite paradoks ved Earth: Musikken deres har en tendens til ikke å bevege seg i det hele tatt, musikalsk har de vært i kontinuerlig bevegelse siden istiden (en gang tidlig på 90-tallet). Nå kommer de igjen mot oss i umiskjennelig krabbetempo, men likefullt med nytt å melde. ’And after a time he returned to take her, and he turned aside to see the carcass of the lion: and, behold, there was a swarm of bees and honey in the carcass of the lion’, som det står i gamleboka.

Earth knytter bånd mellom Black Sabbath (hvor de tok sitt navn fra) til Sunn O))) (som opprinnelig kom sammen for å overgå Earths krabbetempo), men de har på sin ferd kommet ganske langt unna begge disse to bindeleddene. Earth revitaliserte sitt sound ganske markant med sitt femte album, Hex (Or Printing In The Infernal Method) i 2005. Denne starter der forrige sluttet; lengre bort fra metallen, lengre inn i western-mytologien. Men der Hex var en iskald prærienatt av minimalistisk twang, varsler disse biene om antydning til håpefullt lys. Jeg sier ikke at de soler seg i munter lykke, dette er seriøst fra første sekund, men uttrykket er likevel noe mindre mismodig ødeland, noe mer psykedelisk varme. Bildene som males er mer utpenslet og fargerike enn de vi fikk servert på Hex. Nærere Friends Of Dean Martinez enn Melvins, med andre ord.

Noe av årsaken ligger kanskje i at de har fått med seg gitarist Bill Frisell på flere av sporene. Hvor mye han eksakt bidrar med skal ikke jeg synse for mye om, men det fyldigere gitarspillet på ”Omens And Portents” og ”Engine Of Ruin” bør nok tillegges denne drevne mannen med røtter inn i både jazz og country. Tunge bassganger og fet Hammond sørger for ekstra fylde, sjekk for eksempel det perfekte downer-sporet ”Miami Morning Coming Down” som eksempel på ambient countrydoom av edelt merke. Ellers så har ikke enkeltlåtene noen betydning. Earth skaper stemninger i et større perspektiv enn som så. The Bees Made Honey In The Lion’s Skull trasker ubønnhørlig framover ’from strength, sweetness. From darkness, light’.

Den ferske Coen-filmen No Country For Old Men foregår uten musikk. Hvis brødrene ombestemmer seg har de med dette et fiks ferdig soundtrack.

Diamanda Galás: La Serpenta Canta (Mute, 2003)
Dark was the night, dark was the day
Amerikanske Diamanda Galás er en av vår tids mest avholdte avantgarde-artister, med en rekke plater og ulike prosjekter bak seg i sine over 20 år som utøvende kunstner. I 2003 slapp hun like gjerne to større verk samtidig; Defixiones, Will And Testament og La Serpenta Canta. Da jeg aldri har klart å bli helt komfortabel med hennes noe krevende stemme, var det i første rekke låtvalgene som gjorde meg nysgjerrig på sistnevnte. Opptakene er gjort rundt omkring i verden, og tatt opp live fra scener i Europa, USA og Australia i perioden 1999-2002. Settingen er tilsynelatende enkel: Diamanda Galás og piano. Men resultatet har langt fra blitt tilforlatelig.

Galás har tatt for seg noen av de fremste klassikerne innen den amerikanske kulturarvens mørkere sider. Noen vil nok dra kjensel på enkelte låter hun har spilt inn tidligere, særlig fra The Singer (1990). Et annet sammenlignbart prosjekt finnes også på hennes egen Malediction And Prayer (1998), der hun eksempelvis tolket Billie Holiday, BB King og Johnny Cash, og Nick Caves Kicking Against The Pricks. La Serpenta Canta kan ses på som en slags oppfølger til førstnevnte, for igjen har hun samlet et knippe country, gospel, blues, jazz og R&B-originaler hentet fra repertoaret til blant andre Screamin’ Jay Hawkins, John Lee Hooker, Hank Williams, The Supremes og Ornette Coleman. Sammen med et par tradisjonelle folklåter og egne komposisjoner der alle blir utsatt for en behandling av sjeldent merke. Utvalget er stilsikkert, og uansett opprinnelig genretilhørighet står de her avkledd og nakne som den dagen de ble skrevet. Det dreier seg i hovedsak om dramatiske, sorgtunge og svarte skildringer fra bomullsmarkene, prærien og gatesmugene som med dette har blitt frigjort sine tidligere lenker. Galás skriker, hveser, truer, snerrer og får frem noe av den ubesudlede råskapen og det primitive uttrykket som med årene har blitt borte gjennom mer eller mindre sjelløse varianter. Dette er stort sett låter jeg mener man bør være varsom med å tukle med, men hun klarer både å behandle de ulike respektfullt, samtidig som hun tilfører noe helt personlig. Det gjør det alene verd å stifte bekjentskap med La Serpenta Canta.

”Ain’t No Grave Can Hold My Body Down” åpner denne på alle måter bemerkelsesverdige platen, og den føres i en ganske konvensjonell tolkning. Relativt behersket gjør hun også sitt eneste selvkomponerte bidrag, saloon-aktige ”Baby’s Insane”. Ting begynner å utarte med over ti minutter lange ”Burning Hell”, der pianoet rumler foruroligende og underbygger intensiteten da Galás for alvor tar ut noe av sitt store oktav-register. Hennes kanskje viktigste bidrag med denne platen er å fremheve essensen i tekstene, og dyrke disse inn i et passende uttrykk. Slik tar hun til seg Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry” og gir den et grøssende, hjerteskjærende skjær som langt på vei overstiger originalen. Hun er vel dessuten den eneste som er kapabel til å overgå Screamin’ Jay Hawkins’ trollbindende voodoo ”I Put a Spell On You”. De mest inderlige øyeblikkene på platen serveres forøvrig på ”My World Is Empty Without You” (Supremes sin Motown-hit) og ”At The Dark End Of The Street”, begge i tolkninger som ligger lysår unna de mest kjente tolkningene, som inderlige sørgesanger det er vanskelig å ikke bli preget av. Hennes versjoner domineres naturlig nok av den umiskjennelige signaturvokalen, og den får Galás brukt mye av. Hun går fra rene smerteskrik til pur bluesdiva (”Dead Cat On The Line”), og pianoet blir mer som et akkompagnement til hennes viktigste instrument.

La Serpenta Canta er ikke enkel å bli fortrolig med, og det er klart at en dobbelplate (riktignok en kort en, bare 80 minutter totalt) med Diamanda Galás krever noe tålmodighet. Jeg klarer den i hvert fall ikke i lengre perioder, men i mindre porsjoner er det faktisk mulig å kjenne blodsmaken i munnen når hun lukker pianoet med et skrell og vender tilbake til graven.

Thinguma*jigSaw: Awakeinwhitechapel (Deserted Village, 2008)
Den stadig ekspanderende nyfolk-scenen i USA og Storbritannia de siste årene har egentlig hatt få avleggere her i Norge. Norsk nyfolk er helst ensbetydende med unge folkemusikere som ikke beveger seg altfor langt unna sine forfedres bunadsskjørt. Skoddene virker fremdeles tette mellom folkemusikken og andre uttrykk – dog med en viss glidning den senere tiden. En av årsakene til de dette kan være at vi her i landet ikke har hatt en sterk folk-revival tidligere, det har ikke akkurat flommet over av progressive forbilder, og for unge artister er folkemusikk kanskje fremdeles forbundet med noe fremmed akademisk, bondsk eller uhipt. Vekk med fela, fram med el-gitaren!

I England og USA har vi sett en mye større framvekst av nyfolkere langt utenfor den brede sti de senere årene. Disse trenger bare å skue en generasjon tilbake for å finne forbilder som foredlet musikk allerede innsamlet og arkivert av for eksempel Harry Smith (Anthology Of American Folk Music) og Alan Lomax. Grunnlaget ble dermed lagt tidlig, og på 60-tallet blomstret det frem en rekke nyskapende artister som blandet dette materialet inn i samtiden, sammen med psykedelia, avantgarde og østlig inspirasjon. Mange har gått i sporene etter John Fahey og Robbie Basho, Incredible String Band og Fairport Convention, og den såkalte ’freak-folken’ minner om at banjo og fele har et vidt bruksområde, og at Dock Boggs og Pink Floyd kan være to helt likestilte forbilde. Poenget er altså ikke å skape folkemusikk per se, men å gjøre noe nytt og annerledes med utgangspunkt i å revitalisere forgagne skikker.

Norsk/irske Thinguma*jigSaw føyer seg lett inn i denne tradisjonen, og det er akkurat denne omfavnelsen av diverse uttrykk den amerikanske sangeren Mike Murphy tar utgangspunkt i med sine liner notes: John Jacob Niles (folksangeren med den snåle tenoren), Dock Boggs, den surrealistiske filmskaperen Joseph Cornell, Lewis Carroll, John Fahey, Philip Glass nevnes alle som del av Thinguma*jigSaws univers. Det norske bandet har tilhold i Irland, og har på kort tid blitt en integrert del av den britiske nyfolk-scenen. Det har kommet oss her hjemme også til gode, og duoen har tatt med seg en rekke venner og kjente over på diverse musikalske aftener det siste året (blant andre Cian Nugent, Peter Delaney, George Worrall). De har for øvrig spilt med blant andre Pantaleimon, United Bible Studies, Larkin Grimm, Samara Lubelski og Sharron Krauss – alle helt sentrale navn innen moderne britisk og amerikansk neo-folk.

Thinguma*jigSaw gjemmer seg bak gåter. Selve bandnavnet er en portmanteau, et sammenslått nyord. Duoen lyder de merkelige navn Little Myth Epiphanymph og The Severed Headmaster/Seth Horatio Buncombe, skjønt sistnevnte ligner veldig på den ene halvdelen av Alpine Those Myriads, og låttitlene bærer navn som ”My Blood Giggles” og “Jumping Jock Flesh”. Bak mystikken skjuler det seg derimot musikk som er både forførerisk og lett fordøyelig. Med basis i banjo og sag skaper Thinguma*jigSaw noe de selv har døpt som ’splatterfolk’, det vil si anglo/amerikansk folk med hint av moderne komposisjon, pop og elementer av skrekkfilm. Med tekster om lik, syfilis og gammeltestamentlige bilder byr de opp til natta’dans med et skjelmsk flir og fordrukkent blikk. Mindre olme enn Woven Hand og mindre teatralske og mer folkelige enn Xiu Xiu, våre venner har dessuten en tydelig mentor i Daniel Johnston. Den fantastiske amerikanske artisten som kombinerer mental ubalanse, Beatles og lo-fi pop har mye til felles med både Thingumas meloditeft og vokalbruk, og ikke overraskende er den eneste coverlåten her en versjon av hans ”Walking The Cow”.

De 12 øvrige låtene er korte, og hele platen er unnagjort på en god halvtime. Thinguma*jigSaw rekker over mye i løpet av denne tiden, og etterlater heller oss lyttere med trang om å høre mer. Det anbefales dermed å oppleve dette bandet live. De driver med autentisk livespilling, og kan raskt være å finne på et gulv nær deg. Pass deg for kjellerlemmen og kast deg ut i sakte beinrangeldans.

Opprinnelig publisert på ballade.no 01.02.2008

Migala: Restos De Un Incendio (Acuarela Discos, 2002)
Me duele más por la noche
Restos De Un Incendio betyr noe sånt som ’flammenes rester’ en tittel som trolig henspiller på Migalas forrige album Arde (’det brenner’) fra 2000. Opp fra asken stiger ti låter hentet fra deres tre foregående album som nå alle er spilt inn og omarrangert på ny. Den spanske sekstetten er dessuten utvidet til å inkludere gitaristen Nacho Vegas, og dette har blitt en glimrende mulighet til å oppdage et band som jeg tror fortsatt er en godt bevart hemmelighet for de fleste her i Norge.

Migala er et musikalsk kollektiv som befinner seg i landskapet mellom Leonard Cohen/Tindersticks og Mogwai/Godspeed You Black Emperor. Restos De Un Incendio viser et band som eksisterer i skyggene, et nattens orkester som spiller dunkel folk, mørke, apokalyptiske instrumentaler og melankolske viser og som gjerne beveger seg fra røykfylt bar-noir til muskuløs gitarstøy i en og samme låt. Den storslåtte instrumentalen ”La Canción De Gurb” er som et lydspor til åpningen av en episk spaghetti-western, og som en av årets flotteste låter settes en høy standard som de klarer å holde hele veien, helt til nesten like malende ”Instrucciones Para Dar Cuerda A Un Reloj” svinner som de siste askerester opp til stjernene en snau time senere.

Til tross for mange medvirkende er det godt med plass i Migalas lydbilde. På de brede flatene er det rom til for eksempel et dronende trekkspill, kirkeorgel, og feltopptak av stemmer som prater i vei på spansk – og det må sies igjen, spansk gir en helt spesiell effekt, i hvert fall når man ikke behersker språket utenom de simpleste barfrasene. Vokalisten crooner vekselvis både på engelsk og spansk, og selv om den noe haltende engelsken er karakteristisk nok, så er det de spansktalende og instrumentale sporene som gir bandet virkelig egenart. Ingen av låtene kan måle seg helt med ”La Canción De Gurb” når det gjelder å mane fram voldsomme westernbilder, og ”El Pasado Diciembre” og ”Un Puñado De Coincidencias…” tar det hele litt ned i form av ganske stødig moll-americana. Legg heller særlig merke til ”Noche Desde Un Tren” som vokser opp fra truende hvisken til en storslagen kjempe, og den sammenhengende 11-minutteren ”Ciduad Del Oeste/Aquel Incendio” der Migala igjen viser at de kan bygge flammende kunstverk ut av aske. Det er på disse oppbyggelige sporene Migala er på sitt beste.

Tanakh
Tanakh er forkortelsen for jødenes hellige skrifter, men også navnet på et av bandene til låtskriveren Jesse Poe. Sammen med mennesker som ikke er så forbasket nøye på dette med genre og stilarter – samarbeidslisten er som en telefonkatalog i den eksperimentelle himmelen – har han skapt en særegen form for Americana.

Tanakh (Alien8, 2004)
Det magiske teater
Merk: Dette er en plate som ikke egner seg i alle sammenhenger, og følgende positive vurdering er gjort etter intens lytting innestengt en natt i en kirkekjeller.

Jesse Poe har her tatt på seg rollen som Espen Askeladd og dradd ut i verden for å plukke skrap. Han kommer tilbake til slottet, for anledningen omgjort til privatklubben Pyramide-instituttet i Richmond, Virgina, med et ødelagt piano og noe annet ræl han har plukket opp på veien. Dette kan brukes! Dette skal vi spille på, sier han til de andre. Ingen ’sanger’, ingen ’melodier’, bare en eneste lang sammenhengende messe av det som ligger slengt i rommet. Han fester pianostrenger som snubletråder rundt i rommet, finner frem noen buer og trykker opptak. Slukk lyset, slipp inn rottene og så setter vi i gang!

Tanakh subber avsted som et gjenferd på stålstrenger på leting etter graven sin. Det starter monotont med et hamrende piano som banker på kistelokket, en gjentagende basslinje og mektige gitarbølger, i bakgrunnen konstante truende ekle lyder som hveser og stønner i krinker og kroker i den store salen hvor denne seansen foregår. Så… vel, så skjer det egentlig ikke så veldig mye mer. Etter et kvarters tid har du enten gått lei eller blitt så oppslukt at du ikke har noe annet valg enn å bli sugd inn i den katedralske hvelvingen til Tanakh. For den tålmodige vil det være mulig å finne nyanser og utvikling i de to ’låtene’ som gjør de til en konstant oppdagelsesferd. Det er en stadig bevegelse rundt pianodronene; håndtrommer, kirkeklokker, radiostøy og slikt, som skaper bevegelse i stykket og gir det en viss fremdrift. Det er tilløp til tematiske sekvenser, som aldri holdes lenge, for eksempel mer rituelle rytmer etter cirka 45 minutter. Så det skjer mye, noe vil vi ikke vite hva er, noe kommer fram etterhvert, noe vil for alltid være gjemt i mørket. Det er kanskje derfor dette har blitt en så fascinerende plate, selv om den nok ikke kommer til å slite seg ut på platespilleren min på dagtid.

Så der sitter jeg da, finner endelig frem et stearinlys og med små, nesten uleselige bokstaver står det skrevet nederst på omslaget:

– bare for forrykte – Entré koster forstanden. Ikke for enhver.

Ardent Fevers (Alien8, 2006)
Nightingale Of Florence
Siden deres forrige album har Tanakh vendt tilbake i et langt mer konvensjonelt spor. Ardent Fevers er en myk, rund skive med 11 låter av mer melodiøs og låtbasert form enn forgjengeren. Uttrykket er sobert og dempet både i spillestil og vokalarbeid, umiddelbart tenkte jeg at dette lød som en blanding av Calexico og Calla, og det er da ikke det verste man kan tenke seg, er det vel? Det dreier seg om en form for west coast-noir, og nærmere en softrocka Americana fritatt fra begreper som post…-anything.

Tanakh trer i stadig større grad fram som et av de mer samlende navnene i amerikansk alternativ, med Jesse Poe i sentrum og involverte som strekker seg utover til navn som Pelt, Bevel, Tulsa Drone, Six Organs Of Admittance og Cracker. På årets utgave er for eksempel cellisten Isobel Campbell fra Belle & Sebastian trukket inn i kollektivet. Kornettist Paul Watson (A Camp, Tulsa Drone) er vel den som i første rekke sender tankene over til Calexicoland, Craig Harmons B3 er mer saftig enn den Bistecca alla fiorentinaen som Phil Murphys lapsteel uanstrengt glir gjennom. Det er i første rekke denne delikate sammensetningen som hever Ardent Fevers, og det konstant rike lydbildet går foran selve låtkvaliteten.

Jesse Poe lever visst som lærer og skribent i Firenze, og Ardent Fevers deler ikke minst en svak dunst av italiensk eleganse med oss nordboere, et bilde sett gjennom amerikansk-fødte øyne av en tilforlatelig hverdag av skjønne kvinner, smale smug med scootere i slalomsus og svulmende piazzas med fontener som later seg i varmen. Kom natt, og la dette bildet fremdeles skinne i mørkets neonglans som omslaget sender oss inn i. Alle disse 11 låtene er smygere; de trer opp fra skyggen og blander seg ubemerket inn i omgivelsene. Det største ankepunktet er at nettopp denne reserverte holdningen aldri tillater platen å bli særlig ’ardent’, den brennende feberrusen som aldri kommer helt ut avkjøles i så fall raskt av smoothe netter med chianti på balkongen. På en plate der ingen låter stikker seg frem som direkte umiddelbare, er det desto mer tilfredsstillende å fastslå at den er helt riktig til å akkompagnere en slik aften. Det er ingenting som vil forstyrre deg, med mindre du blir skremt av en smårufsete gitarsolo eller to. Dette til tross for helt overflødige saker som ”Restless Hands” og ”Grey Breathes”, hvor det delikate blir dvaskt og kontrastene falmer i småslapp, nedfunka anonymitet. De beste sporene på sin side; ”Deeper” hvor Phoenix-møter-Tindersticks i rød fløyelsdrakt, ”Like I Used To”, Take And Read” og ”Still Trying To Find You Home”, der Leonard Cohen trekker sverd mot både Lee Hazlewood og Lee Clayton i solnedgangen bærer lett helhetsinntrykket på myke mokasiner i samfulle 55 minutter.

Six Organs Of Admittance
Gitarist Ben Chasny har siden slutten av 90-tallet markert seg som en meget produktiv artist, og i løpet av kort blitt en sentral figur i Californias nyfolk-miljø. Det både i kraft av sitt alter ego Six Organs Of Admittance, samarbeid med Current 93, og som medlem i bråkegruppa Comets On Fire. Six Organs har i stor grad vært Chasnys plattform for akustisk gitarplukking med psykedeliske overtoner, tilsynelatende inspirert av John Fahey og Robbie Basho. Hans tidligere utgivelser kan være litt tråkige å få tak i, men The Manifestation (2000) og For Octavio Paz (2004) anbefales varmt å oppsøke.

School Of The Flower (Drag City, 2005)
Dette er hans første på et ’større’ selskap, som attpåtil har norsk distribusjon. Den er Chasnys mest tilgjengelige også musikalsk sett, spilt inn i et ordentlig studio og med noe større budsjett enn hans tidligere 4-spors hjemmeopptak. School Of The Flower preges av et renere, tydeligere lydbilde enn det vi har vært vant med, men gjennomgangstonen er stort sett den samme. Chasny viser riktignok en klarere todeling i uttrykket, der han i tillegg til akustiske drodlinger også nærmer seg renere visesangere som Elliott Smith, Iron & Wine, til og med Nick Drake. Dette er særlig tydelig på spor som ”All You’ve Left”, ”Words For Two”, ”Home” og ”Thicker Than A Smokey”. Sistnevnte er en coverlåt skrevet av Gary Higgins, en mystisk person som Chasny etterlyser på platen. En rask google på mannen kan fortelle at han ga ut LP’en Red Hash like før han ble buret inne i 1973 for noe dopgreier. Hvis Chasnys tolkning ikke avviker mye fra originalen så snakker vi om en potensiell hippiefolk-favoritt. Vi får håpe han dukker opp igjen!

Chris Corsano (Sunburned Hand Of The Man) er eneste gjest, han bidrar på slagverk og orgel, og sørger for å skape større spenn i det ellers enslige lydbildet. Det merkes godt på tittelkuttet, som opptar drøyt en tredjedel av plata. De to akustiske gitarenes sykliske repetisjoner er et konstant gjennomgangstema, som veves sammen med Corsanos frie trommestil, båndsurr og etterhvert dominerende elektrisk gitarstøy. Noen minutter for lang etter mitt skjønn, mens andre sikkert vil bli helt hypnotisert av denne. En lignende teknikk benyttes også på ”Saint Cloud”, hvor akustiske gitarer møter badende elektrisk droner og messing. ”Procession Of Cherry Blossom Spirits” er den tredje låten som har slik oppbygning av akustisk gitar og feedback-droner. Når ”Lisboa” får avrunde som en nedpå akustisk vuggevise etter snaut 40 minutter, så er det sikkert at School Of The Flower vil bidra til å gjøre Ben Chasny og Six Organs Of Admittance til et mer velkjent navn enn det som er tilfellet nå. Og det er selvsagt helt fortjent.

The Sun Awakens (Drag City, 2006)
Og solen våkner langsomt
Med School Of The Flower tok Ben Chasny et lite, prøvende steg ut av obskuritetens daler, både med nytt plateselskap og stilmessig. Som habil støymaker i Comets On Fire har han framvist ytterligere sider av sitt gitarspill de senere årene. The Sun Awkakens, hans andre på Drag City, fortsetter utviklingen mot et fyldigere og bredere uttrykk. Med seg denne gangen har han blant andre Noel Harmonson og Ethan Miller fra Comets, samt tekniker Tim Green (fra Fucking Champs), vokalen brukes i stadig mer omfattende grad og skruen er vridd ytterligere et knepp mot mørke undertoner og håndgripelige melodier. Med tanke på Comets On Fires utvikling de siste par årene møtes snart disse to i et veikryss uten at noen kan fortelle hvem som er hvem.

De seks første sporene er relativt korte, vokalbaserte og mer støyladde enn vi tidligere har vært vitne til, men fremdeles er signaturen lesbar: Gitarbasert dronefolk, psykedelisk western og østlig raga-innflytelse vikler seg lett inn i hverandre. Melankolske ”Torn By Wolves”/”Wolves’ Pup” rammer inn platens første del, begge basert over samme tema. Mellom disse finner vi noen av de bedre låtene Ben Chasny har skrevet (unntaket er døsige ”Bless Your Blood”). ”Black Wall” og latterlig korte ”Attar” er bygget opp på samme vis, innledet av akustisk gitar som gradvis må vike for vegger av støygitarer. Mellom disse, den fortreffelige grensepasseringen ”The Desert Is A Circle”. Det er synd Chasny ikke utnytter potensialet i alle disse låtene og bygger de ytterligere ut. Han lar oss liksom bare smugtitte og tigge om mer, ertekroken.

Platens tyngdepunkt er nesten 25 minutter lange ”River Of Transfiguration”, som fører oss mot mer hemmelighetsfulle steder. Den legger av sted dypt inne i avantjungelen en gåtefull morgen, med mystisk persisk fløytespill der borte i skoddeheimen, knapt hørbart i den tunge motorduren, blant gonger og chantende indianere med uvisse hensikter. Når solen våkner med Chasnys gitarspill etter syv minutter er vi allerede langt hjemmefra, midt i et ritual som ikke bør forstyrres, der gamle ånder vekkes til live ved hjelp av stimuli som bare kjennes fra svært lukkede samfunn. Gradvis vokser intensiteten i styrke, særlig drevet frem av Harmonsons trommer og etterhvert ganske merkbar gitarstøy, som lukker seg rundt oss, og ikke slipper taket før vi strander mot en uutforsket øy langt pokkerivold fra folk. Når du åpner øynene og går i land kan du påregne å møte Fitzcarraldo eller Colonel Kurtz et sted der inne i bushen. Et flott stykke musikk, og som kontrast til de korte, lettere låtene innledningsvis gir den platen fin balanse mellom røttene til Fahey/Jansch/Basho og oppdagelsestrangen mot nye marker. Det er i dette skjæringspunktet Chasny befinner seg, og som gjør ham til en mer interessant artist enn noensinne.

Tarentel
Tarentel har tidligere gjemt seg bort i postrockens nattemørke eller svevd over oss i en 2001: Space Odyssey, der gitarens vesen i første rekke har blitt utforsket gjennom varsomme bevegelser, tremolo-effekter, feedback og droner Men San Francisco-bandet finner stadig nye galakser i sitt ekspanderende post-rock univers.

We Move Through Weather (Temporary Residence, 2004)
Klanketi klank klang
Tarentel har gjenfunnet trommene. Her er det krigstrommer, jungeltrommer, istykkerslåtte trommer, sønderrevne trommer, skarptrommer og tordentrommer. Årsaken er selvsagt at Jefre Cantu-Ledesma og Daniel Grodinski er de eneste igjen fra det som en gang var en kvintett. De har lånt med seg trommis Jim Redd fra Sonna som gir bandet et mer rytmisk uttrykk en tidligere. Cantu-Ledesma og Grodinski har latt gitarene hvile noe mer, og heller plukket opp en del andre lydmalende instrumenter. I tillegg deltar Steve Dye og Tony Cross med noe som må være mer eller mindre hjemmelagde saker. Waterphone? Flubaphone? Skihorn, noen?

Fokus rettes vekk fra melodiske strukturer og mer mot rytmikk og improvisasjon. Gudskjelov, vil jeg si, for den såkalte ’storslåtte dommedags post-rocken’ (slik den refereres fra Godspeed! til Mogwai) har vel egentlig nådd sin formtopp. We Move Through Weather bryter ikke bare med det forventede, hvis man hadde noen forventninger, platen skaper igjen nye rom der Tarentel kan bevege seg fritt. Det abstrakte fremstår igjen som det muliges kunst, selv om det begynner å bli ganske trangt om plassen her også.

Platens to hovedstykker er drøyt kvarter lange ”Get Away From Me You Clouds Of Doom” og ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand”. Førstnevnte starter med noen minutter prøvende tromme-ekko og gitarbuldring, med et orgel som lurer i bakgrunnen. Etter et par-tre minutter med kirkeorgel tar den en ny vending, og sklir ut i mer ambient farvann. Først etter 11.30 kommer en enslig twang inn, som for å korrigere de ensformige collagene som langsomt skifter mønster. ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand” har noe av den samme bevegelsen. Fra urolig ambient drone til mer hektiske rytmer. Dette er en slik låt som bølger frem og tilbake, uten å strebe etter noe klimaks, men som hele tiden er på randen. Vellykket er også seks minutter lange ”Everywhere The Damn Echo”, hvor trommer, piano og strykere møtes i et mollstemt gatehjørne en sen kveld etter en felleskonsert med Nick Cave og Stomp. Mellom disse får vi kortere utdrag av mer eksperimentell sort, men disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre og mer oppbyggende låtene. Omslaget beskriver vel egentlig best innholdet: Mørk og bunnløs, med krusninger som skaper omfattende ringer vekk fra sentrum.

Ghetto Beats On The Surface Of The Sun (Temporary Residence, 2007)
Dette er en oppfølger i betydning av at platen(e) består av materiale som de fortsatte med etter innspillingen av …Weather. Det er ikke dermed sagt at de har skrapet restlageret for alskens lort, men mengden tilsier i hvert fall både kreativitet og spilleglede. Den ble opprinnelig utgitt som en LP-serie, og er også tilgjengelig nå i samlet form over fire vinylplater. Ghetto Beats On The Surface Of The Sun er 2 1/2 time inn i Tarentels merkverdige verden av dekonstruerte beats og solbrente lydmalerier.

Tarentel er løsrevet fra form og fasong etter ordinær målestokk, og fortsetter med dette tendensen fra forgjengeren. Det betyr at ambient og post-rock har blitt mer utdaterte begreper, til fordel for et mer friform-arrangert sound sentrert rundt “beats”, i betydning av eksperimentell slagverksbruk. Tarentel eksisterer i et rom uten vegger, i en verden uten grenser. Denne kan med glede nytes i sin helhet, men et par eksempler kan illustrere hva de har å tilby. På kvarterlange ”Somebody Fucks With Everybody” stikker vi hodet inn i et romskip mens det letter fra jorden, og blir med ut i space. Bestående av monotone droner og skrapende feedback-doom nærmer de seg SunnO))) i både kraft og utholdenhet. Først etter 11 minutter utløses spenningen med Jim Redds trommer, som bidrar til å opprettholde et visst driv midt inne i all romforskningen. Mange av sporene på CD2 er korte sveip langs måneoverflaten, forbi svarte hull og gjennom gedigne tåkeskyer. Tarentel blir aldri ’ambient’ i tradisjonell forstand, til det har de for mye forstyrrende elementer i sin musikk; elektronisk knitter og instrumentale utskeielser. Låttitler som ”Stellar Envelope”, ”A Crystal Size Of Our Moon In The Heart Of A Pulsating White Dwarf” og ”Cosmic Dust” hinter uansett om at de både mentalt og musikalsk trives like godt i verdensrommet som på jordkloden.

”All Things Vibrations” er også et drøyt kvarter med drivende rytmer som binder sammen hengende gitartoner som langsomt bølger frem og tilbake og tar oss med dypt inn i hypnosen. Jevnlange “Sun Place” slipper i enda større grad til de tribale elementene som ligger latent hele tiden, med sin frie motorikk som gradvis oppløses og svinner bort i intet. Det er flere slike nærmest endeløse spor her, men legg også merke til noen av de helt korte, fullendte låtene og ikke minst styrken som ligger i helheten. Dette er en plate med mange skjulte rom, en slik du ikke blir ferdig med før midnatt og hvor du vil finne mange overraskende momenter – gang på gang.

Glenn Jones: This Is The Wind That Blows It Out – Solos For 6 & 12 String Guitar (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Transfiguration Of Glenn Jones
Glenn Jones har med årene blitt en anerkjent gitarist og artist. Hans fascinasjon for og vennskap med den eklektiske gitar-innovatøren John Fahey (1939-2001) førte til dannelsen av Cul De Sac på begynnelsen av 90-tallet, og de har en rekke solide, men akk så oversette plater bak seg. Etter samarbeidet med Fahey (The Epiphany Of Glenn Jones, 1997) har Cul De Sac fortsatt å bevege seg inn i sitt eget, eksperimentelle terreng med klare bånd til den avdøde mester.

Her vender Jones tilbake til sitt opprinnelige instrument, og følger mer konkret i sporene ikke bare til sin mentor Fahey, men også andre Takoma-gitarister som Leo Kottke og Robbie Basho. Både Basho og Fahey blir nevnt som inspirasjonskilder av Jones, om ikke i spillestil (den er udiskutabel), men hvordan de relaterte sine komposisjoner til verden utenfor. John Fahey til situasjoner og steder fra sitt eget liv, Basho med hentydninger til en mer eventyraktig fantasiverden. Glenn Jones fører dette videre, til tross for at han innrømmer at hans låter ikke nødvendigvis handler om noe spesielt, ved å gi en kort bakgrunnsinformasjon til hver enkelt. Han viser også hvordan gitaren er stemt i hvert enkelt tilfelle, som i tittelkuttet (DGDGGD), en tilfeldighet, som det viste seg Fahey hadde benyttet i 1965. Han på sin side hadde igjen hentet teknikken fra en viss Jesse Fuller som på 50-tallet spilte inn religiøse viser med 12-strengs gitar og lommekniv. Fuller høres ut til å være en gitarist det er verd å undersøke nærmere! En annen kilde til inspirasjon er den amerikanske skulptøren Daniel Chester French (sorgtunge ”Sphinx Unto Curious Men”), mens den lystige bluesen ”Fahey’s Car” vel ikke trenger mer forklaring.

Glenn Jones behandler strengene med respekt, og enten han fingerplukker eller spiller slide så viser han å beherske et bredt spenn i stilen. ”Men”, det fantastiske ni minutter lange mørke mesterstykket stikker seg særlig ut, sammen med ”Friday Nights With” omringet av mange lag av mystikk og vakre hemmeligheter. Det er også verd å nevne at innspillingen preges av varm og dyp klang, og lydgjengivelsen er så intim som en slik plate nesten må være. Eneste gjest som bryter inn på ett spor (”Linden Avenue Stomp”) er Jack Rose fra Pelt, som også har et par lignende plater bak seg. Denne låta finnes i en utgave på hans Opium Musick, men er nok lettere å finne på samleren Two Originals Of… (VHF, 2004). Han blir også referert til i tittelen på avsluttende ”One Jack Rose (That I Mean)” og står som medskribent på ”Fahey’s Car”. ”Linden Avenue Stomp” er det mest tradisjonelle stykket rag, og selv om Jones alltid er i solid teknisk form, så er det er når han beveger seg inn på mer tradisjonell grunn at han mister noe av sin særegne form.

This Is The Wind That Blows It Out er en svært vakker, nærmest meditativ plate, og enten du allerede har et forhold til Jones gjennom Cul De Sacs mer elektriske uttrykk eller John Fahey og Takoma-etiketten bør den være av interesse. Argumentasjon om at Jones vel ikke har pløyd ny mark i den dype amerikanske muld skal få stå uimotsagt, og det spørs om han vil oppnå samme status med denne som det John Fahey oppnådde i sitt livsløp. Det er det vel for tidlig å si noe om, men sammen med Steffen Basho-Junghans, Harris Newman og Jack Rose fører han likefullt an en ny generasjon som hengir seg til tradisjonell Americana med fingerplukking på akustisk gitar.

Sharron Kraus & Christian Kiefer: The Black Dove (Tompkins Square, 2006)
Svart due, hvite sanger
’Dark folk music for the new millenium’ er tittelen på hjemmesiden til Sharron Kraus. Den vevre damen er i godt selskap blant moderne kvinner som søker litt tilbake i historien for inspirasjon. Men hun klarer å stikke hodet frem fra hopen. Kraus er velsignet med en lengselens røst og spiller banjo som en innfødt sørstatsbonde. Men hun er ikke fra Appalachene, snarere fra skolerte kår i Oxford, England. Hun har gitt ut et knippe kritikerroste soloplater, og samarbeidet med blant andre Loop Guru, strålende From Quagmire og The Iditarod. Hennes bakgrunn forklarer nok noe av den britiske folkstilen som preger noe av The Black Dove. Men nærheten til amerikansk folk signaliseres allerede da åpningen ”Prelude”, med fuglekvitter og middelaldersk engelsk tryllefløyte, som sklir over i banjodreven bluegrass med ”Missing”.

Mellom slike banjotraller (legg særlig merke til nydelige ”On The Chase”) og fjellhymner (”Glimmer”) er det også rom for en del andre toner, og The Black Dove bør på ingen måte puttes rett ned i folkbagen. Noe av grunnen til det må vi nok legge på hennes amerikanske samarbeidspartner. Christian Kiefer har stått for mye av arbeidet her, han er også en representant for den mer ’moderne’ folken. Kiefer har sin karriere i brytningen mellom eksperimentering og tradisjon, har spilt på No Music med Ken Vandermark, bidratt på et argentinsk 14 CDs The Cure-coverprosjekt (!), og spilte ”Viva Ultra” på hyllestplaten til Will Oldham og jobber sammen med Tom Carter i Charalambides. I det hele tatt en allsidig type, også han belest og smart med Ph. D. i amerikansk litteratur (sjekk for øvrig den meningsfylte bloggen hans på xiankiefer.blogspot.com.)

Kraus og Kiefer nærmer seg hverandre gjennom 15 veldig varierte spor. De utfyller hverandre godt, selv om jeg nok har mest sans for låtene som Kraus leder. Fra nevnte sanger i Carter Family-slekten via mer abstrakte lydbilder til mørke duetter skinner stemmen hennes over høstløvet som melodiene stort sett går i ett med. Kiefer har en litt mer innadvendt sangstil, et sted mellom Elliott Smith og Tim Rutili, og setter ikke like sterke spor som Kraus. Jeg vil anta at det er Kiefer som holder den mest umiddelbare folkstilen mest i sjakk, og selv om låtmaterialet er noe vekslende, så innebærer spennvidden i dette tilfellet noe positivt. The Black Dove vingler ikke på usikkerhetens vinger, men heller løfter oss opp fra mørket med en bemerkelsesverdig sterk poetisk kraft.

Pantaleimon: Mercy Oceans (Durtro/Jnana, 2007)
Panteleimon er et kloster i Russland. Det kunne nok også vært et passende sted for å nyte tonene til Pantaleimon og hennes Mercy Oceans. Det er noe sakralt og uforanderlig over denne platen, som om den hever seg over vår moderne verden. Bak det hele finner vi engelske Andria Degens. Hun har vært aktiv siden 1999, men dette er bare hennes andre langspiller. I årenes løp har hun pleiet et ganske nært samarbeid med David Tibet og Current 93, samt spilt med blant andre Antony & The Johnson og Six Organs of Admittance. Nettverket synes å være stort, og her har hun med seg gode bidragsytere som Keith Wood (Hush Arbors), Isobel Campbell (Belle & Sebastian) og cellisten John Contreras.

Medhjelpere til tross, Mercy Oceans er i all hovedsak et soloprosjekt der Degens drømmende vokal og hennes ’appalachian dulcimer’ er mest fremtredende i lydbildet. Appalachian dulcimer er et strenginstrument beslektet med autoharpe og zither som helst spilles liggende på fanget og som – ikke unaturlig – har sitt kjerneområde i Appalachene i USA. Degens bringer instrumentet tilbake til Skottland der det kom fra og der mye av denne platen er spilt inn. Det er da også et sterkere preg av britisk tåkeheim enn amerikanske dalfører langs disse nådefulle hav. Den bærer en fornem eleganse og glassklar skjørhet, stormer ikke mot oss, men tillat den å synke inn med sin milde kraft som kan nytes like gjerne en tidlig frostmorgen som på en stjerneklar natt, mediterende alene eller på reise inn i ukjent land. Mercy Oceans vil fylle deg med varme og gi etterlengtet ro.

Låtene er på ingen måte vanskeliggjort, det er lagt vekt på en god produksjon der detaljer får spillerom og det gis romslig med takhøyde. Uten å fremstå som direkte ’sær’ lager ikke Andria Degens akkurat rene popsanger, og den minimalistiske stilen vil sikkert virke forstyrrende på de mest utålmodige lytterne. Hun er da også tjent med å utvide spekteret noe, og særlig vellykket er de sporene hvor gjestene er mest hørbare. På ”Born Into You” gir for eksempel innslag av harpe, cello og droner en bredde i lydbildet som er nødvendig på en plate som holdes såpass langt nede og som legger opp til så få variasjoner.

Med enkle virkemidler har Andria Degens laget en plate som rører ved de innerste følelsene. Med gammelmodige instrumenter har hun endt opp med noe ganske så tidløst som blunker til oss fra nattehimmelen: ’I am a star, a shining star, piercing through the black black night’.

Royal City: 1999-2004 (Asthmatic Kitty, 2009)
Avskjedshilsen fra Guelph
Royal City er kallenavnet på Guelph, en middels stor og velstående by i Ontario, Canada. Derfra kommer også navnet på bandet som hadde sin levetid i årene 1999-2004. Og der har vi dermed årsaken til tittelen på denne oppsummerende utgivelsen. Den består av hint og hist fra de seks årene bandet eksisterte (og som blant annet brakte dem til en trivelig konsert på Mono i Oslo). Frontfigur Aaron Riches flyttet visstnok til Nottingham for å studere teologi (radical orthodox, that is), og dermed var også bandets dager talte.

”Here Comes Success” skramler de innledningsvis i en cover av Iggy Pop, en ironisk tekst tatt deres moderate suksess i betraktning. Det vil være en overdrivelse å si at de etterlot seg et gapende hull i musikkhistorien. Men Royal City var ett av mange oversette band som aldri nådde opp til undergrunnens overflate. Denne samleren er et verdig farvel, ikke bare på grunn av mye flott låtmateriale, men også fordi Asthmatic Kitty igjen har tatt på seg spanderbuksene. Utgivelsen har en stiv, boklignende innpakning som tigger om å finne sin plass i platehyllen, og er begrenset i opplag både på CD (4500) og LP (1000)).

Aaron Riches beveget seg fra hjembyens punkscene i tenårene og etter hvert over til et mer nedpå uttrykk, der han sammen med sine medmusikanter fant en mer folkbasert hjemmebane som passet godt til hans krokete røst og søkende sinn. Dette er musikk i tradisjonen til Dylan og Young, med tunge lag av hjemmebrygget tristesse over seg. Når Guthrie synger om en ’Kentucky moon rising over me/it lets me straight back home to you’ (”Postcards”, platens beste) er det som et ekko av Songs:Ohia/Magnolia Electric Co. i både tekst og tone. Eller nydelige ”O You With Your Skirt”, som er tilpasset den samme verandaen som har rom for en Bonnie Prince Billy. Det er i slike øyeblikk jeg nesten tar meg selv i å savne Royal City. Men jeg vet også at våre veier heller ikke vil krysses altfor ofte i tiden som kommer.

Quinimine: Filaments EP (Grey Flat, 2002)
Denne stillferdige canadiske kvartetten har vært med oss siden 1998, men jeg har ikke vært borti tidligere utgivelser fra bandet. Gary Jansz, Alice Cantine og Peter X har fått med seg trommis Keith Marchand (fra Sofa) før denne produksjonen, som sammen med Carrie Fabers nydelige cello-spill (hun er Beckie Foon i A Silver Mt. Zion) utgjør musikantene. Vi er inne i en verden som går sakte, der skjønnhet, melankoli og tristesse er viktige drivkrefter. En verden der tålmodighet belønnes, og gir så mye tilbake til den som tar seg tid.

Filaments fem spor består av to coverlåter; Kurt Weills ”September Song” og den tradisjonelle mordballaden ”Knoxville Girl”. Det er låter som passer Quinimine godt, og som de vet å behandle med respekt. De spiller avdempet og lavmælt, og det gis ingen plass for annet enn luft i deres lydbilde. Vokalen deles på deilig duettvis mellom mørke Jansz og vevre Cantine, og sammen skaper de strimer av sol inn i et nedrimet og tåkete landskap, der musikerne forsiktig føler seg frem for å gi klang til deres stemmer. Bruken av banjo understreker folk-preget på låtene, men dette er langt fra regulær folkemusikk. Fra den dunkle basslinjen på godnatta-sangen ”Filaments” til den sakrale stemningen fra ”Knoxville Girl” renner bort en drøy halvtime senere, evner Quinimine å sette et markant spor etter seg. Den har blitt akkurat så lang som vi vil høsten skal være. Da er det bare å fyre opp i peisen.

Spires That In The Sunset Rise: This Is Fire (Secret Eye, 2006)
Trollkjerringer
Disse fire kvinnene fra Chicago gjorde seg fortjent bemerket med sitt andre album Four Winds The Walker (2005) som nok et tilskudd i den voksende psych-folk/avantfolk-genren. This Is Fire holder noenlunde ustø kurs fra der vi sist forlot dem. Preget av mer utstrakt instrumentbruk og fyldigere lydbilde, men de har på ingen måte beveget seg mot lettere tilgjengelig former denne gangen. Spires That In The Sunset Rise behandler sine tradisjonelle instrumenter på utradisjonelt vis, og skaper stemninger som ligger utenfor konvensjonell, visefolk. Uten å bry seg noe spesielt om håndfaste melodier lager de heller teksturbasert materiale og lett, transparente arrangementer som det kan ta tid å komme skikkelig inn i.

Åpningssporet ”Spike Fiddle Song” er en aldeles strålende heksedans, den mest umiddelbare låten her, og en invitasjon om å ta turen fra de amerikanske skoger og dypere inn i eventyrland. Instrumentenes skranglete sammensetning (slidegitar, autopharp, fele) henger sammen på et vis, og bindes ytterligere opp av Kathleen Bairds mystisk svevende stemmebruk til et spraglete lappeteppe som løfter oss et godt stykke over bakkenivå. Det vil være en overdrivelse å si at resten av platen er like lett å følge. Jeg savner litt lettere melodisk sitteunderlag, og Bairds uglevokal blir i overkant krevende på sine mest dramatiske partier. Samtidig er det noe ytterst forunderlig over stemningen her som skaper en viss dragning mot det de holder på med. Den sørgmodige banjo/harmonium-drevne avslutningen sørger dessuten for at platen innkapsles på best tenkelig vis.

Spires That in the Sunset Rise lever opp til sitt naturalistiske navn også i tekstene, som inneholder mye natursymbolikk og sjelegransking, et beskrivende eksempel fra ”Let The Crows Fly”:

Let the crows fly
I have lavender rocks in my pocket
the seashore sung songs to my soul
and my mind wore thin at the tear of it…

Det er også verd å få med seg at alle fire er involvert i en rekke relaterte prosjekter, som nok er mulig å anskaffe i relativt obskure miljøer. Kan selv gå god for eksempelvis Taralies prosjekt TarPet, pakket i stiv papp og påklistret noen gamle tøystykker minner den om at dette ikke er ment for massene. I den sammenheng blir Secret Eye en major-utgivelse, og når både lyd og produksjon er såpass velholdt som her, så er det et greit sted å starte for de nysgjerrige. Hvis man liker skumle folketoner fra midt-vesten.

Sun City Girls: 98.6 Is Death – Carnival Folklore Resurrection Radio 13 (Abduction, 2004)
Radiofront
Siden første halvdel av 80-tallet har Phoenix’ Sun City Girls stått frem som noen skikkelige ugagnskråker av en trio. Den maskekledde utgruppen oppsøker musikalske bakhager et godt stykke unna det solskinnsklingende navnet, og har langt større stabilitet i besetningen enn i musikken de koker sammen. Med en mildt sagt omfattende diskografi bak seg har den nye lytter mye å grave seg ned i mellom doser av avantgarde, folk, frijazz, punk, improv og what not. Bare den kontinuerlige serien Carnival Folklore Resurrection har nå kommet til volum 13, som inngår i rekken av formatet Made For Radio. 98.6 Is Death er tittelen, og består av 37 kutt/58 minutter, opprinnelig en livesending for en radiokanal i Louisville, Kentucky i 2004 (WFPK). For øvrig samme år som Sun City Girls spilte i Europa for aller første gang (All Tomorrow’s Parties).

I god ånd er det stor spennvidde over det som kommer ut av en slik seanse, fra radiosøking på FM-båndet, surfinstrumentaler og spansk-klingende folklåter til indiske banjo-ragas (”Bangalore Porch Lights”), fra en Morricone-cover (”Man Without A Harmonica”) til outtakes fra eldre studiopptak (93-94) og diverse livekutt. Alt sydd sammen med mer eller mindre merkelige talemeldinger, poesi, obskure opptak og lydcollager med diffus opprinnelse. Improvisasjon, folkemusikk og lo-fi instrumentale freakouts på 35 sekunder går hånd i hånd på en plate som fremstår som en noe strammere versjon av doble CFR 11 & 12 (2004). 98.6 Is Death er en ganske så fragmentert opplevelse som veksler mellom fanget lyd og faktiske innspillinger, feltfunn og miksinger som skaper en slags klipp & lim estetikk. Det fungerer likevel som en times lang hoppende opplevelse fra stadig nye og overraskende tuer i utmarken, og platen blir dermed stående som et dokument fra et USA i 2004 som skjuler langt flere stemmer enn de som til vanlig kommer opp til den trygge overflaten. Original og morsom, om ikke spesielt slitesterkt materiale, og kanskje ikke en plate for nybegynnere – eller kanskje det er akkurat det den er. Prøv selv. 98.6 Is Death er trykket i begrensede 1000 eks., men kan anskaffes via hjemmesiden til bandet eller label.

Baby Dee: The Robin’s Tiny Throat (Durtro/Jnana, 2007)
Piken med svovelstikkene
Det kan virke lett å avskrive Baby Dee for å være en oppkomling som forsøker å sole seg i glansen til Antony. Men den oppvakte lytter og leser vil sannsynligvis være kjent med at Baby Dee allerede har en omfattende historie bak seg som artist og kunstner. Født i Cleveland tidlig på 50-tallet, flyttet hun til New York i 1972 (hun har visst vendt nesen vestover igjen). Den doble samleren The Robin’s Tiny Throat gir gode muligheter til å bli bedre kjent med en underkjent stemme i amerikansk undergrunnskultur. Nå er ikke lenken til Antony tatt helt ut av det blå, for Baby Dee har vært en del av kretsen rundt The Johnsons, hun er performanceartist med en mangslungen karriere; klassisk trent harpist, kirkeorganist og sirkusartist. En ekte Lower Manhattan-frik, med andre ord.

Dees dramatiske tenor er også parallell til Antony, men uten hans sans for mer umiddelbare melodier og myke dynelyd. Med sårbart patos og stor vokal rekkevidde er hun en unik fugl i singer/songwriter-landskapet. Svulmende, skjelvende, inderlig og hjerteskjærende fremstår Dee som en slags pike med svovelstikkene i storbyen, en eventyrforteller med tunge historier i favnen; om savn, tap og sorg drapert i tungladen tristesse, lengsel og ensomhet:

One night I lay sleeping
I could hear the children singing a song
When I woke up I was weeping
And I knew that something was terribly wrong

Denne samler materiale fra platene Little Window og Love’s Small Song, samt singlen ”The Made For Love”. Little Window var en bemerkelsesverdig debut bestående av i hovedsak piano og stemme, mens oppfølgeren gir noe mer i form av trekkspill og harpe. Men i det store hele er det den store røsten til Baby Dee som gis plass her. Ikke forsøk å ta unna alle de 100 minuttene på en gang.

The Drones: Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By (All Tomorrow’s Parties, 2005)
Australia har en lang tradisjon på å produsere alkoholsunkne hangover-croonere, skitten bluesdominert garasje og sjanglete, ujålete gitarrock. I tradisjonen etter band som The Birthday Party, Lime Spiders, The Saints og Scientists finner vi Melbourne-kvartetten The Drones – som altså ikke har noe som helst med dronerock å gjøre. Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By er den omfattende tittelen på deres andre utgivelse. En plate som også etablerer bandet i de amerikanske sumpsporene etter Green On Red, Mule, Laughing Hyenas og Royal Trux.

Disse 9 låtene preges alle av en snerrende, rastløs energi, en sjanglete fremtreden og ikke minst mye grom gitarlyd med vokalist Gareth Liddiard i front, som har en fyllepredikant-stil Jeffrey Lee Pierce/Lux Interior verdig. Skal man noensinne bruke begrep som ubehøvlet og skitten som hedersbegreper, så er The Drones en solid kandidat. Wait Long By the River… har en nerve som vibrerer mellom desperat fullblodsrock og gråtkvalte melodier. Selv om en time med dette bandet kan bli i meste laget og en del låter faller ned på det jevne, så har de lykkes å lage en plate uten de store dødpunktene. Ta særlig notis av de lange og seige vinnerne ”The Best You Can Believe In”, ”Locust” og ”Sitting On The Edge Of The Bed Cryin’” – fuktig dirtblues der lysene brenner i begge ender.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet og publisert i tiden rundt platerelease.

Tight Around The Jaws

27/11/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En samling band med lite annet til felles enn at de de dyrker musikkens hardere sider. Her er alt fra intrikat prog med Mars Volta til superseig doom fra Moss og spacerock fra Oneida. Alle omtalene er skrevet og tidligere publisert i tiden rundt platerelease.

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse skivene i WiMP

Oneida
’Long, long ago, the earth was deep beneath the water. There was a great darkness because no sun or moon or stars shone. The only creatures living in this dark world were water animals such as the beaver, muskrat, duck and loon. Far above the water-covered earth was the Land Of The Happy Spirits, where the Great Spirit dwelled. In the center of this upper realm was a giant apple tree with roots that sank deep into the ground.’ Slik starter skapelseslegenden Haudenosaunee, som berettet av Oneida-stammen hjemmehørende i Oneida, New York. Blant epletreets røtter lever det fortsatt noen sjeler nede i underverdenen, nærmere bestemt i Brooklyn hvor fire herremenn slynger hallusinogene angrep opp mot sollyset.

Each One Teach One (Jagjaguwar, 2002)
Ugh!
Oneida har spredt psykedelisk støyrock til massene siden 1997, men lite kan måle seg i intensitet med ”Sheets Of Easter” og ”Antibiotics”. De to sporene på tilsammen en halvtime er et eneste langt sonisk angrep på omgivelsene. ”Sheets Of Easter” er noe av det mest dominerende, altoppslukende og samtidig enerverende jeg har hørt på lang tid. Den følger en repeterende kompromissløshet, et intenst hardkjør som kan minne om å havne inne i et hakk på en Ministry-skive. Her gis det ikke rom for verken variasjon (med unntak av to korte brekk) eller pusterom, og du vil enten falle inn i dyp trance – eller bare bli skrekkelig irritert. Den passer best i spesielle sammenhenger og man får selv finne ut hvilke. ”Antibiotics” er noe lettere til sinns, og har et fryktelig driv i ti minutter som til slutt bremses ned av en Syd Barrett-lignende figur. Begge disse låtene bygges ikke opp fra noe, Oneida tar heller første stikkvei inn i flammene for å bli der.

Det hele normaliseres en del på disc 2, men vi er fortsatt inne i en psykedelisk og støyfull verden. Oneida spiller på elementer fra kraut, prog og spacerock med sterke røtter i 70-tallet. Can, tidlig Pink Floyd og Blue Cheer kan spores, men også nyere band som 80-talls Butthole Surfers og Spiritualized (sjekk ”Number Nine”). Tittelkuttet, ”People Of The North” og ”Black Chamber” er gitar- og keyboard-dominerte rockelåter med antenner på hodet og baller i buksa. Med snåle blipps, blopps og et grovkornet uttrykk peiser de på i et landskap som burde gå hjem i en tid der såpass harde band som Queens Of The Stone Age og Satyricon herjer på hitlistene. Nå faller riktignok tempoet litt på ”Number Nine” og ”Sneak Into The Woods”, samtidig dropper også kvaliteten. De instrumentale odysseene ”Rugaru” og ”No Label” bidrar ytterligere til å øke mistanken om at disse menneskene plukker illegal sopp når de er på landtur. Er man mottagelig for dominerende syrerock er det uansett mye å hente her. Pass deg litt for brutalitetene på den første plata, som faktisk er den feteste, og forviss deg om at kanalene er innstilt på riktig frekvens, så kan det bli en riktig god reise.

Preteen Weaponry (Jagjaguwar, 2008)
Ojoda
Etter et par skiver bestående av noe ’lettere’ tilgjengelig materiale, eller i det minste en mer eklektisk innfallsvinkel, vender Oneida igjen ryggen til strukturene og tilbake til synthdroner, pulserende kraut-rytmikk og frilynt jamming. Det er et terreng de kjenner og behersker godt. Preteen Weaponry er tre låter lang, hver på cirka kvarteret. Part 1 driver ustoppelig framover, nærmest uten start eller ende, og uten for mange utskeiende bråkepartier eller dominerende støysekvenser. Tvert om kommer akustiske instrumenter mer fram i lydbildet og skaper et noe avrundet uttrykk.

Preteen Weaponry skal i følge utgiveren lyttes til som ett samlet stykke musikk, og den myke landingen på Part 1 videreføres på forstyrrende Part 2. Her graver Oneida seg ned i mørkere og mer ugjennomtrengelig materie. Denne delen fungerer som et slags bindeledd til det siste kvarteret, der det groovy joggetempoet gjenopprettes og følges platen ut. Det er ikke akkurat nybrottsarbeid Oneida driver med her, og selv om hele platen renner ubesværet av sted, bærer den også preg av å være en noe formålsløs spacejam. Ikke at det er å forakte, og de som har etterlyst lokomotivet fra Each One Teach One kan igjen trekke pusten. Dette er første del av en planlagt platetrilogi under fellesnevneren ‘Thank Your Parents’. Neste kapittel er trippelplaten(!) Rated O, som ventes tidlig i 2009.

Rated O (Jagjaguwar, 2009)
Historien om O
Del to av ‘Thank Your Parents’ er intet mindre enn en trippelplate, og et omfattende dypdykk inn i disse folkenes boblende kreative sinn. Disc 2 er mest effektiv, bestående utelukkende av mellomlange, kontante og medrivende syrerockere i tidsaksen fra Hawkwind til Comets On Fire. Vi snakker altså rock med Classic som prefix og Stoner som mellomnavn. Dette er hjemmebane for Oneida, og det er her lytteren bør søke for de mest umiddelbare ekstatiske opplevelser. Særdeles mye fint gitararbeid, og en våt drøm for elskere av wah-wah pedalen. Disc 2 bør dekke behovet for utagerende strobedansing i lang tid framover.

Plate 3 er stort sett ”O” (13 min.) og ”Folk Wisdom” (20 min.) med en liten kile mellom kolossene. Med ”O” vender de tilbake til indre territorier med en frittflytende, murrende ragasak som like gjerne kunne vært signert Jackie O-Motherfucker, en slik låt som bare vokser og vokser uten å søke noe form for klimaks. Ganske velbrukt formel dette, men det blir gromt når de tråkker ned fuzzpedalen og starter riffmaskineriet og stammetrommingen for fullt med gedigne ”Folk Wisdom”. 20 minutter rett til værs! Liker du retningsløse jammer så er dette platen for deg.

Disc 1 er den mest atypiske og freaky deaky, og det tok litt tid å bli klok på en åpning som ”Brownout In Lagos”. Den høres ut som skitten dancehall av noe slag, med villmanns-chanting fra en viss Dad-Ali Ziai. De følger denne tråden et stykke ut i første disc, med oppkuttet elektronika og dub som for å minne om at de holder rede i Brooklyn, 2009. Det er vel trygt å si at andre kan støydans bedre enn Oneida, men de skal ha for sin horisontutvidende virksomhet.

Hvor de har tatt tittelen fra aner jeg ikke, men kanskje det er et hint til Pauline Réages berømte erotiske roman Histoire d’O fra 50-tallet. Den handlet blant annet om å bli ledet inn i et mysterium, og det er kanskje en slik innvielse Oneida søker med denne platen. Ikke så lett å bli klok på, men opphissende på sitt beste.

Oneida-indianerne avslutter sin legende på denne måten: ’The Good Spirit continues to create and protect mankind. It is the Good Spirit who controls the spirits of good men upon their death. His wicked brother take’s possession of the souls of those who are evil like himself. And so it remains.’ Oneida er stammens onde tvillingbror – og vi lar oss friste til å smake på deres forbudne frukt.

The Mars Volta: De-Loused In The Comatorium (Gold Standard Laboratories, 2003)
Hairy Monsters
A for At The Drive-In: Interessen ble først vekket med El Pasos fremste afro-gangsters som bør huskes som et riktig så høyenergisk bekjentskap, Relationship Of Command (2001) syder fremdeles av det ungdommelige frisinn Mars Volta har erstattet med noe annet og noe mer.

B for Bixler: Cedric Bixler synger med et imponerende patos, som får meg til å tenke på noe mellom, grøss, gru eller glede: Geddy Lee, Mike Patton og David Byron.

C for ”Cicatriz Esp”: Med sine 12 minutter er den platens lengste, der bandet til fulle utfolder seg. Enkelte deler løftes med nydelig gitarspill av John Frusciante, space sounds og Santana-lignende bongo/gitar-partier.

D for De Facto: Long Beachs dubhelter De Facto, med blant andre Cedric Bixler og Omar Rodriguez, holder hus hos glimrende Gold Standard Laboratories (anbefales på det sterkeste, de samler dessuten på norske band på J: JR Ewing og Jaga Jazzist). Sjekk ut deres Megaton Shotblast (2001).

E for ”Eriatarka”:
’Trackmarked amoeba lands craft
Cartwheel of scratches
Dress the tapeworm as pet
Tentacles smirk please
Flinched the cocooned meat
Infra-recon forgets’

Tja. Hva kan man si?

F for Flea: Bassist Flea står oppført som bandmedlem, og Frusciante fyller inn som gjestegitarist. Mars Volta er langt heftigere enn Chili Peppers, så de koser seg sikkert glugg ihjel (oops, bad omen).

G for genre: Et band som tilhørelatende forsøker en så genreoverskridende miks, og høres ut som Jane’s Addiction, Genesis, Led Zeppelin, Tool, Rush og At The Drive-In – på en gang… Vel, man blir jo tross alt imponert.

H for humør: De-Loused In The Comatorium gjorde meg først ganske usikker, jeg begynte gradvis å like den, men gleden tok til å legge seg etter gjentagende runder. Hmm… Jeg forstod at det ikke bare var mitt vekslende humør som forårsaket dette, men også at Mars Volta er så inni hampen seriøse. Det er sol, det er sommer. Gi meg noe å smile av, eller i det minste noe å bange til!

I for ”Inertiatic Esp”: Strålende åpningsspor. Drøye fire minutter med emosjonell aggresjon, knitrende trommer og et heftig driv. Med noe innstramminger kunne denne vært toneangivende for hele platen.

J for Jeremy Ward: Keyboardisten døde rett etter innspillingen av albumet. Hvil i fred, Ward.

K for konseptplate: Her må jeg støtte meg til bandets hjemmeside, for det er ikke på noe som helst tidspunkt mulig å få med seg hva Bixler egentlig kastratsynger om – eller mener. …In The Comatorium er visstnok historien om kompisen og artisten Julio Venegas som begikk selvmord i 1996. Han gikk inn i koma før sin død, og tekstene her er den tenkte fortellingen om hva han tenkte og følte i denne perioden.

L for latterlige plateomtaler.

M for tragiske band på M: Muse, Mansun og Mew. Tro meg, veien er heller ikke lang før Mars Volta kan legges til her! Så langt lander de så vidt på rett side.

N for nachspiel: Sett på denne platen veldig høyt på et sent nachspiel, og effekten er umiddelbar: Forvirrede festdeltagere som enten holder seg for ørene, rister på hodet eller danser på bordet, samt hissige naboer som slår i vegger og tak – alltid en velkommen kombinasjon.

O for Omar: Rodriguez-Lopez er det naturlige tyngdepunkt i bandet som ledende gitarist, medprodusent, og i kraft av å ha skrevet alle låtene selv (og et par sammen med Cedric).

P for Prozac & prog: Dagens ungdom ser ut til å føle seg vel i selskap med depressive nu-metal band som sliter med vond barndom og indre demoner, og mange av disse vil sikkert også falle for Mars Volta. Skulle vært artig å se tverre kids med Emerson Lake & Palmer-trøyer på neste konsert! Det vil selvsagt ikke skje, det er fortsatt et stykke mellom prog og progressiv – og jeg mener vel at Mars Volta helst bør kategoriseres under førstnevnte. I følge Blokhus/Molde sin fine populærmusikalske historie Wow! (Universitetsforlaget, 1996) kjennetegnes progrocken ved disse fire tendensene (forkortet):

1) Innslag av improvisasjon og instrumental virtuositet
2) Filosofiske temaer, drømmeaktige, mystiske og surrealistiske tekster og lydbilder. Vokalisten skal ’bringe visdom’.
3) Lengre låter med mer sammensatt og kompleks struktur.
4) Eksperimentering med selve soundet, for eksempel med elektroniske instrumenter.

Kryss av på alle fire, med et bittelille spørsmålstegn ved pkt. 2 – visdom.

Q for ?

R for Rick Rubin: Produsenten er kjent fra samarbeid med Slayer, The Cult, System Of A Down, Johnny Cash, og cirka 4000 andre. Han gir skiva et både kraftig, massivt og luftig lydbilde.

S for space: Innslag av space-effekter er sikkert ment å gi platen et ’mystisk og drømmende’ skjær (se P, pkt. 2), men bruken gjentas på en forutsigbar måte som også kan virke enerverende.

T for The Tremulant EP: Kan være grei å sjekke ut hvis man synes at 60 minutter med Mars Volta blir i meste laget (noe det gjerne blir).

U for ualminnelig: Det lages ikke plater som dette lenger. De-Loused In The Comatorium er noe helt for seg selv. Og det er jo alltid et pluss i seg selv.

V for voldsom: Fra synonymordboken: Balstyrig, barsk, brutal, grov, hard, krass, nærgående, overdreven, rabus, ubehersket, ustyrlig, brakende, drastisk, dundrende, eksplosjonsartet, forrykende, heftig, himmelstormende, homerisk, intens, lidenskapelig, mektig, morderisk, overhendig, overveldende, rabus, rivende, rungende, vulkansk, øredøvende.
Vet ikke hva rabus er, men resten stemmer i hvert fall høvelig bra.

W for weltschmerz: Eller lidelse, smerte, tungsinn og spleen. Med to dødsfall i nærmeste omkrets på relativt kort tid kan man ha forståelse for at alvoret har senket seg over de gjenlevende. Husk: Narkotika er farlig.

X for X: 10 låter. Det holder, det.

Y for ypperlig: Til tross for min noe nøkterne holdning til denne skiva, så er det ikke til å stikke under en stol at Mars Volta tidvis er ypperlig lytting. De utviser en voldsom intensitet, finner spenstige overganger og holder hele tiden et tight samspill.

Z for Zlutt.

Moss: Sub Templum (Rise Above, 2008)
The New Dark Age
Jeg forsøker å ikke altfor grundig saumfare medfølgende presseskriv i forkant av en omtale. Men i dette tilfellet er teksten til og med trykket inne i selve platen, og er dermed litt vanskelig å unngå. Blikket falt på første setning, som lyder:

’Moss first cracked the earth in the bleak summer of 2001 – born from a sickening lust of horror, drugs, insane occult visions and a desire to create the heaviest doom metal anti-music of all time.’

Wow! Her har vi et band on a mission! For de fleste ville en slik setning virket ødeleggende i det øyeblikk platen rulles i gang, et ufrivillig latterlig poeng som kunne virket ødeleggende, men i tilfellet Sub Templum tar jeg meg i å undres om Moss faktisk er veldig nær å oppfylle sin gigavisjon.

Den bassløse Southampton-trioen har tilsynelatende benyttet årene etter debuten (Cthonic Rites, 2005) til å grave seg dypt ned i okkulte kildeverk, ofre små, hårete pattedyr i skjul av nattens mulm og mørke og fyre en anselig mengde afghansk tobakk for å nærme seg et slags doom-metallens episenter. Electric Wizards frontmann Jus Oborn er igjen hentet inn som overoppsynsmann til Moss. Det må ha vært en satans session dette!

Moss bygger sitt uttrykk på konkrete riff, mer enn langtrukne droner, men i all sin langsomme og evig oppbyggelige stil skylder de litt gjeld til både doom (Sabbath, Pentagram, Sleep) og mer utflytende dronemetall (Sunn, Khanate). Rekken av band som har søkt det dypeste av det dype og det svarteste av svart er nærmest endeløs. Sub Templum mest strekker og drar i allerede etablerte formler, de legger ikke akkurat opp til sprell og fanteri. Men det er selvsagt i alvorets harde klo denne fungerer optimalt, som et jerngrep som tvinger oss til å bevitne noe vi ikke har lyst til å tenke for mye på.

Om ikke så utfordrende genremessig, Sub Templum er uansett et velkomment bidrag i rekken og blant de mest dyptpløyende. Fem spor, derav to på halvtimen hver og en lovnad om at hele platen er tuftet på Crowleys Moonchild, Antonius Rex’s Neque Semper Arcum Tendit Rex og en tåke av drugs virker lovende. Jeg synes kanskje de tar vel hardt i når de liksom må beskrive hver låt med heftelser som ’underground worship’, ’dirge mass’, ’ceremonial sacrifice’ etc. Greit, vi skjønner alvoret. Uansett, sett på skiva, og led deg inn i en helvetes tung verden av evige riffdragninger, buldrende bassfrekvenser (det høres ut som bass) og en vokalist som liksom sliter hvert skrik ut av lungene som med sine aller siste krefter, blødende, døende, borte. Dette er en horrofilm for ørene, og en plate som kan skremme de norske metalltrollene langt til skogs med en hypnotisk kraft og dødsrallende viljestyrke. Sub Templum er musikk som er lei av livet.

Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
Wooden Shjips gjorde seg bemerket med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei mot kosmos. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorienterte. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.

Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær band nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens seanser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’”. Begge over 10 minutter lange, begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i det. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth som jeg kan styre meg for liggende over det monotone riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, litt Stereolab møter Silver Apples, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. Denne oppsummerer egentlig bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til hele plata. Tommelen opp for Dos, men hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på, kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.

The Heads: At Last (Sweet Nothing, 2003)
Bristolnaut
At Last består av opptak fra øvingslokalet til The Heads, unnfanget høsten 2002. Både energi, intensitet og lydkvalitet er deretter, og har du finslipt og skarp lyd som viktigste kjøpskriterium er nok dette feil plate å ønske seg til jul. Men så er denne kjøpergruppen den eneste som bør styre unna dette monsteret av en plate. Langtidsfans av The Heads vil nok gjenkjenne en del av disse sporene fra tidligere skiver, britene har faktisk holdt det gående nede i undergrunnen siden midten av 90-tallet. The Heads (som ikke må forveksles med sine amerikanske navnebrødre) har spilt med blant andre Oneida, turnert USA med mer kjente Nebula, og de driver dermed ikke overraskende med både syrete spacerock og tyngre stoner der nede i grotten sin. Med minst et par drypp av psykedeliske utsvevelser og raut av kraut sier det seg selv at der finnes det vibber man helst forbinder med substanser som p.t. er forbudt i Norge. Men hodene sitter overraskende nok på fire streite britiske kropper, som i dagslys opptrer som bl.a. lærere og sjåfører. De søker tydeligvis inn mot sine mer hårete sider når de om kvelden åpner døra ned til kjelleren. Med Hawkwinds Space Ritual, Monster Magnets Tab 25 og Cans Tago Mago under armene skaper de tidvis fryktelig frekk rock. På scenen drar de gjerne coverlåter av MC5, Stooges og Hendrix, for ytterligere å komplettere bildet og plassere seg langs riktig tidsakse.

Vokalen til Simon Price trekker ned inntrykket noe, han blir for litt for erketypisk ’slørete’, og på de korte, mer fokuserte vokallåtene mister The Heads litt av særpreget sitt. De funker aller best med løsslupne, instrumentale orgier og jamming. Her hører vi hvordan de bygger opp til og holder på urgrooven i lang tid. Med tunge rytmer, speisa surklelyder og wah-wah pedaler som flyr veggimellom skaper de et akselererende hurtigtog som det er vanskelig å stoppe. Slik ruller ”Troppo Ampio” som primal rock uten bremser i syv minutters tid og ”The Ritual” i drøye ni. Ellers er dette en ganske variert plate, der The Heads tydeliggjør at de ikke kan plasseres som verken det ene eller andre. Platen åpner i dissonant Sonic Youth’sk stil, men det tar ikke lang tid før det hele flyter mer ut. ”Fuego” og ”Vibrating” er monstermagnetiske låter kledd med Mudhoney-gjørme, mens sinte ”Filler” og ”31st” raser avsindig avsted med skrikende vokal og blødende gitarer i kjølevannet. Alt fremført i en tåke av tung, tung psykedelisk stemning cirka 1969. Man blir litt bustete i hodet av å høre på The Heads i lange perioder, men det er slettes ikke å forakte som motstykke til den mer friserte popmusikken som kan høres et sted over øvingslokalet i Bristol.

Old Man Gloom: Christmas (Tortuga, 2004)
Gloom jul

10 kjappe:
1. Den smilende duden på omslaget spiller trekkspill. Er dette en slags folkemusikk-plate?

Neida, selv om trekkspill faktisk er sentralt på én låt, ”Accord-o-matic!”. Her snakker vi rock av noe mer knallhard og eksperimentell sort. Resultatet har blitt en av årets sprekeste plater. Som de sier selv: ’This recording is a tribute to the recording engineers skills to capture the quietness of soft summer rain, the strong clap of thunder, home sounds, farm sounds, street sounds, office sounds, jungle sounds, all on one record.’

2. Pretensiøse jævler. Jeg ser at Aaron Turner er kreditert her, han er det noe kjent med?

Jepp. Du kjenner ham kanskje fra det glimrende bandet Isis, som faktisk snart er plateaktuelle med et nytt verk, Panopticon. Han driver også blant annet det forstyrrede ubåt-prosjektet House Of Low Culture, styrer med plateselskapene Hydra Head og Tortuga, og har egentlig blitt en slags Mike Patton-type for Boston-scenen. Old Man Gloom kan faktisk minne litt om begge hans band, og med det skapes en fusjon som strekker seg langt utover de vanlige grensene for et ordinært hardrock-band. Her er det for eksempel trekkspill-droner, bibelsitater, faretruende ambient, rituell messing og dyrelyder. For å nevne noe.

3. Høres rotete ut…

Ikke det hele tatt. Overraskende er et bedre ord. Foruroligende kan man også si, man blir litt på alerten av Christmas. Du vet aldri helt hva som skal skje, men når det skjer, virker det helt på sin plass. Det er rene låter med hardcore metal og stunder med kvitrende fuglesanger her, for å si det slik, men de kan også blande flere uttrykk inn i en og samme låt med stort hell.

4. Hmm… Old Man Gloom, det virker litt for gotisk, vil jeg si.

Ikke la bandnavnet skremme deg. Det er mulig å hevde at det er noe ’gloomy’ over Christmas, men det er også et direkte, kompromissløst uttrykk som ikke står tilbake for, ja la oss si Mastodon, eller Oxbow. Den arge vokalisten derfra, Eugene Robinson, synger faktisk også litt her.

5. Oxbow og Isis. Du snakker. Er det andre godtfolk med her?

Gjett! Old Man Gloom er tross alt et av de mest sentrale bandene i Boston undergrunnens metall-scene, og inkluderer også medlemmer fra Cave-In og Converge. Dette er deres fjerde fulle, og de kan vel ikke lenger kalles et sideprosjekt.

6. En supergruppe, altså?

Vel, i hvert fall et band som preges av de ulike musikernes ambisjoner og idéer. Som tillater og dyrker originale og uventede løsninger. Som er in your face det ene øyeblikket og far out in space det neste.

7. Snakk norsk!

Ok, jeg prøver igjen. Her er kan vi i tillegg spore eldre helter som Eyehategod, Today Is The Day og Neurosis. Old Man Gloom er verken spesielt komplekse eller særlig ensidige, de syr inn såpass mye variasjon at de blir interessante nær sagt uansett musikalske preferanser. Dynamikken understreker kraften i de hardeste sporene, og de instrumentale, enten akustiske eller ambiente sporene, sørger for at det er en sjelden sterk nerve som dirrer platen gjennom. For å være litt snobbete, dette er hardrock som forlanger at man bruker hodet til mer enn bare å slenge med. Det er band som dette som bringer rocken et skritt videre. Synes nå jeg da.

8. Litt lite kritisk her nå, synes jeg, er det ikke noe å trekke for på denne platen?

Egentlig ikke så mye, selv om enkelte av de harde partiene nærmer seg faretruende tradisjonell noisecore, med grov buldrevokal og hvasse gitarer. Men altså, du må innta dette med sanseapparatet på vidt gap og det er en kvalitet som jeg alltid er svak for. Det er klart at de ortodokse puristene nok vil brenne den langsomt over åpen flamme, men det gir jeg jamnt f…

9. Rolig nå! Er det noen spesifikke låter du ønsker å fremheve?

Dette er en plate, ikke et knippe enkeltlåter. Noen er ned mot minuttet i lengde, andre strekker seg lengre over tid. Men det er vanskelig å komme utenom kvarter lange ”Christmas Eve parts I, II And III”, som starter som en tung mørkemesse før den sakte blåser langt inn i de kaldeste fjellvidder der den stilner hen.

10. Det skjønte jeg ikke noe av, uansett. Men til slutt, du, hva er egentlig poenget med å lage slike omtaler? Er det et forsøk på å være annerledes eller er det mislykket forsøk på å være morsom?

He-he… Det var to på en gang så nå har du nok oversteget din spørsmålsgrense. Sett på platen igjen og hold kjeft denne gangen.

Om: Variations On A Theme (Holy Mountain, 2005)
OMatt & OMatt
Chris Hakius og Al Cisneros besøker jorden igjen! Sist de ga lyd fra seg var som 2/3 av legendariske Sleep, som med skiver som Volume One og Jerusalem (senere reutgitt som Dopesmoker) satte en ubønnhørlig standard for røyktung steinrock, langt mer i sin egen verden enn samtidige publikumsfavoritter som Kyuss og Monster Magnet. Da gitarist Matt Pike ble med High On Fire valgte trommis Hakius og bassist/vokalist Cisneros å fortsette under det nye navnet Om. Nå har de igjen slått seg sammen med tekniker Billy Anderson (kjent her i landet blant annet for samarbeid med Noxagt og Årabrot). Det virker som hurraguttene har brukt tiden på kjente og kjære aktiviteter. Det går naturlig nok ikke så raskt i svingene med disse kara, som igjen utforsker gjørmeriff i langsom kino.

Variations On A Theme er delt i tre låter, som varierer mellom 10 og 20 minutter i lengde. Referansene er igjen den svarte veien Black Sabbath en gang tråkket opp, og mørkefyrster som Earth, Melvins og Sunn O))) senere har latt seg lokke mot. Mindre steine og mer kosmiske, er albumtittelen meget passende. Likte man Sleep, så vil denne platen gi en anledning til å reise seg fra bongen og bytte ut Jerusalem i CD-spilleren. Uten gitar blir Om om mulig enda mer nedstrippet og minimale enn Sleep, men med en blyvegg så tett at man ikke tar seg i å savne gitarer eller noe annet her. Det er rett og slett ikke rom for det. Den fete riffene i fuzzbassen til Cisnero fyller alle hull som dyttes ettertrykkelig på plass av Hakius’ solide trommespill.

Mens Sleep inkluderte direkte dopreferanser i sin musikk, så er Om mer tvetydige. Det er uansett mye ’space and time’ og ’flight to freedom’, sunget av Al Cisnero som en frihetssøkende sjaman. Hans stemme er i likhet med musikken stoisk og ubevegelig, fremført som mantra med slørede øyne og løse tanker. Det har nok gått med mye grønn tobakk i årene mellom Jerusalem og Variations On A Theme, og våre venner fra California har igjen laget et stoner-epos som få kan kopiere. Repetisjonsmetoden som låtene bygger på fungerer kompromissløst og mektig, dette er som en blytung jamsession uten begynnelse eller slutt. For de der ute som søker sådan så vil Om sikkert fungere som en hellig gral de neste fullmånene. Kreves variasjon og rytmebrudd i oppbygningen så vil det selvsagt bli noe tyngre. For oss streitinger kan nok derfor platen bli noe enerverende med sine variasjoner rundt det samme temaet i mer eller mindre tre kvarter. Noe tid til å bli ordentlig kjent med innholdet bør uansett påregnes – og sjansene for at man vil la seg suge inn øker for hver gang.

Ostinato
Ostinato holder til i den delen av musikkskogen hvor Pink Floyd, Tool og Slint har sådd sine frø og der Mogwai, Explosions In The Sky og Isis på hver sin måte har båret fruktene videre. På norsk betyr det altså en plate med kraftige vegger av lyd der instrumentale partier er sentrale. Både melodier og vokal veksler mellom svevende flyt og muskuløs, rå kraft, med en dynamikk som eskalerer gjennom konstant oppbygning, fra gjørmevandring til voldsomme stormkast – og tilbake.

Left Too Far Behind (Exile On Mainstream, 2004)
En hårdnakket trio
Med rundetider stort sett på fem-sju minutter gir de seg nødvendig tid til å veksle gir mellom seige eller drømmende partier og majestetiske utblåsninger. Åpningssporet ”Majestic” er dermed en ganske talende tittel, selv om jeg får litt Seigmenn-minner av vokalen og den litt-for pompøse marsjen. Men det viser seg raskt at dette bandet har mer å by på enn som så. Allerede på ”Convolution” viser de en mer aggressiv profil, musikalsk ikke ulikt Mogwais vakre gitarklanger, mens desp-bjeffingen trekker tankene mot Envy eller Isis. Denne variasjonen er en gjennomgående stil, fra 90 Day Men progen møter Godspeeds fjell på ”Hey Up In The Tower” til Hawkwinds juggernaut ”Jaggernath” tre kvarter senere. Ostinato spiller stramt, og skjener ikke ut i altfor mange feilskjær. Men det faktum at de aldri beveger seg ut i det ekstreme i noen retning svekker egenarten noe. Jeg synes de er tjent med å bruke vokal, og bandet skriver dessuten tekster som går litt lengre enn den gjengse hjerte/smerte problematikken. Eksempelvis med linjen ’This call is an effort to bridge the gap between our difference in language and culture. Although we may not understand each other well we are still bounded by the rhythm and tone of our voices’. Et lite, men sentralt bidrag i en verden der den slags brobyggende tankegang ikke så lett blir hørt i disse dager.

Men all min plapring til side, de beskriver best hva de streber etter selv, med følgende frase:

I weave like a bee
tangled in the sweet
tip of a nectared tongue
lost
in a city of pollen
I shoot my stinger
like a speeding train
into your tunnel mouth

For faktaavdelingen: Ostinato er et italiensk musikkuttrykk som betyr vedvarende, hårdnakket, med et motiv som stadig gjentas i samme stemme/tonehøyde, og er passende nok navnet på denne trioen med base i Virgina/DC-området. De har en egenutgivelse fra 1998 bak seg, og har med andre ord tatt seg meget god tid til oppfølgeren. Dette er da heller ingen plate der tilfeldighetene råder. Left Too Far Behind virker meget gjennomarbeidet, litt for velpleid for den som foretrekker det grisete uttrykket, men med et energinivå som hele tiden holder oss lyttere på kanten, og pirrer oss mot ekstasen. Jeg tror den kommer til fulle når bandet står på en scene.

Chasing The Form (Exile On Mainstream, 2006)
Ostinato er ute på nye jaktmarker. Ja visst er dynamikken, vekslingen mellom det harde og det mer emosjonelle, de utbroderende instrumentalpartiene og den plutselige dramatikken fremdeles til stede. Men bjeffingen og de mest direkte uttrykkene er lagt til side, til fordel for et mykere, mer orkestrert sound og nesten utelukkende bløt, hviskende vokalbruk. En gjennomgående svømmende gitarlyd, duvende partier med Hammondorgel og nærmest ambiente instrumentalpartier viser en trio som på langt nær er så enkle å plassere. At det i det hele tatt er en trio er også verd en liten tanke, de virker som et langt større band. Her har de riktignok rikelig med hjelp i form av stryk og blås (kornettist Paul Watson kjennes kanskje fra både A Camp, Tulsa Drone og Tanakh).

Jeg hører en del både fra svenske Logh og 90 Day Men i Chasing The Form. De hadde mange av de samme elementene i sin musikk, både de mer progga bitene og i de mer utadvendte øyeblikkene. For selv om Ostinato nå heller mer mot episk orkestrering og psykedelisk flyt, er det fremdeles både en melodisk linje, et hypnotisk groove og en underliggende uro som hele tiden ligger i deres musikk. Nå må det også legges til at utover på platen stagnerer noe av inntrykket den lovende innledningen bar bud om, og det er låter her, for eksempel ”Between The Years”, som henfaller litt for meget i sine egne tanker og ”Volant” som ikke utfordrer den klassiske post-rockens mest utbrukte virkemidler. Men før du kommer så langt vil du mest sannsynlig være oppslukt i storslagne og strålende låter som nesten 9 minutter lange, voldsomme ”Goal Of All Believers” og den like lange spacdubben ”Antiaircraft”.

Selv om sluttresultatet er mykere, har ikke Ostinato mistet gløden. Tvert i mot, Chasing The Form er i sin helhet både en mer kompleks og fokusert utgivelse enn forgjengeren.

Pyramids: Pyramids (Hydra Head, 2008)
I pyramidens øye
Det er alltid litt ekstra stas med band som både er uforutsigbare og nytenkende. Pyramids er for meg nykomlinger, og det eneste jeg vet er at de holder hus i Denton, Texas, og at den foreliggende selvtitulerte platen er deres debut. Tror jeg. Det er ikke mye info å hente om hvem som skjuler seg bak bandnavnet. Utgiver er i hvert fall kvalitetsgarantist Hydra Head, og det er relevant i forhold til deler av dette bandets uttrykk.

I likhet med Justin Braodricks Jesu driver også Pyramids innen noe som kan kalles ’shoetal’ eller ’metalaze’. En besnærende miks av skotupp og støy kommer oss i hvert fall til gode på det fabelaktige åpningssporet ”Sleds”. Som en julenisse på syre strømmer Pyramids på med tykke lag av gitarer, støyeffekter og drømmende svevevokal som av alle ting høres ut som en blanding av My Morning Jacket og Animal Collective. Ah, nydelig!

Pyramids beveger seg snart ut i mer anstrengende terreng, men stort sett med denne eteriske stemmen svevende rundt i en snodig bizarro world. Dette domineres av, i tillegg til tykke, tykke lag av støy, svært så intens tromming. Spenningen mellom det myke og aggressive er grundig utforsket tidligere, men jeg har ikke hørt noe som høres helt ut som Pyramids. De blir kanskje tatt litt på senga selv også, for de endrer ikke akkurat radikalt på formelen utover her. Selv om de frenetiske, maskinelle trommeutbruddene påkaller svake migreneanfall over tid, så er dette – i hvert fall i korte perioder – noe av det sprekeste jeg har hørt på en stund, men jeg tror bestemt det er en love/hate-sak. En edruelig halvtime med et band som slites mellom panikkangst og lykkepillerus er sånn sett akkurat passe.

Wino: A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser (Temporary Residence, 2008)
Louisville Sluggers
Til tross for et relativt våkent blikk på den amerikanske bråkerocken på 90-tallet må jeg innrømme lite forhåndskunnskap om Louisville-bandet Wino. A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser samler hele deres innspilte karriere, som strakk seg fra 1994-1999, digitalt remastret, med to timers spilletid og nærmere 40 låter. Så da er det ikke lenger noen grunn til å la Wino befinne seg i skuggens dal (gamle kjennere av bandet får ha den unnskyldt).

Denne samleren avdekker et band med røtter både i hjembyens undergrunnskretser (det er umulig å ikke nevne Slint, men også Evergreen, Crain og June Of 44 er i samme nabolag), en foregangsscene innen soft/loud-dynamikk, intrikate melodilinjer og undertrykt aggresjon. Med dette som utgangspunkt gir Wino større rom for utløp og tar en skarpere retning mot screamo/støyrocken. Vokalist Aaron Hodge har med sine gutturale utbrudd sikkert hørt både på Jesus Lizard og Unsane i sårbar alder, og ikke minst merker jeg at hjertet pulserer med samme rytme som i Amphetamine Reptiles glansdager: Hammerhead, Guzzard eller tidlig Today Is The Day var vræl fra middle-America som gjorde 90-tallet til et godt sted å være. Alle band som ga følelsen av å sitte på i en bil totalt ute av kontroll, anført av bedugget sjåfør på såpeglatte veier med møtende trafikk og bratte juv på begge sider. Wino bør nå legges til på denne listen av slemmingrock – ikke som et påheng til de andre, men som likeverdige og et foregangsband. For å tegne kartet frem mot våre egne etterfølgere; med sine presise og olme søppeldyngerock har tilhengere av både Årabrot og Ranheim mye å hente her vil jeg mene. Arvtakerne er mange, men Wino gir følelsen av å grave opp autentisk gull.

Platen er usselt utstyrt med info – fra det helt nødvendige til det som er ønskelig på en slik samler (kanskje det finnes lekrere eksemplar i butikkene). Men innholdet er riktig så ypperlig. Jeg vil anta at den er lagt opp så noenlunde kronologisk. De innledende sporene viser i hvert fall en mer pønka innfallsvinkel (”Dutch Oven”, liveopptaket ”Dogs”), et noe grusete lydbilde og generelt slarkete adferd innen post-hardcore/støyrock som raskt blir mer detaljert og spissfindig arrangert. Ikke minst er CD2 preget av buldrende soniske angrep og hissige innfall, de siste sporene med også en tjenlig bedre produksjon. Det er uansett overraskende lite dødtid her, selv om smådoser av materialet nok er mest å anbefale.

A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser etterlater meg frådende av glede, og 10 år etter sin oppløsning fremstår Wino paradoksalt nok som et av årets beste band.

Asva: Futurists Against The Ocean (Mimicry, 2005)
Seigmenn
Asva ble dannet av Stuart Dahlquist fra Sunn O))) og Brad Mowen fra Burning Witch i 2003. Disse to har etterhvert fått selskap av en imponerende rekke grimme mørkemenn til å skape sin form for doom/dronerock. Her er folk fra blant andre Master Musicians Of Bukkake, Mr. Bungle og Black Horse, mens lydtekniker er Billy Anderson (Sleep, High On Fire, Melvins, Noxagt). Futurists Against The Ocean er fire spor/femti minutter med blytung granitt, låtene hugges inn med en olm kraft som søker å hensette lytteren nærmere sine mørkeste sider.

”Kill The Dog…” innvier oss i ritualer som Black Sabbath en gang var eksponenter for, bare i sterkt nedsatt tempo. Likheten til quaaludes-fenomenet Earth er klar (Dylan Carlson var med i en tidligere utgave av Asva), her er tyngden til Melvins, tålmodigheten til Sleep og skyggene av Sunn O))). Bak de seige, kompakte gitarmassivene høres mumlende stemmer, ’tubular bells’ og Hammondorgel som gir et mer variert lydbilde. ”Kill The Dog…” flyter ubemerket over i ”Zaum; Beyonsense”. Her graver de dypere furer i jorden i det som er en slags feedback-dominert begravelse. Først etter 6:30 banker døden på døren med knoklete hender, og skaper en form for rytme blant de skjærende gitarene. Med sine drøye 10 minutter er dette tung kost, selv for de mest tålmodige av oss, vil jeg mene.

”Fortune” fortsetter gravearbeidet, igjen av gitarslammet som ligger som tjære på bakken og et orgel som bidrar til droneskapende effekt. Asva er ikke bare bulder & brak, men like mye etterdønningene av en apokalyptisk tilstand. Fra de dødes ruiner stiger det opp en ganske vakker låt faktisk, nærmere bestemt etter 5:30 da Jessika Kenneys (Gamelan Pacifica, Black Horse) klare sirenesang skrur låten over i en gotisk mørkemesse sammen med et kirkeorgel. Man skal være tolerant overfor den slags opera for å nyte det lange partiet, for min del blir det noe langtekkelig. ”By The Well Of Living And Seeing” fortsetter med Kenney i front, her støttet av kraftigere gitarer. Det blir som en skrudd blanding av Diamanda Galas og Thorr’s Hammer, som for noen helt sikkert vil gi ståpels og ilinger nedover ryggen. Igjen må jeg bare hevde min egen smak: Kenneys stemme tar for mye plass, ja, hun blir rett og slett riktig så plagsom når hun hyler som besatt på slutten av det lange avskjedssporet.

Futurists Against The Ocean er slett ingen lykkepille av en plate. Asva forsøker nok å finne nye sider av den noe oppbrukte doom-genren, men de har ikke skapt et definitivt verk slik Sunn O))) eller Sleep har gjort tidligere.

Heavy Water Experiments: Heavy Water Experiments (Intrepid Sound, 2009)
LA-duoen Heavy Water Experiments (tidligere Imogene) har blitt beskrevet som en krysning av Crosby, Stills & Nash og Queens Of The Stone Age. De tagger seg selv som ‘Pink Sabbath’, altså en kombinasjon av Pink Floyd og Black Sabbath, som også er en retningsgivende beskrivelse. Disse sammenligningene tjener i hvert fall som en tydeliggjøring av deres sound, som er en mild og lettprogga form for stoner/space rock med en klar vintage 70-tallseim og grunge light.

Deres andre album er en kurant time med småsvevende og psykedeliske tripper, med mye fint gitarspill og myke vokalfraseringer. Men de to bringer ikke så mye nytt til torgs i løpet av denne skiva. Fraværet av tyngde og kraft blir ikke erstattet av et interessant nok lydbilde, ei heller dristige komposisjoner eller spennende produksjon som kunne tatt oss lyttere med til andre galakser. Det blir ikke hardt nok, og ikke atmosfærisk nok, og det blir noe litt smålunkent over de mest monotone partiene som tilpasset norske forhold ikke er helt fjernt fra noe Seigmen eller Motorpsycho kunne forkastet. På den annen side, mer østlig innflytelse på et spor som ”Octavian” viser hva som faktisk bor i bandet, og som gjør at det kan være verd å følge dem videre. Ønsker du en avslappende dose stoner-muzak kan nok Heavy Water Experiments være tilfredsstillende nok.

Bjørn Hammershaug

The Hold Steady: Paradise By The Dashboard Light

25/11/201326/11/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The Hold Steady viderefører en stolt, fordrukken tradisjon fra Minneapolis. Craig Finn & co følger etter The Replacements med sin rufsete og ’ærlige arbeiderklasserock’, slik som ikke har like gode vekstvilkår i et land mettet av oljepenger og med tette sosiale sikkerhetsnett. For dette er ’the real deal’. The Hold Steady er på ingen måte et ’kult’ eller ’tidsriktig’ band, de kunne like gjerne eksistert i 1975 – eller i 1985 der de befinner seg et sted på tidslinjen mellom Bruce Springsteens gateband og Green On Reds velmaktsdager. Det som selvsagt sikrer Hold Steady mer enn vanlig spaltegjemsel, ved siden av lyrikken, er at de spiller med tjukk nerve og ektefølt sjel, alfa og omega om man skal forhindre gubbestempel og utdatert vare påklistret leveransen.

Separation Sunday (French Kiss, 2005)
Born To Run
’She said always remember, never trust me’ sier vokalist og låtskriver Craig Finn innledningsvis, han har en slik slitt stemme man får av for mange lange kvelder ute på byen, ikke spesielt bra, men du verden så effektfull. Bandet kommer så inn og ruller opp med en tungt gitarladet og melodisk sugende ”Hornets! Hornets!” der man umiddelbart legger merke til det fyldige orgelet som følger oss platen ut. Åpningslåten legger til grunn en gjennomgående mørk tone på tekstsiden, geografisk konsentrert i Minneapolis:

I guess the heavy stuff ain’t quite at its heaviest
by the time it gets out to suburban Minneapolis
We were living up at Nicollett and 66th
with three skaters and some hoodrat chick

I dette urbane midt-vestuniverset tegner Finn bilder han tydeligvis kjenner godt, som en nyfødt Lou Reed beskrives gatelivet meget stilsikkert, med et blikk som er både sløret og skarpt, og med en penn som er likedan. Persongalleriet er levende, fortellingene, gjerne tragiske og tunge, troverdige med gjengangere som går på tvers av låtene (protagonist er ’hoodrat’ Holly Halleluja). Humoren er av det svarte slaget. Det skrives med rene ord for pengene, men forfattere som Algren og Yeats kan gjerne dukke opp i samme låt, side om side med en Pogues-pastisj (”Fairytale Of New York”). Det er definitivt mye street-smarts over godeste Craig Finn.

Musikalsk er stilen passende til tekstene; rått jordnære, ubehøvlet og direkte, med en sårbar undertone. Blåsere og orgel gir soul feeling, de hvasse, huggende gitarene trekker mot punken og asfaltrocken, den tidvis episke rockmytolgien mot Meat Loaf, med den samme svetten som drypper ned ryggen til Greg Cartwright i Reigning Sound. Sa jeg classic rock? FM-radio? Åpne veier og fullt volum. Jepp, jeg gjorde visst det.

Boys And Girls In America (Vagrant, 2006)
On The Road
Da vi forlot The Hold Steady i 2005 var de full fart ut av nabolaget hjemme i Minneapolis og suste inn i den håpløse og håpefulle amerikanske drømmen i en åpen bil – der paradis er dashboardet, nabojenta kaster seg inn i passasjersetet og sørstatsflagget blafrer under hagla bak sjåførens trippelnakke. Jo, det var radioen på full guffe, det var Meat Loaf, Bruce Springsteen og Tom Petty, det var møkk under fingerneglene, ‘a hard earned livin’ for the blue collar worker’.

Ett år etter en alle tiders hangover-søndag jakter Craig Finn og hans kumpaner fremdeles etter lykken og finner stort sett dritt. Det blir gjerne gode toner ut av den slags søken, håp og med en solid dose resignasjon. The Hold Steady har på sett og vis gitt avkall på sine mest rufsete og ubarberte sider, til fordel for en mer klassisk stor-rock. Ut med The Replacements, inn med Thin Lizzy. Og ikke minst Bruce Springsteen. Både i tekst og musikalsk innpakning ligger Boys And Girls In America nær det sjefen rendyrket for 30 år siden. Særlig tydelig med de hamrende pianoakkordene på åpningssporet ”Stuck Between Stations”, der Finn umiddelbart søker den samme energien som Springsteen i sin tid hadde. Ikke mye har skjedd siden Mary svinset ut hageporten, på vei mot lykkelandet langs tordenveien på det som er den beste teksten amerikansk rock noensinne har gitt oss.

The Hold Steady skriver ikke spesielt minneverdige melodier, og da hviler mye på utførelse og tekster. Låtene preges av litt for lik oppbygning, med litt for sterk hang til seige pop-punk riff som løser seg opp i oppblåste refreng. De tar et par fornuftige grep her, for eksempel på ”Chillout Tent” hvor Dave Pirner (fra Soul Asylum) og ikke minst Elizabeth Elmore avlaster Finns ikke altfor brede vokalregister.

Tekstene til Craig Finn er stort sett gode. Han forsøker i hvert fall å si oss noe, men snubler litt som stor lyriker. Innledningslinjen drar oss rett inn i Jack Kerouacs On The Road: ’There are nights when I think Sal Paradise was right, boys and girls in America have such a sad time together…’ Lovende! Men selv om de aspirerer mot de store ting, så har kanskje ikke bilen kommet så langt avgårde likevel. Mye universelt kan også sies i de nære ting, og når de på avsluttende ”Southtown Girls” synger om Nicollett Avenue og Lyndale så er vi fremdeles stuck i Minneapolis. I mellomtiden har det blitt veldig mye gutt og jente, med en ikke uvesentlig dose rusproblematikk som spenningsmoment og lokalt småbytrøbbel som bakteppe. Klassisk amerikansk rock, på godt og vondt, altså.

The Hold Steady har forsøkt å lage en Stor Amerikansk Plate, og Boys And Girls In America er slett ikke noe dårlig forsøk. Jeg er ikke sikker på hvor vesentlig den er. Solid rock harves ut med tidvis glød og tidvis forutsigbarhet, tekstene veksler mellom hardkokt dop-poesi og rødmende high school-svermerier. Og står igjen et sted mellom Springsteens Born To Run og Thin Lizzys Night Life.

Bjørn Hammershaug
(Omtalene er tidligere publisert på groove.no)

Circle: Sirkulære Finner

24/11/201325/11/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Finland gjemmer utvilsomt Nordens mest interessante musikkscene innen friere former for folk, spacerock og psykedelia – stilarter som langt på vei er marginalisert her til lands. I stedet for å klage på det, kan man jo se til nabolandet og grave noen godbiter opp fra mosen. En spennende label er Ektro, og et av flaggskipene der er Circle. De har holdt på siden tidlig på 90-tallet, sentrert rundt Jussi Lehtisalo. Gjennom en lang rekke utgivelser har Circle vist tendenser til å være et noe uberegnelig orkester, som gjerne kan gi seg hen til kosmisk støy, mektige droner og psykedelisk galskap av mangefarget art.

Forest (Ektro, 2004)
Rundt og rundt og rundt
Forest er en fin, om enn ganske rolig og folkbasert inngang til dette bandet, deres 17. fullengder på få år er også en av deres mest kontrollerte og stillferdige. Bestående kun av fire lengre spor gir de seg her rom for å bygge opp minimalistisk blues, akustiske mantra og repeterende rytmebruk. Slik kan det jo bli aldeles trolldomsaktig musikk av. Den drøyt 12 minutter lange seansen ”Havuporti” holder en stødig rytme gjennom hele, basert på gjentagende gitarriff og indianske slagverk. Circle lykkes ikke bare å skape en naturlig flyt, men oppnår nærmest en hypnotisk effekt på dette sporet. Noe av det samme gjentas på ”Luikertelevat Lahoavat”, som ligger nærmere en nedstrippet form for gitarblues som får meg til å tenke på afrikanske Tinariwen som en nærliggende referanse. En litt for dominerende synth får lov til å overta store deler av lydbildet etter hvert, og fjerner dessverre noe av magien fra åpningskuttet. Vokalist Janne Westerlund synger denne gangen på engelsk, og det med en kraftig aksent, særlig framtredende på ”Ydinaukio”. Hans mer eller mindre forståelige rabling sender tankene til et arktisk Can anno Damo Suzuki. Platens lengste kutt er 18 minutter lange ”Jäljet”, og dette er også det beste sporet. Den innledes av dyp rumling, iskald vind og plutselig skumle lyder fra et kassettbånd. Ut fra intet kommer plutselig bandet fram, først i langsom hastighet, før de gradvis kjøres opp i full speed. Dette er Circle på sitt beste, plassert et sted rundt Can, Neu! og Acid Mothers Temple. Hastig joggende grooves, blues-riff, spaca vokal og fete orgelpålegg tar oss med inn i den lange dansen, og tro meg, de 18 minuttene går fort! Selv om Circle kan bite langt kraftigere fra seg enn de gjør på Forest, så anbefales denne sirkulære soppfesten fra de finske skoger som et fullgodt alternativ til sisu og sauna.

Tulikoira (Ektro, 2005)
New wave of finnish heavy metal
NWOFHM står det med fete røde bokstaver inne i coveret på Tulikoira. Circle goes metal? Joda, finnene går denne gang the new wave of british heavy metal nærmere etter sømmene – men de gjør det på sin måte. Def Leppard, Saxon, Overkill, Venom og Judas Priest spøker i kulissene, fra et band som gir ut plater i et hysterisk tempo og som gjerne leker med ulike genre og tilnærminger til forskjellige stilarter. Et rød tråd i bandets karriere er eksperimentell spacerock/kraut/drone, som også utgjør et visst fundament på denne platen. Det er et faktum som gjør at undertegnede kan skrive noen ord uten å føle seg helt på bortebane. Men den kunne nok like gjerne vært studert av en metall-ekspert.

Med unntak av 3:50 lange ”Tuulintu” så er de tre sporene ganske lange, med 25 minutter lange ”Puutiikeri” som den mest ekstreme. Her rir de inn med rustning og sverd, og med den finske vokalen langt fram i lydbildet skapes en illusjon av norrøn sagafortelling og overdramatiserte plateomslag fra 80-tallet med voldsomme slagscener. Men etter en 4-5 minutter sklir Circle ut til venstre med et lengre spaca progparti som groover godt. Dette mellompartiet blir likevel i lengste laget da de etter hvert farer langt, langt inn i stjernetåken. Men de henter seg tilbake og nører oppunder et drivende parti som krysser Allman Brothers med Neu! på en låt som blir stående igjen som platens absolutt sterkeste. Denne sjangerblandingen er egentlig det mest bemerkelsesverdige ved Tulikoira. De utnytter metallens utgangspunkt og setter det inn i en ny kontekst basert på varierte virkemidler som prog og kraut. ”Berserk” er også ganske vellykket, drapert med atmosfæriske symfoniske progpartier og en tungladet mørkemannsstemning. ”Rautakäärme” veksler mellom gotisk messing, droner og thrasha gitarriff på full speed, mens ”Tuilintu” er platens mest klassiske NWOBHM med falsett-vræl og huggende gitarer komplett med solo og det hele.

Det tok en stund å komme seg gjennom denne, men når det første sjokket har lagt seg så avdekker Circle at det er mulig å bruke en i utgangspunktet håpløst satt genre og skape spennende musikk. Som dokument over bandets mangslungne karriere står Tulikoira fram som en brobygger, en fredsmegler mellom musikalske leire, og jeg tror ikke på noen måte dette er et ’tulleprosjekt’. Circle har også tidligere vist fascinasjon for metall/hardrock, de tar bare skrittet fullt og helt ut. Men Tulikoira er nok en plate som har et relativt lite nedslagsfelt. Jeg kan aldri tenke meg at de rendyrkede metall-hodene vil akseptere deres variant fullt og helt, og for de som foretrekker Circles mer rendyrkede eksperimentelle musikalske sider, så blir nok dette i overkant dramatisk. Men for all del, sirkulær metall fra psykedeliske skogsfolk ikledd lærjakke og vikinghjelm er ikke noe du får kloa i hver dag. Også er det fetere enn Nightwish, da!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no.

The Big Beast

En lavkulturell slagmark