Stikkord

, , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Traveling lightly in your neighbor’s yard
Burned out roman candle, calling cards
Someone forgot the golden rule
Let’s go find another swimming pool
(Real Estate: Pool Swimmers)

Jeremy Jay: Slow Dance (K, 2009)
Nerdenes Hevn II
Jeremy Jay oppholder seg fremdeles i sitt skrå univers av 50-tallsrock, twee-pop og 80-talls synth, der artister som The Cure, David Bowie, Gene Pitney, Gene Vincent, Beat Happening og Jonathan Richman er likestilte og likeverdige. På sitt andre album har han dandert lydbildet til fordel for en kjøligere eleganse, skrudd opp synthen og vokalen noe, men beholdt sin slacke fremtreden og sørgmodige retrobriller. Jay har en herlig stemme som signaliserer at alt er sånn passe uinteressant, en slags giddalaus sangstil der ingenting virker betydningsfullt, men som likevel rommer mye patos. ’Will you dance with me’ hulker han gråtkvalt et sted her, mens han litt senere knipser han seg elegant gjennom en ’slow dance’. På den første versjonen av det todelte tittelsporet byttes 50-talls uskylden ut med åttitalls-look og pastellsynth, og de to favner dermed over mye av hans uttrykk som samles i gymsalen på en high school prom night et sted mellom 1954 og 1984.

Første halvdel av Slow Dance inneholder noen fabelaktig fine poplåter. I særdeleshet ”In This Lonely Town”, hvor fusjonen mellom snappy gitarpop og oppsyntha new wave fungerer aldeles utmerket, mens han selv spankulerer mellom havna, pizzasjappa og kaffekneipa. Høydepunktene er allikevel ”Gallop” med sine galopperende beats, og ”Canter Canter” som legger seg til rette med duvende synther og et catchy driv. Det er ikke alltid like lett å si om han driver gjøn med oss, lar ironien få fritt spillerom eller åpner av hele sitt hjerte, men på disse nevnte spor smelter i hvert fall jeg som en is i sola.

Jeremy Jay har først og fremst laget en plate som behager, mer enn å inneha de store musikalske dybder vil jeg mene. Slow Dance er ikke dandert med fargerike glorier og blinkende neon, men holdes hele tiden i en nøktern ramme både instrumentalt og teknisk. Det er fullt mulig å hefte begreper som ’kitchdisco’ eller ’nerderock’ over dette, og da blir det litt opp til den enkelte å tolke det som positivt eller negativt. Selv om Slow Dance ikke holder helt til morgengry i all sin gjentagende sirkling rundt samme tema har jeg tatt meg selv i å nynne med mens jeg har forsøkt å finne igjen den rosastripede genseren og persiennebrillene et sted inne i skapet.

Final Fantasy: Has A Good Home (Tomlab, 2005)
Eg tok min nystemte…
The New York Times omtalte ham nylig som ’The World’s Most Popular Gay Postmodern Harpsichord Nerd’. Ikke la den flåsete overskriften eventuelt skremme deg unødig. Fra Toronto kommer Owen Pallett, kjent fra band som Les Mouches og Hidden Cameras, med sin første soloplate under artistnavnet Final Fantasy. Has A Good Home er en delikat pop-plate dominert av hans hovedinstrument fiolinen. Stikkord er minimalistisk orkestrerte arrangementer, vevre, komplekse melodier og dempet skjønnhet vevd sammen til originale og smektende strukturer. Dette er en plate om spøkelser, romantikk, skyld og røffe videospill (for eksempel Final Fantasy) som vil vokse på deg.

Pallett har lang erfaring som stryker-arrangør (Arcade Fire, Do Make Say Think), som soloartist viser han disse evnene på en mer subtil måte enn i en typisk rock-kontekst. Med sin myke stemme og kammer-ladne pop vil Has A Good Home finne et godt hjem hos lyttere som ikke frykter klassiske elementer i sin pop. Antony, Sufjan Stevens, Andrew Bird og Joanna Newsom er i nærheten av lignende former i sine uttrykk. Palletts bånd knyttes mer over Atlanteren og mot både britisk folk-nostalgi og moderne komposisjon, som en dandy utgave av Nick Drake, en åndsbror med Rufus og Antony, en følsom Stephin Merritt kan hans plate sammenfattes et sted mellom linjene: ’Be sure of one thing: every song from a heart, this mangled will be draped in strings, strings, strings…’ og ’Don’t let your cock do all the work’.

Hjemlandet danner rammen på mange av låtene. På ”That’s When The Audience Died” nevnes Trudeau, ”The CN Tower Belongs To The Dead” forteller historien om gamle begravelsesplasser under Torontos landemerke, mens ”This Is The Dream Of Win & Regine” selvsagt henspiller på frontfigurene i The Arcade Fire. Denne stikker seg ut, sammen med ”Please Please Please”, som de mest catchy øyeblikkene. Euforien som lyser opp kunne gjerne vært mer framtredende, selv om høystemte låter som ”Better Than Worse” og romantiske drops som ”Took You Two Years To Win My Heart” fyller opp kvoten av ektefølt inderlighet mellom låter som ikke fester seg like sterkt.

Palletts vekslinger mellom dramatisk gnikking og strengeplukk, forsiktig bruk av horn og trommer og ikke minst de ærlige tekstene bidrar alle til at Has A Good Home er en plate som kommer styrket ut av lengre tids lytting. Owen Pallett åpner sitt hjerte for deg, og du skal være relativt kaldblodig om du ikke tar imot hans utstrakte hånd. Så kan du gå tilbake til voldsspillene dine etterpå som et litt gladere menneske.

Ariel Pink: The Doldrums (Paw Tracks, 2004)
Drowned In Smog
Sjansene er relativt store for at du raskt vil finne Haunted Graffiti 2: The Doldrums enten plagsomt irriterende, oppriktig forbausende eller ytterst oppstemmende. Dette er lo-fi så indie som man kan få det, tatt opp en sliten 8-spors, med falsettvokal og hjemmesydde rytmer, drysset med dandy Bowieglam, freaky Zappamania og vrengte Wilsonvisjoner. Det er primitiv pop som sprer seg med smogen i Los Angeles fra en innestengt kjeller, dårlig narkotika som skjerper øyeblikkets sanser og erotisk synthflørt med 80-talls FM-sus. Ariel Pink heter figuren som lager alle lydene du hører, og The Doldrums er over en time i selskap med hans hode (til og med trommelyden har han visstnok skapt med munnen…).

Faktadepartementet kan fortelle at Ariel Pink er den første utenfor Animal Collective som slippes på deres Paw Tracks, at The Doldrums opprinnelig var en brent hjemmelaget plate som ble gitt ut for en tid tilbake og som dyrekollektivet været seg frem til en gang de drev over til vestkysten. Det de hørte var såpass weird at de ønsket å slippe Ariel Pink løs på hele verden, og takket være sin egen heltestatus sikre ham en flyvende start på karrieren. Heldigvis høres han ut til å kunne klare seg godt også utenfor buret sitt. Tidene endrer seg. For noen år siden ville dette trolig blitt avfeid som noen uferdige skisser av Beck, eller noe Ween kunne holdt på med i sin tidlige fase. I dag er værhårene mer innstilt mot artister av denne typen, og et såpass tradisjonelt magasin som Uncut satte den endog på sin ti-på-topp liste for 2004. Det var vel i overkant drøyt, men, joda, det mye herlige påfunn her. The Doldrums er et merkelig platestykke, som fanger en artist ’in the making’ uten klare forankringspunkter. Her er originale innfall, overraskende krumspring og ikke så rent få delikate melodilinjer i en hemningsløs collage der låtene flyter over i hverandre i skitten sus og rus. Tyngdepunktet finnes i den 11 minutter lange krautjoggen ”The Ballad Of Bobby Pyn”, der Ariel i likhet med på flere andre spor overvurderer sin evne til å holde lytteren fascinert gjennom samme låt i lengre tid.

Mine inntrykk veksler mellom de som er skissert på toppen, og jeg kan ikke gi en mer fornuftig anbefaling til deg som leser enn at du enten vil falle i bakken av The Doldrums fordi den er (intelligent, vakker, sjarmerende) eller så hører du keiseren kle av seg (rørete, tåpelig, amatørmessig). Selv veksler jeg mellom begge stadier, og bare det er jo i og for seg en berikende opplevelse.

Real Estate: s/t (Woodsist, 2009)
Suburban Beach Bums
Real Estate oppgir litt forskjellige hjemmeadresser i New Jersey, blant annet Point Pleasant. Det var her jeg selv forsøkte å lære surfingens noble kunst for noen år siden, og det bør være unødvendig å si at det endte med et plask. Jeg har etter dette forbundet Point Pleasant med mislykket surfing og sene sommerkvelder. Nå har denne tilstanden sannelig fått sitt eget soundtrack. Real Estate er nettopp lyden av sand, sol og groggy dagen-derpå stemning.

I kvartetten finner vi Matthew Mondanile fra Ducktails, kjent for sin gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgi med sine sommerlige og psykedeliske kassettopptak. Ducktails står blant de sentrale navnene i en bølge (elsker vi ikke bølger) som The Wire har kalt ’hypnagogic pop’, New York Times ’nu-gaze’ og andre for ’shitgaze’, ’stargaze’ eller ’shoetronica’. Jeg har gitt opp å holde styr på alle definisjonene, men vi snakker altså om en gjenoppliving av shoegaze-begrepet fra slutten av 80-tallet. Real Estate har også visse slike kvaliteter over seg, de spiller doven drømmepop og smugkikker tidvis ned på skoene sine. Men ulikt for eksempel Ducktails skriver de faktisk låter, og tidvis riktig så fine også. Det er ganske befriende i en genre som gjerne vier seg like mye til stil som form og innhold. Debutplaten deres er et sløyt ekko av varme sommerkvelder, preget av sorgløs kjedsommelighet, slentrende målløst og småstein og med sine ungdommelige betraktninger av livet sett fra forstedene: ’Now I sell shit on the phone/’Cause I don’t want to live at home’ som de synger et sted her. Den vil ikke forandre livet ditt, mest sannsynlig, men det er med sine enkle og upretensiøse grep denne platen også har sin fremste styrke. Fans av Yo La Tengos mest vemodige øyeblikk og Fleet Foxes’ mer velpolerte popharmonier bør kjenne sin visittid. Dette er surfmusikk for anti-surfere, for oss som liker best å dorske på stranda og flire av alle posørene der ute. Surfnerdenes ultimate hevn!

Khonnor: Handwriting (Type, 2004)
Clever Connor
Noen som husker da Conor Oberst var bright eyes og talk of the town? Tiden flyr, nå er det nytt år og ferske talenter. Eller det vil si, denne Connoren her er vel for mange allerede blitt gårsdagens overskrift, for på Handwriting står det 2004 og 17 år har blitt til 18.

17 år. En tid da gutter flest tusler rundt på et gymnas uten særlig mål og mening, og de færreste knapt har lært å stemme gitaren som skal sikre musikerdrømmen. Men Khonnor (døpt Connor Kirby-Long) fra Vermont ga ut sine to første indietronica EP’er som 15-åring (tilgjengelig på veven, begge skapte en smule buzz), og er allerede ’erfaren’ plateartist. Erfaring har han også fått i sitt møte med publikum, som i stor grad har hyllet hans debutplate med et unisont bifall og ærefryd en hjemvendt Messias verdig. Ikke spør meg om hva det skaper av forventningspress videre i karrieren, det er da heller ikke min oppgave å opptre som verge for yngre kunstnere. Men, lovord har altså haglet tett rundt Handwriting. Da kan det selvsagt være fristende å påta seg den tunge rollen som motvekt til hypen, men det er ikke så stor grunn til det denne gangen (heller). Khonnor har faktisk laget en veldig besnærende plate. Handwriting er en imponerende moden og vakker utgivelse, der hans alder ikke har noen overordnet betydning. Samtidig er ungdommens virrende sinnsstemninger og uredde påskudd levende tilstede – på godt og vondt: ’The time has come to say goodbye, to all my lies, no more crying Connor, slice the flesh, like mother’s chicken breasts, into tiny pieces’.

Selv om Handwriting ikke akkurat er en ’coming of age’ plate, så er det en moden styrke over det arbeidet som er lagt ned og som det er lett å bli imponert over. Det blir raskt klart at Khonnor har mer å tilby enn bare enkle ungdommelige svermerier og lånte tilfeldigheter. Hans framstøt virker lekne, og han utviser trygghet til sitt materiale. Forankringen kan vi lese på coveret, der han takker blant andre Sonic Youth, Jim O’Rourke, David Lynch, The Walkmen (to ganger), My Bloody Valentine, Morrissey, Phil Elvrum (The Microphones/Mt. Erie) og Radiohead – en fargerik bukett navn jeg går ut fra har bidratt til at skolegangen gikk brattere parallelt med tilveksten av nye plater. Slik skal det være, kid! Grunnen til at jeg nevner denne rekken er selvsagt at Handwriting befinner seg nettopp i krysningspunktet mellom avantpop, skoglaning, lo-fi og glitch electronica (og de eneste jeg savner for å fylle opp denne rekken er den melodiøse glitchen som Fennesz best representerer og den langsomme tåken som Slowdive behersket – hør spesielt på ”Daylight And Delight”). Så for å si det kort; referansene er de beste, og brukes med omhu. Handwriting er ikke ren avskrift, men en plate som søker en egen signatur. Nå er ikke mumlende vokal og melankolske gitardrodlinger som vaskes bort i dunkle beats og hvite støyfelt en helt fremmed fremgangsmåte, og det er ikke alt ved Handwriting som er egnet til å dåne av. Vokalen er ikke den sterkeste, tekstene virker noe skjødesløse og noen av de bedre partiene forhastes vekk. Stilistisk låser Khonnor seg litt for mye fast i sitt eget grep og selv om både variasjon og overskudd er tilstede, skapes også en viss statisk følelse etterhvert.

Basisen er enkel; akustisk gitar, piano, vokal, en billig mikrofon og noe gammelt PC-herk som så vidt skurrer og går. Kast det opp i senga til Kirby-Long, og det låter organisk, hjemmelaget, sjarmerende og… riktig på et vis. En singer/songwriter med forkjærlighet for elektronisk støy, Khonnor klarer å tilpasse sine intensjoner med simple virkemidler, slik at de vuggende vakre melodiene, den drømmende, knapt hørbare livsfjerne stemmen og varme elektroniske støyen henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Det er kanskje feil å fokusere på alderen så mye, men jeg klarer ikke å slippe tanken om at den selvsikre måten han beveger seg mellom digitalt og analogt er et produkt av vår tid. Og selv om spor fra alle de overnevnte kilder er tungt tilstede, så er det å håpe at Khonnor fortsetter å søke sitt eget uttrykk i myriaden av kilder og impulser han er påvirket av. Han er godt på vei.

The Strange Boys: …And Girls Club (In The Red, 2009)
Nuggets!
Har du noensinne lurt på hvordan Bob Dylan ville hørt ut om han hadde blitt backet av Velvet Underground eller 13th Floor Elevators? The Strange Boys letter på akkurat det sløret. Albumdebuten …And Girls Club er et classic rockstøkke av typen skramlende rhythm & fuzz, psykedelisk garasjerock og lo-fi punkrock tenkt fremført i de dypeste sørstater og avspilt på en rustholk av en platespiller.

De fire texanerne virker å være mer opptatt av fortidens helter enn morgendagens trender. Akkurat som Dylan ’lånte’ en bunke skiver fra den amerikanske sangboken for å sette sin karriere i sving, kan man tenke seg at The Strange Boys har tafset til seg et par Nuggets og Pebbles-samlinger en heldig kveld. Glem derfor …And Girls Club hvis nyskapende originalitet er det fremste kriterium for ditt musikkvalg, men hvis spiriten fra midten av 60-tallet ønskes i rendyrket og revitalisert utgave, så er dette platen for deg. (Og egentlig om du har et minste hjerterom for skranglerock generelt.)

The Strange Boys har ikke bare satt sammen elementer fra gamle da’r, men de har funnet både en stil som er oppdatert til å være gyldig for vår tid og ikke minst utviser de en offensiv og åpen holdning til materialet som taler til deres fordel. Mer enn å ende som retro-dyrkende nostalgikere fremstår The Strange Boys som et band som er veldig ’nå’, der deres historisk ballast gir solid grunnlag for å forsyne seg av over 50 år med underlagsmateriale. Åpningssporet og singlen ”Woe Is You And Me” sparker skrålende inn porten til de 16 låtene som raser ut av skapet på til sammen 37 minutter, som egentlig er en sammenhengende rad med korte killere. Gutta har mer til felles med Stones enn Beatles, men er fremdeles snurtne på drapet på Lennon: ”Shoud Have Shot Paul” er en yndig surflåt om å skyte ’the wrong moptop’.

Alaska In Winter: Dance Party In The Balkans (Regular Beat, 2007)
Ny hertug fra sør
De lange og rike kulturelle tradisjonene fra Sentral-Europa og østover, gjennom Transilvania, Balkan og langt inn i Tyrkia, har, hvor snålt det enn kan høres ut, de siste årene fått resonans blant enkelte musikere med tilhold i New Mexico. Den store avstanden mellom Albuquerque og Odessa har blitt kortet ned, det kulturelle gapet mellom den amerikanske kaktusmetropol og de Østeuropeiske dalfører har blitt litt mindre. Jeremy Barnes (A Hawk And A Hacksaw) og Zach Condon (Beirut) står som fremste eksponenter for dette fenomenet, og nå har de forsørge meg fått selskap av en annen unggutt med tilhold i ’the duke city’.

Brandon Bethancourt heter han, en ung kunststudentspire som tok med studielånet og en tilhenger med instrumenter til en hytte oppe i Alaskas villmark. Her blant bjørner, Lars Monsen og myggsvermer brukte han et semester til å spille inn musikk for det som har blitt Dance Party In The Balkans. Vel hjemme i varmere strøk fikk han med seg – ikke uventet – blant andre Condon fra Beirut og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw for å ferdigstille prosjektet. Resultatet bør tilfredsstille skoleledelsens sensorer, og Bethancourt fortjener A i karakterboken for sin kreativitet.

Det vil neppe dukke opp en eneste omtale av denne platen uten at Beirut dukker opp som referanse. Heller ikke her. Men nå skal det til Bethancourts fordel sies at han ikke kloner Beirut, de mange parallellene til tross. Alaska In Winter er mer elektronisk og beatbasert i uttrykket. Bethancourts bruk av synther, trommemaskin og vocoder skaper en litt merkelig hybrid av tradisjon og nyskapenhet der arabiske eventyr liksom snor seg i de moderne bygater og gamle sigøynersagn suser i grantoppene. Beirut og Bethancourts veier krysses nok i korte øyeblikk, men de svinger raskt hver til sitt.

Dance Party In The Balkans er ingen festplate for bryllupet (en av låtene heter passende nok ”Wedding Song At Cemetery”). Melankolien og lengselen henger over melodiene slik vi vet de liker det østover, Bethancourt svaier med trærne mer enn å ramle over bordet i vodkafylla. Kanskje det er tiden i Alaska som har bidratt til det noble, majestetiske preget, kanskje det er bakgrunnen fra sør som skaper varmen og nærheten, kanskje dette bare er geografiske myter. Men platen preges nettopp av noe storslagent og lengtende, samtidig som Bethancourt lykkes å gi dette en varm form, tidvis elektronika med et humant ansikt, tidvis indiefolk med urbant skjær.

Det settes en høy standard med salige ”The Homeless And The Hummingbirds”, der flerstemt sang, mariachi-trompet og franske beats smelter sammen på løfterikt vis. 13 låter senere forlater vi Brandon Bethancourt med et smil om ansiktet, dog uten at øyenbrynene presser mot hårfestet. Dette til tross for en rekke fine øyeblikk. Platen strekker seg ikke akkurat mot noe klimaks, og den dovne, litt dvelende tilbakeholdenheten kan sikkert virke søvndyssende for enkelte. Den sammenhengende flyten (låtene sklir ofte over i hverandre) og det finvevde lydbildet er nok mer slitesterkt enn enkeltspor her, men hør nydelige ”Horsey Horse”, ”Lovely Lovely Love” og sakrale ”The Beautiful Burial Flowers We Will Never See” så er du nok trolig solgt. Du også.

Herman Dune: Mas Cambios (Track & Field, 2003)
Fortauspoesi fra gyngestolen
Denne svensk/sveitsiske trioen har spilt inn sitt fjerde album i Brooklyn. Herman Düne er ikke fremmede for å invitere andre musikere med på samspel, og under besøket sommeren 2002 fant de særlig tonen med deler av bydelens fargerike Antifolk-krets, i folk som Jack Lewis, Prewar Yardsale, Diane Cluck og Turner Cody. Det preger Mas Cambios på en heldig måte. Her hører vi både folkelig visesang, landlig indiepop og melankolsk lo-fi i en meget trivelig kombinasjon, bordplassert sånn cirka mellom St. Thomas, Mendoza Line, Will Oldham og Silver Jews.

Mas Cambios er en naturlig småskranglete affære med ubestridelig sjarm og vinnende vesen. Det er noe likesælt over den såre vokalen og den enkle, nesten minimale stilen med et par kassegitarer og bongos som basis. Gode melodier hjelper selvsagt, og det gjør også The Flower Choir Ensemble som kommer inn med harmonisk koring og litt klapping ved flere anledninger. Antifolk-koret skaper en stemning som faktisk ikke er helt ulik den vi husker fra Bonnie Prince Billys Ease Down The Road. Men Mas Cambios er ikke riktig så leirbålaktig. Den store byen har vært en tydelig inspirasjon for våre venner, som heller søker rytmen til en gatesmart hipster fra Brooklyn. Tonen er gjennomgående tilbakelent, men blikket er årvåkent og pennen skarp, asfalten er het og kaffebarene ligger på rekke og rad. De humper gjerne nølende avsted, men kommer alltid ut av det på en ’cool’ måte, til og med når de lar en småsur blokkfløyte være soloinstrument (”Red Blue Eyes”). Jeg kan styre meg for de mest poppa låtene, som Belle & Sebastian/Jonathan Richman-lignende spor som ”In August” og ”At Your Luau”. For mer langsom tristesse anbefales for eksempel ”Winners Lose” og ”So Not What I Wanted” (med Diane Cluck), samt en smak av litt sorgtung landsbyidyll (”With A Fistful of Faith”, ”The Static Comes From Broken Heart”, ”Show Me The Roof”) som preger så mye av Brooklyn-scenen i disse dager.

Mas Cambios er kanskje ingen viktig plate for de mange. Men den er akk så velegnet som selskap i gyngestolen på takterrassen. Da går det også an å synge litt med, mens man ser menneskene virre som maur langt der nede. Så kan man stemme i på ”So Not What I Wanted” og la blikket vende oppover – og det er som om stjernene er kommet litt nærmere.

The Soft Pack: s/t (Heavenly, 2010)
Party Like It’s 1986
Det gis ut for mye musikk i alle kompassretninger til å beskrive noe som ’bølge ditt eller bølge datt’, men det er i hvert fall mulig å merke seg en rekke band den senere tiden som lar seg påvirke av harmløs solskinnspop og punka garasjerock i ulike sjatteringer. The Soft Pack har funnet sin vei inn i dette mylderet, og uten å ty til annet enn gamle knep har de her sendt fra seg en positiv debutskive som raser avsted på 30 underholdende minutter.

Enkelte vil nok vite at The Soft Pack tidligere gikk under navnet The Muslims, men grunnet såkalt ’åpenbare årsaker’ valgte de etter et par singler et mer nøytralt navn. Debutplatens beste låt er da også nettopp fra muslimtiden, og jeg snakker da om avslutningen ”Parasites”. Her legger kvartetten seg godt til rette med et målrettet, primitivt beat som drar veksler både på The Fall og The Cramps. The Soft Pack sitter med gamle kort på hånda, dette er retro så det holder. Flaks for omtalen at denne anmelder har hjerte svært nær bandets uttrykk, som er et destillat av amerikansk rock fra Velvet, via Modern Lovers og frem mot 80-tallets undergrunnsrock og 90-talls harDCore (Girls Vs. Boys’ Eli Janney har produsert). Men de vitner også om at det er fullt mulig å lage ’gubberock’ uten at det blir altfor støvete. Bandet fra Sør-California har en frisk tilnærming til historien. Hør den overstrømmende åpningen ”C’mon”, som på en god dag er en varm miks av tidlig R.E.M og The Replacements, og som i litt mørkere humør mest bare blir til dusinvare-poppunk. Det samme referansebildet dukker opp på ”More Or Less”, og det slår meg her at The Soft Pack bare er litt slappere lyd unna å skape det autentiske 80-tallssoundet, dette sjarmerende skakke med en slags naiv desillusjonisme som preget tiden. Sjekk også gjerne ut de litt mer hissige ”Pull Out” og ”Flammable” der de viser sine San Diego-røtter. Selv om da ikke glefser like saftig fra seg som Hot Snakes eller Rocket From The Crypt.

The Soft Pack virker ikke å ha noen voldsomme ambisjoner utenom å spre noen minutter med vibrasjoner fra en svunnen tid – fra et sted der solen aldri går ned over forstedsgarasjene som liksom innbyr fire unggutter til å plugge inn, skru opp og slynge ut sin frustrasjon mot verden utenfor. Og akkurat det er jo like tidløst som rocken selv.

Tapes ‘n Tapes: The Loon (2005)
Loon Tunes
Dette Minneapolis-bandet har levert et aldri så lite gullkorn av en skive i indierockens hederstegn. Det er ikke noe eksepsjonelt over The Loon, det er ingen plate som vil sette dype spor i rockhistorien eller som staker ut nye retninger for fremtiden. Den er ikke krevende å sette seg inn i eller utfordrende å lytte til, ingen uprøvde grep foretas. Men det er med dette relativt grunnleggende og enkle utgangspunkt Tapes ‘n Tapes faktisk har sin styrke. Nå er det selvsagt ikke nok å kunne sin Talking Heads, Pixies, Pavement eller Violent Femmes for å levere holdbart materiale, men det er et veldig bra startsted. Vi krever også en frisk tilnærming og ikke minst låter som holder mål. Når Tapes ‘n Tapes har alle disse faktorene på sin side, så er det klart at vi her står overfor en av de bedre debuter i kategorien, av et band som må omtales som mer enn lovende.

The Loon viser de en riktig fin blanding av ungdommelig rastløshet, snublende nerdesjarm og viril glede som i all hovedsak faller heldig ut. Fans av nyere band som Franz Ferdinand og Arcade Fire vil sikkert omfavne dette med varme, men jeg hører også klare spor av band fra litt lengre tilbake i tiden. Man tar seg å minnes Pixies frese i vei med ”Mr. Grieves” når de fyker avgårde med platens to beste spor; ”Insistor” og ”Cowbell”, to umiddelbare favoritter som tjener som påminnelse om hvor medrivende og uimotståelig tre minutter med nervøs poplykke kan være. Mer Pavement-inspirerte øyeblikk som ”Omaha” (den smelter som is på tungen en varm sommerdag) og ”Buckle” (som sprader fra hujende barnslighet til gyngende melankoli) er også mer enn vellykket.

The Loon skjuler noe mindre essensiell andresortering, instrumentale ”Crazy Eights”, halvtreige ”Manitoba” og ”Jakov’s Suite” fra deres tyngre side er en trio som ikke blender oss helt. Men aldri faller The Loon med begge beina ned i den grå, intetsigende gjørme. Der det skorter på musikalsk galskap, hvasse tenner og mer skarpsnodde, minneverdige tekstlinjer, tar de igjen på ektefølt sjarme og melodisk glede. For Tapes ‘n Tapes forsøker ikke å tilsløre hvor de kommer fra eller hva de gjør. Det er en uforfalsket glød over The Loon som i hvert fall har gitt denne anmelder mer enn en ordinær dose poplykke.

Utgitt på sitt eget selskap i Minneapolis, og tilgjengelig stort sett via bandets egen hjemmeside, kan The Loon ende opp som en obskuritet i Minnesota og omegn. Måtte det ikke skje. Med linjen ’We still belong in Houston, In Oslo’ ønsker vi bandet velkommen til Øyafestivalen 2007?

The Unicorns: Who Will Cut Our Hair When We’re Gone (Alien8, 2003)
A Magical Mystery Tour
Hver sommer sitt soundtrack, hver sommer et nytt, friskt bekjentskap. Sommeren 2004 kan like gjerne tilhøre The Unicorns, i hvert fall for oss som smører oss inn med solfaktor av det mer indiebaserte merket. Nå er det ikke helt korrekt å omtale Who Will Cut Our Hair When We’re Gone som et sommeralbum, det kom ut i statene på tampen av 2003, men uten skikkelig distribusjon her til lands er nok albumet fortsatt upløyd mark for mange. Og tonene som skjuler seg bak regnbuen inneholder mengder av solskinn.

Canada har i det siste markert seg som leverandør av en rekke kvalitetsband (Hot Hot Heat, Broken Social Scene, Soft Canyon, The Hidden Cameras, Stars). The Unicorns er enda et navn i rekken, selv om bandnavnet mer hinter om et glemt progband fra 1974. Disse enhjørningene her spiller en form for kandisert psykedelia på lykkepillerus, fengende powerpop uten et eneste refreng, lettfattelig og fantasifullt fra ende til annen er denne platen velegnet for gjentatte opplevelser. Om Animal Collective driver naturrocken ut mot nye jorder, forsøker The Unicorns å gjøre noe av det samme med den corky indiepopen. De går i hvert fall på med samme offensive og uredde vilje. Det er nok ikke umulig at disse ungguttene har skulket skolen for å lytte til Elephant 6-band som Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control, kanskje har Grandaddy, Weezer og Ween også sneket seg opp på tallerkenen. Jeg tenker av alle ting litt på salige The Auteurs og glemte Supernova på en del stykker, Wayne Coyne paret med Doug Martsch på andre.

Ikke alle låtene slår meg i bakken av beundring, det blir noe tivoli og barnslig uhøytidelig kvasi-særegenheter særlig midtveis, men i det store hele er dette en overskuddsopplevelse av mangeartet lo-fi pop. Ja, en dose politisk kritikk i ”Tuff Luff” (’So blow your head on the turn of the fan/ Don’t put another down payment on the oil of Iran’) kommer også inn mellom spøkelsestrilogier, dårlig rap og en litt irritabel krangel mellom en stjerne og hans fan (”Child Star”).

Det hele holdes i tømmene av de to barndomsvennene Nicholas Diamonds og Alden Ginger, som trakterer et vell av instrumenter, det være seg sure fløyter, trommemaskiner, lekeorgel, gamle synther og trekkspill. Legg til godt humør og klapping, harmonisang og generelt uforutsigbare innspill og brede smil så kapsler det inn det meste av platens innhold. Den selvforklarende ”I Was Born (A Unicorn)” kan stå som eksempel på det:

We’re the Unicorns,
We’re more than horses,
We’re the Unicorns,
And we’re people too!

Det er lov å være noe skeptisk til hypen som herjer rundt bandet, og kanskje er The Unicorns glemt allerede neste sommer. Men jeg tror sannelig Who Will Cut Our Hair When We’re Gone varer til langt ut i oktober og neste hårklipp. Og det er perfekt nok akkurat nå.

James William Hindle: Prospect Park (Badman, 2003)
En fin spasertur i parken
Prospect Park er James Willam Hindles andre utgivelse siden den selvtitulerte debuten fra 2001. Med denne har briten igjen levert en sval sommerbris av en plate, der duse arrangementer og behagelige, melankolske melodier står i sentrum. Hindle er mildere stemt enn den gjengse singer/songwriter i folk-avdelingen, og har tidligere tolket artister som Glen Campbell, Bee Gees og John Denver. Det beskriver noe av hans musikalske startkapital (og vi kommer vel ikke utenom de store denne gangen heller; Dylan, Drake og Young, hør særlig den gromme gitarlyden på ”You Will Be Safe” og ”Hollow Bodies”).

Grønne, vennlige Prospect Park er et trivelig sted å legge søndagsturen, og her møter man gjerne venner som Hayden, Radar Bros., Iron & Wine og Elliott Smith. Hindle har dessuten invitert halve Brooklyn på picnic og folk fra The Ladybug Transistor, Essex Green og Aden gjør sitt til å prege hans låter med sin urbane folkstil. Særlig hørbar er Julia Rydholms fiolinspill og Sasha Bells piano/orgel – hun kunne forøvrig med hell skjenket oss litt av sin fagre stemme. Det er en letthet over Prospect Park, ikke i form av billige poenger, men i form av en ubesværet stemning og enkle, vemodige melodier. Hindle synger avslappet og døsig, som om han ligger på ryggen og bare lar ord og toner komme ned fra himmelen og musikerne tar aldri grep for å få ham på beina. Han har gitt plass til hint av twang som gjør låter som til en riktig så slentrende spasertur på 35 minutter, der ”The Great Woodland Summer” og ”Doubt” står som den beste biten.

Prospect Park blir likevel ikke noe stort mer enn en behagelig drøm om den kommende sommeren, mer enn selve smaken av den.

Adrian Orange & Her Band: s/t (K, 2007)
Fremmede klær
Han kan jo ikke synge noe særlig, den godeste Adrian Orange. Hans frie tilnærming til klang og toner fungerer fint når han driver med sitt mer lo-fi baserte visemakeri, men som storbandleder faller han litt gjennom. Det er synd, men et faktum som trekker ned på denne platen. Adrian Orange (fra Thanksgiving) kommer fra samme krets oppe i det nordvestlige hjørnet som har fostret Calvin Johnson og Phil Elvrum (begge er med her), og han har definitivt lært et og annet fra denne kanten. Med konstellasjonen Adrian Orange & Her Band forsøker han å utvikle sitt musikalske språk en god del. Her blir hans viser omgjort fra sprukkent viseknitter til groovy africana med en bøling av hornblåsere, vokalister og slagverkere. Ideen er god, men gjennomføringen når ikke helt fram til mål. The Ex sitt samarbeid med etiopiske Getachew Mekuria er et strålende eksempel på at det er mulig å fusjonere ulike stilarter, uten å trekke den sammenligningen for langt. Orange har ikke den samme pondusen, han er mer som en Will Oldham eller Jonathan Richman som har gått seg vill i jungelen, skjønt mange vil sikkert også bli sjarmert av hans sjanglete vokalfremføringer rundt det kompetente bandet. Jeg finner den ofte som et irritasjonsmoment. Når det er sagt, det er en del fete øyeblikk her. Gi ”A Flower Is Mine” en annen røst, så har vi en floorfiller når som helst. Koret som kommer inn på ”Give To Love What Love’s” slår aldri feil, med den påfølgende saksofon-soloen til Ben Hartman som perfekt avrunding. Det fyldige orgelet som pumper inn mot slutten av ”Then We Play” oser av svetten til Booker T.

Orange er fremdeles veldig ung, og han fortjener en tommel opp for å prøve ut slike ting. Han trenger, litt fleipete sagt, bare å bytte ut seg selv for å få det hele til å sitte skikkelig.

Owen: (the ep) (Polyvinyl, 2004)
Frokostgjesten
Mike Kinsella sitter ved kjøkkenbordet, mens han grunner over livets gang:

I eat with these crooked teeth
Tomato soup and grilled cheese
You already know that cause you used to dine with me
Do you remember?
I listen to the same old CD’s
New Order and Morrissey
…I thought I’d be singing a different tune by now…

Kinsella har i årevis vært en del av Chicagos emosjonelle rockdistrikt, involvert i band som Joan Of Arc, Cap’n Jazz og American Football. Når broder Tim ikke henger rundt så jobber Mike under artistnavnet Owen, som har to plater bak seg. Med Owen får lillebror vist sine evner fra en mer tander og nedstrippet folkbasert singer/songwriter side, nærmere beslektet Elliott Smith, Joe Pernice og Mark Kozelek enn hans andre bandprosjekter. Temaet på (the ep) er den tilbakevendende håpløse romantikken, sett fra en barkrakk, frokostbordet eller i en bok av Raymond Carver: ’You pull out the Carver book you grabbed before leaving. It’s then you realize: In this, too, she was right.’ Uten å være pretensiøs eller melodramatisk, tegner Kinsella små hverdagsbilder det er lett å relatere seg til.

(the ep) regnes som et mellomspill mellom No Good For No One Now (2002) og hans kommende fullengder høsten 2004. På denne lille, trivelige platen har han fått med seg blant andre Cale Parks (Aloha) på trommer, Bob Hoffnar (Hem, Mendoza Line) på pedal steel og et par andre som trakterer ulike former for strykere. Han presenterer fem korte, stillferdige spor med søvnig, tidvis gråtkvalt, stemme og uanstrengt akustisk gitarspill, backet av kvitrende instrumentering og lette rytmer. Kinsella fyller sin solbrisne viser med sår melankoli, og det er i dette skjæringspunktet han lykkes å komme oss nær. De hardeste kantene serveres på ”Skin And Bones”, men antydningen til svømmende fuzzgitarer driver bort på lette skyer med platens flotteste bidrag, ”In The Morning, Before Work”. Med pedal steelen til Hoffnar skapes en vemodig landlig stemning. ”Breaking Away” og ”That Mouth” er mer nedstrippet med kun kassegitar og litt stryk, og står frem som to intime viser uten forstyrrende fakter av noe slag. På ”Gazebo” vender el-gitarene tilbake, men langt bak i lydbildet, uten å virke truende. Vi etterlates egentlig med et utilfredsstilt behov for mer av Mike Kinsellas klimpring og fine historier. Selv om (the ep) ikke skinner med voldsom glans nok til at den vil bli noe mer enn et hyggelig selskap til en kort frokost.

Bjørn Hammershaug

Reklamer