Beyond description.
Beyond horror.
Beyond anything possible.
They fill your mind.
They carry you to a place where you never wanted to go.

GrimmRobe Demos (Southern Lord, 2000)
I De Dype Skoger omkranser de Fantomets klippe: Den hviskende skogen av ulende trær som skjuler mørke hemmeligheter, umulig å trenge gjennom og intet blivende sted for fremmede. I 2000 dro tre amerikanske eventyrere ut, for anledningen kalt Bootsy Kronos, The Duke og MK Ultra Blizzard, for å oppsøke dette mystiske området. De kom hjem uten gods og gull, men preget av sin dunkle ferd laget de musikk av hva de opplevde og titulerte det for GrimmRobe Demos. Det var ingen hyggelige toner de fant der, dypt inne i den hviskende skogen.

Verdens skumleste og grimmeste band slipper nå (2005) dette vanviddet ut på nytt. Det er Southern Lord som står bak, og med ny innpakning og remastering blir disse tidlige innspillingene i bandets karriere endelig tilgjengelige igjen. Jeg sier endelig, for GrimmRobe Demos er 70 minutter i den svarte fyrstes knallharde grep. Sunn O))) søker ikke lyset på denne platen, som er noe av det mest totalt oppslukende man kan utsette seg for. Prisen å betale er et vantro sinn og evig formørkede sjelsevner, belønningen er å bli tatt opp i yppersteprestene Greg Anderson og Stephen O’Malleys rituelle felleskap.

Sunn O))) ble etter sigende dannet som et hyllest til legendariske Earth (legendarisk bra, legendarisk tungt, kanskje blant de fleste husket for at frontmann Dylan Carlson var han som sørget for at en suicidal Kurt Cobain fikk tak i en pistol). Earth gikk i dvale på slutten av årtusenet, men opp av asken steg Sunn O))), også de fra Seattle-området. Anderson og O’Malley har et langt rulleblad fra band som Goatsnake, Thorr’s Hammer, Burning Witch og Khanate, og selv om alle disse innbyr til ekstremer så er det Sunn O))) som har stått for de mest voldsomme utgivelsene. Med sine to White-skiver har de utvidet fra utgangspunktet med massive gitardroner til å omfavne et videre musikalsk spekter. På GrimmRobe Demos kan de høres i sin tidlige, mest primitive fase, som også er deres mest kompromissløse (stol på meg, det sier ikke lite).

Det dekkes på et langbord av fire lange spor (15-20 minutter): ”Black Wedding”, ”Defeating: Earth’s Gravity”, ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It”. Det svarte bryllup er en langtrukken ferd av massive gitardroner, dyyyype frekvenser og dommedagsriff, uten særlig form eller rytme. Ingen puls, intet liv. Og slik går det. Spor 2 overtar umerkelig, og det vil si at det tar 35 minutter før ørene får litt hvile. 20 minutter lange ”Dylan Carlson” og ”Grimm & Bear It” fører videre med samme tempo, volum og totalitære beinknuserstyrke, fremført på ’subharmonics, sunn & drone og crust, earth & virus’. Dermed vil GrimmRobe umiddelbart oppfattes som en noe intetsigende og meget monoton prøvelse for mange. Og det er riktig. Men, det gir også en slags kontemplerende ro, det er nærmest et merkverdig trance-lignende behag i det å synke inn i platen (den bør høres i sin helhet, og det bør skje høyt) og bare la seg overmanne av den dype, tunge skurringen av langsomt sagende støy som danner en mettet, men hypnotisk ambiens. Følelsen blir som å drukne. Etter at den paniske kavingen gir seg, synker man sakte og hjelpeløst ned mot bunnen, gradvis fylt av evig mørke og total stillhet.

Anbefalt lesestoff til musikken: Seldon Hunts 10 siders festskrift i coveret, fylt av utenkelige bilder og morbide setninger – eksempelvis: ’The rotten plants from the abyss enfold your face. Breathe in the vile pungent aromas of the foliage that thrived in the shadows of doom. Roots that sucked the decomposed flesh of the ancient gods who dared to go beyond the dark.’ Fascinerende lesning! Akkurat som disse 70 minuttene, som er ’…Beyond description. Beyond horror. Beyond anything possible. They fill your mind. They carry you to a place where you never wanted to go.’ Gå dit.

White1 (Southern Lord, 2003)
(((O)))
Møt Sunn O))). Bandet som får Melvins til å minne om visesang og Sleep til å virke som speedmetal. Greg Anderson og Stephen O’Malley er tilbake etter vellykkede Flight Of The Behemoth for å skremme vannet av oss med sine lavfrekvente, voldsomme angrep. White1 er en time med do)))mmedag fordelt over tre spor.

De 25 første minuttene heter ”My Wall” og finner sted i nærheten av fryktens avgrunn, og med Julian Cope som dyster ledsager. Han messer som om de siste dager allerede er kommet: ‘Look to the farthest far horizon, don’t blame the messenger, don’t blame the messenger…’ I begynnelsen satt jeg og ventet på at låten skulle ‘ta av’, men det gjør den aldri. Dens kraft ligger i det monotone, og styrken i den suggererende bakgrunnsstøyen som etter hvert tar fullstendig overhånd og ruller over oss. Etter at Copes ode er ferdig drukner ”My Wall” i tunge gitarer inn i mørket til ”The Gates Of Ballard”. Den åpner med Runhild Gammelsæter kvedende på ”Eg Heiter Håvard Hedde”, før de dypeste riffene på denne siden av Sabbath tar over. Sammen med geværknitrende trommer og den forløsende gongen er dette platens mest utagerende parti. Et voldsomt stykke musikk over 17 minutter.

”A Shaving Of The Horn That Speared You” (hyggelig) åpner med abstrus ambiens av typen Angelo Badalamenti kunne laget til en svært uhyggelig Lynch-scene, med et tungt pustende spøkelse svevende i skyggen. Dette er i utgangspunktet lydsporet til en ren skrekkfilm, men etter at man har blitt sugd inn i Gammelsæters stønn og den statiske progresjonen dukker det opp et groove og en tiltrekningskraft som bare vokser på lytteren, og som ikke slipper taket så lett.

Sunn O))) er definitivt ikke musikk for de skuggeredde. Når man først har satt på White1 er den svært vanskelig å få av igjen. Vær derfor litt varsom med tid og sted før du åpner disse portene og entrer den andre siden.

White 2 (Southern Lord, 2004)
(((OO)))
’Maximum volume yields maximum results’ står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 er en riktig så lite munter sak som i tillegg er ’Optimized for blackened sub-bass systems’. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde.

Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel James Plotkin og Mick Harris. Det er ikke helt overraskende med tanke på at duoens ene halvpart, Stephen O’Malley, tidligere har samarbeidet med nettopp Plotkin i The Lotus Eaters. O’Malley er for øvrig aktiv i Khanate, også med James Plotkin, og er ellers kjent fra kosebandet Burning Witch. Hans makker Greg Anderson har en fortid fra lite hjemmekoselige Goatsnake (med blant andre vokalist Pete Stahl), Engine Kid og han driver i tillegg Southern Lord. Som sist bidrar også Rex Ritter (Fontanelle) og Joe Preston (Earth, Melvins). Denne olme gjengen har imponert stort tidligere, og borer igjen enda noen hakk dypere. Jeg skrur opp og lar meg lede:

Først legges man godt til rette foran et enormt sagblad som heter ”Hell-O)))-Ween”. Det kverner i gang, monumentalt og kompromissløst, seigere enn tjære gnager Store O gjennom marg og bein med noen av de tyngste gitarriffene som kan tenkes, og hinsides det. Etter drøyt 7 minutter bremser sagen opp, og låten går herfra over til å bli et mer ambient, dronelignende stykke, med en voldsom feedback som bruker 7 nye minutter før det hele stilner hen. Ikke direkte nyskapende, men ekstrem smertefull nytelse.

”bassAliens” innebærer større prøvelser for basselementene. Her løftes den maltrakterte kroppen min vekk fra sagbladet og senkes ned i en gammel dykkerklokke. Nå er det dype undervannslyder som fanges opp på vei ned mot 6000 meter, den monotone duren avbrytes kun av ploppende og klukkende lyder, samt noen farlige gnisninger som forhindrer meg fra å sovne. ”bassAliens” er trykkende og klaustrofobisk, lyden av et landskap hvor ingen mennesker har satt sine bein. Det er vakkert og skummelt, fylt av et evig mørke men også en mektig ro. For enkelte vil nok den lange turen ned i mørket virke noe langtekkelig, for andre kunne den vart i evig tid.

Opp igjen da, bare for å bli sendt lukt til helvete. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er ledet av Attila Csihar (Mayhem, Tormentor) som med gurglende røst messer fram en 5000 år gammel indisk sanskrit-tekst. Jeg aner ikke hva den handler om, men det høres ut som et ritual som påkaller onde, onde krefter. Anderson, O’Malley og deres kumpaner gjør heller ikke noe for at stemningen skal lette, og underbygger med noe ytterst forstyrrende mørk ambient. ”Decay” er noen av årets grimmeste 25 minutter, som starter i skjærsilden og ender opp hos gode gamle Belzebub sjøl i takt med vokalens økende intensitet. En dyster odysse inn i en bekmørk, kalde grotte der gamle skrifter leses på veggene. Først når det endelig blir stille merkes den vibrerende bassen som har ligget gjemt mellom munkemessingen og de urovekkende klangene som går gjennom marg og bein, og som får tarmsystemet helt i ulage. ”Decay2 [Nihil’s Maw]” er et stykke du ikke glemmer så fort.

Det forseggjorte omslaget må også trekkes fram, særlig frontbildet som er den belgiske maleren Pieter Bruegels ”The Beekeepers” (1567/68), med noen tømmerfjes-lignende staute birøktere i arbeid. Et bilde av en åpen, tom kiste og andre skumle fotografier underbygger innholdet på denne alvorlige platen.

White1 slukket lyset. White2 gjør alt mørkt.

Black One (Southern Lord, 2005)
Ondskapens hotell, rom 666
Sunn O))) minner oss om et par vesentlige ting her i livet; vi fødes alene og vi skal dø alene – og tiden i mellom er neiggu ikke mye å skryte av den heller. Med sin musikk har de utmalt pinsler, uhygge og svartsinn som få andre, og satt en ny standard for sub-harmonisk dronerock og smertefull doomcore. Hvordan kan O’Malley/Anderson følge opp sine tidligere definitive manifest?

Black One er ikke et kvantesprang i musikalsk utvikling, men det er en søken tilbake mot mer gitarbasert materiale og noe mer strukturerte låter, samt en fortsettelse av eksperimentene på lydsiden. Og la det være sagt først som sist; her er et endeløst mørke, like langsomt og grimt som alltid, med demonisk tyngde og umenneskelig vrede. Som vanlig har våre to kappekledde verter fått med seg noen gjester for aftenen, her er Wrest (Leviathan, Lurker of Chalice) som synger med en trepåle gjennom hjertet, Oren Ambarachi som spiller med hvitløk rundt halsen, John Wiese (Bastard Noise – nuff said) og gjestevokalist Malefic (Xasthur) som faktisk skal ha blitt lukket ned i en trekiste og plassert med mikrofonen i en likvogn for å skape korrekt klaustrofobisk stemning! O la la. Dette bandet dyrker sannelig fantasifulle ekstremiteter, og de er fremdeles uovertrufne når det gjelder volum, bestemt styrke og rå kraft. 70 minutter lange Black One starter i mørket, og holder oss der med et stålgrep hele platen gjennom.

Etter den korte introen ”Sin Nanna” rulles gitarene fram – seige, massiver av noen riff som kverner alt levende til dødt kjøtt, mens vokalstønn/skrik fra det hinsidige fjerner alle tegn til menneskelig glede og fremtidstro. ”It Took The Night To Believe” er musikk for troløse sjeler, et slags gløtt inn i okkulte ritualer ved helvetes port. Om dette er en musikalsk skjærsild, så har vi på ”Cursed Realms (Of The Winterdemons)” entret den andre siden. Det ti minutter lange kvelertaket av en låt er fylt opp av forstyrrede lyder fra et brennende flammehav og en forvrengt, torturert stemme fra Fanden himself. På ”Orthodox Caveman” og ”CandleGoat” kommer de tunge slo-mo droneriffene til heder og verdighet igjen. Så også på ”Cry For The Weeper”, som innledes av knirkende dører, bjeller og truende feedback, og der bruken av sagblad-drivende gitarer er mer effektiv enn på de to foregående sporene.

Sistesporet ”Báthory Erzsébet”, den med Malefic i kista, er platens skumleste – en Night Of The Living Dead i musikalsk form. 16 minutter der klokkene ringer ubønnhørlig for deg, først etter syv minutter stiger gitarene opp fra graven, og som levende døde stabber de like sakte og målrettet mot ferskt blod som zombies pleier å gjøre. Malefic holder sin noe fortrengte tale på toppen av dette, og sørger for at nattesøvnen er ødelagt en gang for alle. Mørkets disipler har igjen etterlatt verden med et fundamentalt skrift som Belzebubs sendebud.

Altar (Southern Lord, 2006)
(m/ Boris)
Fra USA: Sunn O))) – verdens mest kompromissløse slowcore-duo, eksperter på subharmoniske droner og kjent for sine magebesværlige mørkemesser. Da de spilte på Blå i mars, skapte de toppoppslag på kulturnyhetene etterpå: ’Utenlandske rockeband krever å spille skadelig høyt’!
Fra Japan: Boris-trio med svart belte i stonerrock og ytterliggående feedbackorgier. Felles referanser for begge er Melvins og Earth (representert her med Rex Ritter og Joe Preston).

Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. På ”Sinking Belle” har de med seg alt.country-artisten Jesse Sykes på vokal, og har laget noe som nærmest er galaktisk drømmecountry plukket fra en David Lynch-film. Mer lumrende ambiens er det også på ”Fried Eagle Mind” og «”N.L.T” -eteriske mareritt fra det hinsidige. Disse klostergrøsserne til side: Platen innrammes av til sammen 25 minutter med grovbygd gitarsaging og olme krefter som aldri slipper sitt langsomme kvelertak på lytteren. Når ”Blood Swamp” renner ut med ex-Soundgarden Kim Thayil er veien kort tilbake til Etnas truende utbrudd som åpner denne platens porter.

Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.
Først publisert i Nye Takter 24.10.2006

Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form…’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Bjørn Hammershaug