Fruktcocktail

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

stein_urheim_coverStein Urheim: s/t
(Hubro, 2014)

Det er noe eget med den grenseløse musikken. Musikk som bryter sjangerbarrierer, som spaserer fritt mellom geografiske barrierer, og som opphøyer både tid og sted på sin vandring. På sitt beste kan slik musikk hensette deg i en tilstand som selv går utenpå tid og rom. Stein Urheim er en artist som tar oss med på slike ytre og indre reiser. Hans andre soloalbum (Kosmolodi kom i 2012) er en konstant befrielse å høre på, en alltid åpenbaring å lytte til. Dette er et album som egner seg både som lydspor til situasjonen (ta den med på bussen, sett den på til fredagskosen, hør den i hagen), men også egnet for intensiv fordypelse.

Mesteparten av albumet ble innspilt sammen med lydtekniker Audun Strype i Ole Bulls bolig Lysøen (utenfor Bergen) – et stort og januarkaldt trehus med varm akustikk. En kontrast som kan overføres også inn mot innholdet. På omslaget ser vi et utsnitt fra et torg, kasser med frukt og grønnsaker, ikke eksotiske arter, men poteter, gulrøtter, løk og epler.

Det er kanskje i det urnorske Urheim har sin dype opprinnelse, det gjenkjennelige og hverdagslige. Med dette som ballast tar han oss med på en ballongferd over kontinentene. Her er spor fra blues (både den amerikanske og den afrikanske ørkenvarianten), melankolsk country/folk, frie toner av jazz og asiatisk folkemusikk – for å nevne noen av ingrediensene som blandes inn i den rike musikalske menyen. Men det blir en rett som aldri virker overdådig.

Stein Urheim trakterer et variert sett av strenginstrumenter (fra langeleik til kinesisk quqin, tamburaslide og mandolin), bare støttet av medprodusent Jørgen Træen på synth og effekter. Lydbildet er rolig og romslig, med god plass til klangrikdommen fra de enkelte instrumentene. Nei, aldri overlesset eller påtrengende, dette er musikk som kommer deg i møte og tar deg i hånden. Ikke musikk som roper om ditt selskap, men musikk som du vil være i selskap med, som tar deg langt avsted. At sistesporet er titulert ”Great Distances”, er i så måte en helt korrekt oppsummering.

Stein Urheim har laget en av de vakreste og mest givende platene i år. Ikke overraskende utgitt av Hubro, som i seg selv har blitt en kvalitetsgarantist for musikk rettet mot den åpensinnede lytter.

Opprinnelig publisert på Folkemusikk, juni 2014

Bjørn Hammershaug

På Gamletun i Europa

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

slagr_short_storiesSlagr: Short Stories
(Ozella, 2015)

En gang på midten av 1980-tallet ville McDonalds etablere et av sine utsalgssteder på Piazza di Spagna, denne kjente plassen ved Spansketrappen i Roma. Den påfølgende protestaksjonen innledet hele den populære Slow-bevegelsen, med avarter som ’Slow Food’ og ’Slow Cities’. Formålet for bevegelsen er å finne et mer balansert tempo og en mer bærekraftig livsstil i en hastig moderne hverdag.

Trioen Slagr kan sies å være den musikalske ekvivalenten til denne bevegelsen. Short Stories er Slagrs fjerde album, innspilt i Hoff kirke på Toten. Som på deres tidligere utgivelser tas vi med ut på en reise til grenselandet mellom sakral kammerfolk, langstrakte droner og meditativ ambient, med langsomme toner som egner seg like mye i horisontal som vertikal lytterposisjon.

Slagr slår ikke an de kraftigste strengene, roper ikke ut med store bokstaver – snarere det motsatte. Men med sitt ordløse spill får de oss kanskje til å stille noen elementære spørsmål ved våre liv og dagens levesett. I det minste gir de oss en fantastisk lytteropplevelse.

Med hardingfele (Anne Hytta), cello (Sigrun Eng) og vibrafon og stemte glass (Amund Sjølie Sveen) møter de tre eminente musikerne oss med utstrakt hånd. Vi lar oss villig geleide inn i rom der konsentrasjon og fokus ikke bare forventes, men er påkrevd for å gi fullt utbytte som lytter. Sett deg godt tilbake, skru av duppedingsene, lukk øynene og lytt.

Den konkrete inspirasjonen til den drømmeaktige, og nærmest abstrakte musikken har Slagr funnet i en novelle av Hans Herbjørnsrud. ”På Gamletun i Europa” er en fortelling satt 400 år tilbake i tid og omhandler en liten, glemt kvinne i en stor verden. Samtidig er novellen en skildring av hvordan en folkevise kan ha oppstått. Dette er overført til musikalske tema som utforsker de små øyeblikk og samtidig det store og uforanderlige.

Få kan som Slagr tonesette akkurat en slik stemning.

Hør bare et spor som ”Sylvelin”. Sigrun Engs cello maler fram en tung åpning, før den avløses av Hyttas hardingfele. Celloen blir liggende som et drone-element i bakgrunnen og skaper en nydelig kontrast idet Sjølie Sveens lekende glasspill kommer inn. Slik driver musikken sakte av sted i et skimrende spill av lys og mørke. Den griper vidunderlige øyeblikk, holder på dem en liten stund før de liksom løser seg opp og inntar nye former i det som kunne vært et evig kretsløp.

Om fortellingene har sin opprinnelse i kvinnelige skikkelser fra vår egen balladetradisjon (”Årolilja”, ”Sylvelin”), naturbilder (”Skare”) eller dekonstruerte folkeviser (”Folkevise”), har i den store sammenhengen ikke så mye å si. Short Stories er ikke en samling ‘låter’, men et helhetlig stykke musikk som bør inntas slik. Er du likevel i tvil, så anbefales den forlokkende ”Årolilja” som en egnet døråpner.

Det er i urgamle tradisjoner Slagr beveger seg, og tidløse spørsmål de befatter seg med. Men som få andre evner de gjennom tradisjonen å sette et speil opp mot vår egen samtid. Det er musikalsk novellekunst på sitt aller beste.

Opprinnelig publisert i bladet Folkemusikk mai 2015
Bjørn Hammershaug

Karl Seglems geitebukker

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

jazzbukkboxKarl Seglem: JazzBukkBox
NorCD, 2015

Karl Seglem feirer sine første 30 år som musiker med intet mindre enn en trippelutgivelse. Tro mot Seglems ånd har dette blitt mer enn et rent tilbakeskuende dokument som kun nøster fortidens tråder. JazzBukkBox er også et dynamisk prosjekt som like mye peker framover. Karl Seglem er ikke en artist som står stille; hans mangfoldige uttrykk pulserer både med og utenfor tiden.

JazzBukkBox er dels en samling tidligere utgitte stykker, dels ny musikk og dels liveopptak. Til sammen omslutter de mye av hans mangeårige musikalske virke, det vil si en boblende mikstur på tvers av sjangrene. Folkemusikk, jazz, elektronika, verdensmusikk og samtidsmusikk brytes ned og settes sammen ved hjelp av ulike metoder til nye, spennende koplinger.

Jeg starter med plata Lærad, som på sett og vis er den mest interessante her. Denne utgivelsen tar utgangspunkt i Seglems bukkehorn-innspillinger, bearbeidet og arrangert av et knippe utsøkte musikere (Reidar Skår, Elin Rosseland, Mari Kvien Brunvoll m.fl.) som bidrar til å utvikle låtmaterialet på fargerikt og levende vis. Et slags «ta den bukk og la den vandre»-samarbeid, i tråd med Seglems egen musikalske brobyggerrolle.

Seglems melodiske og renskårne hornspill skaper et godt grunnlag for ytterligere eksperimentell musisering. Det viser til fulle Jonas Howden Sjøvaags globale slagverk på ”Einherjedansen” eller Lars Jakob Rudjords melankolske tangenter på ”Merkeleg mengd oske”. De enkelte musikerne får rom til å sette sin signatur på hvert enkelt stykke, og Seglem binder det hele sammen på (tilsynelatende) uanstrengt vis. Det er i dette møtet mellom det gjenkjennelige og umiddelbare og det mer komplekse at Lærad er både innbydende og besnærende lytting.

Seglem lar det tradisjonelle og det lokale danne grunnlag for mye av det han gjør: Han står på et solid rotnorsk fundament. Dette bruker han som utgangspunkt når han drar inn impulser utenfra – ikke som eksotisk garnityr, men som en godt integrert bestanddel i musikken sin. Låtene som utgjør plata Worldjazz viser utmerket denne kombinasjonen av jordbundethet og improvisasjon, det fastlagte og det uventede, Norge og verden.

Den mer elektriske og beatsbaserte Worldjazz utgjør boksens mest oppsummerende del, med låter fra fire tidligere album som alle beveger seg inn i tittelens overskridende henvisning. Hør bare remiksen av ”Endelaus slette” – en tittel som i seg selv fungerer som retningsgiver for innholdet. Karl Seglem tilhører en eksklusiv krets musikere som utfordrer konvensjonene, det være seg Mari Boine, Jan Garbarek, Nils Petter Molvær – eller salige Langsomt Mot Nord for den saks skyld. Dette vil være kjent materiale for de av dere som er vel bevandret i Karl Seglems katalog; men for dere som trenger en døråpner, er Worldjazz nøkkelen.

Den siste plata i bukkeboksen heter Live In Germany. Den er nettopp det, et liveopptak fra Tyskland med den akustiske kvartetten Andreas Ulvo på klaver, Sigurd Hole på bass og Jonas H. Sjøwaag på trommer, samt Seglem på horn og tenorsaksofon. Dette er et varmt, intimt konsertopptak med ni låter – litt nytt, litt gammelt – og er en liten juvel i denne kronsamlingen. Strippet for elektronikken og effektene åpnes det for enda større fokus på detaljene, melodilinjene og det renskårne i musikken til Karl Seglem. Dette er et kontemplerende sett som egner seg godt for et par gode hodetelefoner. Her får du med også med gnissing av bukseben og kremting i salen, som gir følelsen av tilstedeværelse. Men det er ikke mye skravling blant publikum. Seglem skryter da også spesielt av det tyske publikumet som lyttende og interessert. I omslaget på plata står det: ’They dare and love to listen – and that’s what music is about’.

Så enkelt kan det sies, så lett er det å glemme.

Ikke la begreper som world og jazz – eller worldjazz – virke avskrekkende. Karl Seglem opererer innenfor et detaljrikt og komplekst landskap, men mest av alt er hans musikalske blandingsformer lekende, innbydende og imøtekommende. Han er en av våre aller flotteste artister, og bør være pensum i musikk for alle som vil forstå Norge bedre. Her er grunnstammen, det som er vårt eget, og her er påminnelsen om at vi er en del av verden der ute, som er så mye nærmere enn vi tror.

Jeg skulle gjerne hatt et tykt hefte med bilder, historier, fakta, skrøner og geiteskjegg når jeg åpnet denne boksen, men til orientering så består den kun av de tre platene som er nevnt her. Og det holder egentlig i massevis.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 18.11.2015

Bjørn Hammershaug

Innlandets røst

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

erik_lukashaugenErik Lukashaugen: Tel si ega tid
Øksekar/Musikkoperatørene, 2015

’En gang drømte jeg om å synge liv i dette landet / skape det på ny / i et skinnende lys av ord,’ skrev Hans Børli en gang. Hans land var de djupe skogene, småkårsfolkets, tømmerhoggerne og sliternes land. Børli fanget skogens sang og naturens gang, og han var en mester i å formidle det nære og gjøre det til noe større, noe allmenngyldig.

Erik Lukashaugen er også en skogens mann, og lik Børli forsøker han å fange dens sang. Han debuterte i godt voksen alder, med tonesettinger av Hans Børli på det kritikerroste og vellykkede albumet Av en sliters memoarer. Lukashaugen har selv røtter til Finnskogene, og Børlis lyrikk resonnerte så sterkt i hans musikalske hjerte at i 2013 så en ny, genuin visesanger dagens lys. I tiden etter utgivelsen har Lukashaugen valgt å satse fulltid på musikken, sagt opp dressjobben i Oslo og tatt med seg familien hematt til Elverum. Nå er han aktuell med oppfølgeralbumet Tel si ega tid, med i all hovedsak egenkomponerte sanger.

I løpet av de siste årene har vi sett en positiv oppblomstring av artister som ikke bare synger på morsmålet (det er nærmest en selvfølge), men som også bruker egen dialekt og sin lokale tilhørighet mer aktivt, også utenfor den rene folkemusikktradisjonen. Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Hellbillies er blant de som har bidratt til å bane vei for en ny bevissthet rundt det helt lokale, hjemme, nærmest som motstemmer i en tid hvor det globale og de grenseløse godene har vært rådende mantra.

Erik Lukashaugen føyer seg inn i en slik tradisjon, slik han også viderefører strake linjer fra Børli, Prøysen, Sandbeck, Levi Henriksen, Roy Lønhøiden, Lars Mytting. Erik Lukashaugen er en innlandets røst, det er ikke kyst, utferdstrang eller de prangende byer som er hans arena. Det er skogen, naturen, de nære ting. Ting som går hjem i denne fåmælte delen av landet vårt, den delen som ikke er mest spektakulær, men som kanskje nettopp derfor berører noe essensielt i folkesjela vår.

Tel si ega tid åpner ærlig og beskrivende. Erik Lukashaugen skjuler seg ikke bak tøvete floskler eller unødvendig billedbruk. Han savnet noe i livet sitt, kall det gjerne en førtiårskrise; det finnes verre varianter av den sorten enn å ville flytte hjem. For det er det den handler om. ’Slik som det var i Elverum’ er også platens aller fineste enkeltlåt. Det er her jeg føler jeg kommer nærmest Lukashaugen som menneske. Han åpner seg på et vis som, lik Børli, omhandler noe personlig og lokalt som samtidig kan berøre alle – i hvert fall de av oss som bærer et skjær av nostalgi eller savn i hjertet.

Har runda førti, men har fortsatt ingen svar
nå har je sagt opp jobben for å prøve med gitar
mens je lengte telbake tel slik som det var i Elverum

Sangen, ikke helt ulik Stein Torleif Bjella i stilen, introduserer oss også for det sterke laget av musikere: Ellen Brekke, Tarjei Nysted, Bjørge Verbaan, Annar By med flere. De trakterer en rikholdig akustisk instrumentpark, med vaskebrett, nøkkelharpe, mandolin, dreielire, hardingfele, trøorgel og mye annet.

Den fine tonen videreføres i slentrende ’Komma hem med blommer,’ en umiddelbar favoritt, og den varme kjærlighetserklæringen til avkommet i ’Min sønn’. Lukashaugen beveger seg i det fine grenselandet mellom folk og vise, uten at sjangergrenser blir noen hemsko for ham. Han er likefram og ledig i både tekst og tone, folkelig og hjertevarm, og lett å like. Kanskje litt for lett å like: Jeg kunne ønsket meg noe mer mørke, noe mer friksjon og motstand. Det er kanskje ikke hans vei, men når han legger opp til å brette ut sin sjel, tar jeg meg i å savne sanger om skuffelse, nederlag og motgang – stoffer klassiske plater er sydd av.

Halvparten av sangene er ført i pennen av andre, blant andre Vidar Sandbeck, men gjennomgående er de beste låtene hans egne. Jeg håper Lukashaugen fortsetter å utvikle sine egne kvaliteter som tekstforfatter. For det er også et uforløst potensiale i dette materialet – hvor imøtekommende og lekkert det enn høres ut. Tel si ega tid er kanskje ikke gjennombruddsplata, men den vil komme. Han har det i seg, og er i ferd med å finne sin egen stemme.

Jeg har bodd i Elverum og husker den lange vinteren der. Noe i meg håper at Erik Lukashaugen møter vintermørket på sin vei, og kommer ut av det med en plate som bôrer enda noen hakk dypere ned i Hedmarkens folkesjel, og som kanskje tar for seg vår tids arbeidsfolk og slitere. Da vil han også bli en sanger som synger liv i dette landet, langt utover de skogene der sangene er skapt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 22.1.2016

Bjørn Hammershaug

Sigrid Moldestad: Tradisjonell og nyskapende

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

sigrid_moldestadSigrid Moldestad: Så ta mitt hjerte – Dei beste songane
Heilo/Grappa, 2016

Det kommer en tid for de fleste artister å gjøre opp regnskap; enten det er et tilbakeblikk over en karriere på hell, eller som en statusrapport et sted midt i den. Sigrid Moldestad tilhører utvilsomt siste kategori. Gjennom sine hittil fire soloalbum har hun raust delt sin vidsynte musikk med oss og markert seg som en av våre aller fineste stemmer og historiefortellere. Så ta mitt hjerte samler egenutvalgte høydepunkter fra årene 2007–2014.

Moldestad har favnet over mye i løpet av sin allsidige artistkarriere, og spiller i dag like naturlig på countrytreff og jazzfestivaler som på tradisjonelle folkemusikkscener. Etter utdannelse ved Ole Bull Akademiet, gjorde hun seg sterkt bemerket i sjangerlekne band som GamaltNymalt og Spindel. Men det er under eget navn hun virkelig har blomstret og funnet sitt eget uttrykk, et uttrykk som har gjort henne til favoritt blant både kritikere og det brede publikum. Denne platen er et naturlig stoppested for å samle noen tråder før hun igjen legger på vei mot nye reisemål.

Sigrid Moldestad solodebuterte med Taus (2007). Her løftet hun sløret av og hyllet sin lokale folkemusikks glemte kvinner, noe hun ble belønnet med Spellemannpris for. Hennes tre påfølgende album er de som er best representert på samleplata: Sandkorn (2010), Himlen har sove bort mørkret (2012) og hennes tolkninger av dikteren Jan-Magnus Bruheim, Brevet til kjærleiken (2014). På disse albumene har hun fortsatt å videreutvikle en sjenerøs stil som både har lokal forankring og global tilhørighet. Røttene fra Breim og Nordfjord er et gjennomgående tema i musikken hennes. Men hun lar røttene vokse fritt videre ved å trekke inn elementer fra både keltisk og amerikansk folk, til et uttrykk der folkemusikk, pop, bluegrass og visesang sømløst flettes sammen i en helhet.

For selv om Sigrid Moldestad favner over store musikalske områder, viser denne samlingen at hun har bevart og dyrket en konsistent stil. Ja, denne samleplata kunne vært et helstøpt studioalbum i seg selv. Noe ligger nok i det skjønnsomme utvalget av musikere som har fulgt henne opp gjennom. Sigbjørn Apeland, Anders Bitustøyl, Jørgen Sandvik og Anders Hall er blant dem som har fargelagt mange av hennes utgivelser på lydhørt og varsomt vis. De skaper rommet for Moldestads glassklare, klangfulle stemme; kraftig, varm og aldri insisterende eller overmannende. I dette rommet skapes det også plass for hennes finstemte historier, poetiske fortellinger som helst tar tak i de nære ting og løfter dem opp med en universell og tidløs appell. Litt som hele hennes eget musikalske virke gjør det samme.

Sigrid Moldestads er en sterk forteller og formidler av både tradisjonelt og nyskapende materiale, med en åpensinnet og nysgjerrig holdning til musikken. La denne samleplata gjerne fungere som en introduksjon til artisten, hvis du fremdeles trenger det – eller som en godt kurert spilleliste med lang holdbarhetsdato og stort bruksområde.

Så ta mitt hjerte er utgitt både digitalt og som dobbel CD-plate. I tillegg til de 16 utvalgte perlene fra albumkatalogen, får vi også seks bonusspor i form av et par juleviser, noe tidligere uutgitt materiale og liveopptak. Det er et fornuftig tillegg, som underbygger følelsen av at Sigrid Moldestad har brukt dette prosjektet til å rydde opp i gamle papirer; som for å arkivere det som har vært, og gjøre seg klar for det som kommer. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 7.3.2016

Bjørn Hammershaug

Håkon Thelin: Folk

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

thelin_folkHåkon Thelin: Folk
(Atterklang, 2015)

’Fela er spelemannens songrøyst, og kvar fele har sin eigen song.’

Slik innledes denne platen, med et kort statement av Ottar Kåsa. ’Fela må synge slik ho sjølv vil, og når fele og spelemann vil det same, veks dei saman: Dei delar plass i ein større heilskap, der spelemannen lét instrumentet bli ein del av seg sjøl og sitt uttrykk’, sier han.

Håkon Thelin, som gjennom en årrekke har stått fram som en nytenkende og prøvende kontrabassist, har en slik tilnærming til musikken. Han er skolert ved Norges musikkhøgskole, der han også nå er førsteamanuensis i fagseksjonen for strykere og harpe, og underviser i bl.a. komposisjon og improvisasjonsbasert samtidsmusikk. Thelin har det teoretiske på plass, og er anerkjent som en ledende formidler innen ny musikk. Det har han også omsatt i praktisk virksomhet.

Thelin er nok mest kjent for den grensesprengende og renommerte trioen POING, sammen med Frode Haltli og Rolf-Erik Nystrøm. Men han er også involvert i flere ulike prosjekter, som samtidsmusikk-ensemblene Musikfabrik og Ensemble Modern, og har altså sin egen solokarriere. Thelin mottok Spellemannpris i kategorien Samtidsmusikk for albumet Light (2011), der han forente improvisatoriske krefter med Maja S.K. Ratkje, og har i de senere årene fått økende interesse for grenselandet mellom samtidsmusikk og folkemusikk. Et resultat av det kunne vi også høre på Unni Løvlids strålende album LUX fra 2013, og nå også på oppfølgeren til Light, helt enkelt titulert Folk.

I tillegg til hans tre egne komposisjoner, finner vi verker komponert av Luciano Berio, Lars-Petter Hagen og den nå avdøde kontrabassist-mester Stefano Scodanibbio (rytmisk komplekse “Geografia amorosa” fra 1994). På albumet hentes inspirasjon fra så vidt ulike kilder som flamenco, singalesiske trommetradisjoner, arabisk tradisjonsmusikk og Lars-Petter Hagens melankolske og dvelende “Hymn” som han selv har omtalt som ’ikke-eksisterende folkemusikk for en enorm, fiktiv hardingfele’. Innspillingen fant sted i Hoff kirke på Østre Toten ved to anledninger i 2013.

Folk er et ambisiøst anlagt prosjekt, et album som søker å forene ulike musikalske tradisjoner, kunst og poesi. Det bindes sammen av det musikalske språket Thelin kaller for «kontrabassens folkemusikk», der overtonene som mye av folkemusikken er bygget på settes sammen med samtidsmusikkens teknikker. Musikken knyttes sammen av oppleste tekster fra allerede nevnte Ottar Kåsa, Ingfrid Breie Nyhus, Unni Løvlid og flere, som kontekstualiserer Thelins musikalske ideer i ordform. Nyhus har noen interessante refleksjoner om tradering, fortid og framtid i musikken:

’Vi kan bære det nedarvede videre, til et sted hvor repetisjonen i seg selv er det viktigste. Eller, vi kan la repetisjonen bare skimtes som en reminisens, og det nye får utfolde seg. Det gamle og kjente kan få være med på nye forsøk.’ Med det berører Nyhus også mye av Håkon Thelins virke og hans utforskning av folkemusikken: ikke folkemusikk som det repeterende, det gjenkjennelige og det rotfestede, men snarere som basis for noe uprøvd, ukjent og levende som blir med videre; inn i framtiden, med på nye forsøk. Jeg har den høyeste respekt for at kulturtradisjonen skal bevares og føres videre gjennom generasjoner. Men musikk som stagnerer er døende musikk, og det er selvsagt ikke noen motsetninger mellom felleskapets arvegods og personlige revitaliseringer av det samme materialet.

Folk har dermed et interessant utgangspunkt. Musikken vil nok kunne lyde fremmed i umiddelbar gangavstand fra Norges musikkhøgskole; Tross sin inspirasjon fra folkemusikken, tilhører Thelin fremdeles samtidsmusikkens tonespråk. Likevel er ikke dette en plate som bør skyve den nysgjerrige lytter fra seg. Lydbildet er åpent og strippet for fiksfakseri. Dette er musikk skapt med fullt fokus, og krever det samme tilbake fra tilhøreren; men det betaler seg i form av en både inspirerende og givende lytteropplevelse, som gjerne kan doseres opp i passe porsjoner. De talte mellomstikkene er slikt sett et fornuftig grep, som gir ytterligere dybde til prosjektet og lar hvert enkelt stykke få større plass.

Med Folk fortsetter Håkon Thelin å vise kontrabassens uante muligheter og klangrike potensiale. At han åpner døra ytterligere inn mot folkemusikkens skattkiste, er utelukkende en berikelse for både feltet og for deg som tilhører.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 17.3.2016

Bjørn Hammershaug

Gullberg/Balducci: Hildr

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

gullberg_balducci_hildrGullberg/Balducci: Hildr
NORCD, 2015

Karoline Dahl Gullberg er utdannet sanger, har studert under blant andre Eli Storbekken og Mari Boine og har lang erfaring både innen det klassiske feltet og folkemusikken. Stian Balducci har også en eklektisk tilnærming til musikken: Med fokus på bearbeidet lyd har han arbeidet i ulike sammenhenger både innenfor klubbscenen og med mer improvisert/samtidsorientert lydkunst.

Denne åpne og grenseløse holdningen tar de to med seg inn i duoformatet. Hildr er en kort plate på snaue halvtimen, men rikt på innhold og ideer. Duoen forsyner seg fra et bredt spekter i sitt repertoar; her er bl.a. egenkomponerte stykker, en sørsamisk bånsull, tradisjonelle stev og springere, en liksalme fra Suldal og en tekst av Olav H. Hauge (”Det er den draumen”).

Det hele er holdt sammen i et stramt, minimalistisk lydlandskap; Gullbergs skinnende klare stemme står i sentrum, Balducci står for rytmisk overbygning og atmosfæriske kulisser. Eneste gjester er Geir Johansen (slåttetromme) og Tobias Ørnes Andersen (trommer) på hvert sitt spor, samt et kort innspill fra Karl Seglem og hans bukkehorn på ”Hvileskjær”.

Både Karl Seglem og Mari Boine er passende referanser for å forstå det musikalske landskapet Gullberg/Balducci befinner seg i. Utgangspunktet er den tradisjonelle folkemusikken, men utførelsen tilhører vår tid. Dette er et spenningsfelt som har blitt utforsket tidligere, der de nevnte Seglem og Boine er innovatører. Slik sett er det naturlig at duoen har funnet sitt hjem hos Seglems på hans lydhøre og framtidsrettede selskap NORCD.

Det er også passende at Hildr åpner med toner fra den samiske kulturkretsen. “Bånsullen fra Namsskogan” er en messende, nærmest hypnotisk vakker komposisjon, der eldgamle ritualer tvinnes sammen med pulserende elektronika. Det skaper slående bilder av en gamme som forsvinner inn i et digitalt ødeland. I løpet av de drøyt fire minuttene åpningssporet varer – platens lengste – har duoen etablert sitt uttrykk. Det viktigste for disse stykkene er ikke deres opphav, ei heller hvordan de eksakt er prosessert fram; derimot er det selve stemningen plata legger for en dag. Innledningsvis glir låtene nærmest over i hverandre, balanserer i stor grad mellom lys og mørke, det dvelende dunkle og det klarsynte og gjenkjennelige.

Tidvis heller det over mot beatbasert ”etno-jungle”, som på litt for lange ”Draumen”, der gjentagelsene mest blir enerverende, og fraværet av noe mer spennende innpakning eller kompositorisk oppbygging blir åpenbar. Da er ”Firspringar” mer spennende, som med sin dramatiske vokal-behandling og knitrende dub-rytmer løsriver seg fullstendig fra både tid og sted, og understreker at denne duoen heller ikke hører til i en faststivnet tradisjon.

Mye knitter og knotter til tross: De to kommer likevel aller best ut av det når Karoline Gullbergs stemme gis størst mulig rom, og der det elektroniske bygger opp under den. ”Liksang” er et eksempel på det; usigelig vakkert sunget, med et pulserende, urolig teppe som bare tidvis kommer helt opp til overflaten.

Gullberg/Balducci bidrar til å trekke folkemusikken i nye retninger. Med Hildr har de staket en kurs som det skal bli interessant å følge videre.

Oprinnelig publisert på folkemusikk.no, 1.4.2016

Bjørn Hammershaug

Erlend Apneseth Trio: Det andre rommet

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

erlend-apneseth-trio_det-andre-rommetErlend Apneseth Trio: Det andre rommet
Hubro, 2016

Bildet på omslaget til Det andre rommet er tatt inne fra en tunnel, en ubelyst, trang tunnel der fjellets egne, grove formasjoner utgjør en naturlig hvelving. Utenfor, nede i svingen, står et hvitt bolighus. Jeg vet ikke om vi med denne platen drar ut av tunnelen og inn i lyset, eller om vi er på vei bort fra hverdagens normalitet og inn i det ukjente. Men en reise tas vi med på: Erlend Apneseth Trio inviterer deg til uutforskede steder, lytteren inviteres med til å ta del i musikk som er ute av denne verden.

Erlend Apneseth kommer fra Jølster. Han er utdannet ved Ole Bull Akademiet, der han studerte under Håkon Høgemo. Sin unge alder til tross har han opparbeidet seg en solid status som elitespelemann i A-klassen. I tillegg til Apneseth selv på hardingfele, består denne trioen av Øyvind Hegg-Lunde (Electric Eye, Building Instrument, José González) på slagverk og Stephan Meidell (Cakewalk, Krachmacher) på gitar og knotter. Randall Dunn har stått for miksen i Seattle-studioet sitt, og han har jobbet med artister som Earth, Sunn O))), Akron/Family og Six Organs of Admittance. Det er undergrunnsnavn som nok ikke vekker umiddelbar gjenkjennelse blant norske folkemusikklyttere – men de deler alle noe av den norske trioens eksperimenttrang.

Det andre rommet følger opp Erlend Apneseths prisbelønte og kritikerroste debut Blikkspor fra 2013. Apneseth viser igjen et bemerkelsesverdig vidt spenn i sin tilnærming til musikken, og trioen har i enda sterkere grad funnet et spennende formspråk. Med tradisjonsmusikken som fundament begir de seg inn i et lydmalende landskap hevet over tid, sted og sjangre. Jeg har brukt liknende fraser om mange andre plater for denne spalten tidligere, men få har overbevist i like stor grad.

Erlend Apneseth Trio legger ikke bare en ny dimensjon til folkemusikken. De utvikler sitt eget språk og sin egen tonalitet, oppløser den i et improviserende samspill der fragmenter fra jazz, samtidsmusikk, dronemusikk og post-rock utforskes, plukkes fra hverandre og settes sammen på stadig nye måter. Det andre rommet er ikke noen umiddelbar plate, og den vil nok heller ikke appellere til den som søker et umiddelbart musikalsk kick. Her ligger kunsten like mye mellom linjene, i det uventede og i de små detaljene.

”Trollsuiten” innleder plata med en vemodig melodilinje fra en gjenkjennelig hardingfele, som etter hvert får selskap av dirrende elektroniske overtoner. Slik går teppet opp for en plate der det gjenkjennelige smelter sammen med det abstrakte. På ”Under Isen” avløses hardingfelens jordnære søken av noe langt mer dunkelt og pulserende. Supersilent, David Lynch, Nils Økland, John Cale og ambientmusikken til Aphex Twin er de umiddelbare referansene som dukker opp i mitt hode.

Tittelsporet står som platens høydepunkt, et mektig beist som langsomt reiser seg fra nær sagt intet og vokser umerkelig fra varsom strengplukking til ren støymusikk. Jeg vil også trekke fram ”Magma”, med sin klokkespill-likende rytmikk som kunne tilhørt Tortoise, intense felespill og en majestetisk melodi som lett kan overføres til rockens idiom. Imellom disse enkeltutvalgene eksisterer det et vell av impulser og innfall som til sammen danner et kompromissløst og tiltalende hele.

Inne i plateomslaget gir Erlend Apneseth selv en kort beskrivelse av prosjektet. Han skriver blant annet: ‘One of my greatest sources of inspiration has been exploring my own instrument, finding new sounds, discords, really anything that can evoke a new mood or association.’ Erlend Apneseth og hans trio har funnet et rom som er i konstant bevegelse og utvidelse, og vi som lytter blir selv en del av det. Det andre rommet er en døråpner, og Erlend Apneseth vil være garantert være en sentral kraft i norsk musikk i tiden framover.

En liten gest til plateselskapet Hubro er også på sin plass. I en årrekke har de stått som landets kanskje fremste representant for en åpen holdning til musikk og stilarter, og en like kompromissløs garantist for kvalitet og musikalsk nysgjerrighet. Se etter ugla neste gang du besøker platebutikken eller strømmetjenesten.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 28.4.2016

Bjørn Hammershaug

Valdres, Texas

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

kristine_valdresdatterAnders Røine med Marit Karlberg, Hans Hulbækmo og Sondre Meisfjord:
Kristine Valdresdatter
(Ta:lik, 2016)

Anders Røine fikk i oppdrag av Jørn Hilme-stemnet 2013 å skrive ny musikk til stumfilmen Kristine Valdresdatter fra 1930. Siden har musikken blitt framført live sammen med filmen flere ganger, og nå er den altså ute i fysisk format. Du kan velge mellom å kun høre musikken eller å oppleve den sammen med filmen på den medfølgende DVD-en.

Kristine Valdresdatter er basert på en historie av H.A. Foss, regissert av Rasmus Breistein og med en ung, fager Aase Bye i hovedrollen – alltid upåklagelig antrukket i festdrakt. Det var kanskje vanlig på bygdene på den tiden? Kristine Valdresdatter ble laget i stumfilmens solnedgang, faktisk som den siste av sitt slag her til lands før lydfilmen tok helt over. Selv om kritikere visstnok var heller lunkne, ble filmen en folkelig blockbuster.

Selve filmen er ikke all verden. Flotte naturbilder fra Valdres og traktene der omkring til tross: Selve historien er i hovedsak et klassisk kjærlighetsdrama av den ulykkelige og uforløste sorten, romslig drapert med tåredryppende skjebner fra første sekund. Den framstår ikke akkurat som noen skjult filmskatt, men vi får et høyst interessant innblikk i tidlig norsk filmkunst, et tidsbilde av datidens kulturlandskap og svunnen bonderomantikk.

Nå har filmen altså fått nytt liv. Anders Røine har fått med seg Marit Karlberg (også hun fra eminente Sudan Dudan), trommeslager Hans Hulbækmo (Broen, Your Headlights Are On, Snøskred, Moskus) og bassist Sondre Meisfjord (Urban Tunélls Klezmerband, Gjermund Larsen Trio, Come Shine). Til sammen er de en særs kapabel og musikalsk frilynt kvartett, som evner å ta musikk ut i uutforskede spor og nye retninger på tvers av sjangere. Det gjør de også på Kristine Valdresdatter.

Musikken er dermed mer eventyrlysten og fantasifull enn selve filmen er. Kvartetten åpner seg i mange retninger, fra groovy ørkenblues og hypnotiske psykedeliske partier (tittelsporet) til norsk-Americana (”Jeg må bare tåle (i Valdres)”, ”Mamma hørte” og den Stein Torleif Bjella-aktige ”Hard vår”), tradisjonelle ballader og bearbeidede folketoner fra Valdres. På enkelte malende instrumentale partier er det ikke helt ulikt Ry Cooder (tenk Paris, Texas) eller filmmusikken Nick Cave og Warren Ellis har laget gjennom årene.

Andre steder er band som Atlanter eller Tinariwen mer passende referanser, eller som de selv hinter om med tittelen på sistesporet ”Ali, Hank og Ivar”: musikk i grenselandet mellom Ali Farka Touré og Hank Williams. Det er kanskje lange avstander mellom Valdres, Virgina og Vest-Afrika, men Anders Røine gjør sannelig sitt beste for å korte dem ned.

De vidstrakte referansene går ikke på bekostning av selve filmprosjektet, snarere tvert om. Slik musikken med filmbildene får et tablå å speile seg i, gis filmen en ny skjønnhet i hendene på disse musikerne. Det er som om lag på lag med støv fra en svunnen tid blåses bort og fortidens glans igjen skinner med ny prakt. Ikke først og fremst ved å tilpasse musikken en forgangen stil, men snarere ved å skape spennende kontraster til innholdet. Innimellom spiller Røine & co. på parti med filmens handling, som i den perfekt timede ”Søt harmoni” eller ved å synge tekster direkte relatert til det vi ser. Men vel så gjerne bryter de med det opplagte og gir både filmen og musikken en ekstra karakter.

Den spenstige og litt uhøytidelige introen angir tonen, og som et av mange vokalbærende spor står det seg godt som egen låt. Som akkompagnement til filmen er det spesielt de mange fine instrumentalpartiene som fungerer aller best. Noen spor er mest som små, billedskapende snutter på rundt minuttet, mens andre låter får lov til å utvikle seg over tid. ”Dramasetra” åpner med et tradisjonelt stev, før det sklir over i et rytmisk suggererende parti – i filmens mest dramatiske action-sekvens, der folkedans blir til folkedance. I den andre enden av skalaen finner vi eksperimentell lydkunst på ”Brennevin og følelser” og ”Knust”. Her får Anders Røine vist fram sin evne til å skape sublime musikalske øyeblikk i helt nedstrippet, meditativt format.

Se gjerne filmen, men gjør det for all del i selskap med denne kvartetten. Sjansene for at du faktisk blir sugd inn i handlingen, og feller en tåre over i løpet av den, er absolutt tilstede. Så tar du med deg musikken videre. Som plateutgivelse står Kristine Valdresdatter seg mer enn godt nok på egen hånd, uavhengig av sjangertilhørighet. Dette er en av de fineste norske platene jeg har hørt i år.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 20.5.2016
Bjørn Hammershaug

Bjørn Sigurd Glorvigen: Dovresange – Folkesangar frå Dovre

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

dovresangeBjørn Sigurd Glorvigen: Dovresange – Folkesangar frå Dovre
(Etnisk musikklubb, 2015)

”Ofte er det vel slik, at ein ikkje ser det som ligg rett framfor augo sine”, sier Bjørn Sigurd Glorvigen om bakgrunnen for denne plata. Han oppdaget ikke sitt hjemsteds musikalske arv før han flyttet fra Dovre til Oslo, og det var først da han reiste ut at han ble oppmerksom på den kulturskatten som alltid hadde ligget rett foran ham. Resultatet av Glorvigens gjenoppdagelse foreligger her i form av 16 tradisjonsmelodier og folkesanger fra hjembygda, en fin blanding av skillingsviser, salmer og ballader, bånsuller og springleiker.

En sentral person for å i det hele tatt få gjennomført Dovresange, er Tor Wigenstad (1911–2003). Denne Gudbrandsdalens svar på John Lomax samlet inn og sammenfattet Dovremusikken, i en notesamling med nærmere 700 nedtegninger. Det sier seg selv at hans pionerarbeid har vært av uvurderlig betydning, og hans møysommelige virke hviler tungt over hele albumet.

Glorvigen er særs kvalifisert til å sette Dovremusikken på kartet. Han er utdannet folkesanger fra Norges musikkhøgskole, A-klassevokalist på Landskappleiken og med bred erfaring som inkluderer både visejazz (Østenfor Sol) og tidligmusikk/folkemusikk (Tidligfolk) for å nevne noen av hans prosjekter.

Med seg på Dovresange har Glorvigen med seg en dyktig duo i Ådne Svalastog (trøorgel) og Bjørn Kåre Odde (fele), samt litt vokalbistand fra Linn Andrea Fuglseth på et par spor. Gruppa besørger et stilrent og renskårent musikalsk uttrykk, uten unødvendige fiksfakserier som tar fokus vekk fra historiene. For det er Glorvigen og hans høyreiste, klare røst som inntar den mest sentrale posisjonen her, enten helt alene eller varsomt akkompagnert av de to andre.

Det er noe stoisk og rotfast over både melodi og tekster. Gudbrandsdalen har aldri vært mest kjent for de fyrrige sprell, men heller en slags vemodsstemt varme – som Bjørn Sigurd Glorvigen formidler med trygghet og troverdighet. Dette er ikke en plate for de som setter nyskapende eksperimenter og musikalsk spenning foran formidling og dokumentasjon, og stoffet vi serveres er langt fra ekskluderende.

Det er nok en fordel å være i overkant interessert i lokal musikkhistorie generelt eller vokalmusikk spesielt for å få fullt utbytte av Dovresange. Men det er også en plate som er så teknisk vellaget og klar i sitt budskap at den kan nå bredere ut – og kanskje bidra til en revitalisering av folkemusikktradisjonene i distriktet. Selv satte jeg veldig stor pris på den underliggende og stemningsskapende instrumentalmusikken – som jeg mer enn gjerne også skulle hørt mer av i sin helhet. Vi får noen instrumentale smakebiter, i form av i ”Jeg vet en hvile” og ”Springleik etter Pål E. Angård”.

Pluss i boka får også Etnisk musikklubb, som tradisjonen tro har lagt det lille ekstra i utgivelsen: et 30 siders hefte med tekster, bildemateriale og nyttig bakgrunnsinformasjon om både dialektuttrykk og bakgrunnen for sangtekstene.

Dovresange har slik blitt en verdifull dokumentasjon på urmusikken fra dette underkjente området i folkemusikksammenheng, forhåpentlig til glede og nytte for folk langt utenfor området. Det hadde også vært veldig givende å høre opptakene Tor Wigenstad selv foretok på slutten av 1950-tallet, om de fremdeles finnes og ennå ikke er utgitt.

Opprinnelig publisert på folkemusikk.no, 8.7.2016

Bjørn Hammershaug