America I’ve given you all and now I’m nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can’t stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don’t feel good don’t bother me.
I won’t write my poem till I’m in my right mind.
(Allen Ginsberg)

JEFF The Brotherhood: Heavy Days (Infinity Cat, 2010)
Det er ikke mer som skal til: Gitar og trommer. To brødre fra Nashville. Tre grep, banale historier, friskt mot og en garasje.

JEFF The Brotherhood er så grunnleggende som rock kan være det, uten noen som helst form for staffasje. Det er enkelt å avsløre nonsens i musikk som er så strippet til kjernen. Men Heavy Days – deres femte – er først og fremst en halvtimes påminnelse om hvor effektiv og medrivende basic rock kan være, som en leksjon i alle grunnprinsippene utført med genuin kjærlighet til faget – og med en skeiv humoristisk twist over det hele. Tyggegummityggende punkpop, stoner og powerpop omfavnes uten blygsel på en referansetung skive, hør bare: Åpningssporet ”Heavy Days” er som en kjellerutgave av Queens Of The Stone Age, ”U Got The Look” tangerer powerpop og Ramones. ”Growing” er en ubestemmelig hybrid av White Stripes og Modern Lovers, mens ”Dreamscape” er en fusjon av Lightning Bolt og Flight Of The Concordes. Platens anthem er likevel ”The Tropics”, en hangover-ballade av Girls-møter-Weezer-kaliber.

Referanseskyer til side. JEFF The Brotherhood forsøker på ingen måte å omdefinere rockens historie, men de tar for seg på en særdeles frisk måte og ikke minst med gode låter. Jake Orrall har hang til gitarsoloer og er glad i wah-wah-pedalen mens han dynker vokalen i reverb, Broder Jamin hamrer løs på et skrantent trommesett som det stod om liv. Det gjør de i en skamløst fengende halvtime til ende, der det første kvarteret er mest hakesleppende. Hvert sekund er ikke like minneverdig, men det er heller ikke rom for mye dødtid her. ’I could taste the dirt, I could feel the ground’. Joda, noen ganger er det ikke mer som skal til.

The Intelligence: Fake Surfers (In The Red, 2009)
Dette Seattle-bandet er en gjeng fake surfere. Selv om de har dratt sørover til Costa Mesa, California for å spille inn Fake Surfers lar de surfbrettene ligge igjen hjemme og konser heller på å utbrodere sin sloppy miks av The Fall, The Kinks og Sonic Youth. Her drukner crappy garasjelyd og catchy melodier i sprukne forsterkere og generell rabalderlyd i en form som blant andre Country Teasers i en årrekke har gjort til sin.

The Intelligence har gitt ut tre plater forut for Fake Surfers, og denne er ytterligere et skritt videre i verden utenfor frontfigur Lars Finbergs fire vegger. Som på Deuteronomy (2007) har de fått inn en skikkelig produsent, og lydbildet er betraktelig klarnet fra tidligere utgivelser. Soundet preges av nær kollaps, og er en slags blanding av kjølig kontrollert industri og villstyrig frirock. Jeg foretrekker helst deres mer poppa øyeblikk, som ”Moody Tower” eller coverversjonen av Wounded Lions ”Pony People”, der det simple lydbildet støter mot melodier av umiddelbar nynnbarhet.

The Intelligence er blant de mest fremtredende bandene innen det som har fått benvenelsen ’gluewave’ (eller like talende ’shitgaze’), synthbasert gjør-det-sjøl lo-fi og punkrock der også fremadstormende Blank Dogs sammen med bøttevis av andre undergrunnsband hører hjemme. Start gjerne med denne for en smak av den nye vin.

Pissed Jeans: Hope For Men (Sub Pop, 2007)
Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved Sub Pop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære. Hope For Men minner om hvor Sub Pop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandenivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom. De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens ’bad winds blowing dirt through my town’. Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, “people persons”, slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person

Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge “My Bed”:

I’m most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins
I’m safe in my bed
No one can take me out of this bed

Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. De forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet – og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. ”Scrapbooking” er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (”The Jogger”) virker totalt umotivert, mens ”I’ve Still Got You” blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Death From Above 1979: You’re A Woman, I’m A Machine (Vice, 2004)
Death From Above 1979 er en duo fra Toronto som holder seg til vokal/trommer og bass/synth. Det bemerkelsesverdig tette lydbildet og den aggressive åpningen fikk meg umiddelbart til å tenke på Lightning Bolts effektive luftangrep. Men det er bare en av mange referanser som danser i hodet mitt til denne platen, DFA79 har nemlig et langt bredere uttrykk å spille på. Her går det over stokk & stein med dansbar post-punk, melodiøs metal, glam, punk og møkkete riffrock. Tjo-ho, vi lever i etterdønningene av den post-moderne tid, gjør vi ikke?

Dette bandet kan like gjerne være gårsdagens nyheter i morgen, men akkurat NÅ er de verdens mest snotty og übercoole band. De er gatesmarte New Yorkere det ene øyeblikket, svinger over mot Queens Of The Stone Age eller The Offspring i det neste. Vokalist Sebastien Grainger agerer både svett og livstrett rockestjerne. De har en sterk retrofaktor, men den blir ikke altoverskyggende selv om Sabbath, Zeppelin, Purple og Stooges puttes i blenderen som mikser en blanding av punkfunk og discorock; datostemplingen er 2004. Duoen virker både friskere og mer humørfylte enn mange av sine samtidige retrohippe danserockere. De har en leken tilnærming til musikkhistorien, koplet med gode melodier og en medrivende blanding av sjusket rock og dandy eleganse som gjør at You’re A Woman, I’m A Machine er en plate det er vanskelig å sitte i ro og høre på. At de forstår seg på kunsten å stramme den inn til en drøy halvtime bare øker intensiteten. Dette er kanskje ikke noe tidløst mesterverk. Men Death From Above 79 leverer… årets heteste rockeplate? Tja, hvorfor ikke.

Kilowatthours: The Bright Side (Temporary Residence, 2002)
Louisville-bandet Kilowatthours, nå etablert i Brooklyn, spiller kompleks og dynamisk rock i trioformat, der vakre melodier brytes opp av mer utagerende og drivende partier med støygitarer. Med den reserverte vokalisten Chris Renn foran mikrofonen skulle de derfor ikke være så vanskelig å plassere i nærheten av bydelsfavoritter som Rex og Codeine, og Louisvilles særdeles betydningsfulle Slint. Deres andre album har fått sine – nettopp – lyse sider, noe som hever den noe vekk fra slowcore-genren. The Bright Side er i det hele tatt en original plate, der ingen av bandets mange tråder blir hengende løse igjen i luften.

Dan Benningfields tangenter skaper både varme og en kontrast til den ellers ganske så renskårne lyden av gitar og trommer, og ligger som et flyvende teppe over hele produksjonen. Renn på sin side er også gitarist med et spennende utrykk, og han lar intrikate vendinger vikles langsmed den stødige beaten til Ben Lord. På de oppbyggelige partiene kan kWh minne om kompisene fra Explosions In The Sky, men der de bygger sakte opp mot voldsomme klimaks, beveges kWh heller ut i mer laidback, skokikkende drømmepop à la Idaho og Bedhead, eller emosjonell rock av Sunny Day Real Estate, 90 Day Men og Appleseed Casts kaliber. De lar seg sjelden forlede til å skli ut i lange passasjer, med unntak av syv minutter lange ”Perfect Fool”. Den er ikke bare platens høydepunkt, men også et bevis på at trioen er i ferd med å finne solid fotfeste i nærheten av disse to retningene. På ”Perfect Fool” smelter de sammen den emosjonelle biten med buldrende kraft, bundet sammen av de rullende gitarene og keyboards som endelig får lov til å skape et suggererende hele. Selv om dette ikke er en epokegjørende plate er The Bright Side et forbilledlig eksempel på at tre-minutter lange rockelåter på ingen måte er ensbetydende med et ensartet uttrykk. Den drøye halvtimen vi serveres er mer enn nok til å sette Kilowatthours på listen over band det er lov å vente enda større ting av fremover, særlig med tanke på den positive utviklingen de på kort tid har gjennomgått.

Made Out Of Babies: Trophy (Neurot, 2005)
Dette var som et plutselig flashback tilbake til de gode, gamle dager, da etiketter som Touch & Go, AmRep og Boner var på høyden. Det er vel et sikkert tegn på alderdom at man tar seg i å mimre heller enn å danse til den eksplosive rocken Made Out Of Babies presenterer på Trophy, men jeg overlater de spastiske dansetrinnene til yngre krefter. Så kan jeg heller sitte med nesen begravd i gamle skiver fra Babes In Toyland, Oxbow, Steel Pole Bath Tub og Jesus Lizard. Made Out of Babies minner litt om alle disse, i tillegg til at hjembyens støyrock-historie føres videre i arven etter Sonic Youth og Unsane, samt mot nyere band som Yeah Yeah Yeahs, Racebannon og Blood Brothers.

I front finner vi hyperaktive Julie Christmas, som har en ytterst levende måte å vræle på. Selv om jeg alltid har hatt litt problemer med den slags skrikedamer så er Christmas’ voldsomme spenn ganske imponerende. Fra nærmest Jarboe-aktige stønn via sukkersøt eventyr-prinsesse til dramatiske dødsskrik på samme låt er hun både forlokkende og frastøtende på samme tid. ’I think my tongue is on fire!!’ skriker hun et sted der. Indeed it is.

Med seg har Christmas en trio som spiller både ekstremt hardt og tight, og som holder mentalpasienten noenlunde i tømmene. Kaoskreftene slippes aldri helt løs, og bandet har en mer kontrollert form enn for eksempel Racebannon og Blood Brothers. Det hersker et manisk driv over alle låtene her, som aldri faller for fristelsen å selge seg billig, ei heller å søke det eksepsjonelle. Intensiteten opprettholdes til siste slutt, men 12 låter med dette er i overkant voldsomt. Etter 40 minutter føler jeg sterkt behov for en kraftig dose beroligende legemidler. Hadde jeg vært 16 år i dag, ville jeg nok digget Made Out Of Babies’ primale aggresjon som en nyfødt unge. I 2006 virker ikke deres anslag mot konformiteten like banebrytende eller spennende som for 15 år siden. For mitt vedkommende.

Menomena: I Am The Fun Blame Monster (Muuuhahaha!/FILMguerrero 2003)
Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt fram igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen ’the first Menomena album’, samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si – hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne over hit.

Portland, Oregon-trioen har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People. Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og i likhet med disse lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse ’electronica’ her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mikset og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige ”Cough Coughing”, mektige ”The Late Great Libido” og ”Strongest Man In The World” som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (”Rose”), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (”The Monkey’s Back”). Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 – se det får fremtiden vise.

The Catheters: Static Delusions And Stone-Still Days (Sub Pop, 2002)
The Catheters låter, sin unge alder til tross, som kvintessensen av det meste som har rørt seg i vestkystens garasjer de siste ti-femten årene, noe vi har gledet oss over, ikke bare på Seattles Sub Pop, men også på etiketter som eMpTy!, Boner og Estrus. Mer eller mindre lokale barn av MC5 og Stooges, som Green River, Supersuckers, Gas Huffer, Zeke, The Fluid, Dickless og Mudhoney må alle ha påvirket ungguttene til en viss grad. Nå har populariteten til den utagerende og direkte rockeformen igjen blomstret opp, både i USA og her i nord med band som TRBNGR og Gluecifer. Det skulle vel sikre en viss oppmerksomhet rundt denne utgivelsen. Det låter da heller ikke så ille dette; klassisk grindgrunge med illsint og halvdesp vrengvokal, og seigt intenst spill av kvartetten plasserer dem trygt innenfor den mer grumsete delen av garasjepunken. Få grep tas for å utvide lydbildet, men om det er på grunn av manglende fantasi eller ufravikelig troskap til hjembyens opprinnelige signaturuttrykk er ikke godt å si. De 11 låtene dundrer uansett ufortrødent i vei som en middels hangover, men tett og fet produksjon av John Goodmanson (Dwarves, Blonde Redhead, Sleater-Kinney) gjør det helt OK å spille Static Delusions and Stone-Still Days gjentatte ganger. Get the point? Catheters finner ikke opp kruttet, men virker helt komfortable med det.

Catfish Haven: Devastator (Secretly Canadian, 2008)
Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss’ Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds ’72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Dette er arbeiderklassisk rock. Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro. ”Are You Ready” åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på ”Invitation To Love”, ”Blue Sun” og ”No Escape” har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (”Every Day” og ”Valerie”) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

Brick Layer Cake: Whatchamacallit (Touch & Go, 2002)
Brick Layer Cake består stort sett kun av Todd Trainer. Han er nok for enkelte kjent som en tredel av supergruppen Shellac, der han sammen med Bob Weston og Steve Albini spiller trommer. På Whatchamacallit gjør Trainer alt på egen hånd, men han har fått godt selskap av Albini som studiotekniker. Dette er hans tredje album på drøyt ti år, så dette er nok ingen mann som lar seg stresse av tiden. Slik høres det nemlig ut på plate også.

Whatchamacallit har blitt en fryktelig seig utgivelse. De tolv låtene flytter seg knapt framover, og Trainer snakker/mumler seg gjennom ganske rå og bisarre historier, på en måte som om han nettopp har våknet fra en svært lang, vond søvn. Stilmessig kan nok dette gå hjem oss tilhengere av Killdozers stonerblues, men Brick Layer Cake har verken den direkte humoren til Wisconsin-trioen, ei heller dynamikken til Shellac. For noen år siden gjorde Amphetamine Reptile seg populære på artister som God Bullies, Janitor Joe og Helios Creed, men også disse bandene høres noe utdaterte ut i dag. Whatchamacallit faller dermed mellom et par gode stoler, og sliter med å lande komfortabelt.

Mest av alt savnes variasjon og utvikling. Det er hyggelig at Trainer gjør alt på egen hånd, men han hadde absolutt vært tjent med litt hjelp. En rusten gitar, et trommebeat hvert tiende sekund og den klagende vokalen skaper tilsammen et ganske kjedelig resultat. Det er synd, for vi vet at Trainer er en eminent musiker, og Steve Albini har jo en nese for god lyd. Trainer avslører dessuten liten fantasi på låtskrivingen, og klarer ikke å bygge opp eller utvikle låtene sine etter at de først dras i gang. Enkeltvis fungerer hver låt ganske godt, men etter hverandre blir det både endimensjonalt og langtekkelig.

For hardcorefans av kompromissløs slowcore holder dette helt sikkert mål, og Albini har beskrevet den som: ’Think of Nick Drake on downers fronting Black Sabbath, if Black Sabbath played only the good parts of their songs’. Det er egentlig en treffende beskrivelse, det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.