Stikkord

, , , , ,

– Rune Grammofon is a record label dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers. Being music enthusiasts almost to the point of absurdity, we don’t want to limit ourselves to certain genres, as long as there’s real heart and personality. With an increasing number of indifferent records bombarding the market place, we modestly aim to recapture the magic connected to the discovery of new artists and buying their records.
Rune Grammofon

Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos (2007)
Etter to godt mottatte plater med sitt Magical Orchestra debuterer Susanna Wallumrød som soloartist med Sonata Mix Dwarf Cosmos. Helt alene er hun ikke denne gangen heller: Bror Christian, ektemann Helge Sten, Morten Qvenild, Ingebrigt H. Flaten, Øystein Greni og Ola Fløttum er blant de mange gjestene som bidrar med berikende detaljer. Særlig sistnevntes band The White Birch er en ikke helt unaturlig referanse. Sonata Mix Dwarf Cosmos deler noe av deres langsomt bevegelige minimalisme og isbresmeltende ynde, her med en ekstra klang av jazz noir.

Susanna Wallumrøds stemmekvaliteter gis naturlig nok godt med plass, ingen av instrumentalistene prøver å sperre veien for den. Hun åpner døren inn til et nærmest tomt rom med nakne vegger og rimfrosne vinduer, for tre kvarter med nedstrippet slow motion tristesse. Resultatet er mediterende variasjoner rundt stort sett likelydende tema, der balansen mellom det transparente, det vektløse og det monotone er hårfin. Låtene i seg selv fester seg ikke naturlig til kroppen, men over tid – og gi den tid – så vil de nok krype inntil huden og bli der.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 21.08.07

Arve Henriksen: Strjon (2007)
Arve Henriksen har denne gang benyttet det middelalderske navnet på hjembygda Stryn som albumtittel. Det er et passende valg på en plate der trompetisten vender blikket mot både sine musikalske og geografiske røtter. Stryn-elvas strie strømmer, høyreiste fjell, mektige isbreer og majestetisk natur danner bakteppet på hans tredje soloutgivelse.

Strjon består av opptak fra stryningens eget musikkbibliotek, bygget opp over mange år. Sammen med Helge Sten som produsent og gitarist har Henriksen satt sammen et representativt utvalg fra sin karriere. Tredjemann i dette prosjektet er tangentmester Ståle Storløkken (Supersilent). Resultatet er en plate som befinner seg et sted mellom debutens mediterende solospill og oppfølgerens mer rytmiske og melankolske klangflater. Storløkkens bidrag henvender seg mot både Supersilent og tidvis også Miles Davis’ elektriske periode.

Henriksens spill er som alltid ypperlig, åpent og full av ren luft, som på Strjon benyttes i flere musikalske sammenhenger. Samtidsmusikk, fjelljazz, elektronika og østlige så vel som lokale folketoner inngår i hans spekter. Noen vil nok se dette som en fordel, men jeg savner likevel noe av den klare oppbyggingen og suggererende kvaliteten han har som liveartist, og Strjon preges av å bestå nettopp av skisser og enkeltstående kutt. Sammenhengen er likevel tydelig og gjennomgangstonen helhetlig. Flere av sporene er dessuten blant hans aller vakreste, og avspeiler en grunnleggende forståelse av naturens musikalitet. Fra ødemarkens uendelige skjønnhet til fossefallets buldrende kraft: Arve Henriksen er ikke bare en utenforstående betrakter, men selv en integrert del av dette riket – og inviterer også oss lyttere med på en reise inn i villmarken som det er vanskelig ikke å bli beveget av.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 27.02.07

Shining: Grindstone (2007)
Norske Shinings villstyrige stil og mangfoldige uttrykk har vel sin nærmeste ekvivalent hos Mike Patton og hans sprikende prosjekter på plateselskapet Ipecac. De lefler med til dels de samme belastede musikalske retningene; prog, metall, symfonisk rock og fusion, for å nevne noe.

På deres fjerde plate er det mye av alt, og det kan være lurt å legge gamle fordommer til side når man skal bevege seg inn i dette mylderet av en utgivelse. Her er det flust av springende stemningsskifter, raske tempoendringer og vi-går-rett-på-samma-hva-vi-støter-på. Den slags krever en bestemt lederskikkelse, og denne stillingen besitter Jørgen Munkeby med autoritet. Den tidligere Jaga Jazzisten har med sitt Shining skapt et monster som tidvis er hvassere, mer ekstatisk og grenseutfordrende enn det meste annet der ute, tidvis noe heseblesende og teatralsk flinkis-preget. På Grindstone møtes langstrakte filmatiske partier og metallriff, vocoder og klassisk sopranvokal, soundtrack til en horrorfilm og ekstatiske jazzutblåsninger, helst i løpet av kort tid.

Åpningssekvensen står fram som mest umiddelbar og energisk – og etter mitt skjønn dermed det mest vellykkede. For det velspillende og kontrollerte villdyret er aller best når det sliter seg løs og glefser mot oss.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 30.01.07

Luigi Archetti & Bo Wiget: Low Tide Digitals (2001)
Det er en passende tittel Bo Wiget og Luigi Archetti har gitt denne platen, da Low Tide Digitals befinner seg i skjæringspunktet mellom organisk og elektronisk musikk, mellom ekte og kunstig liv om du vil. Italienske Archetti har erfaring fra både film og teater, og sveitseren Wiget har solid bakgrunn innen moderne eksperimentell musikk. De benytter seg av henholdsvis gitar og cello, og kombinerer dette med lag av elektroniske impulser som de smelter de sammen på en krystallklar og detaljert måte. Samarbeidet mellom de to fungerer veldig bra, og resultatet er både tidløst og stedløst. Det er ikke rart at Rune Grammofon lot d ‘herrer få æren av å være de første ikke-norske artister på labelen.

Rune Grammofon og ECM har kommet hverandre godt i møte med Low Tide Digitals. Stikkord er elektronisk, ambient og moderne, med islett av klassisk musikk og moderne rock. Det er en bildeskapende og sanselig reise, med både skisseaktig, dvelende preg og mer velutviklede og klare melodier. Connaisseurer kan nok hente flere referanser ut av dette verket, men for enkelhets skyld kan det trekkes en tråd fra Karl-Heinz Stockhausens eksperimenter på 50-tallet, via Brian Enos mer ambiente arbeider og opp til vår generasjons Labradford.

Som vanlig fra Rune Grammofon forventes mer enn et overfladisk dykk inn i materien for fullt utbytte. Det kreves fokus og konsentrasjon, åpne ører og sanser av den arme lytter, som i gjengjeld får betalt tilbake i tifold. Low Tide Digitals etterlater ikke en umiddelbar tilstandsendring, men skaper en stemning i rommet der den spilles som det kan være vanskelig å komme ut av. Kim Hiorthøy har atter lykkes i å lage et innbydende og talende omslag. Tegningen fremstiller en mengde kryssende linjer som blir sugd inn i – eller strømmer ut av? – to øyeliknende hvite hull. Det endeløse spenningsfeltet og den matematiske presisjonen med det hemmelighetsfulle intet i sentrum, illustrerer egentlig musikken bedre enn fattige ord: Menneske, la deg forføre!
Publisert i Puls 04.06.01

Alog: Red Shift Swing (1999)
Det er alltid en glede å åpne en utgivelse fra Rune Grammofon. Maken til helhetlig tankegang er vi ikke bortskjemte med her i landet. Man må tilbake til stilfulle merker som Blue Note og Impulse! for å finne like klar estetisk sans og ikke minst en like kvalitetsbevisst og spennende katalog. En smart vei å gå i dager da kopiering og nedlasting av musikk florerer.

Tromsø-duoen Alog passer godt inn i Runes katalog. De er norske, eksperimentvillige unge menn, som gjerne tar i bruk elektroniske virkemidler på en uredd måte. Med sitt debutalbum imponerer de med et uttrykk som langt mer erfarne artister har strevd med uten å få til. Red Shift Swing er en sammensmelting av maskinskapte lyder med organiske instrumenter. På neddempet, tidvis minimalistisk vis, konstruerer de både gjenkjennelige og fremmedartede stykker med lyd. Noe er melodiøst mot det dansbare, på andre partier leker de med saks og lim, og beveger seg mot yttergrensene av det vi gjenkjenner som vestlig populærmusikk.

Platen inneholder således en del ulike elementer, og snuser både mot tekno, post-rock, samtidsmusikk og chill-out (for å nevne noe). Alog klarer likevel å binde dette sammen uten at det blir så sprikende som en lykkelig skribent kan få det til å virke. Det er ganske enestående av et så ferskt band. De etablerer seg tidlig i platen med ulike tilnærmingsformer. På åpningssporet, ”Drifting West”, kan man kjenne igjen mye av den forvridde og støybelagte formen for rytmisk krautrock som for eksempel moderne brødre som Stereolab og Tortoise behersker. Men allerede fra ”500 000 Years Ago” (ja, den åpner med sitatet fra Jim Jarmusch’ herlige Stranger Than Paradise) pulveriseres rytmikken til en mer abstrakt form for industriell musikk. Etter to relativt korte spor lar de tiden opphøre med ”Travel Light”. Den lange reisen går som en bolero, med reisefølge blant annet i en huggende Sonic Youthsk gitarlyd, og ender på et ganske annet og mer sfærisk sted enn den kjølige starten.

Disse tre nevnte sporene kan gjerne få stå som representative eksempler i Alogs musikalske prosjekt, hvor lekelysten er deres force, om ikke alltid 100 prosent vellykket. Både ”Expand the Heart” og ”Lonesome Train” er utstyrt med svevende og litt påtatt vokal, som ødelegger noe av den fine stemningen de ellers klarer å skape. Ellers kan det nevnes at en av låttitlene bærer navnet «Popul Vuh», og det kan vel tolkes som en liten hyllest til (det tyske) bandet av samme navn. En lytt på In Den Gärten Pharaos igjen minner i hvert fall om en liten del av Alogs musikalske fundament.

Alog har lagt lista høyt med sin debutplate.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Reklamer