Fanituller & Trolltoner

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og Svir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir

Unni Løvlid: Rite (Grappa, 2008)
To bilder danner innsiden av det flotte omslaget: Et enslig tre der vi følger røttene dypt ned i grunnen, som om vi ser inn i jorda, et gammelt stabbur som har slitt seg i vinden og svever ut i intet. To bilder til: Et gammelt bestefarsur, og i front, en fugl som liksom spruter ned i marka. Det er altså ikke direkte unaturlig å tolke bildene som symboler på både noe som har graver dypt ned i røttene og noe som sprenger seg vekk fra disse. De vakre bildene er slik noe forutsigbare i all sin symbolkraft, men også talende for innholdet på Rite.

Sist vi møtte Unni Løvlid var det i et gravkammer på Oslos beste vestkant. Vita (2006) – et samarbeid med Helge Sten – tok oss ned i Emmanuel Vigelands mausoleum. Løvlid bør også kjennes som en tredel av det vellykkede prosjektet Rusk, sammen med blant andre Frode Haltli. Hun er fra Hornindal, født inn i en rik folkemusikktradisjon med fagfelt innen hardingfele og sang, og har utdannelse fra Musikkhøgskolen. Akademia og tradisjon, røtter og frigjøring, folkemusikk og samtidsmusikk – det er Unni Løvlids fundament, og sjelden har disse to uttrykkene blitt forent på smekrere vis enn her, på Rite.

Med seg har Løvlid et topplag av dagens musikere som på et eller annet vis alle driver nettopp i dette spennende genreløse, moderne landskap mellom samtid, jazz, folk og elektronika: Helge Sten, Frode Haltli, Hild Sofie Tafjord og Håkon Kornstad for å nevne noen. Sammen med produsent og tekniker Ingar Hunskaar sørger disse for å gi Løvlids sanger en sofistikert, tidløs ramme. Aller best på utrolige ”Bak Vaker Verda”, med sin hemmelighetsfulle hvisken, fromme barnekor, samiske mystikk, lokkende sang og sugende rytmer danner den et komplett bilde av Rites aller sterkeste kvaliteter.

Unni Løvlid har skrevet og komponert alle de 8 sporene, og både i uttrykk og tekstform preges det av hennes tålmodige ’less is more’ filosofi. Ordene er få og luftehullene mange i produksjonen, dette er musikk som både åpner seg i mange retninger og som også skaper åpninger for lytteren. Det må legges til at hennes røst, som alltid, er klar som vestlandsluften, lokkende som seterjenta og forførerisk som Nøkken. Rite er en assosiasjonsrik plate som tar oss ned, som innbyr til – og er mest tjent med – grundig lytting. Slik avdekkes detaljene og rikdommen som aldri er langt unna, eller ikke tilstede i det hele tatt: ”Eg Drikk Din Raude Vin”, platens andre store høydepunkt, består kun av Løvlids stemme, og er en hypnotisk vokalmesse på seks minutter.

Etter en åpning med mye vind, natt, pust og søvn øker dramatikken helt på slutten. I nevnte ”Eg Drikk Din Raude Vin” er det sulten elskov som får boltre seg fritt (’blodtrevlar, slim, fett, hinner, hår, kjertlar’) og i avsluttende ”Portrett” avdekkes en blodig transformasjon (’Brennande løsnar du ditt eige kjøt/i eit trestemt dødsrall’ og ’I mjuke sirklar spyr du blod og vatn’). Det er 18-års grense på slutten her altså, understreket av Lene Grenagers blodige cellostrøk og Helge Stens buldrende lag med støy som får boble helt opp til overflaten. Fra avgrunn til høyeste himmel.

Storm Weather Shanty Choir: Way Hey (And Away We’ll Go) (Musikkoperatørene, 2009)
Storm Weather Shanty Choir er et skue live, og et riktig så morsomt et som sådan. Deres hovedprosjekt, slik det ligger i navnet, er å gjenoppfriske den kystnære sjantitradisjonen, altså tradisjonelle sjøsanger. Med tilhørighet på Vestlandet er dette en stil som vel ligger nærere enn den mer ’rotnorske’ tradisjonsmusikken fra innlandet. Sjantien var ikke lukket inne bak fjell og daler, men seilte sin egen sjø, med saltsprut og gyngende, taktfaste rytmer over vannet. Dens grenser er havets åpne, ikke dalens trange. Framføringen er kraftfull og egnet til å ildne mannskapet til arbeid, ikke svinge seg i solnedgangen.

Slik sjantien har utviklet seg på bøljan blå, er også Storm Weather Shanty Choir et kor i bevegelse. Det er et fornuftig grep når de nå har kommet til sitt fjerde album. De virker å være genuint opptatt av å få frem genrens bredde (motiverende arbeidssanger og mer melankolske frivaktviser) og internasjonale tilsnitt (synger både på norsk og engelsk). Spennvidden gjenspeiles også i både den rike instrumenteringen (dette er ikke et rent kor) og i gjesteartistene (William Hut, Nils Økland, Sigrid Moldestad m.fl.). Resultatet er rik på variasjon og plata er åpen for mange impulser. Den henter ikke inspirasjon fra alle de syv verdenshav, men seiler i atlanterhavstradisjonen av norske, britiske og amerikanske sanger.

Som en anmelder med det ene beinet godt plantet i innlandet, er ikke sjantiene noe jeg umiddelbart får hjemlengsel av. Faderi-faderullandei-sanger kommer, for meg, aller best til sin rett i en livesetting, med skummende pilsnerbrygg i nevene og dertil stigende sangbehov. På plate blir det littegrann enerverende med disse syngende menn som tilsynelatende aldri tappes for energi. Det må samtidig legges til at instrumenteringen er utsøkt platen gjennom, og forhindrer rust i holken. Jeg trives vel så godt sammen med de mer dempede, melankolske sangene. Tolkningen av ”The Maid Of Coolmore” kunne nesten hørt hjemme i katalogen til den skotske indie-folksteren Alasdair Roberts, og deres vakre versjon av ”Shenandoah” stikker seg ut. Her snakker vi umiddelbar gåsehud. Det samme kan sies om snikende ”Whip Jamboree”. En ramsalt sang av den direkte sorten:

Now we’re warping through the docks,
all the pretty young girls on the pier do flock
and there’s me Jinny who I soon shall fuck!

De fikk sagt det, de gamle ulkene. Etter et par måneder i selskap med bare skjeggete mannfolk, fristet nok de dunkle neonlysene fra Liverpools havn mer enn vi i dag kan ane. Dette er naturlig nok et gjentagende tema. En norsk versjon sier vel det samme, dog i mer dannede former:

Så spørger vi kapteinene om lov å gå i land
Og kysse vakre jentene og tage dem I favn
(”Vokt Dig Vel”)

Det er ikke til å komme forbi at sjantiene har en formel som er seg selv lik. Det ligger i dens bruksområder og i det opprinnelige norske genrenavn – oppsang. Vi har å gjøre med en kraftfull sanger som synger noen strofer av full hals, før koret kommer istemmende inn på refrenget. Det mest klassiske eksempelet er selvsagt ”What Shall We Do With The Drunken Sailor”, her i en feiende frisk versjon. Dette kan også gjøres i langsomt gyngende samsang. 8 minutter avsluttende ”Cape Cod Girls” er nærmere vestens leirbål i formen, og med William Hut på vokal og Nils Økland på hardingfele strekker Storm Weather Shanty Choir formen på et vis som lover godt for disse karene. De utviser en solid forståelse av samspillet mellom nyvinning og tradisjon, og denne platen bør åpne dørene for mang en lytter som ikke har noe forhold til denne musikken fra før.

Elisabeth Vatn: Piper On The Roof (Heilo, 2009)
Hvis du har en såkalt alminnelig platesamling hjemme, er vel sjansene relativt store for at sekkepipeplater er i mindretall. For de fleste forbindes nok ikke dette blåseinstrumentet så veldig med kreativ skaperglede, men heller med lettere irriterende gateartister eller parader fra et eller annet skotsk slott med tilhørende buskehatt og rutete skjørt. Altså, noe vi flirer litt overbærende av.

Kom Elisabeth Vatn, og hun vil forandre dette ensidige bildet og bryte ned noen etablerte fordommer. I innleggsheftet minner Vatn om sekkepipas lange og rike historie, som et av verdens eldste (opprinnelig fra Egypt) og i bruk på våre breddegrader fra middelalderen av. Et velbrukt danseinstrument og Sveriges nasjonalinstrument før fela. Hun viser også til at det var en sekkepipe-revival tidlig på 80-tallet, men understreker at det ikke var snakk om noen omfattende bølge. Siden tidlig på 90-tallet har Vatn vært en ihuga fan av sekkepiper fra hele verden. Hennes første ble kjøpt i Makedonia (en guida), og her trakterer hun sine mange svensk varianter som hovedinstrument. Det er altså ikke bare en lang musikalsk tradisjon som forvaltes her, men også en musikkhistorisk verdensarv som strekker seg over mange landegrenser.

Det skal ikke underslås at for den overfladiske lytter, så er sekkepipe et instrument som ikke umiddelbart faller lett for øret. Det er noe med den stoisk monotone lyden som kan virke enerverende, selv om instrumentet er traktert av en virtuos som Elisabeth Vatn. Derfor gjør hun et smart grep ved å hente inn et knippe strålende musikere i blant andre strengmester Geir Sundstøl, gitarist Olav Torget og altmuligmann Gjermund Silset. Sammen med vokalbidrag fra gode stemmer som Niko Valkeapää og Øyonn Groven Myhren. Slik sikres et rikt og variert uttrykk, som hele veien underbygger hovedpersonens rolle. De gir et bakteppe som er like mye afrikansk som keltisk, like mye urnorske folketoner og samisk mystikk som samtidsjazz. Piper On The Roof er tross spennvidden ikke en plate som tar de mest vågale grep, og den seriøse tilnærmingen gir heller ikke de største rom for musikalsk galskap. Vatn skifter også ut sekkepipen, som på flotte ”Reed Poetics” der hun trakterer såkalt ’Meråkerklarinett’, en vellykket fusjon av arabisk blås, tette rytmer, hardingfele, droneboks og lap steel.

Det må også nevnes at Vatn har skrevet det meste av materialet selv, og hun er en interessant låtskriver som også henter fram igjen amerikanske Rufus Harley Jr., den svarte jazzmusikeren som brukte sekkepipe som sitt primærinstrument. I tillegg til hennes bidrag finner vi her en versjon av ”Visa Från Utanmyra”, kjent gjennom Jan Johanson, her i samisk språkdrakt, den tradisjonelle irske ”Danny Du” og den svenske dansemelodien ”Springleik After Troskari Erik”. Elisabeth Vatn har dermed ikke bare tatt sekkepipa tilbake fra det skotske høyland og plassert den i et nordisk landskap, hun har også gjort et solid bidrag til å fornye vårt syn på instrumentets bruksmuligheter.

Jon Faukstad, Hans W. Brimi & Mary Barthelemy: Norwegian Folk Music (JPS, 1979)
I en tid der modernitet, nyvinning og genrebrudd er de fremste hedersord innen folkemusikken, er det ikke mindre viktig å minnes røttene, tradisjonalistene og de lange linjer bakover i tid. En utsøkt mulighet for et slik dypdykk gjøres nå mulig ved at Norwegian Folk Music – fiddle, accordion and flute music from Gudbrandsdalen endelig reutgis på CD av Jon Faukstad og hans JPS Records.

Norwegian Folk Music ble opprinnelige utgitt på LP i 1979 på et amerikansk selskap, og var aldri ordentlig tilgjengelig i Norge. Denne platen gir et omfattende sveip over tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen og dekker alt fra springleik og bånsuller til gjetermelodier og runddans. Dette er med andre ord musikk som gjerne regnes som det mest urnorske av det norske; musikk fra Ottadalen og Heidalen, de brede dalfører nord i Gudbrandsdalen som er iherdige områder når det gjelder å ivareta eldre musikalske tradisjoner. Takket være blant annet disse bidragsyterne. De tre hovedmusikerne har en rik historie i sitt felt. Jon Faukstad fra Heidal og Hans W. Brimi fra Lom er blant landets fremste traktører på sine respektive instrumenter (trekkspill og fele). Med seg har de den amerikanske fløytisten Mary Barthelemy (senere kjent fra Dalakopa) som flyttet til Glåmos utenfor Røros og har studert musikk fra både sine nye hjemtrakter og Gudbrandsdalen. Barthelemy er altså den fremmede i flokken, men også det viktigste elementet i forhold til å gjøre dette prosjektet til en realitet. Det var via henne at folkedansmiljøet i Madison, Wisconsin kom i nærkontakt med det norske og inviterte troikaen over dammen for en liten turné midt på 70-tallet. Amerikanerne fikk i stand en plateinnspilling i etterkant av ferden, og i forkant av en ny – innspilt i NRK og utgitt for det amerikanske markedet. Det er dette materialet som nå kan høres i nyoppusset tilstand. Dette er folkemusikk i sin reneste og mest trofaste form, men framført av enere i genren som utøver hver tone med en stilsikker eleganse og naturlig letthet som gjør hele platen velegnet som et slags grunnkurs i norsk folkemusikk. Dette kan være et naturlig sted å starte.

I tillegg til det fine innholdet teller det også positivt at JPS igjen har nedlagt så mye ressurser i selve utgivelsen, som virkelig er et lekkert smykke å brodere platehyllen med. Lignende utgivelser fra den amerikanske musikkhistorien tiltrekker seg lyttere fra mange ulike lag. Jeg ser ingen grunn til at Norwegian Folk Music ikke bør gjøre det samme, selv om det sikkert er å håpe på for mye.

Hardingrock: Grimen (Nyrenning, 2007)
Bak prosjektet Hardingrock finner vi en noe sjelden kobling av musikere: Folkemusikk-høvding Knut Buen og svartmetallistene Vegard og Heidi Tveitan (Ihsahn og Starofash), førstnevnte best kjent fra Emperor. Men som denne platen minner om, det er flere sammenfallende momenter i rotnorsk folklore og moderne svartmetall, ikke minst i troen på mytiske vesener og en grunnleggende skepsis til den kristne tro. Trioen har tatt utgangspunkt i kjente sagn om blant andre Fanitullen, Margit Hjukse og Fossegrimen. Musikalsk er dette langt mer enn en renskåren metallplate. Grunnlaget for melodiene finnes særlig i slåttemusikken. Det kommer til syne i rene folkemusikksekvenser, men ligger også til grunn for de mer ’rocka’ partiene. Tveitan-parets tilnærming vitner om både kunnskap og respekt for materialet, og stort sett lykkes de tre i å forene flere stilarter uten å tråkke i de mest opplagte fellene. Men det er spesielt opplesningsstykkene som skaper gåsehud. Underbygget av gysende lydkulisser, djevelens instrument og feltopptak fra omgivelsene, er det her Hardingrock virkelig står fram som et vellykket møte mellom nytt og gammelt.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Taker 12.06.2007

Origami Arktika: Trollebotn (Silber, 2007)
Trollebotn er et både mytisk og reelt landskap. Mytiske Trollebotn ligger på kanten av verden, over de store vannene der tussene og fjelltrollene regjerer. Geografisk ligger Trollebotn idyllisk til ved Seljordshei i Telemark. Her i hjertet av Norge, midt i landet og lukket for innflytelse utenfra, har det vært godt grunnlag for alskens legender og myter. Dette er et område med gode vekstvilkår for underjordiske vesener og overjordisk tro, det er hit Origami Arktika tar oss med på sin helt ferske plateutgivelse.

Origami Arktika er en del av det verdensomspennende kulturnettverket Origami. Denne avgreiningen startet i 1992 med grunnlegger Tore Honore Bøe og Kai Mikalsen (Kobi) som sentrale medlemmer. Sondring (1996) og Vardøgr (2002) er to meget anbefalelsesverdige plater fra denne kanten, begge med røtter dypt nede i norsk folkemusikk, minimalisme, musique concrete og naturmystikk. Dette er alle elementer som føres videre på deres syvende plate. Trollebotn er i første rekke verket til vokalist Rune Flaten, selv med røtter i Seljord. Han tok med seg en blandet krets fra storbyen, blant andre Bjarne Larsen (Salvatore), Kjell Rune Jensen (DEL) og nevnte Mikalsen, til Vesleøy ute i Seljordsvannet. Her blant tusser og sjøormer ble gamle sagn funnet fram igjen og tonesatt i omgivelser som helt tydelig har påvirket det musikalske resultatet.

Låtmaterialet er i stor grad bygget på gamle historier og sagn, ikke minst basert på dikteren Jørund Telnes (1845-92) fra Seljord. Telnes står blant annet bak syklusen om kjempekaren Sterke-Nils (han som løftet steinen som i dag står ved kirken i bygda). ”Sterkenils døyr” følger hans tre siste dager:

U mein er sterk aa stor, han endaa er som høy:
Tidt fe ein liten Bjor ein kjempekar laut døy.

Flaten synger også om ”Guro Heddelid”, en av de rikeste og fagreste kvinnene i Telemark og akk så ulykkelig gift og vuggesangen ”Anna sit heime og tullar fe Baane”, begge signert Jørund Telnes. De øvrige sporene er alle tradisjonelle og lokale folkeviser, stev, skjemte- eller drikkeviser. Trollebotn er med andre solid forankret i Telemark; geografisk, historisk og musikalsk. Teksten er alle skrevet og framført på dialekt, i en noe arkaisk form, men i det informative innleggsheftet gis det oppsummeringer om innhold og bakgrunn. Det styrker inntrykket av dette er et solid og helhetlig gjennomført prosjekt.

Men Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ytterkanten av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike. Det er mystikken og overtroen i legendene og de gamle sagnene som snirkler seg fra bøkene og inn i instrumentene. Origami beveger seg ikke langs allerede utformede spor, men lager sine nye. De forsøker ikke å rocke opp folkemusikken, eller folke opp rocken, men heller å skape stemninger som kler innholdet uavhengig av genre.
Stilen er minimalistisk, intim og trolldomsbindende hypnotisk. Kompassnåla går i spinn, og jeg tenker både i retning av Tinariwens ørkenblues, Pink Floyds mest dempede øyeblikk på Pomepii og amerikansk post-rock. Det bør være unødvendig å legge til at den geografiske bindingen til Telemark dermed for lengst er oppløst, fjellheimen og det bunnløse vannet betraktes både ovenfra og innenfra.

Jeg synes nok Rune Flatens tilstedeværelse blir litt for dominerende. Han slipper ikke helt taket i musikerne, som fint kunne fått større instrumentalt spillerom. Vi bringes hele tiden tilbake til historiefortelleren, da vi av og til heller burde fått lov til å forsvinne inn i skogen for å møte Fanteguten, Haugebonden og de andre inne blant trærne. Men det sparer de til konsertene sine tenker jeg. For Trollebotn griper stillferdig tak og fører deg med inn i skogen. Skogen hvisker lydløst i mørket, det bunnløse vannet ligger urørlig og venter, månen kaster et dunkelt skjær over landet og bare tussenes tasling kan høres rundt hytteveggen.
Opprinnelig publisert på ballade.no 02.11.2007

Gabriel Fliflet: Rio Aga (NOR-CD, 2008)
Dype furer i et endeløst åkerlandskap er inngangsporten til denne platen. Det er et fint bilde, og det er et talende bilde for selve innholdet på Rio Aga. Dette er musikk som graver dypt og favner vidt. ’Musikk uten grenser’ er et noe forslitt begrep som ofte heftes til den like intetsigende termen ’verdensmusikk’. Likevel, det er det grenseløse og utforskende uoppdagede som danner grunnlaget for mye av Gabriel Fliflets virke som artist. Rio Aga er et strålende eksempel i så måte.

Fliflet har lang erfaring som musiker i grenselandet mellom norsk tradisjon og verden utenfor. Allerede midt på 70-tallet i Rimfakse, Fri Flyt, Novogorod og senere Fliflet Hamre. Han er også sentral som vert for andre artister av samme ånd i kraft av å være leder for Folkemusikklubben Columbi Egg i Bergen. Ett fast holdepunkt i hans karriere er en større grad av innflytelse fra østlige enn vestlige tradisjoner, og da særlig musikken rundt Balkan. Dette kommer til uttrykk også på Rio Aga, men her strekker furene seg enda lengre, helt til der elvene møtes og renner sammen til ett. Tore Bruvolls langstrakte gitarklanger på ”Tenkom brun” hensetter også til den amerikanske sørvestens golde sandgrunn, mens Ånon Egelands fele i ”Tenkom blå” drar oss med inn i Carter Burwells filmmusikk i Fargo. Norge, USA, Balkan. Dette er passerens punkter som denne platen slår romslige ringer rundt.

Sjantien ”Ute på havet”, med tekst av Ragnar Hovland, er en flott innledning. ’No har vi vore lenge ute på havet/ute på havet/Ja, vi har trufast fulgt vår skute/Ein gong kjem vi vel i hamn – med vår båt’ hoies det, men fast grunn skal vi ikke kjenne før platen er slutt, da vi skylles i land med det mediterende tittelkuttet. Denne gjengen tar oss nemlig ikke med langs en humpet kjerrevei. Det er de delikat bølger og finstemte vinder som fører oss videre. Det er heller ikke ekstasen eller de store emosjonelle svingninger vi utsettes for. Rio Agas stemningsbilder kommer til oss slik en dyp, rolig elv langsomt søker havet mens den drar med seg innhold fra bredden.

Vemodsstemt og lengtende er platens gjennomgående uttrykk. Slik blir en spretten reinlender (”Reinlender”) og småfyrrige ”Freidige får” mest som kontraster til hovedlinjen. For variasjonens del så er nok slike innspill et pluss, men jeg vil særlig trekke fram mer dvelende øyeblikk som de virkelig verdifulle, ”Tenkom-trilogien”, ”Eg såg det” og ”Fanavalsen” er både storslåtte og vakre.

Rio Aga er en strålende plate som ikke står utenfor, men over geografiske grenser og trange genre, for å vende tilbake til klisjebruken innledningsvis. Den sprenger seg ikke frem med brautende mine. Der den musikalske forståelse og genuine spillegleden som gjør denne til en av de flotteste så langt i år.
Opprinnelig publisert på ballade.no 29.02.2008

Valkyrien Allstars: s/t (Heilo, 2007)
Under Landskappleiken på Lillehammer i 1968 spilte spelemann Odd Bakkerud en versjon av ”Fanitullen” på hardingfele, og det på et vis som fikk en tilhører til å utbryte i vantro: ’Høyr, høyr, han spela på to felu!’ Mon hvordan vedkommende ville reagert hvis hun hadde hørt Valkyrien Allstars for førti år siden! En ting er sikkert, det har skjedd en del innen norsk folkemusikk siden den gang. Majorstuen er så langt unna dalstroka innafor som det er mulig å komme i dette landet. Rett ved landets mest trafikkerte veikryss på den pene vestkant ligger det brune vannhullet Valkyrien pub, eller Valka på folkemunne. Valka er en solid havn i dette hastige og fikse miljøet, en robust oase som åpner dørene tidlig og med tilstrekkelig takhøyde til å romme både kjente mediefolk og øltørste supere av alle slag. Og nå også en folkemusikktrio.

Valkyrien Allstars har gjort Valka til sitt stamsted, møtepunkt og øvingslokale. Litt som Valka er et utskudd på Majorstuen, så representerer trioen et unntak i norsk folkemusikk – men også en framtid. De senere år har miljøet blitt beriket av en rekke unge og uredde utøvere som våger å gå på tvers av det etablerte. Med det bidrar de til å fornye vår musikalske arv og samtidig holde den i live. Det er av uvurderlig verdi. Ikke bare har de tilhørighet i ’stor-Oslo’, trioen bestå av noe så urbant og ufolk som to bæringer! Valdrisen Ola Hilmen blir dermed den nærmeste geografiske lenken til den mest tradisjonelle delen av miljøet. Det passer i og for seg bra, for Valkyrien Allstars er på mange måter to deler modernitet/fornyelse og en del tradisjonsbærer.

Hardingfeletrioen har på relativt kort tid (de tok form i 2004) opparbeidet seg et renommé som forrykende liveartister med tilhørighet i den mer progressive delen av norsk folkemusikk. Vel fortjent mottok de Grappas debutantpris i 2006, der premien var en platekontrakt. Resultatet foreligger nå, og verken juryen, bandet selv – eller publikum for den saks skyld – trenger å skjemmes av resultatet. Tvert om, Valkyrien Allstars viser et teknisk drivende godt band, med bred genreforståelse og moderne uttrykksmåter tuftet på solide røtter.

Den britiske musikkskribenten Simon Reynolds lanserte termen post-rock en gang midt på 90-tallet, som en beskrivelse av artister som benyttet seg av ’rock instrumentation for non-rock purposes’. Noe av det samme kan overføres til Valkyrien Allstars. De bruker opprinnelige folkemusikk-instrumenter (hardingfele) til å skape musikk som ikke har så veldig mye med folkemusikk å gjøre – i hvert fall i tradisjonell forstand. Grunnlaget til mye av låtutvalget baserer seg på slåtter og stev, men trioen bruker dette mest for å søke et eget uttrykk. Skal vi våge oss på å kalle det ’etterpåfolk’?

Sammen med blant andre trommeslager Martin Langlie og bassist Magnus Larsen legger Valkyrien Allstars opp til en vital energiinnsprøytning av en plate, der rock og folkemusikk kommer hverandre i møte på et likeverdig grunnlag. De utfordrer ikke i særlig grad andre grenser, skuer ikke mot mer eksperimentelle spenningsfelt. Med Valkyrien Allstars har de mer lagt et grunnlag for noe slikt senere, de har begitt seg ut på første del av en vei som det skal bli spennende å følge fremover. Men debuten er mer enn godkjent i seg selv. Det mest ’radikale’ enkeltsporet må være Jokkes ”Hvis jeg var deg”, som kan tenkes å være en hyllest til stedet de regner som sitt annet hjem, og som en posisjonering inn mot rocken. Samtidig faller Jokkes drikkevise inn i en rekke av fyll & fanteri-låter:

”Alli meir”:
Eg er full og du er klein
Nå må vi sjå til helvete
og komme oss heim

”Fyll mitt beger på nytt”:
(oversettelse av Lord Byron)
Fyll mitt beger påny! Ti i begerets skjød
er den glede som varmer min sjel med sin glød.
Drikk meg til! – Hvem vil ikke? – Alt skifter vel brått!
Men mitt beger er trofast i vondt som i godt.

Ikke til å undres at trioen er velkommen på Valka! Men her er også Webster Lewis’ ”It’s Your Thing” og Arne Garborgs tekst ”Å gjev du batt meg”. Det er intet å si på spennvidden med andre ord. Det er kanskje et paradoks, men jeg synes faktisk trioen kommer aller best til sin rett på de mest tradisjonsnære sporene; ”Kåfjell”, ”Knepphallingen” og ”Trumpen hass Trond” har rockens glød, men på folkemusikkens prinsipper – og ikke omvendt. Jeg får tidvis en slags følelse av ’Gåte møter Lynni Treekrem’ og noe teatralsk drag på noen av de nynorske vokalsporene. Det er ikke en ettersmak som er å anbefale.

’Folkemusikken er den nye rocken’ meldes det fra utgiveren, som legger til at bunaden er borte. Det er flott at noen utfordrer det etablerte, men vel så viktig er det med unge artister som faktisk tar i bruk vårt eget tradisjonsmateriale, ser verdier i det og i tillegg evner å skape noe eget med det som utgangspunkt. Det er et kompliment som sendes udelt til denne trioen. Valkyrien Allstars har allerede blitt en salgssuksess. Det er ikke bare hyggelig for artisten alene, men hvis den fungerer som en døråpner og brobygger så har platen en verdi langt utenfor seg selv. Alt dette til tross, jeg synes det unge bandet skal få slippe å stå til ansvar for en hel musikkforms fremtid, og håper de konsentrerer seg om å utvikle seg videre med det grunnlaget de her har lagt.

Og neste gang er det bare å kjøre på mer hardingfele – trioen viser at den er både kul og rocka, og det er det gamle hedersinstrumentet som står igjen som platens virkelige vinner.
Opprinnelig publisert på ballade.no 12.10.2007

Diverse artister: Viser på vandring i Norden – Gijepa pre tradrepa an Lallaro, Dannik ta Sevedo – Songs of the Romany People in Finland, Norway and Sweden. Documentary Field Recordings from Traditional Songs to Rap (2007)

Få folkegrupper er belemret med så mange negative forestillinger som romanifolket. Helt fra de vandret inn i Europa utover i Middelalderen har de vært et jaget, utstøtt og hatet folk. Nazistene forsøkte etter beste evne å radere bort hele hopen under den andre verdenskrig, og Stalin fulgte trofast opp der Hitler mislyktes. Heller ikke vi stolte borgere av Norge har særlig grunn til å slå oss på brystet over mottagelsen romanifolket har fått i kongeriket i løpet av sine 500 år. Fyndord om integrering og mangfold får en viss ettersmak med tanke på hyggelige tiltak som passnekt og tvangssterilisering. Romanifolkets flyktige tilværelse har naturlig nok bidratt til en svak sentralmyndighet, og de har aldri hatt noen sterk samlende politisk kraft til å fronte sin sak. Fremdeles er situasjonen for denne utstøtte folkegruppen begredelig i store deler av Europa, her i Norden er de i beste fall en glemt minoritet.

Romanifolkets kultur er særegen og slitesterk, og den har overlevd alle forsøk på å utradere og kjeppjage selve folket. De siste årene har enkeltpersoner gitt romanifolket et musikalsk ansikt med appell til et bredere lag av befolkningen, som Elias og Veronica Akselsen og Laila Yrvum. Like fullt, deres musikk er lite kjent her i Norge. Med denne staselige utgivelsen er det tatt et krafttak for å endre på dette.

Samlingen av dokumentariske feltopptak fra nyere tid minner igjen om neglisjeringen av egen kulturarv her i Norge. Det er sannsynligvis flere som har førstehåndskunnskap om samlingene til Harry Lomax og Harry Smith enn om norsk tradisjonsmusikk. Appalachene er mer kjent enn Setesdal for de fleste musikkinteresserte nordmenn. Heldigvis er det ildsjeler fra flere felt som forsøker å gjøre noe med dette, blant annet ta:lik, Normann records og ikke minst Etnisk musikklubb og Arne Fredriksen. Han har tidligere stått bak fine samlinger med sjeldne opptak og obskure artister i sin vandringsserie med om romanifolket. For første gang er det nå produsert en samling med romaniartister fra Norge, Sverige og Finland.

Innholdet reflekterer vandrernes mangslungne historie, fra deres indiske røtter og egenartede språk, til ulike grener som tatere (fant, skøyere) og sigøynere. Her serveres dermed både drikkeviser, salmer, bygdeviser med mer, i et salig blandingsspråk og med et vidt geografisk og tidsmessig spenn. Men en del gjennomgående fellestrekk går igjen, ikke minst den mollstemte melankolien og den østlig pregede tonaliteten i sangen som går på tvers av landegrensene.

For dette er i første rekke en dokumentasjon av sang og sangere. Over en periode på fire år har initiativtager Arne Fredriksen arbeidet med å finne, dokumentere og sette sammen denne samlingen. Hovedfokus var denne gang på tradisjonelle romanisanger med mye bruk av egne romaniord. Utfordringene stod naturlig nok i kø i et slikt prosjekt. Avtaler måtte settes lang tid i forveien, sangerne måtte ha dagen for å kunne levere og gamle viser viste seg å ikke være nedskrevet og er i ferd med å forsvinne fra nyere generasjoners minne. Akkurat det siste får være en påminnelse om at det var på høy tid med en slik dokumentasjon. Den nære måten opptakene er utført på gir et autentisk bilde av sangtradisjonen og underbygger sangenes funksjon for fellesskapet, som samlingspunkt rundt leirbålet på campingplassen.

Den musikalske bredden kan illustreres med spennet mellom de gamle, tradisjonelle romanisangene på rene vokalspor og frem til moderne rap. ”Hårda minnen lever kvar” av Malik Faltin-Fredriksson aka Tattarprinsen står som eksempel for moderniseringen også i dette miljøet; en raplåt med urbant lydbilde, men også med den tilstedeværende melankolien og en åpen selvbevissthet rundt egen bakgrunn og sitt folks historie: ’Hårda minnen lever kvar bland et folk som har gömts nästan tömts på all sin kultur blev behandlad som odjur’.

Tattarprinsen gis god plass på CD2, og vitner om en sikkert nødvendig utviklingsprosess også på det musikalske feltet for å være relevant og levedyktig. På samme plate er det dessuten en relativt omfattende presentasjon av svenskene Lenny Lindell og Ralf Novak Rosengren, som står som mer moderne visetrubadurer i den svenske sangtradisjonen. De svenske artistenes bakgrunn er best dokumentert i innleggsboken som følger platen, og det er litt pussig at det samme ikke gjelder for de to andre landene.

Tradisjonssanger fra Finland og Norge gis størst plass på CD1. Finland i første rekke gjennom Hilja Grönfors, mens det fra norsk hold serveres viser fremført av blant andre Kent Johan Hallman, Walter og Karl Willy Johansen og Hjalmar Oliver Karlsen. Sangene deler et visst slektskap med folkemusikken, stev og skjemteviser for eksempel, men med en egenartet vri og utforming. Utvalget er kanskje ikke foretatt i kraft av at alle er like store sangere eller unike kunstnere, det sier historien dessverre lite om for de norske bidragene, men som formidlere av noe helt uforfalsket og ektefølt skinner de likevel som fortolkere av sin kulturelle historie og sitt folks bakgrunn.

Det er for øvrig en glede å meddele at innpakningen står i stil med det musikalske innholdet, noe som understreker den dokumentariske verdien av denne utgivelsen. I tider hvor ulovlig nedlastning stikker kjepper i hjulene for selskapene, må noe av løsningen være å presentere utgivelser i en form som innbyr til kjøp og bevaring. Med unntak av noe svak billedbruk bør denne boksen i bokformat tilfredsstille alle behov for den dedikerte platesamler og fornemme estetiker. Dette er en nødvendig utgivelse fra vår egen kulturarv som for mange nok vil fremstå som både fremmed og ukjent men som ikke desto mindre er en del av vår egen.

Opprinnelig publisert på ballade.no 07.12.2007, og gjengitt her med velvillig tillatelse.

Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s