groove.no

My Morning Jacket: Southern Accents

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Watchin’ a stretch of road, miles of light explode
Driftin’ off a thing I’d never done before
Watchin’ a crowd roll in, out go the lights it begins
A feelin’ in my bones I never felt before
People always told me that bars are dark and lonely
And talk is often cheap and filled with air
Sure sometimes they thrill me but nothin’ could ever chill me
Like the way they make the time just disappear

At Dawn (Darla, 2001)
Det er sommer, folkens! La My Morning Jacket lede dere gjennom regnfulle dager og hete kvelder. Ligg ned for å se gnistene fra leirbålet sveve opp i natta sammen med din egen røyk og la tankene flyte. At Dawn inneholder smakfulle kyss som vil minne om din første forelskelse, jevnsides med soloppgangens sved hvor høsten, savnet og døden lurer.

Det er noe herlig tidløst over disse 75 minuttene, som om du har hørt de bestandig uten riktig å vite når eller hvor. Låtene virker så opplagte og riktige at man tar seg i å spørre hvorfor de ikke er skrevet for lenge, lenge siden. My Morning Jacket behersker slik den samme evnen som f.eks. Big Star og The Jayhawks en gang gjorde. I god amerikansk tradisjon benytter de banjoens og steelgitarens ensomme toner, men tyr også til fullpotent rock og powerpop. Alt skjer under grundig overvåkning av brainchild Jim James. Han synger sine egne låter som en krysning av Elton John og Neil Young, og eier fortjent mye av plassen i lydrommet. Han har i tillegg klart å hanke inn de rette medspillerne. Bandet spiller både løst og sikkert, og bidrar med både vemodige vokalharmonier og oppfinnsom instrumentbruk som krysser for eksempel country med vestkystpop uten å nøle. De kan også trå til med en seig sørstatsblues – “Honest Man” – som riktignok faller gjennom som platens svakeste spor.

I de senere årene har vi hørt mye bra fra sammenlignbare artister som The Flaming Lips, Grandaddy, Sparklehorse og Neutral Milk Hotel, men My Morning Jacket har like mye å tilby og overgår til tider sine mer kjente kolleger. Dette er nye favoritter, og som sammen med Louisvilles andre store sønn – Will Oldham – står for årets sommerkveldplate så langt.
Publisert på puls.no 07.06.01

My Morning Jacket/Songs: Ohia (Jade Tree, 2002)
To av USAs fremste låtskrivere og mest særpregede vokalister av i dag er Songs: Ohias Jason Molina og My Morning Jackets Jim James. Selv om begge holder seg i nærheten av amerikansk countryrock med spor fra Neil Young har de utviklet hvert sitt distinkte uttrykk. My Morning Jacket har en mer tilbakelent og vennlig stil enn den bleike desperasjonen Songs: Ohia formidler. Mens Molina kan høres ut som spøkelset til Will Oldham har My Morning Jacket mer til felles med Oldham i dagslys, og artister som Neutral Milk Hotel, Flaming Lips og Brian Wilson. Begge deler dog en følelsesmessig nerve i både sangstil og fremføring som svært få andre matcher. Det er derfor gledelig at Jade Tree plasserer nettopp disse to bandene sammen på sin tredje split-plate, der My Morning Jacket deltar med fire spor, og Songs: Ohia med en ti-minutters gravferd til slutt.

My Morning Jackets fire bidrag er med et lite unntak av ypperste kvalitet. Bare ”The Year In Review” er bortkastet, et par minutter babbel kjørt baklengs i dobbel hastighet som er morsom å høre på ca. en halv gang. Bortsett fra den unødvendige skippebevegelsen den medfører så holder de tre øvrige låtene samme høye standard som At Dawn. Det betyr classic rock med preg av både sørstatsvarme, pompøs pop og dyp melankoli. Det er særlig ”O Is the One That Is Real” som viser deres mest fengende sider, og som et band som naturlig burde stått på scener som i dag er beheftet med stusseligheter som Coldplay. Der vil nok aldri Songs: Ohia havne, og Jason Molina ser ut til å dyrke mørket, tomheten og ensomheten i stadig strengere former. ”Translation” (en versjon av ”Be Your Own Guide” og visstnok med Will Oldham i koret) er tatt opp i Paul Oldhams Rove Studios i 2000, og har noe av den bunnløse og evigvarende klangen som på Ghost Tropics nøkkellåter ”Incantation” og ”Not Just A Ghosts Heart”. Den viser igjen at Songs: Ohia er det aller ypperste innen moderne storbyblues, og en av vår tids mest oversette artister.

Louisvilles My Morning Jacket og Ohio-baserte Molina slapp to av de siste par års definitive skiver med henholdsvis At Dawn (2001) og Didn’t It Rain (2002). Hvis denne EP’en er bare i nærheten av hva vi kan forvente i 2003 er det ingenting som tilsier annet enn at de igjen havner på (i hvert fall min) Topp 10.

It Still Moves (ATO, 2003)
Masterplan
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn, både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men indieselskapet Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ ATO). På sin debut for de store har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & The Silver Bullet Band, Tom Petty & The Heartbreakers runger ut fra låven i Shelbyville, Kentucky på farmen til gitarist Johnny Quaid. Ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges.

Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

My Morning Jacket åpner med intet mindre enn seks strake killere. Den vennlige poplåten ”Mahgeetah” hensetter oss tidlig til en sedat og varm kveld på verandaen nede i sør: ’Sittin’ here with me and mine, all wrapped up in a bottle of wine…’ crooner Jim James på en overdådig arrangert låt med saftige gitarer, barpiano, tamburiner, harmonisk koring og finurlige detaljer overalt. Låta slår an tonen for hvordan hele denne platen er planlagt. ”Dancefloors” fortsetter langs samme sjarmerende landevei, mer funky med en blåserrekke som staxer opp det hele: ’In my blood there’s gasoline’. Det er diesellukta som river i nesen på ’an urban boy on a dirty tour’.

Etter to fyldige utladninger er det på tide å tenne opp litt varme og sette seg tett inntil hverandre. My Morning Jacket behersker heldigvis fortsatt sin peisknitring, og ”Golden” er en av disse vakreste balladene som finnes. Den tusler avsted som ”Everybody’s Talkin’” ute på bøgda, og når James bekjenner: ’People always told me, that bars are dark and lonely…’ stritter hårene vilt på kroppens gåsehudområder, mens hjertet smelter når han fortsetter med sin stolte røst : ’…a feelin’ in my soul I never felt before… mmmm…‘ Mmmm… digg.

Det er ikke over her. ”Masterplan” følger, platens høydepunkt sammen med “Run Thru” og en seriøs utfordrer til årets grommeste låt. Det er en tung, sugende truckrocker som starter i krabbegir, men ’just cause it starts off slow babe, doesn’t mean it don’t have a heart…’, og gradvis vokser den seg muskuløs med et vanedannende groove. Første halvdel avsluttes med mer gigantisk rock (”One Big Holiday”) og drømmende country-lounge ”I Will Sing You Songs”. Når den så toner ut er i hvert fall jeg andpusten av ren glederus, har fått på meg trailercaps og overall og er på vei ut på tunet for å mekke bil og skyte ekorn mens til southern anthems ute fra kjøkkenvinduet.

Andre del er mer ujevn, der stemmen til Jim James tar opp fryktelig mye plass (”Steam Engine”), og blåserne er ikke riktig så funky lengre (treige ”Early Morning Rebel”), mens ”Rollin’ Back” går og går uten å komme noen særlig vei. Heldigvis bidrar seige, mektige ”Run Thru” med sitt fete progparti og Roy Orbison-treffer-Tim Buckley balladene “Just One Thing” og ”One In The Same” til at også siste halvdel svever opp i de blå og lar platen bli hengende høyt, høyt oppe som en skinnende sol i plateåret 2003.

Jim James’ Store Stemme damper lønnesirup og eikefat og er fullstendig uimotståelig. Det er som han står i enorme, åpne rom og predikerer med en guddommelig kraft. Det er som om dørene til himmelens porter åpnes på vidt gap for oss.

Z (ATO, 2005)
The New South
Det finnes noen låter som er av slik kvalitet at man aldri vil at de skal ta slutt, slike man like gjerne kan la gå på konstant repeat. Sanger man drømmer om på nattestid, spiser frokost sammen med, og som man tar med seg hele resten av dagen. ”Dondante” er en slik låt. Det åtte minutter lange avslutningssporet på Z sammenfatter omtrent alt det som er så herlig med My Morning Jacket. Dessverre må vi gjennom ymse annet før Kentucky-kvartetten tar oss dit.

Z innebærer en aldri så liten sofistikert vending for det tidligere langraggede bandet som i 2003 ga ut en av det årets aller, aller beste plater med It Still Moves. Den var en foreløpig krone på verket til et band som allerede da hadde et par mer enn helstøpte skiver bak seg. Kanskje det ble stilt for høye forventninger til Z her på farmen. Det betyr ikke at det er en dårlig plate, for det er det ikke, men den har et visst uutnyttet potensiale. Det stikker gullstrimer frem på nesten alle låtene, men i sin helhet sprer ikke Z samme entusiasme som It Still Moves. Men den har andre kvaliteter, ikke minst i produksjonen og i lekelyst.

Det velrenommerte produksjonsparet John Leckie og Stephen Marcussen (mastering) har jobbet med artister som Muse, Shania Twain, Radiohead, Suede, Stone Roses og New Order, og de har besørget en strømlinjeforming av My Morning Jacket, en retning som i hvert fall ikke jeg alltid er 100% komfortabel med. La oss se litt på de generelle trekkene ved Z, før vi går nærmere inn på selve låtene.

Z preges av relativt kortfattede spor og er en kort plate i forhold til tidligere. Lydbildet er ytterligere strammet opp og velregissert, noe My Morning Jacket ikke nødvendigvis taper på. De har alltid higet mot et widescreen-sound i sitt uttrykk. Retningen dreies fra saftig sørstatsrock mot et mer eklektisk, moderne lydbilde. Jeg tar meg i å tenke på en blanding av Wilco, Flaming Lips og Radiohead, særlig på den mer eksperimentvillige lydfronten, i favntaket til Big Star eller Allman Brothers, men vet ikke om det stemmer helt eksakt heller. Noe av det musikalske særpreget har i hvert fall blitt forsøksvis ersattet av noe ’nytt’, og My Morning Jacket har definitivt funnet et særpreg som fremdeles bæres på Jim James katedralsk store reverb-belagte stemme og et mer tid- og stedløst uttrykk enn tidligere. James har altså en røst som bærer langt til himmels, for de som ikke har fått med seg det, her løfter han den også mot et mer soul-aktig sound enn tidligere. Av praktisk art er det også verd å notere at innspillingen av Z er flyttet fra Kentucky til upstate New York, og at to av de opprinnelige bandmedlemmene er byttet ut.

Det er særlig i platens første halvdel jeg mener My Morning Jacket ikke yter helt opp mot sitt beste. ”Wordless Chorus” og ”It Beats 4 U” er relativt anonyme for å si det forsiktig, teknisk og lydmessig velarrangert, men med et halvhjertet funky sound som jeg ikke helt har funnet en naturlig plassering av – kanskje det er Leckies hang mot et britisk lydbilde i amerikansk form som jeg ikke helt faller for? ”Gideon” er også merkverdig tam til dette bandet å være, og de tre første låtene er ikke en sterk inngangsport inn i plata. Detaljrikdommen er der, men de mangler noe av den sjelen som bandet tidligere har reddet langt svakere låter på. ”What A Wonderful Man” henter frem den sørstatsbaserte gitarrocken fra gamle dager, fengende men heller ikke denne blir noe særlig mer enn mest skrik og lite ull. ”Off The Record” minner om… The Clash i reggae-utgave?! James’ sangstil erindrer i hvert fall Strummer mer enn godt er. ”Off The Record” flyter etterhvert ut i et psykedelisk parti med baklengsstemmer og funky el-piano som redder stumpene til dette sporet.

Et nevneverdig gåsehud-øyeblikk kommer dermed først på ”Into The Woods”, når James crooner som smør: ’A kitten on fire, a baby in a blender, both sounds as sweet as a night of surrender…’ til et lirekasse-orgel og regnende slidegitarer hvor de er mer del av samme univers som Mercury Rev og The Flaming Lips. Rett så smukt, må vite, selv om det ikke varer hele låten ut. ”Anytime” er et forsøk på å komprimere en episk rockelåt på under fire minutter, igjen i et merkverdig leie mellom The Clash, The Replacements og Beach Boys. Hamrende piano og drivende gitarer hjelper ikke til å løfte låten opp til mer enn moderate høydedrag.

De siste 20 minuttene er platens aller beste. Med ”Lay Low”, ”Knot Come Loose” og ”Dondante” henter de seg elegant inn igjen. ”Lay Low” åpner ganske middels som en booze-rocker med tilgjort trommelyd, men endelig er det som om bandet slipper løs kraften som inntil dette punkt har blitt neglisjert, og åpner for de sørstats-jammene som preget It Still Moves i større grad. Jim James gjaller låten ut i et lengre instrumentalt parti som kunne vart evig. ”Knot Come Loose” er en nedpå ballade i Neil Youngs tradisjon, noe de tok opp i særlig grad på The Tennessee Fire og At Dawn, og det kler My Morning Jacket fortsatt med stil. En låt som helt enkelt er til å spise opp. Så var det Dondante da. Fra de første linjene…

’In a dream I saw you walkin, like a kid alive and talking – that was you
In the classroom you were teachin’, on the streets you were policing – that was you’

…til et sugende, enkelt bass/trommekomp, er dette en låt som tar tak i deg og som ikke slipper før den er flyter ut i stjernestøvet. Balansen mellom James’ melankolske sang og følelsesmessige falsett-ynken sitter som den skal her, som en melankolsk drøm fra det hinsidige. ”Dondante” virker tilsynelatende å ende i en tafatt gitarsolo, men eksploderer brått i rødt der My Morning Jacket igjen fremstår som en samlet enhet, mer enn en backinggruppe til Jim James’ musikalske visjonsreise. Hvorfor de ikke har begitt seg ut i dette storslåtte landskapet tidligere er for meg en gåte.

Okonokos (ATO, 2006)
Rust Never Sleeps
Okonokos er en skikkelig dokumentasjon av livebandet My Morning Jacket. Etter en bunke studioskiver, der de fleste har blitt stående igjen som sine respektive års bedre, har de i hvert fall nok materiale å velge fra. Her er to timer i selskap med sørstatsbandet, med timinutterne ”Dondante” og ”Steam Engine” blant tyngdepunktene.

Z innebar en liten kursdreining bort fra de mest storslåtte sirupsballadene og den solide eikerocken de tømret fast med sine tre-fire første plater. På Okonokos merkes ikke dette i særlig grad, for her er det først og fremst rockedelen av My Morning Jacket som dyrkes, og da særlig av typen de meislet på It Still Moves, hvor mange av låtene på repertoaret er hentet fra.

My Morning Jacket står fram som et mildt sagt solid liveband, som passer minst like godt på store scener som trange rockklubber, og gir låtene og ikke minst vokalist Jim James skikkelig med albuerom. De nærmer seg flere steder episke kvaliteter med sin gitarrock, og det er ikke unaturlig å trekke tankene tilbake til Neil Young & Crazy Horse cirka 1979. Når det gjelder fabelaktige James merkes det at han på scenen ikke helt klarer å nå de samme høyder som et studio kan tilrettelegge, både i klang og tone, og han skjærer litt for ofte ut i skrik der han egentlig burde løftet låten ytterligere.

Selve låtmaterialet er ypperlig, og knippet fra Z taper ikke på den litt tøffere behandlingen. Men kvintetten viser seg ikke som et meget eksperimentelt liveband, og evner ikke å ta oss med på uoppdagede steder i løpet av disse to timene. De serverer rett og slett ganske streite, høylydte versjoner der de mest saftige balladene er utelatt (”Golden” er heldigvis med), men med kvaliteten som ligger i bunn er det ikke så mye å rive seg i håret av.

Lydkvaliteten er god og utgivelsen er fin, selv om det fyldige innleggsheftet stort sett består av tøysete minneord over hver enkelt. Alle døde de 27 år gamle, slik som rockere flest, alle med en karriere av mer gastronomiske kvaliteter, viser det seg.

Okonokos er et selvsagt valg for alle som liker dette bandet. For nybegynnere anbefales nok et par av studioalbumene først. Senere i år kommer det også en DVD-versjon av opptaket. Det kan bli heftige greier, og ikke minst delikat for øynene. Den skogkledde scenebekledningen ser veldig stilfull ut, og med bilder til kommer vi enda nærmere virkeligheten. For det er klart, aller best hadde det vært å selv stått blant publikum når de river i vei med ”Run Thru”, ”Dancefloors”, ”Mageetah” eller ”O Is The One That Is Real”. Det er særlig under slike partier det bør være klart en gang for alle: My Morning Jacket har vokst fra å være et dyktig undergrunnsband til å bli blant USAs store rock-lokomotiv for det 21. århundre.

Bjørn Hammershaug

Sangeren Fra Skogen: Roy Lønhøiden

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

Intervju med Roy Lønhøiden er opprinnelig publisert på ballade.no

Sanger og låtskriver Roy Lønhøiden har en omfattende musikalsk karriere bak seg, fra blant andre Peyton Place og Kulseth & Lønhøiden Almenning. Slik hans eget liv har vært preget av en ganske omflakkende tilværelse. Men de siste årene har han slått seg ned i Grue Finnskog, og hans eget uttrykk har også slått seg til ro her – i skogområdene rundt hans barndoms hjemtrakter. Med utgangspunkt i dette landskapet har gitt ut sine to hittil siste soloplater Det ensomme landet (2004) og Sanger fra skogen (2006).

De dype skoger
– Det er særlig den flotte naturen og mystikken rundt denne jeg har en spesiell dragning mot, og det er mye derfor jeg bor der nå, sier Roy Lønhøiden.

– Det er mye skog, et ’desolate’ område som det heter på dårlig norsk. Jeg bodde en lengre periode i USA, og de stedene jeg likte aller best var de enorme områdene med lange, øde veistrekninger gjennom åpne ørkenlandskap. Når jeg kom hjem fikk jeg av en eller annen grunn den samme følelsen av å kjøre flere kilometer gjennom bare skog, humrer han.

Lønhøiden snakker rolig og ettertenksomt, den lune humoren er aldri langt unna og latteren sitter løst. Han har et fast blikk, men det er et mildt drag over øynene hans. Lønhøiden har et behagelig vesen. Hans personlighet gjenspeiles også på scenen; trygg, solid og imøtekommende. Roy Lønhøiden er hel ved. Og er det dette naturlige ved ham som har fått platekjøpere, kritikere og publikum til å omfavne hans to siste plater? Kanskje det er noe med nærheten og det folkelige i hans tekster som har blitt oss så fremmed at det nesten fremstår som unikt i dag?

For å komme litt nærmere dette starter vi i de dype skoger på det indre Østlandet. Lønhøiden forklarer:

– Det er en egen stemning i kulturen og over menneskene i disse områdene, mener han, og eksemplifiserer med en oppdagelse gjort av hans folkemusikk-studerende felespiller fra Troms, Julie Alapnes. Hun spilte forleden både nordlandspols og finnskogpols, og registrerte hvordan sistnevnte var så mye mer mollstemt og dyster i tonen.

– Det er nok litt mer blues på Finnskogene, sier han med et underfundig smil.

– Også er det mye trauste folk. De er ikke så lette å vippe av pinnen, den gamle generasjonen der borte.

Gitarist Morten Andreassen tar ordet. Han har holdt på å bygge hytte på Finnskogen, og forteller om sitt møte med lokalbefolkningen:

– Det kom alltids folk innom for en kaffe og en prat, og man oppdager raskt at de har lite kunnskap om alt det maset vi hele tiden må forholde oss til; som overskrifter i Dagbladet og hva som skjer på Internett – det er helt uinteressant. Men den kunnskapen de har om sine nærområder er unik. De er helt i takt med sine egne omgivelser.

Lønhøiden: – Jeg merket dette spesielt godt da jeg flyttet tilbake. Det er mange av de som bor der ute, kall det gjerne ’hillbillys’; folk som er langt yngre enn meg, som knapt har fullført skolen og kanskje sitter uten jobb, men som kan alt om naturen og dyrelivet, og som har lært meg utrolig mye.

På spørsmål om denne sterke lokale tilknytningen også gjør at folk blir trangsynte og ignorante overfor det fremmede, nyanserer Lønhøiden:

– Det er forskjell på områdene der borte også. I nærheten av Austmarka, der folka mine kommer fra, er et sted med mye storgårder fra gammel av. Der merkes at denne rangstigen er gjeldende fremdeles, og det er noe henger igjen fra langt tilbake. I Grue Finnskog, der jeg bor nå, har det ikke vært noe storgårdssamfunn på samme måte. Der er folk kanskje mer åpne, og de ønsker kreative innflyttere veldig velkomne, respekterer folk som lever litt annerledes og synes det er flott med de som lever litt mot strømmen. Så det er nok forskjell i skogområdene også.

Sanger på norsk
Denne respekten for en del av Norge som aldri skriker etter de store overskriftene, og de historiene som ligger i røttene her, danner mye av fundamentet i Lønhøidens musikalske virke. Det – og en lang, dyp kjærlighet til amerikansk countrymusikk.

For han startet som så mange andre med å synge på engelsk. De siste årene har Roy Lønhøiden funnet tonene i det norske språket, og forteller at livet i skogsområdene i stor grad gjenspeiles i musikken. Særlig ble dette merkbart etter at han gikk over til å skrive på norsk, noe han begynte med først under sitt opphold i statene. Han fant sitt eget språk først langt hjemmefra, og årsaken var som en aha-opplevelse, kan han fortelle:

– De amerikanske artistene og låtskriverne jeg beundrer, og som jeg forsøkte å lære av, de kommuniserte med publikum på en helt spesiell måte. Jeg forstod at hvis jeg skulle komme i kontakt med publikum på lignende vis, så kunne jeg ikke fortsette å skrive på engelsk. Da jeg kom hjem har jeg bare fortsatt med å være bevisst på å utvikle det uttrykket. Sanger på norsk. Vi kan engelsk veldig godt her hjemme, men de gangene jeg synger norsk, så lytter folk. Det skjer ikke når jeg synger på engelsk. Vårt eget språk fungerer på en annen, sterkere måte.

Lønhøiden snakker også om hvordan overgangene mellom kommunikasjon og sanger glir mer naturlig når morsmålet brukes.

– Det er noe corny med artister som holder en lang utredning om innholdet på norsk, også begynner de å synge på engelsk. For meg virker bare ikke det helt naturlig.

Opplevde du denne overgangen fra engelsk til norsk som vanskelig på noen måte?

– Det var det, og jeg føler at jeg fremdeles er i en læreprosess. Men jeg har lært noen grep som jeg har blitt flinkere til å bruke. Jeg lytter jo fremdeles mye på engelskspråklig musikk, særlig amerikanske artister, og jeg prøver å overføre grepene deres på engelsk over til norsk.

Arven etter Hank
Lønhøiden lager musikk fra norske forhold, men hans musikalske ballast finnes i den amerikanske musikkarven. Det er naturlig å snakke litt om lenken mellom det ur-amerikanske og den rotnorske tradisjonen.

– Det stammer nok fra onkler og naboer jeg hadde, og som jeg husker fra 8-9 års alderen hadde meg seg kassetter hjem til oss: Don Williams, Merle Haggard, Dolly Parton. Jeg tror det er noe med måten du hører musikk på de første gangene som gjør noe med deg.

Hva la du merke til?

– Den tørre gitarlyden til Johnny Cash gjorde veldig sterkt inntrykk, men jeg hadde jo ikke noe forhold til tekstene på den tiden. Det var noe med ’soundet’ til Cash, eller Buck Owens for den saks skyld, jeg likte å høre gitarene ble spilt sånn. Twangen. Da jeg startet på ungdomsskolen var det ikke så veldig tøft å si at du likte Johnny Cash, i motsetning til i dag, men på slutten av 70-tallet var ikke det noe særlig kult. Jeg havna fort inn i postpunken, men husker veldig godt på midten av 80-tallet da Waterboys spilte på Sardine’s i Oslo med Steve Wickham på fele. Da følte jeg at det var greit å stå fram igjen, og dette skjedde samtidig med den store bølgen av nye amerikanske countryartister som Dwight Yoakam og Lyle Lovett.

Med countrymusikken i barndomsblodet, og en ny oppvåkning på midten av 80-tallet, dro Lønhøiden i sporene etter gamle helter – ikke minst Townes van Zandt. Han loffet rundt med gitaren fra Midtvesten og sørover, og spesielt mye i Oklahoma og Texas. Det var disse reisene som formet ham slik han er i dag, mener han selv. Det var i USA han fant sitt eget uttrykk, og ble trygg på det.

– Det var der jeg virkelig ble gira på å få til det å uttrykke meg på norsk. Når man har vært borte en stund, så ser man hjemme med nye øyne.

Country & tater
En sentral del av hans norske musikalske spor kan også etterfølges i den lokale musikktradisjonen, og den går langt tilbake i tid.

– Mine besteforeldre var involvert med sang og musikk i pinsebevegelsen. Jeg hørte sanger på sommermøter, og særlig husker jeg religiøse tatersanger som jeg synes var veldig flotte. En jeg husker veldig godt var en sang kalt ”Bruden”. Den hørte jeg mange år senere, og det viste seg å være en låt av Hank Williams, knegger Lønhøiden, fornøyd med koplingen.

Taterne har tradisjonelt stått sterkt i grenseområdene på Østlandet, og deres musikalske stil er et naturlig bindeledd mellom norsk sangtradisjon og amerikansk country. Det er et skjæringspunkt som Roy Lønhøiden føler seg naturlig hjemme i.

– Taternes sangtradisjon og romanikulturen er veldig spesiell. Det er en egen greie, som heller ikke kan sammenlignes helt med sigøynernes. Den tonale oppbygningen er ganske annerledes, og mange av sangene er mer dramatiske og mollstemte. Townes van Zandt har skrevet mange slike sanger, og han snakket om at det var noe han har fra såkalte ”appalachian folk ballads” som irer og skotter tok med seg over. I dagens tradisjonelle country er ikke det så vanlig, men jeg liker dette veldig godt.

Williams og Van Zandt er dessuten blant de artistene som har fått sanger gjendiktet av Lønhøiden, og han mener Williams satte en helt egen standard for det å skrive låter.

– Van Zandt er favoritten av den nyere generasjons låtskrivere, det er ingen over og ingen ved siden, synes jeg. Som Darden Smith sa en gang da han varmet opp for van Zandt: ’Opening up for Townes was like opening up for Noah at the boat builders convention’. Hank Williams på sin side er tidløs. All tradisjonell countrymusikk i etterkant forsøker egentlig å strebe etter å gjøre det like bra. Han var rock ’n’ roll før noen andre og helt klart forut for sin tid. ”You Win Again” var den første sangen jeg lært å synge på skikkelig vis. Den blir jeg aldri lei av.

Avslutter Roy Lønhøiden, tar på seg hatten, hekter gitaren på skulderen og rusler ut av byen og tilbake til skogen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 15. 06. 2007
Gjengitt her med velvillig tillatelse.

Det Ensomme Landet (NorskAmerikaner, 2004)
Østlandet & Western

Jeg har gått mange mil over myr og på sti
hørt lommen i natta og følt meg fri
og solnedgangen er det alltid noe ved
I kveld er en fin kveld å leve…

Det finnes et annet Norge. Et Norge bortenfor hovedstaden og de store byene, bakenfor kjøpesentra og friserte borettslag. Steder der de trassige bor og ugresset gror. Det kan være Fåvang, Seljord eller det kan være de store skogene ved Finnskogen. Slike småplasser på innlandet som sjelden er på nyhetene, oftere som sentrum for knappe skildringer i halvbarske romaner som Elvestengfolket eller Flommen. Historien om det rurale Norge virker å være mer levende i litteraturen enn i musikken. Men det er fortsatt noen der ute som holder stand.

La oss ta turen til Kongsvinger-området. Gjømt inne i skogene her finner vi vagabonden Roy Lønhøiden. Det ligger nærmest i navnet, dette er en norsk-amerikaner i sjel og sinn, at han reiser mye rundt i statene bør ikke være noen overraskelse. Han er en sliter i norsk musikkliv som aldri har vært hip nok til å få den store blesten rundt sitt virke. Det er mange slike i skyggen av en Nordstoga. Geir Sundstøl, brødrene Kulseth, her er de alle i hop, ’gutta på gølvet som speller for døra på den billigste bula i by’n…’ Og det høres ikke ut til å bry dem et pøkk, for de har gjort i snart en mannsalder, og de vil sikkert gjøre det en mannsalder til.

Det dukker stadig opp ny norsk ’americana’, mange bra, for all del, men med sin utstuderte engelske språkdrakt virker de mer som bleke kopier av sine forbilder. Lønhøiden legger ikke skjul på sin amerikanske tilknytning, nei, han dyrker og framhever den på sin solodebut. Men han gjør mer enn å bare kle seg i gamle klær, han har sin egen slitte garderobe. Og det er her denne platen virkelig har sin styrke, Lønhøiden minner om at det faktisk er mulig å bruke morsmålet til å lage gode tekster. Han tar det tradisjonelle, jordnære uttrykket fra USAs fremste utøvere innen genren: The Carter Family, Hank, Merle, Gram, Townes, men med en hjemlig tilknytning som gir en egen nærhet. Her er småbyene og drømmene, toget, veien og elva, bygdafest og drekking på lørdag, kirkeklokker og bønn på søndag. Det er de samma humpene på veiene langs Varaldskogen som på Route 66.

Lønhøiden synger med en nasal, predikerende røst. Ikke unaturlig da at de bruker en tekst fra Predikerens Bok på ”Hvem vet hva (som er det beste)”, og det høystemte båndet styrkes ytterligere når Elias Akselsen synger som en vaskekte pastor på ”Det er mørkest like før det gryr (en nydelig versjon av Ralph Stanleys ”Darkest Hour Is Just Before Dawn”). Omskrivningene fungerer godt og naturlig, og her er også Hank Williams’ varme ”The Log Train” (”Toget hass far”), Betty Elders’ ”Safe Within Your Love” (”Vis Meg Veien”) og Jack Clements ”I Know One” (”Jeg vet én”), mens resten er egenskrevne viser. Platen rammes meget solid inn av den positive ”En fin Kveld å leve” og enkle ”Ingenmannsland” (med dobro og gitar). Jeg kunne dog tenkt meg mer stemningsfulle instrumentale mellomspill som ”Den ensomme Vals”, den korte introen med trekkspill og gitar er platens fineste øyeblikk.

Musikalsk er det lett å høre at dette er i trygge hender, litt for trygge kan man hevde. Det akustiske bandet spiller riktignok med senkede skuldre og godt humør, men her tas det ingen store sjanser, Det ensomme landet holder en stø kurs som ikke presser mot skogens yttergrenser, enten det er i balladeform, tex-mex (”Kjære vakre vene”) eller med hælene litt mer honky-tonkin’ på gølvplankene (”Hvor er du?”, ”Beste bula i by’n”). Det er selvsagt ikke jeg helt komfortabel med, og med litt dristigere tonesetting kunne denne platen stått frem som mer enn bare tradisjonell og solid.

Bunnsolid, that is.

Nå kommer lyse netter hit igjen
med varmende vind som en kjær gammel venn
Det som visner om høsten og dør
kan få livet tilbake slik som før

Så lukkes skogene på ny, og landet virker igjen ensomt.

Opprinnelig publisert på groove.no 06.09.2004

Bjørn Hammershaug

Nive Nielsen: Stemmen Fra Grønland

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Nive Nielsen er fra Grønland. Hun debuterte med singlen ”Room” og fulgte opp med fullengderen Nive Sings! i 2010. Plata ble innspilt i Montreal, Bristol, San Francisco, Gent, Tucson og hjemme i Nuuk, og laget i samarbeid med Howe Gelb (Giant Sand), John Parish, Eric Craven (Hangedup, Godspeed You Black Emperor), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade) – for å nevne noen.

Nive, what can you tell us about the song ”Room”?

– ”Room” is the first song I ever wrote. My boyfriend Jan De Vroede gave me a little red ukulele when I was studying in Canada. He thought I needed a hobby. I goofed around on it a little bit, and all of a sudden I hade made this song. It just gulped out. When Jan came to visit and I played it to him – really shy cause I never sang in front of anyone – he was real surprised. And I decided to learn how to record cause he loved it.

– A bit later, during Christmas holiday, I was back home up north in Greenland, and we recorded my voice and uke. Then Jan went to visit some of his friends in Montreal and got the idea of fleshing Room out by adding some stuff during a sleepless night with his pal. The next day it was done!

What’s it about?

– It’s about longing. And missing. It’s rather personal. I used to play it over and over in my room in Canada, missing home and my boyfriend and kinda singing myself asleep. That’s why it’s called Room. Every time I play it, and we played it a lot since that time, I can vividly see and feel that room in Canada again. And I’m so happy I’m not there anymore, but travelling and playing and living little adventures. Yay!

Could you present yourself for our Norwegian readers. Who’s Nive?

Ha… well, I come from Nuuk, Greenland. I’m an Inuk, an Eskimo. When I was a kid, I wanted to become an adventurer, yknow, like an explorer. I thought that was a real job. Playing music comes pretty close – I get to travel, see the world, meet people. That’s real important to me. Greenland is so far away from everything else. I love it there – it’s where my house is. But I also need interaction, input, experiencing new stuff.

– I studied anthropology. Make documentary films – there’s that exploring thing again. I’ve acted, too – even in Hollywood, with Colin Farrell. Adventures, yknow!

– Music is what I love most though. I really really enjoy sitting down and feeling the songs grow in my head. I love messing around with my pals, arranging them, trying to get a feel for what that specific song wants. I hope I get to play and travel for a loooong time!

How’s the environment for your kinda music on Greenland?

There’s not really a scene in Greenland, let alone different scenes. There’s a lot of music, but very little of it gets out to the rest of the world. There’s not really any record stores; and up until real recently the internet was so slow that just streaming a song took forever. So, unless you travel or have music loving friends abroad it’s hard to be exposed to non-mainstream music. It’s hard to get your hands on old or used gear, too – Jan fixes amps and pre’s and mics and old synths we collect when travelling so that we can play around with old and weird instruments. There’s little of that in Greenland. There’s no visiting bands either – or none to speak of. It’s pretty isolated.

So you’re ‘one of a kind’ over there?

– What I do in Greenland is unheard of – I’m really the first “indie” musician there. I was real afraid of what my friends would think about my songs – there’s not much back home that resembles what I’m doing. But as it turned out, everybody is really supportive and very very proud that there’s one of us who gets to play around the world!

What has been your major musical influences during the years?

– Oh, there’s been many. Definitely Giant Sand. JJ Cale. Old blues records. The Clean. Cat Power and early Eleni Mandell. PJ Harvey. But mostly stuff that has nothing to do with what I make – I listen a lot to ethnic field recordings for example, and to punk rock and things. Arthur Russell. I can be really smitten with a certain sound even though I don’t like the actual music. Or vice versa. So I’ve been listening a lot, trying to figure out how a certain sound came into being, or why a certain song makes me want to cry, or jump around.

When or how did you find the “artistic sound” of what you are today?

– I dunno – we kinda stumbled upon a sound I liked and went with it. Now, after playing live more – the record was mostly arranged on our attic in Greenland with just the two of us, so that kinda directs the sound a certain way – and also cause I’m constantly making new songs, the sound evolved a bit. I like that – I’m really open to change. But the record, that sound came basically from working with just what was lying around – broken gear, self-fixed guitars, beat-up amps… pretty much make-do and try and make that work. I’m real happy with the results.

Are you inspired by traditional eskimo music in any way?

Sure. Not directly I guess – but it must‘ve crept in. I sing in Greenlandic as well as English. There’s certain imagery that would be typically Greenlandic – ways of saying things that are not literal yet not merely metaphorical either. Does that make sense at all?

Where’s your home base now?

– Nuuk. But we’re spending a lot of time in both Montreal and in Antwerp (Belgium ) – it’s just way easier to travel like that.

How did you hook up with Howe Gelb?

– I’ve been listening to Howe since I was tiny. And I always dreamt of seeing him play live – easy if you live in Europe or the states but tricky when in Greenland. A couple of years ago I decided I’d try and get Giant Sand to come play Greenland – I was so sure that many people would love them just as much as I did. So I wrote Howe and said ‘wanna come?’ That must’ve cracked him up! But well, we met in Denmark and hung out eating watermelons and he was real nice. That was around the time I started making songs. I played him one and he was enthusiastic. A year or so later I got the chance to go record with John Parish and Howe came by to record some stuff with me. That’s how we hooked up. We later went to Tucson to do some more things.

Your up-coming album is also made by assistance of the ‘Montreal-crowd’. What can you say about your connection with those people?

– Well, I studied in Canada for a couple years. In Ottawa. Which was boring as fuck. So I went to Montreal a lot – and Jan came to visit often. We started meeting people at shows. Jan curates festivals of underground music so he knew a bunch of people already. And what we tend to do when travelling is hang out, play music, eat good food – y’know, just have a good time.

– There was a lot going on in Montreal that I liked and could relate to – and we ended up playing small shows made up of “insta-bands” – just whomever was around for that specific occasion. I still do that a lot when no money is available for flying in my band. Anyhow, we hooked up with people like Alden Penner who played in Unicorns, and Lisa Gamble (Hrsta, Evangelista) and Arlen (Wolf Parade). They liked my stuff, and we worked together whenever there was a chance. That’s how that happened.

What can you tell about how you work out your songs?

– I make the songs – lyrics, melodies, chords. When I feel a song is ready I play it for Jan. He might suggest to swap some chords around here and there, or not – and then that’s the song. After that Jan records me singing and playing – just one or two mics, in our attic or so. And then he disappears with them recordings to listen to them over and over again until he sees a certain arrangement. He’ll record that – y’know, guitar lines, a bass, or a cello, etc. – until he things that’s the vibe it should be. Then he plays it to me. And we start fine tuning it together until we’re satisfied.

Your album Nive Sings! is almost finished. What can we expect from you on this one?

– Hi-hi, I dunno really. It’s a rater diverse album, with tracks in both English and Greenlandic, recorded all over: Tucson, Nuuk, Montreal, San Francisco, Belgium. John Parish produced. Loads of people are playing on it. There’s horns. And drums. And ukuleles.

– It’s a little record. One that makes me happy!

Bjørn Hammershaug
Intervjuet er tidligere publisert på groove.no i april 2010.

Wrong-Eyed Jesus: Songs Of America

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

As I was walking that ribbon of highway,
I saw above me that endless skyway:
I saw below me that golden valley:
This land was made for you and me

This Land Is Your Land: Songs Of Freedom (Vanguard, 2002)
Etter terrorhandlingene mot World Trade Centre og Pentagon har vi sett en del samlinger fra ’over there’ som gjerne har vært mer som rene patriotiske markeringer å regne enn spesielt musikalsk verdifulle. Derfor er det befriende med en amerikansk samler i disse dager der tekstene holder et annet fokus, og der musikken som fremføres fortsatt har en sterk, levende og tidløs kraft.

This Land is Your Land: Songs of Freedom er langt mer enn en kollektiv nasjonal jippo, det er en bredt sammensatt plate med utgangspunkt i den store ’folk-revival’- bølgen som USA opplevde på slutten av 50-tallet og utover på 60-tallet. Vanguard har et unikt arkiv med den slags, og denne samlingen dokumenter ulike deler av den (stort sett) radikale folk-scenen, som bestod av mange politisk orienterte artister som stod i første rekke i kampen mot Vietnam, for indianernes rettigheter og med en generell skepsis mot datidens tradisjonelle verdier.

Her har man samlet en rekke størrelser fra denne perioden, og det på en mye bredere plattform enn hva tittelen indikerer. Det er ikke bare såkalte frihets- eller protestsanger som er inkludert, som produsent Tom Vickers utdyper i omslaget: ’… these songs will lift your spirits and hopefully have you singing along’. Det er altså allsangen som er prioritert, og det går dessverre utover informasjonen ellers – det hadde vært interessant å lese både om bakgrunnen for låtene og tiden de er skrevet under, men det kan en jo alltids gjøre andre steder.

Låtutvalget er ellers som en liten historiebok i seg selv, med fortellinger om menneskets kamp, håp og tro – fra borgerkrigen, via depresjonen til kampen for borgerrettigheter. Alt er en del av den amerikanske folkesjela, men med temaer som fortsatt er universelle.

Den mest kjente folksangeren fra 60-tallet, Bob Dylan, synger med Joan Baez (”With God On Our Side”), og er ellers representert med ”The Times They Are A-Changing” (sunget av Baez og tidligere uutgitt) og ”Blowing In The Wind” (med Judy Collins), klassiske låter, men ikke akkurat de mest originale valgene. Mindre direkte politiske låter finner vi også i Pete Seegers ”Turn, Turn, Turn” som senere ble gjort kjent med The Byrds, men som her framføres av Judy Collins, og Joni Mitchells aldeles nydelige ”The Circle Game” (her med den canadiske duoen Ian & Sylvia). Pete Seegers sentrale band The Weavers får også den plassen de fortjener. De fremfører sin egen ”If I Had a Hammer” (som mange sikkert har hørt med Peter, Paul & Mary) og tradisjonelle ”Kumbaya”. Det er en ’salig blanding’, men slik er altså denne platen satt sammen.

Buffy Sainte-Maries anti-krigslåt ”Universal Soldier”, åndelige viser som Curtis Mayfields ”People Get Ready” (med The Chambers Brothers), ”He’s Got The Whole World In His Hands” og ”Battle Hymn Of The Republic” blandes med eldre patriotiske hymner som ”Rally ‘Round The Flag”. Det skaper et førsteinntrykk av en plate uten særlig streng regi, men som altså dekker aspekter av det Tom Vickers omtaler som ’songs that lift the spirit…’ på ulike måter.

En personlig favoritt er Phil Ochs, men han er ikke med selv. Hans ”There But Fortune” kan høres i Joan Baez’ stemmeprakt, og det var nok en låt Ochs ikke ante skulle bli så aktuell for amerikanerne i sitt eget land. Teksten er den eneste som er markert med svart bakgrunn, og inneholder følgende profeti: ’Show me the country where bombs had to fall, show me the ruins of the buildings once so tall…’, så det er vel ikke akkurat tilfeldig at den ble tatt med.

Dessuten, Weavers-etterfølgerne The Kingston Trio står fortsatt bak en av tienes aller vakreste viser med ”All My Sorrows”. Det er en låt som vil redde enhver samler, uansett kategori.

I dag har nok mange av disse låtene fått en mer allmenn appell enn de i utgangspunktet hadde, men det fratar dem ikke den gnisten de tente for mange mennesker. Dessuten er dette en nyttig påminnelse om den manglende lyriske kraften som mange av dagens mer selvsentrerte visesangere har. I en nasjon og en verden som ellers syder av krigsstemning er dette en stillferdig men sterk påminnelse om andre løsninger.

Bare det er langt mer enn de fleste andre platene på markedet klarer å formidle i dag.

Song Of America (31 Tigers, 2007)
When, in the course of human events, it becomes necessary for one portion of the family of man to assume among the people of the earth a position different from that which they have hitherto occupied, but one to which the laws of nature and of nature’s God entitle them, a decent respect to the opinions of mankind requires that they should declare the causes that impel them to such a course.

We hold these truths to be self-evident: that all men and women are created equal; that they are endowed by their Creator with certain inalienable rights; that among these are life, liberty, and the pursuit of happiness; that to secure these rights governments are instituted, deriving their just powers from the consent of the governed. Whenever any form of government becomes destructive of these ends, it is the right of those who suffer from it to refuse allegiance to it, and to insist upon the institution of a new government, laying its foundation on such principles, and organizing its powers in such form, as to them shall seem most likely to effect their safety and happiness.

Eller:

We learned more from a three minute record than we ever learned in school

Begge tekstene er relevante i forhold til denne platen. Den første er hentet fra Declaration Of Sentiments, fra kvinnerettighetskonferansen i 1848, den andre tilhører Bruce Springsteen – og Song Of America knytter de begge sammen på et vis. Den første med sin historiske tyngde og politiske kraft, Springsteens med sitt ærlige språk og som representant for den amerikanske musikkens iboende opprørstrang og frihetssøken.

Song Of America er et gedigent prosjekt, initiert for ni år siden av tidligere justisminister under Bill Clinton, Janet Reno. Det er en historisk reise som tar til i 1492, som går fram til i dag, og som tar opp i seg store deler av USAs moderne historie og nasjonale framvekst. Det er et pedagogisk prosjekt som retter seg mot skolene og den oppvoksende generasjon. Det er en politisk fortelling, en nasjonal beretning og ikke minst er det en musikalsk skattekiste.

Fordelt over tre plater (rød, hvit og blå) og passende nok med 50 låter, presenteres vi her for noen av de fremste låtene som er skrevet. Noen er hentet frem fra historiens brønn, andre har blitt en naturlig del av hele den vestlige verdens fellesskap, mens atter andre er uløselig knyttet til den amerikanske kulturen.

’E pluribus unum’ er ett av mottoene på det amerikanske seglet, og det betyr noe slik som ’av flere ble ett’. Det er et motto som passer bedre for det amerikanske samfunnet enn noe annet (etterlevd med vekslende hell, vil noen hevde), og omtalt i det fyldige innleggsheftet som en av den amerikanske kulturens mange paradokser. Det omfatter ikke minst musikken, som alltid har båret frem folkets tro, håp og vilje på tross av kulturell bakgrunn og på tvers av sosial status; fra tidlige protestsanger mot de britiske styresmakter på 1700-tallet, til slavesanger og frem mot moderne protest- og anti-krigsviser. Lyden av Amerika har i større grad enn for eksempel vår egen musikk reflektert samfunnet, vært en del av det, stått i opposisjon til det – og bidratt til å samle det.

Song Of America skisser opp noen sentrale områder som alle sangene knyttes til; ’United We Stand, United We Fall’ (som omfatter nevnte protest- og opprørsanger fra 1776 og frem mot moderne fenomener som Vietnam, urban ghettofisering og HIV/Aids), ’War And Peace’, ’Work’, ’Families at Home and on the Move’ og ’Faith and Ideals’. Disse temaene går igjen på tvers av platene som er delt kronologisk: Red: 1492-1860, White 1861-1945 og Blue 1946-i dag. Det er alltid en kime til konflikt å gripe over et så stort område og favne over så mye betent historie. Er de svarte vel ivaretatt? Hva med urbefolkningen? Hvor er de nye immigrantgruppene? Den politiske balansen? Etter mitt skjønn er både bredden og mangfoldet ivaretatt så godt det lar seg gjøre på 50 låter. Hvert spor bør spore til videre graving, hver tekst bør inspirere til videre lesning.

Til å framføre de gamle – og nye – klassikere er folkpunker Ed Pettersen og produsent David Macias (fra selskapet 31 Tigers) hentet inn. Det er kanskje de som har stått for grovarbeidet når det gjelder artistutvalget, som varierer fra det forventede (Blind Boys Of Alabama, Take 6, Fisk Jubilee Singers, John Mellencamp) til det overraskende (Martha Wainwright, Danielson, Devendra Banhart, Andrew Bird). Mye kan sikkert sies om hver enkelt tolkning, men jeg synes hovedpoenget må være at det er låtene og ikke minst tekstenes budskap som står i fokus, foran de store artistnavnene. Det får holde å si at fraværet av de aller største stjernene kanskje er med å bidra til at tolkningene både gis en personlig og respektfull behandling.

Med boksen følger egne temahefter og studiemateriell beregnet på skolebarn i USA. Skal de lære om kvinners rettigheter så er det kanskje en idé å starte med Minton Sparks & Pat Flynns versjon, som gir teksten mer liv enn slik den står innledningsvis her. Da kan kanskje også Bruce Springsteens ord bli gjort til skamme.

Hvis Song of America tjener noe av sin hensikt er dens verdi vanskelig å måle for fremtiden, da platen lar det humane menneskesyn, de demokratiske verdier og ydmyke verdensbilde gå foran blind nasjonalisme, store muskler og tomme floskler. Essensiell.

Gospel Music (Hyena, 2006)
Gospelmusikk: sangen fra bomullsmarkene, kirkene og fabrikkene. Lyden av frihetslengsel, håp, sorg og tro. En av de rikeste tradisjonene amerikansk musikk har skjenket oss, en genre hvis røtter kan spores i både blues, ragtime, doo wop og senere pop/rock.

Gospelmusikken har sitt hjem i det svarte Amerika; arbeidssanger, spirtuals og jubilee-sanger, med røtter i europeiske salmer. Når disse tradisjonelle, hvite sangene ble bygget ut med rytme og vokalharmonier ble det vi forbinder med gospel til, og den vokste raskt i utbredelse særlig etter den amerikanske borgerkrigen, ikke minst i Pentecoastal-menighetene. Disse kirkene benyttet ’shouting’, dansing og tillot også sekulære instrumenter i sine frilynte seremonier. Med tidlige suksessgrupper som The Fisk Jubilee Singers nådde musikken etterhvert ut til det hvite publikummet i statene, og også i Europa. Rundt århundreskiftet dukket det opp stadig flere egenkomponerte gospelsanger. En av de mest kjente komponistene var Rev. Charles A. Tindley som blant annet skrev ”Stand By Me” (her med The Staple Singers). Etter første verdenskrig nådde gospelmusikken et enda større publikum takket være plateproduksjon (for eksempel Okeh records) og radiosendinger.

I mellomkrigstidens USA var Thomas Dorsey en av de største navnene. ’The father of gospel music’ signerte låter som ”Peace In The Valley” og ”Precious Lord” (her sunget av Slim & the Supreme Angels). Sistnevnte kjennes mye grunnet sitt mer sekulære budskap, men dette ble snart en akseptert form innen gospelmusikken (så vel som den senere populærmusikken).

Etter den andre verdenskrig utviklet gospelmusikken seg ytterligere mot mer populære rytmiske former, og ledende her var The Golden Gate Quartet (”Go Where I Send Thee”). Denne kvartetten åpnet for mer eksperimentering i vokalformen, inkluderte elementer av jazz og la større vekt på rytmisk variasjon i sin sangstil. Den mest populære gospelgruppen på 50-tallet var nok likevel The Staple Singers (”This May Be The Last Time”) fra Chicago, som blandet soul, pop og gospel til fengende resultat. Et viktig element hos den jevne gospelgruppe på denne tiden var bassvokalen, som også pekte fremover mot senere pop/r’n’b-grupper på 50-tallet. Herfra kan nevnes The Swan Silvertones (”Oh Mary, Don’t You Weep”), The Dixie Hummingbirds (”One Day”) og The Soul Stirrers (”The Last Mile of the Way”).

Det er vanskelig å lage en gospelsamler uten å pense innom noen av de store soloartistene. Kanskje den største av alle etter krigen var Mahalia Jackson (”My God Is Real”), også en ’elev’ av nevnte Dorsey. En annen kvinnelig artist som både har etterlatt seg en innflytelsesrik vokalstil og et brennende politisk engasjement er Dorothy Love Coates (”Strange Man”). Der gospelen 100 år tidligere hadde fokus på slaveriet, var den på 60-tallet på nytt aktualisert i forbindelse med borgerrettighetskampene. Den store stjernen innen datidens moderne gospel var Rev. James Cleveland (”He Decided To Die”), som i en tiårsperiode på 60-tallet skrev en mengde sanger, og kan knyttes bakover til Dorsey og fram mot Aretha Franklin. Passende nok er det Cleveland som avrunder denne platen, som er en tour de force innen gospelmusikken.

Du trenger ikke være spesielt troende for at denne musikken skal fenge. Gospel Music presenterer et skjønnsomt utvalg fra noen av den amerikanske gospelmusikkens største stjerner og mest innflytelsesrike navn. Lyden på opptakene bærer ikke preg av alderen, og jeg savner nesten et par knitrende gamle opptak iblant. De 18 sporene viser uansett noe av musikkformens variasjon, fra jubelsang til hymner, oppstemte vokalgrupper og bedende gråtekoner. Men den røde tråden uteblir, da det ikke virker å være lagt opp til noen form for kronologi i platens låtoppsett. Det gjøres heller ikke rede for grunnlaget for låtutvalg eller rekkefølge. For dere som er interessert i å snuse på gospelmusikkens virkelige store navn, skaffe et raskt overblikk over en helt sentral musikkgenre – og ikke minst glede dere over en time med medrivende musikk og store prestasjoner, så er Gospel Music likefullt et naturlig sted å begynne i kraft av å være komprimert og uten dødpunkter. Trolig vil platen spore til videre dypdykk innen genren.

At en så fin samling musikk ikke følges med et skikkelig informativt innleggshefte, representative bilder, fyldige facts etc. trekker jeg glatt poeng for – til tross for at produsent Joel Dorn gjør et poeng av denne musikken skal snakke for seg selv og dermed ikke trenger liner notes. Nåja, spør de som skal legge 200 kroner på disken om akkurat det.

Jim White Presents: Music From Searching For The Wrong-Eyed Jesus (Luaka Bop, 2005)
’For å forstå hemmeligheten bak sørstatene må du ha det i blodet. Og det nytter ikke med blodoverføring.’

Det sier Jim White avslutningsvis i denne musikalske rundreisen fra det dype sør, som tar oss fra Floridas sumper til Kentuckys bratte gruver. Den eminente artisten er vår guide, mens ytterligere tonefølge besørges av blant andre Johnny Dowd, David Eugene Edwards (16 Horsepower) og The Handsome Family.

Selv om vi ut fra denne tanken ikke har muligheten til å fullt ut forstå ’the south’, så får vi være med som passasjerer på en merksnodig ferd. Konseptet er som følger: Den britiske regissøren Andrew Douglas, mest kjent fra reklamebransjen, fikk Whites debutplate Wrong-Eyed Jesus fra 1997 i julegave. Den gjorde et så sterkt inntrykk at han selv måtte utforske området den kom fra med følgende spørsmål: Hvorfor kommer det så mye musikk fra denne regionen? Hvilke elementer er det som forårsaker det?

Ikke så utrolig originalt utgangspunkt kan man si, men Douglas gjør noen grep som hever filmen over forventet. For det første får han altså med seg White på dette prosjektet. Han låner en gammel Chevy, lemper en Jesus-figur i bagasjerommet og setter ut for å utforske noen av de minst moderniserte områdene i USA. Jim White er en laidback, ettertenksom mann og et meget behagelig reisefølge. Han regner seg selv som en utenforstående, en som etter mange år borte aldri vil bli en ’ekte’ sørstatsmann. Samtidig er Florida-fødte White så integrert i kulturen at han ikke har tilsynelatende problemer med å få innpass i de særeste miljøer. Nå må det jo også legges til at amerikanere flest ikke er spesielt blyge i forhold til vise frem eller fortelle hva de driver med, og således er takknemlige samtalepartnere. Og her får de snakke fritt. Hverken Douglas eller White dømmer noen, de reiser rundt observerer, lytter og ser. Vi som seere blir dermed ikke redusert til passive vitner, men kommer tett inn på det samfunnet som skildres.

Filmens hovedfokus er den nære sammenhengen mellom musikk og religion, men den følger også en linje som går i brytningen mellom tradisjon og modernisme, langt unna ’the new south’. White tar selvsagt raskt av fra hovedveien, og inn på mindre trafikkerte småveier. Her støter han på underlige skapninger av alle slag. Et sentralt tema er det skarpe skillet mellom ’det gode og det onde’.

’Det er ingen mellomting her nede’, sier White, enten tilhører du et lovlydig kirkesamfunn eller så er du på kant med loven. Det skaper grobunn for en ekstrem kultur, menneskene har muligheten til å velge, og velger de feil, vel, så må de leve med det, men de kan også bli tilgitt (’born again’). For å illustrere disse kontrastene er de for eksempel innom lørdagsfylla i småbyen og de snakker med innsatte i lokale fengsler. De møter meget ivrige predikanter fra Pentecostal-kirken, sitter på den lokale dineren og hos barbereren. Musikken er tilstede uansett. Idet de kjører forbi nok en rekke mobile homes sier White: – Bak hver eneste av disse dørene skjuler det seg de mest utrolige historier.

Et viktig element som knytter regionen nært opp til musikken er nemlig den rike fortellertradisjonen, fra gamle røverhistorier fra kullgruvene til oppgitte fattige i trailerparker som ruller opp de mest tragiske historier bak tatoveringene sine. Her, midt blant de skakkjørte, utskuddene, de vantro og de troende er det en menneskelig nærhet som Douglas portretterer godt.

Det som forhindrer Searching For the Wrong-Eyed Jesus fra å ende opp som en Lonely Planet-lignende reportasje, ved siden av Jim Whites snurrige rolle, er Douglas’ blikk for detaljer i landskapet og hos menneskene som han utnytter med en fantasifull vri. Ikke minst bruken av musikk i ulike sammenhenger gir filmen karakter. Johnny Dowd er som et spøkelse som dukker opp overalt med gitaren sin. Det samme gjør David Eugene Edwards som går i ett med de grå trærne ute i skogen, mens The Handsome Family plutselig befinner seg på et hus midt ute på vannet. Deres rolle i filmen understreker den sterke rollen musikk alltid har spilt der nede, og bruken av barn som står og ser på er vel ment å symbolisere den nedfelte arven den bygger på. Der ligger det vel også et slags håp, i motsetning til den oppgitte stemningen som tilsynelatende råder blant mange av innbyggerne.

Hvis du har et forhold til musikk fra regionen er Searching For the Wrong-Eyed Jesus en må-se. Er du bare sånn passe opptatt i amerikansk kultur så vil den nok bli i lengste laget, selv om bilder, musikk og ikke minst den menneskelige dimensjonen som blir presentert i all sin skjønnhet, stygghet, ondskap og godhet bør angå alle.

Andrew Douglas finner kanskje ingen entydige svar, eller avslører noen ukjente sider av sørstatene, men av og til ligger vel svaret bare i selve reisen, right?

Bjørn Hammershaug

Runes Grammofoner

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

– Rune Grammofon is a record label dedicated to releasing work by the most adventurous and creative Norwegian artists and composers. Being music enthusiasts almost to the point of absurdity, we don’t want to limit ourselves to certain genres, as long as there’s real heart and personality. With an increasing number of indifferent records bombarding the market place, we modestly aim to recapture the magic connected to the discovery of new artists and buying their records.
Rune Grammofon

Susanna: Sonata Mix Dwarf Cosmos (2007)
Etter to godt mottatte plater med sitt Magical Orchestra debuterer Susanna Wallumrød som soloartist med Sonata Mix Dwarf Cosmos. Helt alene er hun ikke denne gangen heller: Bror Christian, ektemann Helge Sten, Morten Qvenild, Ingebrigt H. Flaten, Øystein Greni og Ola Fløttum er blant de mange gjestene som bidrar med berikende detaljer. Særlig sistnevntes band The White Birch er en ikke helt unaturlig referanse. Sonata Mix Dwarf Cosmos deler noe av deres langsomt bevegelige minimalisme og isbresmeltende ynde, her med en ekstra klang av jazz noir.

Susanna Wallumrøds stemmekvaliteter gis naturlig nok godt med plass, ingen av instrumentalistene prøver å sperre veien for den. Hun åpner døren inn til et nærmest tomt rom med nakne vegger og rimfrosne vinduer, for tre kvarter med nedstrippet slow motion tristesse. Resultatet er mediterende variasjoner rundt stort sett likelydende tema, der balansen mellom det transparente, det vektløse og det monotone er hårfin. Låtene i seg selv fester seg ikke naturlig til kroppen, men over tid – og gi den tid – så vil de nok krype inntil huden og bli der.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 21.08.07

Arve Henriksen: Strjon (2007)
Arve Henriksen har denne gang benyttet det middelalderske navnet på hjembygda Stryn som albumtittel. Det er et passende valg på en plate der trompetisten vender blikket mot både sine musikalske og geografiske røtter. Stryn-elvas strie strømmer, høyreiste fjell, mektige isbreer og majestetisk natur danner bakteppet på hans tredje soloutgivelse.

Strjon består av opptak fra stryningens eget musikkbibliotek, bygget opp over mange år. Sammen med Helge Sten som produsent og gitarist har Henriksen satt sammen et representativt utvalg fra sin karriere. Tredjemann i dette prosjektet er tangentmester Ståle Storløkken (Supersilent). Resultatet er en plate som befinner seg et sted mellom debutens mediterende solospill og oppfølgerens mer rytmiske og melankolske klangflater. Storløkkens bidrag henvender seg mot både Supersilent og tidvis også Miles Davis’ elektriske periode.

Henriksens spill er som alltid ypperlig, åpent og full av ren luft, som på Strjon benyttes i flere musikalske sammenhenger. Samtidsmusikk, fjelljazz, elektronika og østlige så vel som lokale folketoner inngår i hans spekter. Noen vil nok se dette som en fordel, men jeg savner likevel noe av den klare oppbyggingen og suggererende kvaliteten han har som liveartist, og Strjon preges av å bestå nettopp av skisser og enkeltstående kutt. Sammenhengen er likevel tydelig og gjennomgangstonen helhetlig. Flere av sporene er dessuten blant hans aller vakreste, og avspeiler en grunnleggende forståelse av naturens musikalitet. Fra ødemarkens uendelige skjønnhet til fossefallets buldrende kraft: Arve Henriksen er ikke bare en utenforstående betrakter, men selv en integrert del av dette riket – og inviterer også oss lyttere med på en reise inn i villmarken som det er vanskelig ikke å bli beveget av.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 27.02.07

Shining: Grindstone (2007)
Norske Shinings villstyrige stil og mangfoldige uttrykk har vel sin nærmeste ekvivalent hos Mike Patton og hans sprikende prosjekter på plateselskapet Ipecac. De lefler med til dels de samme belastede musikalske retningene; prog, metall, symfonisk rock og fusion, for å nevne noe.

På deres fjerde plate er det mye av alt, og det kan være lurt å legge gamle fordommer til side når man skal bevege seg inn i dette mylderet av en utgivelse. Her er det flust av springende stemningsskifter, raske tempoendringer og vi-går-rett-på-samma-hva-vi-støter-på. Den slags krever en bestemt lederskikkelse, og denne stillingen besitter Jørgen Munkeby med autoritet. Den tidligere Jaga Jazzisten har med sitt Shining skapt et monster som tidvis er hvassere, mer ekstatisk og grenseutfordrende enn det meste annet der ute, tidvis noe heseblesende og teatralsk flinkis-preget. På Grindstone møtes langstrakte filmatiske partier og metallriff, vocoder og klassisk sopranvokal, soundtrack til en horrorfilm og ekstatiske jazzutblåsninger, helst i løpet av kort tid.

Åpningssekvensen står fram som mest umiddelbar og energisk – og etter mitt skjønn dermed det mest vellykkede. For det velspillende og kontrollerte villdyret er aller best når det sliter seg løs og glefser mot oss.
Opprinnelig publisert i dagsavisen/Nye Takter 30.01.07

Luigi Archetti & Bo Wiget: Low Tide Digitals (2001)
Det er en passende tittel Bo Wiget og Luigi Archetti har gitt denne platen, da Low Tide Digitals befinner seg i skjæringspunktet mellom organisk og elektronisk musikk, mellom ekte og kunstig liv om du vil. Italienske Archetti har erfaring fra både film og teater, og sveitseren Wiget har solid bakgrunn innen moderne eksperimentell musikk. De benytter seg av henholdsvis gitar og cello, og kombinerer dette med lag av elektroniske impulser som de smelter de sammen på en krystallklar og detaljert måte. Samarbeidet mellom de to fungerer veldig bra, og resultatet er både tidløst og stedløst. Det er ikke rart at Rune Grammofon lot d ‘herrer få æren av å være de første ikke-norske artister på labelen.

Rune Grammofon og ECM har kommet hverandre godt i møte med Low Tide Digitals. Stikkord er elektronisk, ambient og moderne, med islett av klassisk musikk og moderne rock. Det er en bildeskapende og sanselig reise, med både skisseaktig, dvelende preg og mer velutviklede og klare melodier. Connaisseurer kan nok hente flere referanser ut av dette verket, men for enkelhets skyld kan det trekkes en tråd fra Karl-Heinz Stockhausens eksperimenter på 50-tallet, via Brian Enos mer ambiente arbeider og opp til vår generasjons Labradford.

Som vanlig fra Rune Grammofon forventes mer enn et overfladisk dykk inn i materien for fullt utbytte. Det kreves fokus og konsentrasjon, åpne ører og sanser av den arme lytter, som i gjengjeld får betalt tilbake i tifold. Low Tide Digitals etterlater ikke en umiddelbar tilstandsendring, men skaper en stemning i rommet der den spilles som det kan være vanskelig å komme ut av. Kim Hiorthøy har atter lykkes i å lage et innbydende og talende omslag. Tegningen fremstiller en mengde kryssende linjer som blir sugd inn i – eller strømmer ut av? – to øyeliknende hvite hull. Det endeløse spenningsfeltet og den matematiske presisjonen med det hemmelighetsfulle intet i sentrum, illustrerer egentlig musikken bedre enn fattige ord: Menneske, la deg forføre!
Publisert i Puls 04.06.01

Alog: Red Shift Swing (1999)
Det er alltid en glede å åpne en utgivelse fra Rune Grammofon. Maken til helhetlig tankegang er vi ikke bortskjemte med her i landet. Man må tilbake til stilfulle merker som Blue Note og Impulse! for å finne like klar estetisk sans og ikke minst en like kvalitetsbevisst og spennende katalog. En smart vei å gå i dager da kopiering og nedlasting av musikk florerer.

Tromsø-duoen Alog passer godt inn i Runes katalog. De er norske, eksperimentvillige unge menn, som gjerne tar i bruk elektroniske virkemidler på en uredd måte. Med sitt debutalbum imponerer de med et uttrykk som langt mer erfarne artister har strevd med uten å få til. Red Shift Swing er en sammensmelting av maskinskapte lyder med organiske instrumenter. På neddempet, tidvis minimalistisk vis, konstruerer de både gjenkjennelige og fremmedartede stykker med lyd. Noe er melodiøst mot det dansbare, på andre partier leker de med saks og lim, og beveger seg mot yttergrensene av det vi gjenkjenner som vestlig populærmusikk.

Platen inneholder således en del ulike elementer, og snuser både mot tekno, post-rock, samtidsmusikk og chill-out (for å nevne noe). Alog klarer likevel å binde dette sammen uten at det blir så sprikende som en lykkelig skribent kan få det til å virke. Det er ganske enestående av et så ferskt band. De etablerer seg tidlig i platen med ulike tilnærmingsformer. På åpningssporet, ”Drifting West”, kan man kjenne igjen mye av den forvridde og støybelagte formen for rytmisk krautrock som for eksempel moderne brødre som Stereolab og Tortoise behersker. Men allerede fra ”500 000 Years Ago” (ja, den åpner med sitatet fra Jim Jarmusch’ herlige Stranger Than Paradise) pulveriseres rytmikken til en mer abstrakt form for industriell musikk. Etter to relativt korte spor lar de tiden opphøre med ”Travel Light”. Den lange reisen går som en bolero, med reisefølge blant annet i en huggende Sonic Youthsk gitarlyd, og ender på et ganske annet og mer sfærisk sted enn den kjølige starten.

Disse tre nevnte sporene kan gjerne få stå som representative eksempler i Alogs musikalske prosjekt, hvor lekelysten er deres force, om ikke alltid 100 prosent vellykket. Både ”Expand the Heart” og ”Lonesome Train” er utstyrt med svevende og litt påtatt vokal, som ødelegger noe av den fine stemningen de ellers klarer å skape. Ellers kan det nevnes at en av låttitlene bærer navnet “Popul Vuh”, og det kan vel tolkes som en liten hyllest til (det tyske) bandet av samme navn. En lytt på In Den Gärten Pharaos igjen minner i hvert fall om en liten del av Alogs musikalske fundament.

Alog har lagt lista høyt med sin debutplate.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

M. Ward: Tremble like a flower

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jeg ble oppmerksom på Matt Ward gjennom Howe Gelb. Han mottok en kassett av Ward, og ble øyeblikkelig så imponert at han like gjerne slapp den som Duet For Guitars #2 (1998) som første ikke-Giant Sand relaterte artist på OwOm. Ward fikk følgende ord med på veien: ’I don’t know how to describe that feeling, it’s just a sensation that lends itself to something that always ends up being around for a while and making music that lasts and thrives…’ Det er ikke vanskelig å dele Howe Gelbs entusiasme.

End Of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
End Of Amnesia har blitt en utsøkt oppfølger og en plate du kan nyte igjen og igjen (noe jeg har gjort). Selv om Ward ikke har direkte linker til Giant Sand – Gelb spiller riktignok piano her – så befinner han seg litt i samme gate. Det betyr at han har ett bein i den amerikanske visetradisjonen, mens det andre svinger ganske så løst rundt alt annet som føles riktig her og nå. End Of Amnesia er forsiktig kledd med instrumenter, og det spilles hovedsakelig akustisk. Eneste skramlelåt, rockeren ”Flaming Heart”, blir i så måte et unntak.

Selv om for eksempel ”Color Of Water” og ”Half Moon” begge humper i gang i typisk Giant Sand-tempo, så sklir ikke Ward ut i utagerende adferd, men heller inn i et mykere og mer popvennlig spor. Han har da også en stemme som matcher det; skjør og varm, litt Elliott Smith, litt Neil Young (”Sad Dreams”, ”Archangel Tale”), og av og til kledelig rusten. Mens Ryan Adams fikk en semihit med sitt søte ”Carolina”, er ikke Wards ”Carolina” noe særlig svakere. Et eksempel på de mange fine tekstene hans hentes nettopp herfra: “I used to feel like California, with baby eyes so blue/ Now I feel like Carolina, I split myself in two/ Now I’m walking backwards from Chicago through Washington…” En av årets flotteste viser, dette her. Når han så sjarmerer oss i senk med ”Seashell Tale” og den lange historien om hr. O’Brien til slutt, så er det ikke mye å utsette på noe som helst.

End Of Amnesia vitner om at vever realisme fra verandaen fortsatt stikker i selv det mest herdede hjerte, og i en mer rettferdig verden hadde M. Ward vært fremste talsmann. Han fortjener ditt øre.

Transfiguration Of Vincent (Matador, 2003)
M. Ward opptrådte nylig som oppvarming for Yo La Tengo på Rockefeller i Oslo, og markerte seg der som tidenes mest lavmælte artist. Han startet med å hviske til publikum, og skrudde stemmevolumet gradvis ned mot det uhørbare. Men det var bare når han snakket, som om han fokuserte fullt ut på fremføringen og sparte krefter til sin besatte gitarspilling. Han imponerte i hvert fall meg den kvelden, ikke minst med en overraskende nedstrippet versjon av David Bowies ”Let’s Dance” – introdusert som ’a very, very old english lovesong’. Den er heldigvis også inkludert på hans tredje album. ”Let’s Dance” ribbes for Bowies kjølige 80-talls kledning, og står i sin pure form med teksten i sentrum som en sår, lengtende folkvise.

Resten av låtene er Wards egne, og denne gangen har han fått med et knippe størrelser innen den alternative scenen til å hjelpe seg; Adam Selzer (Norfolk & Western, The Graves, Tracker), saloon-pianist Howe Gelb, Cat Powergirl Chan Marshall og bandet Old Joe Clarks er noen av de som har droppet innom loftet i hans nye hjemby Portland, der innspillingen har foregått. De av dere som verdsatte hans forrige prestasjon vil ikke ha særlig grunn til å skygge unna denne gangen heller. M. Ward er fortsatt synonymt med elegiske folkviser, et varmt og detaljrikt analogt lydbilde, eminent fingerplukkende Fahey/bluesbasert-gitarspill og et variert sett av fengende popmelankoli, rustne instrumentaler og skjeve blues/folkballader.

Minnegudstjenesten etter John Fahey i Oregon og George Winstons musikalske framføringer var visstnok en direkte inspirasjon til denne, og Faheys skygge er direkte tilstedeværende på instrumentale ”Duet For Guitars #3”. Men Ward viser generell stor honnør til gitarmesteren platen gjennom – en av Faheys store plater er forøvrig The Transfiguration Of Blind Joe Death. Liv og død er ellers en gjennomgående tematikk (”Undertaker”, ”Dead Man”), også i persongalleriet. End Of Amnesia sluttet med ”o’Brien/ o’Brien’s Nocturne” mens vi nå møter Vincent o’Brien. Her smelter Tom Waits sammen med Grandaddy i minneverdige tekstlinjer som: ’He only drinks when he’s sad, but he’s sad all the time, so he drinks the whole night through, he drinks in the daytime too.’

Ward viser som vanlig bra spennvidde med en vokal som går fra rusten Dylan-rasping til myk Elliott Smith-falsett, gjerne i samme låt, og en evne til å gripe over det beste amerikansk musikkhistorie har å by på – just som læremesteren selv.

Transistor Radio (Matador, 2005)
Ward har fremdeles en stemme som skjelver som et aspeløv i oktober, varm, sår og ydmyk. Men fire plater ut i karrieren er han ikke lenger for en aspirant å regne, han har funnet sitt eget uttrykk som han her både fører videre og til en viss grad utvikler. Resultatet er ikke hakesleppende, men behagelig og bunnsolid. Som ventet.

Fra den instrumentale åpningen, der Brian Wilson møter John Fahey i ”You Believe In Me”, er Transistor Radio en utstrakt hånd til musikken som har vært. ’Listening to the sound of the living people breathing in the air today’ synger han på gyngestol-stubben ”One Life Away” sammen med Jim James, og det høres ut som et originalopptak fra Grand Ole Opry en gang på 40-tallet. Med den introduseres vi for platens konsept: Transistor Radio er en hyllest til den gang da radiostasjonene var mange, lokale og særegne, ulikt dagens forhåndsprogrammerte og sterile familieprofil (og det gjelder vel ikke bare amerikansk radio). Det er et tema som passer Wards musikalske uttrykk. Han tilhører på en måte en annen tid, men skriver viser som er mer tidløse enn utrangerte. Han låner linjer eller melodisnutter fra George Harrison, Bach, Howe Gelb – og mest av alt fra seg selv. Transistor Radio har sine utskeielser, men er på ingen måte fremmed for de som allerede har stiftet bekjentskap med trubaduren.

I tillegg til de forventede knirkende lo-fi falsettballadene, leverer han boogie-woogie pianobopping Jerry Lee Lewis/Fats Domino-style (”Big Boat”, der han for en sjelden gangs skyld hever stemmen), Tom Waits-ramling (”Four Hours In Washington”, som minner litt for mye om ”Sad, Sad Song” fra forgjengeren, ikke?), instrumental surfrock (”Regeneration No. 1”) og lett humpende Giant Sand-dasking. Det hadde nok blitt kjedelig med utelukkende ømfintlige crooner-spor som Kris Kristofferson/Jimmy Webb-pastisjen ”Fuel For Fire” og silkebløte ”Paul’s Song”. Men det er når han er litt nedpå at Ward virkelig får fram det varme, organiske lydbildet som pakker inn hans låter. Og disse er da også i flertall, og sørger for en sedat stemning tilpasset late dager foran radioapparatet med en kald drink i neven. Dette ivaretas av folk som har lang erfaring med den slags; Mike Coykendale (Old Joe Clarks), Nick Luca i Tucsons Wavelab og Adam Zelzer i Portlands Type Foundry. Omgitt av andre godfolk som Howe Gelb (Giant Sand), Vic Chesnutt, Jim James (My Morning Jacket), Jordan Hudson (The Thermals) og Jenny Lewis (Rilo Kiley), er han trygt tatt hånd om av likesinnede, og er vel løftet opp blant de større artistene i dette segmentet. Med sin teft for god melodiføring og sanseapparatet åpent i flere retninger hadde han sikkert klart seg helt på egen hånd også.

Transistor Radio er like mye 16 tilfeldige spor som én helstøpt plate (det betyr plate, den er laget som en LP med en A og en B-side). Men Ward makter å skape en så lun og tilbakelent atmosfære over det han driver at det er ingen grunn til å bytte kanal – på denne lounge-stasjonen strømmer lyden av Gamle Amerika natten lang!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publiser i tiden rundt albumrelease.

Disturbance In Suburbia

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

America I’ve given you all and now I’m nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can’t stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don’t feel good don’t bother me.
I won’t write my poem till I’m in my right mind.
(Allen Ginsberg)

JEFF The Brotherhood: Heavy Days (Infinity Cat, 2010)
Det er ikke mer som skal til: Gitar og trommer. To brødre fra Nashville. Tre grep, banale historier, friskt mot og en garasje.

JEFF The Brotherhood er så grunnleggende som rock kan være det, uten noen som helst form for staffasje. Det er enkelt å avsløre nonsens i musikk som er så strippet til kjernen. Men Heavy Days – deres femte – er først og fremst en halvtimes påminnelse om hvor effektiv og medrivende basic rock kan være, som en leksjon i alle grunnprinsippene utført med genuin kjærlighet til faget – og med en skeiv humoristisk twist over det hele. Tyggegummityggende punkpop, stoner og powerpop omfavnes uten blygsel på en referansetung skive, hør bare: Åpningssporet ”Heavy Days” er som en kjellerutgave av Queens Of The Stone Age, ”U Got The Look” tangerer powerpop og Ramones. ”Growing” er en ubestemmelig hybrid av White Stripes og Modern Lovers, mens ”Dreamscape” er en fusjon av Lightning Bolt og Flight Of The Concordes. Platens anthem er likevel ”The Tropics”, en hangover-ballade av Girls-møter-Weezer-kaliber.

Referanseskyer til side. JEFF The Brotherhood forsøker på ingen måte å omdefinere rockens historie, men de tar for seg på en særdeles frisk måte og ikke minst med gode låter. Jake Orrall har hang til gitarsoloer og er glad i wah-wah-pedalen mens han dynker vokalen i reverb, Broder Jamin hamrer løs på et skrantent trommesett som det stod om liv. Det gjør de i en skamløst fengende halvtime til ende, der det første kvarteret er mest hakesleppende. Hvert sekund er ikke like minneverdig, men det er heller ikke rom for mye dødtid her. ’I could taste the dirt, I could feel the ground’. Joda, noen ganger er det ikke mer som skal til.

The Intelligence: Fake Surfers (In The Red, 2009)
Dette Seattle-bandet er en gjeng fake surfere. Selv om de har dratt sørover til Costa Mesa, California for å spille inn Fake Surfers lar de surfbrettene ligge igjen hjemme og konser heller på å utbrodere sin sloppy miks av The Fall, The Kinks og Sonic Youth. Her drukner crappy garasjelyd og catchy melodier i sprukne forsterkere og generell rabalderlyd i en form som blant andre Country Teasers i en årrekke har gjort til sin.

The Intelligence har gitt ut tre plater forut for Fake Surfers, og denne er ytterligere et skritt videre i verden utenfor frontfigur Lars Finbergs fire vegger. Som på Deuteronomy (2007) har de fått inn en skikkelig produsent, og lydbildet er betraktelig klarnet fra tidligere utgivelser. Soundet preges av nær kollaps, og er en slags blanding av kjølig kontrollert industri og villstyrig frirock. Jeg foretrekker helst deres mer poppa øyeblikk, som ”Moody Tower” eller coverversjonen av Wounded Lions ”Pony People”, der det simple lydbildet støter mot melodier av umiddelbar nynnbarhet.

The Intelligence er blant de mest fremtredende bandene innen det som har fått benvenelsen ’gluewave’ (eller like talende ’shitgaze’), synthbasert gjør-det-sjøl lo-fi og punkrock der også fremadstormende Blank Dogs sammen med bøttevis av andre undergrunnsband hører hjemme. Start gjerne med denne for en smak av den nye vin.

Pissed Jeans: Hope For Men (Sub Pop, 2007)
Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved Sub Pop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære. Hope For Men minner om hvor Sub Pop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandenivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom. De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens ’bad winds blowing dirt through my town’. Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, “people persons”, slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person

Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge “My Bed”:

I’m most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins
I’m safe in my bed
No one can take me out of this bed

Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. De forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet – og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. ”Scrapbooking” er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (”The Jogger”) virker totalt umotivert, mens ”I’ve Still Got You” blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Death From Above 1979: You’re A Woman, I’m A Machine (Vice, 2004)
Death From Above 1979 er en duo fra Toronto som holder seg til vokal/trommer og bass/synth. Det bemerkelsesverdig tette lydbildet og den aggressive åpningen fikk meg umiddelbart til å tenke på Lightning Bolts effektive luftangrep. Men det er bare en av mange referanser som danser i hodet mitt til denne platen, DFA79 har nemlig et langt bredere uttrykk å spille på. Her går det over stokk & stein med dansbar post-punk, melodiøs metal, glam, punk og møkkete riffrock. Tjo-ho, vi lever i etterdønningene av den post-moderne tid, gjør vi ikke?

Dette bandet kan like gjerne være gårsdagens nyheter i morgen, men akkurat NÅ er de verdens mest snotty og übercoole band. De er gatesmarte New Yorkere det ene øyeblikket, svinger over mot Queens Of The Stone Age eller The Offspring i det neste. Vokalist Sebastien Grainger agerer både svett og livstrett rockestjerne. De har en sterk retrofaktor, men den blir ikke altoverskyggende selv om Sabbath, Zeppelin, Purple og Stooges puttes i blenderen som mikser en blanding av punkfunk og discorock; datostemplingen er 2004. Duoen virker både friskere og mer humørfylte enn mange av sine samtidige retrohippe danserockere. De har en leken tilnærming til musikkhistorien, koplet med gode melodier og en medrivende blanding av sjusket rock og dandy eleganse som gjør at You’re A Woman, I’m A Machine er en plate det er vanskelig å sitte i ro og høre på. At de forstår seg på kunsten å stramme den inn til en drøy halvtime bare øker intensiteten. Dette er kanskje ikke noe tidløst mesterverk. Men Death From Above 79 leverer… årets heteste rockeplate? Tja, hvorfor ikke.

Kilowatthours: The Bright Side (Temporary Residence, 2002)
Louisville-bandet Kilowatthours, nå etablert i Brooklyn, spiller kompleks og dynamisk rock i trioformat, der vakre melodier brytes opp av mer utagerende og drivende partier med støygitarer. Med den reserverte vokalisten Chris Renn foran mikrofonen skulle de derfor ikke være så vanskelig å plassere i nærheten av bydelsfavoritter som Rex og Codeine, og Louisvilles særdeles betydningsfulle Slint. Deres andre album har fått sine – nettopp – lyse sider, noe som hever den noe vekk fra slowcore-genren. The Bright Side er i det hele tatt en original plate, der ingen av bandets mange tråder blir hengende løse igjen i luften.

Dan Benningfields tangenter skaper både varme og en kontrast til den ellers ganske så renskårne lyden av gitar og trommer, og ligger som et flyvende teppe over hele produksjonen. Renn på sin side er også gitarist med et spennende utrykk, og han lar intrikate vendinger vikles langsmed den stødige beaten til Ben Lord. På de oppbyggelige partiene kan kWh minne om kompisene fra Explosions In The Sky, men der de bygger sakte opp mot voldsomme klimaks, beveges kWh heller ut i mer laidback, skokikkende drømmepop à la Idaho og Bedhead, eller emosjonell rock av Sunny Day Real Estate, 90 Day Men og Appleseed Casts kaliber. De lar seg sjelden forlede til å skli ut i lange passasjer, med unntak av syv minutter lange ”Perfect Fool”. Den er ikke bare platens høydepunkt, men også et bevis på at trioen er i ferd med å finne solid fotfeste i nærheten av disse to retningene. På ”Perfect Fool” smelter de sammen den emosjonelle biten med buldrende kraft, bundet sammen av de rullende gitarene og keyboards som endelig får lov til å skape et suggererende hele. Selv om dette ikke er en epokegjørende plate er The Bright Side et forbilledlig eksempel på at tre-minutter lange rockelåter på ingen måte er ensbetydende med et ensartet uttrykk. Den drøye halvtimen vi serveres er mer enn nok til å sette Kilowatthours på listen over band det er lov å vente enda større ting av fremover, særlig med tanke på den positive utviklingen de på kort tid har gjennomgått.

Made Out Of Babies: Trophy (Neurot, 2005)
Dette var som et plutselig flashback tilbake til de gode, gamle dager, da etiketter som Touch & Go, AmRep og Boner var på høyden. Det er vel et sikkert tegn på alderdom at man tar seg i å mimre heller enn å danse til den eksplosive rocken Made Out Of Babies presenterer på Trophy, men jeg overlater de spastiske dansetrinnene til yngre krefter. Så kan jeg heller sitte med nesen begravd i gamle skiver fra Babes In Toyland, Oxbow, Steel Pole Bath Tub og Jesus Lizard. Made Out of Babies minner litt om alle disse, i tillegg til at hjembyens støyrock-historie føres videre i arven etter Sonic Youth og Unsane, samt mot nyere band som Yeah Yeah Yeahs, Racebannon og Blood Brothers.

I front finner vi hyperaktive Julie Christmas, som har en ytterst levende måte å vræle på. Selv om jeg alltid har hatt litt problemer med den slags skrikedamer så er Christmas’ voldsomme spenn ganske imponerende. Fra nærmest Jarboe-aktige stønn via sukkersøt eventyr-prinsesse til dramatiske dødsskrik på samme låt er hun både forlokkende og frastøtende på samme tid. ’I think my tongue is on fire!!’ skriker hun et sted der. Indeed it is.

Med seg har Christmas en trio som spiller både ekstremt hardt og tight, og som holder mentalpasienten noenlunde i tømmene. Kaoskreftene slippes aldri helt løs, og bandet har en mer kontrollert form enn for eksempel Racebannon og Blood Brothers. Det hersker et manisk driv over alle låtene her, som aldri faller for fristelsen å selge seg billig, ei heller å søke det eksepsjonelle. Intensiteten opprettholdes til siste slutt, men 12 låter med dette er i overkant voldsomt. Etter 40 minutter føler jeg sterkt behov for en kraftig dose beroligende legemidler. Hadde jeg vært 16 år i dag, ville jeg nok digget Made Out Of Babies’ primale aggresjon som en nyfødt unge. I 2006 virker ikke deres anslag mot konformiteten like banebrytende eller spennende som for 15 år siden. For mitt vedkommende.

Menomena: I Am The Fun Blame Monster (Muuuhahaha!/FILMguerrero 2003)
Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt fram igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen ’the first Menomena album’, samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si – hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne over hit.

Portland, Oregon-trioen har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People. Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og i likhet med disse lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse ’electronica’ her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mikset og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige ”Cough Coughing”, mektige ”The Late Great Libido” og ”Strongest Man In The World” som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (”Rose”), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (”The Monkey’s Back”). Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 – se det får fremtiden vise.

The Catheters: Static Delusions And Stone-Still Days (Sub Pop, 2002)
The Catheters låter, sin unge alder til tross, som kvintessensen av det meste som har rørt seg i vestkystens garasjer de siste ti-femten årene, noe vi har gledet oss over, ikke bare på Seattles Sub Pop, men også på etiketter som eMpTy!, Boner og Estrus. Mer eller mindre lokale barn av MC5 og Stooges, som Green River, Supersuckers, Gas Huffer, Zeke, The Fluid, Dickless og Mudhoney må alle ha påvirket ungguttene til en viss grad. Nå har populariteten til den utagerende og direkte rockeformen igjen blomstret opp, både i USA og her i nord med band som TRBNGR og Gluecifer. Det skulle vel sikre en viss oppmerksomhet rundt denne utgivelsen. Det låter da heller ikke så ille dette; klassisk grindgrunge med illsint og halvdesp vrengvokal, og seigt intenst spill av kvartetten plasserer dem trygt innenfor den mer grumsete delen av garasjepunken. Få grep tas for å utvide lydbildet, men om det er på grunn av manglende fantasi eller ufravikelig troskap til hjembyens opprinnelige signaturuttrykk er ikke godt å si. De 11 låtene dundrer uansett ufortrødent i vei som en middels hangover, men tett og fet produksjon av John Goodmanson (Dwarves, Blonde Redhead, Sleater-Kinney) gjør det helt OK å spille Static Delusions and Stone-Still Days gjentatte ganger. Get the point? Catheters finner ikke opp kruttet, men virker helt komfortable med det.

Catfish Haven: Devastator (Secretly Canadian, 2008)
Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss’ Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds ’72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Dette er arbeiderklassisk rock. Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro. ”Are You Ready” åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på ”Invitation To Love”, ”Blue Sun” og ”No Escape” har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (”Every Day” og ”Valerie”) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

Brick Layer Cake: Whatchamacallit (Touch & Go, 2002)
Brick Layer Cake består stort sett kun av Todd Trainer. Han er nok for enkelte kjent som en tredel av supergruppen Shellac, der han sammen med Bob Weston og Steve Albini spiller trommer. På Whatchamacallit gjør Trainer alt på egen hånd, men han har fått godt selskap av Albini som studiotekniker. Dette er hans tredje album på drøyt ti år, så dette er nok ingen mann som lar seg stresse av tiden. Slik høres det nemlig ut på plate også.

Whatchamacallit har blitt en fryktelig seig utgivelse. De tolv låtene flytter seg knapt framover, og Trainer snakker/mumler seg gjennom ganske rå og bisarre historier, på en måte som om han nettopp har våknet fra en svært lang, vond søvn. Stilmessig kan nok dette gå hjem oss tilhengere av Killdozers stonerblues, men Brick Layer Cake har verken den direkte humoren til Wisconsin-trioen, ei heller dynamikken til Shellac. For noen år siden gjorde Amphetamine Reptile seg populære på artister som God Bullies, Janitor Joe og Helios Creed, men også disse bandene høres noe utdaterte ut i dag. Whatchamacallit faller dermed mellom et par gode stoler, og sliter med å lande komfortabelt.

Mest av alt savnes variasjon og utvikling. Det er hyggelig at Trainer gjør alt på egen hånd, men han hadde absolutt vært tjent med litt hjelp. En rusten gitar, et trommebeat hvert tiende sekund og den klagende vokalen skaper tilsammen et ganske kjedelig resultat. Det er synd, for vi vet at Trainer er en eminent musiker, og Steve Albini har jo en nese for god lyd. Trainer avslører dessuten liten fantasi på låtskrivingen, og klarer ikke å bygge opp eller utvikle låtene sine etter at de først dras i gang. Enkeltvis fungerer hver låt ganske godt, men etter hverandre blir det både endimensjonalt og langtekkelig.

For hardcorefans av kompromissløs slowcore holder dette helt sikkert mål, og Albini har beskrevet den som: ’Think of Nick Drake on downers fronting Black Sabbath, if Black Sabbath played only the good parts of their songs’. Det er egentlig en treffende beskrivelse, det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Japan: Shogun Assassins

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

It is a good viewpoint to see the world as a dream.
When you have something like a nightmare, you will wake up and tell yourself that it was only a dream.
It is said that the world we live in is not a bit different from this.
(Ghost Dog)

Sax Ruins: Yawiquo (Ipecac, 2009)
Hva skjer når to avantgarde-jazzister slår seg sammen for å dekonstruere låter av genreovergripende og innovative Ruins? Det har duoen Sax Ruins satt seg fore å finne ut av, og resultatet er heseblesende, intenst og ganske så forfriskende. I hvert fall i korte injeksjoner.

Nå er ikke akkurat Sax Ruins ukjent med originalmaterialet, da trommis Tatsuya Yoshida både grunnla og hamrer skinn for moderbandet, og er ellers kjent for å være blant de mest innovative trommisene i moderne japansk musikk. Ono Ryoko er kjent som improviserende saksofonist, og hun har deltatt i en rekke konstellasjoner innen de fleste musikalske grener. Det skaper en forståelse for utgangspunktet og en sikrer en musikalsk tyngde som kommer prosjektet til gode.

Sax Ruins har plukket kutt fra Ruins’ katalog, og re-arrangert og omformulert på disse for trommer og saksofon. De har ikke kompromisset på Ruins’ intensitet. Låtene er mange og korte, men ingen er lineære eller opplagte på noe vis. Dette er musikk som vektlegger komplekse brytninger, raske temposkifter og ekstrem presisjon. Det er ikke unaturlig at Ipecac står som utgiver, da Sax Ruins legger seg ganske nær opp til Mike Pattons frenetiske utforskertrang, men uten de nyansene som preger disse – eller Ruins selv.

’Sounding like a big band playing progressive jazz core’ reklamerer utgiveren, en smule anmassende kunne de kanskje lagt til.

Nisennenmondai: Neji/Tori (Smalltown Supersound, 2008)
2008 vil bli et stort år for jentetrioen fra Tokyo. I løpet av året slippes langspilleren Destination Tokyo, og i forkant av denne kommer EP-samleren Neji/Tori på norske Smalltown Supersound. De to EP’ene ble opprinnelig utgitt i 2004-05, og har vel ikke vært spesielt godt tilgjengelige her til lands. Nisennenmondais opptreden under Ladyfest på Mono i Oslo var dessuten en fabelaktig oppvisning. Instrumentalbandet framviste en latterlig fengende blanding av no wave, krautrock og dansbar punkrock, der særlig trommis Sayaka Himeno viste motoriske egenskaper av en annen verden. Ikke vanskelig å forstå at Battles har vært blant de største hyperne av denne trioen.

Neji plasserer på velvillig vis bandets røtter. Tre av de fem låtene er nemlig oppkalt etter band; ”Pop Group”, ”This Heat” og ”Sonic Youth”. Til sammen danner disse tre mye av Nisennenmondais uttrykk. I likhet med disse innovative bandene er Nisennenmondai mer opptatt av å skape enn å reprodusere, der kombinasjonen av hypnotiske grooves, metalliske gitarer og bølger av støy som vasker over oss virker sjelden friskt. Lydbildet er tidvis ganske rufsete, en mellomting mellom Konono og Lightning Bolt kan man tenke seg, men ikke mer enn vi tåler. Tori er den svakeste av de to EP’ene, men har nok det aller feteste enkeltkuttet i ”Kyuukohan”. Merk av navnet Nisennenmondai, altså, først som sist. De vil garantert la høre fra seg.

Nisennenmondai: Destination Tokyo (2008)
Her har Tokyo-trioen rensket opp noe av sitt tidligere rufsete lydbilde og beveget seg ut på en noe mer minimalistisk vei – uten å miste altfor mye energi eller glød. Alle som så bandet i Oslo i mars 2008 vil kjenne igjen både flere av låtene og mye av den samme oppbygningen her. Nisennenmondai åpnet da som her med signaturlåten ”Souzousuru Neji”, som danner skole for resten av denne platen: Trommis Sayaka Himenos frenetiske råkjør, Yuri Zaikawas pumpende, funky basslinjer og Masako Takadas oppbyggelige og støyende gitararbeid. Med rytmeseksjonen going steady jobber Takada med pedaler og effekter for å bygge et forstyrret sound som bryter med de taktfaste drivet, og resultatet er dansemusikk for hjernen og tankegods for bena, særlig når de tillater seg å pumpe løs i 10-12 minutter slik de gjør på fire av disse seks kuttene.

Hint av krautrock (Kraftwerk, Neu!) har blitt sterkere, og kombinert med avantrock av typen Pop Group og This Heat, samt nyfreaks som Sunburned Hand Of The Man og militant presisjon à la Battles er Nisennenmondai i det store og hele veldig spiselige – også på plate. Det er imponerende at de med relativt enkle virkemidler evner å fremstå som nytenkende, at de med en så trofast line-up evner å virke originale. Heller ikke denne gangen har de helt klart å utnytte studioformatets muligheter, men det er kanskje slik de vil det skal låte. Noe mer tyngde og fylde i lydbildet ville gitt enda bedre sluttresultat etter mitt skjønn. Den spinkle lyden fjerner noe av dynamikken som trioen er mer kapable til å fremvise live.

OOIOO: Kila Kila Kila (Thrill Jockey, 2004)
Kombinasjonen Yoshimi P-We og Thrill Jockey burde alene være nok til å pirre mange musikk-interesserte. Yoshimi har bakgrunn fra Boredoms og Free Kitten med Kim Gordon, har samarbeidet med Cibo Matto og raga-bandet Saicobaba. Hun ble kanskje mer allment kjent takket være The Flaming Lips’ Yoshimi Battles The Pink Robots (2002) og er altså frontfigur i dette japanske jentebandet. OOIOO ble dannet i 1996 og startet som oppvarmingsband for Sonic Youth i Japan, og de har etter dette lagt en rekke album bak seg. Dette er deres første på Thrill Jockey. Alt ligger altså godt til rette for en spennende utgivelse. Kila Kila Kila kiler da også noen øreganger med sin eksotiske groove-pop/psykedelia/post-rock og what not, selv om jeg ikke sitter like begeistret igjen som etter å ha opplevd et utrolig underholdende og blendende liveband.

Platen åpner både noe statisk og vanskelig med tittelsporet (med tekststrofer som ’kila kila kila, li’a li’a li’a, kiliakilakila, koe koe koe…’ etc.) og ”Ene Soda”. Først på det lange tredjesporet ”Sizuka Ring Neng” finner bandet etterhvert en kopling mellom slagverkene, wah-wah gitar, snåle stemmer og et lett rytmisk groove, som får bygge seg sakte opp gjennom 10 minutter. Chantingen veksler mellom rop og hvisken og blander seg sammen med en fargerik ansamling keyboards. Det er ikke ofte avantpop er så dansbart og lekent som dette, som et samarbeid mellom Tortoise og Can, men uten den spenningen disse to bandene er/var kapable til. ”On Mani” lar groovet fortsette men stemmen dø ut, og Yoshimi bruker heller munnen til å blåse trompet. Litt orientalsk gitarinnspill til tross, ”On Mani” minner meg i mangel av noe annet om Jaga Jazzist, men dras ut for lenge uten særlig progresjon. På ”Northern Lights” forlates den ledige rytmikken til fordel for et mer åpent terreng. Låten er en luftig bevegelse mellom drømmende gitarer og vokal med mer fritt og jazzy bakteppe. Igjen synes jeg ikke OOIOO tar de nødvendige grepene for å utvikle låten i en mer spennende retning, ikke minst med tanke på at de har snaue ti minutter til rådighet. Etter mellomspillet ”Niko Niko Niko” drar de like gjerne en kvarter lang sak med navn ”Aster”. Det er et stykke med mange rom. Den åpner seg gradvis fra droneland til et mer psykedelisk ritual, og beveger seg etterhvert over i mer frie former inn i et lekent jam-parti før dronene og vokalmessing toner den ut. ”Aster” viser noe av kreativiteten som bor i dette bandet. 12 minutter lange ”Anuenue Au” avrunder platen. Igjen er det med ganske luftige svermerier uten særlig faste holdepunkter. Manende vokal, post-rock beats, harper og piano-risling i psykedeliske omgivelser. Det er både betagende og flott, men likevel er det noe fjernt over OOIOO her, som gjør at i hvert all jeg ikke blir helt sugd inn i det de driver med.

Variert, forførende og tidvis inspirerende, OOIOO lover likevel i det store og hele litt mer enn de klarer å holde på sin Thrill Jockey-debut.

Bjørn Hammershaug

Les mer:
Envy
Mono
Ghost
Hijokaidan
Acid Mothers Temple

Nighthawks & Gentlemen

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

If…
If you…
If you could…
If you could only…
If you could only stop…
If you could only stop your…
If you could only stop your heart…
If you could only stop your heart beat…
If you could only stop your heart beat for…
If you could only stop your heart beat for one heart…
If you could only stop your heart beat for one heart beat.
(Bill Callahan: ”Too Many Birds”)

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Joe Henry: Scar (Mammoth, 2001)
Joe Henry har i mange markert seg som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna – nesten uansett dine musikalske preferanser. Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har dette blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst gitargeniet Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert ”Richard Pryor Addresses A Tearful Nation”, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv framfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen ’Sometimes I think I’ve almost fooled myself’. Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser et innriss av ordet ’amor’. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

”Stop” er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskey-sunken som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper. Der ”Stop” bærer preg av Ribot, er ”Mean Flower” et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenter. ”Struck” er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Etter funky ”Rough And Tumble”, så trylles ”Lock And Key” fram: ’God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail’. Tunge tanker i en setting som kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

”Lock And Key” etterfølges av den rivende instrumentalen ”Nico Lost One Small Buddha”, der Ribot, Me’shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne. Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. ”Cold Enough To Cross” er kort og henrivende, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Daniel Lanois: Belladonna (Anti, 2005)
Belladonna vil få deg til å ligge på ryggen. Du vil se månen der oppe, og kjenne jorden under deg. Etter en stund vil du føle deg vektløs, og miste oppfatningen av om musikken du hører kommer fra månen – eller om det er du som har kommet dit, og hører musikk fra jorden.

Mitt gode forhold til Daniel Lanois skyldes ikke opplagte valg som hans renommerte arbeid som produsent (U2, Rolling Stones, Dylan, you name it) eller tidligere soloplater. Jeg forbinder og verdsetter Lanois i første rekke med tre opptredener: Stikkord: Apollo, Sling Blade og Sessions At West 54th. Helt kort, og fordi det er delvis relevant i forhold til Belladonna:
1) Apollo: Atmospheres And Soundtracks (1983) var et samarbeid med Brian Eno, en plate man aldri avslutter sitt vennskap med. Kombinasjonen av Enos maleriske spacebilder og Lanois’ utsøkte gitarspill skapte en form for spacecountry som fortsatt ikke er tangert.
2) Den lange åpningsscenen i filmen Sling Blade hadde ikke vært det samme uten Lanois. Fra nesten umerkelig bakgrunnslyder økes intensiteten i takt med Billy Bob Thorntons dirrende skildring om drapet på sin mor, ’some call it a kaiser blade, I call it a sling blade…’ I reckon de av dere som har sett filmen vet hva jeg sikter til.
3) Sessions At West 54th er en samling med ulike artister, der Lanois med sin ”Orange Kay” til fulle får vist hvilke klanger og svingninger han er kapabel til å skape med bare én gitar.

Ok, grunnen til at jeg nevner dette er opplagt. Belladonna har mye til felles med disse tre referansene, og da særlig Apollo. Her pensles de samme langsomme tonene, pedal steel/gitar avtegner mektige, stoiske landskap. Uten Eno denne gang riktignok, men med blant andre jazzmusikerne Brian Blade (trommer) og Brad Mehldau (piano). Det er et lite påtrengende selskap, men gjør at Lanois aldri blir sittende helt alene i ørkenen. Mest sand er det på ”Agave”, med litt forsiktig mariachi-blås – i de to minuttene den får leve. Og det er et gjennomgående særtrekk ved Belladonna; med et par unntak tikker alle sporene inn under fire minutter. Det kunne skapt inntrykket av en plate bestående av skisser, med uferdige, løsrevne biter. Slik er det ikke (selv om et spor heter ”Sketches”). Belladonna er en plate der enkeltlåtenes rolle er underordnet helheten. Det er en plate med sterke filmatiske kvaliteter, det er bildeskapende toner som males fram for oss. Låtene blir mer som tablåer som alle passer inn i samme historie. At Lanois er påvirket av sitt opphold i Mexico tør være selvsagt. Stor himmel, en endeløs horisont, enorme, folketomme arealer – det er som om Lanois har vært ute i høyere sfærer siden 1983, vendt tilbake og funnet noe av det samme landskapet her på jorden. Mytene vi liker å tillegge den amerikanske sørvesten forrykkes ikke, snarere underbygges de gjennom låttitler som ”Desert Rose”, ”Oaxaca” og ”Agava”. Band som Friends Of Dean Martinez og Calexico har i mange år utforsket de samme områdene, til tider med lignende utkomme, men aldri så sjelfullt og varmt som det Daniel Lanois tilbyr her.

Floskler skal man holde seg langt unna, men å si at mannen kiler oss godt nedover i nakken med sin pedal er ikke å overdrive. For det er i første rekke den som taler til oss, i all sin rikdom. Aldri overdrevent eller nærgående, men med milde, vennlige drag. Av og til spores en spansk-aktig folkemelodi som har gått seg vill i mørket og svever for seg selv i bedøvende peyote-rus, av og til er det bare stemningsbilder som settes sammen og skaper vakre teppemønstre (”Oaxaca”, ”Telco”). De av dere som ønsket mer av ”JJ Leaves LA” (fra Shine, 2003) har blitt bønnhørt.

Som nevnt er dette en plate som veves sammen i ett. La meg likevel trekke fram et par bilder på veien: På åpningen ”Two Worlds” hører vi suset av Apollo lande og steel gitaren trer opp fra røyken. På avsluttende””Todos Santos” kommer skipet tilbake, og forlater oss uten gitaren. Det er som om Belladonna bare var et kort besøk fra rommet. Mellom disse gis vi et riktig så nydelig sett. Her er vemodige Carla som kanskje drømmer om et bedre liv på den andre siden, ekkoet av overtonene som speiler seg i oasen ”The Deadly Nightshade, Frozen” med sin jazza smak av Jamaica. Kritikere vil kanskje hevde at dette er ufarlig ’desert muzak’, en Vangelis for ørkenromantikere eller lydkulisser for et naturprogram på BBC. Vel, det får så være. Jeg vil påstå at denne platen er sydd sammen av tråder som er så skjøre, likevel så sterke, at ingen vil være i stand til å rive den i stykker.

Så uanstrengt, avslappende, vakkert, så hinsides denne verden, Så tilsynelatende enkelt. Belladonna følger deg inn i natten, skaper drømmene dine og holder rundt deg når du våkner til en ny dag.

Nick Castro: Further From Grace (Strange Attractors Audio House, 2005)
Nick Castros andre soloskive er en fager ferd tilbake til den sommeren en gang på 60-tallet, da vi tilbragte fredfulle dager i engelske småbyer omgitt av grønne enger, kledd i glorete skjorte og tweedjakke, med en eksotisk sigarett i munnviken og alpelue på hodet. La meg forklare:

Castro har sikkert hørt om briter som Donovan, Nick Drake, John Renbourn og Syd Barrett. Selv er han fra Hollywood, og legger man godviljen til kan man tenke seg nettopp den britiske folk-tradisjonen møte Californias frisinnede solskinnsbarn. I tillegg til denne tråden kan man også nøste seg fram til arabiske og franske inspirasjoner. Den omflakkende tilværelsen, sammen med relativt åpne sinnsstemninger, gjør at Further From Grace helt sikkert vil falle i god jord hos frifolkerne. Her er riktignok ikke mye bjellerasling og snåle lydopptak, Castro er en anstendig, tilbakelent type som hovedsakelig holder seg til myke, innsmigrende viser – en thc trubadur av vår tid. Det ryddes plass til morsomheter som mijwiz (arabisk treblåser), lap dulcimer og dumbek (tromme fra midt-østen) og ikke minst mye fint fløytespill av en gjeng som for anledningen kaller seg The Poison Tree (som inkluderer blant andre nydelige Josephine Foster og medlemmer fra Espers). Nick Castro legger ikke opp til konfrontasjon med sin musikk, i hovedsak dreier dette seg om harmonisk, melodisk og bedagelig visefolk med tekster om jorden, evigheten, månen og stjernene – litt new age filosofi med islett av bonderomantikk.

Det er lett å se for seg Nick Castro med beina i kors og gitaren i fanget mens han trollbinder et salig publikum av nyhippies og folksters. Musikk av menn med hestehale og skjegg, laget for kvinner med batikkskjerf og midtskill, tenker du kanskje, og ja, jeg skal ikke hevde at Castro er den tøffeste gutten i gjengen og på langt nær så erten som for eksempel Devendra Banhart & hans pranksters. Castro synger på en rund og dempet måte, om enn noe pregløs, den halvsøvnige drømmestemmen er innbydende, i stil med musikken. Vi fraktes først ut på middelaldermarked i Scarborough (”Sun Song”), før trollfløyten lokker oss vemodsstemt videre langs de pastorale stier, på vei mot frihet og glede (”To This Earth”, ”Unborn Child”). Huskende langsomt & duvende vennlig leies vi inn i dette eventyrlandet til Castro, og det er ingen grunn til gjøre særlig motstand. Spesielt godt lykkes han på vei til sympatiske ”Guilford”, med den varme lengten etter livet på landet der ’lovers rode by horse and carriage, like days of old, when a rose bore no thorn’. Her lukter det honning og blomstereng!

’Travel east, your heart follows free’ synges det et annet sted på ”Guilford”, og med ”Music For Mijwiz” kastes vi brått ut av den keltiske kosestemningen og rett inn i bazarhallene et sted i Midtøsten. Blant slangetemmere, skurker og magedansere føres vi rundt og rundt i en raga, inntil vi like raskt som vi ankom dyttes ut igjen. Åtte minutter mektige ”Deep Deep Sea” er en instrumental med cello, slagverk, akustisk gitar og en blåser. På chanson-aktige ”Won’t You Sing To Me” legger Castro seg ganske nær Nick Drakes elegante britiske intonasjon, mens han på ”Waltz For A Little Bird” legger vokalen til side og virkelig svinger seg rundt cafébordene på Montmartre.

Further From Grace er en plate med klassisk balladeri antrukket med mange ulike gevanter. Men ikke keiserens nye klær.

Frode Fivel: Patience Will Win (HoneyMilk, 2003)
Patience Will Win er en debut som kom ut av det blå den fine senhøsten 2003. Riktignok kjennes Frode Fivel som en tredel fra det pan-skandinaviske skranglebandet Hello Goodbye, men som soloartist har han relativt ren samvittighet. Helt til nå.

Tittelen på debuten indikerer at han har tatt seg god tid med å få den ferdig, og belønningen er en velregissert og variert utgivelse som står på to meget solide bein: Fivels øre for fengende, melankolske melodier og en stilsikker fremføring. Han har med seg et stort antall gode hjelpere, solide folk med bakgrunn fra blant annet Remington Super 60, Madrugada, Ricochets og Serena Maneesh. Antall musikere får likevel på ingen måte skygge for hovedpersonen, her tjener alle Fivel og hans låter og fjerner det som måtte være av debutantskjelven.

Musikk-Norge er såpass oversiktlig at det går an å tillate seg en noe lettvint lefling med referansene til det vi hører, og i dette tilfellet har jeg lyst til å trekke frem Thomas Dybdahl og St. Thomas. Der linjen mellom disse to møtes er det mulig å ane noe av Frode Fivels uttrykk. Han er en ganske inderlig type, men mens Dybdahl hengir seg til mer innadvendt og sjelfull lulling, så virker Fivel som en mer streit singer/songwriter som ikke skjuler sine sjelfulle sider. Fivel deler heller ikke den ambisiøse vokalstilen med Dybdahl, men er nærmere St. Thomas sin litt småsure sang og slentrende, imøtekommende fremtoning. Det hjelper selvsagt å se ut som man er oppvokst med Will Oldham som storebror, men Fivel er ikke en sådan banjoklimprende fjellfant, men skaper heller luftige og bløte viser som har et tid- og stedløst preg over seg. Elegante, late spor som ”My Obsession”, ”My Garden” og tittelsporet er nærmere britisk singer/songwriter-tradisjon og særs behagelig å lytte til. Catchy ”High Heels Soft Ground” og nydelige ”Mountaineer” bidrar ytterligere til å markere platens midtparti som det kvalitative tyngdepunktet – og det på en plate som er prisverdig jevn. Fivel har nok bladd litt i sin rockhistorie, og det er ganske nærliggende å nevne Velvet Underground, Televison og Neil Young (vel, det gjelder uansett rockeplate). Særlig på seigere gitardominerte øyeblikk som ”The Long Run” og ”Sweeping The Dusty Corners” kommer dette ganske klart frem, begge med mer vekt på rufsete gitarer og et tyngre, suggererende groove.

Jeg synes Frode Fivels tålmodighet har betalt seg, det er ingenting ved denne platen som tilsier at vi har med en fersking å gjøre. Jeg har dessuten tro på at han kommer med både strammere materiale og dyrker sin egenart i enda større grad til neste korsvei. Det er noe over hans delikate ballader som er veldig innbydende, og sorgen over Elliott Smiths bortgang blir noe lettere å bære med Patience Will Win. Passe lang, passe variert, litt høst og litt sol, original uoriginal – da må det være lov å si at dette har blitt en av årets mest vellykkede debutplater.

Geoff Berner: We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End (Black Hen, 2003)
‘Every song is a kind of prayer
Every prayer is a kind of advertising jingle’

Med disse akk så slående ord åpner Geoff Berner sitt første hele album. We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End er den stolte tittel som favner rundt hans 10 fortellinger. Vancouver-artisten tør være mer kjent enn den gjengse gatesanger fra Canada, ikke minst på grunn av hyppig reisevirksomhet hit til landet. Geoff Berner er en slik type som plutselig dukker opp på en eller annen kneipe en onsdag kveld for å underholde med sitt trekkspill og noen gode historier. Det er noen av disse låtene han nå endelig har fått samlet til et helt album. Endelig, siden den hyggelige EP’en Light Enough To Travel kom så tidlig som i 2000.

Geoff Berner spiller trekkspill og synger på denne platen også, slik vi er blitt vant til å oppleve ham på scenen. Men han har fått med seg en del gjester som fyller inn både på vokalsiden (blant annet Origamis Benny Braaten) og med ytterligere instrumentering (fiolin, trommer, ukulele og bass). Berner er ingen Toralf Tollefsen med belgen akkurat, men bruker trekkspillet som et følsomt akkompagnement for sine historier, og han utarter aldri med høy ompafaktor. Det gjør ham original, skiller ham ut fra singer/songwriter-massen, men det blir ikke nødvendigvis veldig spennende låter av den grunn. For det er tekstene som i første rekke er Berners aller sterkeste kort. Musikalsk må han settes i folkbåsen, enten det er klezmer eller bulgarsk tungsinn, folkpunk eller ballader, mens innholdet dreier seg rundt temaer som den andre verdenskrig, drekking, kjærlighetslengsler, religion og mer drekking. Berner veksler mellom humor og alvor, uten noensinne å falle gjennom i noen av retningene. Han synger med intens, sterk stemme, som gjerne sprekker når han blir ivrig, og han virker alltid ærlig og troverdig. Og ikke minst har han noen gode one-linere på lager, som ’Prague is like Disneyland for the terminally fucked’.

Det er noen låter som stikker seg ut, både lyrisk og musikalsk. Tristessen som preger ”Volcano God” er Geoff Berner på sitt beste, en spissfindig tekst satt til triste klezmer-toner. ”Clown And Bard” er også en vinner, mer konvensjonell singer/songwriter denne, men igjen med en lesverdig tekst og ikke minst en vokalduett med Frazey Ford som gir et visst country-preg. Fremheves må også ”Maginot Line”, om franskmennenes mislykkede forsvarssystem under krigen (’a perfect fortress makes a perfect tomb’), som blir til en svirevise av godt kaliber. Det kan man vel også kalle ”We All Gotta Be Prostitute Sometimes”, ”The Way That Girl Drinks Beer” og ”Porn Queen Girlfriend”, selv om de skjuler mer seriøse temaer enn det tittelen indikerer.

Berner med sin spisse og poengterte tunge og liketil væremåte er først og fremst en entertainer, kanskje mer enn en plateartist. Se ham på scenen først (han spiller ofte rundt om i Norge), så kan du jo alltids kjøpe plater av ham etterpå.

J Mascis + The Fog: Free So Free (City Slang, 2002)
Enkelte forventer kontinuerlig nyskapenhet av artister, og nøler ikke med å skrike om stagnasjon hvis så ikke skjer. Utvikling kan være fint, men det er noen som faktisk ikke trenger å endre seg så mye. Blant disse er slackerdinosaur J Mascis. Han holder seg til det han behersker best og er tilsynelatende upåvirket av gjeldende trender. Han tilhørte den ypperste eliten av amerikansk 80-talls indie, så grungen komme og gå, og ble et ikon blant de sløyeste snowboarderne – J driver med sitt. Etter oppløsningen av Dinosaur Jr. på slutten 90-tallet har han famlet seg litt i gang som soloartist. Free So Free er hans andre som konstellasjonen J Mascis + The Fog, tredje hvis man regner med det rene soloprosjektet Martin + Me (1996). Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i + The Fog denne gangen, for etter omslaget å dømme så virker det som om han spiller det meste selv.

Free So Free har faktisk gitt meg tilbake noe av troen på mannen som sprengte store deler av trommehinnene mine på Cruise Café i 1991, for dette er hans beste utgivelse siden Without A Sound (1994). Det er ikke de store endringene som forårsaker min milde entusiasme, snarere det motsatte. Først trodde jeg at det var ungdomsminnene som tok overhånd, men selv etter en del tid i selskap med platen låter den overraskende frisk. Det er på langt nær noen ny Bug eller You’re Living All Over Me, men det er tross alt to av 80-tallets bedre album. Free So Free er tettere opp til 90-tallsplatene Where You Been, Without A Sound og Hand It Over, og alle de ti låtene kunne med letthet vært hentet fra denne perioden. Det betyr rene poplåter i fuzzdrakt, litt spor av glam/psykedelia, alltid nærværende og meget lekre gitarsoloer, samt et par triste ballader.

Mascis skriver fengende låter som få andre, spiller på en imponerende og uanstrengt måte og evner å stadig finne nye grep til sine tilsynelatende identiske melodier. Han er fortsatt the missing link mellom Brian Wilson og Neil Young, særlig når han tar sin gråtkvalte stemme opp i lys falsett, som på den mektige powerballaden ”Free So Free”. Takket være gitarspillingen klarer han også å komme i mål med relativt anonyme låter (”Freedom”, ”Say The Word” og ”Outside”). Det er platens midtparti som er best, ”Set Us Free”, ”Bobbin”, tittelkuttet og ”Tell The Truth” har en nærmest evigvarende gitarflyt, et melodiøst driv og en konstant oppbygging som Mascis behersker til fingerspissene. Produksjonen er klar og ren, og fremhever det fyldige og kontante øset som han har gjort til et slags varemerke.

Den som leter etter en ny Freak Scene vil nok lete forgjeves, og de som siden slutten av 80-tallet har ventet på Mascis’ store kommersielle og musikalske gjennombrudd bør snart slå seg til ro med at han nok ikke kommer til å gjøre større revolusjoner enn dette. Og det er mer enn bra nok.

Faris Nourallah: I Love Faris (Western Vinyl, 2003)
Det er litt trist at man kan finne Nourallah Brothers’ lille popmesterverk slengt rundt i tilbudshyllene. Som et av de triveligste bekjentskapene på denne siden av sjarmerende pop burde den heller hatt en hedersplass i de tusen hjem. To år siden vi sist hørte fra Dallas-brødrene Faris og Salim, vender førstnevnte tilbake med en stor popplate som med glans tangerer debuten. Og i likhet med andre sære genier så skriver, spiller og produserer han like gjerne alt på egenhånd.

Han ser ut mot havet Faris, mon hva han tenker på? Kanskje en dame han engang elsket, en melodi han ikke får ut av hodet eller kanskje et land langt borte. Han bøyer seg ned og kroter ned med en kvist: ’I Love Faris’, og før bokstavene slukes av tidevannet tusler han hjem og skriver 14 låter som varer lenge etter at havet har hvisket bort kjærlighetserklæringen.

Faris er ikke som Texanere flest, han bryr seg verken om country, krig eller olje. Han holder seg til 60-talls pop med preg av klassisk britisk dannelse og en dash psykedelia. Tenk deg Syd Barrett (uten medikamenter), The Kinks (med medikamenter), David Bowie, ja her er til og med vokalspor av Elvis Costello. Han bygger opp låtene gjennom storslåtte men enkle arrangementer, og lar piano, blåsere og strykere dominere to-tre minutter lange melodier man nekter å tro aldri har vært skrevet tidligere og som man både kan nynne sommerlykkelig og skvette nostalgiske høsttårer til.

Mellom åpningen, svulstige ”Brogadiccio” til den tullete lirekasseavslutningen ”I Like To Go To Parties” åpner Faris hele sitt hjerte til oss, og favner samtidig over 30 års musikkhistorie. Det er for mange favoritter her til å ramse opp alle, men jeg anbefaler å starte med ”Someone Who Doesn’t Love You” (med nydelig kor av den eneste som har fått lov til å blande seg inn i dette soloprosjektet, Tiffany Nourallah – for en familie!), lengtende og oppløftende ”Let’s Get Married”, melankolske ”The Road” og ”Christian Flyer”: ’…you’ll be going up to heaven slowly…’.

Dette er en plate man kan ta med på stranda en varm sommerdag, og mens solen langsomt forsvinner kan den fortsette ut i den svale natten mens bålet sender siste rester av gnister opp mot himmelen. Da kan man lene seg over på siden og skrive en hilsen i strandkanten: I Love Faris, too.

Faris Nourallah: Problematico (Western Vinyl, 2003)
Han drømmer kanskje om å stå på en eller annen scene Faris Nourallah. Der kan han framføre sin egenkomponerte musical, en gripende kjærlighetsreise fra Moskva til Paris akkompagnert av rytmebokser, pianoballader og litt gitar, og med et lyrisk vidd som blender publikum. Enn så lenge er han mer en loner, en ’prince alone in the studio’. Her kan han gjøre som han vil, og musikalsk betyr det at han fremdeles drikker fra samme kildevann som Donovan, Elvis Costello, Syd Barrett, Bryan Ferry og Lennon/McCartney. Han suger fra hovedåren, men ånder likevel i utkanten av artistuniverset. Faris befinner seg muligens mentalt et sted i 60- og 70-tallet, og finner det like naturlig å bedrive hjemmemekket revypop og revolusjonær glamrock (”Start A Revolution”) som melankolske lirekasseviser og sorgmunter lo-fi. Han høres ut til å ha overvintret noen år i studio, og er dermed relativt upåvirket av omskiftelige trender og rådende retninger. Av nyere artister kan han trekke lyttere fra de som også hører på retro-psykedelikerne i Elephant 6-scenen, Sebadoh/Folk Implosion og altmuligmannen Jim O’Rourke. Og selvsagt alle de som også setter pris på sin popdose utenfor storveien.

Med sine to storartede popalbum Nourallah Brothers (sammen med broren Salim) og nydelige I Love Faris står Problematico som den tredje pop-perlen fra denne Dallas-baserte eksentrikeren på kort tid. Problematico er ikke jevnt over like positivt overraskende, men helhetlig er den jevn som I Love Faris. Platene deler ellers det samme uttrykket, og det er derfor naturlig å spørre seg om Nourallah burde ventet littegrann før han igjen åpnet døren til sitt rike låtskriverkammer. For det er fortsatt nok av glitter til at Problematico også kan anbefales. Varme låter som ”You’ve Got It” og ”I Know Your Name” med sine vanedannende refreng, vemodige ballader som ”Impossible To Know” og ”Will We Ever Know Why”, mens tittelkuttet viser hvordan ELO kunne vært i lo-fi utgave. Mer originale snurrigheter som ”Sick On The Escalator”, ”Sometimes I Dream I’m A Country” og ”Moscow In The Morning” øker underholdningsverdien ytterligere. Og når han avslutter med ”Adieu” er det med en tåre i øyekroken som får lytteren til å gripe tak i den nærmeste og holde tett rundt hverandre.

Mark Steiner: Little Fallen Birds (Stagger, 2007)
Mark Steiner er en velkjent figur i hovedstadens musikalske underverden, og han har vært her så lenge at de fleste antar mannen er norsk. Det er han ikke, New Yorkeren er en omreisende fant som henger rundt vannhullets skygger ved stengetid – uavhengig om det står New York, Oslo eller Paris på nærmeste veiskilt. En musikalsk hobo som suger til seg næring fra noenlunde samme atmosfære som i sin tid påvirket Lou Reed, Nick Cave, Stuart Staples – ja, hele denne kretsen av huløyde, svartkledde nattravner med hulkerøst, sigaretten i munnviken og flaska stikkende opp av lomma. Mark Steiner er en slik karakter – og av alle ting fremstår han som en naturlig etterfølger av en tradisjon mer enn som nok en pastisj-rytter.

På Little Fallen Birds har Steiner samlet mange av sine kumpaner opp gjennom årene, norske, amerikanske og franske, og merkelig nok endt opp med en blanding av en helaftens plate og en EP (med samlet spilletid på under halvtimen), innspilt i Oslo, New York og Paris. Som presentasjon av artisten Mark Steiner er Little Fallen Birds ytterst lovende. Han er en relativt voksen artist, og bedriver en stil som fordrer en viss modenhet og stilsikkerhet. Han når ikke helt ned i de samme dybder som sine forgjengere og samtidige innen crooner-rocken, og en låt som ”Unbearable” bærer heller med seg trekk fra folkrockerne The Walkabouts. Den smarte bruken av bratsj på ”(Now She’s) Gone” tilfører et dunkelt østeuropeisk preg, og understreker Steiners bein i den mørke kabaret-tradisjonen. ”Drunk” farges av Dag Stibergs sax, men er ellers fritatt for den originaliteten som kjennetegner Steiner på sitt beste, og står igjen som småblek Cramps-lignende drikkevise.

Som for ikke glemme hva det handler om; siste runde heter ”Cigarettes” og er veldig flott. Chris Isaaks blåvokal og innbydende måneskinnstwang rammer inn en låt som følger røykens langsomt snirklende ferd fra bardisken og opp til takviften (dette er lenge før røykeloven må vite) nok en altfor sen kveld på en litt for hard krakk. Det er på denne stolen Mark Steiner omgjør røykskyer til kunstneriske kreasjoner, og det er her han er på sitt aller beste.

File under: Voksen og lovende!

Rob Crow: Living Well (Temporary Residence, 2007)
Rob Crow har mange jern i ilden. Hans mest kjente band er nok Pinback, og for enkelte hans samarbeid med Zach Hill (fra Hella) i The Ladies. Dette er hans tredje under eget navn, og for kjennere av Pinback vil ikke Living Well innebære det helt store sjokket. Det betyr emosjonell indiepop som etter et par runder avdekker enkelte smarte grep, og låter som etter et par uker sitter klistret til barken tross sin uortodokse oppbygging.

Dette er ingen plate som vil trekke nye fans til leiren. Rob Crow selv har gjort alt for å holde en så familiær profil som mulig; poserende på coveret foran heimen med kaffekoppen i hånda, på baksiden sammen med sin bedre halvdel og inne i coveret gjespende med en baby på fanget. I ledige stunder mellom pliktene har han snekret sammen Living Well, et ganske personlig dokument, der bare John Goldens dyktige teknikerfingre har blandet seg inn i prosess og resultat. Platen lider ikke nevneverdig av å være hjemmegjort, det er snarere litt for mange middelmådige låter som tærer på tålmodigheten. Mellom hver lille perle dukker det opp et par mer gjennomsnittlige mid-tempo, tilbakelente og mest behagelige låter som bare stryker varsomt på popmagiens skjøre overflate. Uten Pinbacks siste snert, men til å være produsert på pappaperm er Living Well en hyggelig påminnelse om tilstanden til en artist som aldri ser ut til å tømme sin kreative brønn.

Tom Waits: Used Songs 1973-1980 (Rhino, 2001)
Tom Waits er en magisk låtskriver, en genuin artist, den siste ekte beat-poet og en levende legende. Used Songs er i likhet med Asylum Years (1985) en samleplate som favner over hans tidlige karriere fra årene på Asylum (1973-1980). Det forteller litt om mannens kvaliteter når det er mulig å gjenta en slik samler med godt resultat, uten å repetere altfor mange av låtene.

Waits har alltid rettet mange av sine tekster mot samfunnets dunkle mennesketyper, og gitt presise observasjoner av det andre omtaler som tapere. Horer, alkoholikere, fant og pakk skramles sammen i hans tidvis personlige lyrikk, og danner et rangleorkester som gir liv og farge til hans viser. Used Songs er ikke kronologisk sammensatt, men hopper fritt fra plate til plate, og veksler mellom Waits’ ulike tilnærminger. Fra debuten Closing Time (1973) er det bare en låt (”Ol’ 55”). Allerede her markerer Waits seg som en stilfull artist, dog uten raspestemmen og særegenhetene han senere utviklet. Bohemen Waits viser seg klarere frem på oppfølgerne The Heart Of Saturday Night (1974) og liveskiva Nighthawks At The Diner (1975). ”(Looking For) The Heart Of Saturday Night” og ”Eggs And Sausage” følger en artist på vei fra den entydige singer/songwriter-stilen mot en mer jazzy crooner, og til og med den ru stemmen er i ferd med å sette seg.

Lenken mot jazz forsterkes med Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977). ”Step Right Up” er et heftig samspill mellom Waits’ scatting, Jim Hugharts gromme bass og Lew Tabackin flytende i bakgrunnen med tenorøksa. Med fra Small Change er også den orkestrerte versjonen av ”Waltzing Mathilda”; ”Tom Traubert’s Blues”, noe som får fram den store spennvidden i Tom Waits’ uttrykk.

Utgiver har lagt stor vekt på Foreign Affairs (1977). De klassiske pianoballadene ”A Sight Sore For Sore Eyes”, ”Burma Shave” og Bette Midler-duetten ”I Never Talk To Strangers” viser Waits på sitt mest innsmigrende, som et styggvakkert vrengebilde av Chet Baker. ”Funky Muriel” på sin side er Waits på sitt mest humpende, frådende og spyttende, og er en velsignet motvekt til de nydelige visene. Et av hans mest sentrale album er Blue Valentine (1978). Det er tydeligvis samlerne enig i, da de har gitt plass til fire låter: ”Whistlin’ Past The Graveyard”, ”Wrong Side Of The Road”, ”Christmas Card From A Hooker in Minneapolis” og tittelkuttet. På de to førstnevnte er Waits en uimotståelig alley-cat, akkompagnert av The Beat Generation og hele sitt underlige freakshow, noe som også peker mot hvordan han skulle utvikle seg videre utover i karrieren, som Rain Dogs og Frank’s Wild Years. Fra hans siste Asylum-utgivelse, Heartattack And Vine (1980), er det igjen med heftig skramlejazz og en nydelig ballade i form av tittelkuttet og flotte ”Jersey Girl”.

Tom Waits behersker alle sine stilarter, fordi det er en del av ham selv, og fordi han alltid har gjort det som føles naturlig eller riktig. Han har ikke latt seg fange, verken av seg selv eller av skiftende stilarter og musikalske retninger rundt ham. Han er senter i sitt eget musikalske univers. Denne samleren gir et representativt minne om hvordan Waits var og er som artist, og forhåpentligvis vil den lokke nye lyttere over mot hans originale plater – som vel er meningen bak en litt unødvendig samleplate?

Bjørn Hammershaug

Fanituller & Trolltoner

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og Svir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir

Unni Løvlid: Rite (Grappa, 2008)
To bilder danner innsiden av det flotte omslaget: Et enslig tre der vi følger røttene dypt ned i grunnen, som om vi ser inn i jorda, et gammelt stabbur som har slitt seg i vinden og svever ut i intet. To bilder til: Et gammelt bestefarsur, og i front, en fugl som liksom spruter ned i marka. Det er altså ikke direkte unaturlig å tolke bildene som symboler på både noe som har graver dypt ned i røttene og noe som sprenger seg vekk fra disse. De vakre bildene er slik noe forutsigbare i all sin symbolkraft, men også talende for innholdet på Rite.

Sist vi møtte Unni Løvlid var det i et gravkammer på Oslos beste vestkant. Vita (2006) – et samarbeid med Helge Sten – tok oss ned i Emmanuel Vigelands mausoleum. Løvlid bør også kjennes som en tredel av det vellykkede prosjektet Rusk, sammen med blant andre Frode Haltli. Hun er fra Hornindal, født inn i en rik folkemusikktradisjon med fagfelt innen hardingfele og sang, og har utdannelse fra Musikkhøgskolen. Akademia og tradisjon, røtter og frigjøring, folkemusikk og samtidsmusikk – det er Unni Løvlids fundament, og sjelden har disse to uttrykkene blitt forent på smekrere vis enn her, på Rite.

Med seg har Løvlid et topplag av dagens musikere som på et eller annet vis alle driver nettopp i dette spennende genreløse, moderne landskap mellom samtid, jazz, folk og elektronika: Helge Sten, Frode Haltli, Hild Sofie Tafjord og Håkon Kornstad for å nevne noen. Sammen med produsent og tekniker Ingar Hunskaar sørger disse for å gi Løvlids sanger en sofistikert, tidløs ramme. Aller best på utrolige ”Bak Vaker Verda”, med sin hemmelighetsfulle hvisken, fromme barnekor, samiske mystikk, lokkende sang og sugende rytmer danner den et komplett bilde av Rites aller sterkeste kvaliteter.

Unni Løvlid har skrevet og komponert alle de 8 sporene, og både i uttrykk og tekstform preges det av hennes tålmodige ’less is more’ filosofi. Ordene er få og luftehullene mange i produksjonen, dette er musikk som både åpner seg i mange retninger og som også skaper åpninger for lytteren. Det må legges til at hennes røst, som alltid, er klar som vestlandsluften, lokkende som seterjenta og forførerisk som Nøkken. Rite er en assosiasjonsrik plate som tar oss ned, som innbyr til – og er mest tjent med – grundig lytting. Slik avdekkes detaljene og rikdommen som aldri er langt unna, eller ikke tilstede i det hele tatt: ”Eg Drikk Din Raude Vin”, platens andre store høydepunkt, består kun av Løvlids stemme, og er en hypnotisk vokalmesse på seks minutter.

Etter en åpning med mye vind, natt, pust og søvn øker dramatikken helt på slutten. I nevnte ”Eg Drikk Din Raude Vin” er det sulten elskov som får boltre seg fritt (’blodtrevlar, slim, fett, hinner, hår, kjertlar’) og i avsluttende ”Portrett” avdekkes en blodig transformasjon (’Brennande løsnar du ditt eige kjøt/i eit trestemt dødsrall’ og ’I mjuke sirklar spyr du blod og vatn’). Det er 18-års grense på slutten her altså, understreket av Lene Grenagers blodige cellostrøk og Helge Stens buldrende lag med støy som får boble helt opp til overflaten. Fra avgrunn til høyeste himmel.

Storm Weather Shanty Choir: Way Hey (And Away We’ll Go) (Musikkoperatørene, 2009)
Storm Weather Shanty Choir er et skue live, og et riktig så morsomt et som sådan. Deres hovedprosjekt, slik det ligger i navnet, er å gjenoppfriske den kystnære sjantitradisjonen, altså tradisjonelle sjøsanger. Med tilhørighet på Vestlandet er dette en stil som vel ligger nærere enn den mer ’rotnorske’ tradisjonsmusikken fra innlandet. Sjantien var ikke lukket inne bak fjell og daler, men seilte sin egen sjø, med saltsprut og gyngende, taktfaste rytmer over vannet. Dens grenser er havets åpne, ikke dalens trange. Framføringen er kraftfull og egnet til å ildne mannskapet til arbeid, ikke svinge seg i solnedgangen.

Slik sjantien har utviklet seg på bøljan blå, er også Storm Weather Shanty Choir et kor i bevegelse. Det er et fornuftig grep når de nå har kommet til sitt fjerde album. De virker å være genuint opptatt av å få frem genrens bredde (motiverende arbeidssanger og mer melankolske frivaktviser) og internasjonale tilsnitt (synger både på norsk og engelsk). Spennvidden gjenspeiles også i både den rike instrumenteringen (dette er ikke et rent kor) og i gjesteartistene (William Hut, Nils Økland, Sigrid Moldestad m.fl.). Resultatet er rik på variasjon og plata er åpen for mange impulser. Den henter ikke inspirasjon fra alle de syv verdenshav, men seiler i atlanterhavstradisjonen av norske, britiske og amerikanske sanger.

Som en anmelder med det ene beinet godt plantet i innlandet, er ikke sjantiene noe jeg umiddelbart får hjemlengsel av. Faderi-faderullandei-sanger kommer, for meg, aller best til sin rett i en livesetting, med skummende pilsnerbrygg i nevene og dertil stigende sangbehov. På plate blir det littegrann enerverende med disse syngende menn som tilsynelatende aldri tappes for energi. Det må samtidig legges til at instrumenteringen er utsøkt platen gjennom, og forhindrer rust i holken. Jeg trives vel så godt sammen med de mer dempede, melankolske sangene. Tolkningen av ”The Maid Of Coolmore” kunne nesten hørt hjemme i katalogen til den skotske indie-folksteren Alasdair Roberts, og deres vakre versjon av ”Shenandoah” stikker seg ut. Her snakker vi umiddelbar gåsehud. Det samme kan sies om snikende ”Whip Jamboree”. En ramsalt sang av den direkte sorten:

Now we’re warping through the docks,
all the pretty young girls on the pier do flock
and there’s me Jinny who I soon shall fuck!

De fikk sagt det, de gamle ulkene. Etter et par måneder i selskap med bare skjeggete mannfolk, fristet nok de dunkle neonlysene fra Liverpools havn mer enn vi i dag kan ane. Dette er naturlig nok et gjentagende tema. En norsk versjon sier vel det samme, dog i mer dannede former:

Så spørger vi kapteinene om lov å gå i land
Og kysse vakre jentene og tage dem I favn
(”Vokt Dig Vel”)

Det er ikke til å komme forbi at sjantiene har en formel som er seg selv lik. Det ligger i dens bruksområder og i det opprinnelige norske genrenavn – oppsang. Vi har å gjøre med en kraftfull sanger som synger noen strofer av full hals, før koret kommer istemmende inn på refrenget. Det mest klassiske eksempelet er selvsagt ”What Shall We Do With The Drunken Sailor”, her i en feiende frisk versjon. Dette kan også gjøres i langsomt gyngende samsang. 8 minutter avsluttende ”Cape Cod Girls” er nærmere vestens leirbål i formen, og med William Hut på vokal og Nils Økland på hardingfele strekker Storm Weather Shanty Choir formen på et vis som lover godt for disse karene. De utviser en solid forståelse av samspillet mellom nyvinning og tradisjon, og denne platen bør åpne dørene for mang en lytter som ikke har noe forhold til denne musikken fra før.

Elisabeth Vatn: Piper On The Roof (Heilo, 2009)
Hvis du har en såkalt alminnelig platesamling hjemme, er vel sjansene relativt store for at sekkepipeplater er i mindretall. For de fleste forbindes nok ikke dette blåseinstrumentet så veldig med kreativ skaperglede, men heller med lettere irriterende gateartister eller parader fra et eller annet skotsk slott med tilhørende buskehatt og rutete skjørt. Altså, noe vi flirer litt overbærende av.

Kom Elisabeth Vatn, og hun vil forandre dette ensidige bildet og bryte ned noen etablerte fordommer. I innleggsheftet minner Vatn om sekkepipas lange og rike historie, som et av verdens eldste (opprinnelig fra Egypt) og i bruk på våre breddegrader fra middelalderen av. Et velbrukt danseinstrument og Sveriges nasjonalinstrument før fela. Hun viser også til at det var en sekkepipe-revival tidlig på 80-tallet, men understreker at det ikke var snakk om noen omfattende bølge. Siden tidlig på 90-tallet har Vatn vært en ihuga fan av sekkepiper fra hele verden. Hennes første ble kjøpt i Makedonia (en guida), og her trakterer hun sine mange svensk varianter som hovedinstrument. Det er altså ikke bare en lang musikalsk tradisjon som forvaltes her, men også en musikkhistorisk verdensarv som strekker seg over mange landegrenser.

Det skal ikke underslås at for den overfladiske lytter, så er sekkepipe et instrument som ikke umiddelbart faller lett for øret. Det er noe med den stoisk monotone lyden som kan virke enerverende, selv om instrumentet er traktert av en virtuos som Elisabeth Vatn. Derfor gjør hun et smart grep ved å hente inn et knippe strålende musikere i blant andre strengmester Geir Sundstøl, gitarist Olav Torget og altmuligmann Gjermund Silset. Sammen med vokalbidrag fra gode stemmer som Niko Valkeapää og Øyonn Groven Myhren. Slik sikres et rikt og variert uttrykk, som hele veien underbygger hovedpersonens rolle. De gir et bakteppe som er like mye afrikansk som keltisk, like mye urnorske folketoner og samisk mystikk som samtidsjazz. Piper On The Roof er tross spennvidden ikke en plate som tar de mest vågale grep, og den seriøse tilnærmingen gir heller ikke de største rom for musikalsk galskap. Vatn skifter også ut sekkepipen, som på flotte ”Reed Poetics” der hun trakterer såkalt ’Meråkerklarinett’, en vellykket fusjon av arabisk blås, tette rytmer, hardingfele, droneboks og lap steel.

Det må også nevnes at Vatn har skrevet det meste av materialet selv, og hun er en interessant låtskriver som også henter fram igjen amerikanske Rufus Harley Jr., den svarte jazzmusikeren som brukte sekkepipe som sitt primærinstrument. I tillegg til hennes bidrag finner vi her en versjon av ”Visa Från Utanmyra”, kjent gjennom Jan Johanson, her i samisk språkdrakt, den tradisjonelle irske ”Danny Du” og den svenske dansemelodien ”Springleik After Troskari Erik”. Elisabeth Vatn har dermed ikke bare tatt sekkepipa tilbake fra det skotske høyland og plassert den i et nordisk landskap, hun har også gjort et solid bidrag til å fornye vårt syn på instrumentets bruksmuligheter.

Jon Faukstad, Hans W. Brimi & Mary Barthelemy: Norwegian Folk Music (JPS, 1979)
I en tid der modernitet, nyvinning og genrebrudd er de fremste hedersord innen folkemusikken, er det ikke mindre viktig å minnes røttene, tradisjonalistene og de lange linjer bakover i tid. En utsøkt mulighet for et slik dypdykk gjøres nå mulig ved at Norwegian Folk Music – fiddle, accordion and flute music from Gudbrandsdalen endelig reutgis på CD av Jon Faukstad og hans JPS Records.

Norwegian Folk Music ble opprinnelige utgitt på LP i 1979 på et amerikansk selskap, og var aldri ordentlig tilgjengelig i Norge. Denne platen gir et omfattende sveip over tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen og dekker alt fra springleik og bånsuller til gjetermelodier og runddans. Dette er med andre ord musikk som gjerne regnes som det mest urnorske av det norske; musikk fra Ottadalen og Heidalen, de brede dalfører nord i Gudbrandsdalen som er iherdige områder når det gjelder å ivareta eldre musikalske tradisjoner. Takket være blant annet disse bidragsyterne. De tre hovedmusikerne har en rik historie i sitt felt. Jon Faukstad fra Heidal og Hans W. Brimi fra Lom er blant landets fremste traktører på sine respektive instrumenter (trekkspill og fele). Med seg har de den amerikanske fløytisten Mary Barthelemy (senere kjent fra Dalakopa) som flyttet til Glåmos utenfor Røros og har studert musikk fra både sine nye hjemtrakter og Gudbrandsdalen. Barthelemy er altså den fremmede i flokken, men også det viktigste elementet i forhold til å gjøre dette prosjektet til en realitet. Det var via henne at folkedansmiljøet i Madison, Wisconsin kom i nærkontakt med det norske og inviterte troikaen over dammen for en liten turné midt på 70-tallet. Amerikanerne fikk i stand en plateinnspilling i etterkant av ferden, og i forkant av en ny – innspilt i NRK og utgitt for det amerikanske markedet. Det er dette materialet som nå kan høres i nyoppusset tilstand. Dette er folkemusikk i sin reneste og mest trofaste form, men framført av enere i genren som utøver hver tone med en stilsikker eleganse og naturlig letthet som gjør hele platen velegnet som et slags grunnkurs i norsk folkemusikk. Dette kan være et naturlig sted å starte.

I tillegg til det fine innholdet teller det også positivt at JPS igjen har nedlagt så mye ressurser i selve utgivelsen, som virkelig er et lekkert smykke å brodere platehyllen med. Lignende utgivelser fra den amerikanske musikkhistorien tiltrekker seg lyttere fra mange ulike lag. Jeg ser ingen grunn til at Norwegian Folk Music ikke bør gjøre det samme, selv om det sikkert er å håpe på for mye.

Hardingrock: Grimen (Nyrenning, 2007)
Bak prosjektet Hardingrock finner vi en noe sjelden kobling av musikere: Folkemusikk-høvding Knut Buen og svartmetallistene Vegard og Heidi Tveitan (Ihsahn og Starofash), førstnevnte best kjent fra Emperor. Men som denne platen minner om, det er flere sammenfallende momenter i rotnorsk folklore og moderne svartmetall, ikke minst i troen på mytiske vesener og en grunnleggende skepsis til den kristne tro. Trioen har tatt utgangspunkt i kjente sagn om blant andre Fanitullen, Margit Hjukse og Fossegrimen. Musikalsk er dette langt mer enn en renskåren metallplate. Grunnlaget for melodiene finnes særlig i slåttemusikken. Det kommer til syne i rene folkemusikksekvenser, men ligger også til grunn for de mer ’rocka’ partiene. Tveitan-parets tilnærming vitner om både kunnskap og respekt for materialet, og stort sett lykkes de tre i å forene flere stilarter uten å tråkke i de mest opplagte fellene. Men det er spesielt opplesningsstykkene som skaper gåsehud. Underbygget av gysende lydkulisser, djevelens instrument og feltopptak fra omgivelsene, er det her Hardingrock virkelig står fram som et vellykket møte mellom nytt og gammelt.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Taker 12.06.2007

Origami Arktika: Trollebotn (Silber, 2007)
Trollebotn er et både mytisk og reelt landskap. Mytiske Trollebotn ligger på kanten av verden, over de store vannene der tussene og fjelltrollene regjerer. Geografisk ligger Trollebotn idyllisk til ved Seljordshei i Telemark. Her i hjertet av Norge, midt i landet og lukket for innflytelse utenfra, har det vært godt grunnlag for alskens legender og myter. Dette er et område med gode vekstvilkår for underjordiske vesener og overjordisk tro, det er hit Origami Arktika tar oss med på sin helt ferske plateutgivelse.

Origami Arktika er en del av det verdensomspennende kulturnettverket Origami. Denne avgreiningen startet i 1992 med grunnlegger Tore Honore Bøe og Kai Mikalsen (Kobi) som sentrale medlemmer. Sondring (1996) og Vardøgr (2002) er to meget anbefalelsesverdige plater fra denne kanten, begge med røtter dypt nede i norsk folkemusikk, minimalisme, musique concrete og naturmystikk. Dette er alle elementer som føres videre på deres syvende plate. Trollebotn er i første rekke verket til vokalist Rune Flaten, selv med røtter i Seljord. Han tok med seg en blandet krets fra storbyen, blant andre Bjarne Larsen (Salvatore), Kjell Rune Jensen (DEL) og nevnte Mikalsen, til Vesleøy ute i Seljordsvannet. Her blant tusser og sjøormer ble gamle sagn funnet fram igjen og tonesatt i omgivelser som helt tydelig har påvirket det musikalske resultatet.

Låtmaterialet er i stor grad bygget på gamle historier og sagn, ikke minst basert på dikteren Jørund Telnes (1845-92) fra Seljord. Telnes står blant annet bak syklusen om kjempekaren Sterke-Nils (han som løftet steinen som i dag står ved kirken i bygda). ”Sterkenils døyr” følger hans tre siste dager:

U mein er sterk aa stor, han endaa er som høy:
Tidt fe ein liten Bjor ein kjempekar laut døy.

Flaten synger også om ”Guro Heddelid”, en av de rikeste og fagreste kvinnene i Telemark og akk så ulykkelig gift og vuggesangen ”Anna sit heime og tullar fe Baane”, begge signert Jørund Telnes. De øvrige sporene er alle tradisjonelle og lokale folkeviser, stev, skjemte- eller drikkeviser. Trollebotn er med andre solid forankret i Telemark; geografisk, historisk og musikalsk. Teksten er alle skrevet og framført på dialekt, i en noe arkaisk form, men i det informative innleggsheftet gis det oppsummeringer om innhold og bakgrunn. Det styrker inntrykket av dette er et solid og helhetlig gjennomført prosjekt.

Men Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ytterkanten av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike. Det er mystikken og overtroen i legendene og de gamle sagnene som snirkler seg fra bøkene og inn i instrumentene. Origami beveger seg ikke langs allerede utformede spor, men lager sine nye. De forsøker ikke å rocke opp folkemusikken, eller folke opp rocken, men heller å skape stemninger som kler innholdet uavhengig av genre.
Stilen er minimalistisk, intim og trolldomsbindende hypnotisk. Kompassnåla går i spinn, og jeg tenker både i retning av Tinariwens ørkenblues, Pink Floyds mest dempede øyeblikk på Pomepii og amerikansk post-rock. Det bør være unødvendig å legge til at den geografiske bindingen til Telemark dermed for lengst er oppløst, fjellheimen og det bunnløse vannet betraktes både ovenfra og innenfra.

Jeg synes nok Rune Flatens tilstedeværelse blir litt for dominerende. Han slipper ikke helt taket i musikerne, som fint kunne fått større instrumentalt spillerom. Vi bringes hele tiden tilbake til historiefortelleren, da vi av og til heller burde fått lov til å forsvinne inn i skogen for å møte Fanteguten, Haugebonden og de andre inne blant trærne. Men det sparer de til konsertene sine tenker jeg. For Trollebotn griper stillferdig tak og fører deg med inn i skogen. Skogen hvisker lydløst i mørket, det bunnløse vannet ligger urørlig og venter, månen kaster et dunkelt skjær over landet og bare tussenes tasling kan høres rundt hytteveggen.
Opprinnelig publisert på ballade.no 02.11.2007

Gabriel Fliflet: Rio Aga (NOR-CD, 2008)
Dype furer i et endeløst åkerlandskap er inngangsporten til denne platen. Det er et fint bilde, og det er et talende bilde for selve innholdet på Rio Aga. Dette er musikk som graver dypt og favner vidt. ’Musikk uten grenser’ er et noe forslitt begrep som ofte heftes til den like intetsigende termen ’verdensmusikk’. Likevel, det er det grenseløse og utforskende uoppdagede som danner grunnlaget for mye av Gabriel Fliflets virke som artist. Rio Aga er et strålende eksempel i så måte.

Fliflet har lang erfaring som musiker i grenselandet mellom norsk tradisjon og verden utenfor. Allerede midt på 70-tallet i Rimfakse, Fri Flyt, Novogorod og senere Fliflet Hamre. Han er også sentral som vert for andre artister av samme ånd i kraft av å være leder for Folkemusikklubben Columbi Egg i Bergen. Ett fast holdepunkt i hans karriere er en større grad av innflytelse fra østlige enn vestlige tradisjoner, og da særlig musikken rundt Balkan. Dette kommer til uttrykk også på Rio Aga, men her strekker furene seg enda lengre, helt til der elvene møtes og renner sammen til ett. Tore Bruvolls langstrakte gitarklanger på ”Tenkom brun” hensetter også til den amerikanske sørvestens golde sandgrunn, mens Ånon Egelands fele i ”Tenkom blå” drar oss med inn i Carter Burwells filmmusikk i Fargo. Norge, USA, Balkan. Dette er passerens punkter som denne platen slår romslige ringer rundt.

Sjantien ”Ute på havet”, med tekst av Ragnar Hovland, er en flott innledning. ’No har vi vore lenge ute på havet/ute på havet/Ja, vi har trufast fulgt vår skute/Ein gong kjem vi vel i hamn – med vår båt’ hoies det, men fast grunn skal vi ikke kjenne før platen er slutt, da vi skylles i land med det mediterende tittelkuttet. Denne gjengen tar oss nemlig ikke med langs en humpet kjerrevei. Det er de delikat bølger og finstemte vinder som fører oss videre. Det er heller ikke ekstasen eller de store emosjonelle svingninger vi utsettes for. Rio Agas stemningsbilder kommer til oss slik en dyp, rolig elv langsomt søker havet mens den drar med seg innhold fra bredden.

Vemodsstemt og lengtende er platens gjennomgående uttrykk. Slik blir en spretten reinlender (”Reinlender”) og småfyrrige ”Freidige får” mest som kontraster til hovedlinjen. For variasjonens del så er nok slike innspill et pluss, men jeg vil særlig trekke fram mer dvelende øyeblikk som de virkelig verdifulle, ”Tenkom-trilogien”, ”Eg såg det” og ”Fanavalsen” er både storslåtte og vakre.

Rio Aga er en strålende plate som ikke står utenfor, men over geografiske grenser og trange genre, for å vende tilbake til klisjebruken innledningsvis. Den sprenger seg ikke frem med brautende mine. Der den musikalske forståelse og genuine spillegleden som gjør denne til en av de flotteste så langt i år.
Opprinnelig publisert på ballade.no 29.02.2008

Valkyrien Allstars: s/t (Heilo, 2007)
Under Landskappleiken på Lillehammer i 1968 spilte spelemann Odd Bakkerud en versjon av ”Fanitullen” på hardingfele, og det på et vis som fikk en tilhører til å utbryte i vantro: ’Høyr, høyr, han spela på to felu!’ Mon hvordan vedkommende ville reagert hvis hun hadde hørt Valkyrien Allstars for førti år siden! En ting er sikkert, det har skjedd en del innen norsk folkemusikk siden den gang. Majorstuen er så langt unna dalstroka innafor som det er mulig å komme i dette landet. Rett ved landets mest trafikkerte veikryss på den pene vestkant ligger det brune vannhullet Valkyrien pub, eller Valka på folkemunne. Valka er en solid havn i dette hastige og fikse miljøet, en robust oase som åpner dørene tidlig og med tilstrekkelig takhøyde til å romme både kjente mediefolk og øltørste supere av alle slag. Og nå også en folkemusikktrio.

Valkyrien Allstars har gjort Valka til sitt stamsted, møtepunkt og øvingslokale. Litt som Valka er et utskudd på Majorstuen, så representerer trioen et unntak i norsk folkemusikk – men også en framtid. De senere år har miljøet blitt beriket av en rekke unge og uredde utøvere som våger å gå på tvers av det etablerte. Med det bidrar de til å fornye vår musikalske arv og samtidig holde den i live. Det er av uvurderlig verdi. Ikke bare har de tilhørighet i ’stor-Oslo’, trioen bestå av noe så urbant og ufolk som to bæringer! Valdrisen Ola Hilmen blir dermed den nærmeste geografiske lenken til den mest tradisjonelle delen av miljøet. Det passer i og for seg bra, for Valkyrien Allstars er på mange måter to deler modernitet/fornyelse og en del tradisjonsbærer.

Hardingfeletrioen har på relativt kort tid (de tok form i 2004) opparbeidet seg et renommé som forrykende liveartister med tilhørighet i den mer progressive delen av norsk folkemusikk. Vel fortjent mottok de Grappas debutantpris i 2006, der premien var en platekontrakt. Resultatet foreligger nå, og verken juryen, bandet selv – eller publikum for den saks skyld – trenger å skjemmes av resultatet. Tvert om, Valkyrien Allstars viser et teknisk drivende godt band, med bred genreforståelse og moderne uttrykksmåter tuftet på solide røtter.

Den britiske musikkskribenten Simon Reynolds lanserte termen post-rock en gang midt på 90-tallet, som en beskrivelse av artister som benyttet seg av ’rock instrumentation for non-rock purposes’. Noe av det samme kan overføres til Valkyrien Allstars. De bruker opprinnelige folkemusikk-instrumenter (hardingfele) til å skape musikk som ikke har så veldig mye med folkemusikk å gjøre – i hvert fall i tradisjonell forstand. Grunnlaget til mye av låtutvalget baserer seg på slåtter og stev, men trioen bruker dette mest for å søke et eget uttrykk. Skal vi våge oss på å kalle det ’etterpåfolk’?

Sammen med blant andre trommeslager Martin Langlie og bassist Magnus Larsen legger Valkyrien Allstars opp til en vital energiinnsprøytning av en plate, der rock og folkemusikk kommer hverandre i møte på et likeverdig grunnlag. De utfordrer ikke i særlig grad andre grenser, skuer ikke mot mer eksperimentelle spenningsfelt. Med Valkyrien Allstars har de mer lagt et grunnlag for noe slikt senere, de har begitt seg ut på første del av en vei som det skal bli spennende å følge fremover. Men debuten er mer enn godkjent i seg selv. Det mest ’radikale’ enkeltsporet må være Jokkes ”Hvis jeg var deg”, som kan tenkes å være en hyllest til stedet de regner som sitt annet hjem, og som en posisjonering inn mot rocken. Samtidig faller Jokkes drikkevise inn i en rekke av fyll & fanteri-låter:

”Alli meir”:
Eg er full og du er klein
Nå må vi sjå til helvete
og komme oss heim

”Fyll mitt beger på nytt”:
(oversettelse av Lord Byron)
Fyll mitt beger påny! Ti i begerets skjød
er den glede som varmer min sjel med sin glød.
Drikk meg til! – Hvem vil ikke? – Alt skifter vel brått!
Men mitt beger er trofast i vondt som i godt.

Ikke til å undres at trioen er velkommen på Valka! Men her er også Webster Lewis’ ”It’s Your Thing” og Arne Garborgs tekst ”Å gjev du batt meg”. Det er intet å si på spennvidden med andre ord. Det er kanskje et paradoks, men jeg synes faktisk trioen kommer aller best til sin rett på de mest tradisjonsnære sporene; ”Kåfjell”, ”Knepphallingen” og ”Trumpen hass Trond” har rockens glød, men på folkemusikkens prinsipper – og ikke omvendt. Jeg får tidvis en slags følelse av ’Gåte møter Lynni Treekrem’ og noe teatralsk drag på noen av de nynorske vokalsporene. Det er ikke en ettersmak som er å anbefale.

’Folkemusikken er den nye rocken’ meldes det fra utgiveren, som legger til at bunaden er borte. Det er flott at noen utfordrer det etablerte, men vel så viktig er det med unge artister som faktisk tar i bruk vårt eget tradisjonsmateriale, ser verdier i det og i tillegg evner å skape noe eget med det som utgangspunkt. Det er et kompliment som sendes udelt til denne trioen. Valkyrien Allstars har allerede blitt en salgssuksess. Det er ikke bare hyggelig for artisten alene, men hvis den fungerer som en døråpner og brobygger så har platen en verdi langt utenfor seg selv. Alt dette til tross, jeg synes det unge bandet skal få slippe å stå til ansvar for en hel musikkforms fremtid, og håper de konsentrerer seg om å utvikle seg videre med det grunnlaget de her har lagt.

Og neste gang er det bare å kjøre på mer hardingfele – trioen viser at den er både kul og rocka, og det er det gamle hedersinstrumentet som står igjen som platens virkelige vinner.
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.10.2007

Diverse artister: Viser på vandring i Norden – Gijepa pre tradrepa an Lallaro, Dannik ta Sevedo – Songs of the Romany People in Finland, Norway and Sweden. Documentary Field Recordings from Traditional Songs to Rap (2007)

Få folkegrupper er belemret med så mange negative forestillinger som romanifolket. Helt fra de vandret inn i Europa utover i Middelalderen har de vært et jaget, utstøtt og hatet folk. Nazistene forsøkte etter beste evne å radere bort hele hopen under den andre verdenskrig, og Stalin fulgte trofast opp der Hitler mislyktes. Heller ikke vi stolte borgere av Norge har særlig grunn til å slå oss på brystet over mottagelsen romanifolket har fått i kongeriket i løpet av sine 500 år. Fyndord om integrering og mangfold får en viss ettersmak med tanke på hyggelige tiltak som passnekt og tvangssterilisering. Romanifolkets flyktige tilværelse har naturlig nok bidratt til en svak sentralmyndighet, og de har aldri hatt noen sterk samlende politisk kraft til å fronte sin sak. Fremdeles er situasjonen for denne utstøtte folkegruppen begredelig i store deler av Europa, her i Norden er de i beste fall en glemt minoritet.

Romanifolkets kultur er særegen og slitesterk, og den har overlevd alle forsøk på å utradere og kjeppjage selve folket. De siste årene har enkeltpersoner gitt romanifolket et musikalsk ansikt med appell til et bredere lag av befolkningen, som Elias og Veronica Akselsen og Laila Yrvum. Like fullt, deres musikk er lite kjent her i Norge. Med denne staselige utgivelsen er det tatt et krafttak for å endre på dette.

Samlingen av dokumentariske feltopptak fra nyere tid minner igjen om neglisjeringen av egen kulturarv her i Norge. Det er sannsynligvis flere som har førstehåndskunnskap om samlingene til Harry Lomax og Harry Smith enn om norsk tradisjonsmusikk. Appalachene er mer kjent enn Setesdal for de fleste musikkinteresserte nordmenn. Heldigvis er det ildsjeler fra flere felt som forsøker å gjøre noe med dette, blant annet ta:lik, Normann records og ikke minst Etnisk musikklubb og Arne Fredriksen. Han har tidligere stått bak fine samlinger med sjeldne opptak og obskure artister i sin vandringsserie med om romanifolket. For første gang er det nå produsert en samling med romaniartister fra Norge, Sverige og Finland.

Innholdet reflekterer vandrernes mangslungne historie, fra deres indiske røtter og egenartede språk, til ulike grener som tatere (fant, skøyere) og sigøynere. Her serveres dermed både drikkeviser, salmer, bygdeviser med mer, i et salig blandingsspråk og med et vidt geografisk og tidsmessig spenn. Men en del gjennomgående fellestrekk går igjen, ikke minst den mollstemte melankolien og den østlig pregede tonaliteten i sangen som går på tvers av landegrensene.

For dette er i første rekke en dokumentasjon av sang og sangere. Over en periode på fire år har initiativtager Arne Fredriksen arbeidet med å finne, dokumentere og sette sammen denne samlingen. Hovedfokus var denne gang på tradisjonelle romanisanger med mye bruk av egne romaniord. Utfordringene stod naturlig nok i kø i et slikt prosjekt. Avtaler måtte settes lang tid i forveien, sangerne måtte ha dagen for å kunne levere og gamle viser viste seg å ikke være nedskrevet og er i ferd med å forsvinne fra nyere generasjoners minne. Akkurat det siste får være en påminnelse om at det var på høy tid med en slik dokumentasjon. Den nære måten opptakene er utført på gir et autentisk bilde av sangtradisjonen og underbygger sangenes funksjon for fellesskapet, som samlingspunkt rundt leirbålet på campingplassen.

Den musikalske bredden kan illustreres med spennet mellom de gamle, tradisjonelle romanisangene på rene vokalspor og frem til moderne rap. ”Hårda minnen lever kvar” av Malik Faltin-Fredriksson aka Tattarprinsen står som eksempel for moderniseringen også i dette miljøet; en raplåt med urbant lydbilde, men også med den tilstedeværende melankolien og en åpen selvbevissthet rundt egen bakgrunn og sitt folks historie: ’Hårda minnen lever kvar bland et folk som har gömts nästan tömts på all sin kultur blev behandlad som odjur’.

Tattarprinsen gis god plass på CD2, og vitner om en sikkert nødvendig utviklingsprosess også på det musikalske feltet for å være relevant og levedyktig. På samme plate er det dessuten en relativt omfattende presentasjon av svenskene Lenny Lindell og Ralf Novak Rosengren, som står som mer moderne visetrubadurer i den svenske sangtradisjonen. De svenske artistenes bakgrunn er best dokumentert i innleggsboken som følger platen, og det er litt pussig at det samme ikke gjelder for de to andre landene.

Tradisjonssanger fra Finland og Norge gis størst plass på CD1. Finland i første rekke gjennom Hilja Grönfors, mens det fra norsk hold serveres viser fremført av blant andre Kent Johan Hallman, Walter og Karl Willy Johansen og Hjalmar Oliver Karlsen. Sangene deler et visst slektskap med folkemusikken, stev og skjemteviser for eksempel, men med en egenartet vri og utforming. Utvalget er kanskje ikke foretatt i kraft av at alle er like store sangere eller unike kunstnere, det sier historien dessverre lite om for de norske bidragene, men som formidlere av noe helt uforfalsket og ektefølt skinner de likevel som fortolkere av sin kulturelle historie og sitt folks bakgrunn.

Det er for øvrig en glede å meddele at innpakningen står i stil med det musikalske innholdet, noe som understreker den dokumentariske verdien av denne utgivelsen. I tider hvor ulovlig nedlastning stikker kjepper i hjulene for selskapene, må noe av løsningen være å presentere utgivelser i en form som innbyr til kjøp og bevaring. Med unntak av noe svak billedbruk bør denne boksen i bokformat tilfredsstille alle behov for den dedikerte platesamler og fornemme estetiker. Dette er en nødvendig utgivelse fra vår egen kulturarv som for mange nok vil fremstå som både fremmed og ukjent men som ikke desto mindre er en del av vår egen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 07.12.2007, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug