M. Ward: Tremble like a flower

Jeg ble oppmerksom på Matt Ward gjennom Howe Gelb. Han mottok en kassett av Ward, og ble øyeblikkelig så imponert at han like gjerne slapp den som Duet For Guitars #2 (1998) som første ikke-Giant Sand relaterte artist på OwOm. Ward fikk følgende ord med på veien: ’I don’t know how to describe that feeling, it’s just a sensation that lends itself to something that always ends up being around for a while and making music that lasts and thrives…’ Det er ikke vanskelig å dele Howe Gelbs entusiasme.

End Of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
End Of Amnesia har blitt en utsøkt oppfølger og en plate du kan nyte igjen og igjen (noe jeg har gjort). Selv om Ward ikke har direkte linker til Giant Sand – Gelb spiller riktignok piano her – så befinner han seg litt i samme gate. Det betyr at han har ett bein i den amerikanske visetradisjonen, mens det andre svinger ganske så løst rundt alt annet som føles riktig her og nå. End Of Amnesia er forsiktig kledd med instrumenter, og det spilles hovedsakelig akustisk. Eneste skramlelåt, rockeren ”Flaming Heart”, blir i så måte et unntak.

Selv om for eksempel ”Color Of Water” og ”Half Moon” begge humper i gang i typisk Giant Sand-tempo, så sklir ikke Ward ut i utagerende adferd, men heller inn i et mykere og mer popvennlig spor. Han har da også en stemme som matcher det; skjør og varm, litt Elliott Smith, litt Neil Young (”Sad Dreams”, ”Archangel Tale”), og av og til kledelig rusten. Mens Ryan Adams fikk en semihit med sitt søte ”Carolina”, er ikke Wards ”Carolina” noe særlig svakere. Et eksempel på de mange fine tekstene hans hentes nettopp herfra: “I used to feel like California, with baby eyes so blue/ Now I feel like Carolina, I split myself in two/ Now I’m walking backwards from Chicago through Washington…” En av årets flotteste viser, dette her. Når han så sjarmerer oss i senk med ”Seashell Tale” og den lange historien om hr. O’Brien til slutt, så er det ikke mye å utsette på noe som helst.

End Of Amnesia vitner om at vever realisme fra verandaen fortsatt stikker i selv det mest herdede hjerte, og i en mer rettferdig verden hadde M. Ward vært fremste talsmann. Han fortjener ditt øre.

Transfiguration Of Vincent (Matador, 2003)
M. Ward opptrådte nylig som oppvarming for Yo La Tengo på Rockefeller i Oslo, og markerte seg der som tidenes mest lavmælte artist. Han startet med å hviske til publikum, og skrudde stemmevolumet gradvis ned mot det uhørbare. Men det var bare når han snakket, som om han fokuserte fullt ut på fremføringen og sparte krefter til sin besatte gitarspilling. Han imponerte i hvert fall meg den kvelden, ikke minst med en overraskende nedstrippet versjon av David Bowies ”Let’s Dance” – introdusert som ’a very, very old english lovesong’. Den er heldigvis også inkludert på hans tredje album. ”Let’s Dance” ribbes for Bowies kjølige 80-talls kledning, og står i sin pure form med teksten i sentrum som en sår, lengtende folkvise.

Resten av låtene er Wards egne, og denne gangen har han fått med et knippe størrelser innen den alternative scenen til å hjelpe seg; Adam Selzer (Norfolk & Western, The Graves, Tracker), saloon-pianist Howe Gelb, Cat Powergirl Chan Marshall og bandet Old Joe Clarks er noen av de som har droppet innom loftet i hans nye hjemby Portland, der innspillingen har foregått. De av dere som verdsatte hans forrige prestasjon vil ikke ha særlig grunn til å skygge unna denne gangen heller. M. Ward er fortsatt synonymt med elegiske folkviser, et varmt og detaljrikt analogt lydbilde, eminent fingerplukkende Fahey/bluesbasert-gitarspill og et variert sett av fengende popmelankoli, rustne instrumentaler og skjeve blues/folkballader.

Minnegudstjenesten etter John Fahey i Oregon og George Winstons musikalske framføringer var visstnok en direkte inspirasjon til denne, og Faheys skygge er direkte tilstedeværende på instrumentale ”Duet For Guitars #3”. Men Ward viser generell stor honnør til gitarmesteren platen gjennom – en av Faheys store plater er forøvrig The Transfiguration Of Blind Joe Death. Liv og død er ellers en gjennomgående tematikk (”Undertaker”, ”Dead Man”), også i persongalleriet. End Of Amnesia sluttet med ”o’Brien/ o’Brien’s Nocturne” mens vi nå møter Vincent o’Brien. Her smelter Tom Waits sammen med Grandaddy i minneverdige tekstlinjer som: ’He only drinks when he’s sad, but he’s sad all the time, so he drinks the whole night through, he drinks in the daytime too.’

Ward viser som vanlig bra spennvidde med en vokal som går fra rusten Dylan-rasping til myk Elliott Smith-falsett, gjerne i samme låt, og en evne til å gripe over det beste amerikansk musikkhistorie har å by på – just som læremesteren selv.

Transistor Radio (Matador, 2005)
Ward har fremdeles en stemme som skjelver som et aspeløv i oktober, varm, sår og ydmyk. Men fire plater ut i karrieren er han ikke lenger for en aspirant å regne, han har funnet sitt eget uttrykk som han her både fører videre og til en viss grad utvikler. Resultatet er ikke hakesleppende, men behagelig og bunnsolid. Som ventet.

Fra den instrumentale åpningen, der Brian Wilson møter John Fahey i ”You Believe In Me”, er Transistor Radio en utstrakt hånd til musikken som har vært. ’Listening to the sound of the living people breathing in the air today’ synger han på gyngestol-stubben ”One Life Away” sammen med Jim James, og det høres ut som et originalopptak fra Grand Ole Opry en gang på 40-tallet. Med den introduseres vi for platens konsept: Transistor Radio er en hyllest til den gang da radiostasjonene var mange, lokale og særegne, ulikt dagens forhåndsprogrammerte og sterile familieprofil (og det gjelder vel ikke bare amerikansk radio). Det er et tema som passer Wards musikalske uttrykk. Han tilhører på en måte en annen tid, men skriver viser som er mer tidløse enn utrangerte. Han låner linjer eller melodisnutter fra George Harrison, Bach, Howe Gelb – og mest av alt fra seg selv. Transistor Radio har sine utskeielser, men er på ingen måte fremmed for de som allerede har stiftet bekjentskap med trubaduren.

I tillegg til de forventede knirkende lo-fi falsettballadene, leverer han boogie-woogie pianobopping Jerry Lee Lewis/Fats Domino-style (”Big Boat”, der han for en sjelden gangs skyld hever stemmen), Tom Waits-ramling (”Four Hours In Washington”, som minner litt for mye om ”Sad, Sad Song” fra forgjengeren, ikke?), instrumental surfrock (”Regeneration No. 1”) og lett humpende Giant Sand-dasking. Det hadde nok blitt kjedelig med utelukkende ømfintlige crooner-spor som Kris Kristofferson/Jimmy Webb-pastisjen ”Fuel For Fire” og silkebløte ”Paul’s Song”. Men det er når han er litt nedpå at Ward virkelig får fram det varme, organiske lydbildet som pakker inn hans låter. Og disse er da også i flertall, og sørger for en sedat stemning tilpasset late dager foran radioapparatet med en kald drink i neven. Dette ivaretas av folk som har lang erfaring med den slags; Mike Coykendale (Old Joe Clarks), Nick Luca i Tucsons Wavelab og Adam Zelzer i Portlands Type Foundry. Omgitt av andre godfolk som Howe Gelb (Giant Sand), Vic Chesnutt, Jim James (My Morning Jacket), Jordan Hudson (The Thermals) og Jenny Lewis (Rilo Kiley), er han trygt tatt hånd om av likesinnede, og er vel løftet opp blant de større artistene i dette segmentet. Med sin teft for god melodiføring og sanseapparatet åpent i flere retninger hadde han sikkert klart seg helt på egen hånd også.

Transistor Radio er like mye 16 tilfeldige spor som én helstøpt plate (det betyr plate, den er laget som en LP med en A og en B-side). Men Ward makter å skape en så lun og tilbakelent atmosfære over det han driver at det er ingen grunn til å bytte kanal – på denne lounge-stasjonen strømmer lyden av Gamle Amerika natten lang!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publiser i tiden rundt albumrelease.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s