Stikkord

, , , , ,

As I was walking that ribbon of highway,
I saw above me that endless skyway:
I saw below me that golden valley:
This land was made for you and me

This Land Is Your Land: Songs Of Freedom (Vanguard, 2002)
Etter terrorhandlingene mot World Trade Centre og Pentagon har vi sett en del samlinger fra ’over there’ som gjerne har vært mer som rene patriotiske markeringer å regne enn spesielt musikalsk verdifulle. Derfor er det befriende med en amerikansk samler i disse dager der tekstene holder et annet fokus, og der musikken som fremføres fortsatt har en sterk, levende og tidløs kraft.

This Land is Your Land: Songs of Freedom er langt mer enn en kollektiv nasjonal jippo, det er en bredt sammensatt plate med utgangspunkt i den store ’folk-revival’- bølgen som USA opplevde på slutten av 50-tallet og utover på 60-tallet. Vanguard har et unikt arkiv med den slags, og denne samlingen dokumenter ulike deler av den (stort sett) radikale folk-scenen, som bestod av mange politisk orienterte artister som stod i første rekke i kampen mot Vietnam, for indianernes rettigheter og med en generell skepsis mot datidens tradisjonelle verdier.

Her har man samlet en rekke størrelser fra denne perioden, og det på en mye bredere plattform enn hva tittelen indikerer. Det er ikke bare såkalte frihets- eller protestsanger som er inkludert, som produsent Tom Vickers utdyper i omslaget: ’… these songs will lift your spirits and hopefully have you singing along’. Det er altså allsangen som er prioritert, og det går dessverre utover informasjonen ellers – det hadde vært interessant å lese både om bakgrunnen for låtene og tiden de er skrevet under, men det kan en jo alltids gjøre andre steder.

Låtutvalget er ellers som en liten historiebok i seg selv, med fortellinger om menneskets kamp, håp og tro – fra borgerkrigen, via depresjonen til kampen for borgerrettigheter. Alt er en del av den amerikanske folkesjela, men med temaer som fortsatt er universelle.

Den mest kjente folksangeren fra 60-tallet, Bob Dylan, synger med Joan Baez (”With God On Our Side”), og er ellers representert med ”The Times They Are A-Changing” (sunget av Baez og tidligere uutgitt) og ”Blowing In The Wind” (med Judy Collins), klassiske låter, men ikke akkurat de mest originale valgene. Mindre direkte politiske låter finner vi også i Pete Seegers ”Turn, Turn, Turn” som senere ble gjort kjent med The Byrds, men som her framføres av Judy Collins, og Joni Mitchells aldeles nydelige ”The Circle Game” (her med den canadiske duoen Ian & Sylvia). Pete Seegers sentrale band The Weavers får også den plassen de fortjener. De fremfører sin egen ”If I Had a Hammer” (som mange sikkert har hørt med Peter, Paul & Mary) og tradisjonelle ”Kumbaya”. Det er en ’salig blanding’, men slik er altså denne platen satt sammen.

Buffy Sainte-Maries anti-krigslåt ”Universal Soldier”, åndelige viser som Curtis Mayfields ”People Get Ready” (med The Chambers Brothers), ”He’s Got The Whole World In His Hands” og ”Battle Hymn Of The Republic” blandes med eldre patriotiske hymner som ”Rally ‘Round The Flag”. Det skaper et førsteinntrykk av en plate uten særlig streng regi, men som altså dekker aspekter av det Tom Vickers omtaler som ’songs that lift the spirit…’ på ulike måter.

En personlig favoritt er Phil Ochs, men han er ikke med selv. Hans ”There But Fortune” kan høres i Joan Baez’ stemmeprakt, og det var nok en låt Ochs ikke ante skulle bli så aktuell for amerikanerne i sitt eget land. Teksten er den eneste som er markert med svart bakgrunn, og inneholder følgende profeti: ’Show me the country where bombs had to fall, show me the ruins of the buildings once so tall…’, så det er vel ikke akkurat tilfeldig at den ble tatt med.

Dessuten, Weavers-etterfølgerne The Kingston Trio står fortsatt bak en av tienes aller vakreste viser med ”All My Sorrows”. Det er en låt som vil redde enhver samler, uansett kategori.

I dag har nok mange av disse låtene fått en mer allmenn appell enn de i utgangspunktet hadde, men det fratar dem ikke den gnisten de tente for mange mennesker. Dessuten er dette en nyttig påminnelse om den manglende lyriske kraften som mange av dagens mer selvsentrerte visesangere har. I en nasjon og en verden som ellers syder av krigsstemning er dette en stillferdig men sterk påminnelse om andre løsninger.

Bare det er langt mer enn de fleste andre platene på markedet klarer å formidle i dag.

Song Of America (31 Tigers, 2007)
When, in the course of human events, it becomes necessary for one portion of the family of man to assume among the people of the earth a position different from that which they have hitherto occupied, but one to which the laws of nature and of nature’s God entitle them, a decent respect to the opinions of mankind requires that they should declare the causes that impel them to such a course.

We hold these truths to be self-evident: that all men and women are created equal; that they are endowed by their Creator with certain inalienable rights; that among these are life, liberty, and the pursuit of happiness; that to secure these rights governments are instituted, deriving their just powers from the consent of the governed. Whenever any form of government becomes destructive of these ends, it is the right of those who suffer from it to refuse allegiance to it, and to insist upon the institution of a new government, laying its foundation on such principles, and organizing its powers in such form, as to them shall seem most likely to effect their safety and happiness.

Eller:

We learned more from a three minute record than we ever learned in school

Begge tekstene er relevante i forhold til denne platen. Den første er hentet fra Declaration Of Sentiments, fra kvinnerettighetskonferansen i 1848, den andre tilhører Bruce Springsteen – og Song Of America knytter de begge sammen på et vis. Den første med sin historiske tyngde og politiske kraft, Springsteens med sitt ærlige språk og som representant for den amerikanske musikkens iboende opprørstrang og frihetssøken.

Song Of America er et gedigent prosjekt, initiert for ni år siden av tidligere justisminister under Bill Clinton, Janet Reno. Det er en historisk reise som tar til i 1492, som går fram til i dag, og som tar opp i seg store deler av USAs moderne historie og nasjonale framvekst. Det er et pedagogisk prosjekt som retter seg mot skolene og den oppvoksende generasjon. Det er en politisk fortelling, en nasjonal beretning og ikke minst er det en musikalsk skattekiste.

Fordelt over tre plater (rød, hvit og blå) og passende nok med 50 låter, presenteres vi her for noen av de fremste låtene som er skrevet. Noen er hentet frem fra historiens brønn, andre har blitt en naturlig del av hele den vestlige verdens fellesskap, mens atter andre er uløselig knyttet til den amerikanske kulturen.

’E pluribus unum’ er ett av mottoene på det amerikanske seglet, og det betyr noe slik som ’av flere ble ett’. Det er et motto som passer bedre for det amerikanske samfunnet enn noe annet (etterlevd med vekslende hell, vil noen hevde), og omtalt i det fyldige innleggsheftet som en av den amerikanske kulturens mange paradokser. Det omfatter ikke minst musikken, som alltid har båret frem folkets tro, håp og vilje på tross av kulturell bakgrunn og på tvers av sosial status; fra tidlige protestsanger mot de britiske styresmakter på 1700-tallet, til slavesanger og frem mot moderne protest- og anti-krigsviser. Lyden av Amerika har i større grad enn for eksempel vår egen musikk reflektert samfunnet, vært en del av det, stått i opposisjon til det – og bidratt til å samle det.

Song Of America skisser opp noen sentrale områder som alle sangene knyttes til; ’United We Stand, United We Fall’ (som omfatter nevnte protest- og opprørsanger fra 1776 og frem mot moderne fenomener som Vietnam, urban ghettofisering og HIV/Aids), ’War And Peace’, ’Work’, ’Families at Home and on the Move’ og ’Faith and Ideals’. Disse temaene går igjen på tvers av platene som er delt kronologisk: Red: 1492-1860, White 1861-1945 og Blue 1946-i dag. Det er alltid en kime til konflikt å gripe over et så stort område og favne over så mye betent historie. Er de svarte vel ivaretatt? Hva med urbefolkningen? Hvor er de nye immigrantgruppene? Den politiske balansen? Etter mitt skjønn er både bredden og mangfoldet ivaretatt så godt det lar seg gjøre på 50 låter. Hvert spor bør spore til videre graving, hver tekst bør inspirere til videre lesning.

Til å framføre de gamle – og nye – klassikere er folkpunker Ed Pettersen og produsent David Macias (fra selskapet 31 Tigers) hentet inn. Det er kanskje de som har stått for grovarbeidet når det gjelder artistutvalget, som varierer fra det forventede (Blind Boys Of Alabama, Take 6, Fisk Jubilee Singers, John Mellencamp) til det overraskende (Martha Wainwright, Danielson, Devendra Banhart, Andrew Bird). Mye kan sikkert sies om hver enkelt tolkning, men jeg synes hovedpoenget må være at det er låtene og ikke minst tekstenes budskap som står i fokus, foran de store artistnavnene. Det får holde å si at fraværet av de aller største stjernene kanskje er med å bidra til at tolkningene både gis en personlig og respektfull behandling.

Med boksen følger egne temahefter og studiemateriell beregnet på skolebarn i USA. Skal de lære om kvinners rettigheter så er det kanskje en idé å starte med Minton Sparks & Pat Flynns versjon, som gir teksten mer liv enn slik den står innledningsvis her. Da kan kanskje også Bruce Springsteens ord bli gjort til skamme.

Hvis Song of America tjener noe av sin hensikt er dens verdi vanskelig å måle for fremtiden, da platen lar det humane menneskesyn, de demokratiske verdier og ydmyke verdensbilde gå foran blind nasjonalisme, store muskler og tomme floskler. Essensiell.

Gospel Music (Hyena, 2006)
Gospelmusikk: sangen fra bomullsmarkene, kirkene og fabrikkene. Lyden av frihetslengsel, håp, sorg og tro. En av de rikeste tradisjonene amerikansk musikk har skjenket oss, en genre hvis røtter kan spores i både blues, ragtime, doo wop og senere pop/rock.

Gospelmusikken har sitt hjem i det svarte Amerika; arbeidssanger, spirtuals og jubilee-sanger, med røtter i europeiske salmer. Når disse tradisjonelle, hvite sangene ble bygget ut med rytme og vokalharmonier ble det vi forbinder med gospel til, og den vokste raskt i utbredelse særlig etter den amerikanske borgerkrigen, ikke minst i Pentecoastal-menighetene. Disse kirkene benyttet ’shouting’, dansing og tillot også sekulære instrumenter i sine frilynte seremonier. Med tidlige suksessgrupper som The Fisk Jubilee Singers nådde musikken etterhvert ut til det hvite publikummet i statene, og også i Europa. Rundt århundreskiftet dukket det opp stadig flere egenkomponerte gospelsanger. En av de mest kjente komponistene var Rev. Charles A. Tindley som blant annet skrev ”Stand By Me” (her med The Staple Singers). Etter første verdenskrig nådde gospelmusikken et enda større publikum takket være plateproduksjon (for eksempel Okeh records) og radiosendinger.

I mellomkrigstidens USA var Thomas Dorsey en av de største navnene. ’The father of gospel music’ signerte låter som ”Peace In The Valley” og ”Precious Lord” (her sunget av Slim & the Supreme Angels). Sistnevnte kjennes mye grunnet sitt mer sekulære budskap, men dette ble snart en akseptert form innen gospelmusikken (så vel som den senere populærmusikken).

Etter den andre verdenskrig utviklet gospelmusikken seg ytterligere mot mer populære rytmiske former, og ledende her var The Golden Gate Quartet (”Go Where I Send Thee”). Denne kvartetten åpnet for mer eksperimentering i vokalformen, inkluderte elementer av jazz og la større vekt på rytmisk variasjon i sin sangstil. Den mest populære gospelgruppen på 50-tallet var nok likevel The Staple Singers (”This May Be The Last Time”) fra Chicago, som blandet soul, pop og gospel til fengende resultat. Et viktig element hos den jevne gospelgruppe på denne tiden var bassvokalen, som også pekte fremover mot senere pop/r’n’b-grupper på 50-tallet. Herfra kan nevnes The Swan Silvertones (”Oh Mary, Don’t You Weep”), The Dixie Hummingbirds (”One Day”) og The Soul Stirrers (”The Last Mile of the Way”).

Det er vanskelig å lage en gospelsamler uten å pense innom noen av de store soloartistene. Kanskje den største av alle etter krigen var Mahalia Jackson (”My God Is Real”), også en ’elev’ av nevnte Dorsey. En annen kvinnelig artist som både har etterlatt seg en innflytelsesrik vokalstil og et brennende politisk engasjement er Dorothy Love Coates (”Strange Man”). Der gospelen 100 år tidligere hadde fokus på slaveriet, var den på 60-tallet på nytt aktualisert i forbindelse med borgerrettighetskampene. Den store stjernen innen datidens moderne gospel var Rev. James Cleveland (”He Decided To Die”), som i en tiårsperiode på 60-tallet skrev en mengde sanger, og kan knyttes bakover til Dorsey og fram mot Aretha Franklin. Passende nok er det Cleveland som avrunder denne platen, som er en tour de force innen gospelmusikken.

Du trenger ikke være spesielt troende for at denne musikken skal fenge. Gospel Music presenterer et skjønnsomt utvalg fra noen av den amerikanske gospelmusikkens største stjerner og mest innflytelsesrike navn. Lyden på opptakene bærer ikke preg av alderen, og jeg savner nesten et par knitrende gamle opptak iblant. De 18 sporene viser uansett noe av musikkformens variasjon, fra jubelsang til hymner, oppstemte vokalgrupper og bedende gråtekoner. Men den røde tråden uteblir, da det ikke virker å være lagt opp til noen form for kronologi i platens låtoppsett. Det gjøres heller ikke rede for grunnlaget for låtutvalg eller rekkefølge. For dere som er interessert i å snuse på gospelmusikkens virkelige store navn, skaffe et raskt overblikk over en helt sentral musikkgenre – og ikke minst glede dere over en time med medrivende musikk og store prestasjoner, så er Gospel Music likefullt et naturlig sted å begynne i kraft av å være komprimert og uten dødpunkter. Trolig vil platen spore til videre dypdykk innen genren.

At en så fin samling musikk ikke følges med et skikkelig informativt innleggshefte, representative bilder, fyldige facts etc. trekker jeg glatt poeng for – til tross for at produsent Joel Dorn gjør et poeng av denne musikken skal snakke for seg selv og dermed ikke trenger liner notes. Nåja, spør de som skal legge 200 kroner på disken om akkurat det.

Jim White Presents: Music From Searching For The Wrong-Eyed Jesus (Luaka Bop, 2005)
’For å forstå hemmeligheten bak sørstatene må du ha det i blodet. Og det nytter ikke med blodoverføring.’

Det sier Jim White avslutningsvis i denne musikalske rundreisen fra det dype sør, som tar oss fra Floridas sumper til Kentuckys bratte gruver. Den eminente artisten er vår guide, mens ytterligere tonefølge besørges av blant andre Johnny Dowd, David Eugene Edwards (16 Horsepower) og The Handsome Family.

Selv om vi ut fra denne tanken ikke har muligheten til å fullt ut forstå ’the south’, så får vi være med som passasjerer på en merksnodig ferd. Konseptet er som følger: Den britiske regissøren Andrew Douglas, mest kjent fra reklamebransjen, fikk Whites debutplate Wrong-Eyed Jesus fra 1997 i julegave. Den gjorde et så sterkt inntrykk at han selv måtte utforske området den kom fra med følgende spørsmål: Hvorfor kommer det så mye musikk fra denne regionen? Hvilke elementer er det som forårsaker det?

Ikke så utrolig originalt utgangspunkt kan man si, men Douglas gjør noen grep som hever filmen over forventet. For det første får han altså med seg White på dette prosjektet. Han låner en gammel Chevy, lemper en Jesus-figur i bagasjerommet og setter ut for å utforske noen av de minst moderniserte områdene i USA. Jim White er en laidback, ettertenksom mann og et meget behagelig reisefølge. Han regner seg selv som en utenforstående, en som etter mange år borte aldri vil bli en ’ekte’ sørstatsmann. Samtidig er Florida-fødte White så integrert i kulturen at han ikke har tilsynelatende problemer med å få innpass i de særeste miljøer. Nå må det jo også legges til at amerikanere flest ikke er spesielt blyge i forhold til vise frem eller fortelle hva de driver med, og således er takknemlige samtalepartnere. Og her får de snakke fritt. Hverken Douglas eller White dømmer noen, de reiser rundt observerer, lytter og ser. Vi som seere blir dermed ikke redusert til passive vitner, men kommer tett inn på det samfunnet som skildres.

Filmens hovedfokus er den nære sammenhengen mellom musikk og religion, men den følger også en linje som går i brytningen mellom tradisjon og modernisme, langt unna ’the new south’. White tar selvsagt raskt av fra hovedveien, og inn på mindre trafikkerte småveier. Her støter han på underlige skapninger av alle slag. Et sentralt tema er det skarpe skillet mellom ’det gode og det onde’.

’Det er ingen mellomting her nede’, sier White, enten tilhører du et lovlydig kirkesamfunn eller så er du på kant med loven. Det skaper grobunn for en ekstrem kultur, menneskene har muligheten til å velge, og velger de feil, vel, så må de leve med det, men de kan også bli tilgitt (’born again’). For å illustrere disse kontrastene er de for eksempel innom lørdagsfylla i småbyen og de snakker med innsatte i lokale fengsler. De møter meget ivrige predikanter fra Pentecostal-kirken, sitter på den lokale dineren og hos barbereren. Musikken er tilstede uansett. Idet de kjører forbi nok en rekke mobile homes sier White: – Bak hver eneste av disse dørene skjuler det seg de mest utrolige historier.

Et viktig element som knytter regionen nært opp til musikken er nemlig den rike fortellertradisjonen, fra gamle røverhistorier fra kullgruvene til oppgitte fattige i trailerparker som ruller opp de mest tragiske historier bak tatoveringene sine. Her, midt blant de skakkjørte, utskuddene, de vantro og de troende er det en menneskelig nærhet som Douglas portretterer godt.

Det som forhindrer Searching For the Wrong-Eyed Jesus fra å ende opp som en Lonely Planet-lignende reportasje, ved siden av Jim Whites snurrige rolle, er Douglas’ blikk for detaljer i landskapet og hos menneskene som han utnytter med en fantasifull vri. Ikke minst bruken av musikk i ulike sammenhenger gir filmen karakter. Johnny Dowd er som et spøkelse som dukker opp overalt med gitaren sin. Det samme gjør David Eugene Edwards som går i ett med de grå trærne ute i skogen, mens The Handsome Family plutselig befinner seg på et hus midt ute på vannet. Deres rolle i filmen understreker den sterke rollen musikk alltid har spilt der nede, og bruken av barn som står og ser på er vel ment å symbolisere den nedfelte arven den bygger på. Der ligger det vel også et slags håp, i motsetning til den oppgitte stemningen som tilsynelatende råder blant mange av innbyggerne.

Hvis du har et forhold til musikk fra regionen er Searching For the Wrong-Eyed Jesus en må-se. Er du bare sånn passe opptatt i amerikansk kultur så vil den nok bli i lengste laget, selv om bilder, musikk og ikke minst den menneskelige dimensjonen som blir presentert i all sin skjønnhet, stygghet, ondskap og godhet bør angå alle.

Andrew Douglas finner kanskje ingen entydige svar, eller avslører noen ukjente sider av sørstatene, men av og til ligger vel svaret bare i selve reisen, right?

Bjørn Hammershaug

Reklamer