Pixies: Working Class Indie Heroes

Hvordan jeg vil beskrive lyden av Pixies anno 2014? Du store… Vel, vi er eventyrlystne. Nostalgiske, freshe. Og gamle, sier Joey Santiago, med en rungende latter.

Jeg har fått tildelt noen minutter i telefonisk selskap med den eminente gitaristen i Pixies. Joey Santiago er ute på veien med Pixies og befinner seg passende nok i Santiago, Chile. Bakgrunnen for vår samtale er selvsagt bandets etterlengtede albumcomeback. I 2004 begravde kvartetten gamle stridsøkser, og har brukt de siste årene på massiv turnévirksomhet verden rundt. Men de lot seg ikke forhaste med å produsere nytt materiale. Inntil nå. 10 år etter reformasjonen og drøyt 20 år etter forrige album er de aktuelle med Indie Cindy.

– Jeg kan egentlig ikke beskrive eksakt hvordan vi høres ut, men jeg synes vi har en slags ’eventyrlysten aura’ over oss. Jeg vet ikke om det akkurat er et definert sound, men jo, det er det nærmeste jeg kommer, sier han over en dårlig linje.

pixies_pilgrimHistorien om Pixies er brolagt med triumf og tragedie. De startet opp hjemme i Boston i 1985, og markerte seg umiddelbart på alternative rockekartet. Allerede til debut-EP’en Come On Pilgrim hadde de signert med britiske 4AD – et av datidens viktigste plateselskap, og som ikke minst visuelt bidro til å underbygge bandets mer ’arty’ appell. Påfølgende Surfer Rosa og Doolittle er blant 80-åras aller beste og mest innflytelsesrike utgivelser, og en direkte påvirkning for indierockens eksplosive framvekst på 90-tallet.

Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi på et vis som sjelden falt inn i det ordinære. Inn i musikken tok de med seg trekk fra både post-punk og surf, powerpop og støyrock. Med sin effektive veksling av start/stopp-oppbygning og loud/quiet/loud-dynamikk skapte de et karakteristisk og mye kopiert sound. Med vekslingen mellom Black Francis’ paniske raljering og Kim Deals stoiske coolness, de finurlige og innovative gitarlinjene fra Joey Santiago og trommis David Loverings atypiske rytmemønstre satte Pixies en særegen signatur på rocken i en viktig brytningstid.

pixies_bossanovaDe utga kun fire album i første del av karrieren, og selv om Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) ikke var like gigantiske som deres to første, er Pixies fremdeles et band som ga seg på topp. I 1992 gikk medlemmene hver til sitt, omtrent samtidig med at den musikken de selv hadde vært med å legge fundamentet for endelig skulle slå gjennom til massene. En epoke Pixies ikke fikk oppleve eller umiddelbart høste fruktene av. I stedet ble Black Francis til Frank Black og startet en noe ujevn solokarriere, mens Kim Deal oppnådde suksess med sitt The Breeders. David Lovering gjestet ulike prosjekter og satset på en karriere som magiker (ja, magiker), mens Joey Santiago jobbet en del både med Fank Black og etter hvert i større grad med å lage musikk for film og tv. Etter en tiårsperiode begynte de gradvis å tilnærme seg hverandre igjen, først med å jamme litt sammen, etter hvert med å dra ut på veien, og endelig med å produsere nye låter.

Etter så mange år, hvorfor var det riktig for dere å spille inn noe nytt akkurat nå?

– Det har aldri vært et riktig tidspunkt for oss, men det har alltid vært et feil tidspunkt. Det hadde vært helt feil å gjøre noe slikt i begynnelsen av vår reunion, da ingen ville brydd seg om nye låter i det hele tatt. Da var det forventet at vi kun skulle reise jorda rundt for å spille gammelt materiale. Men årene har gått, og vi har faktisk vært lengre sammen denne gangen enn i første runde. Så det ble på en måte vår tur. Vår tur til å ikke bare underholde andre, men også ha det litt moro selv, forklarer Joey Santiago.

Pixies har gått en langsom vei mot sitt comeback som albumartister, materialisert som en serie med tre EP’er over en lengre periode. Et grep som i følge Santiago har vært mer eller mindre tilfeldig. På spørsmål om sitt syn på albumet som levedyktig format i dag, svarer han at de egentlig ikke har peiling på hva de holder på med.

– Vi prøver oss fram. EP’ene var noe vi gjorde mest for å teste ut nye måter å utgi musikk på. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å gi de ut som et album. Neste gang gir vi kanskje ut bare singler, det er umulig å si. Ingenting er feil i dag, ikke noe er dødt, man må bare gjøre det som føles riktig. Jeg tipper at albumformatet også vil komme tilbake i en eller annen form, men jeg vet ikke hvilken form det vil ha.

pixies_cindyNoen spesielle låtfavoritter på den nye skiva?

– Jeg liker ”Indie Cindy” med sine snåle vendinger, elementer av progrock og dens vakre partier. Og jeg er veldig glad i ”Magdalena 318”, som også har blitt omfavnet av publikum.

Pixies forlot scenen som et av sin tids mest innflytelsesrike og lovpriste band. De turnerte med U2 og ble hyllet av David Bowie. Kurt Cobain er mye sitert på at ”Smells Like Teen Spirit” mest av alt var et forsøk på å kopiere Pixies, mens Radiohead har sagt om ”Paranoid Android” at de ville lage en miks av Queens ”Bohemian Rhapsody” og Pixies. Deres forgreininger strekker seg langt og dypt inn i moderne rock.

Jeg lurer på til hvilken grad bandets egen forhistorie har påvirket hvordan de høres ut i dag, om de følte at de hadde noe å bevise for omverden.

– Vi gjorde egentlig akkurat det vi selv ville gjøre, parerer Santiago vennlig. Han svarer imøtekommende og ettertenksomt på mine spørsmål, uten å åpne seg mer enn man kan forvente av en kort telefonsamtale med et verdenshav i mellom oss. Han fortsetter:

– Det eneste vi ville bevise var at det er mulig å lage god, vital musikk som fortsatt er spennende og relevant for et band som har vært borte så lenge. Det var egentlig bare det vi tilstrebet. Pixies er heldige nok til at vi kan gjøre nesten hva vi vil, og fremdeles høres ut som Pixies. Men vi forsøkte å tilnærme oss et mer futuristisk uttrykk, en ambisjon vi forhåpentligvis lykkes med, og fremdeles lage respektabel musikk. Jeg tror at når folk om noen år ser tilbake på vårt nye album vil de tenke at, jo, det er faktisk pokker så bra.

Er det mulig for dere å påvirke unge mennesker i dag, på samme måte som dere gjorde for 25 år siden?

-Nei det tror jeg ikke. Dagens unge som hører på oss er nok et resultat av at de har gjort sin egen musikkhistoriske research. På den veien kan de snuble innom oss. Men vi er såpass heldigstilte at vi fremdeles er uforutsigbare og har en slags fresh vibe, som gjør at stadig nye generasjoner av musikkinteresserte støter borti oss på sin vei.

Da Pixies gjestet Sentrum scene i Oslo tidligere i år [2014] var det som et velsmurt maskineri som overkjørte publikum i to samfulle timer. Ikke noe snakk mellom låtene, ikke noe dilldall. Ikke noe flørt med publikum og ingen synlig kommunikasjon internt. De lot musikken snakke, og det gjorde den minst like overbevisende som 20 år tidligere. De flettet noen nye låter inn i settet, men det var ikke overraskende de gamle slagerne som fikk størst respons. Selv om Santiago ikke er hovedlåtskriver, er vi nysgjerrige på hvordan de tilnærmet seg det å igjen skrive nye låter.

Forsøkte dere å oppsøke nytt musikalsk land, eller ønsket dere å finne tilbake til en, skal vi si, tidligere utprøvd formel?

– Vi forsøkte så absolutt å finne nytt territorium. Målet vårt var å høres mer futuristiske ut, og det synes jeg vi fikk til. Jeg har aldri brukt så mye effekter tidligere, ikke engang da jeg jobbet med filmmusikk, så det var en ny opplevelse for meg. Men selve prosessen var den samme gamle. Charles (Charles Thompson IV aka Black Francis aka Frank Black) kom opp med akkordene og grunnideene til låtene, jeg la på gitarlinjene, Dave fant en kul, atypisk rytme – også var vi i gang. Når vi er i studio så jobber vi, rett og slett. Det er jobben vår, og det er 5 % moro og 95 % arbeid. Slik det alltid har vært for oss.

Dere er et ’arbeiderklasseband’?

– Yes, det er akkurat det vi er, knegger Santiago.

– Du skjønner, det er mer arbeid å være i studio enn hva folk tror. Men det er bare fint at det høres ut som vi bare drikker og tuller rundt i studio. Det er noe av trikset, det skal høres ut som kaos og galskap råder, men det er selvsagt bare noe vi selv har iscenesatt.

Pixies har klart å holde en bemerkelsesverdig stabil besetning opp gjennom årenes løp. Med unntak av Kim Deals avskjed med bandet i 2013. Hennes anstrengte forhold til særlig Black Francis er godt dokumentert og kjent for å ha medført mye stress inn i bandet. Deal var også den mest lunkne til å lage nytt materiale med Pixies. Hun ble først erstattet av en annen Kim, Kim Shattuck fra The Muffs, inntil Paz Lenchantin (A Perfect Circle, Zwan) nå er inne som et mer stabilt medlem av bandet.

Hvordan ble Pixies påvirket av Kim Deals avskjed med bandet?

– Utrolig mye. Vi gikk på en smell når hun forlot Pixies. Det var mye ‘shit’ og ‘fuck’, og jeg og Charles dro ut på pub for noen ”ales”, som Santiago så høflig uttrykker det.

pixies_surfer– Når vi kom tilbake til studio ventet Gil [produsent Gil Norton, som jobbet med alle Pixies-utgivelsene etter Surfer Rosa, journ.anm.] på oss og sa at vi burde gjøre ferdig låtene. De var ferdige – og de ventet på oss. Vi hadde en jobb vi skulle gjøre ferdig, ikke sant. Igjen, dette arbeiderklassegenet i Pixies som kom opp i dagen. Men vi visste ikke akkurat hva vi skulle gjøre, så på et tidspunkt tenkte vi å ikke engang kalle oss for Pixies. Men vi hadde jobbet så lenge for dette og fant ut at det bare ville være latterlig. Vi høres ut som Pixies, for pokker. Det var store sko som skulle fylles, men andre band har vært borti verre ting. AC/DC mistet vokalisten sin, og de fortsatte jo med sin greie.

Et band som Pixies gnistrer av spenning og friksjon i selve musikken, og jeg antar det også er en del spenninger internt i bandet. Hvordan har dere klart å opprettholde spenningen i årenes løp og ikke henfalt til å bli et tilbakelent, fornøyd coverband av egne låter?

– Ja, det er alltid en form for spenning tilstede i Pixies. For mitt vedkommende, jeg konsentrerer meg mest om å være flink til de oppgavene jeg skal gjøre, spille inn riktig og gjøre min del av jobben. Jeg tenker mest på hva jeg vil gjøre med gitaren min – og så gjøre det. Det er spenningen for meg, svarer en diplomatisk Joey Santiago – som heller ikke er mest kjent for å være bandets interne urokråke. Han legger til:

– Også er det selvsagt spenninger i forhold til innspillingssituasjonen, det er dager da vi ikke kommer overens i det hele tatt, så ja, det må være spenning på et eller annet vis for å lage noe som er bra. En bru trenger spenning, ellers vil den falle sammen. Det samme gjelder for oss, både individuelt og som en gruppe.

Vi penser samtalen inn på dagens digitale hverdag og streaming, som er en virkelighet Santiago snakker varmt om.

– Digital musikk er letteste måten å introdusere folk til ny musikk. Det er noe vi i Pixies omfavner på det varmeste og noe av grunnen til at vi har begrenset våre fysiske utgivelser. Det er mindre kostnader for artisten og tilgjengeligheten for fansen er mye større enn tidligere – en vinn-vinn situasjon for alle parter.

På hvilken andre måter, sett fra et bands perspektiv, har musikkindustrien endret seg siden tidlig på 90-tallet?

– Vi er heldige nok til å være et allerede etablert band. Vi har vårt eget marketing-apparat, og vi har vår egen distribusjon. Det er de to nøkkelelementene til et plateselskap. I den digitale tidsalder trenger vi egentlig ikke lenger en label. ’You can call your own shots a lot better these days’, som han sier det.

Etter så mange år, hva er egentlig det kuleste med å spille gitar i Pixies?

– Først og fremst at jeg får den friheten til å gjøre akkurat det jeg vil. Charles stoler på meg til å gjøre gitardelen riktig for Pixies, og jeg vet jo omtrent hva den går ut på, ler Santiago, og legger til:

– Jeg har funnet min egen stil, og heldigvis er den akseptert av Pixies. Så det er vel det viktigste for meg. Det er deres sound, og det er min stil.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 28. april 2014

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s