Sunburned Hand Of The Man: Strange Wood

’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, Hip Hop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’
(David Keenan, The Wire)

s/t (Wabana, 2003)
Denne utgivelsen så dagens lys i 2003, men de usle 900 kopiene forsvant raskt. Wabana har tatt ansvar, og som tredje utgivelse i sin serie som lanserer begrensede LP’er på nytt på CD er Sunburned Hand Of The Mans selvtitulerte plate atter tilgjengelig. Merk at disse nyutgivelsene er holdt i en ganske enkel stil, her er ingen informasjon, bilder eller innleggshefter.

De fire opptakene på drøyt 40 minutter er spilt inn live på bandets loft i Charlestown, Massachusetts. Den store gjengen fremstår på sitt mest frihetssøkende. Groovy, spaca, funky og fjernt er dette en jampreget innspilling som heller mot både Sun Ra og elektrisk Miles, såvel som hard funk og Can. Spor 1 (ingen titler er gitt) bæres av sexy gitarlicks, som pådrysset stjernestøv i form av varierende lyder av det som er for hånden (sax, vannpiper, bjeller). 1 fører ikke noe spesielt sted, men med en gradvis økende intensitet og rytmiske driv kunne den blitt en hit på alternative dansegulv langt på natt. Eggende krautrytmer lokker oss videre inn i spor 2, som ellers domineres av en ganske løssluppen saksofon og mer eller mindre meningsløs vokaljalling. Her oppnår bandet en ganske motiverende kombinasjon av stammedans og rituell frijazz som mildt sagt er eggende. Selv om de sklir ut i tåka av og til, ligger det hele tiden et bindende fundament som bringer gjengen tilbake til… vel, om ikke akkurat på sporet, så videre mot nye steder. Nummer 3 lurker langs mer mystiske stier. Mørkere, mer dvelende og med arabisk-klingende overtoner er den både forførerisk og vakker, nærmere Brokeback/Cul De Sac enn tidligere nevnte referanser. Det siste sporet gjeninnfører den ustødige prekingen, og åpner ellers ganske kakofonisk med trommer, blåsere og diverse rasleting i uskjønn forening. Her er den pågående rytmikken og de funky elementene nesten fraværende, erstattet av et mer forstyrret lydbilde med abstrakt oppbygning. Etter godt og vel 10 minutter er det egentlig greit å trekke pusten å nyte stillheten.

Lydkvaliteten i seg selv avslører ikke at dette er en ex-bootleg og stilen avviker lite fra bandets allerede enorme katalog. Denne skiva dokumenterer hjertet i bandets sjel, direkte fra loftet, og om det ikke er slik at alle opptak og jammer nødvendigvis fører til at taket letter og himmelen titter inn, så skal de ha for forsøket.

No Magic Man (Bastet, 2004)
Dette er fjerde utgivelse fra Bastet Records, selskapet som er tilknyttet det lesbare Arthur Magazine som i 2004 stod bak den sjangerdefinerende samleren Golden Apples Of The Sun. Her fikk Devendra Banhart presentere noen av vår tids fremste folk/psykedelia-artister (Espers, Iron & Wine, Six Organs Of Admittance etc.) på en plate som bidro til å rette søkelys mot en voksende undergrunnsscene. Sunburned Hand Of The Man er et naturlig valg når den hippere delen av New Yorks musikkpresse igjen gir ut CD. I tråd med den økende interessen for og ikke minst oppblomstringen av all slags frifolk, står Sunburned som litt av et nøkkelband. De representerer en langt mer løssluppen, maksimal og genrefri stil enn ’lo-folken’ Siden de fleste av det 10-15 mann store orkesterets tidligere utgivelser kun er tilgjengelige via mindre kanaler og gjerne på CD-R, er No Magic Man en gylden mulighet for folk flest å bli enda litt bedre kjent med magikerne. Nåja, folk flest er vel å ta litt hardt i da platen er trykket i usle 1000 eks. Kjenn din besøkelsestid, med andre ord.

Den flagrende storfamilien åpner platen med utdrag fra noe som høres ut som en shaolin-film; ’My right eye is the day, my left eye is the night’ leser en mann, før bandet leder oss inn i sin magiske dal med suggererende rytmer, fløytelokk og dødsskrik titulert ”The 1st Degree”. Ahh… ugh… Igjen er det med et krautrock-aktig, tungt groove at Sunburned viker fra sine mange samtidige frifolkere. De benytter seg av mindre sfærisk rasling og Fahey’sk gitarplukk, låner heller impulser fra godteposen til Hawkwind, Sly Stone eller Can. Det kvarterlange tittelkuttet er et godt eksempel på Massachusetts-bandens gjerninger: Her beveger de seg som Romlingane på reise til Østen ledsaget av LaMonte Young, en vuggende hippie-jam med forvridde stemmer som blir til en evig dyssende, hypnotisk seanse. Nettopp de østlige trekkene utforskes i enda større grad her enn på Rare Wood, og No Magic Man er som en eventyrreise inn i en verden langt unna det moderne vesten. Den skumle eventyrfortelleren, som jeg ikke vet hvem er, binder den nærmest sammenhengende platen sammen og bidrar til å skape en særegen atmosfære. Som på ”Stoneboat”: ’Behold, I was sitting in my palace, meditating upon the being who created me when the voice of my heart spoke, telling me to make two golden obelisks for him’. Det er en kort innledning til nok et langt og mektig spor: ”Yer Own Eyes & The Number None” som umiddelbart gir assosiasjoner til et tidlig Pink Floyd på øving i Velvet Undergrounds kjeller. Som så ofte kan Sunburned holde det gående lenge, lenge, men de driver sjelden aaaltfor fjernt ut i space. De jager heller etter ekstasen og søker nirvana. Med en kontinuerlig progresjon på instrument- og vokalfronten, skiftende rytmemønstre og gjennom en slags sirkulær samhørighet er de i slike stunder nærmere som åndemanere å regne enn rockemusikere. Det behøver ikke alltid bli like vellykket; blant annet blir den saftige orgelseansen ”Serpent’s Wish” for ubestemmelig, ”The Air Itself” kan minne om Velvets ”The Gift” uten den samme drivende historien. ”Gather ‘Round” er banden på sitt mest utagerende, og selv om den er i overkant jam-preget, får man i slike stunder en enorm trang til å se dem live.

Sunburned Hand Of The Man er et band uten særlige grenser, og deres blanding av psykedelia, motorisk krautrock, mystisisme/okkultisme, avant garde og groovy folk-funk er alltid utfordrende, aldri uengasjerende.

Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på Vera Groningen og det siste tatt opp hjemme på landsbygda et sted i Massachusetts.

Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende.

Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.

Fire Escape (Smalltown Supersound, 2007)
Sunburned Hand Of The Man har et antall utgivelser bak seg som kan måle seg den samlede årlige plateproduksjonen i Baltikum. Det er vanskeligere å holde tritt med det som skjer enn å vurdere det helhetlige resultatet som noe svingende. Sunburned har aldri fremstått som en samlet enhet med en felles front, mer som en organisme, et levende fenomen i en ellers så striks musikkverden. Det er selvsagt også en sannhet med modifikasjoner, for de utgjør et tyngdepunkt innen nyere amerikansk undergrunnsrock med betegnelser de fleste bør kjenne til nå, og som stadig endrer innhold og betydning. La oss bare fastslå at Sunburned er mer fri enn folk, og sjelden har dette vært tydeligere enn på Fire Escape.

Til tross for sine mange utgivelser har det heftet en større spenning enn vanlig ved denne platen. Ikke minst for oss nordmenn. Utgiver er nemlig vår egen lille stjerneetikett Smalltown Supersound. Større grunn til spenning utover dette lå selvsagt i det faktum at Kieran Hebden (Four Tet) tok på seg jobben som tekniker og produsent. Det åpnet for en rekke potensielle muligheter. Og Hebden har ikke temmet denne ville gjengen, men han har ryddet litt opp i rotet. Resultatet er bandets mest vellydende, umiddelbare og fengende utgivelse. Det er ikke nødvendigvis sammenfallende i betydning deres beste. Men det kan godt være det.

Dette krotes ned på papir noen få dager etter bandets elleville konsert i Oslo, en herlig revansje fra forrige gang, og en påminnelse om at det skal mer til enn en britisk tekniker for å legge bånd på disse dyriske menneskene. Det er vel på scenen de kommer fullt og helt til sin rett, men jeg synes Hebden har tatt tak i og utviklet mange fete elementer her. Han har særlig vektlagt det rytmiske fundamentet, grooven og kraut-tendensene, som mest har vært hentydet tidligere. ”Nice Butterfly Mask”, ”The Parakeet Beat” og tittelsporet er dansbare maktdemonstrasjoner fra denne kanten, mer enn musikalsk utforskerarbeid av særegenheter. Det er egentlig helt greit. Det er også veldig nærliggende å minne om Salvatore i denne sammenheng, som et av våre egne band som driver med noe av det samme, som søker noe av den samme tribale ekstasen. Jeg vil også vende oppmerksomheten mot (det grelle) omslaget som er skapt av Eye fra Boredoms, sånn for å minne om hvor Sunburned har sine fjerne slektninger.

Litt plass settes også av til mer abstrakte ting. Platens lengste spor, ”The Wind Has Ears”, er en klassisk frifolker, med løsslupne fløyter, chanting, plingplong og ubestemmelige rytmer i vag utfoldelse. Noe av det samme gjentas i naturalistiske ”What Color Is The Sky…”, som en liten påminnelse om hvor disse folkene egentlig kommer fra og hvor de nå er på vei tilbake.

Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s