Stikkord

, , ,

Darling you faded on me
Don’t fade on me
You come out of the blues all them times by yourself
Nothing lives for nothing
And that goes for pain and goes for everything else

Trials & Errors (Secretly Canadian, 2005)
Tonight’s The Night
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani har Molina for første gang bygd opp et skikkelig band, som befinner seg et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Musikalsk er platen den råeste Jason Molina har festet til bånd, men med den såre følsomheten som ligger i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten er. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina har utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og fremdrift som gir ny kraft i Molinas beske lyrikk. Mer enn noensinne står han som en av vår tids fremste artister innen en arbeiderklasse-rock med røtter utenfor sentrale bystrøk. Materialet er stort sett nytt, med unntak av ”Ring The Bell/Cross The Road, Molina” (fra Didn’t It Rain) og ”Almost Was Good Enough” (fra Magnolia). Disse tre kler den tyngre låtdrakten godt, og sklir godt inn i resten av repertoaret. Låtlengdene ligger stort sett på gode 6-8 minutter, og brukes til å pensle ut mektige gitardominerte rockelåter. Variasjonen ivaretas av Mike Kapinus’ melankolske trompetspill på ”Leave The City” og ”The Last 3 Human Words”, mens sluggeren ”The Big Beast” setter ny standard for hvor grovkornet Molina kan være.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Det virker ganske naturlig at de viser nærheten til Young, for Magnolia Electric Co. er et band som framstår mer som en ny utgave av Crazy Horse enn noe annet. Til og med gitarsignaturen er ikke ulik Youngs Old Black (hans ’53 Les Paul).

Det er mulig å trekke en tenkt tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med avstikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live at Raji’s (1989) og Built to Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær både Trials & Errors.

Hard To Love A Man (Secretly Canadian, 2005)
Isolation Highway
”Hard To Love A Man” er en slik skjør og sår sang som lindrer sjelen og trimmer gåsehuden, en sang om ensomhet og avskjed som kanskje har sin bakgrunn i Magnolias konstante turnering og plateinnspillinger de siste månedene. Duetten med Jennie Benford er svært tjenlig og sammen med en lekker slidegitar understrekes en naken sårhet i denne følsomme stunden. De etterfølgende tre sporene er også dempede ballader av den sterke sorten. ”Bowery”, ”Doing Something Wrong” og ”31 Seasons In The Minor League” preges alle av Magnolia Electrics kjennetegn når de tar den helt ned; Molinas bølgende stemme, de såre linjene han lirer fra seg og det fintflytende spillet med Mike Kapinus’ trompet og Jim Grabowskis orgel/piano som myker opp lydbildet til den røslige gjengen. Særlig er Bowery en klassisk country-sviske som er meget velegnet for de mørke netter.

Siste låt er en cover av Warren Zevons ”Werewolves Of London”, og den skiller seg ut som platens skitne arbeiderklasserocker, og påminner oss om hvor Molina og hans kumpaner har sin bakgrunn, sine røtter og sitt tilholdssted: Et sted på den ensomme landeveien mellom sør og nord, på vei fra den ene lugubre kneipa til den andre. Hard To Love A Man er resultatet av endeløse kvelder med asfalt, eksos og tobakk og det er en vakker liten ode til de som sitter igjen hjemme.

Han lar oss ikke glemme at han er der ute et sted, Jason Molina. Og takk for det.

Fading Trails (Secretly Canadian, 2006)
Out Of The Blues, Into The Blue
Fading Trails er mer enn bare en ny studioplate fra Magnolia Electric Co. Den er innspilt med ulike besetninger fra fire ulike settinger: Med Steve Albini i Chicago, David Lowery (Camper Van Beethoven) i Sound Of Music i Richmond, Virgina, en i Sun Studios, Memphis og en session alene hjemme hos Molina selv i Chicago. Disse går under navnene Nashville Moon, Black Ram, Sun Studios og Shohola, der de to første i hvert fall var planlagt som enkeltstående utgivelser for en tid tilbake. Hva som skjer med disse nå vet jeg ikke. Det er heller ikke gjort klart hvilke låter som er hentet fra hvilke opptak på min utgave. Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ’samlingen’ som spriker fra fyldige studioinnspillinger (”Talk To Me Devil, Again”) til mer spartanske hjemmeopptak (”Steady Now”).

Det er uansett en umiskjennelig følelse av Magnolias kompani over alle de ni sporene, med vokalist og låtskriver Jason Molina i naturlig sentrum. Med sine tre første plater under dette navnet vendte han seg bort fra den ensomme stilen til Songs: Ohia til fordel for et mer potent bandformat, med røtter i 70-talls kraftrock, sørstatene og country. What Comes After The Blues (2005) var en noe blek utgivelse, men holdt sammen i en dempet, helhetlig tone. Fading Trails er heller ingen kraftsalve av dimensjoner.

I et nylig intervju med Chicago Reader fortalte Jason Molina om litt av de ytre omstendighetene rundt sine siste innspillinger, som kanskje kan forklare noe av sluttresultatet. De var nemlig preget av død og fordervelse både blant bekjente og i nær familie. The Black Ram skal være særlig farget av beskjeden om morens plutselige hjerteinfarkt. Siden det var umulig å skaffe et fly samme kvelden valgte Lowery/Molina å fortsette innspillingen den natten. Steve Albini ble særlig hardt rammet under det som skulle bli Nashville Moon, da en bilulykke drepte tre av hans venner, blant andre Silkworms Michael Dahlquist. For en som i utgangspunktet ikke skriver så muntre viser, så sier det seg selv hva slike ting fører med seg.

Månen er det gjentagende tema denne gangen (også), et bilde som går igjen på nesten alle låtene og som understreker hvilken mental tid på døgnet vi befinner oss. Sammen med ulver, polarstjernen, sorrow & loss, fugler, spøkelser og djevler er det ikke tvil om hvem som holder pennen. ”Don’t Fade On Me” er klassisk Magnolia, en sugende mid-tempo countryrocker som raskt griper tak, seig og rufsete med gitarsolo og et refreng det går an å hytte til. ”Montgomery” har de samme kvalitetene, skjønt det er vanskelig å tilgi at den toner ut etter snaue to minutter. Sammen med ”Lonesome Valley” høres dette trekløveret ut som Albini-materiale, og er den beste delen. For det blir noe halvhjertet over platen som helhet. Hver enkelt låt er bra, men de virker løsrevet fra en overordnet sammenheng, og Fading Trails faller litt mellom to stoler. Den bærer ikke kraften til Magnolias første skiver, og den har ikke den barberte nerven til Songs: Ohia eller Molinas soloplater. Med bare ni låter som klokker inn på godt under halvtimen, der flere er ganske anonyme, må jeg dessverre konkludere med en liten skuffelse denne gangen. Men så forventes det da også litt ekstra fra denne kanten.

Neste gang håper jeg Molina holder seg til kun én session pr. plate, og heller gir ut tre ganger så mange plater i året.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet i tiden rundt albumrelease

Reklamer