Wrong Side Of The Woods

17/08/201416/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The circle is vicious of
Thoughts altogether vain
Haunted by battles lost
Still living on Idian land
I clap my dirty hands
Given over to self and left
To own devices
A quaking in the person

All his glory
All his glory
(David Eugene Edwards)

Woven Hand: Mosaic (Glitterhouse, 2006)
Woven Hand er i ferd med å etablere et minst like sterkt navn som 16 Horsepower. Det er en slags innbitt viljestyrke og en voldsom tyngde som rir David Eugene Edwards, og han blir ikke mildere stemt med årene. Jeg minnes fremdeles hans gnistrende solo-opptreden på John Dee i 2004 med en blanding av redsel, dyp respekt og sitrende glede. Etter en barnepreken med broder Danielson og søndagsskole-pastor Sufjan Stevens – i seg selv en fullverdig konsert – kom Edwards inn som en svovelpredikant fra sør, frådet rundt munnen, med rødglødende øyne og talte til oss i tunger gjennom en konsert som fremdeles sitter dypt i ryggmargen. Det er ikke noe godmodig pludring rundt hans tro. Det er ’the real deal’ fra bedehusets aller mørkeste skygger.

Med Mosaic viderefører Edwards en stil som har blitt hans egen, der nærmeste beslektede artist like gjerne kan være Nick Cave, med en blanding av gretten americana, gotisk gospel og morken sørstatsmytologi. Røttene finnes i fjellsidene, i isolerte landsbyer uten strøm, der musikere samles på en veranda nattestid med banjo, fele og enkle rytmeinstrumenter. Spartansk og nakent, og med tekster som banker på dørene med en hvass ljå. Likevel, eller derfor, er det så medrivende og hjertefølt – jeg vil kalle det vakkert, andre vil nok hevde det blir for beksvart og dystert.

Låtene hugges ned på en solid stabbe og etterlater seg merker som ikke lar seg fjerne. Kunststykket til Edwards er at han tar med seg denne huggestabben ut i verden, ruller den rundt fra Transylvania til Tennessee, han rir om natten mellom det hellige land og høylandet, og slumper jammen innom en middelaldersk ballade på sin søken etter the wrong-eyed Jesus. Det er en lang åndelig reise, menneske, det er en tung bør han frakter med seg.

Mosaic er framført med dypt alvor – men den vil gi stor glede til deg som lytter.

Papa M: Dial M For David Pajo
David Pajo fra Louisville, Kentucky er kanskje ikke et “household name”, men mannen har vært involvert i mye av den mer spennende delen av rockscenen helt siden slutten av 80-tallet, og spilt med band som Slint, Tortoise, Stereolab og Will Oldhams Palace. Under kunstnernavnet M har Kentucky-mannen gitt ut plater siden 1995, både som M, M the Thirteenth Letter, Aerial M og nå altså Papa M – ingenting å si på fascinasjonen for den mystiske bokstavem.

Live From A Shark Cage (Domino, 1999)
Pajos Papa M utforsker gitarens elektro-akustiske muligheter på en behagelig måte. Viljen til eksperimentering er alltid tilstede, og Live From A Shark Cage er aldri kjedelig å gå inn i og lytte til. Spennvidden er stor, men med en distanse til Slints emo-core, og mer mot et eget, mer arty folk-uttrykk. Enkelte steder trås krautrocken varsomt på tærne. Dette gjelder særlig flotte ”Drunken Spree” som lik Neu! og Faust i sine glansdager bygger seg opp gjennom en enkel, tilsynelatende statisk, 4/4 rytme. Da trommene endelig løser opp låten skikkelig, da er den slutt. Monotonien kan drives til det ytterste, som på kvarterlange ”I Am Not Lonely With The Cricket”. Her sentreres all energi gjennom gitaren, på en nesten plagsom naken måte. På ”Crowd Of One” bygges låten rundt telefonsvareren til Pajos avdøde bestefar, og det sjeldne vokalsporet gir en merkelig, men effektiv dunkel effekt. De hypnotiske melodiene kommer tydeligere frem i ”Knocking The Casket” og ”Up North Kids”, som mest av alt minner om tradisjonell amerikansk folkemusikk i Appalachenes dalefører, hvor Pajo geografisk hører hjemme. Ved å veksle mellom klanger, rytme og melodi skaper han sitt særpreg som gitarist i grenselandet mellom folk, avantgarde og rock. Dermed plasseres han gjerne i den genreløse genren post-rock. Pajo har nok forøvrig mye å takke foregangsmannen John Fahey for, som utførte lignende grep på sin gitar allerede på 50-tallet.

Dette har blitt en svært vakker og stemningsskapende plate, av en artist flere og flere ser kvalitetene i. Låtene hans er å finne blant annet i Harmony Korines langfilm Julien Donkey-Boy og i en BBC-serie om moderne arkitektur, This Is Modern Art.

Et sted mellom dunkel undergrunn og dandy overklasse, altså.

Whatever, Mortal (Domino, 2001)
Siden Live From A Shark Cage har David Pajo begynt å ta i bruk stemmen (Papa M Sings EP, 2001) noe han fortsetter med på Whatever, Mortal. Han har da heller ingen grunn til å skjule den mørke, klare vokalen, som ikke har det store særpreget (verken på godt eller vondt), men minner mest av alt om en blanding av Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews). Det gjør jo musikken også.

De 13 (jøss) låtene tydeliggjør Pajos sans for folk-musikk, og han har lagt mindre vekt på de moderne og eksperimentelle elementene som preget Aerial M og andre prosjekter. Han har tidligere vist seg som en svært dyktig gitarist med evner til å dominere hele plater med sitt spill. Pajo utfordrer derfor seg selv på ny denne gangen med å sette melodiene i fokus ved hjelp av helt enkel instrumentering. Selvfølgelig lykkes trollmannen også med dette.

Det settes en alvorlig standard med en banjodreven og naken versjon av ”Wayfaring Stranger”, titulert ”Over Jordan”: ’I am a whore/ wayfaring stranger/ travelling through this town alone/ there are no drugs/ no fear of danger/ in that gold land/ that I call home…’ som platen innledes med. Det er en vise om å komme hjem, der hjem må være et sted mellom Jordan-elva og Appalachene. Fylt av vemod, løfter og bibelsk språk og referanser er den et anslag i grenselandet mellom bibelbelte og revolverbelte. Det er en tråd som går igjen på hele skiva.

På ”The Lass Of Roch Royal” føres den gotiske folkstemningen enda et hakk dypere, med dunkel koring av Will Oldham, banjo og nitrist regnvær. Den samme tunge stemningen finner vi også på ”The Unquiet Grave”. Med ”Beloved Woman” hentes el-gitarene fram for et sjeldent besøk, uten at skjørheten forsvinner. Lettere og nesten lystige viser som ”Many Splendored Thing”, ”Glad You’re Here With Me” og ”Purple Eyelid” bærer mye slektskap til nevnte Oldham og hans relaterte prosjekt Bonnie Prince Billy. Det betyr enkle, sorgtunge melodier som ikke er country, ikke er folk og langt fra vanlig rock, og som derfor tåler gjentatte lyttinger både på porchen og rundt peisen.

Når den beske munterheten forlates fremstår Papa M som et svært mørkt prosjekt, som i ”Sabotage” – en naken låt som minner om Smogs mindre hyggelige stunder. Den sklir over i platens merkeligste parti, hvor Pajo igjen viser sine fingerferdighet, denne gangen på sitar. Han tyr også til mer utagerende strengleik på andre spor. ”Krusty” og ”Tamu” minner mest om soundet fra …Shark Cage, støybelagte intrumentaler uten start og ende, eller en klart definert melodi, der han jammer seg langt inn i John Faheys evige jaktmarker.

Markku Peltola: Buster Keaton Tarkistaa Lännen Ja Idän (Ektro, 2006)
Markku Peltola kjennes nok best som skuespiller, kanskje særlig i kraft av sin hovedrolle i Karusmäkis storveise Mannen Uten Minne: Filmen om steinansiktet M som blir slått ned, mister hukommelsen og starter et nytt liv i utkanten samfunnet. I en av dens mange minneverdige scener – nærmest tablåer – går han inn i øvingslokalet til et Frelsesarmé-orkester, og oppfordrer dem til å endre musikkstilen:

– Har dere aldri tenkt å utvide repertoaret med rytmisk musikk?
– Nix. Hvorfor det? Vi spiller alltid sånt som dette.
– Jeg har plater hjemme. Blues, rhythm’n blues, rock’n roll. Dere må gjerne komme å høre på.
– Hvorfor ikke, når vi har fri. Men her er det ganske strikte rammer for hva som skal spilles, svarer den mimikkløse uniformerte gitaristen.

Resultatet blir selvsagt at orkesteret får en musikalsk åpenbaring, og påvirket av ’rytmisk musikk’ framstår de snart i en ganske annen drakt som blir en stor suksess på fyllinga.

Det er tydeligvis mer enn bare skuespill dette, for Markku Peltola har selv en egen musikalsk karriere som gitarist, i en stil som lener seg mot mange retninger av ’rytmisk musikk, uten strikte rammer’. Buster Keaton Tarkisataa Lännen ja Idän er etter hva jeg vet hans andre soloplate (merk at Buster Keaton gikk under navnet ’the great stone face’, så det må vel være lov å gjette at han er et forbilde). På disse ti instrumental-låtene har han fått med seg folk fra ulike deler av Finlands levende musikkscene, og laget et album hvor vi finner både dub, ska og tango, med elementer fra krautrock og surf. Meget delikat og stilsikkert fremført, der 13 minutter lange ”Juuri Näin!” er et klart høydepunkt. Her går det i retning av reggae-kraut i møte med afrikansk karavane-blues spilt inn på Moskva Bar i Helsinki – tenk Neu! i en hypnotisk jam-session med Tinariwen som du aldri vil skal ta slutt.

Selv om ”Juuri Näin!” stikker seg ut som den mest minneverdige, så er det mye annet gromt blant de ni sporene. Det går i hovedsak langs samme linjer som nevnt ovenfor, uten de store fakter eller voldsomme kunststykker, og med noe av den samme ’deadpan’-utførelsen som kjennetegner Peltulas spillestil. Låter som ”Striptease” og ”Lex Plays His Luthor’s Space” hører hjemme på jukeboxen i Mannen uten minne, eller den type buler som Karusmäki har karikert i en årrekke. Brødrene har i sterk grad bidratt til å forme omverdenens syn på Finland som en nasjon bestående av halv-alkoholiserte tause menn og kvinner som står fast i tiden rundt 1960. Peltolas musikk har også filmatiske kvaliteter, og det er i første rekke lignende bilder som kler musikken han fremfører. Her klynger de kjærlighetshungrige seg til hverandre i en siste dans før lysene slås på, flaska tømmes med stoisk ro og hverdagen vender tilbake i all sin tyngde. Blant respatex-bord og sigarettrøyk står Markku Peltola og hans orkester, dresskledde og med brylcreem i håret, og vitner om at finnenes tilbakeholdne og ordløse kultur kanskje ikke bare er en myte.

Greg Malcolm: Strengelangs
Greg Malcolm fra New Zealand er en meget interessant, om noe underkjent gitarist som gjennom en årrekke har markert seg som original og tidvis nyskapende både i formuttrykk og utøvelse. Han har spilt en del i Norge, blant annet på Safe as Milk-festivalen, og alle som har sett Malcolm live husker det lenge etterpå. Han trakterer tre gitarer, gjerne samtidig, og benytter ymse objekter (fjær, strikker etc.) for å skape sitt uttrykk. Resultatet av hans enmannsorkester blir pulserende, organisk og nettopp hypnotiserende, fundert i Takoma-skolen men hele tiden søkende videre utover.

Les intervju med Greg Malcom

Hung (Celebrate Psi Phenomenon, 2006)
Det er ikke enkelt å klistre en bestemt genrelapp på Malcolms musikk, ei heller å finne helt opplagte inspirasjonskilder. Og det er egentlig veldig fint. Her er elementer som tilhører både drone, etnisk/folk og avantgarde, improv, raga og jazz. Malcolm ble i ung alder interessert i eksperimentell musikk, John Cage, Harry Partch og Keith Rowe er viktige for ham, men han hører også på og lar inspirere av alt fra Folkways-utgivelser til koreansk folkemusikk. Dette brede spekteret kommer også til uttrykk på Hung, en plate som er mer meditativ enn de ofte forrykende konsertene til dette enmannsorkesteret. Det er heller ikke totalt overraskende at han har spilt med f.eks. Ivar Grydeland/Ingar Zach og japanske Tetuzi Akiyama – for å fylle ut bildet ytterligere.

Det er låter her som ikke ligger langt unna Appalachene og amerikansk primitiv folk, som John Fahey og Robbie Basho representerer, men Malcolm tar i større grad bruk av objekter (fjær, klinkekuler, mikrofoner, blitzlamper) som sikrer både en stor rikdom i lydbildet og ikke minst en stadig frisk og fornyende energi som ligger i det uventede. Det er noe av dette “sjansespillet” som gjør konsertene hans alltid interessante, og jeg mener han har lykkes å overføre dette på en god måte også på Hung. Som han selv sa i et intervju med undertegnede: ’It’s kind of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.’

Hung er altså spilt inn live og på samme måte som konsertene hans, uten benyttelse av ’processing or electronic effects’. Materialet ble sendt over til Campbell Kneale (Birchville Cat Motel) og hans Celebrate Psi Phenomenon som står som utgiver. Kneale har sydd det sammen til 10 spor på skjønnsomt vis, og skapt en helhetlig plate av disse improviserte stykkene. Den kommer for øvrig i et nydelig dekorert pappcover.

Leather And Lacy (Interregnum, 2009)
Tittelen henspiller på den amerikanske saksofonisten Steve Lacy, og alle låtene her er bygget over hans komposisjoner og fremført live på Wellington Jazz Festival i 2006. Malcolm gjør rede for sitt langvarige forhold til Lacy i den underholdende omslagsteksten, og understreker blant annet at Leather And Lacy ’aims to transform the tunes while maintaining a spirit true to the original’. Jeg kjenner ikke Steve Lacy godt nok til å si om det er vellykket eller ei, og får nesten vurdere resultatet som en ordinær Malcolm-skive. Og slik høres den da også ut. Folkdroner og rytmisk støy erstatter et ordinært saksofonbasert jazzuttrykk, men en mer impresjonistisk tilnærming enn tidligere noteres i hvert fall. Gradvis oppbyggende gjennom repeterende temaer skaper Greg Malcolm noe særegent som egner seg veldig godt i lange komposisjoner. Timinutteren ”The Crust” sammenfatter mye av det som er så besnærende, ikke bare med denne platen, men med Greg Malcolm generelt. Dette er ikke musikk som er egnet for overfladisk sveip, men med et par gode hodetelefoner og lukkede øyne tar den form som finner stadig nye fasonger.

Lisa O Piu: When This Was The Future (Subliminal, 2009)
Psych-folken har langt bedre vekstvilkår i Sverige enn i Norge. Det går nærmest en ubrutt linje fra visesangerne, via progen og opp til dagens retrosøkende skjeggebuser og nyfolkere over kjølen som ikke har noen umiddelbar parallell her i landet. Mest kjent og anerkjent fra de siste årene er vel fabelaktige Dungen, som kan knyttes opp til nok et trivelig bekjentskap i Lisa O Piu fra Stockholm-området.

Hovedpersonen heter Lisa Isaksson, vokalist og gitarist, på det som meg bekjent er en debutplate. Hun har vokst raskt fra å være en hesteinteressert pike fra landet som fant morens gitar på loftet til å turnere med Roger Wootoon fra Comus og stable et eget band på bena. Hennes Piu inkluderer folk fra nevnte Dungen, som omgir henne med melltron, zither, fele, fløyte og i det hele tatt et riktig så vakkert pastoralt lydbilde av den bedagelige sorten. Isaksson selv synger litt drømmende, men tilstedeværende innyndende, og når hun forlokkende lover at ’we’re gonna play the most wonderful music you’ve ever heard/we’re gonna make you dance until you fall apart’ så er det et løfte som egentlig oppfylles der og da (vel, dansing blir det ikke så mye av, men vakkert er det).

Fra det brunfargede omslaget og dyre- og platetegningene på innsiden, til den retro tittelen, er When This Was The Future en erketypisk nyfolkplate, som kanskje hadde vakt større oppmerksomhet om den hadde kommet for fem år siden (eller enda bedre, vært en hidden treasure fra 1969, plutselig gjenfunnet og reutgitt). Dermed sier det litt om platens karakter at den står seg godt også uten disse rammer. Hadde Lisa Isaksson sunget på svensk hadde jeg kanskje gått ned i knestående, mer enn at tankene flyr til artister som sikkert har inspirert henne. When This Was The Future er på sitt beste en plate av spartansk ynde, med et knippe gode låter (”The Party”, ”Cinnamon Sea”). I løpet av den relativt korte spilletiden skjuler det seg også spor som lener seg mest på en genretrofast fremføring som er lekker, men uten de store overraskelser eller små, hemmelige rom til å løfte seg. Men jeg spår Lisa Isaksson og hennes nydelige røst en god fremtid, og tipper hun vil vokse ytterligere som artist og låtskriver.

Harris Newman: Non-Sequiturs (Strange Attractors Audio House, 2003)
Harris Newman fingerspiller akustisk gitar med stålstrenger og ’open tuning’, og er, for å bli ferdig med det opplagte først som sist; en elev av John Fahey. Og en dyktig sådan. Selv om likheten til den store gitarmester er nærliggende tar Newman såpass solid grep om sakene selv at det vil være for enkelt å kalle ham en ren kopist. I den sammenheng er det verd å få med seg at Strange Attractors Audio House også har gitt ut plate med Cul De Sac, anført av Glenn Jones som en av vår tids store Fahey-studenter. Deres The Epiphany Of Glenn Jones (med Fahey som gjest) har sine fellestrekk til herværende plate. Det får nå så være, la oss like gjerne slå oss til ro med at Harris Newman henter inspirasjon fra Fahey, og heller konsentrere oss om å lytte til det han har å tilby på Non-Sequiturs. Det er nemlig en ganske strøken debutplate, dette.

Non-Sequiturs er spilt inn i Montreal tidlig på vinteren 2003 sammen med Bruce Cawdron (Godspeed You Black Emperor, Set Fire To Flames) som spiller ulike rytmeinstrumenter, og – i likhet med Newman – lap steel. Ut fra takkelisten å dømme og i kraft av sin stilling som lydtekniker hos Grey Market Mastering har Newman minst ett ben innenfor hjembyens indre musikalske sirkler, med særlig nære relasjoner til det eksperimentelle folkbandet Sackville (som bassist). Han turnerer dessuten med artister som Hangedup, Frankie Sparo og Polmo Polpo fra samme scene. Montreal har de siste årene gjort seg svært bemerket som eksportør av eksperimentell post-rock, og selv om Harris Newman ikke kan kalles en konvensjonell gitarist hører han mer hjemme i en tradisjon som bygger på blues, bluegrass og folk. Basert på kjente strukturer skaper han et eget uttrykk, enten det er gjennom drivende gitarteksturer eller mediterende droner på disse 11 sporene. Det er i skjæringspunktet mellom gamle tradisjoner (Appalachian-style), østlig påvirkning og evnen til å flette inn påvirkning fra nyere komponister (Loren MazzaCane Connors, David Pajo, Steffen Basho-Junghans) Newman etterlater sin signatur. Noen ganger går han seg litt i vill i sin egen skog, særlig på drøyt kvarterlange ”Forest For The Trees”. De andre komposisjonene er relativt korte og fokuserte, og med stadig variasjon gis et fortettet uttrykk til en stil som ellers gjerne kan bli ganske ensformig.

Uten å selv være en kyndig gitarist er det ikke vanskelig å høre at Harris Newman opererer på et teknisk høyt nivå, som skjønt unngår å briljere unødig med sine ferdigheter. Non-Sequiturs har blitt en plate som helt naturlig knytter John Faheys Takoma Records med Constellation og dagens Montreal-scene.

Califone: Roomsound (Perishable, 2001)
Fra askene av det glemte hedersbandet Red Red Meat er Califone i ferd med å bygge seg opp et minst like solid navn med noe mer avdempet stil der de forener tradisjonell musikk (både blues og folk) og mer eksperimentell rytmikk og moderne former. I et intervju med låtskriver Tim Rutili forteller han at det han lyttet mest til i den senere tiden var tyske Oval og boksen The Anthology Of American Folk Music. Det kan være en grei forklaring på hvordan Califone høres ut, og hvorfor de gjør det. Kommersielt kan det bli vanskelig å slå gjennom med dette blant purister, men trioen har mye å tilby den tolerante musikkvenn.

Dette er hovedsakelig en akustisk plate som heves med hjelp fra glitrende musikere som Rick Rizzo (gitar) fra Eleventh Dream Day og Douglas McCombs (bass) fra Brokeback. I likhet med relaterte artister som Songs:Ohia, Appendix Out, Will Oldham og ikke minst Rex (som de samarbeidet med under navnet Loftus) er utgangspunktet for musikken tuftet helt tilbake til røttene til det vi kan kjenner som vestlig populærmusikk. Med en forholdsvis enkel basis (sang og rytme) og instrumenter som banjo og fele, fyller de inn med kjennetegn tilpasset det 21. århundre (loops, elektronika). En form for ur-blues markeres gjennom Rutilis rustne slidegitar og klagesang som skaper en melankolsk, resignert stemning. Enten Califone karakteriseres som moderne folk eller blues, så beholder de sitt gjenkjennelige særpreg tvers gjennom en plate som holder gjennomgående høy standard. Ingen av de ti låtene skiller seg kraftig ut i noen retning, og Roomsound er heller ikke noe du setter på for å høre en knallåt, men en plate du nyter fra start til slutt.

Clogs: Lantern (Brassland, 2006)
Denne australsk-amerikanske kvartetten befester med sitt fjerde album sin fremtredende posisjon som en av vår tids mer vellykkede fusjoner mellom klassisk, post-rock og folk (som fra angloamerikansk via jødisk til arabisk). Mens deres forrige plate Stick Music (2004) var en spennende om enn noe diffus materie å trenge gjennom, er Lantern mer fundert på rytmikk og en oppbygning der rockens markører tas mer i bruk. Som et Godspeed uten den voldsomme dramatikken, et Mogwai uten den eksplosive tyngden eller et Rachel’s i mindre format forener Clogs rockens låtstrukturer og klassisk minimalisme med naturlig eleganse.

Her viser Clogs igjen at det er mulig å forene to musikalske former der begge kommer styrket ut. Innsatsen fortjener kreditt i forhold til å oppdra et publikum som kan slite med å nærme seg instrumenter som fagott uten å tenke pudderdåser eller bratsj uten å se for seg plysjkledde ballsaler. Samtidig bygger platen bro fra nettopp disse saler over til kneipene, jeg husker med glede hvordan Clogs klarte å få et øldrikkende rockepublikum i Oslo (Mono) til å gradvis sitte i lutter stillhet og konsentrasjon. Den står igjen som en av det årets beste konserter, og kunne like gjerne funnet sted på Konserthuset.

Men det er ikke denne ’kulturelle verdien’ som er det aller viktigste med Lantern. Det er selvsagt at platen er en flott lytteropplevelse, uavhengig av genre eller preferanser (ok, liker du bare dødsmetall så blir det vel litt verre), der bidrag fra The Nationals Aaron Dressner møter komposisjoner av tyske Johann Kapsberger (som også spilte lutt og levde på 1600-tallet) uten at det virker direkte unaturlig. Sistnevnte hedres med åpningslåten ”Kapsburger” der hans karakteristiske strengeplukk er fokus fremført av gitarist Luca Tarantino. Lantern rammes inn med en ren pianolåt, ”Tides (Piano)”. Det er en variasjon over ”Tides Of Washington Bridge” som dukker opp midt på platen, dandert med akustiske strenger og fagott og fremført i et stemningsleie som trekker tankene mot Nick Drakes høstlige England i Robert Kirbys delikate arrangementer.

Særlig første del av platen er fabelaktig, hvor Clogs svinger seg fra dype melankolske daler til euforisk spilleglede, mest vellykket forenet på feiende ”Death And The Maiden” som drives fra skanse til skanse inntil kvartetten gir seg hen til en fyrrig sigøynerdans, som kulminerer med det akk så vakre vokalbaserte tittelsporet. ”The Song Of The Cricket” viser også deres utforskertrang, hvor de beveger seg fra en enkel gitarlinje à la post-rock-stil, gjennom håndtrommer og strykere vokser den i stigende intensitet inntil den avrundes med et elegant glimt fra en jødisk folkefest. Det er slike grep som gjør Lantern til en kontinuerlig spennende reise å være med på.

Clogs har utviklet sin palett ytterligere og makter igjen å fornye seg selv. De viser seg som et band som i første rekke leverer kvalitetssikre plater. Av de fire så langt er det nok denne jeg setter høyest. Romantikk og klassisk minimalisme, rock og folk, øst og vest – Clogs frigjøre seg fra slike grenser. De sprenger dem ikke, men utforsker ulike ytterpunkter for å finne samlende holdepunkter.

Orion Rigel Dommisse: What I Want From You Is Sweet (Language Of Stone, 2007)
Orion Rigel Dommisse tilhører den etter hvert store kretsen kvinnelige folksangere av den eksperimentelt utøvende skolen. What I Want From You Is Sweet er hennes debut, men hun høres allerede ut som en erfaren artist og låtskriver. Hun har dessuten fått drahjelp av et knippe meget dyktige folk som Greg Weeks (Espers), cellisten Margie Wienk og Jesse Sparhawk (begge fra Fern Knight). Utgivelsen er for øvrig den første på Weeks nystartede etikett Language Of Stone. Domisse er dermed godt knyttet til Philadelphia-scenen med sine åpenbare røtter til britisk folklore og naturmystikk, og dette er virker å være et naturlig miljø for den unge damen.

What I Want From You Is Sweet er en eventyraktig ferd der Orion Rigel Dommisse gjennom 10 låter tar oss dypt inn i trollskogen. Hun synger med bredt register og har en forlokkende alverøst mens hun trakterer både elektrisk cello, el-piano og andre tangentinstrumenter. Både det strengbaserte uttrykket og fraseringen vil sikkert få enkelte til å trekke likhetstegn til både Björk og Joanna Newsom. Det vil da heller ikke være direkte vranglære.

Domisse er sin unge alder til tross tilsynelatende svært opptatt av døden. Fra åpningssporet ”Fake Yer Death” til avsluttende ”Drink Yourself (To Death)” er dette et gjentakende tema. Symbolbruken understrekes av et ganske folk-gotisk lydbilde, med bruk av strenger som hovedmotiv – både i strykende og plukkende form. Det gir hele platen et nærmest barokk preg, en fornem eleganse tilhørende gamle tradisjoner og glemte bilder. Det er i denne koplingen mellom dystre historier og forfinet eventyrmusikk Rigel Dommisse viser seg som en mulig blivende ledestjerne.

Hun gir ikke gratis ved dørene, og få av låtene hekter seg fast ved de første lytterundene. Noen kommer sigende etter hvert, og både ”Alice And Sarah” og ”Ashes From Your Burning Land” har en tendens til å snurre noen ekstra runder i hodet, mens andre mest blir snurrende rundt i ring på utsiden av øret – uten helt å finne inn. Det kan nok skyldes både at uttrykket blir noe ensrettet over en hel plate, eller at akkurat denne lytter faktisk har begrensninger på hvor mange slike stemmer han klarer å absorbere.

Bjørn Hammershaug

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground (III)

21/07/201427/07/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Boss Mustang (Matchbox No. 44, 1972)

Tanzara (Matchbox No. 53, 1972)

Turbo Fury (Matchbox No. 69, 1973)

Matchbox Speed Kings, 1971

Lamborghini Miura (Matchbox No. 33)

Lamborghini Marzal (Matchbox No. 20, 1969)

Datsun 240 Z Rally Car, 1974

VW Golf, 1976/Blue Shark (Matchbox No. 61, 1971)

Formula 1 (Matchbox No. 34, 1970)/Formula 5000 (Corgi)

Saab Sonett III (Matchbox No. 65, 1973)

Pinnifarina Modulo (Corgi Juniors)

Field Car, 1969/De Tomaso Pantera (Matchbox No. 8)

Alle bilder: Bjørn Hammershaug

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground (II)

21/07/201427/07/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Lesney, 1973

Wheel Crane (Matchbox No. 30)

Toe Joe (Matchbox No. 74, 1972)/Alfa Carabo (Matchbox No. 75, 1970)

Big Bull (Matchbox No. 12, 1975)/Tractor Shovel (Matchbox No. 20, 1976)

Hovercraft (Matchbox No. 72 & 2, 1972)

Mercedes Trucks

Land Rover Fire Truck (Matchbox No. 57)

Blaze_Buster_22_1975_Freeman_inter_city_commuter_22_1970

Blaze Buster (Matchbox No. 22, 1975)/Freeman Inter City Commuter (Matchbox No. 22, 1970)

Mack Dumptruck (Matchbox No. 28)

Stoat (Matchbox No. 28, 1973)

Merryweather Fire Engine (Matchbox No. 39, 1969)

Police Launch, 1976/Fork Lift, 1972

Caravan (Matchbox No. 31, 1977)

Alle bilder: Bjørn Hammershaug

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground

21/07/201427/07/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Ford Escort (Corgi Juniors)

Volkswagen 1300 (Husky Models)

Citroen SM 1971 (Matchbox No. 51)

Mercedes Benz (Corgi Juniors), Coach (Matchbox No. 66)

Ford Capri (Matchbox No. 54, 1970)

Citroen SM (Matchbox No. 51, 1971)

Ford Escort (Shuco)

Boss Mustang (Matchbox No. 44, 1972)

Hot Rocker (Matchbox No. 67, 1973)

Land Rover (Corgi Juniors)

Mercury Cougar XR7 (Corgi Juniors)

Chevrolet Van (Corgi Juniors)

E Type Jaguar (Corgi Juniors)

Griffo (Matchbox No. 14)

Alle bilder: Bjørn Hammershaug

Cosmic Psychos: Live @ Rypekroken

19/07/201422/07/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Årets låvefest fant sted på ranchen til Pål Erik Gulliksrud, ute i Lierskogen. På programmet: Kosmik Boogie Tribe, The Dogs og legendariske Cosmic Psychos. Det bør være unødvendig å si at dette var en kveld for historiebøkene.

The Dogs

Alle bilder: Bjørn Hammershaug

Relatert: Cosmic Psychos: Slave To The Crave

Sonic Youth: New York Is Now

18/07/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

In a free lane
Ghosts passing time
Heat rises
Lights thru the town
Blown soundscapes
Blue city eyes
Black lightning
New angel flies

NYC Ghosts & Flowers (Geffen, 2000)
Sonic Youth har på mange måter vært det bandet som best har definert New York de siste 20 årene. På bemerkelsesverdig vis har de oppnådd en status som undergrunnens aller største moderne rockeband, de har blitt langt mer tilgjengelige siden sine tidlige no wave/støyskiver, mens de stadig oftere viser sitt forhold til avant garde/kunstmusikk. Ikke en gang et misforstått forsøk på å lenke dem opp mot grungen fikk dette bandet ut av sin atonale kurs. Selv om 90-tallet var et mer variert tiår enn 80-tallet, og A Thousand Leaves (1998) ikke var like essensiell som Daydream Nation (1988), har de hele tiden holdt en jevnt høy standard og beholdt sin relevans. Da er det også tillatt med noen svakere utgivelser.

NYC Ghosts & Flowers er deres mest tydelige hommage til hjembyen og dens utskudd. I 2000 hadde New York fortsatt sine tvillingtårn i behold, bare et år senere stod George W. Bush og sverget på en askehaug mens Thurston Moore & co befant seg rett rundt hjørnet. Det kan kanskje forklare noe av grunnen til at dette er bandet på sitt mest avslappede og frittflytende, NYC pre-11/9 var, sin rufsete, levende, vitale ånd til tross, fortsatt en by i uskyld. Både stil og tone er gjennomgående ’cool’, fra William Burroughs’ coverbilde til tekster preget av en slags Lou Reed/hipster asfaltpoesi (mest tydelig på ”Small Flowers Crack Concrete”, en langtrukken serie observasjoner sett gjennom Thurston Moores slørete, men skarpe blikk). Det er slett ikke vellykket, og like meningsløse er enerverende ”Side2Side”, de minimale støyrissene på ”Lightnin’” og ”StreamXsonik Subway”.

Ghosts & Flowers er ikke blant Sonic Youths sterkeste plater, men det er likevel en del enkeltlåter som har mer ved seg. Mest minneverdig er tittelsporet, der Lee Ranaldo både synger og reiser en vegg av truende gitarer til sine lange historie. Dette er det eneste kuttet som til fulle utnytter beatpoesiens strømninger og Sonics evne til å bygge episk rock på sitt skeive vis. Søvnige ”Free City Rhymes” er heller ikke å forakte, spaserturen som åpner platen på tilforlatelig vis. ”Renegade Princess” får etterhvert kampgløden til tidlig Youth (tenk ”Brother James”), mens Kim Gordons sexy vokalbidrag på ”Nevermind (What Was It Anyway)” er platas ’Koolest thing’.

Dessverre havner NYC Ghosts & Flowers litt for langt unna både den mer spennende eksperimenteringen og det mer umiddelbare som har preget deres siste plater, og dette blir aldri den store New York-trippen som det kunne blitt. Men plata er like schizofren som byen selv, og akkurat det er kanskje noe av skjebnens ironi.

Murray Street (Geffen, 2002)
Den 11/9-2001 deiset en flymotor i bakken i Murray Street. Den kom fra et av flyene som senket World Trade Center og store deler av nedre Manhattan. Det var med dette uvirkelige bakteppet Sonic Youth spilte inn platen i samme område. En tilstand av sjokk og vantro preget gatene, men det var en tid for opprydning og fornyelse for kvartetten. Byen og bandet er nært knyttet sammen, og hvem andre enn Sonic Youth kunne stå fram og sette ting i perspektiv. Det gjør de ikke med apati eller aggresjon, men ved å heve blikket, se framover og fokusere på sine sterke sider laget de en av sine beste plater på lang tid.

Mens NYC Ghost & Flowers hadde en slags forsøksvis surrealistisk, mest målløs beat-stemning over seg, er Murray Street en retur tilbake til særdeles god form. Sonic Youth holder seg i mer kjente marker og til det de virkelig behersker; gitarbasert, klassisk rock i venstre fil. Her med utagerende gitardrodlinger, feedback, lange jamsessions, skarpe hugg – og til og med soloer. Volum og tempo holdes i likhet med forgjengeren stort sett nede, gitarlyden er ren og klar, men Murray Street vibrerer likefullt. Det er spenning, en elektrisk nerve og moden lekenhet som former platen. Det er en ære som bør deles med New Youth Jim O’Rourke, som her er kreditert som fullverdig medlem av bandet, tryllemannen er tekniker, bassist og gitarist.

Platas beste spor, ”Disconnection Notice”, preges sammen med lange ”Rain On Tin” av delikat og melodiøst gitarspill. Med åpningssporet ”The Empty Page” så starter i det hele tatt skiva veldig bra. Gitarene misbrukes og Shelley jobber som hund med sin start-stopp rytmikk bak trommesettet, men det skjærer aldri helt ut. Tøylene er løse, men holdes likevel stramt. På ”Karen Revisited” (som nikker til ”Karen Koltrane” fra A Thousand Leaves) skrus gitarene både mer opp og ut, og etter fire minutter sklir den over i outer space der gitartonene får henge løst i fem-seks minutter. Korte, aggressive ”Racial Adults Lick Godhead Style” og ”Plastic Sun” gjør minst av seg, men begge disse tar tilbake noe av gnisten som var mer subtil på Ghosts & Flowers. Når ti minutter lange ”Sympathy For The Strawberry” brenner ut som et langsomt glødende lys avslutningsvis skjer det med en visshet om at Sonic Youth fortsetter å markere seg som en av rockens mer bestående krefter. Det er mulig å hevde at de ikke lenger er cutting edge, at de er den alternative rockens bestefedre. Og nei da, de finner ikke opp kruttet på nytt denne gangen heller. Men de virker likevel både friskere og dristigere enn de fleste av sine yngre støysøsken. Bare det er en bragd.

Uanstrengt, ikke slapt. Intrikat, ikke utilgjengelig. Stadionrock fra fortauet, bypoesi for folket. De soniske borgermesterne av New York har talt.

The Eternal (Matador, 2009)
I siste nummer av litteraturtidsskriftet Vinduet er det et lengre intervju med Sonic Youths gitareminense Lee Ranaldo, et dypdykk ned i hans befatning med diverse utenom-musikalske aktiviteter. Han har blant annet gitt ut seks bøker, og er i likhet med de øvrige i Sonic Youth aktiv med kunstutstillinger og andre uttrykk utenfor det rent musikalske. Ranaldo er i skrivende stund i Skandinavia for å promotere utstillingen Sonic Youth etc.: Sensational Fix (Malmö Konsthall) med bidrag fra over 40 forfattere, kunstnere, musikere og filmskapere tilknyttet deres etter hvert store kreative sirkel av venner.

New York-bandets tverrkulturelle, nærmest meta-kunstneriske kvaliteter er ett av deres mange interessante aspekter, og har bidratt til å løfte dem opp fra å være et regulært rockeband til å bli ikoner innen moderne populærkultur. The Eternal vil ikke rokke ved denne posisjonen, men den musikalske flammen – som tross alt er deres primæraktivitet – gis heller ikke ekstremt mye ny næring på deres 15. studioalbum.

Et stikkord for The Eternal er kontinuitet: Dette er mer en plate som befester Sonics eksistens enn å invitere til nye oppdagelser. Den bærer ikke preg av å skapt under et nytt idéregime eller være tent av noen fornyet gnist. Dette til tross nytt medlem i Mark Ibold (tidl. Pavement), som ikke gjør noe umiddelbart vesen ut av seg, ei heller overflytting til kred-selskapet Matador. De har ikke utnyttet selskapsskiftet til å peile en ny kurs eller markere seg med sin mer out there-side. Låtene er stort sett korte, konsise og nesten uventet ’streite’. På flere deler Gordon, Moore og Ranaldo på mikrofonen i større grad enn tidligere, men det meste som skjer på The Eternal er veivalg som kvartetten for lengst har staket ut og tidligere tråkket opp. Det virker mest som de har plugget inn, skrudd opp og hatt det kult i studio. Dette er plate som tjener på ikke å være preget av å ha blitt til under press eller tynget av pretensiøst alvor.

Et annet stikkord for The Eternal er kontekst: Omslaget er denne gangen et maleri av avdøde John Fahey, en av de fremste amerikanske gitaristene. Ellers er det opplagte referanser til blant andre beatpoeten Gregory Corso (som døde for noen år siden), Johnny Thunders og Bobby Pyn (kjent som Darby Crash i punkbandet The Germs) som døde i ung alder i 1980. ’Døde helter’ er kanskje et samlende begrep om hele skiva. Kontekstualiseringen og de mange referansene Sonic Youth omgir seg med er hver for seg mer grensesprengende enn dagens utgave av bandet som fungerer mer som magnetisk samlingspunkt, en katalysator for ulike kunstnere og deres betydning.

Et tredje stikkord: Rutine. Sonic Youth er Sonic Youth er Sonic Youth. Det forventes knapt at de utfordrer sitt etablerte sound, og hvorfor skal de nå det. Jeg vet ikke om en country- eller tekno-utgave ville være å foretrekke foran deres etablerte troika av no wave, gitarrock og avant garde. Jeg synes likevel det bør være tillatt å forvente en viss progresjon, et spenningsmoment som kunne gitt lytteren noen nye utfordringer å bryne ørene på. Noe ondsinnet kan man si at de forsøker å finne balansen mellom 80-årenes motbølgelyd og 90-tallets kommersielle variant. Noen vil nok mene at de her har funnet dette tyngdepunktet, andre at The Eternal først og fremst preges av erfaring, kontroll og at de lever på den rutinen som de ellers ikke omgir seg med i andre sammenhenger. Låter som ”No Way”, ”Calming The Snake” og ”Thunderclap For Bobby Pyn” blir som bleke blaff fra fortiden, og Lee Ranaldos faste bidrag er definitivt trad.arr fra den kanten.

Det siste stikkordet får være evigheten, for dette bandet lager fremdeles noen låter som er ekstremt slitesterke. Heldigvis er det slik at en midt-på-treet Sonic-skive fremdeles er bedre enn mesteparten av det som finnes der ute. Deres elegante cool noise, skimrende gitarer, atonale riff og melodisk pop er en oppskrift uten datostempel, med Kim Gordon (igjen) ansvarlig for de aller sterkeste bidragene. ”Sacred Trickster” og killeren ”Anti-Orgasm” (duett med Thurston Moore) er klassisk Youth. De to åpningssporene lover likevel mer enn platen evner å holde i form av frampå energi. Sonic kler uansett best den lettere, luftige stilen som på ”Malibu Gas Station” og ikke minst ”Massage The History”, ti minutter med tilbakelente dronedrømmer og Kim Gordon i hviskende, sensuell ynde. Så cool youth som bare Sonic Youth kan være.

Når Sonic Youth en gang legger inn årene vil de ha etterlatt seg en gedigen musikalsk arv, som en av det 20. århundres mest sentrale artister. Deres katalog vil da bli vurdert på en annen og mer helhetlig måte. I et større bilde er det mulig The Eternal vil framstå annerledes enn i dag. Sonic Youth har med sine siste par skiver paradoksalt nok havnet i en posisjon der deres kunstneriske innflytelse er i ferd med å bli mer utbytterikt enn deres musikalske utkomme.

Bjørn Hammershaug

My Morning Jacket: Southern Accents

17/07/201417/07/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Watchin’ a stretch of road, miles of light explode
Driftin’ off a thing I’d never done before
Watchin’ a crowd roll in, out go the lights it begins
A feelin’ in my bones I never felt before
People always told me that bars are dark and lonely
And talk is often cheap and filled with air
Sure sometimes they thrill me but nothin’ could ever chill me
Like the way they make the time just disappear

At Dawn (Darla, 2001)
Det er sommer, folkens! La My Morning Jacket lede dere gjennom regnfulle dager og hete kvelder. Ligg ned for å se gnistene fra leirbålet sveve opp i natta sammen med din egen røyk og la tankene flyte. At Dawn inneholder smakfulle kyss som vil minne om din første forelskelse, jevnsides med soloppgangens sved hvor høsten, savnet og døden lurer.

Det er noe herlig tidløst over disse 75 minuttene, som om du har hørt de bestandig uten riktig å vite når eller hvor. Låtene virker så opplagte og riktige at man tar seg i å spørre hvorfor de ikke er skrevet for lenge, lenge siden. My Morning Jacket behersker slik den samme evnen som f.eks. Big Star og The Jayhawks en gang gjorde. I god amerikansk tradisjon benytter de banjoens og steelgitarens ensomme toner, men tyr også til fullpotent rock og powerpop. Alt skjer under grundig overvåkning av brainchild Jim James. Han synger sine egne låter som en krysning av Elton John og Neil Young, og eier fortjent mye av plassen i lydrommet. Han har i tillegg klart å hanke inn de rette medspillerne. Bandet spiller både løst og sikkert, og bidrar med både vemodige vokalharmonier og oppfinnsom instrumentbruk som krysser for eksempel country med vestkystpop uten å nøle. De kan også trå til med en seig sørstatsblues – “Honest Man” – som riktignok faller gjennom som platens svakeste spor.

I de senere årene har vi hørt mye bra fra sammenlignbare artister som The Flaming Lips, Grandaddy, Sparklehorse og Neutral Milk Hotel, men My Morning Jacket har like mye å tilby og overgår til tider sine mer kjente kolleger. Dette er nye favoritter, og som sammen med Louisvilles andre store sønn – Will Oldham – står for årets sommerkveldplate så langt.
Publisert på puls.no 07.06.01

My Morning Jacket/Songs: Ohia (Jade Tree, 2002)
To av USAs fremste låtskrivere og mest særpregede vokalister av i dag er Songs: Ohias Jason Molina og My Morning Jackets Jim James. Selv om begge holder seg i nærheten av amerikansk countryrock med spor fra Neil Young har de utviklet hvert sitt distinkte uttrykk. My Morning Jacket har en mer tilbakelent og vennlig stil enn den bleike desperasjonen Songs: Ohia formidler. Mens Molina kan høres ut som spøkelset til Will Oldham har My Morning Jacket mer til felles med Oldham i dagslys, og artister som Neutral Milk Hotel, Flaming Lips og Brian Wilson. Begge deler dog en følelsesmessig nerve i både sangstil og fremføring som svært få andre matcher. Det er derfor gledelig at Jade Tree plasserer nettopp disse to bandene sammen på sin tredje split-plate, der My Morning Jacket deltar med fire spor, og Songs: Ohia med en ti-minutters gravferd til slutt.

My Morning Jackets fire bidrag er med et lite unntak av ypperste kvalitet. Bare ”The Year In Review” er bortkastet, et par minutter babbel kjørt baklengs i dobbel hastighet som er morsom å høre på ca. en halv gang. Bortsett fra den unødvendige skippebevegelsen den medfører så holder de tre øvrige låtene samme høye standard som At Dawn. Det betyr classic rock med preg av både sørstatsvarme, pompøs pop og dyp melankoli. Det er særlig ”O Is the One That Is Real” som viser deres mest fengende sider, og som et band som naturlig burde stått på scener som i dag er beheftet med stusseligheter som Coldplay. Der vil nok aldri Songs: Ohia havne, og Jason Molina ser ut til å dyrke mørket, tomheten og ensomheten i stadig strengere former. ”Translation” (en versjon av ”Be Your Own Guide” og visstnok med Will Oldham i koret) er tatt opp i Paul Oldhams Rove Studios i 2000, og har noe av den bunnløse og evigvarende klangen som på Ghost Tropics nøkkellåter ”Incantation” og ”Not Just A Ghosts Heart”. Den viser igjen at Songs: Ohia er det aller ypperste innen moderne storbyblues, og en av vår tids mest oversette artister.

Louisvilles My Morning Jacket og Ohio-baserte Molina slapp to av de siste par års definitive skiver med henholdsvis At Dawn (2001) og Didn’t It Rain (2002). Hvis denne EP’en er bare i nærheten av hva vi kan forvente i 2003 er det ingenting som tilsier annet enn at de igjen havner på (i hvert fall min) Topp 10.

It Still Moves (ATO, 2003)
Masterplan
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn, både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men indieselskapet Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ ATO). På sin debut for de store har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & The Silver Bullet Band, Tom Petty & The Heartbreakers runger ut fra låven i Shelbyville, Kentucky på farmen til gitarist Johnny Quaid. Ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges.

Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

My Morning Jacket åpner med intet mindre enn seks strake killere. Den vennlige poplåten ”Mahgeetah” hensetter oss tidlig til en sedat og varm kveld på verandaen nede i sør: ’Sittin’ here with me and mine, all wrapped up in a bottle of wine…’ crooner Jim James på en overdådig arrangert låt med saftige gitarer, barpiano, tamburiner, harmonisk koring og finurlige detaljer overalt. Låta slår an tonen for hvordan hele denne platen er planlagt. ”Dancefloors” fortsetter langs samme sjarmerende landevei, mer funky med en blåserrekke som staxer opp det hele: ’In my blood there’s gasoline’. Det er diesellukta som river i nesen på ’an urban boy on a dirty tour’.

Etter to fyldige utladninger er det på tide å tenne opp litt varme og sette seg tett inntil hverandre. My Morning Jacket behersker heldigvis fortsatt sin peisknitring, og ”Golden” er en av disse vakreste balladene som finnes. Den tusler avsted som ”Everybody’s Talkin’” ute på bøgda, og når James bekjenner: ’People always told me, that bars are dark and lonely…’ stritter hårene vilt på kroppens gåsehudområder, mens hjertet smelter når han fortsetter med sin stolte røst : ’…a feelin’ in my soul I never felt before… mmmm…‘ Mmmm… digg.

Det er ikke over her. ”Masterplan” følger, platens høydepunkt sammen med “Run Thru” og en seriøs utfordrer til årets grommeste låt. Det er en tung, sugende truckrocker som starter i krabbegir, men ’just cause it starts off slow babe, doesn’t mean it don’t have a heart…’, og gradvis vokser den seg muskuløs med et vanedannende groove. Første halvdel avsluttes med mer gigantisk rock (”One Big Holiday”) og drømmende country-lounge ”I Will Sing You Songs”. Når den så toner ut er i hvert fall jeg andpusten av ren glederus, har fått på meg trailercaps og overall og er på vei ut på tunet for å mekke bil og skyte ekorn mens til southern anthems ute fra kjøkkenvinduet.

Andre del er mer ujevn, der stemmen til Jim James tar opp fryktelig mye plass (”Steam Engine”), og blåserne er ikke riktig så funky lengre (treige ”Early Morning Rebel”), mens ”Rollin’ Back” går og går uten å komme noen særlig vei. Heldigvis bidrar seige, mektige ”Run Thru” med sitt fete progparti og Roy Orbison-treffer-Tim Buckley balladene “Just One Thing” og ”One In The Same” til at også siste halvdel svever opp i de blå og lar platen bli hengende høyt, høyt oppe som en skinnende sol i plateåret 2003.

Jim James’ Store Stemme damper lønnesirup og eikefat og er fullstendig uimotståelig. Det er som han står i enorme, åpne rom og predikerer med en guddommelig kraft. Det er som om dørene til himmelens porter åpnes på vidt gap for oss.

Z (ATO, 2005)
The New South
Det finnes noen låter som er av slik kvalitet at man aldri vil at de skal ta slutt, slike man like gjerne kan la gå på konstant repeat. Sanger man drømmer om på nattestid, spiser frokost sammen med, og som man tar med seg hele resten av dagen. ”Dondante” er en slik låt. Det åtte minutter lange avslutningssporet på Z sammenfatter omtrent alt det som er så herlig med My Morning Jacket. Dessverre må vi gjennom ymse annet før Kentucky-kvartetten tar oss dit.

Z innebærer en aldri så liten sofistikert vending for det tidligere langraggede bandet som i 2003 ga ut en av det årets aller, aller beste plater med It Still Moves. Den var en foreløpig krone på verket til et band som allerede da hadde et par mer enn helstøpte skiver bak seg. Kanskje det ble stilt for høye forventninger til Z her på farmen. Det betyr ikke at det er en dårlig plate, for det er det ikke, men den har et visst uutnyttet potensiale. Det stikker gullstrimer frem på nesten alle låtene, men i sin helhet sprer ikke Z samme entusiasme som It Still Moves. Men den har andre kvaliteter, ikke minst i produksjonen og i lekelyst.

Det velrenommerte produksjonsparet John Leckie og Stephen Marcussen (mastering) har jobbet med artister som Muse, Shania Twain, Radiohead, Suede, Stone Roses og New Order, og de har besørget en strømlinjeforming av My Morning Jacket, en retning som i hvert fall ikke jeg alltid er 100% komfortabel med. La oss se litt på de generelle trekkene ved Z, før vi går nærmere inn på selve låtene.

Z preges av relativt kortfattede spor og er en kort plate i forhold til tidligere. Lydbildet er ytterligere strammet opp og velregissert, noe My Morning Jacket ikke nødvendigvis taper på. De har alltid higet mot et widescreen-sound i sitt uttrykk. Retningen dreies fra saftig sørstatsrock mot et mer eklektisk, moderne lydbilde. Jeg tar meg i å tenke på en blanding av Wilco, Flaming Lips og Radiohead, særlig på den mer eksperimentvillige lydfronten, i favntaket til Big Star eller Allman Brothers, men vet ikke om det stemmer helt eksakt heller. Noe av det musikalske særpreget har i hvert fall blitt forsøksvis ersattet av noe ’nytt’, og My Morning Jacket har definitivt funnet et særpreg som fremdeles bæres på Jim James katedralsk store reverb-belagte stemme og et mer tid- og stedløst uttrykk enn tidligere. James har altså en røst som bærer langt til himmels, for de som ikke har fått med seg det, her løfter han den også mot et mer soul-aktig sound enn tidligere. Av praktisk art er det også verd å notere at innspillingen av Z er flyttet fra Kentucky til upstate New York, og at to av de opprinnelige bandmedlemmene er byttet ut.

Det er særlig i platens første halvdel jeg mener My Morning Jacket ikke yter helt opp mot sitt beste. ”Wordless Chorus” og ”It Beats 4 U” er relativt anonyme for å si det forsiktig, teknisk og lydmessig velarrangert, men med et halvhjertet funky sound som jeg ikke helt har funnet en naturlig plassering av – kanskje det er Leckies hang mot et britisk lydbilde i amerikansk form som jeg ikke helt faller for? ”Gideon” er også merkverdig tam til dette bandet å være, og de tre første låtene er ikke en sterk inngangsport inn i plata. Detaljrikdommen er der, men de mangler noe av den sjelen som bandet tidligere har reddet langt svakere låter på. ”What A Wonderful Man” henter frem den sørstatsbaserte gitarrocken fra gamle dager, fengende men heller ikke denne blir noe særlig mer enn mest skrik og lite ull. ”Off The Record” minner om… The Clash i reggae-utgave?! James’ sangstil erindrer i hvert fall Strummer mer enn godt er. ”Off The Record” flyter etterhvert ut i et psykedelisk parti med baklengsstemmer og funky el-piano som redder stumpene til dette sporet.

Et nevneverdig gåsehud-øyeblikk kommer dermed først på ”Into The Woods”, når James crooner som smør: ’A kitten on fire, a baby in a blender, both sounds as sweet as a night of surrender…’ til et lirekasse-orgel og regnende slidegitarer hvor de er mer del av samme univers som Mercury Rev og The Flaming Lips. Rett så smukt, må vite, selv om det ikke varer hele låten ut. ”Anytime” er et forsøk på å komprimere en episk rockelåt på under fire minutter, igjen i et merkverdig leie mellom The Clash, The Replacements og Beach Boys. Hamrende piano og drivende gitarer hjelper ikke til å løfte låten opp til mer enn moderate høydedrag.

De siste 20 minuttene er platens aller beste. Med ”Lay Low”, ”Knot Come Loose” og ”Dondante” henter de seg elegant inn igjen. ”Lay Low” åpner ganske middels som en booze-rocker med tilgjort trommelyd, men endelig er det som om bandet slipper løs kraften som inntil dette punkt har blitt neglisjert, og åpner for de sørstats-jammene som preget It Still Moves i større grad. Jim James gjaller låten ut i et lengre instrumentalt parti som kunne vart evig. ”Knot Come Loose” er en nedpå ballade i Neil Youngs tradisjon, noe de tok opp i særlig grad på The Tennessee Fire og At Dawn, og det kler My Morning Jacket fortsatt med stil. En låt som helt enkelt er til å spise opp. Så var det Dondante da. Fra de første linjene…

’In a dream I saw you walkin, like a kid alive and talking – that was you
In the classroom you were teachin’, on the streets you were policing – that was you’

…til et sugende, enkelt bass/trommekomp, er dette en låt som tar tak i deg og som ikke slipper før den er flyter ut i stjernestøvet. Balansen mellom James’ melankolske sang og følelsesmessige falsett-ynken sitter som den skal her, som en melankolsk drøm fra det hinsidige. ”Dondante” virker tilsynelatende å ende i en tafatt gitarsolo, men eksploderer brått i rødt der My Morning Jacket igjen fremstår som en samlet enhet, mer enn en backinggruppe til Jim James’ musikalske visjonsreise. Hvorfor de ikke har begitt seg ut i dette storslåtte landskapet tidligere er for meg en gåte.

Okonokos (ATO, 2006)
Rust Never Sleeps
Okonokos er en skikkelig dokumentasjon av livebandet My Morning Jacket. Etter en bunke studioskiver, der de fleste har blitt stående igjen som sine respektive års bedre, har de i hvert fall nok materiale å velge fra. Her er to timer i selskap med sørstatsbandet, med timinutterne ”Dondante” og ”Steam Engine” blant tyngdepunktene.

Z innebar en liten kursdreining bort fra de mest storslåtte sirupsballadene og den solide eikerocken de tømret fast med sine tre-fire første plater. På Okonokos merkes ikke dette i særlig grad, for her er det først og fremst rockedelen av My Morning Jacket som dyrkes, og da særlig av typen de meislet på It Still Moves, hvor mange av låtene på repertoaret er hentet fra.

My Morning Jacket står fram som et mildt sagt solid liveband, som passer minst like godt på store scener som trange rockklubber, og gir låtene og ikke minst vokalist Jim James skikkelig med albuerom. De nærmer seg flere steder episke kvaliteter med sin gitarrock, og det er ikke unaturlig å trekke tankene tilbake til Neil Young & Crazy Horse cirka 1979. Når det gjelder fabelaktige James merkes det at han på scenen ikke helt klarer å nå de samme høyder som et studio kan tilrettelegge, både i klang og tone, og han skjærer litt for ofte ut i skrik der han egentlig burde løftet låten ytterligere.

Selve låtmaterialet er ypperlig, og knippet fra Z taper ikke på den litt tøffere behandlingen. Men kvintetten viser seg ikke som et meget eksperimentelt liveband, og evner ikke å ta oss med på uoppdagede steder i løpet av disse to timene. De serverer rett og slett ganske streite, høylydte versjoner der de mest saftige balladene er utelatt (”Golden” er heldigvis med), men med kvaliteten som ligger i bunn er det ikke så mye å rive seg i håret av.

Lydkvaliteten er god og utgivelsen er fin, selv om det fyldige innleggsheftet stort sett består av tøysete minneord over hver enkelt. Alle døde de 27 år gamle, slik som rockere flest, alle med en karriere av mer gastronomiske kvaliteter, viser det seg.

Okonokos er et selvsagt valg for alle som liker dette bandet. For nybegynnere anbefales nok et par av studioalbumene først. Senere i år kommer det også en DVD-versjon av opptaket. Det kan bli heftige greier, og ikke minst delikat for øynene. Den skogkledde scenebekledningen ser veldig stilfull ut, og med bilder til kommer vi enda nærmere virkeligheten. For det er klart, aller best hadde det vært å selv stått blant publikum når de river i vei med ”Run Thru”, ”Dancefloors”, ”Mageetah” eller ”O Is The One That Is Real”. Det er særlig under slike partier det bør være klart en gang for alle: My Morning Jacket har vokst fra å være et dyktig undergrunnsband til å bli blant USAs store rock-lokomotiv for det 21. århundre.

Bjørn Hammershaug

I lytterbua med… Jet Set Njet

23/06/201423/06/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Magnus Moriarty og Marius Ergo. Foto: Jørgen Gomnæs / metronomicon, presse

Opprinnelig publisert på ballade.no

Jet Set Njet er en musikalsk sprettball mellom Blitz og Blindern – punkrock og kreativ smartness, der for eksempel psykedelia, leketøyspop, screamo og dub har en like naturlig plass. De 13 låtene fra deres selvtitulerte samlealbum (Anomalie records) er hentet fra tre ulike perioder, og viser et band som aldri ønsker å falle inn i en bestemt kategori. Det gjenspeiles også blant de involverte, som kan knyttes til prosjekter som Meta Forever og Kaospilot.

Bakgrunnen for Jet Set Njet finnes i crust-punkerne Suburban Kids, med tilhørighet i Blitz-miljøet, men grunnet deres mange ulike musikalske preferanser ble den rammen raskt for trang. Navneskiftet til Jet Set Njet innebar en større musikalsk frihet, noe som kommer godt til uttrykk på platen. De har ikke spilt en konsert på tre år, det siste opptaket er fra 2005 – og selv om de ikke har noen planer om å erobre verden etter denne platen, så omtaler de seg fremdeles som et levende band. Det er både platen og guttenes fysiske eksistens et levende bevis på.

Vi tok derfor med oss tre av de fem medlemmene til lytterbua for å snakke mer om både platen og bandet: Marius Ergo (keyboards, andre ting og tang), Andreas (vokal) og Knut Benjaminsen (bass) stilte villig opp med rene ører. Trommeslager Magnus Moriarty og gitarist Camillo var ikke tilstede.

Dere er ikke akkurat det mest aktive bandet der ute?

Andreas: Nei, men vi kjeder oss ekstremt fort, vi kan knapt nok øve, for det blir fort så kjedelig…

Denne platen består av alt dere har spilt inn?

Andreas: Ja, siste delen ble spilt inn rundt 2001, så spilte vi inn én låt for tre år siden og de fire siste spilte inn for to år siden, det vil si de første låtene. Innholdsfortegnelsen er litt stokket om.

Marius: Vi tenkte et konsept på at artworken skulle være litt utilgjengelig, siden vi er en ganske loka og utilgjengelig gjeng selv. Det skulle ikke være lett å skjønne hvem vi egentlig var og hva som er greia med den skiva. Når du åpner den og ser den platen [rødt og gult i et skrikende mønster, uten tekst, journ. arm.] så tenker du at ’den der er jeg ikke keen på å putte i spilleren’. Der synes jeg Yokoland fulgte opp bra!

Men dere er fortsatt et band i drift?

Andreas: Vi har jo ikke spilt en konsert på tre år, men det er også noe av greia med Jet Set. Vi har vel spilt tre konserter til sammen – men jeg håper vi kan gjøre det igjen.

Marius: Hadde ikke Camillo bodd i Wales, han går på skole der, så hadde vi nok sikkert spilt mer. Men da tror jeg vi også hadde vært helt ferdig med ”punkegreia”, og denne platen her er nok de siste krampetrekningene av det.

Knut: Vi hadde en øving for et års tid siden. Da hørtes vi ut som skikkelig oldisband. Gamle menn som prøvde å finne tilbake til magien.

Gamle menn – ok, da passer det bra å starte med første låt.

Pere Ubu: ”The Modern Dance”
Modern Dance, 1978

Stillhet – og intens lytting.

Ringer det noen umiddelbare bjeller?

Andreas: Det høres jo veldig ut som noe no-wave, 80-tallsgreie…

Vi må litt lengre tilbake, og ikke til New York.

Marius: Jeg har ikke anelse, men det var jævlig fett!

Det er Pere Ubu, fra 1978.

Andreas: A-ha! Det er jo ikke så fremmed fra det vi driver med, så det var ganske kult at vi faktisk ikke hadde hørt det.

Marius: Her er det jo litt av den samme tilnærminga til måten å bruke keyboards, rock ’n’ roll lydbilde og eksentrisk vokal.

Pere Ubu blir gjerne omtalt som art-punk og ’avant-garage’. Jeg er litt nysgjerrig på hvor Jet Set Njet har sine musikalske røtter. Hvem eller hva har vært viktig for deres utvikling.

Marius: Vi spriker i veldig mange retninger, og det har nok noe med å gjøre at vi hører på forskjellig musikk alle sammen, fra klassisk til rock, folk og psykedelia. Så har vi selvsagt punken i bunn.

Andreas: Møtepunktet for oss er jo nettopp at vi møtes på noe vi har felles forståelse for, som alle er interessert i, og da er det psykedelia som har vært mest tilfredsstillende for alle.

Marius: Jo, men da har heller aldri vært sånn at vi har dukket opp på øving og diskutert referanser. Jeg vet ikke om det er noe band som gjør det, eller det er sikkert noen som bestemmer seg for at nå skal vi høres ut som en blanding av Pere Ubu og ’whatever’. Men det går litt på det jeg snakket i stad om spille konserter. Jeg føler at vi er et mer rituelt band. Vi bare hooker opp og spiller, så kommer det et eller annet tilfeldigvis ut av det. Flesteparten av øvingene våre er vel tilbrakt på røykerommet der vi sitter og prater tull.

Rudimentary Peni: ”Rotten To The Core”
Death Church, 1983

Andreas (etter få sekunder): Det er Rudimentary Peni! De har jeg vært blodfan av lenge, og Nick Blinko har vært en stor inspirasjon både vokalmessig og tekstmessig. Jeg ble helt ’blown away’ første gangen jeg hørte det. De som fikk meg til å oppdage det var Tor-Andre på Tiger, som mente jeg burde forske litt på dette.

Rudimentary Peni spiller anarko/punk med en politisk brodd. I hvor stor grad er dette en retning dere har et forhold til. Jeg spør også litt med tanke på at dere har en viss bakgrunn fra Blitz-miljøet?

Marius: Det er en del anarkistiske prinsipper som rår i bandet, men det er ikke vi som er pådrivere for det, tror jeg.

Andreas: Når jeg skriver tekster har jeg aldri hatt noe spesielt budskap som jeg vil fremme. Hver periode har heller vært preget av forskjellig sinnsstemninger som jeg har vært i, og det har vært tre spesielle perioder i livet mitt. Så tekstene blir mer på det personlige planet.

Marius: Når jeg ble med opplevde jeg at bandet mer var et brudd med den anarkist-politisk korrekte Blitz-greia. Jeg fikk inntrykk av at dere kanskje hadde vært litt der, men kanskje ikke de mest hardcore gamle gutta. Det dere drev var mer et opprør mot det, slik jeg oppfattet det.

Knut: Vi er ikke det store, heroiske rockebandet som har ett mål. Det er ingen som bestemmer, og alle gjør sin egen greie.

Andreas: Vi har hatt et prinsipp på at alt er lov, men vi har aldri vært keen på å være et ’tulleband’ som det er lett å kunne bli når man ikke er redd for å gjøre noe som helst. Jeg føler heller ikke at vi har blitt det, men jeg skjønner at folk synes Jet Set er rart og at de smiler litt av det.

Rudimentary Peni var jo også et punkband som blandet stilarter til en viss grad, både trashcore, metal og mørk folk.

Marius: Jeg kjenner ikke det bandet så godt, men det er veldig mørkt i forhold til det vi driver med. Jeg føler at de har et veldig svart syn på verden i forhold til oss.

Andreas: Nick Blinko er mørk, selv om det er vanskelig å tolke alt også. Jeg synes mest det er noe helt annerledes som gjør den musikken veldig tiltrekkende.

Trumans Water: ”Who Owns The Sun”
Trumans Water, 2001

Nå er vi litt lengre frem i tid.

Andreas: Det høres litt ut som Drive Like Jehu, men jeg tror ikke det er dem…

Vi er i noenlunde samme gate. Vi skal til San Diego-scenen.

Andreas: Igjen, veldig fett. Nydelig støyrock, litt skranglete tidlig 90-talls stil. Kan det være Hammerhead?

Jeg tenkte å ta med et band som stilmessig kan knyttes litt nærmere f. eks The Fall og Sonic Youth, men også innflytelse fra Captain Beefheart og Frank Zappa. Dette er Trumans Water.

Marius: Ja visst! De har jeg jo sett live også, på Blå for kanskje fem år siden. Da var de mye skeivere, mens her var det en mer jevn puls. Det var veldig bra i hvert fall.

Jeg finner en god del fra den tidlige 90-talls indierocken i Jet Set.

Andreas: Både jeg og Camillo hørte veldig mye på det, og det har vært en klar inspirasjon. Den tiden har en helt egen sound. Det er veldig rart at ikke flere har latt seg inspirere av det, for her har du kremen av lyd – og bra låter, også jobber folk heller for å finne en slags polert lyd.

Marius: Det tror jeg er litt typisk norsk greie også. Norsk musikk fikk et slags løft på slutten av 90-tallet som ga selvtillit. Men i de selvtilliten er det også en mangel på selvtillit. Hiven av at det skal være så glattpolert og låte så bra som mulig som et produkt man kan presentere for utlandet. Den tankegangen bidrar på en måte å sette fokuset på musikken til side. De kan ha fete riff og spille hardt på gitarene, men det skal liksom skrus til å bli et kjøpesenter-produkt.

Andreas: Vi ville ikke høres ut som Refused, som jeg digga, men heller som So Much Hate og Life… But How To Live It som var mye råere. De er hele respekthylla og har vært utrolige viktige band for Jet Set.

Marius: Ja, for hele den norske punk-scena, og jeg føler de egentlig får veldig lite kred for nå.

Andreas: Jeg tror veldig mange nye pønkeband ikke vet om dem, og de gyver heller ikke etter det. Det er kanskje ikke bra nok lyd, eller det folk ser etter. Jeg vet ikke.

Marius: Det var i det hele tatt veldig mye kule band i pønkmiljøet på 80-tallet. Jeg så Life… But How To Live It sin reunionkonsert for 20-årsjubileet. Det var helt fantastisk, og jeg tenkte på hvordan det må ha vært på 80- og 90-tallet.

Men hva med Blitz og det miljøet i dag? Det virker ikke som det skjer så veldig mye der nå?

Marius: Det er vel ikke noen definerende scene på samme måte. Det er vel mer at de fortsetter i samma tralten. Det er jo mye søplete svenske pønkeband som driter på seg på scenen, men det skjer jo fete ting der også. Jeg har vært på sporadiske konserter med elektro-ting som har vært bra.

Andreas: Den bookinggruppa der varierer ganske mye, og jeg har vært der når de har promotert konsertene sine. Ofte har jeg hørt om at ting har skjedd et halvt år etterpå. Har DE spilt der liksom…

Marius: I de dårlige konsertperiodene tror jeg også det er litt konservativ booking. For et par år siden var det en del fete band, som heller ikke var typiske undergrunnsband. Det er jo et veldig tøft lokale med en rå scene. Og digg og billig mat!

Antioch Arrow: ”Chaos Vs. Cosmos”
In Love With Jetts, 1997

Dette er også fra San Diego, men nå er vi mer inne i post-hardcore.

Andreas: Det kunne jeg tenke meg, men jeg er ikke så veldig oppdatert på det som skjer der nå for tiden. Vent, dette er Angel Heart, er det ikke? Jeg har jo hørt denne låten mange ganger før!

Antioch Arrow heter de, blant annet omtalt for sine ’stream of consciousness’-tekster. Med låttitler som inkluderer ”Vladimir Smirnoff”, ”Burt Reynolds” og ”Billy Idol” vekkes unektelig nysgjerrigheten for hva dere skriver om.

Andreas: Det er en story bak alle titlene. ’Burt Reynolds kept his mouth shut and Mel Brooks enjoyed it’ stammer fra filmen Silent Movie. Jeg er svoren Mel Brooks fan, og tittelen kom etter at låten var ferdig. De ordene som stakk seg ut var Silent Movie og hva var da mer naturlig enn å gå til Mel Brooks! ”…Vladimir Smirnoff” er en sang om katten min, som heter Smirre.

Du skriver gjerne om de nære ting?

Marius: Vel, på de fire siste låtene våre så er faktisk mer ’stream of consciousness’-stil. Det jeg liker med tekstene din, Andreas, er at det er mer fraser og fragmenter som blir puttet sammen til en sprø helhet.

Andreas: Jeg liker fine ord som kan sies på en litt annen måte, og vri på. Det er morsomt som låtskriver, og stort sett slik jeg skriver nå.

Knut: Du nevnte så vidt anarkisme i stad. Jeg tror kanskje surrealisme er et mer treffende begrep. Stream of consciousness går også på måte å spille på og lage musikk på. Det er en måte å tenke på som jeg tror treffer bra.

Andreas: Når låter blir til på øvinga, og de andre jobber på et tema, så er det mulig å ta og følge på energien. Det blir veldig fysisk, og det er utrolig inspirerende å lage tekster i et slik miljø. Det er noe av den magien som er veldig bra.

Nå skal vi over til noe helt annet.

Aphex Twin: ”Start As You Mean To Go On”
…I Care Because You Do, 1995

Marius: Er det noe fra Warp? Aphex?

Helt riktig. Dere skjønner kanskje hvorfor jeg tok med noe herfra?

Andreas: Center Of The Universe-remixen?

Ja, jeg tenkte også på en låt som “Blowing Bubblz In The Garden Of Eden” og klipp-og-lim strukturer som preger enkelte spor.

Marius: Camillo har hørt fryktelig mye på de Warp-sakene, men jeg tror det like mye er Zappa. Han er jo både stor Zappa og Aphex Twin-fan, og har tilført spesielt mye av særegne gitarstilen til Jet Set. De støygreiene på ”…Bubblz” er faktisk bare Magnus som loker med et Casio hjemme, og det tror jeg mer er en slags William Burroughs-greie. Det er stykke MagnusMagi. Så tok vi det gjennom space echo selvfølgelig. Alt må gjennom space echo.

Det passer bra, vi går over til neste kutt.

King Tubby: ”Uptown Special”
Dangerous Dub, 1995

Knut: Lee Scratch?

Marius: Vent, det er ikke Tubby da? Han hadde jo mye kul 80-talls dub. Camillo lånte meg en gang en skive med noe slags Miami Vice-dub.

Denne er hentet fra Dangerous Dub, som visstnok fikk sin tittel på grunn av det farlige nabolaget den ble innspilt.

Andreas: Ja, det gjelder å bygge opp noen slike myter rundt dub- og reggae-studioene. Studioet til Perry ble brukt av Stones, og da var det visst noe heavy gunfighting utenfor, så Mick Jagger måtte fraktes ut…

Marius: Når Camillo kommer hjem så spiller vi en neste plata i Kingston!

Andreas: Det er vel eneste mulig utvei til å faktisk få ham hjem…

Det er ikke helt bak mål å trekke frem litt dub her?

Marius: Vi har hørt veldig mye på dub, men det er mer som en studioteknikk enn en genre. Det henger også sammen med den psykedeliske greia vår, det å dubbe ting. Vi snakket veldig mye om det når vi var i studio med de fire nyeste låtene, og snakket mye med Fritjof [Lindeman] da han mikset, om å få på masse klang og ekko. Det er en teknikk som er utrolig deilig å benytte seg av i post-produksjon, og som jeg synes brukes litt for lite. Musikalsk så vet jeg ikke helt. Det er litt beslektet med ambient, det er å digg å sette på, men ikke noe du sitter å blodlytter til.

Da tar vi den siste.

Center Of The Universe: ”No Room For Space”
Metronomicon 3.0, 2006

Marius – etter ett sekund: He, he – det er Center Of The Universe.

Det er mange grunner til å ta med denne. CoU remikset blant annet en låt på platen deres.

Andreas: Jørgen [Skjulstad] legger signaturen sin veldig tydelig på det han gjør, og det er vanskelig å ikke høre at det er han.

Jeg tenkte også litt på den store kretsen rundt dere, ikke minst relatert til plateselskapet Metronomicon.

Marius: Det var snakk om å gi ut denne platen på Metronomicon, men vi følte på en måte at dette var en annen greie. Det skader heller ikke å prøve noe annet. I bunn og grunn føler jeg jo at dette faktisk er en punkplate – om enn noe variert.

Kan den etiketten også være noe båssettende?

Andreas: Jeg synes de bryter mer opp nå, og det blir mye klarere forskjeller enn i begynnelsen. Det blir gjort veldig mye forskjellige ting, selv om mange jobber om hverandre.

Marius: Det er jo også fordi det ekspanderer og blir flere folk med der. Som Meta Forever etter at du kom inn, Andreas. I begynnelsen var det jo bare Now We’ve Got Members, Koppen og Center Of The Universe. Det blir bare mer og mer variert, og det er bare positivt. Nå jobbes det også mer med trykte utgivelser og distribusjon i Norge og i utlandet. Vi prøver å få litt mer ut av det – og da tenker jeg ikke økonomisk. Vi har funnet ut at regnestykket går opp uansett. Men markedet er jo ganske begrenset i Norge, og det hjelper ikke nødvendigvis å ha distribusjon. Da satser vi heller på spesialsjapper som Tiger, som er veldig dyktige til å pushe skiver, noe som igjen betyr veldig mye jobbing. Så det er alltid et dilemma.

Har dere noe målsetning om å selge noe særlig av Jet Set Njet?

Marius: For min del er det mest veldig digg å få den ut. Men jeg synes det er bra at noen tydeligvis finner kvaliteter ved den! Det er jo ikke musikk for alle.

Og det er det heller ikke ment å være heller, avslutter Ergo.

Opprinnelig publisert på ballade.no 30.11.2006
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

Sangeren Fra Skogen: Roy Lønhøiden

23/06/201423/06/2014 / Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Intervju med Roy Lønhøiden er opprinnelig publisert på ballade.no

Sanger og låtskriver Roy Lønhøiden har en omfattende musikalsk karriere bak seg, fra blant andre Peyton Place og Kulseth & Lønhøiden Almenning. Slik hans eget liv har vært preget av en ganske omflakkende tilværelse. Men de siste årene har han slått seg ned i Grue Finnskog, og hans eget uttrykk har også slått seg til ro her – i skogområdene rundt hans barndoms hjemtrakter. Med utgangspunkt i dette landskapet har gitt ut sine to hittil siste soloplater Det ensomme landet (2004) og Sanger fra skogen (2006).

De dype skoger
– Det er særlig den flotte naturen og mystikken rundt denne jeg har en spesiell dragning mot, og det er mye derfor jeg bor der nå, sier Roy Lønhøiden.

– Det er mye skog, et ’desolate’ område som det heter på dårlig norsk. Jeg bodde en lengre periode i USA, og de stedene jeg likte aller best var de enorme områdene med lange, øde veistrekninger gjennom åpne ørkenlandskap. Når jeg kom hjem fikk jeg av en eller annen grunn den samme følelsen av å kjøre flere kilometer gjennom bare skog, humrer han.

Lønhøiden snakker rolig og ettertenksomt, den lune humoren er aldri langt unna og latteren sitter løst. Han har et fast blikk, men det er et mildt drag over øynene hans. Lønhøiden har et behagelig vesen. Hans personlighet gjenspeiles også på scenen; trygg, solid og imøtekommende. Roy Lønhøiden er hel ved. Og er det dette naturlige ved ham som har fått platekjøpere, kritikere og publikum til å omfavne hans to siste plater? Kanskje det er noe med nærheten og det folkelige i hans tekster som har blitt oss så fremmed at det nesten fremstår som unikt i dag?

For å komme litt nærmere dette starter vi i de dype skoger på det indre Østlandet. Lønhøiden forklarer:

– Det er en egen stemning i kulturen og over menneskene i disse områdene, mener han, og eksemplifiserer med en oppdagelse gjort av hans folkemusikk-studerende felespiller fra Troms, Julie Alapnes. Hun spilte forleden både nordlandspols og finnskogpols, og registrerte hvordan sistnevnte var så mye mer mollstemt og dyster i tonen.

– Det er nok litt mer blues på Finnskogene, sier han med et underfundig smil.

– Også er det mye trauste folk. De er ikke så lette å vippe av pinnen, den gamle generasjonen der borte.

Gitarist Morten Andreassen tar ordet. Han har holdt på å bygge hytte på Finnskogen, og forteller om sitt møte med lokalbefolkningen:

– Det kom alltids folk innom for en kaffe og en prat, og man oppdager raskt at de har lite kunnskap om alt det maset vi hele tiden må forholde oss til; som overskrifter i Dagbladet og hva som skjer på Internett – det er helt uinteressant. Men den kunnskapen de har om sine nærområder er unik. De er helt i takt med sine egne omgivelser.

Lønhøiden: – Jeg merket dette spesielt godt da jeg flyttet tilbake. Det er mange av de som bor der ute, kall det gjerne ’hillbillys’; folk som er langt yngre enn meg, som knapt har fullført skolen og kanskje sitter uten jobb, men som kan alt om naturen og dyrelivet, og som har lært meg utrolig mye.

På spørsmål om denne sterke lokale tilknytningen også gjør at folk blir trangsynte og ignorante overfor det fremmede, nyanserer Lønhøiden:

– Det er forskjell på områdene der borte også. I nærheten av Austmarka, der folka mine kommer fra, er et sted med mye storgårder fra gammel av. Der merkes at denne rangstigen er gjeldende fremdeles, og det er noe henger igjen fra langt tilbake. I Grue Finnskog, der jeg bor nå, har det ikke vært noe storgårdssamfunn på samme måte. Der er folk kanskje mer åpne, og de ønsker kreative innflyttere veldig velkomne, respekterer folk som lever litt annerledes og synes det er flott med de som lever litt mot strømmen. Så det er nok forskjell i skogområdene også.

Sanger på norsk
Denne respekten for en del av Norge som aldri skriker etter de store overskriftene, og de historiene som ligger i røttene her, danner mye av fundamentet i Lønhøidens musikalske virke. Det – og en lang, dyp kjærlighet til amerikansk countrymusikk.

For han startet som så mange andre med å synge på engelsk. De siste årene har Roy Lønhøiden funnet tonene i det norske språket, og forteller at livet i skogsområdene i stor grad gjenspeiles i musikken. Særlig ble dette merkbart etter at han gikk over til å skrive på norsk, noe han begynte med først under sitt opphold i statene. Han fant sitt eget språk først langt hjemmefra, og årsaken var som en aha-opplevelse, kan han fortelle:

– De amerikanske artistene og låtskriverne jeg beundrer, og som jeg forsøkte å lære av, de kommuniserte med publikum på en helt spesiell måte. Jeg forstod at hvis jeg skulle komme i kontakt med publikum på lignende vis, så kunne jeg ikke fortsette å skrive på engelsk. Da jeg kom hjem har jeg bare fortsatt med å være bevisst på å utvikle det uttrykket. Sanger på norsk. Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.

Lønhøiden snakker også om hvordan overgangene mellom kommunikasjon og sanger glir mer naturlig når morsmålet brukes.

– Det er noe corny med artister som holder en lang utredning om innholdet på norsk, også begynner de å synge på engelsk. For meg virker bare ikke det helt naturlig.

Opplevde du denne overgangen fra engelsk til norsk som vanskelig på noen måte?

– Det var det, og jeg føler at jeg fremdeles er i en læreprosess. Men jeg har lært noen grep som jeg har blitt flinkere til å bruke. Jeg lytter jo fremdeles mye på engelskspråklig musikk, særlig amerikanske artister, og jeg prøver å overføre grepene deres på engelsk over til norsk.

Arven etter Hank
Lønhøiden lager musikk fra norske forhold, men hans musikalske ballast finnes i den amerikanske musikkarven. Det er naturlig å snakke litt om lenken mellom det ur-amerikanske og den rotnorske tradisjonen.

– Det stammer nok fra onkler og naboer jeg hadde, og som jeg husker fra 8-9 års alderen hadde meg seg kassetter hjem til oss: Don Williams, Merle Haggard, Dolly Parton. Jeg tror det er noe med måten du hører musikk på de første gangene som gjør noe med deg.

Hva la du merke til?

– Den tørre gitarlyden til Johnny Cash gjorde veldig sterkt inntrykk, men jeg hadde jo ikke noe forhold til tekstene på den tiden. Det var noe med ’soundet’ til Cash, eller Buck Owens for den saks skyld, jeg likte å høre gitarene ble spilt sånn. Twangen. Da jeg startet på ungdomsskolen var det ikke så veldig tøft å si at du likte Johnny Cash, i motsetning til i dag, men på slutten av 70-tallet var ikke det noe særlig kult. Jeg havna fort inn i postpunken, men husker veldig godt på midten av 80-tallet da Waterboys spilte på Sardine’s i Oslo med Steve Wickham på fele. Da følte jeg at det var greit å stå fram igjen, og dette skjedde samtidig med den store bølgen av nye amerikanske countryartister som Dwight Yoakam og Lyle Lovett.

Med countrymusikken i barndomsblodet, og en ny oppvåkning på midten av 80-tallet, dro Lønhøiden i sporene etter gamle helter – ikke minst Townes van Zandt. Han loffet rundt med gitaren fra Midtvesten og sørover, og spesielt mye i Oklahoma og Texas. Det var disse reisene som formet ham slik han er i dag, mener han selv. Det var i USA han fant sitt eget uttrykk, og ble trygg på det.

– Det var der jeg virkelig ble gira på å få til det å uttrykke meg på norsk. Når man har vært borte en stund, så ser man hjemme med nye øyne.

Country & tater
En sentral del av hans norske musikalske spor kan også etterfølges i den lokale musikktradisjonen, og den går langt tilbake i tid.

– Mine besteforeldre var involvert med sang og musikk i pinsebevegelsen. Jeg hørte sanger på sommermøter, og særlig husker jeg religiøse tatersanger som jeg synes var veldig flotte. En jeg husker veldig godt var en sang kalt ”Bruden”. Den hørte jeg mange år senere, og det viste seg å være en låt av Hank Williams, knegger Lønhøiden, fornøyd med koplingen.

Taterne har tradisjonelt stått sterkt i grenseområdene på Østlandet, og deres musikalske stil er et naturlig bindeledd mellom norsk sangtradisjon og amerikansk country. Det er et skjæringspunkt som Roy Lønhøiden føler seg naturlig hjemme i.

– Taternes sangtradisjon og romanikulturen er veldig spesiell. Det er en egen greie, som heller ikke kan sammenlignes helt med sigøynernes. Den tonale oppbygningen er ganske annerledes, og mange av sangene er mer dramatiske og mollstemte. Townes van Zandt har skrevet mange slike sanger, og han snakket om at det var noe han har fra såkalte ”appalachian folk ballads” som irer og skotter tok med seg over. I dagens tradisjonelle country er ikke det så vanlig, men jeg liker dette veldig godt.

Williams og Van Zandt er dessuten blant de artistene som har fått sanger gjendiktet av Lønhøiden, og han mener Williams satte en helt egen standard for det å skrive låter.

– Van Zandt er favoritten av den nyere generasjons låtskrivere, det er ingen over og ingen ved siden, synes jeg. Som Darden Smith sa en gang da han varmet opp for van Zandt: ’Opening up for Townes was like opening up for Noah at the boat builders convention’. Hank Williams på sin side er tidløs. All tradisjonell countrymusikk i etterkant forsøker egentlig å strebe etter å gjøre det like bra. Han var rock ’n’ roll før noen andre og helt klart forut for sin tid. ”You Win Again” var den første sangen jeg lært å synge på skikkelig vis. Den blir jeg aldri lei av.

Avslutter Roy Lønhøiden, tar på seg hatten, hekter gitaren på skulderen og rusler ut av byen og tilbake til skogen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 15. 06. 2007
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Det Ensomme Landet (NorskAmerikaner, 2004)
Østlandet & Western

Jeg har gått mange mil over myr og på sti
hørt lommen i natta og følt meg fri
og solnedgangen er det alltid noe ved
I kveld er en fin kveld å leve…

Det finnes et annet Norge. Et Norge bortenfor hovedstaden og de store byene, bakenfor kjøpesentra og friserte borettslag. Steder der de trassige bor og ugresset gror. Det kan være Fåvang, Seljord eller det kan være de store skogene ved Finnskogen. Slike småplasser på innlandet som sjelden er på nyhetene, oftere som sentrum for knappe skildringer i halvbarske romaner som Elvestengfolket eller Flommen. Historien om det rurale Norge virker å være mer levende i litteraturen enn i musikken. Men det er fortsatt noen der ute som holder stand.

La oss ta turen til Kongsvinger-området. Gjømt inne i skogene her finner vi vagabonden Roy Lønhøiden. Det ligger nærmest i navnet, dette er en norsk-amerikaner i sjel og sinn, at han reiser mye rundt i statene bør ikke være noen overraskelse. Han er en sliter i norsk musikkliv som aldri har vært hip nok til å få den store blesten rundt sitt virke. Det er mange slike i skyggen av en Nordstoga. Geir Sundstøl, brødrene Kulseth, her er de alle i hop, ’gutta på gølvet som speller for døra på den billigste bula i by’n…’ Og det høres ikke ut til å bry dem et pøkk, for de har gjort i snart en mannsalder, og de vil sikkert gjøre det en mannsalder til.

Det dukker stadig opp ny norsk ’americana’, mange bra, for all del, men med sin utstuderte engelske språkdrakt virker de mer som bleke kopier av sine forbilder. Lønhøiden legger ikke skjul på sin amerikanske tilknytning, nei, han dyrker og framhever den på sin solodebut. Men han gjør mer enn å bare kle seg i gamle klær, han har sin egen slitte garderobe. Og det er her denne platen virkelig har sin styrke, Lønhøiden minner om at det faktisk er mulig å bruke morsmålet til å lage gode tekster. Han tar det tradisjonelle, jordnære uttrykket fra USAs fremste utøvere innen genren: The Carter Family, Hank, Merle, Gram, Townes, men med en hjemlig tilknytning som gir en egen nærhet. Her er småbyene og drømmene, toget, veien og elva, bygdafest og drekking på lørdag, kirkeklokker og bønn på søndag. Det er de samma humpene på veiene langs Varaldskogen som på Route 66.

Lønhøiden synger med en nasal, predikerende røst. Ikke unaturlig da at de bruker en tekst fra Predikerens Bok på ”Hvem vet hva (som er det beste)”, og det høystemte båndet styrkes ytterligere når Elias Akselsen synger som en vaskekte pastor på ”Det er mørkest like før det gryr (en nydelig versjon av Ralph Stanleys ”Darkest Hour Is Just Before Dawn”). Omskrivningene fungerer godt og naturlig, og her er også Hank Williams’ varme ”The Log Train” (”Toget hass far”), Betty Elders’ ”Safe Within Your Love” (”Vis Meg Veien”) og Jack Clements ”I Know One” (”Jeg vet én”), mens resten er egenskrevne viser. Platen rammes meget solid inn av den positive ”En fin Kveld å leve” og enkle ”Ingenmannsland” (med dobro og gitar). Jeg kunne dog tenkt meg mer stemningsfulle instrumentale mellomspill som ”Den ensomme Vals”, den korte introen med trekkspill og gitar er platens fineste øyeblikk.

Musikalsk er det lett å høre at dette er i trygge hender, litt for trygge kan man hevde. Det akustiske bandet spiller riktignok med senkede skuldre og godt humør, men her tas det ingen store sjanser, Det ensomme landet holder en stø kurs som ikke presser mot skogens yttergrenser, enten det er i balladeform, tex-mex (”Kjære vakre vene”) eller med hælene litt mer honky-tonkin’ på gølvplankene (”Hvor er du?”, ”Beste bula i by’n”). Det er selvsagt ikke jeg helt komfortabel med, og med litt dristigere tonesetting kunne denne platen stått frem som mer enn bare tradisjonell og solid.

Bunnsolid, that is.

Nå kommer lyse netter hit igjen
med varmende vind som en kjær gammel venn
Det som visner om høsten og dør
kan få livet tilbake slik som før

Så lukkes skogene på ny, og landet virker igjen ensomt.

Opprinnelig publisert på groove.no 06.09.2004

Bjørn Hammershaug

I lytterbua med… Truls And The Trees

13/06/201413/06/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Opprinnelig publisert i november 2007.
Oslobandet Truls And The Trees er frontfigur Truls Heggero og en skog av folk som utgjør en mer eller mindre stabil stamme av et band. Vi inviterer Truls Heggero (vokal, gitar) og Vegard Syrstad (synth) inn i Lytterbua. Vi kjører altså en blindtest på musikk som forsøksvis skal sirkle inn bandets eget musikalske ståsted, som i disse dager debuterer med langspilleren Ailanthus.

– Jeg begynte å arbeide med dette materialet for cirka tre år siden. Jeg hadde et knippe låter som jeg hadde lyst til å gjøre noe med, og det ble naturlig for meg å ta en gren fra andre band jeg har vært med i for å lage Truls And The Trees, forklarer Heggero.

– Planen var egentlig et akustisk prosjekt med kassegitar. Jeg fikk muligheten til å spille inn hos Metronomicon, og der vanker det ganske mye folk. Så da ballet det på seg, og det ble en ganske stor produksjon etter hvert. Det er gøy å spille med andre folk enn jeg har gjort før, men jeg hadde ingen voldsomme planer bak Truls And The Trees. Det var en løs kompisgreie, som har blitt mer seriøst av seg selv. Vi er ikke så mye mer seriøse, men alle rundt har blitt det. Nå har vi bookingbyrå, skal spille på by:Larm og det er i det hele tatt blitt et skikkelig opplegg.

Dere er slipper nå platen Ailanthus. Det er en trefamilie, og betyr noe sånt som ”trærnes gud” har jeg lest meg opp på. Hvor kommer denne fascinasjonen for trær fra?

– Det går på både det estetiske og det kan også knyttes til vår miljøbevissthet. Trær er en av de mest naturlige tingene som er igjen på jorda, spesielt i bybildet. Vann og trær bidrar til å gjøre byen vakker, og trærne har vært der hele tiden – før vi kom, og de er fortsatt ganske dominerende på jorda. Jeg er veldig glad i trær, og skog generelt. Egentlig burde vi vel spilt black metal, vi som er så glad i skogen.

Da passer det fint å starte med første låt.

Guided By Voices: “I Am A Tree”
Mag Earwhig, 1997

VS (etter 0, 5 sekunder): Guided by Voices! “I Am A Tree” fra Mag Earwhig.

TH: Og den er det ikke Robert Pollard som skrevet, men Doug Gillard. Det er en aldeles nydelig låt. Jeg hadde den på syvtommer, men brakk den på dansefest. Jeg elsker låta, og jeg elsker bandet. Guided by Voices er den største inspirasjonen til all musikk jeg har laget de siste fem åra.

Hva er så spesielt med Robert Pollard og Guided by Voices? Jeg hadde i hvert fall en tanke om dere begge søker ’den perfekte popmelodi’…?

TH: Det er spikeren på hodet. Jeg forsøker å finne den beste popmelodien når jeg skriver, og lar meg inspirere veldig av Pollard. Men jeg er kanskje ikke helt enig i at han gjør det samme. Jeg tror Pollard gir cirka 30 %. Husk at han har gitt noe sånt som 8000 skiver siden 1987, og det er mye rart mellom alle gullkornene. Men det er bare fint det.

Boken ”Perfect From Now On: How Indie Rock Saved My Life” (John Sellers) forteller om en besettelse for en voksen mann som dyrker indierock generelt og Guided by Voices spesielt. Har dere noen musikalske besettelser?

VS: Jeg er nok besatt av Stereolab, men Guided by Voices kommer også høyt opp.

TH: Vi er jo veldig opptatt av musikk, og spiller begge plater ute på byen. For min del er det nok riktig å si at Guided By Voices er en slags besettelse. Jeg har vel omtrent 50 plater av dem. De beste låtene deres setter seg ikke med en gang, men når de først gjør det så blir man aldri lei. Det er rett og slett subtil popmusikk.

Neutral Milk Hotel: “In The Aeroplane Over The Sea”
In The Aereoplane Over The Sea, 1998

TH (etter 0, 2 sekunder): Det er Neutral Milk.

VS: “In the Aereoplane Over the Sea” fra 1998. Jeg hørte veldig mye på den da den kom ut, men gikk litt lei av den. Alle hørte på den i en periode. Men den er fremdeles like bra.

De var en del av den såkalte ”Elephant 6”-scenen, og jeg tenkte litt på dette ”familiære” preget som kanskje kan overføres til dere og folka rundt Metronomicon der alle tilsynelatende spiller alt med alle.

TH: Det kan det helt klart. Vi har ikke akkurat noen audition i Truls and the Trees. Hvis noen venner kan være med så blir de bare det. Vokalist Helene [Johansen] ble jeg venner med da vi begynte på skole sammen, og hun fortalte at hun kunne synge. Så hun ble medlem i bandet før hun hadde vært med på øving. Det var egentlig litt flaks at hun kan synge så bra. Det er veldig god stemning i bandet, og jeg tror vi er litt annerledes de fleste andre på mange måter. Vi tar alt som det kommer, legger ikke opp noen planer og har ikke noen voldsomme ambisjoner.

Den andre årsaken til at jeg plukket ut Neutral Milk Hotel går på instrumentering. Dere bruker også et vell av instrumenter, som bouzouki, sag, fiolin og trekkspill. Hvordan tenker du i forhold til arrangering av låtene?

TH: Vi spilte en konsert før vi spilte inn plata på KlubbØya. Da øvde vi faktisk på forhånd. Jeg kom med låtene, ga akkordene, og hadde noen forslag til bassen. Men ellers finner medlemmene på det de selv vil gjøre. Vegard kom med noen synthlinjer som igjen ga meg inspirasjon til noe av vokalen. Det er som et byggesett som bygges av seg selv. Det er ikke noe veldig planlagt på forhånd, men vi prøver og feiler, finner ut hva som er fint og hva som passer.

Arcade Fire: ”Neighborhood #2”
Funeral, 2004

TH (umiddelbart): Arcade Fire. Det er nummer to på førsteplata, og min favorittlåt av bandet. Jeg var på konserten i Spektrum forleden, og det var helt fantastisk. Jeg har prøvd å pushe de på Vegard i mange år, men han simpelthen nekter.

VS: Jeg har vel hørt Arcade Fire, men aldri lyttet bevisst til dem. De skulle spille på Garage for noen år siden, men det var helt utsolgt og etter det så har ikke jeg tenkt mer på det bandet. Jeg tror ikke jeg faller noe særlig for dem altså.

TH: Den canadiske greia funker ikke for deg, Vegard. Det har vi snakket om før. Jeg er svak for den, men det må jo være bra låter i bunn da. Det jeg fikk bekreftet på Spektrum er at det er gode mennesker som står bak. Jeg følte en varme og en godhet fra vokalisten som nærmest ble en åndelig greie. De er 10 stykker på scenen, og har et vanvittig sceneshow.

Hvordan ser du for deg et perfekt sceneshow for Truls And The Trees?

TH: Det er egentlig sånn det er nå. Vi har det først og fremst veldig gøy på scenen, snakker og ler, og spiller gjerne litt feil uten at det gjør så mye. Men på slippefesten [Blå, 7. desember] skal vi fylle ut med blant annet kor og film i bakgrunnen, og lage en ganske kraftig produksjon sammenlignet med andre Metronomicon-arrangementer. Det blir en Makronomicon-kveld!

Soft Machine: “Why Am I So Short?”
The Soft Machine, 1968

TH (uten å nøle): Det er Soft Machine, men jeg husker ikke hva låten heter. Jeg har hørt mye på dem i det siste faktisk.

Jeg tok med denne med tanke på falsettvokalen din. Den kan også minne om Brian Wilson kanskje, men du deler også den litt skjøre melankolien til Robert Wyatt.

TH: Vi spilte en konsert i Barcelona sammen med Center Of The Universe. Da møtte vi en spanjol som hadde laget en Soft Machine-demo, som han holdt på å mase om før konserten. Etterpå kom han tilbake til oss og sa at vi lignet veldig på Soft Machine. Jeg sjekket først ut noe av de nye sologreiene til Wyatt som jeg likte veldig har veldig sans for at de lager to minutter konkret pop, men så varer låten gjerne i 9 minutter. Det er helt nydelig.

Sufjan Stevens: “Come On Feel The Illinoise”
Illinois, 2005

TH (igjen med en gang): Sufjan. Fra Illinois-skiva.

VS: Det er litt rart; hver gang jeg hører en låt synes jeg den er veldig fin. Men jeg klarer ikke å høre på platen i sin helhet uten at jeg helt vet hvorfor.

TH: Marius [Ergo] i bandet sa det korrekt; ”Sujan er veldig bra, men han er litt pretty boy”. Det synes jeg er dekkende for ham. Det råeste med Sufjan er at han skal lage en plate for hver amerikansk stat – men så gjør han det ikke likevel. Han loker rundt og gir ut b-sider, juleplater og alt mulig annet. Men det er fort gjort å bli lei ham, dessuten synger han veldig ”amerikansk”. Surrealismen blir litt borte akkurat der.

Jeg tenkte litt på Sufjan da jeg så de speiderbildene av deg, Truls. Hvor kommer disse fra? Er du en gammel speidergutt?

TH: Ja, jeg var det. Men jeg ble mer eller mindre mobbet ut derfra. Jeg har store problemer med autoriteter, eller hadde, da jeg ikke har testet det ut de siste årene. Jeg hadde problemer med å forholde meg rolig, og det passet dårlig der. Den stilleste gruppa fikk nemlig en perle som de skulle lage til et kjede. Min gruppe satt etter hvert med et kjede uten perler, og jeg fikk høre at jeg bare ødela for gruppen. Så jeg sluttet og ble på en måte min egen speider. Det er det du ser på bildet med hjemmelaget speideruniform. Men du kan vel si at Truls And The Trees er en liten speidertropp, der jeg er speiderlederen som hytter med nevene om morran. Dessuten er de fleste av låtene i utgangspunktet skrevet for kassegitar, og passer godt til leirbålet.

Meg Baird: “Maiden In The Moor Lay”
Dear Companion, 2007

På dette tidspunktet i samtalen kommer en noe forsinket Magnus Moriarty inn sammen med sin nyfødte for å forsterke trærne under siste del av lyttertesten.

TH: Er det Cat Power/Neko Case type landskap, eller det noe eldre greier?

Denne er helt ny…

MM: Jeg har hørt den stemmen før.

TH: Vent nå litt. Det er soloplaten til hun fra Espers. Meg Baird. Jeg er stor fan av begge platene til Espers, og veldig glad i mange av de nye folkartistene. Jeg liker de tidlige platene til Devendra Bravheart, som vi kaller ham, og ikke minst de første låtene til Tiny Vipers. Jeg tok kontakt før hun signerte med Sub Pop og prøvde å få henne til Norge. Den nye plata er kjedelig og bærer dessverre preg av at hun måtte lage en plate veldig raskt. Jeg er også glad i Jana Hunter, James Blackshaw – i det hele tatt mye av den nye folken. Men Vegard er mer skeptisk igjen.

VS: Neida, det kan være fint det, men jeg har aldri kommet inn i den greia der.

TH: Jeg bruker MySpace en god del, og finner ofte artister som er bedre enn de som er mest kjent fra før her i Norge. David Thomas Broughton er fantastisk, og han har jeg forsøkt å komme i kontakt med – men uten å lykkes. Han er en skabbete utgave av Antony and the Johnsons, som jeg liker godt men som blir litt svulstig. Jeg tok med moren min på konsert med Antony. Hun digger ham mer enn meg, og det sier jo litt. Men det var veldig fint å kunne gi moren sin en plate utgitt på Secretly Canadian. Det er noe av det største jeg har vært med på.

Alice Coltrane: “Blue Nile”
Ptah, The El Daoud, 1970

TH: Det er noe gammelt. Harpe og jazza trommer.

MM: Alice Coltrane? Jeg kjenner ikke noe særlig til henne, men tippet ut fra at det var harpe og jazz.

TH: Jeg tenkte nesten litt på Camel da jeg hørte fløyta, men jeg har hørt omtrent alt de har gitt ut, så det kunne ikke være dem. Jeg er sinnssykt fan av Camel, og de kommer til å bli en inspirasjon på den neste skiva. Jeg må anbefale The Snow Goose som er en stor favoritt for meg. Det er vel den beste skiva jeg hørte i fjor.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.11.2007. Gjengitt med velvillig tillatelse.

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Wrong Side Of The Woods

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground (III)

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground (II)

Vintage Cars: Matchbox Burial Ground

Cosmic Psychos: Live @ Rypekroken

Sonic Youth: New York Is Now

My Morning Jacket: Southern Accents

I lytterbua med… Jet Set Njet

Sangeren Fra Skogen: Roy Lønhøiden

I lytterbua med… Truls And The Trees