Natalie Prass har vært på alles lepper dette året. Nå er hun klar for Øyafestivalen 2015. Den 28 år gamle artisten slapp sin selvtitulerte debut til internasjonal anerkjennelse i januar, etterfulgt av opptredener på flere store TV-show. Prass er for tiden på turné rundt i Europa med Ryan Adams. I tillegg til deres egne set, har de også startet å samarbeide. Adams gjør sin versjon av ”Your Fool”, mens Prass er med på flere av hans låter på scenen.

– Jeg er overveldet. Altså, hvordan skjedde alt dette? ler hun.

– Jeg kjøpte faktisk Gold da jeg gikk på high school og pianisten hans spiller nå på min egen plate.

På telefon fra London, like før hun går på scenen på Hammersmith Apollo, forteller Natalie:

– Det har vært en fantastisk reise, og jeg synes det er synd at turnéen nå snart er slutt. Vi har blitt behandlet med så mye godhet og omtanke hele veien. Alle sammen kommer så bra overens – det har bare vært en avslappet og morsom turné.

Selv om Natalie Prass er et nytt navn for mange, er hun på ingen måte en nykommer. Født i Cleveland i 1986, oppvokst i Virginia, før hun flyttet til Nashville hvor hun har brukt de siste årene som låtskriver og musiker. Hun har spilt keyboard for Jenny Lewis og varmet opp for Angel Olsen.

– Jeg fullførte college der før jeg brukte ni år på å jobbe i Nashville. Jeg fikk en publiseringsavtale, gjorde session-arbeid, spilte og gjorde innspillinger hele tiden – tjente knapt med penger i flere år, forteller hun.

– Dette er faktisk første gangen jeg kan ta med et helt band på veien.

Prass fortsetter: – Nashville er veldig utfordrende, men jeg lærte så mye i den byen. Jeg flyttet tilbake til Richmond i Virginia for å være nærmere bandet mitt. Richmond er en veldig inspirerende by, men jeg elsker Nashville. Jeg dro derfra, men kan alltid komme tilbake.

Ting begynte virkelig å røre på seg når Natalie fant ut at en gammel venn i Richmond hadde begynt å lage musikk sammen med noen lokale musikere. De kalte seg selv for Spacebomb, en produksjonsgruppe som inkluderer et husband, blåserrekke, strykere, og kor. Vennen var ingen ringere enn Matthew E. White, som var ansvarlig for den første Spacebomb-produksjonen.

Whites første soloalbum Big Inner ble en uventet kritiker-yndling i 2012 og nykommerne i Spacebomb måtte utsette alt annet, inkludert debuten til Prass.

– Albumet var innspilt i 2012, men av ulike grunner var det aldri et riktig tidspunkt å slippe det, og datoen ble stadig dyttet framover. Det begynte å bli frustrerende, innrømmer hun. – Big Inner gikk så bra, men jeg ville jo ha musikken min ut.

– Det er ingen sure miner mellom oss. Vi er alle gode venner, og alt gikk bra til slutt. Jeg ønsker ikke å lage trendy musikk uansett, og jeg stolte på at dette var en plate som kunne vare og fortsatt ha relevans om 10 år. Jeg håper det fortsatt er en god plate.

Når hun blir spurt om hun vil fortsette å lage musikk med Spacebomb-gjengen er hun usikker.

– Det å lage dette albumet var en fantastisk erfaring for oss alle, men for å være ærlig, så er jeg ikke sikker. Alle er så travelt opptatt om dagen, men du vet, før eller siden kommer vi nok til å jobbe sammen igjen. Vi liker å jobbe sammen.

Prass’ debutalbum er stappet med klassiske amerikanske referanser, fra Muscle Shoals og New Orleans jazz, til lyden av Stax, country-soul og tidlig 80-talls R&B. Som utøver har hun blitt sammenlignet med Dionne Warvick, Dusty Springfield og Dolly Parton, for å nevne noen.

Hun er rask til å kreditere Spacebomb-gjengen, som ikke bare sikret hennes musikalske fundament, men også utfordret det.

– Vi var alltid på samme nivå. Jeg hadde en ganske klar idé på hvordan jeg ville at albumet skulle føles, men de snudde om på det og delte sin ekspertise med arrangering av blåsere og strykere, forteller hun.

Med linjer som ”Even if I wanted to/No I never could get over you/Now there’s nothing left for me to do”, er det flere som trekker linjer til kjærlighetssorg. Uten å gå i detalj, sier hun ’det handler alltid om noen personlige erfaringer. Ikke ord for ord, men de kommer helt klart fra noe personlig’.

Med så mye velfortjent oppmerksomhet rundt albumet, lurer man på hva slags press hun føler.

– Det tok så lang tid å få albumet ut, at jeg til slutt ikke visste hvordan jeg skulle føle rundt det. Når jeg endelig valgte dagen å gjøre det på, var det bare å kjøre på. Jeg visste ikke hva folk ville mene om det, men jeg var bare så fornøyd.

For Prass kommer ekte glede fra det å lage musikk.

Når hun til slutt får beskjed om å komme til scenen, avslutter hun: Alt jeg ville var å ha muligheten til å fortsette med det jeg alltid har gjort – og alltid vil gjøre.

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 13. mars 2015

Bjørn Hammershaug