Stikkord

, ,

I can be like
a fire in the night
Always warm
and giving off light
But there comes a time
when I shine too bright
Oh, I’m just a fire in the night
(”Will To Love”)

American Stars n’ Bars (Reprise, 1977)
Countryrock-platen American Stars ‘n’ Bars er en ofte undervurdert utgivelse i Neil Youngs kanon. Nå som den endelig er tilgjengelig på CD avdekker den seg da som noe rotete og ujevn. Men man må ikke glemme at her er noen låter som står igjen blant Youngs aller fineste: Både klassikeren ”Like A Hurricane” og ”Will To Love”, blant mine all-time Young favoritter, hever plata betraktelig.

American Stars ‘n’ Bars solgte ikke allverden i USA (trippel-samleren Decade ble til gjengjeld sendt ut på markedet noe senere og solgte bøtter og spann), men den gikk inn på listene i Storbritannia på 12. plass. Akkurat som Tonight’s The Night ble valgt ut til fordel for opprinnelige Homegrown noen år tidligere, var også Stars ‘n’ Bars et mer impulsivt prosjekt i typisk Neil Young-stil. Egentlig var et det titulert Chrome Dreams og ferdig for lansering, men sjefen ville det annerledes. I mellomtiden gjorde han opptak med blant andre Linda Ronstadt og Nicolette Larson, og det var disse Young ville inkludere på sin plate. American Stars ‘n’ Bars består av låter fra 1974-1977, og det ble dermed litt av hvert som ble inkludert: ”Hold Back The Tears” var opprinnelig fra opptakene av Chrome Dreams, ”Star Of Betlehem” er en eldre innspilling med Emmylou Harris, og ”Homegrown” var tittellåta på den nevnte platen som ble droppet.

Side 1 på LP’en og de fem første låtene, framføres av Young, Crazy Horse og The Bullets. Sistnevnte er altså Ronstadt og Larson, samt Carole Mayedo på fele og selvsagt Ben Keith på steel. Disse opptakene er alle gjort i april 1977. Det er en løs, landlig stemning på låter som ”The Old Country Waltz”, ”Saddle Up The Palomino”, ”Hold Back The Tears” og Comes A Time-lignende ”Hey Babe”, sidens triveligste spor. Langt mer vellykket enn senere country-prosjekt som Old Ways (1985), men heller ikke med låter som står igjen som direkte Young-klassikere. Typisk også av Young å vende tilbake til ranchen det samme året som punken slo an for fullt, men han har alltid gått sine egne veier, og disse sporene minner mest om at han også har vært en viktig inspirasjonskilde for alt.country-bølgen på 90-tallet, og ikke bare en ’grandfather of grunge’. Til slutt serveres anmassende ”Bite The Bullet”, som rocker til med mer elgitarer, og stikker seg mest ut som en noe plagsom bluesrocker.

For det er særlig andre del som hever Stars ‘n’ Bars opp på et høyere nivå, med Crazy Horse i sadelen er dette fire låter tatt opp mellom 1974-77. Den vakre balladen ”Star Of Betlehem” (november 1974) med Emmylou på vokal, er en slentrende country-perle. Men mest er den en oppladning til ”Will To Love” (mai 1976). Det er syv minutter med Young, hans kassegitar og den knitrende peisen, og her kryper han endelig under huden på oss. Dette er en av de mest ensomme, såre og spøkelsesaktige låtene som noensinne er skrevet. Han ’rambles on and on’, i vers etter vers, dette er Young på sitt mest magiske og låten står i klasse med ”On The Beach” og ”Ambulance Blues” (fra On The Beach).

Den drømmeaktige lignelsen starter slik:

It has often been my dream
To live with one
who wasn’t there
Like an ocean fish
who swam upstream
Through nets,
by hooks, and hungry bears

Det er ganske langt unna lettere tekster som for eksempel ”Hey Babe” (’All I need is your love, and the stars above’). Pålegg av piano og gitar er omhyggelig lagt på etterpå, men lydkvaliteten på dette hjemmelagde kassettopptaket er så-som-så. Det skjærer uansett gjennom marg, bein – og hver eneste hudfold i kroppen reiser seg når Young sprekker gjennom med:

Sometimes I ramble on and on
And I repeat myself
till all my friends are gone
And get lost in snow
and drown in rain
And never feel the same again

Phew. Etter dette mesterlige stykket kommer voldsomme ”Like A Hurricane” (november 1975), en definitiv livefavoritt, og en på alle måter stor låt. Studioversjonen gjør på ingen måte skam på det, men jeg synes nok den er noe malplassert på en plate som Stars n’ Bars. Med sitt glimrende og voldsomme gitarspill, Crazy Horse-style, er det en låt som alle kjenner til (det håper jeg da virkelig!) og refrenget er rockepensum så det holder:

You are like a hurricane
There’s calm in your eye.
And I’m gettin’ blown away
To somewhere safer
where the feeling stays.
I want to love you but
I’m getting blown away

”Like A Hurricane” er en av Youngs store signaturlåter. Sistesporet ”Homegrown” (juni 1977) avslutter på noenlunde samme måte som ”Bite The Bullet”, det vil si mer seig og heller forglemmelig countryblues-bonderock med høye gitarer. I dette tilfellet er det en ode til hjemmedyrket:

Homegrown’s
all right with me.
Homegrown
is the way it should be

Joda, han har alltid likt å smatte på snadda, Neil Young. Men akkurat denne låten er ikke den best tenkelige avslutningen, og understreker at American Stars ‘n’ Bars, uansett hvordan man snur på det, er en noe ujevn plate. Omslaget må også trekkes frem: Laget av vennen og original Topanga Canyon-kunstner, skuespilleren Dean Stockwell, er det et av Youngs morsomste, og sammen med de beste låtene nok en god grunn for å innlemme denne i samlingen.

Hawks & Doves (Reprise, 1980)
Fire hauker, fem duer
Etter de voldsomme Rust-platene året i forveien, Rust Never Sleeps og Rust Live, gir Neil Young ut en ganske merksnodig plate i 1980. Side 1 på Hawks & Doves er rasket sammen fra forskjellige steder og perioder, helt tilbake fra 1974. I likhet med på American Stars n’ Bars plukket Young nemlig låter fra de uutgitte Homegrown-sessions. Og det er ikke den eneste likheten, nok en gang deler han opp en utgivelse i to separate sider. Side 1 med fire akustiske spor og side 2 som i sin helhet innspilt i Gold Star i Hollywood, bestående av mer tradisjonell countryrock.

Den korte platen (30 minutter) bærer preg av å være satt sammen med en litt for ukritisk hånd, og det er de fire første låtene som bærer platen. Det korte åpningskuttet ”Little Wing” (1975) er nydelig, og viser igjen at årene 73-75 var en kreativt topp for Young. Dette er en trall med gitar og munnspill som har lignende potensiale som ”Will To Love”, men som dessverre rundes av etter bare et par minutter. Platens ’episke’ høydepunkt er syv minutter lange ”The Old Homestead”, spilt inn på Broken Arrow med Elliot Mazer i 1974. Igjen en akustisk perle, med spøkelsesaktig sag og som tilhører Youngs hjørnesteiner. Den lange, kryptiske teksten penser rundt ’The naked rider gallops through his head …up and down the old homestead’, og er egnet for lengre analyser med all sin mørke og hemmelighetsfulle tematikk.

Påfølgende ”Lost In Space”, den merkverdige, drømmeaktige låten med et snålt barnekor og hans majestetiske folklåt ”Captain Kennedy” er også blant mannens mer minneverdige originaler. Den seige honky-tonk/countrybluesen på side 2 er derimot litt vondere å svelge. Elegant utført, med Ben Keith i en sentral rolle (steel gitar, dobro), mens Young synger ukomplisert om Kjærligheten (”Stayin’ Power”, ”Coastline”) og om Arbeideren:

”Union Man”:
I’m proud to be a union man
I make those meetings when I can, yeah

og ”Comin’ Apart At Every Nail”:
It’s awful hard to find a job,
On one side the government,
the other the mob
Hey, hey ain’t that right
The workin’ man’s in
for a hell of a fight

Låten som vel var tyngst å svelge – i hvert fall for radikalere som hadde fulgt Neil på 70-tallet, var nok det dypt patriotiske tittelsporet:

Ready to go, willin’ to stay and pay
U.S.A., U.S.A.
So my sweet love can dance
another free day
U.S.A., U.S.A.

Jo da, Youngerns republikanske periode var kanskje ikke så lang, men resultatene av hans politiske markering fikk sine hørbare resultater. ”Hawks & Doves” er i hvert fall den mest livate av de heller traurige kuttene på denne ’siden’ av platen.

Hawks & Doves er på langt nær Neil Youngs mest solide, men enkeltlåter gjør den bedre enn det ryktet som ser ut til å ha festet seg til utgivelsen.

Greatest Hits (Reprise, 2004)
Neil Young med en Greatest Hits! Det er ikke hvert år han ser tilbake på sin karriere (sist var vel i 1977, da med den triple LP’en Decade). Mannen har da heller aldri vært noen utpreget singleartist, med enkelte opplagte unntak som ”Heart Of Gold”. Det er album han i første rekke har laget, på godt og vondt. Young har stort sett snudd ryggen til trender rundt seg og aldri tatt opplagte karrierevalg. Det har gitt få radiovennlige singler, men klassiske låter er det selvsagt nok å velge av. Det er kanskje på grunn av dette paradokset at tittelen må støttes av forklaringen ’based on original record sales, airplay and known download history’.

Det første som er slående med denne samlingen er hvor konsentrert Youngs karriere plutselig virker. Selv om låtene presses gjennom fire tiår, er 10 av 16 fra 70-tallet, fire fra 1969, og hele 11 stykker er hentet fra årene 1969-1971. Det er bare én fra det mildt sagt variable 80-tallet (”Rockin’ In The Free World”) og én fra 90-tallet (”Harvest Moon”). Med andre ord, Greatest Hits begrenser seg i hovedsak til Everybody Knows This Is Nowhere (1969), After The Goldrush (1970) og Harvest (1971). De tre resterende fra 70-talls katalogen er  ”Like A Hurricane”, ”Comes A Time” og ”Hey Hey My My (Into The Black)”. Klemt mellom disse er singlen ”Ohio” og ”Helpless” fra Crosby, Stills, Nash & Youngs Déjà Vu (1970).

Dette er altså ingen plate designet for den mest hardbarka Young-fansen. Sluppet rett før julerushet 2004 er det derimot en ypperlig gaveidé til den aldrende, en gang frika onkelen som solgte platesamlingen sin i en downperiode tidlig på 80-tallet. Eller en gave fra samme onkel til jyplingen av en nevø som bare hører på Linkin Park dagen lang. ’Her skal du få noe skikkelig musikk, gutt!’ Men for all del, dette er slett ikke den verste samlingen å skaffe seg. For den søkende gir den et raskt overblikk over den mest glamorøse delen av Youngs karriere, for den etablerte er det en lettvint oppsummering uten alle fellene han har satt opp for oss. Det er ikke vanskelig å surmule over slike samlinger, ikke minst når det gjelder Young, og det er ikke til å unngå at det særlig savnes spor fra de tre beste platene hans (Zuma, Tonight’s The Night og On The Beach). Men skitt au, de må kjøpes inn separat, uansett.

For å tilfredsstille litt bredere lag av kundene enn det jeg noe fleipete skisserte over, så følger det med en DVD. Den fordrer at du har brukbart hjemmeutstyr for å få full effekt. ’Because sound matters’ står det på omslaget, og det dreier seg om ’the original master mixes in super-saturated DVD-stereo for the highest quality audio available on DVD’. Ikke mindre. Jeg forventer uansett mer enn et bilde av en platespiller når jeg setter inn discen. To videosnutter (av de to nyeste låtene) oppveier ikke helt den skuffelsen, men for Hi-Fi entusiaster som også er Young-fans så er dette sikkert helt topp tillegg.

Greatest Hits har ikke som mål å gi et samlende inntrykk av Neil Youngs rare og fabelaktige karriere. Den samler rett og slett de 16 låtene som er mest spilt og som det er mest sjanse for at du har før. Den gangen jeg blir bedt om å plukke ut 16 låter til en slik samler vil den kanskje se ut som listen under, for deg ganske sikkert litt annerledes, og Greatest Hits er en forsonende og kompakt løsning de aller, aller fleste kan si seg fornøyd med.

Det kunne på en gitt dag kanskje blitt disse:

Down By The River
Cowgirl In The Sand
Round & Round
Running Dry
After The Goldrush
Southern Man
Out On The Weekend
Alabama
On The Beach
Ambulance Blues
Tired Eyes
Danger Bird
Cortez The Killer
Will To Love
Eldorado
Love To Burn

Living With War – Raw (Reprise, 2006)
USA Today
Neil har ladet opp gitaren, og han er pissed. Han lager gjerne sine beste plater når han er i det lune. Målskiven er denne gang i første rekke president Bush, våpenet er en gitar ladet med bly og en skarpslipt penn som maler med store bokstaver. Hvert gitarriff skriker mot oss, trommene drønner som torden over prærien, hvert ord slynges ut med et snerr. Han roper ut i billboard-overskrifter, tvinger oss til å lytte. Noe er fryktelig galt, og noen må si fra. Det er på tide å hente frem frihetens fanebærer og rettferdighetens dommer, folkets jury og maktens bøddel. Ulven Neil er tilbake.

Låtene på Living With War er ikke i seg selv blant hans mest minneverdige. De er skapt i vredens navn. Som de er blitt til av nødvendighet, smerte og andres dumskap. Vi har ofte hørt lignende toner fra denne kanten, men ikke siden Freedom (1989) har han rispet oss så til de grader opp til blods (Niko Bolas produserer også denne gang). Til og med balladene har en sint tyngde, som de bærer en massiv bør på sine skuldre. Det er i første rekke mot tekstene vår oppmerksomhet skal henledes, og med denne utgaven – Raw – er koret fra originalutgaven fjernet, og platen framstår som enda, eh, råere. Akkurat som låtene i seg selv er tekstene skrevet rett fra den dypeste levra, og i en tradisjon som har dype røtter i amerikanske protestviser. ’Let’s impeach the president for lyin’, and misleading our country into war’. Det er ikke et snev av ironi – takk og lov – og budskapet er umulig å misforstå. ’Don’t want no damned jihad, blowin’ themselves away in my hood. But we don’t talk to them, and we don’t learn from them. Hate don’t negotate with Good’. For Young elsker sitt land, han vil selv være en del av folkedypet – det er maktens stupide lederskap som skal rives ned fra tindene. Han vil ha en sjef som kan ’renske opp’ – Chuck Norris-style, og ’make this country strong’ igjen.

Harmen har ikke bare å gjøre med krigen i Irak, men også regjeringens håndtering av orkanen Katrina (til en melodi ikke akkurat ulik ”City Of New Orleans”), korrupsjon, fusk og generell løgnaktighet. I det hele tatt, the whole lot. Når støvet en gang har lagt seg på prærien, når Obama eller Powell styrer landet, og verdens framtid igjen ser lysere ut, vil Living With War stå som et minne over en tid der det ikke bare var nødvendig å rope ut – men også som en sørgelig enslig søyle over en æra hvor så mange av hans samtidige ikke evnet å gjøre det samme. Men dette er ikke i første rekke en plate for ettertidens fingranskning, det er en vekker for Her og Nå. Av og til trenger vi det også.

De gamle er fremdeles eldst. Høvdingen har talt, og har allerede vendt «Roger And Out», trippin’ down that ol’ hippie highway. The glory is ragged and everybody knows this is nowhere. Keep on rockin’ in the free world.

Chrome Dreams II (Reprise, 2007)
Neil Young ser ikke ut til å stresse med sitt gedigne arkivprosjekt (to liveplater er så langt sluppet ut av hvelvet). Men inntil han får dette på plass kan vi hygge oss med plater som Chrome Dreams II, som altså er noe så spesielt som oppfølgeren til en ikke utgitt skive; Chrome Dreams fra 1977. Det var (og er) ikke uvanlig for Young å endre planer på kort varsel, han går som alltid sine egne stier. Det har gitt oss som har fulgt ham noen år litt hodebry. Det skyldes ikke minst den originale Chrome Dreams, som med planlagte låter som ”Will To Love”, ”Powderfinger”, ”Sedan Delivery” og ”Like A Hurricane” lett kunne blitt blant mannens aller beste utgivelser. Men neida, han valgte heller å forlate kromdrømmen i 1977, og de sporene som har sett dagens lys ble fordelt på mer ujevne plater fra American Stars ‘n’ Bars og helt opp til Freedom fra 1989.

Freedom er en nøkkelplate i Youngs diskografi, utgivelsen som markerte hans tilbakekomst som solid albumartist etter ørkenvandringen på 80-tallet. Han har sannelig gitt oss ymse også i de 20 påfølgende år (det er kvalitativt langt fra Ragged Glory til Are You Passionate?), men sett i ettertid har platene kommet jevnt og stort sett godt. Freedom viste oss artisten Neil Young i sin fulle bredde, og det er nettopp denne platen han selv peker her. Young ønsket å lage en plate der stilartene ble blandet, i stedet for å komponere en mer spesifikk grunntone. Her veksles det fra korte, myke ballader, via lange epos og til den skurrende gitarrocken fra Rust-platene. Årsaken til dette ligger naturlig nok i at låtutvalget er hentet fra varierte opptaksperioder, blant annet r&b-skiva This Note’s For You, countryplaten Old Ways og ikke utgitte Times Square. Med seg til innspillingene har han hentet inn de gode gamle gutta; Keith, Molina, produsent Bolas og en rekke andre røvere. Resultatet er en plate av solid Young-merke.

18 minutter lange ”Ordinary People”, av alle ting plukket ut som første radiosingle, er ingen ny Hurricane, men kan minne litt om ”Crime In The City” (fra Freedom) der den veksler mellom tunge gitarer, lengtende soloer og saftige blåsere, mens Young ruller ut en episodisk strøm av bilder fra bakgatene i en ode til underklassen, arbeiderne og taperne på gata som han alltid har identifisert seg med, om ikke akkurat vært en del av. Han klarer likevel å tegne troverdige bilder og fremstår som en sosialt engasjert samfunnsrefser det er verd å lytte til:

Down at the factory
They’re putting new windows in
The vandals made a mess of things
And the homeless just walked right in
Well they worked here once
And they live here now

”Ordinary People” er en sugende vinner.

Den andre kolossen her heter ”No Hidden Path”, og drar seg mot kvarteret. Her får gitarene langt friere spillerom og tonen er av det mer psykedelisk slaget. En signaturlåt, om ikke underskrevet med den kraftigste pennen. Rundt disse serveres vi altså en porsjon nytt og en skvett gammelt. Særlig de sårbare visene ”Beautiful Bluebird” og ”Shining Light” er aldeles nydelige. Dette er hengslete, Harvest-Neil; munnspill, kassegitar og en røst som siger langt ned i ryggraden. ”The Believer” er dusinvare, ”Dirty Old Man” er ganske grufull plankerock, mens ”Ever After” er en helt standard countrysviske. Da vil jeg heller trekke fram ”Spirit Road”, som i kraft av sin gitarmakt kunne flettet seg glatt inn på Ragged Glory (kanskje den stammer fra den tiden, for det jeg vet).

Det odde sistesporet ”The Way” er også verd et par ord (og vel så det). Sammen med barnekoret The People’s Chorus Of New York skapes en merkelig kontrast fra mannen som to låter tidligere snerret ’I’m a dirty old man’, og som nå smiler med nisseskjegg foran alle barna som harmløst synger i kor: ’We’ll show the way, to get you back home, to the peace where you belong…’

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.