Oh, and when the morning comes
We will step outside
We will not find another man in sight
We like the newness, the newness of all
That has grown in our garden
Struggling for so long
(Midlake: ”Rosco”)

Midlake: The Trials Of Van Occupanther (Bella Union, 2006)
Mjøsa, Texas
Fra noen innledende piano-toner, som hentet fra M.A.S.H., bringes vi raskt til et ytterligere utbrodert 70-talls landskap av lettere pop-psykedelia. Det er vennlig og melodiøst, litt à la Neil Young sett gjennom brillene til Jeff Lynne og tidlig ELO. Texas-bandet Midlake serverer oss sin andre plate The Trials Of Van Occupanther. De gjør ikke mye for å sprenge disse rammene i løpet av platen, og dermed blir mye av kvalitetene her hvilende særlig på melodiføringens skuldre. Og de fyrer av mest krutt i første halvdel av platen, som inneholder hitpotensielle ”Rosco” og ”Young Bride” og det tungladde tittelkuttet som de fremste – og beste – ytterpunktene.

Med base i universitetsbyen Denton har kvintetten finpusset de edlere delene av sitt fundament bygget på Elephant 6 og psych-popfenomener som Flaming Lips og Grandaddy. Nå har de uten å rødme ryddet vei for en mer elegant, tydeligere form for softrock, der inspirasjonen fra band som Fleetwood Mac og Eagles kommer klarere frem til overflaten. Den stilfulle orkestreringen kan tidvis fremkalle gulnede minner om Robert Kirbys orkesterarbeider med Nick Drake, som for å dra fokus mot den britiske folk-stilen. Fans av de mest vemodige sidene til My Morning Jacket og Band Of Horses kan nok sikkert klare å leve med Midlakes milde country-innflytelse og smukke vokalføringer. For de som synes Thom Yorke blir i overkant ’sær’, kan kanskje Midlake være medisin, for vokalist Tim Smith kan minne litt om ham i sin mest plagede stunder (f.eks ”In This Camp”).

Det er slett ikke noe halvhjertet over Midlakes grep om popmusikken, fraværet av de helt storslåtte arrangementer og ljomende melodier erstattes heller av et sordinert, behersket uttrykk der detaljene får lov til å komme frem i ro og mak. Låtene stikker seg ikke markant ut, men tilbyr seg å vokse fredelig i den musikalske vinduskarmen uten særlige viderverdigheter, uten annet å fore enn å spre seg i rommet med velduft og lovnad om evig lykke.

Kvaliteten på The Trials Of Van Occupanther er jevnt over solid, men det er utvilsomt noe mer tomgangskjør på siste halvdel av platen, selv om de tekniske endringene er marginale. Melodiene til ”We Gathered In Spring” og ”In This Camp” sitter rett og slett ikke på samme måte som de fra platens første stund, hvis bukett ville utgjort en av årets flotteste EP’er. Kanskje er det dette noe likelydende uttrykket som skaper et noe påtrengende savn etterhvert, av noe som løfter platen det lille ekstra. De to siste låtene toner ut i løpet av et par minutter, fine øyeblikk, med Neil Young Harvest-æra ”Chasing After Deer” og ertende korte ”You Never Arrived”. Men det er ikke et punktum som akkurat etterlater oss svimle, gispende etter luft eller dånende av lykke.

Midlake spilte på Øya 2006, og de kom virkelig til sin fulle rett der ute i det grønne, mens de jagde bort de siste regntunge skyene fra himmelen. Veldig trivelig, veldig lett å like i øyeblikket. Slik The Trials Of Van Occupanther er en vellykket oppfølger av et band som virker komfortable å henge midt mellom streit, drømmende og det trygge, jordnære, med forgangne skogs-svermerier og gjennomgående utendørstekster i en slags konseptuell sammenheng. Dette er slik musikk som ble spilt på FM-radioen i 1976, i en åpen bil en varm sommerettermiddag, på vei fra Los Angeles til Laurel Canyon for en sorgløs helgetur. Så får vi se om de beste låtene her vil stå seg også om 30 nye år.

Grizzly Bear: Horn Of Plenty (Rumraket, 2005)
Bjørnepop Fra Brooklyn
Ikke alt som kommer ut fra Brooklyns sidegater er destruert støy eller urbant kaos. Grizzly Bear er, som navnet tilsier, et mer naturalistisk orientert orkester som heller dyrker popens mange fine muligheter. Horn Of Plenty er deres debutalbum, utgitt i 2004 i USA og relansert på Rumraket i Europa året etter. Duoen markerer seg umiddelbart som leverandører av varsomt ynde med en grunnmur bygd opp av for eksempel Simon & Garfunkel, Syd Barrett og Nick Drake, med forgreninger til slowcore-band som Idaho og Low, elektropopen til The Notwist og CocoRosie, drodleriene til Elephant 6-scenen og ikke minst slektskap til nyere stjernebarn som Sufjan Stevens og Animal Collective. Her ligger det mye god musikk fundert, og Grizzly Bear forvalter arven med en trygghet få debutanter er forunt. Dels lo-fi/soverom, dels leirbålviser og dels mangefarget regnbuedryss er det lett å navnedroppe referanser, men Horn Of Plenty er i første rekke preges av en oppriktig originalitet.

Horn Of Plenty er ikke en umiddelbar hitparade, men det kan også være en fordel med låter som krever litt tid før de synker inn. Etter å ha plukket frem denne i ny og ne over en lengre periode, har den avslørt seg som et trofast stykke plate. Vokalen til Edward Droste/Christopher Bear er et sentralt uttrykk ved bandet, der de veves inn og ut av hverandre i søvnig harmoni, melodiene snirkler seg rundt med et drømmeaktig slør båret frem med rike teksturer av akustisk gitar/piano/blås, lekeinstrumenter, samples og ymse feltopptak. På en plate der helheten går foran de enkelte sporene, kan likevel noen trekkes frem som eksempel på grizzlybjørnenes mest vellykkede sider. På ”Don’t Ask” griper de rett inn i Quiet is the New Loud-estetikken til Kings of Convenience, ”Disappearing Act” med sitt drømmekor og xylofon-klingklang, og nydelige ”Merge” som nettopp har denne ganske så uimotståelige kombinasjonen av Sufjans to-the-bone inderlighet og Animal Collectives lemfeldige popsurr. Det er en slik rikdom som bidrar til at de søvnige sanger ikke virker søvndyssende på lytteren, men komfortable og imøtekommende. På andre enkeltspor har de mer trøbbel med holde på mitt fokus i hvert fall, og selv om Horn Of Plenty er en skive uten de store fallgruver, så unngår ikke de to herrene at de tidvis laller seg litt for mye inn i sin egen drømmevirkelighet.

Denne utgaven gjemmer mye musikk. Som bonus følger en ganske rundhåndet remiksplate der størrelser som Ariel Pink, Castanets, Dntel og Efterklang har gjort sine versjoner – 17 i alt. Her undergår Grizzly Bears lo-fi opptak en ytterligere videreutvikling, og variasjonen på de som har remikset bidrar vel til å underbygge min frodige referanseliste litt lenger opp i teksten. Slike remiksplater kan like gjerne ha samme funksjon som bonusmateriale på DVD-filmer (bidrar til interesse, men blir sjelden sett). Selv foretrekker jeg nok også originalen i dette tilfellet, men for de som virkelig har falt for Grizzly Bear vil det være mer enn interessant å høre alt fra Soft Pink Truths og Simon Bookishs teknoifisering av materialet til Castanets skumle instrumentalversjon av ”Deep Sea Diver”.

Horn Of Plenty er en uanstrengt og bedagelig anlagt plate, bjørnen sover og er ikke farlig, men den skjuler sine hemmeligheter og har en forførende mystikk som ikke bare gjøre den til koselig rugg.

Yeasayer: All Hour Cymbals (We Are Free, 2007)
Clap Your Hands Say Yea
Kvartetten med base i Brooklyn (gisp) holder seg inne med gatesmart kredrock (tenk særlig Animal Collective, som i likhet med Yeasayer vokste opp på ’bygda’ i Maryland), men har en mer melodiøs og umiddelbar innfallsvinkel. De har i likhet med mange av sine bydelssøsken en forkjærlighet for 70-talls new wave (Talking Heads), afrikanske danserytmer og voksen elektronika, jeg tror også vi må nevne en dose 80-talls glamour – men uten at pastisjen blir påtrengende. Med andre ord, de evner å låte både ferskvare og holdbarhet på samme tid, de er både mainstream og vågale. Plukket fra hverandre er det lett å finne ledetråder for deres eksistens: På ”Worms” går de Band Of Horses i næringen, på ”Red Cave” tar de en Akron/Family mortale, her er spor av Pink Floyd og Crosby, Stills & Nash på en gang – men glem likevel dette. Noe av det aller beste med All Hour Cymbals ligger i hvordan Yeasayer nettopp fortrenger genre og referanser ved å hente innflytelse fra en myriade av kilder og sette det hele sammen til noe som virker å bare være sitt eget. Det gir et originalt resultat, men også tidvis en smule sprik i prestasjonene. Heldigvis har de lykkes å få det meste til å henge i hop.

Tilbake til fremtiden-singelen ”2080” må være en av årets mest vanedannende; klappende, barnekor-syngende, vuggende dub-indie sommerpop der vestkyst møter smeltedigelen på andre siden i doven harmoni over en heller dystopisk tekst: ”I can’t sleep when I think about the times we’re living in, I can’t sleep when I think about the future I was born into”. Egentlig holder alle de tre første låtene seg noenlunde innenfor det samme spekteret; ”Sunrise” og ”Wait For The Summer” er titler som henleder oppmerksomheten på hvilken årstid dette er beregnet for, og er funky, smittende perler der vi introduseres for den innsmigrende falsettvokalen som følges oss platen gjennom. De er ikke like umiddelbare hele veien, heldigvis. Det er lett nok å falle for åpningstrilogien, men når gleden har lagt seg litt er det fint å fordype seg videre utover i mer lettpsykedelisk drømmepop som gradvis gis større armslag, og der bare blyloddene på ”Wait For The Wintertime” forstyrrer den fine svevekurven denne platen legger seg på.

All Hour Cymbals er en av disse verdifulle platene der innovative ideer og kreativ smartness forenes uten at resultatet blir overdådig prangende eller at bandet faller for egen storhet. Det er rett og slett en gnistrende plate.

The Dirty Projectors: Bitte Orca (Domino, 2009)
Mylder
Med sine ubestemmelige rytmeøvelser, fikse genresprang, vokalakrobatikk og globale omfang er Bitte Orca sikret høy hipsterfaktor der den passer inn trendaksen Animal Collective – Grizzly Bear – Antony. Det er lett å slenge rundt seg med fine ord om denne, tilsynelatende vellykket i teorien. Dette er en ambisiøs produksjon, i grenselandet mellom moderne komposisjon, prog-light, 80-talls synthpop, corky danseindie og med verdensomspennende impulser (les: afropop). Hovedhjernen Dave Longstreth er utpreget flink, smart og teknisk skolert, med sin bakgrunn som komponist. Vi snakker altså om en fyr som har laget en rockopera om Don Henley og en coverplate av Black Flags Damaged. Etter hukommelsen. Longstreth er i ferd med å bevege seg over i mer mainstreame kretser, og pleier nå omgang med relevante storheter som Björk og David Byrne. Hans musikalske anskuelse kan slekte på Van Dyke Parks, Zappa eller Arthur Russell, selv trekker han gjerne fram John Coltrane. Han er med andre ord det vi trygt kan kalle en spennende og intellektuell artist! Du bør like Bitte Orca, jeg bør anbefale den.

Det er mulig å sammenligne Dave Longstreth med Dan Deacon og hans ferske Bromst,  også preget av nysgjerrig lekenhet og idérikdom, men med en helt annen entusiasme som sluttresultat. Bitte Orca blir en overdådig buffet der ovennevnte elementer glaseres til en altfor mektig kake. Hvert enkelt stykke kan være smakfullt, det er mange fine enkeltpartier og gode ideer. Ett stykke er heseblesende, men velsmakende, etter 4-5 blir jeg likevel god og mett, og må ta en bitte pause skal jeg orke å komme meg videre. Fraværet av umiddelbare låter skal kanskje oppveies i en streben etter å fortrylle lytteren med smarte moves og intrikate kompositoriske detaljer. Men Dirty Projectors klarer ikke engasjere meg med det grepet. Mitt største problem er likevel vokalen, særlig Longstreths patos beslektet til Jeff Buckley (av og til Prince krysset med Freddie Mercury). Uten de sjelfulle dybder blir den bare masete, og knapt til å holde ut. Det er når de forenkler sitt sound Bitte Orca virkelig blomstrer. Sjekk gjerne ”Two Doves”, som med sin akustiske gitarlinje og strykere paradoksalt står igjen som platens minst interessante, men også dens beste øyeblikk.

Dr. Dog: Fate (Park The Van, 2008)
Slengbuksekameratene
Gjengen med det noe malplasserte bandnavnet – dette er slett ikke breial hip-hop – har fem utgivelser bak seg fra før, som alle har unngått min radar. Ut fra det jeg har forstått skiller ikke Fate seg nevneverdig fra deres foregående skiver, hvilket betyr at vi her har å gjøre med et orkester som dyrker nostalgiske kvaliteter i sin musikk, det som noen vil kalle tidløs pop. Men Fate er definitivt tidsbestemt, og bandet gjør ikke noe forsøk på å skjule sitt ståsted der de opptrer i gammeldagse klær og mer enn hinter i både titler og tekster om at dette ikke akkurat er fremtidsmusikk. Fate er en samling fine, fengende og lett fordøyelige låter som i hovedsak har sitt opphav et sted mellom White Album-Beatles – særlig John Lennon er konstant nærværende – og 70-talls mykrock fra California, med en dæsj Todd Rundgren og The Band som dryss. Nå som skjeggete nostalgipop har blitt en pop trend, bør kanskje et slags gjennombrudd være innen rekkevidde også for Dr. Dog.

”The Breeze” og ”The Beach” rammer ikke bare inn platen, men favner over mye av atmosfæren som preger den. Her er duvende harmonier, elegante melodilinjer og hektende hooks som bør tilfredsstille særlig de mest tilbakeskuende lyttere der ute. En klar favoritt er Flaming Lips-aktige ”The Old Days” med sitt liketil western-piano og sorgløse refreng, men også tyngre stoff som ”The Ark” evner å vekke begeistring. ”100 Years” kan ellers stå som et samlende eksempel på Fates kvaliteter; der bondeland møter skvulpende bølger, litt som om Brian Wilsons luftige visjoner og Robbie Robertsons jordnære hender speiles i John Lennons runde brilleglass. Fate er krydret med slike fine detaljer, enten det er i form av stryk, blås eller banjo-klimpring, men jeg synes det pyntelige uttrykket og den noe søvnige stilen ikke bidrar til å vekke det engasjementet jeg gjerne skulle følt. Det blir mer en behagelig reise enn en sanseomveltende trip.

The Fishermen Three: Rosina On Every Balcony (Hype City, 2009)
Jeg liker sanger som gjør meg mo i knærne. ”Golden Pain” er en slik. En aldeles fortryllende liten sak, som på papiret er ganske ordinær: Slentrende, jovial folklåt i melankolsk moll. Banjo, sår vokalknekk og skyfri stemning. Det finnes så mange slike, men av og til er det noen som bare treffer den store nerven. ’Hit my head in a cloud when I stood up’ er de lovende linjene på ”Danny”, med marsjtrommer og tilbakelent gitarer og istemmende blåsere som gjør det klart at vi her har å gjøre med en aldri så liten sjarmbombe av en plate. Da tredjesporet ”If You Ever Return” triller forbi som en annen Gram Parsons med sola i øynene, så er jeg vel egentlig solgt.

’Dessverre’ blåser The Fishermen Three sitt aller beste materiale i første halvdel, men platen faller på ingen måte sammen av den grunn. The Fishermen Three er en duo, og ikke er de fiskere heller. Hjemmebase er New York, selv om de høres ut som de drømmer seg til den andre kysten for cirka 40 år siden (40 år siden 1969, dere!). De kan knyttes til antifolk-gjengen i hjembyen, frontfigur Simon Beins kjenner kanskje noen allerede fra The WoWs, utgiver på denne er norske Hype City (som nylig slapp I Was A King og er flinke folk) og dermed kan vi naturlig knytte et relevant bånd mellom urban nyfolk og skrangleskeiv indiepop. Rosina On Every Balcony avslører raskt sine kvaliteter, heldigvis av den typen som både holder. Jeg har sytet litt i det siste på at mange av dagens mest hypede artister mest er bare staffasje uten de gode låtene i bånn. Kanskje det er derfor jeg falt så for denne. For her er det nettopp disse som står i høysetet, og den godeste Beins viser et godt grep om pennen. Platen daler litt midtveis – da er det viktig å huske på at knærne allerede var skjelvne – men tar seg nydelig opp igjen med ”Obsession (It Ain’t Love)” og ”You Can Quit Me”. Rosina On Every Balcony glimrer om kapp med vårsola og bærer bud om sol, sommer og alt som er fint. Vi trenger noen slike nå.

The Good, The Bad & The Queen: s/t (Parlophone, 2007)
‘Men i all dager, dette høres jo ut som en delikat blanding av Gorillaz og The Clash’, tenkte jeg da jeg uforvarende stappet platen inn i spilleren uten å vite hva den dreide seg om. Min umiddelbare tanke viste seg å være ganske så presis. The Good, The Bad & The Queen er nemlig en supergruppe, for en gangs skyld med mer vekt på første enn siste del av uttrykket, bestående av Damon Albarn (Blur, Gorillaz), Paul Simonon (The Clash), Simon Tong (The Verve) og trommelegenden Tony Allen (fra blant annet Fela Kutis band). Til å sy det hele sammen er Danger Mouse hyret inn som produsent.

Deres selvtitulerte plate er en ytterst stilfull og berikende lytteropplevelse. En viktig årsak til det er at medlemmene ikke lar sin historiske ballast virke hemmende for videre utvikling og nyskaping. De er veldig ’nå’, uten at det moderne elementet virker pålagt eller tilgjort. Akkurat som The Clash virket relevante i 77, Blur i 94, senere The Streets og Burial, fanger kvartetten et moderne uttrykk som ikke utelukkende ser bakover, men som også kan betraktes som et forsøk på å fange den britiske tidsånd, jamvel bidra til å skape den. Det er særlig befriende i en tid der ungdommer heller blar i gamle Joy Division eller Brian Wilson plater, uten evne eller vilje til særlig mer enn det.

De traver stort sett i et ganske sløyt tempo. Simonons bass er dyp og tung, han gir platen en god dub-feeling, vel tilpasset Allens lettdrevne, alltid solide trommestil. Albarns nøkterne stemme, ikke så ulik Elvis Costello tør jeg mene, foredrar om dagens England, preget av et heller pessimistisk syn på det han ser: ’Drink all day, coz the country is at war’, som han sier det. Minnene om Blurs ”Country House” kommer tilbake når han foreslår å ’move to the country’, men hardere realiteter har blitt til virkelighet når han i tittelkuttet er ’Movin Uptown’ med de følgene det medfører. Mellom disse står fine ”Green Fields”, en sang han ’wrote years ago… before the war and the tidal wave engulfed us…’, mens ’we saw the green fields turn to stone’. Velkommen til 2007.

De tidvis grimme sosialrealistiske beskrivelsene og antikrigs-lyrikken forsterkes av et moderne og, skal vi si, flerkulturelt musikalsk uttrykk, som til sammen skaper en boblende gryte av en plate, som, her må det tillegges, preges av et ikke uvesentlig uutnyttet potensial – de har mer å gå på. Damon Albarn har blitt kalt ’den svarteste mannen i vest-London’, men sjelden har han vel vist sine to ansikt så tydelig som her, både med indie-sensibiliteten og meloditeften fra Blur, røttene i Mali-prosjektet, sitt futuristiske Gorillaz og med et fokusert blikk på dagens samfunn. I all sin elendighet er det nesten så man får fornyet tro til tilstanden på den lille, fortapte øya gjemt borte i tåkehavet.

The Frames: The Roads Outgrown (Overcoat, 2003)
Buskvekster fra arkivet
På The Frames’ egen hjemmeside regnes The Roads Outgrown som en EP. Det synes jeg er i overkant beskjedent, da den 9-spor/38 minutter lange platen bør holde til å kvalifisere til fullengdestatus. Dette er en samling b-sider, splitsingler, rariteter og livespor fra dette irske bandet som nå har en anselig mengde utgivelser bak seg. De har skrapet sammen ymse stoff; en liveversjon av ”Fitzcarraldo” (som ganske riktig er inspirert av Werner Herzogs film av samme navn), en cover av Will Oldhams ”New Partner”, et livespor fra Tsjekkia og annen drivved. Det er likevel ikke mye av materialet som tilsier annenrangs sortering. Opptakene er hentet fra Irland, USA, Frankrike og Tsjekkia, men låtene er av jevnt høy kvalitet og henger fornuftig sammen. For en som ikke kjenner bandet altfor godt er dette også en plate som vel kan egne seg som et førstegangs besøk. Det bør ikke bli det siste.

Storparten av låtmaterialet kan regnes som ganske neddempet vise/folk med klare røtter i den irske folkemusikken, som på ”Lay Me Down”, ”Headlong” og den sobre versjonen av ”New Partner”. Likheten med Oldham er bevart, men originalen var noe mer rufset i kantene og i all sin enkelhet står den her i full blomst. Det er et sprang fra ”New Partner” til den forrykende ti-minutter lange ”Fitzcarraldo”. Fela er et naturlig instrument å ta i bruk for dette folkrock-bandet, og brukes her både forsiktig i duvende melodier og mer fandenivoldsk riving. Og slik er The Frames, vemodige folklåter og øldryppende barviser om hverandre viser at de med rette hører til i Dublin, brun som en pub og grønn som eng som musikken deres er.

The Roads Outgrown åpner altså i meget behagelig ganglag med ”Lay Me Down” og ”Headlong”, men etterhvert kommer det også frem andre sider ved Glen Hansard & co. På ”Rise” hører vi en enslig Hansard hamre løs på gitaren i det som er en mer spartansk og hard låt. Den åpner som noe storslagent av Mike Scott, men hardner til etterhvert. Lydtekniker er Steve Albini i Chicago, byen hvor alle de fem første sporene er innspilt. En tøffere stilretning kan høres på ”God Bless Mom”, en nervøs vibrasjon med forstyrret dissonante partier, og ”Sickbeds” som mest av alt minner om en blanding av Sparklehorse og Telstar Ponies. I skyggen av mer etablerte yndlinger som David Gray og Damien Rice har Glen Hansard og The Frames eksistert i snart 15 år. The Frames er relativt store i Irland etter det jeg har skjønt, og denne platen viser at de på ingen måte har gjort seg fortjent til et stille bortgjemt liv i undergrunnen i resten av verden. For når sugende ”Fitzcarraldo” toner ut så sitter vi kanskje ikke like storøyde tilbake som etter Fairport Conventions ”A Sailor’s Life”, men sannelig er det kraftfullt liv her også.

The Frames er ikke det største bandet som finnes, men et slik trivelig bekjentskap man ikke angrer på at man har stiftet. Og når Glen Hansard avslutningsvis sier at ’this is the best life a man could ever want’ er det ingen grunn til å tvile på det, en holdning denne samleren er et hørbart bevis på.

Josh Rouse: Under Cold Blue Stars (Slow River, 2002)
Pleasantville
Under Cold Blue Stars er Nebraska-mannen Josh Rouse sitt tredje album. Etter finfine plater som Dressed Up Like Nebraska (1998) og Chester, i samarbeid med Lambchops Kurt Wagner, begynte han å spinne på en tanke om å fortelle om et ektepar fra 50-tallet. Han plasserte dem i en liten småby og bestemte seg for å følge livene deres gjennom.

En lavmælt, vakker og ikke rent lite vemodig popperle har dette blitt, om drømmer, håp og savn hos en ganske alminnelig familie. Amerikansk litteratur har i langt større grad enn den europeiske hang til å benytte reelle eller fiktive småsteder som historiemodeller, Thornton Wilder (Our Town), Sinclair Lewis (Main Street), Sherwood Anderson (Winesburg, Ohio) og William Faulkner er bare noen strålende eksempler. Selv om Rouse ikke har plass til å utbrodere så inngående, går han inn i sine karakterer og gir dem ekte, troverdig liv. Når han har vektlagt historiene rundt denne platen i så stor grad, er det litt merkelig at han ikke trykker de skikkelig i omslaget. Men de siger inn etterhvert.

Man skal heller ikke overdimensjonere tekstene. De jordnære historiene står stødig nok, men det er musikken som i fremste rekke bærer platen. Av musikalske kilder følger Rouse mer eller mindre stiene til Richard Buckner (som forøvrig gjorde noe lignende, da han tolket Spoon River Antologien til Edgar Lee Masters på The Hill i 2000), skjønt Josh Rouse har en kommersiell appell som ligger nærmere Ryan Adams. Det hviler en døsig og slentrende stil over låter som tittelsporet, ”Miracle”, ”Ears To The Ground” og ”Ugly Stories” som skaper både god trivsel og høy nytelsesfaktor. Det eneste ’problemet’ med disse låtene er at de er så smukke at de har en tendens til å bli en naturlig del av rommet, og klarer ikke å gripe skikkelig tak i eller vekke oss som lyttere i særlig grad. Rouse skriver dessuten mer fengende pop (”Feeling No Pain”) og hjerteskjærende ballader (”Summer Kitchen Ballad”, ”Women And Men”), som han bærer solid med sin naturlige, tilforlatelige stemme.

Dette er verken introvert eller vanskelig tilgjengelig musikk, men heller vennligsinnet rock med strimer av country som bør favne bredt. Josh Rouse har alltid signert velskrevne låter, men han har ikke kledd dem så fyldig og velprodusert tidligere. Sammen med musikere med bakgrunn fra blant andre Yo La Tengo, Lou Reed, Giant Sand og Kelly Joe Phelps har han skapt en av dette årets mest holdbare plater.

Au Revoir Simone: The Bird Of Music (Moshi Moshi, 2007)
Brooklyns Au Revoir Simone er sikre leverandører av pen popmusikk i skolen til Stereolab og Broadcast. På The Bird Of Music tar jentetrioen oss videre med på en ferd som de la grunnlag for med debutplaten Verses Of Comfort, Assurance & Salvation (2005). Igjen tyr de til en passende albumtittel. The Bird Of Music flyr avsted på vuggende vinger innslørt av vemod og sval lykke. Det skjer med ”The Lucky One”, allsangpreget og klokkespilldrevet ber de om å slippe inn solen, og sannelig glimter noen strimer inn også i et februarkaldt Norge til disse tonene. Det er på slike spor, på sitt mest dempede og yndige, at jeg liker Au Revoir Simone aller best. Men The Bird Of Music er aldri en plate som søker å rive opp gamle sår eller tråkke istykker brustne hjerter, snarere er det en såpeboble-skjør kvalitet over trioen og deres låter som ber om å bli behandlet varsomt og forsiktig.

På enkelte av sporene legger de opp til et mer elektronisk lydteppe; med mer utstrakt bruk av velbrukte keyboards og trommemaskiner, eller et lettere orkestrert uttrykk som også hinter om en forkjærlighet for 60-tallsband i regien til Phil Spector eller Brian Wilson. Det blir slik aldri noe utpreget modernistisk over Au Revoir Simone, snarere svever de rundt oss som en krystallklar drøm over forgangen lykke. ’The perfect soundtrack to an autumnal picnic in the park’ reklamerer plateselskapet, og selv om det kan bikke over til det i overkant park-trivelige for enkelte av oss, lar trioen aldri sin musikalske sjarm gå på bekostning av selve låtkvaliteten. Når det gjelder Au Revoir Simone tilgis raskt fraværet av en voldsom utvikling. Med sitt betagende og svale uttrykk er det slik vi helst vil at de skal være.

Phantom Buffalo: ShiShiMuMu (Rough Trade, 2005)
Golden Age
ShiShiMuMu ble opprinnelig utgitt som en dobbel LP i 2002, på den staselige vinyl-labelen Time-Lag (Fursaxa, Espers, Six Organs Of Admittance) av et band som kalte seg The Ponys. Mindre ’far out’ og mer poporienterte enn Time-Lags øvrige katalog. Innspillingen ble gjort live i studio på en ’two inch analog tape’ og med en velutrustet instrumentpark tilgjengelig står de likefullt litt til venstre for hovedstrømmen. I 2005 tok Rough Trade på seg ansvaret for å gi platen ut på nytt. Bandet har i mellomtiden skiftet navn fra hest til bøffel, men innholdet er fremdeles det samme. Vi snakker vemodig, ufarlig indiehygge med en underfundig vri. Det er lov å håpe at flere vil benytte anledningen til svinge innom ShiShiMuMu denne gangen. Det er nemlig til tider en liten popskatt som skjuler seg bak det delikat utformede omslaget.

Phantom Buffalo kommer fra Portland, Maine. Det er ikke et musikalsk mekka som vestkystbyen av samme navn, men beliggenheten kan kanskje forklare noe av grunnen til at sekstetten har utviklet et såpass sjarmerende uttrykk som vender like mye mot den andre siden av Atlanteren som vestover, like mye tilbake til 60-tallet som fremover. De drømmer om Windsor og kler seg i slør av britisk popskoledannelse i nærheten (Kinks, Belle & Sebastian, Camera Obscura), med indie-geeks (Pavement) og Elephant 6-underfundighet (Essex Green, Neutral Milk Hotel). Dermed kan vi katalogisere dem sammen med andre idérike retropoppere som appellere til de som har sans for band som The Shins, The Decemberists og The Unicorns. Med andre ord; jovial og vennlig indiepop med lo-fi snert, veksling mellom fuzz og klimprekos, skjevt og hanglete så det holder.

Buffalo spriker med bena og har en leken tilnærming til låtmateriale og sound. Den kazoo-blåsende ’morosaken’ ”Domestic Pet Growing Seed” er representativ for deres mer uformelle sider, mens det store åpningskuttet ”Golden Finish” viser en evne til å bygge opp kraftfulle melankolske låter, fra en spinkel vokal/enslig gitar vokser den seg sterk gjennom langsomt bølgende bevegelser over syv minutter, og er et lite popkunststykke. Jonathan Balzano-Brookes har en litt hanglete stemme som styrker lenken til Belle & Sebastian/Pavement, enten det er i rolige øyeblikk med skjerf rundt halsen og tekoppen i hånda, eller muntert hoppende i parken en sommerdag. Dette er en plate man kan hygge seg mye med når man selv er i begge luner. Med flere lengre perler som ”Golden Finish”, ”Wilamena” og ”Cheer Up My Man” og litt strammere redigering i låtmaterialet, ikke minst i siste halvdel, hadde jeg nok satt begge tomlene til været.

Bjørn Hammershaug
(Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease)