Sound Of The City

These are cities!
And this is the people for whom these
Alleghenys and Lebanons of dream have been raised!
Castles of wood and crystal move on tracks and invisible winches.

Old craters ringed with mammoth statues and
coppery palms roar melodiously in flames.
Festivals of love reverberate
from the canals suspended behind the castles.
(Arthur Rimbaud: ”Cities Vagabonds”)

Blood On The Wall: s/t (The Social registry, 2004)
Gutt møter jente og søt musikk oppstår. I New York kan slike tilfeldigheter også avstedkomme mer konkrete musikalske resultat. Som da Courtney Shanks på et gatehjørne dumpet borti en plateselgende Miggy Littleton etter å ha trålet rundt i byen på jakt etter nye skiver. Shanks spilte bass og kunne synge, Littleton hadde spilt trommer med det fine lo-fi bandet Ida. Da manglet det bare en gitarist, og siden Courtneys bror Brad satt hjemme i Kansas uten noe særlig fore var Blood On The Wall et faktum. Etter bare en single (”Baby Likes To Holler”) debuterer trioen med en fullspiller.

Blood On The Wall er på papiret ganske basic triobasert asfaltrock; gitar, bass og trommer. En naturlig sammenligning kunne vært det mer kjente bror-søster bandet White Stripes, men Detroit-rocken erstattes av New Yorks vibrante scene som et tydeligere bakteppe. Det er en rastløs spenning over debutplaten som gjør den ganske så frisk og viril, til tross for at grepene er velbrukte. De har spilt med band som Enon, Liars, og Animal Collective, og både dansbar art-punk og cool by-blues (”It’s So Strange”, ”Baby Likes To Holler”) er en del av dette bandets uttrykk. Et annet særpreg er hvordan Brad og Courtney deler på vokalen, og gir bandet to ulike stemmer. Han: Skjærende, lettere hysterisk, småsur, litt som David Thomas (Pere Ubu) eller Doc Corbin Dart (Crucifucks), Hun: Med en mer slørete Kim Gordon shoegazer-sensualitet. Det gjør at trioen kan spille på et ganske bredt register. De klarer likevel å binde det helhetlig sammen, uavhengig av hvem som synger, med en løssluppen, rufsete spillestil og en ikke liten porsjon stå-på vilje og amatørmessig sjarm. Det største minuset er rett og slett mangelen på et par virkelige killer-spor. På denne halvtimes lange platen er det litt for mange halvannen-minuttere som ikke sitter særlig lenge igjen etter at platen stilner hen. Kanskje en EP ville vært en mer naturlig progresjon, for inntrykket er om enn ganske positivt, at Blood On The Wall er litt for smarte til å virkelig sparke rumper, og litt for enkle til å skape de store vibrasjonene. Anbefales som et børst-preget alternativ til Sonic Youth, Royal Trux og White Stripes.

Black Dice: Miles Of Smiles (DFA, 2004)
Gjøk og sisik, trost og stær
Frosker, sirisser, ugler, småfugler, en prustende elgokse. Skogen lever. Ellers er alt stille. Så rasler det i løvet og et merkverdig opptog kommer inn til byen. Et karnevalskledd tog av musikanter, med harper, bjeller, trompeter, klokker og skrangler tramper langsomt forbi oss som måpende står og ser på. Lyden blander seg med naturens, etterhvert overdøver marsjen alt annet i et herlig sammensurium av lyder. Fem minutter bruker opptoget på å passere – og så – kutt, helt stille. Sceneskifte: To hvitkledde, alvorlige menn med legefrakker og hansker står ovenfor hverandre. Mellom dem et bord med ulike former for rytmeinsrumenter som de prøver ut i hver sin kanal, mens fuglene plystrer lystig utenfor. Et nytt brudd oppstår. Plutselig kommer opptoget tilbake igjen, denne gangen møter vi gjengen midt inne i karnevalsfeiringen. Den monotone marsjen har blitt erstattet av fritt spill uten tilsynelatende annet mål for øyet enn jubel og fryd i en lystig frijazz-samba. Etter et par minutter inne i et kjøleanlegg toner Miles Of Smiles bort. 15 minutter har passert, og vi er halvveis. Det siste kvarteret har de kalt ”Trip Dude Delay”. Med bare strålende keyboards bak seg åpner den med et messende vokalkor. Etter noen minutter druknes idyllen med flammende cymbaler som med hvit støy dreper alt liv rundt seg i et lengre parti, der bare de mest vågale synthene våger å stikke hodene frem. De siste minuttene av denne EP’en er de mest musikalsk gjenkjennelige, med rituelle rytmer, drømmende gitarklanger og generell jungel-mystikk som virkemiddel.

Brooklyns Black Dice utvider stadig sitt terreng og Miles Of Smiles er intet unntak. Med sin organiske ambient skaper de musikalsk frihet som ville fått Miles selv til å smile. Weird stuff, great stuff.

No Age: Nouns (Sub Pop, 2008)
This Band Could Be Your Life
Los Angeles-duoen No Age har allerede en EP-samler bak seg (Weirdo Rippers) og de har rukket å skape noe forventningsfull smårøre i indiekretser forut for Nouns. Deres første fullengder, ikke en helaftens skive riktignok, er en påkostet sak når det gjelder innpakning (inkludert en fet bok), innholdet derimot er langt mer minimalistisk. Randy Randall og Dean Spunt holder seg henholdsvis til gitar og trommer/vokal, og de slipper ikke til noe annet her. Nouns er en slik plate som kan få folk på min alder til å både bli lykkelige og litt nostalgiske på samme tid. De stikker nemlig et sugerør dypt ned i amerikansk 80- og 90-talls indierock, og spytter ut sin versjon med en ujålet friskhet slik bare ungdommen kan.

Deres gjør-det-sjøl holdning strekker seg tilbake til punken (som i SST-scenen), videre med hint mot Sonic Youths disharmoniske støyrock, Hüsker Dü sin spinkle massivitet, britisk shoegaze, Sebadohs skramlende lo-fi fuzzpop og for så vidt frem mot Animal Collectives rørete gledesutbrudd. Dette er en stil som i hvert fall tiltaler meg ganske sterkt, selvsagt i kraft av å ha et nært forhold til nettopp stilen som alle disse representerer. Men Nouns er vellykket på selvstendig grunnlag, som akkurat dette brokete, eklektiske lappeteppe. Gjennom stort sett to minutter korte låter gir de oss en leksjon i det enkle. De teller til tre, kjører på og ser seg sjelden tilbake (med unntak av et par mer intetsigende instrumentaler). De er ikke akkurat de første som gjør akkurat dette, men kombinert med fengende melodier, glimt i øyet, springende register og lite nonsens har de skapt en skive som det er veldig lett å like. I hvert fall i 30 raske minutter. Om Nouns står igjen som en påle om noen år er vel heller tvilsomt, men det er ikke alltid like viktig. Dette er en plate for her og nå, fritt for pretensiøse ideer eller selvhøytidelig alvor, men med mye hamrende iver og smittende ståpåvilje – og med råtten lyd og full diskant som etter beste evne forsøke å drukne melodiene.

Det er fullt legitimt å se for seg No Age med et mer opprensket og dynamisk lydbilde og en noe mer fokusert idémyldring. Men så var dette med den sjarmerende gløden og den tilsynelatende oppriktige slacker-holdningen, som også kan være ganske uimotståelig. Det er mest lykke å hente her altså. Nostalgien – vel den får hvile litt denne gangen også. Det blir nok av tid til å plukke frem gamle gullkorn senere. Akkurat nå anbefales Nouns som følge inn i den lyse årstid, der avrundingen av denne sammen med No Age på Øya 08 ganske sikkert vil fylle oss med begge disse følelsene, smeltet sammen i et ekstatisk øyeblikk uten tanke på morgendagen.

The Ponys: Celebration Castle (In The Red, 2005)
Chicago-bandet ble med sin første plate Laced With Romance (2004) hyllet som en hybrid mellom postpunk og garasjerock, tidfestet mellom britisk 80-tall og amerikansk 60-tall. Det bør være unødvendig å legge til at platen virvlet opp en del fuzz, om ikke av The Strokes-dimensjoner, så ble debuten fôr til et tilsynelatende umettelig publikum som hungret etter denne revivalen av dansbar og energisk post-punk. Nå er nok den verste hypen i ferd med å legge seg, og når støvet atter faller tilbake til bakken, så får vi se hvem som egentlig står oppreist tilbake. Med Celebration Castle forteller The Ponys (for et fislenavn) at de ikke akter å gi seg uten sverdslag. Dette er nemlig en plate som viser et band som fortsatt har nok energi og vilje til å fylle 37 minutter, selv om første halvdel skinner aller sterkest.

Celebration Castle er spilt inn hos Steve Albini hjemme i Chicago, og han har nok ikke hatt planer om å strømlinjeforme kvartetten i særlig grad. Selv om overraskelsesmomentet ikke lenger er påtrengende, så har The Ponys igjen klart å skape noen låter som kjemper mellom britisk kjølighet og amerikansk pågåenhet, der angsten denne gang har seiret over viljen. Det er likevel et mer gjennomtenkt produkt som denne gangen slippes fra hestene, som igjen beviser at ekstensiv turnering fortsatt gjør band tightere og sikrere på hva de driver med. Fra de glassklare gitarene på triumferende ”Glass Conversation”, via korte, superfengende låter som ”I’m With You” og mørke krypere som ”We Shot The World” spenner bandet ganske vidt, og signaliserer at dette er en plate som også bør finne seg vei inn i øregangene til alle som nynner på god støypop som Arcade Fire, Franz Ferdinand og Wolf Parade. Vokalist Jared Gummere har en passe brit-cocky, spastisk attitude som skjuler både frustrasjon, emosjon, desperasjon og aggresjon. Her deler han oppgaven også med de andre bandet, noe som utvider uttrykket på en positiv måte. The Ponys klarer å virke smarte uten å bli overbærende, og det er mulig å grave opp røtter (Joy Division, The Cure, The Fall, Wire, Television, Gun Club kan nevnes) uten at de tyr til altfor klisjefylte grep. Det er helst når de gir seg i kast med mer Rolling Stones-ish garasje/bluesrock, som på ”Get Black”, at de blir litt for simple etter min smak. Heller ikke bassist Melissa Elias’ vokalbidrag på ”She’s Broken” er en veldig interessant låt, selv om man her plutselig tar seg i å tenke en blanding av Kim Gordon og Sleater/Kinney. Selv om det renner ut litt i intet på de tre-fire siste sporene, avsluttes ballet med en høyoktan rockesprut med ”Ferocious”, så da er det meste tilgitt igjen.

Når det er sagt, det er ikke enkeltlåtene som styrer denne platen, og det mest imponerende er energien som ligger i det fokuserte lydbildet, samtidig som det er en alltid tilstedeværende nerve som klarer å dekke over det mest av kildene. Med en blanding av kunstferdig post-punk, garasjerøtter og dansbar indierock/støypop er Celebration Castle riktig så vellykket, og selv om det umiddelbare vaker i skorpen, så trenger den faktisk en god del runder før den sitter full og helt. Dette er ingen Pink Flag, Marquee Moon eller Doolittle, og Celebration Castle kommer kanskje ikke til å omvende livene våre. Men det er en såpass kompakt og fengende plate, at den i det minste holder festen gående i snaue 40 minutter til.

Indian Jewelry: Invasive Exotics (Monitor, 2006)
Indian Jewelry er en trio fra Houston, nå med base i LA, som gjerne blir en røverbande som teller 20 personer på en god dag. Invasive Exotics er etter det jeg vet deres første plate – og det er slett ikke dårlig det de gir oss. Førstesporet ”Lesser Snake” er en mørk stammedans med autoritær vokal og sinte gitarhugg som higer etter å føre oss inn i en slags delirisk sekt som dyrker ekstatiske ritualer. Allerede på neste spor, talende titulert for hele platen ”Powwow”, viser Indian Jewelry at de har langt flere hensikter enn det umiddelbare. Invasive Exotics inneholder i det hele tatt et mylder av ideer, men det er likefullt en overordnet linje som er mulig å følge gjennom platen. Stilmessig er det fullt mulig å trekke tråder et par tiår tilbake, der både Suicide og Depeche Mode kan navnedroppes, og et musikalsk slektskap til nyere navn som Black Angels, Black Dice og Black Rebel Motorcycle Club. Fra tredjesporet ”Dirty Hands” er vi allerede langt borte i støyende syretrip psych-land, og der blir vi værende til ”Lost My Sight” flyter vekk noen lysår senere. Det er altså droger og droner, strober og støylag som gjelder her. Løse låtstrukturer og et gjennomført søplete lydbilde av skrapende metall og dissonante jam-sessions hjelper til med å bringe bandet nærmere avantrocken, mens både en repetitiv motorikk, stammerytmer og dansbare beats gir en viss dynamikk over det hele. De lykkes ikke helt i å omfavne meg på det som er platens definitive spor, 10 minutter lange ”Going South”, som omfavner alt som er skissert her, men jeg gir for forsøket.

Spriket mellom kjølige synthlåter som ”Come Closer” og lo-fi skrangel i ”Partying With Jandek” (som henviser til einstøingen fra hjembyen) representerer bare noe av den søkende tankegangen på Invasive Exotics – som over en hel skive aldri finner helt en samlende drivkraft – men servert fra et band det skal bli mer enn spennende å følge i tiden fremover.

Chris Brokaw: Red Cities (12XU, 2002)
Chris Brokaw er en musiker med enorm tyngde i alternative rockekretser. Trommisen/gitaristen fra New York er kanskje mest kjent fra SubPop-legendene Codeine og Come, men han har i de senere årene også markert seg med band som Pullman, The New Year og The Empty House Cooperative. Brokaw har samarbeidet med et vell av artister: Steve Wynn, Evan Dando, Bundy K. Brown, Will Oldham, Thalia Zedek (Come), Curtis Harvey (Rex), David M. Curry (Willard Grant Conspiracy), Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback), Matt Kadane (Bedhead) og… kort sagt, det meste som kan krype eller gå innen god og alternativ rock. Ikke rart han av og til får lyst til å gjøre noe helt på egen hånd, det er han selvfølgelig mer enn kapabel til, og følgelig trakterer han både gitar og perkusjon selv på denne helinstrumentale platen. Slik kan det fort bli navlebeskuende saker ut av, men så er ikke tilfelle med Red Cities, som er Brokaws første hele soloskive (han slapp en EP i 2001).

Selv om det er mulig å kjenne igjen spor fra mange av hans tidligere prosjekter, er denne stilmessig ganske langt unna det han har drevet med tidligere. Men så har han da også gjennom hele sin karriere vist evne til å beherske ulike arenaer, og på Red Cities kan man si at vi møter mange av hans ansikter. Det er måten han klarer å skape stemningsfulle variasjoner over en relativt enkel lest som gjør dette til en fantastisk plate, og som for alvor bør få flere til å merke seg hvilken spennende musiker Brokaw egentlig er. Alle sporene er forøvrig egne komposisjoner, med unntak av vakre ”The Look Of Love (Burt Bacharach/Hal David).

Brokaw har maktet å hekle sammen et lappeteppe av gitarer, enten de brukes klart og melodiøst, med ren feedback-lyd, eller slide, twang, støy og harmoni – en gitar er ikke en gitar er ikke en gitar i hans hender. Han binder disse collagene sammen med sin kontante trommestil, noe som gjør Red Cities til en kontinuerlig rik opplevelse å lytte til. Hvis John Fahey, Calexico og Papa M er gode nok referanser for deg også, så er dette et opplagt must-have. Fahey/Pajo-linken kommer særlig godt frem på det ti minutter lange ”The Fields (Part II)” som han dristig nok har lagt nesten helt først. Den hypnotiske låten setter de andre noe i skyggen, i hvert fall umiddelbart. Her lar han gitarene flyte lagvis over i hverandre i en suggererende symbiose av melodi og støyelementer, der fokus aldri slippes helt i den frie flyten. Det viser seg raskt at det flere godsaker i vente. Etter den lange stjernemarsjen klimprer han til med en fiffig mariachi-lignende sak, ”Calimoxcho”. Noe av det samme terrenget som Calexico/Friends Of Dean Martinez er en rød tråd på store deler av Red Cities, selv om Brokaw er nærmere New York enn Mexico. Vi serveres dessuten klassiske post-rock partier (”Wallet Corner”), spaghetti-western (særlig i martnas-dansen ”Topsfield State Fair”) og drone/støy-rock på rekke og rad, og det er ingen grunn til å savne et større spekter i instrumenteringen (selv om klokkespillet på de svært punchy sporene ”Shadows” og ”King Ferdinand” gir ytterligere driv). Den store spennvidden til tross, låtene er enhetlig satt sammen, der kombinasjonen av vakre melodier med truende støypartier er en slags fellesnevner. Det gir Red Citites en urovekkende, rødglødende aura. Hos meg fører slikt til glede langt inn i øregangene, helt inn i nervesenteret. Det er en opplevelse flere bør kunne få av denne skiva.

Métal Urbain: Anarchy In Paris (Acute/Carpark, 2003)
Post/electropunken har på ny blitt et populært fenomen (Hot Hot Heat, Liars, Interpol) og travere som Wire, Joy Division og Gang Of Four har blitt gjenoppdaget av nye generasjoner. Bra er det, men et band som ikke har blitt nevnt så ofte er franske Métal Urbain. Deres historiske og musikalske verdi bør med utgivelsen Anarchy In Paris oppgraderes. Den består av absolutt alt dette bandet noensinne spilte inn, så det er ingen grunn til å klage på at man savner noen låter her. Utgiverne bærer dessuten preg av å være bevisst den historiske rollen som ligger i denne oppsummeringen. Her er det gjort plass for en solid biografi, listing av ulike medlemmer samt en komplett diskografi. Alt er satt ryddig og pent sammen – slik det skal gjøres.

Behersker du engelsk kan du selvsagt lese den litt tragiske historien selv, men siden de er såpass lite omtalt vil jeg gjør plass for en kortversjon. Métal Urbain eksisterte mellom 1976-1980, i realiteten opphørte de som band allerede på senvinteren 1978, og de ble dannet i Paris av Eric Débris (vokal, synth) og gitarist Rikky Darling. Skiftende besetninger preget gruppen, der vokalist Débris var eneste faste skikkelse. Han lot seg påvirke av Fripp, Hawkwind og Lou Reeds Metal Machine Music med sine første band på midten av 70-tallet, og navneskiftet til Métal Urbain var en direkte hilsen til Velvet Underground. Débris beskriver sitt utgangspunkt i et intervju: ’…a music made of reprocessed sounds, nothing natural. Like Eno did in Roxy, voices went through a synthesizer, guitars through filters etc. We had a complete aesthetic approach.’

Métal Urbain benyttet ingen bassist, men trakterte synth, trommemaskiner og to gitarer. Det var ikke noe grensesprengende i seg selv, men sammen med Débris’ hissige slagordformede vokal (passende nok på morsmålet), trommemaskinen kjørt opp på full speed og overstyrte gitarkræsj skapte de en monstermaskin av primal rock som best kan beskrives som den manglende linken mellom Suicide (sjekk ”Train Vrs 2”), Wire og The Jesus & Mary Chain (”Ultra Violence”). Med sin første syvtommer ”Panik”/”Lady Coca Cola” (den heftige Warhol-hyllesten er også med i engelsk utgave som ”Sweet Marilyn”) markerte de seg dermed som et originalt tilskudd i den voksende punkbevegelsen. Men Frankrike var ikke London eller New York, og de søkte snart mot England på jakt etter lykken der. De skapte en viss buzz i undergrunnen, Rough Trade ga ut en single som solgte godt og John Peel hyllet bandet. Men det ble ikke noe mer ut av det. I Frankrike eksisterte det heller ikke noe nettverk som kunne ta seg av aparte protopunk-band, og de fikk ifølge platens biografi dessuten et noe dårlig rykte heftet ved seg. Slik svant Métal Urbain hen i glemselens tåke. Deres senere innspillinger viser et band som var godt på vei mot noe nytt, med mer hulkevokal og et tydeligere elektronisk uttrykk, men dette fikk de ikke utviklet som Métal Urbain. De splittet seg i de to grupperingene Métal Boys og Dr. Mix And The The Remix. Der stopper den korte og ikke helt vellykkede historien om dette bandet.

Jeg vil ikke si at absolutt alt de bedrev i disse årene har holdt seg like godt. Lyden er passe søplete og det konstante øset, det maskinelle drivet og de huggende gitarene kan bli en prøvelse i 71 hele minutter. Men de beste sporene, og da må særlig de tidlige singlene framheves, det historiske perspektivet og den kraften som fremdeles skinner gjennom på disse låtene snart et kvart århundre etter de ble spilt inn, gjør dette til en plate alle med interesse for rock generelt og punkhistorie spesielt bør kjenne til.

Produsent Steve Albini siteres også på denne platen med spørsmålet: ’Why can’t people try to sound like Métal Urbain for a change?’ Albini/Big Black, Jesus & Mary Chain og Severed Heads er bare noen av artistene som blir regnet for å være påvirket av disse franskmennene. Kjent blant kjennere altså, og forhåpentligvis nå også blant folket.

Larsen: Play (Important!, 2005)
Torino-bandet med det norsk/cognac-klingende navnet har med Play tatt sin folk/drone/post-rock og gått på besøk til de elektroniske innovatørene Autechre. Play er nemlig inspirert av deres låter, uten at det kan høres sånn rent umiddelbart. Larsen er mer elektrisk ikke-electronica, drone-postrock, eller som det skrytes så pent på coveret: ’Italian cult-collective-urban-folk-ritual-experimental soundscape wall of love band’. Ikke snaut bare det.

Bakgrunnen for Play var at bandet mistet et par medlemmer, blant annet sluttet den kvinnelige vokalisten, samtidig som de ble invitert til å spille på en festival innen kort tid. En idé om å bygge et livesett på rene coverversjoner ble utviklet til å konsentrere seg om et band godt unna Larsens opprinnelige lyduttrykk. Valget falt altså på Autechre. I følge eget statement ble det et mislykket prosjekt, da de raskt svant hen i sin egen verden. Mislykket som coverkonsept muligens, men ganske vellykket rent musikalsk. Det mest autechreske er nok å høre mer som en vag bakgrunnskilde, mens det larsenske stiger fram med late melodier av melankolsk dybde og tålmodig kraft. Larsen trekker veksler på og lykkes langt på vei med sitt utgangspunkt i folkbasert dronerock (à la Vibracathedral Orchestra) og post-rock (Explosions In The Sky og Godspeed) som sentrale kilder i sin musikk.

Sporene er delt opp i bokstavkodene CESJGP, der dvelende ”C” angir både stemning og retning for de øvrige bokstavene. Langsomme drag av trekkspill og forsiktige klunk på xylofonen innleder, mens låten bygger seg langsomt opp mot et mer støyende og kraftfullt terreng. Vridd vokal og melodisk synth gir fint særpreg. ”E” strekker seg mer mot svevende ambient, men også denne klatrer langsomt oppover fjellsiden på vei mot de høyeste tinder med en symfonisk og ganske overdådig utrustning, mens ”S” bringer tilbake harmonium/klokkespill/samples av stemmer som skaper et melankolsk, drømmende landskap som de ikke gjør så veldig mye ut av. Og der ligger noe av ankepunktet mot denne korte platen. Det er veldig fint å høre, men Larsen utnytter ikke sitt i utgangspunkt spennende potensiale til å lage særlig nyskapende musikk.

Larsen har etter innspillingen blitt venner med amerikanske Xiu Xiu, og inngått partnerskapet XXL (regn ut den nøtten selv) som har en fersk utgivelse bak seg. En fugl har dessuten tisket meg i øret at en Larsen remiks-skive er på trappene, der både Deathprod og Origami visstnok skal delta. Larsen har holdt på siden tidlig på 90-tallet, men er fremdeles et band å se opp for i fremtiden.

why?: Oaklandazulasylum (Anticon, 2003)
Soveromsbeatpoesi
Det skjer så mye spennende på Anticon at det er verd å følge ekstra godt med på hva som rører seg i dette nettverket. Sage Francis og Sole, og lengre på utsiden av den rene hip-hopen finner vi mer eksperimentelle og genreoverskridende artister som Dosh, Odd Nosdam og ikke minst why?

why? kan under tvil sorteres under hip-hop genren, men det han driver med er et stykke unna de som skryter og skyter på salgslistene. Det er mulig å se Cincinnati-geeken Jonathan Wolf som en mer elektronifisert og påvirket åndsbror av undergrunnspoeter som Beck og Lou Barlow. I stedet for gitarklimpring fant Wolf en 4-spors i farens synagoge, og han rapper like gjerne som å synge med sin skrudde nesestemme der det måtte passe. Tvilende til konformiteter og flirende til autoriteter passer han lett inn under Anticons store og merkverdige parasoll, for musikalske grenser er ikke så viktige i whys hode. Lo-fi, casiopop, Nintendo-lyder og syrefolk er andre begreper som kan kle Oaklandazulasylum. why? rapper og synger, mumler og laller, gitarrocker og tv-sampler om hverandre på debutalbumet. Det hele foregår med en eim av hjemmelagde leketøy, alternativ tobakk og generell galskap hengende lunt over platens 14 spor (snutter og låter, stort & smått). Det spraglete uttrykket tar av og til vendinger mot tegneserieverden til Ween og Danielson Famile, han lirer av seg en del treffsikre vendinger og roter seg borti noe meningsløst dill han likevel stort sett klarer å komme seg tørrskodd ut av.

I just found out for sure, the girl I have a crush on is a lesbian

Det er en naturlig dysfunksjonell intelligens over Wolf. Dette er en leken person man bare må undre seg litt over, og dermed blir han også straks interessant. Selv om ikke alt funker til fulle her så har han med Oaklandazulasylum skapt en lekegrind jeg har lyst til å sitte i av og til. Det gjelder særlig når han ikke bare rører rundt, men også treffer øyeblikk der alt klaffer. Som ”Bad Entropy”, platens lengste og beste, der hans kjølige, mørke rapping etterhvert flyter ut i tåka og smelter sammen til ambient drømmepop.
Oaklandazulasylum er vel ikke en plate for alle, men den som kan digge saubreking, skrudde synther og mørke soveroms-beats har mye å hente her.

Blank Dogs: Under And Under (In The Red, 2009)
New Boredom
En av sommerens heteste hipsternavn har vært Blank Dogs, soloprosjektet til en anonym Brooklyn-basert maskekledd musiker ved navn Mike. Han har spilt som Blank Dogs siden 2007, har vært med i en del mindre kjente punkband på østkysten, driver etiketten Captured Tracks og slipper plater i kurant tempo. Under And Under gis ut på sterke In The Red (som også har Vivian Girls, her med på litt kor), og er en samling mutt, gotisk postpunk, lo-fi i holdning, stil og tone. Vår mann Mike har sikkert lagt sin elsk på Joy Division, The Cure og den generelle tidsånden i England tidlig på 80-tallet. Monotone trommebeats, kjølig, småsur vokal og litt skjærende gitarfuzz draperes i svart med et innadvendt blikk og overføres til ganske depressive låter.

Blank Dogs evner riktignok å erte oss med noen småcatchy popmelodier her og der (”Tin Birds”, ”Around The Room”, ”Setting Fire To Your House”), men dyrker ikke den tendensen til det fullkomne. Tvert imot er det fraværet av å søke mot det fullkomne som preger Under And Under og strikken strekkes for langt gjennom 15 låter. Lydbildet blir fort flatt og låtene slepes over hverandre uten nevneverdig engasjement. Det smitter over på en lytter som fremdeles har en smule livsgnist igjen. Jeg håper på et mer fullverdig konsept senere. Om han ikke tar av seg den fysiske kappen han gjemmer seg under, kan han gjerne riste av seg noe av det spinkle og grå soundet han pakker inn musikken med.

Mates Of State: Team Boo (Polyvinyl, 2003)
Par i hjerter med flere ess i ermet
Kori Gardner og Jason Hammel startet Mates Of State mens de studerte i Kansas vinteren 1997, men de flyttet snart til San Francisco for å satse videre på bandet sitt. Etter at de giftet seg vendte de hjem til East Haven, Connecticut hvor det ser ut til at de kan slå seg løs for fullt. Team Boo er den tidligere lærerinnen/legens tredje album. Det er spilt inn med Jim Eno (Spoon) og John Croslin (Beulah) i Willie Nelsons Pedernales studio. De har turnert blant annet med Beulah, Death Cab For Cutie, Bright Eyes og Mars Volta, og hvis man skal trekke noen forståelige linker mellom alle disse bandene, så kan Mates Of State være fellesnevner gode som noen.

Trekk pusten: Ivrig og energisk er viktige nøkkelord for dette bandet, og ekteparet fremstår nå som en hysterisk tromme-orgel duo som oser av glede og glød, i en konspirasjon av uskyldsren indiepop og dansbar garasjerock. De løsrevne tekststrofene slynges ut med en barnlig lyst, gjerne med flere vokalister som hojer og jubler og blander seg sammen med Gardner og Hammels ungdomsfriske hurrarop. Musikken besørges av klapping, tamburin, trompet og stadige taktbrudd fra diverse tangenter (el-piano, Rhodes, Hammond B3) samt trommer som galopperer hastig omkring. Gitar og bass er nærmest fraværende i deres vers/refreng-frie melodiverden. Her er det desto mer uvanlige harmonier og et høylytt, offensivt uttrykk som gjør Team Boo både fyldig og mettende. Det er en rastløs plate der hver låt inneholder elementer av minst fire andre. Det blir tidvis stressende, men oftere sjarmerende og uimotståelig. Er det et øyeblikk som kjeder så er det ikke lenge før det dukker opp noe nytt, så de 45 minuttene løper raskt avsted. Duoen dveler ikke nevneverdig med å se seg tilbake, og det kan gå vel raskt i svingene til tider. Pyttsann, har man trukket opp dette paret er det visst ikke noe som kan stoppe dem. Men det er ikke bare heisann og hoppsann her. Det er fantasifulle oppbygginger, smittende glede og variasjon så det holder, og viktigst av alt; duoen skriver gode låter som både er skrudde nok til at man bør bruke tid til å studere dem og medrivende nok til at man får lyst til å hoppe opp-og-ned i tre samfulle kvarter. Pust ut.

Med det energinivået disse to holder, håper jeg de ikke har for mange alvorlige krangler hjemme.

Terrestrial Tones: Dead Drunk (Paw Tracks, 2006)
Mortal, angel AND demon
Når plateselskapets lokkemat er at Terrestrial Tones denne gangen lyder som de ’spent a bit too much time in the Parisian flea markets, African food stands, forgotten European pop records, discarded American analog pedals and junk, old Soviet electronics…’, vel, da vet jeg ikke om det skal tolkes positivt eller negativt. Når vi vet at duoen bak heter Eric Copleand og David Portner, bedre kjent fra Black Dice og som Avey Tare i Animal Collective, så blir vel både forventninger og forutsigbarhet stilt på prøve.

Dead Drunk er deres tredje plate, spilt inn i en leilighet da de to luringene bodde sammen i Paris sommeren 2005. Dette er ikke lyden av Montmartres muntre tilrop eller Champs-Elysées spradevennlige eleganse. Dette er ikke fasjonable café-slurpende Paris, nei, dette er slapset fra rennesteinen, nattens synder og de fortapte kunstneres by, det er William Burroughs sitt Paris og det er Arthur Rimbauds. Ja, Copeland og Portners opphold i metropolen får meg til å tenke på det intense forholdet mellom Rimbaud og Paul Verlaine der de sjanglet seg mellom kneipene i Paris (og London) ruset på absint og dop i euforisk vannsinn fylt av vold og kjærlighet 100 år tidligere.

Dead Drunk er også turbulent, bygget opp av innfall og utfall, spilt inn i syfilis-feber, befengt med hallusinasjoner og mareritt, krydret med opptak fra det lokale galehuset uten altfor åpenbare indre sammenhenger. Melodisk frafallen og heller ikke lydmessig åpenhjertig blir dette litt for mye skrap fra livets slam og dårlige nedturer etter forrige kvelds opptur. Men, når det er sagt, det er teksturer og partier her som både er styggvakre og ganske fascinerende konstruert. Heseblesende vokalpartier, fucked opp instrumenter og en skjødesløs omgang med inventaret gjør denne til en versting en veik søndag morgen. Denslags kan man alltids like.

Kanskje dere tilbragte litt for mye tid på loppings i Paris? Ta turen til Tanger neste gang!

Ten Volt Shock: 78 Hours (X-Mist, 2009)
Sjokkfri sjokkrock
Tyske X-Mist Records har bestandig vært litt i randsonen av min musikalske radar, men tilsynelatende alltid vært der. Har du kjøpt skiver av band som So Much Hate, Crowbar, Spermbirds eller Kurt kjenner du allerede godt til deres katalog og sjangerfokus. Det er nettopp tyske Kurt som er bindeleddet til Ten Volt Shock, med vokalist Frank Otto i front. Ten Volt Shock byr heller ikke på det store musikalske sjokket, sett i forhold til X-Mists tidligere utgivelser. Dette er slarkete punk med militant presisjon, hardcore med trekk både mot emocore og støyrock, som helt sikkert vil appellere til fans av Big Black, Jesus Lizard eller Hot Snakes. Her i landet har vi band som Ranheim og Bungalow Ranch Style som opererer i omtrent samme nabolag. Det betyr en ni korte låter og en halvtime med gneldrende vokal, barbergitarer og en konsis rytmeseksjon, som helt sikkert vil være enda mer effektiv å oppleve på en liten, skitten klubb et eller annet gudsforlatt sted. Ikke hakesleppende overraskende eller preget av de enorme låtene, men en overbevisende påminnelse om powertrioens ubestridte makt. Sjekk for eksempel drepende ”Moscow” for et kjapt innblikk.

Det er lett å bli hensatt i storhetstiden av dette møtet, sentrert rundt etiketter som Amphetamine Reptile og Touch & Go tidlig på 90-tallet. Men Ten Volt Shock fortjener å leve sitt eget liv på det som er deres tredje album. 78 Hours er en nykkefri og overbevisende plate, selv om jeg nok vil vende ørene oftest mot de opprinnelige bandene når denne finner sin hylleplass.

For øvrig er det vel ampere, og ikke volt du får støt av. Men det hadde jo blitt et litt mindre snappy bandnavn.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease

One thought on “Sound Of The City

  1. Pingback: The Barracudas: Drop Out With The Barracudas (Zonophone, 1981) | The Big Beast

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s