Stikkord

, , ,

– Jeg streber ikke etter å polere musikken mot det ”fullkomne”. – I’m more interested in character, forteller sanger, musiker og låtskriver Jessica Sligter.

Sligter har vært bosatt i Oslo det siste året, men kommer opprinnelig fra Utrecht, Nederland og har sin utdannelse fra musikkonservatoriet i Utrecht og Amsterdam. Hun har allerede gjort seg bemerket med bandet The Story Of Modern Farming, og er i disse dager aktuell med prosjektet Jæ sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold.

Musikalsk bakgrunn
– Jeg kommer fra en musikalsk familie med klassisk bakgrunn. Det bidro nok at jeg tidlig ble inspirert til å lage musikk på egen hånd. Fra jeg var 14 ble jeg mer seriøs på å lage musikk, og da jeg oppdaget jazzen som 16-åring var det ingen vei tilbake, smiler Sligter.

– Vi hadde et flygel hjemme som jeg tidlig begynte å bruke. Det gikk med mange timer der jeg satt hjemme alene og spilte for meg selv. Jeg tok opp mye av dette på kassett, og disse opptakene utviklet seg gradvis mot sanger som jeg lager i dag.

Søker det upolerte
Sligter beveger seg i et ganske åpent musikalsk terreng, men jazz, alternativ pop og folk er naturlige bærebjelker i hennes uttrykk.

– I det siste har jeg vært opptatt av gammel blues og gospel, som Elizabeth Cotton, Charley Patton og den slags, og nyere rock som Sonic Youth og PJ Harvey. For meg er dette en miks som passer godt, og den gjenspeiles i min fascinasjon av jazz som noe upolert. Jeg er mer interessert i å forme et spesielt bilde slik jeg synes det er interessant fremfor å gjøre noe som andre mener er ”riktig”. Jeg foretrekker det røffe og edgy som har en viss ukomfortabel, naken følelse over seg, samtidig som jeg søker det ekte. Dette finner jeg igjen i mye gammel blues og folkemusikk. Lyden her er analog, varm og full, samtidig lite presis. Det er mange frekvenser, lyder og stemmer som forsvinner på de gamle opptakene, men det er et utrykk jeg liker veldig godt, sier Sligter og nevner PJ Harveys Uh Huh Her fra 2004 som eksempel på en nyere plate som har et særegent uttrykk hun liker godt.

Reisende eremitt
Jessica Sligter har til tross for sin unge alder (født i 1983) flyttet mye på seg. Moderne teknologi har gjort det mulig for henne å kombinere reising, jobbing og musikk.

– Jeg kjøpte en PowerBook med innebygd mikrofon og et godt innspillingsprogram som gjorde det mulig å synge rett inn og bearbeide musikken direkte. Det åpnet muligheten for å sette sangene mine sammen på en helt ny måte. Siden mye av det jeg lager er ’hermit music’, skapt fra blå netter hjemme alene, intime stunder der ingen andre er involvert har dette gjort det lettere for å skrive, spille og mikse alt på egen hånd.

Sligter har bodd på Island de siste par somrene, der hun har kombinert arbeid på kaffesjapper mens hun har jobbet med musikk i pausene. I New York bodde hun hos en musiker som hadde et ustemt flygel stående i leiligheten som hun kunne bruke.

– Uansett hvor jeg er må jeg ha et eget sted for meg selv, der jeg bare kan konsentrere meg om musikken, sier hun, og innrømmer at det var litt skremmende å ta sin personlige musikk ut til et publikum.

– Det hjalp å reise rundt med The Story Of Modern Farming, som er mer som et bandprosjekt. Vi turnerte i USA etter at vi ga ut Someone New (d’Autres Cordes, 2007), og det etablerte en trygghet for hva jeg kunne gjøre siden og ga økt selvtillit i forhold til solomaterialet mitt.

The Story Of Modern Farming er nå inne i sitt andre kapittel. Ut har Louise Jensen gått, inn har Eiríkur Olafsson kommet. Han har spilt med band som Múm, Sigur Rós og Benni Hemm Hemm, og er en god venn av Sligter.

– Vi skal turnere i USA og England i april, men har ikke begynt å spille inn noe materiale for plateutgivelse foreløpig. Vi må føle oss frem og utforske hvordan vi skal utvikle oss som band. Det samme gjelder for Jæ, som jeg driver sammen med Jan Martin Smørdal og Daniel Meyer Grønvold. Vi har gjort et poeng ut av å at musikken vi øver inn ikke skal påskyndes men komme naturlig. Det kan igjen overføres til gammel musikk som har blitt repetert gjentatte ganger i en avslappet atmosfære, uten å være preget av det stresset som mange føler i dag, der man alltid må gjøre noe, bli noe, der alt må skje nå! En målsetning med det jeg driver med er å prøve å slippe unna akkurat dette presset.

Liten alternativ scene i Nederland
Sligter har bodd i Norge i et års tid, og funnet seg godt til rette i hovedstadens mer eksperimentelle musikkmiljø. Hun tegner to forskjellige bilder av miljøet i hjemlandet og her i Norge.

– Jeg elsker Holland og savner landet, men musikalsk føler jeg meg ikke hjemme der i det hele tatt. Landet har ingen scene for det jeg har lyst til å gjøre. Jeg dras mot alternativ pop og eksperimentell jazz, og det er rett og slett ingen scene for den musikken der, selv om det er noe på gang nå for tiden. Særlig jazzmusikerne har en ’stick up their ass’ og det finner jeg veldig frustrerende. Jeg liker å ha venner som støtter hverandre og som man kan utvikle seg sammen med. Eiríkur lærte meg en del om norsk musikk, som er litt av en hemmelighet i Nederland. Jeg begynte å dra til Norge, og fant raskt en bra scene som jeg følte meg hjemme i her. Da ble det helt naturlig for meg å flytte hit. Jeg ville ikke bruke resten av livet på å prøve å skape et lignende miljø i Nederland, ler Jessica Sligter.

– Musikalsk har det vært akkurat det rette steget for meg.

Hun mener at det som regnes som ’alternativt’ i Nederland er mainstream sammenlignet med norsk alternativ musikk, og at musikerne i for stor grad er redd for å ta sjanser. De har en ’be-bop mind’, som hun uttrykker det.

– Holland har en tradisjon for å skue mot utlandet, og musikalsk har vi de siste årene hatt blikket særlig rettet mot USA. Hollandsk jazz er derfor veldig opptatt av å følge den amerikanske tradisjonen. Den tradisjonen betyr ikke så mye her i Norge, musikerne her gjør som mer som de føler. Det digger jeg. Støtteordningene her kan dessuten ha en positiv betydning som bidrar til den innovative stemningen. Hjemme må man gjøre spesifikke ting, gjerne tverrfaglige eller crossover-prosjekt, eller allerede ha en etablert karriere for å motta støtte.

Flyttingen til Norge har også hatt konsekvenser for Sligters musikalske utvikling:

– Min musikalske persepsjon har forandret seg mye siden jeg flyttet hit. Jeg tror jeg føler meg mer fri, uten at det foreligger noe mer press om å gjøre noe bestemt. Jeg kan gjøre som jeg føler. Jeg skulle bare ønsket at jeg hadde penger til å gå mer på popkonserter, sier hun med smil.


– Jæ kommer av J eller Jay, som er tilnavnet mitt. Jæ er personlig, melankolsk og romantisk, et destillat av noe som befinner seg et eller annet sted midt inne i meg. Vi forsøker vel sammen å skape et konsentrat av dette og få det inn i en sang, en performance – eller en plate for den saks skyld. Hvordan Jæ skal beskrives eller forstås får det være opp til andre å gjøre i etterkant, jeg jobber først og fremst med å ha et naturlig, rent uttrykk. ’Pure expression’.

Senere i år blir det mulig å høre både Jæ og The Story Of Modern Farming på jubileumsplaten til Rune Grammofon. Jæ skal videre på turné i mai, og de planlegger også å spille inn plate. Jessica Sligter planlegger ellers sin første EP og skal også gjøre solokonserter i Berlin, Leeds og New York i mars/april. Aller først arrangeres den todagers støttekonserten Andrew Health Care Festival, til inntekt for den kreftrammede og uforsikrede amerikanske saksofonisten Andrew D’Angelo.

– Det var mitt initiativ, og jeg organiserer arrangementet sammen med Sten Ove Toft på Blå. Jeg kjenner ikke Andrew så veldig godt personlig, men han ga et veldig godt inntrykk da jeg møtte ham, og hans generøsitet overfor meg ledet meg til å bidra aktivt når han ble syk.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i ballade.no 06.03.2008

Reklamer