Vi i den norske WiMP-redaksjonen har satt oss som mål å kåre tidenes beste coverlåter oversatt fra engelsk til norsk. Vi slapp selvsagt løs et monster som vanskelig lot seg stogge, men satte en øvre grense ved 25 låter. Vi begrenset utvalget til maks to låter pr. norske artist, og satte ellers ikke så mange andre premisser enn at vi både liker originalen og den norske versjonen, og at både oversetter og fortolker har truffet godt med tekst og musikk. Og at låten måtte være tilgjengelig i WiMP.

Det dukket opp et par interessante aspekter underveis i denne kåringen. Vi støtte på en utfordring i valget av Folque og deres ”Skjøne jomfru”, som flere steder listes som en tolkning av Fairport Conventions ”Matty Groves”. Men som så ofte i folkemusikken er røttene lengre og dypere, og Fairport-lenken viste seg å være en myte. Morten Bing fra Folque satte det hele på plass for oss og oppklarte misforståelsen: – Bassfiguren i Folques innspilling av “Skjøn Jomfru” er stjælt fra “A Sailor’s Life” på Fairports Unhalfbricking-album – ikke “Matty Groves”. Folques kilde til “Skjøn Jomfru” er å finne i Bygdebok for Tresfjord utgitt i 1959, ti år før Fairport Convention spilte inn ”Matty Groves”, forklarer Bing. Da håper vi at dette er oppklart en gang for alle, og etter litt om og men har vi bestemt oss for å la låten ligge inne på lista.

Et typisk trekk er frekvensen av coverlåter på 1960- og 70-tallet kontra i dag, og ikke minst den korte tiden fra originallåtens premiere til det forelå en norsk coverlåt klar for det hjemlige markedet. Willy Martinsen i TONO forklarer:

– Det var jo en annen kultur den gangen. Og det var på Midem i Cannes det skjedde. Bransjefestivalen er jo i dag bare en skygge av fordums storhet, men på 60- og 70-tallet dro det musikkforlags- og plateselskapsfolk dit fra hele verden for å kjøpte kataloger av engelske hits for å oversette til sitt nasjonale språk. Jeg er blitt fortalt at norske bransjefolk nærmest kjøpte rettigheter over disk, og kom hjem med kofferten full av låter. Så var det bare å få skrevet noe på norsk så kjapt som mulig, finne riktig artist, gå i studio og så sende det ut i butikkene og radiostasjonene Og folk elsket det. Nordmenn var jo ikke så stødige i engelsk den gangen, og melodiene var jo … hits. En vinnerformel, sier Martinsen. Han mener at noe lignende ikke ville fungert i dagens marked:

– Jeg tror folk er mer opptatte av at artister skal ha integritet og originalitet. At sangen skal føles mer ”sann”. Så jeg tror det viktigste grunnen til at vi opplever mindre av dette i dag er at markedet er borte. De fleste hit-låtskrivere vil jo være mer enn fornøyd om låtene deres brukes og oversettes – og genererer inntekter.

Vi lurte også litt på hvordan det foregikk i dag i forhold til å innhente tillatelse fra opphavseier, og snakket litt med artisten Tom Roger Aadland. For noen få år siden utga han et album med Dylan-tekster på norsk, Blod på spora, som er representert på vår liste:

– For meg var det mest nervepirrande ikkje sjølve gjendiktinga, som gjekk ganske greitt, men det å gå og vente på å få tillating til å gje ut Blod på spora. Eg fekk god hjelp av Sony sin representant i Stockholm til å presentere prosjektet, og då han sendte inn førespurnaden, fekk me faktisk grønt lys frå hovudkontoret i New York same dag. Sony ville ha ord for ord-omsetjingar tilbake til engelsk av dei norske gjendiktingane, og det var jo litt spesielt, sidan ei slik omsetjing som regel ser litt underleg ut. Men det gjekk jo bra, sier Aadland.

– Fleire har spurt meg om eg trur Dylan har høyrt Blod på spora, men det tvilar eg vel på. Men det er jo lov å drøyme, legger han til med et smil.

Nettopp Bob Dylan er en sentral låtskriver i vår liste med de 25 utkårede, der vi håper du finner både noen gamle favoritter – og kanskje noen nye. Og med det åpner vi teppet for Tidenes 25 Beste Norske Coverlåter:

25: Hei Kjære Dragspelar: Oddvar Torsheim
En sann original møter en sann original. Eller to utbrente gammel kråker treffes, for å bruke Torsheims egne ord. Kunstneren og musikeren gjør sin uforglemmelige og helt egen versjon av Dylans ”Mr. Tambourine Man”, hentet fra Tur-Retur Blues (1999).

24: Farvel Kan Sies På Mange Måter: Wenche Myhre
Skrevet av Paul Simon og å finne på hans Still Crazy After All These Years i 1975. Året etter var den å finne på Wenche Myhres Wenche og gjort i samarbeid med Jan Eggum. Fantastisk låt så klart, og litt av en versjon. Vi kan ikke la være med synge til ”Er du deg selv, Kjell” og ”Bær ikke nag, Dag”. Ubetalelig.

23: Du Vet Du Juger: Finn Kalvik
Finn Kalvik gjør Fleetwood Mac? Hans tolkning av Lindsey Buckinghams ”Go Your Own Way” ble utgitt på Det søte liv (1984) og er en litt utypisk Kalvik-låt, med umiskjennelig 80-tallsklang og et sugende driv.

22: Fylt Av Min Kjærlighet: Anne Grete Preus
Bob Dylan går igjen med flere låter på vår liste. ”Make You Feel My Love” er å finne på hans Time Out Of Mind (1997). Anne Grete Preus gjorde denne tolkningen til albumet Nesten Alene i 2009. Enkelt, ærbødig og vakkert gjort, og oversatt med en kunstners skarpe blikk: ”Når regnet blåser i fjeset ditt/Og all verden fersker ditt mareritt/Kunne jeg holdt deg til du var blitt/Fylt av min kjærlighet…”

21: Ivar Medås Øyne: Prima Vera
Denne er å finne på humortrioens album Den 5te (1981), og heter egentlig ”Bette Davis’ Eyes”. Låta er skrevet av Jackie DeShannon, men mest kjent med Kim Carnes i 1981. Samme år dukket det opp en amerikansk parodi titulert ”Marty Feldman’s Eyes”, og det er vel via denne lenken at Prima Vera endte opp med Ivar Medaas. Hovedpersonen selv synes ikke det var noe spesielt gøy å bli parodiert og ble tildelt økonomisk erstatning etter en rettsak. Prima Vera hadde for øvrig feilstavet navnet hans på originalutgivelsen. Men låta er bra den, og backes solid av Lava.

20: Skjøn Jomfru: Folque
Egentlig en gammel folkesang, og ”Matty Groves” finnes i utallige versjoner. Joan Baez, John jacob Niles, Martin Carthy og Doc Watson er bare noen av artistene som har tolket denne. Versjonen til Folque fra 1974 ligger opp til det britiske folkrockbandet Fairport Convention, som spilte den inn på sitt suksessalbum Liege & Lief i 1969.

Tilleggsnote: I etterkant av denne kåringen har vi hatt kontakt med medlemmene i Folque, som har oppklart en seiglivet myte. “Skjøn Jomfru” er ikke en cover av Fairport Convention. Morten Bing fra Folque sier: – Dette er en spøk fra Øyvind Rausets (medlem i Folque, red.anm) side. Det de to låtene har felles er toneart og takt. Melodiene er faktisk ganske forskjellige hvis man studerer dem nærmere. Bassfiguren i Folques innspilling av “Skjøn Jomfru” er stjælt fra “Sailor’s Life” på Fairports Unhalfbricking-album. (Altså ikke “Matty Groves”). Folques kilde til “Skjøn Jomfru” er Bygdebok for Tresfjord utg. i 1959. Ti år før Fairport Convention spilte inn Matty Groves!
Vi lar likevel denne stå på lista, ikke bare som en drivende god coverlåt, men også for å belyse at coverlåter innen tradisjonsmusikken og coverlåter i populærmusikken ikke er helt det samme.

19: Fru Johnsen: Inger Lise Rypdal
”Harper Valley PTA” ble en gedigen hit for Jeannie C. Riley, skrevet av geniale Tom T. Hall og utgitt i 1968. Det gikk ikke mange månedene før vi fikk den på norsk, med tekst av Terje Mosnes og framført av Inger Lise Andersen (senere Rypdal) sammen med Terje Fjærns Orkester. Dette ble hennes store gjennombrudd som artist.

18: Vikla Inn I Blått: Tom Roger Aadland
I 2009 utga Tom Roger Aadland et helt album med Dylan-tekster. Blod på spora er en nynorsk versjon av hele albumet Blood on the Tracks (1975). En klassiker som krever sin penn, og den besitter Aadland. Her er hans utgave av ”Tangled Up In Blue”.

17: Damer I Regn: Jan Erik Vold & Kåre Virud
Mer Dylan: Jan Erik Vold og Kåre Virud har gjort mye fint sammen. Boken Damer i regn ble utgitt i 1977, med 70 av Bob Dylans sanger gjendiktet av Jan Erik Vold – et mestermøte mellom to poeter. Legg til Kåre Virud og Telemark Blueslag, så har vi en vinnerkombinasjon. Stein. Regn består av 14 låter hentet fra nevnte bok, utgitt i 1981 med Harald Are Lund i produsentstolen. Vi landet på tittelsporet med det fengende refrenget ”Hele folket må bli schteine…”

16: Landet Imot Nord: Odd Nordstoga & Ingebjørg Bratland
”Across The Borderline” har en like lang og omskiftelig historie som grenseområdene den beskriver. Den er skrevet av låtskrivergigantene Ry Cooder, John Hiatt og Jim Dickinson, som en remake av låta til Freddy Fender (fra filmen The Border med Jack Nicholson) og mest kjent fra albumet av samme navn med Willie Nelson (1993). Det må et par norske storheter til for å bære denne på norsk, og det klarer Odd & Ingebjørg på mesterlig vis. ”Landet Imot Nord” ble gitt av duoen til Flyktninghjelpen i 2013.

15: Hei, Der og Stikkelsbær: Øystein Sunde
Utgitt på 1001 Fnatt i 1970, fire år etter at den ble udødeliggjort av The Beatles på Revolver. Ingen andre enn Sunde kan vel helt naturlig oversette ”Everywhere” med ”Stikkelsesbær”, på det som er blant hans mest innyndende øyeblikk. Dette er en vakker og sommerlig kjærlighetsvise.

14: Hei Gamle Valdresfjell: Vazelina Bilopphøggers
”City Of New Orleans” skrevet av Steve Goodman og gjort virkelig kjent med Arlo Guthrie i 1972 beskriver en togreise fra Chicago til New Orleans. Vazelina Bilopphøggers tok den på kornet med sin versjon i 1987, der ferden går fra Oslo S til Vang i ”Vællers”, befolket av hælvfulle menn fra Kapp og med Einafjorden som bakteppe er dette en av deres aller flotteste låter.

13: Guttær: Henning Kvitnes
Dette er en cover av Steve Earles ”Pilgrim” fra hans album The Mountain (1999), gjendiktet av ‘vår egen’ Steve Earle. Henning Kvitnes fikk stor suksess med låta som han egentlig skrev som bursdagsgave til kompisen Levi Henriksen. Er å finne på Ut av veggen fra 2006.

12: Ta Det Rolig: Ottar Big Hand Johansen
”Take It Easy” er skrevet av Jackson Browne og Glenn Frey i 1972, mest kjent i versjonen til Eagles, men også utgitt med Browne året etter. Den norske utgaven er gjendiktet av Arve Sigvaldsen, og var å finne på Ottar Big Hands album Hverdagshelter fra 1978 og inneholder klassiske linjer som ”Come on baby, ikke vær smålig” og ”Skal jeg rømme mens jeg kan, eller ta det som en mann…”.

11: På Verdens Tak: Kirsti Sparboe
”Top Of The World” var en hit med The Carpenters fra 1973, gjendiktet av Arne Riis og utgitt samme år med Kirsti Sparboe og Benny Borg. En av verdens vakreste låter bærer bud om ‘evig solskinn og strålende smil’, der de myke stemmene til Kirsti og Benny står perfekt til hverandre.

10: Regnets Rytme: Ole Ivars
En av de lengstlevende, hardest arbeidende og mest populære og folkekjære band her til lands. Hamar-bandet Ole Ivars ble dannet allerede i 1964, og fikk sitt gjennombrudd med nettopp ”Regnets rytme” i 1968, skrevet av Lasse Hovd. Den norske versjonen er en ganske bokstavtro utgave av umåtelig populære ”Rhythm Of The Rain” av The Cascades (1962), men gjenskaper fremdeles bilder av en akk så fjern fortid: Knitrende singleplater, peau-de-peche, Teddysigaretter, k-o-r-r-e-k-t diksjon og dydig teenage-dans på ungdomsklubben der de sorgtunge rytmer innhylles i et skjær av uskyldig nostalgi.

9: En Tur Rundt I Byen: Finn Kalvik
”En tur rundt i byen” åpner Finn Kalviks debutalbum Tusenfryd og grå hverdag fra 1971. Slik introduserte han seg for oss, og slik skulle han skape seg et navn som av våre fremste visesangere. Kalvik har gjort en rekke fine sanger – både andres og sine egne – men hans versjon av Ralph McTells ”Streets Of London” fra 1969 er særlig flott. McTell berettet om de hjemløse og glemte i storbyen, et tema som Kalvik elegant overførte til hjemlige forhold. Han taler krigsseilernes sak, på det som må ha vært et tidlig tidspunkt, mens ”desembervinden nynner trist mens dagslyset forsvinner”. Klassisk Kalvik, klassisk materiale. Kuriøst nok fikk Ralph McTell en hit med denne tre år etter Kalviks versjon, da den ble utgitt som single i England først i 1974.

8: Si Hva Du Tenker Min Kjære: Inger Lise Rypdal
”Where Do You Go To (My Lovely)?” var en av 60-tallets aller flotteste og mest populære svisker, skrevet og framført av Peter Sarstedt i 1969. Historien omhandler en ung kvinne (Marie-Claire) og hennes befatning med jetset-miljøet i datidens Paris – komplett i fransk chanson-stil. Teksten er som en utgave av Se & Hør med navnedropping av kjendiser og fokus på dandy livsstil. Bare noen måneder senere forelå den norske versjonen, ført i pennen av Terje Mosnes og sunget av Inger Lise Andersen (Rypdal). I tråd med originalen navngis ekte kjendiser og steder – Rolling Stones og Marlene Dietrich er byttet ut med Per Øyvind Heradstveit og Arne Hestnes, referanser til Biafra og han som bor i åsen med ‘villa til en million’ (en million, dere!) og blå telefon skaper naturlig nok en viss tidstypisk distanse som det er vanskelig å relatere seg helhjertet til i dag. Men sangen er fremdeles like smektende og Inger Lise lyser som en stjerne ved mikrofonen, og oppløser det mest av kitchy elementer.

7: Feil Side Ta Mjøsa: Vazelina Bilopphøggers
Andre låt fra Vazelina på denne lista, og den vi plasserer høyest. Aldri har vel Viggo Sandvik vært mer inn til beinet enn når han synger ‘Jeg sitt her med klumpen i hæsjen, je har kjint’n der før…’ om han som sitter sønderknust og forlatt på feil side ta Mjøsa. Dette er en historie like tidløs Mjøsblues som Alf Prøysen, like bygdedyster realisme som Stein Torleif Bjella. Originalen er forfattet av Tom Rush og utgitt i 1970, denne versjonen ble utgitt på Musikk tel arbe i 1986.

6: Liten Og Grønn: Øystein Sunde
Den andre låten vi har plukket fra det rike repertoaret til Øystein Sunde er ”Liten og grønn” hentet fra Barkebille Boogie, 1981. Og dermed er det også den andre norske versjonen av ”City Of New Orleans” på denne lista – som tidligere nevnt er skrevet av Steve Goodman og gjort kjent med Arlo Guthrie i 1972. Den opprinnelige togreisen fra Chicago til New Orleans blir i Sundes penn en ”Twin Otter på vei fra Mo i Rana” som blant annet frakter en ‘livredd visesanger på turné’.

5: Midt På Natta: Åse Kleveland
Hele Norges Åse hadde sin største kommersielle suksess som artist med visegruppa Ballade! (med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen) – blant annet kjent for sine Beatles-tolkninger ”Hei Knut” og ”Du kan godt få sitte inntil meg Leif”. Men et par år før dette, i 1976, kom Kleveland med soloalbumet Midt på natta med en rekke fine og mer samtidige tolkninger. Tittelsporet er hennes versjon av JJ Cale og tilbakelente ”After Midnight”. Cale skrev låta midt på 60-tallet, som ble en stor hit for Eric Clapton i 1970. Ingen kunne vel håndtere to av rockens mest elegante herrer som landets kanskje mest elegante Dame (med stor D).

4: Togsang: Moddi
Vashti Bunyan ble oppdaget i ung alder og tatt under vingene til Rolling Stones’ manager Andrew Loog Oldham. I 1965 serverte han henne Jagger/Richards-skrevne ”Some Things Just Stick In Your Mind” som førstesingle og håpet å skape en popstjerne. Låten floppet og Vashti forlot snart London, humpet langs landeveien i et par år og platedebuterte med stillfarne og mesterlige Just Another Diamond Day i 1970. Så vendte hun hele musikkbransjen ryggen og ble nærmest glemt, inntil hun en dag tidlig på 2000-tallet googlet seg selv og oppdaget at en ny generasjon folk-fans dyrket henne som en avgud. Et vel fortjent – og veldig vellykket – comeback fulgte. Vel, mellom singlen til Oldham/Stones og debuten, utga hun et par andre singler – blant dem ”Train Song”. ”I wanted to bring simple acoustic music into mainstream pop” som hun skriver i innleggsnotatene til en sampleplate fra 2007. Dette er en nok en hviskende diamant fra Bunyan, som blir helt naturlig tatt videre av Senjas egen Moddi. Han bærer meg seg mye av det samme musikalske genmaterialet, men ispedd en distinkt lokal tilhørighet som bidrar til å rotfeste låta i ny grunn. Først innspilt i 2010, dette er en av de siste åras aller flotteste coverlåter i norsk språkdrakt – og den står helt på egne bein.

3: Alle Vet Jo Det: Kari Bremnes
Leonard Cohen har en helt spesiell posisjon her til lands, som en av disse artistene vi har trukket litt ekstra til vårt bryst. Og fint er det, for det finnes knapt maken til låtskriver. Det er mulig kombinasjonen stoisk tilstedeværelse, levd rødvinsrøst og intense kjærlighetshistorier har en ekstra grobunn her i landet langt mot nord. Da Cohen utga I’m Your Man i 1988 la det seg på toppen av salgslistene i ukesvis, og tross sitt mer moderniserte synth-uttrykk, var jo dette relativt uhørt på denne tiden. Det var derfor ikke så unaturlig at det kom en hyllestplate med Cohen på norsk (titulert nettopp det, utgitt i 1993), med en rekke fine tolkninger. Aller best er Kari Bremnes og hennes versjon av ”Everybody Knows”. Møtet mellom nordnorsk sensualitet og canadisk tristesse ga grobunn for en helt spesiell magi som fremdeles gløder etter 20 år.

2: Ei Krasafaren Steinbu: Hellbillies
Hellbillies skriver tekstene sine først på engelsk, før de overlates til Arne Moslåtten som tar seg av den norske omsettingen. Moslåtten har i stor grad vært med på å forme bandets uttrykk og befeste deres posisjon som både et av landets mest markante på tekstfronten og gi dem en lokal tilhørighet til Hallingdal. Deres store gjennombrudd kom med andrealbumet Pela Stein i 1993 og låta ”Ei krasafaren steinbu”. Dette er en versjon som opprinnelig er signert Mick Hanley som ”Past The Point Of Rescue” og nok mest kjent i versjonen til Hal Ketchum i 1991. En drivende god låt er det, en av disse som ikke har noe datostempel, som ytterligere styrkes av Moslåttens blomstrende lyriske kvaliteter. Hvem kan ikke istemme åpningslinja: ”Eg skull’ te fjells for å jakte rein. Bussen va ganske sein, eg skulde gå te Hein…”

1: Barn Av Regnbuen: Lillebjørn Nilsen
Noen tolkninger blir mer enn ”bare en coverlåt”. De lever sitt eget liv, vokser seg større enn opphavet og får en ny betydning for stadig nye generasjoner mennesker. ”Barn av regnbuen” er en slik sang. Den ble opprinnelig skrevet av folk-legenden Pete Seeger som øko-barnesangen ”My Rainbow Race” i 1967, omgjort til norsk av Lillebjørn Nilsen i 1973. Den ble umiddelbart en hit, og festet seg med årene som en av våre aller mest folkekjære sanger, både for store og små, med sin universelle tekst og sitt romslige budskap. Og den viste seg å ha både de samlende og lindrende egenskapene nasjonen trengte etter tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Om ikke ”Barn av regnbuen” allerede var kanonisert før den tid, vil den for all tid bety noe langt mer for veldig mange. Den brakte lys i mørket og ga håp i en vanskelig tid. ”Barn av regnbuen” er gravert under huden hos de fleste nordmenn. Og det er en god ballast å ta med seg.

Bjørn Hammershaug