Rekker du aldri å fordype deg i det gedigne 50-skivers store bokssettet du bestilte for et par år siden eller grave deg ned i uendelige lag av komplisert musikk som krever timer og timer med intens lytting. Er du fanget i tidsklemma og finner aldri nok tid til å høre ferdig den plata du kjøpte for en stund tilbake. Her er løsningen, dette er 10 klassiske album på under halvtimen, plater du kan fortære i løpet av et par stopp med bussen eller mens du venter på at potetene skal koke.

The Dwarves
Blood, Guts & Pussy
(Sub Pop, 1990)
Tid: 13:11
En kontroversiell og moderne punk-klassiker. The Dwarves var (og er) notorisk kjent for sine superkorte og intense konserter, og de benyttet heller ikke albumformatet til unødvendige dikkedarer. Blood, Guts & Pussy er spekket med infantil humor, søplete punk og et knippe supercatchy låter som rett og slett brenner seg raskt inn i hjernebarken – og blir der. Bandet ble naturlig nok skyteskiver fra mange hold for kombinasjonen av cover og tittel, og det var nok akkurat det de ønsket å oppnå. Få også med deg senere praktverk som The Dwarves Are Young And Good Looking og den mer selvkritiske (?) The Dwarves Must Die. Men hør denne først.

Minutemen
Minutemen
The Punch Line
(SST, 1981)
Tid: 15:00
18 låter som klokker inn på kvarteret, det sier seg selv av Minutemens første ’langspiller’ ikke preges av dødtid. The Punch Line er ikke deres beste utgivelse, men det er retningsgivende for en karriere som – i likhet med albumet – skulle bli både kort og innflytelsesrik. Minutemen hadde en naturlig tilhørighet i vestkystens hardcore-scene, men uttrykte seg ganske så annerledes enn sin samtidige med rastløse, komplekse låter der funk, jazz og post-punk fant sammen på finurlig vis. Det skulle de rendyrke på sine påfølgende album, men de fortjener også å høres i sin jomfruelige utgave.

Descendents
Descendents
Milo Goes To College
(SST, 1982)
Tid: 22:32
Descendents er ren moro, og et band det bare er plent umulig å mislike. Nesevis poppunk møter Nerdenes Hevn, solfylte melodier møter tenåringsangst, pubertal humor møter poengtert satire. Descendents var begunstiget med like deler hjerte og hjerne, og debutalbumet deres står igjen som selve essensen av California-punk fra tidlig 80-tall. De var unge og umodne, men slik er det nå en gang med de unge og umodne. Få i hvert fall med deg høydepunktet “Suburban Homes” med frasen ’I want to be stereotyped/I want to be classified!’ Oppfølgeren heter I Don’t Wanna Grow Up, og var nesten like bra.

Raga Rockers
Raga Rockers
Maskiner i Nirvana
(Intence, 1985)
Tid: 24:03
Var Raga Rockers noensinne bedre enn dette? På sitt forrykende andrealbum kombineres kontant øs-pøs rock med skimrende post-punk, 80-talls nevroser, urban angst og fremmedgjøring går som en rød tråd gjennom skiva. Fra de tidløse riffene på det innledende tittelsporet til den dvelende avslutningen med “Søvnløse Netter”. Bandet skulle få sitt virkelige gjennombrudd noen få år senere, men et stykke vintage Raga er selvsagt aldri å forakte.

Serge Gainsbourg
Histoire De Melody Nelson
(Mercury, 1971)
Tid: 27:53
Et konseptalbum på under halvtimen? Joda, det er mulig. Serge Gainsbourgs sensuelle tilnærminger sentrert rundt en Lolita-figur kan i beste fall virke noe betenkelig – men hans musikalske forlystelser er aldri av tvilsom karakter. Melody Nelson er for øvrig spilt av Jane Birkin, hans daværende store kjærlighet. Det høres. Historie De Melody Nelson har hatt stor påvirkning opp gjennom årenes løp, Beck, De La Soul og Portishead – for å nevne noen, og er et udiskutabelt mesterstykke som Paste Magazine oppsummerer ganske godt som ’morally reprehensible, musically enthralling’.

 

Nick Drake
Pink Moon
(Island, 1972)
Tid: 28:01
Nick Drakes siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si. Da Pink Moon så dagens lys hadde Nick Drake allerede vendt tilbake til skumringen. Hans tredje album er strippet for alt annet enn en brennende sjel som gir en dirrende nerve knapt overgått verken før eller senere. Dette ble Nick Drakes musikalske testamente, og i likhet med hans to foregående album, milepæler innen britisk folkrock – ja, innen musikk generelt, som er umulige å passere uforandret forbi. Som du ikke kan passere forbi.

The Byrds
The Notorious Byrd Brothers
(Columbia, 1968)
Tid: 28:28
De kunne kunsten å komprimere et album på 1960-tallet. The Byrds var blant disse bandene som knapt ga ut et album på over halvtimen, som alle virker lengre på grunn av sin musikalske rikdom og tidløse kompleksitet. Deres femte album ble innspilt på randen av intern kollaps og sammenbrudd, og det er kanskje derfor den har en spesiell ånd over seg. Og låta ”Goin’ Back” som jo er noe av det flotteste noensinne festet til tape.

 

Slayer
Reign In Blood
(American, 1986)
Tid: 28:56
Oh lord, hvilke ord er mektige nok for å beskrive dette albumet. Reign In Blood er selvsagt et nøkkelalbum for Slayer, en merkestein innen thrash metal, innen metal generelt vil jeg mene, og særdeles viktig for utviklingen av speed metal og også dødsmetall. Det er Slayers tredje langspiller, det første styrt av produsent Rick Rubin, og ble i sin tid omtalt som det hardeste album verden noensinne hadde hørt. Det er det kanskje ikke lengre, men blant de aller tøffeste? Utvilsomt.

 

Simon & Garfunkel
Parsley, Sage, Rosemary and Thyme
(Columbia, 1966)
Tid: 29:14
Det diametrale motstykket til Slayer – på alle måter. Bortsett fra at dette også er et klassisk album. New York-duoens tredje album er fritt for skarpe kanter og dissonans. Innledet av perfekte ”Scarborough Fair” som en myk pute du skal hvile deg på og bare la de perfekte vokalharmoniene hypnotisere deg til grønne blomsterenger og pastorale åkre. Føl deg groovy på 59th Street og la nostalgiens tårer svulme til ”Homeward Bound”, dette er Simon & Garfunkels første virkelig gjennomførte albumperle.

 

Ramones
Ramones
(Sire, 1976)
Tid: 29:21
1-2-3-4, gabba gabba hey!! En av tidenes absolutte debutalbum. Ramones er en slik skive som ikke bare definerer et band, men også en tidsepoke, en æra. Og det er en slik skive som det egentlig bare er mulig å kopiere, men aldri overgå. Bare for å si det opplagte helt kort: Musikkhistorien ville sett ganske annerledes ut, hadde det ikke vært for disse limsniffende slabbedaskene fra Queens. Og den ville vært akk så mye kjedeligere.

 

Først publisert på magazine.wimp.no 27. mars, 2014

Bjørn Hammershaug