97. Lula Côrtes E Zé Ramalho: Paêbirú (Shadoks, 1975/2005)

Lula Côrtes E Zé Ramalho: “Trilha De Sumé” Lula Côrtes og Zé Ramalho er brassemusikkens svar på Garrincha og Pelé. Zé Ramalho har med årene blitt en stor og anerkjent popstjerne i hjemlandet, Lula Côrtes mer obskur i det brede lag. Men sammen var de et kunstnerisk fyrverkeri av lettbent psykedelia, jazza driblinger og akustisk eleganse. Paêbirú har – i likhet med flere album på denne listen – status som en “lost classic”. Førsteopplaget ble ødelagt i en ulykke, og samlere har saget av seg lem for å skaffe seg et eks. Etter at Shadoks reutga den 30 år senere har den også blitt tilgjengelig for oss vanlig dødelige.

Paêbirú er jungelmusikk, bokstavelig talt. Den suger i seg næring fra en rekke kilder, blomstrer ut i fargerike sekvenser og skjuler en del usynlig mystikk under sitt grønne teppe. Ikke minst flyter den uanstrengt unna de fleste genrekarakteristikker. Med sin konseptuelle fremstilling av de fire elementene, frihetssøkende jamming og rom for underlige låtvendinger har den klar 70-tallsvibb – enten de kommer ut i form av kraftfulle utblåsninger eller som frika folklåter med håndtrommer og vokalchanting. Med den tropiske touchen som bonus fanger Paêbirú inn mye av trenden som de siste års mest frampå artister har forsøkt å fange.

98. The Frogs: It’s Only Right And Natural (Homestead, 1989)

The Frogs: “Homos” Milwaukee-bandet The Frogs’ hjemmelagde innspillinger med satiriske homolåter var aldri tiltenkt et større marked. Men det var nettopp disse opptakene der de skrullet rundt på kjøkkenet Homestead Records ville utgi. Låter som “Men (Come on Men)”, “Dykes Are We” og “Been a Month Since I Had a Man” dekker mye av innholdet på en plate som balanserer mellom infantil humor og øyeblikk av skapskodd vidd. Deres omgang med vulgariteter og tabuer ertet på seg den kristne høyresiden og skapte kontroverser i mange kretser: Var de homser eller homofober, drev de med samfunnssatire eller var det bare kødd (no pun intented). Homestead slang seg på og proklamerte at The Frogs var ledere i en “new gay supremacy movement”. Mer beslektet med Ween enn Turboneger i deres denimperiode, It’s Only Right And Natural er ikke så mye å bli hverken provosert over eller bergatt av i dag, men på sitt beste er dette skeiv (pun intented) og catchy pop, tidvis bare småsurt lofi-surr. Det ligger en slags sjarme også der.

Brødrene Flemion som utgjorde The Frogs ble senere kompiser med blant andre Smashing Pumpkins og Pearl Jam, og It’s Only Right And Natural har med årene fått stadig større kultstempel. En plate som åpner med linjene “I’ve got drugs that’ll blow your mind tonight” kan da heller ikke trå særlig feil.

99. Henry Flynt & The Insurrections: I Don’t Wanna (Locust, 1966/2004)

Henry Flynt & The Insurrections: “Uncle Sam Do” Henry Flynt er en kompleks karakter. Musiker, kusntner og filosof, skolert fiolinist, inspirert av John Coltrane og Robert Johnson. Sørstatsmann med dype hillbillly-fascinasjoner, kulturelt hjemhørende i New Yorks avantgarde-scene fra tidlig på 60-tallet. Han spilte med Yoko Ono, Velvet Underground og LaMonte Young, var sentral i loftsbevegelsen med Tony Conrad og Charlemagne Palestine, og kunne kanskje spilt en sentral rolle i rockens utvikling om han hadde ønsket det annerledes. Som for eksempel at I Don’t Wanna hadde blitt utgitt etter innspillingen i 1966.

Etter noen gitartimer med Lou Reed stablet Flynt på beina et slags protestband sammen med trommis og kunstervenn Walter De Maria, der både New Yorks Fluxus-krets og sørstatenes musikalske røtter ble sidestilt i en hamrende miks av hillbilly bluegrass og frirock. På I Don’t Wanna, hvor duoen var utvidet med bass og orgel, framstår Henry Flynt & The Insurrections, med Julian Copes blomstrende ord: “Spangly and disorientating guitar licks and tumultuous Reedian rhythm playing came on like Armand Schaubroeck’s Churchmice playing frenetic Bulgarian wedding music, or John Fahey as fed through the Boards of Canada filter.” Resultatet ble protopunk lenge før begrepet hadde noen som helst betydning, men I Don’t Wanna har etter en lagringsperiode på nesten 40 år holdt seg langt bedre enn de fleste innen den sjangeren.

Farvel Magnolia: Jason Molina 1972-2013

All the good things
Are asleep in the human world
It’s made more room
For the dark to walk around
My heart is sick and i didn’t make it out

Da vi startet groove.no i 2001 var Jason Molina en direkte årsak til at jeg gikk inn i oppgaven som musikkredaktør med stor virketrang. Det hele startet noen år tidligere, jula 1998 var det vel. Jeg fant meg selv naglet til en seng i et hotellrom uten utsikt et sted i London med Songs: Ohias Impala på øret. Den var kjøpt på ren impuls bare noen timer tidligere, og her lå jeg nærmest ute av stand til å puste. Noe så nakent, uendelig trist og inderlig vakkert hadde jeg da aldri hørt før. Dette var musikk som umiddelbart grep tak, musikk som skulle følge meg tett de neste 15 årene – og resten av livet.

Opplevelsen av å høre noe som virker totalt overmannende er følelsen vi higer etter, vi som bruker store deler av våre liv til å høre på musikk. Den flammende følelsen som griper oss så ofte i barndom og i tenårene, og som tennes sjeldnere og sjeldnere utover i livet i takt med metthet og kynisme. Når det så skjer, er det en påminnelse om at flammen fremdeles er der. Og ingen kunne helle bensin på glørne slik Jason Molina kunne. Det var denne følelsen jeg ville formidle med groove.no. Det var denne musikken jeg ville at også andre skulle ta del i.

Han gjorde det lett for oss. For Impala ble ikke hans beste plate, selv om den fremdeles har en spesiell plass i mitt hjerte. Under artistnavnet Songs: Ohia startet Molina sin karriere med spartansk lo-fi, spøkelsesaktig insisterende som om låtene kom fra et sted langt borte fra, laget for lenge lenge siden. Han hevet seg tidlig ut av sin egen samtid, og etablerte noe som bare var hans eget. Hans blikk var sjelden vendt mot lyset. Det var mørke, mørke og det var mørke. Men aldri ble hans klagesanger platte eller konstruerte. De kom alltid direkte fra hjertet, var aldri uvesentlige og tekstene, de svidde seg rett inn i huden. Tekstene ja, hvem har egentlig skrevet sterkere låttekster enn Jason Molina på 2000-tallet?

Why put a new address on the same old loneliness
Everybody knows where that is
We built that house of his
And when he’s not home
Someone else you know always is
If Heaven’s really coming back
I hope it has a heart attack

Han hamret inn hver linje som om det skulle stå om livet. Kanskje det gjorde nettopp det. Hans lyriske univers var billedrikt, og det gikk en rød tråd gjennom hele hans virke. Hvem kunne sette ord på de mørkere sidene av livet som Jason Molina. Hvordan blir de å høre på nå som han selv har blitt en av skyggene han synger om. Ingen kunne skrive tekster som Jason Molina, jeg finner det mest nærliggende å bringe inn poesien til vår egen Tor Jonsson som en åndelig bror, her fra ”Einsemda”:

Dette; å stå åleine
midt i verd så grenselaust rik
er som leva livet
i lag med sitt eige lik
(..)
Eg høyrar en hund som yler
Ein stad i den månljose natt.
Eg ventar ei som eg aldri møtte
skal kom att.

Jason Molinas grep om den amerikanske musikktradisjonen var dypt rotfestet, både i blues og country, og den var rotfestet i de blekere delene av landskapet rundt De Store Sjøene, rustbeltet, der han selv kom fra. Slik ble hans personlige demoner en del av det geografiske landskapet han kjente så godt. Han så de nedlagte fabrikkene, de trøstesløse byene, åndet lukten av diesel og eimen av håpløshet. Der var stjerner, men aldri sol. Han vandret om natten og han skrev for natten. Med Ghost Tropic i 2000 gikk han så langt inn i den som noe menneske kan komme.

Med Didn’t It Rain to år senere og Songs:Ohias siste album, Magnolia Electric Co. i 2003 vendte seg gradvis mot et fyldigere og mer bandorientert uttrykk. Med sine triste øyne og unnselige vesen ble Molina bandleder for gjeng røslige skjeggebamser som presterte noe av den mest brennende rocken gjennom hele 2000-tallet. Kombinasjonen av grovkornede gitarer og finmaskede tekster, blåsnipp- og rullingsrock krysset med et følsomt sinn la veien åpen. Men særlig store ble de aldri, i hvert fall ikke så store som de hadde fortjent.

I didn’t know how blue I’d get
I didn’t know how I’d get blamed for it
I didn’t choose to go down this road
No one chooses to be sick

Etter Josephine i 2009 ble det så stille. Og det ble stille. Så kom foruroligende meldinger om innleggelse, om sykdom. Penger ble samlet inn. En melding om at det gikk bedre. ‘Keep the lamps trimmed and burning!’ sa han. Og så, en melding om at det var over.

Og så var det over.

I en tid der all musikk er tilgjengelig over alt hele tiden, der alt lett kan flyte over i hverandre som skodde er det viktigere enn noensinne med fyrtårn, noen musikalske ankre å alltid kunne vende tilbake. For meg har det vært Jason Molina siden vinteren 1998. Jeg undres hvem som nå skal tenne flammen, hvem som skal ‘keep the lamps burning’.

Nesten hver eneste tekstlinje til Jason Molina kunne vært hugget inn for gravsteinen. Jeg velger meg dette, fra mannen som gikk ‘down the wrong road both ways’:

”Some of us only lose the dark to get lost in darkness”.

Så, hvil i fred Jason Molina. Takk for følget.

Først publisert på groove.no 19.03.13

100. Joe Meek: I Hear A New World (Triumph, 1960/1991)

Joe Meek: “I Hear A New World”
Denne er ganske langt ute i 2011, så hvordan hørtes det egentlig ut for folk i 1960? Det er det ikke mange som kan gi noe svar på, for I Hear A New World ble trukket tilbake fra markedet, en EP ble utgitt i mikro-opplag i stedet og hele utgivelsen ble ikke allmennt tilgjengelig før i CD-alderen. Kanskje like greit, for Joe Meeks forsøk på gjenskape musikk fra livet på månen er space age sci-fi av en annen verden som nok ville ha virket høyst forstyrrende i samtiden, men som i ettertid har en nærmest sjarmerende retro-futuristisk stemning.

Åpningssporet og tittelkuttet er en slags knitrende bossa med Snipp & Snapp-vokal, her er også skeiv Hawaii-musikk, sprø skiffle, småsure surftoner og ikke minst framtidsrettet produksjonsteknologi, med hjemmemekka elektroniske effekter og kreative lydkilder (toalettspyling, kortslutning, sugerør) som i 1960 må omtales som avantgarde.

Joe Meek, eksentriker, tonedøv, visjonær produsent og det meste, svant hen i paranoia etter dette prosjektet, som i ettertid framstår som et underlig mesterverk. Eller et mesterlig underverk.

Lift To Experience: The Texas-Jerusalem Crossroads (Bella Union, 2001)

Son of a preacher, man
Nederst på denne platen står det med liten skrift: “Ladies and Gentlemen We Are Playing With One Guitar”, nesten som Spiritualized kalte sin psykedeliske støytrip Ladies and Gentlemen We Are Floating In Space (1997). Det er neppe tilfeldig, for Lift To Experience kan tidvis minne om britenes svevende dronerock. Men de er også langt mer, først og fremst vokalist og gitarist Josh T. Pearson.

Han er fra Denton, Texas, er sønn av en nyfrelst kristen predikant (“the fire and brimstone kind”) og skal ifølge mytene ha oppdaget rocken med U2s “Sunday Bloody Sunday”. Denne kombinasjonen av sterk religiøs oppfostring og britisk rock må ha vært skjellsettende for unge Pears, mannen med tidenes smaleste cowboyhatt og vestens videste bakkenbarter. Han vendte seg bort fra himmelen den dagen, og inn i et annet ormbol. For ordens skyld: De to andre i trioen ser også ut til å være hentet fra programmet Americas Most Wanted, og både herrene Young og Browning kommer fra predikantfamilier – “they preach the gospel, we play the devil’s music…”

Etter dette småskumle førsteinntrykket skjuler det seg overraskende nok en følsom og tidvis vakker plate. Det er ikke vanlig kost å smelle til med en dobbelskive som første signal til verden, men så er da disse fra Texas, hvor alt er litt større enn livet. I tillegg har de mye på hjertet. Det meste handler om hjemstaten og himmelen, gjerne i samme åndedrag og med en vokal som minner en del om far & sønn Buckley. Pearson selv har sagt at The Texas-JerUSAlem Crossroads er en konseptplate som handler om verdens undergang der Texas er det lovede land!

En bemerkelsesverdig debut har det i hvert fall blitt. I intro-låten “Just As Was Told” snakkesynges det om den gangen herrens engel kom ned til Texas og henvendte seg til “three Texas boys busy minding their own bidnis..” Inn ruller så kavaleriet av en gitarlyd som vrenges inntil platen avsluttes med gallopperende tempo en drøy time senere. På “These Are The Days” unner de seg også litt selvskryt: “We’re the best band in the whole wide world/and Texas is the reason…”

Litt variasjon med en countryinspirert melodi og litt gospel til tross, Lift To Experience ligger nærmere britiske støyrockere som My Bloody Valentine enn Hank Williams. Låtene er ikke skrevet i tradisjonell vers/refereng stil, men mer som fortellinger, og uten sammenligning forøvrig klarer bandet å skape en undergangsstemning på linje med Godspeed You Black Emperor! Dermed er ikke dette en umiddelbar lytteropplevelse, men mer en plate å vokse på. Jeg har ikke helt sett lyset ennå, men det kommer kanskje.

Først publisert på groove.no 01.08.2001

Fonal Records: Fine finner


Es: A Love Cycle (2001)
“Twenty-Five Twenty-Five”

Kjærlighetssyklus over tre platespillere
Es er artistnavnet til Sami Sänpäkkilä med bosted i Tampere, Finland. A Love Cycle er hans andre album, opprinnelig fra 2001, nå reutgitt med ett bonusspor. 

Selv om denne ikke tangerer senere fremstøt som Kaikkeuden Kauneus Ja Käsittämättömyys (2004) og den smått fabelaktige doble LP’en Sateenkaarisuudelma fra 2005, så gir den et godt bilde på Sänpäkkiläs musikalske grunntanke og ikke minst et lite innblikk inn i Fonals egenartede katalog.

Sänpäkkilä driver selv lille Fonal records, som på kort tid har markert seg som en av Skandinavias aller beste etiketter. Islaja, Kemialliset Ystävät og Paavoharju er blant navnene som har satt finsk musikk på det lille kartet, takket være originale toner bestående av mye hjemmelaget elektronika, leketøyspop og avantfolk. Es ligger nær selskapets kjerneuttrykk med sin organiske form for elektronika utført med relativt enkle virkemidler. 

A Love Cycle er konstruert stort sett ved hjelp av tre gamle platespillere kjøpt på loppemarked for småslanter. Sammen med plateopptak/samples og litt barneaktig nynning fra Elissa Mättänänen har Es formet en kjærlighetssyklus i den melankolske minimalismens tegn. De loop-baserte lydcollagene vever hypnotisk drømmende mønstre og den knitrende atmosfæren blåser nostalgisk varme inn i et arktisk vinterlandskap. 

Fans av Fennesz, Philip Jeck og Christian Marclay bør være spesielt observante, men A Love Cycle går ut til alle som bare er en smule interessert i moderne skandinavisk musikk.
Først publisert på groove.no 8/10-2006

Es: Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys (2004)
“Aavehuminaa (Katjalle)”
Kjølig varme
Fonal Records byr på en bred musikalsk meny av leketøyspop, hjemmebrent avantfolk og generelt underfundige toner pakket inn i et apetittvekkende design. Hovedpersonen selv, Sami Sänpäkkilä, har også sin egen musikalske ventil, soloprosjektet Es (Experimental Songcycles).

Hans tredje skive Kaikkeuden Kauneus Ja Käsittämättömyys består av innspillinger fra perioden 2001-2003, utgitt i samarbeid med belgiske K-raa-k records og inkluderer flere personer i kretsen rundt Fonal. Sänpäkkilä har uttrykt interesse for både minimalister som Steve Reich og moderne komponister som Arvo Pärt, og denne retningen er styrende for uttrykket til Es. For norske ører vil det ikke virke fremmed å nevne Deathprod i samme åndedrag, for eksempel kan “Huumaava Ikuisuus” minne om en del eldre stykker av nordmannen. Musikalsk kan vi gjerne plassere platen med det skrekkelig lange navnet innen eksperimentell minimalisme/ambient eller frifolk. Es trekker en tråd fra Erik Saties enkle pianosonater, gjennom tidlige minimalister (Eno kan nevnes), 70-talls psych/kraut til modernister som Jeck, Oval og Fennesz. 

En del av det som har blitt Sänpäkkiläs kjennemerker utnyttes på glitrende vis; knitter, droner, loops, den eteriske bruken av kvinnevokal og vekslingen mellom feltopptak, musique concrete og glitch, og ikke minst de mange ulike instrumenter av både akustisk og elektronisk sort bindes tankefullt og helhetlig sammen. Dette er en plate med umiddelbar tiltrekningskraft og en langvarig holdbarhet, med vakre melodier og skjønnsomme detaljer.



Kaikkeuden Kauneus... åpner på mest mulig sakralt vis med en minuttlang katedralsk vokalsnutt bestående av ordene: “Surullisille, masentuneille, unettomille, turhautuneille, pelokkaille, yksinäisille…” (Og det skal bety noe sånt som: “For de sørgende, for de deprimerte, for de gærne, for de bortkomne, for de skrekkelige, for de ensomme”). 

Det er en invitasjon som går ut til oss alle, og som danner grunnlaget for resten av innholdet og stemningen som er rådende her. Dette er ingen lykkepille av en skive, men den har en legende virkning som slett ikke etterlater lytteren i dårlig humør. Den har en kjølig eleganse, men er varm på bunnen. Åpningen etterfølges av en jevnkort instrumental av statisk sus og truende begravelsestrommer. Den stoiske rytmen på “Hamuavia” overføres til mektige “Pehemä Iho”, et dunkelt stykke musikk med en himmelsendt kvinnelig vokal, piano, saksofon og bølgeskvulp. Enda bedre er ambiente “Huumaava Ikuisuus” hvor strykere og et melankolsk piano gir liv til det dronebelagte teppet. En fantastisk gotisk messe av et finsk vinterdrapert landskap med temperaturen på nullpunktet. “Sädekellot” smelter all kulde, med fuglesang, harper og el-piano, som de siste par minuttene brytes opp av loops og bjeller som bringer oss godt ut på bondelandet med strå i kjeften og kuer rautende rundt oss. Mer magi på “Sadelpäivät”; rennende vann, kirkebjeller, baklengse loops og drømmende kvinnestemmer som flyter rundt hodene våre. 

Det siste kvarteret er fantastisk. Først med “Aavehuminaa (Katjalle)” som kan minne litt om Popul Vuh/Pompeii-æra Floyd (jeg venter nesten på at bjellene fra Shine On… skal bryte frem!), en stemme som hvisker noen hemmeligheter til oss og et sirenekor som frakter oss opp i himmelen. Gåsehudfremkallende! Tittelkuttet er snaut 10 minutter langt, og åpner med et kraftig kirkeorgel, den alvorlig lydende fortellerstemmen til Ville Leinonen kommer inn, etterhvert samples stemmen hans sammen til en melodiøs vev av hellige tråder og tidløs skjønnhet – akkurat som hele denne platen er laget. 

Es/Sami Sänpäkkilä viser her til fulle sine egenskaper som lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige.

I et program på Svensk TV2 (november, 05) ble Fonal sammenlignet med svenske Häpna, om ikke musikalsk så med den elegante stilistiske likheten. Svenskene trakk også frem Björk som en foregangskvinne innen et mer typisk nordisk uttrykk, som i mindre grad støtter seg på den anglo-amerikanske kulturarven vi er så stolte av her i Norge. Deres samtale var basert ut fra et program om Islaja, men kan også overføres til Es. Vi har for få slike artister i Norge, som evner å spille på vår kulturarv eller egenart, som kan gripe tak i noe fra våre nordlige stjernehimmel og omgjøre det til noe nyskapende og eget.
Først publisert på groove.no 13/11-2005

Paavoharju: Yhä Hämärää (2005)
“Kuu Lohduttaa Huolestuneita”

Siste tango i Savonlinna
I Savonlinna, Finland sitter en 6-7 mennesker samlet rundt en gammel radio. Hver gang de skrur den på kommer sprukken musikk ut av høyttaleren; hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt. De bryr seg kanskje ikke så mye om hva som er hipt eller pop i resten av verden, de hører på sin gamle radio og de lager musikk som ikke høres ut som så mye annet. Lauri Ainala synger med en vuggende, drømmende røst, på finsk, og jeg har ingen anelse om hva hun synger om. Med en stemme som er en blanding av CocoRosie, Kate Bush, Björk, Elizabeth Frazer, en finsk nattklubbsangerinne og en japansk geisha gir hun Paavoharju et mer enn yndig uttrykk, som danser mystisk og umerkelig mellom de instrumentale delene av platen. 

Her er bølgeskvulp og vindsus, collage-oppsatte popkunstverk, svevende atmosfæriske psych-stemninger, gamle folkmelodier, akustiske gitarer og fuzz, trommemaskiner og fuglekvitter, billige synther og gamle tv-spill, melankolske familiebilder fra en svunnen tid og høyreist furuskog så langt øyet kan se.

“Syvyys” er et godt eksempel på deres eklektiske stil, en låt som blander Amiga og natur, “Stairway to Heavens” gitarlinjer med en folkesangerinne fra orienten. Samme grepet gjentas med stort hell på nydelige “Ilmaa Virtaa” – statisk radiostøy og vakker sirenesang har sjelden virket som to så naturlige aspekter på samme låt. Snålt, vakkert og rart, altså. Noe av dette faller bort når andre overtar mikrofonen på de siste to-tre sporene, og “Kuljin Kauas” gir bandet et noe mer ordinært lo-fi/ifolkprog-preg. Men det varer ikke så lenge, Paavoharju dveler ikke nevneverdig over ett og samme tema. På “On Yhä Hämärää” hengir de seg mer til rendyrket ambient knitter, mens de på “Musta Katu” høres ut som et allsangvennlig reggaeband som har forvillet seg inn på en sliten tangoklubb i Pöllänlahti!

Det kunne vært spennende å hørt Paavoharju spille inn en plate under mer storslagne forhold, for de har et potensiale som jeg tror ville vært tjenelig med det. På den annen side er jo dette “simple” lydbildet et sentralt element i deres uttrykk. Det er også verd å nevne at selv om Paavoharju ikke er enkle å sette i bås, og flyter langs mange ulike odder, så er det en rød tråd som går igjen over hele Yhä Hämärää, og som gjør platen til en sammenhengende drøm fra de finske skoger. 

Finland er bare et steinkast unna, men Paavoharju får meg til å tenke at landet er oss så ufattelig fjernt og fremmed, og Yhä Hämärää er en plate som viser at deres øyne oftere enn våre rettes mot andre deler av verden når popmusikk skal lages.
Først publisert på groove.no 19/10-2005

Islaja: Palaa Aurinkoon (2005)
“Uni Pöllönä Olemisesta”

Hun kom til meg i en drøm
Islaja er tumleplassen til Merja Kekkonen, der hun viser en mer “naivistisk” side av seg selv og en mer hjemmegjort nysgjerrighet enn med andre band hun er involvert (Avarus, Kemialliset Ystävät). I 2004 debuterte hun med Meritie, som jeg i skrivende stund ikke har hørt. 

Palaa Aurinkoon er spilt inn i Glasgow, og bygget opp med enkel, variert instrumentbruk der Kekkonen selv spiller på det meste. Med sin luftige stemme i sentrum har hun skapt en plate som spiller på to registre: En del florlett, mystisk drømmepop og en del som følger en noe mer improvisert tilnærming preget av oppløste melodier og friere former. Jeg setter pris på Islajas minimalistiske stil, som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. 

Platen åpner med noe som høres ut som en bønn og den slutter med en bønn (“Rukous”), der skranglende bjeller og kirkeorgel lager en sakral ramme til resten av platen. På “Rohkaisulaulu” hviskesynger Kekkonen som en engel, sammen med atonal akustisk gitardrodling skapes et merkelig paradoks. Men dette er et av Islajas kjennemerker: Enten det spilles på strenger eller andre ting, så går det litt på bikk. Musikken er ikke sammensveiset av kraftig materiale, og hele platen preges av et litt skeivt uttrykk enten tonene formes ut av glass, bjeller, leker eller tangenter. Ustemte strenger og usynkroniserte rytmer bidrar til at man noe forenklet kan høre Palaa Aurinkoon som en blanding av The Shaggs og CocoRosie.

Ikke alt er like magisk som “Uni Pöllönä Olemisesta”, der Islaja nesten høres ut som en Devendra Banhart komme ut av den finske urskogen, og hvor det åndelige aspektet over musikken virkelig kommer til sin rett. Spennet strekker seg fra platens kanskje vakreste, mildt psykedeliske “Sateen Tullessa” til tittelkuttet, der orgel, melodica og tilfeldige bjeller blander seg med ivrig klapping. Islaja blir mindre umiddelbar når melodiene uteblir, som på “Haaveilija”, og ustemte gitarer eller småsur harmonium får dominere. Det er likevel viktig å få frem at til tross for denne hanglete spillestilen, så er det i første rekke spontaniteten og nysgjerrigheten som står i fokus. Islaja blir aldri “ufrivillig morsom” eller tilgjort “rar”. Til det er det en styrke og indre kraft som bærer låtene hennes, og ikke minst et spenn i vokalen som bringer meg stadig tilbake til denne platen og avdekker ny substans. 

Løst sammenbundet og løst fremført – men likevel er det en form for overordnet regi som knytter Palaa Aurinkoon sammen til et hele. Har du sansen for det primitive og organiske – og ikke minst vakre – så gjør du deg kjent med Palaa Aurinkoon. Det er en slik plate du ikke snubler borti altfor ofte.
Først publisert på groove.no 6/11-2005

Paavoharju: Laulu Laakson Kukista (2008)
“Italialaisella Laivalla”


Gulnede lydbilder
Paavoharjus Yhä Hämärää (2005) var blant det årets mest oppmuntrende utgivelser. Her hadde vi med et band å gjøre som faktisk ikke hørtes ut som noen andre – uten at det virket som de engang forsøkte å skille seg ut. Deres originalitet var liksom naturgitt, deres tiltrekningskraft nærmest magisk. 

Laulu Laakson Kukista gjør lite for å oppheve den eventyraktige magien de skapte på Yhä Hämärää. Igjen er det bare å la bandet trekke forhenget til side og for oss utenfor å bli med inn i en annen verden for en stakket stund. Dette skyldes ikke bare det finske språket, men det bidrar til å underbygge stemningen som skapes her. Både ordene, klangen og måten det synges på kan minne om østlige sangtradisjoner. Laulu Laakson Kukista blir dermed litt som å sette på en komprimert utgave noen gamle Victrola-opptak med kinesisk buddhist-chanting, greske tragedier og persisk populærmusikk fra 30-tallet som noen av ingrediensene. 

Det “fremmede” og gåtefulle elementet fargelegges ytterligere av instrumenteringen; dels akustisk, dels elektronisk, bestående av mye hengende klanger, vevre droner og tilsynelatende gamle, knitrende feltopptak forlater Paavoharju oss aldri alene på deres side av verden. Alt er sobert og nærmest drømmeaktig fremført, ingenting rister oss ut av illusjonen de bygger opp for oss.

Men det skal sies; det er rom for meget her: Melodier som kunne passet på en finsk veikro en ensom natt langs landeveien (“Italialaisella Laivalla”), ekko fra et diskotek nedlagt en gang på midten av 80-tallet (“Kevätrumpu, Uskallan”) eller en siste tango i furuskogen før morgensolen blinker over åskammen (“Tyttö Tanssii”). Det er som om de kaster noen gløtt inn i vår side, super i seg noen inntrykk, og lukker døren igjen. De mest fascinerende øyeblikkene kommer for meg i de mer fritthengende og abstrakte sekvensene av dette herlige maskeradeballet. 

”Legg øret inn til sveivegrammofonen” er det som de sier. “Legg øret inntil, lukk øynene og lytt. Se de gamle bildene på veggen i ditt hode. Se de blir levende. Hør stemmene deres. De har noe å si til deg.”
Først publisert på groove.no 6/7-2008

Div. artister: Summer And Smiles Of Finland (2006)
Kiila: “Auringonlunta”

Kiitos, Finland. Kiitos, Fonal
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orientere seg i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler. 

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer And Smiles Of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor. 

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp. 

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer And Smiles Of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken.

Utdrag fra omtale, først publisert på groove.no 2/3-2006

Kemialliset Ystävät: Kemialliset Ystävät (2007)
“Lentävät Sudet”

Lysmusikk
Omslaget på denne platen viser en steintrapp som fører opp et fjell, mot solnedgangen. I bakgrunnen er det mulig å skimte furuskog og et stille vann. Et tilsynelatende harmonisk bilde, hadde det ikke vært for de røde nettingkreasjonene som henger helt i forgrunnen. Disse signaliserer kanskje noe rituelt, er det en hedensk kult som har vært her, hvem har hengt opp disse greiene? Er det Kemialliset Ystävät som har travet opp denne trappen, og i så fall hva i huleste driver de med der oppe på toppen?

Mange spørsmål melder seg. Vi går etter.

Jo da, her er de, hele bølingen. 10-15 stykker til sammen. Noen kjenner vi fra før; Jan Anderzén er naturligvis et midtpunkt slik han har vært det i over 10 år. Sami Sänpäkkilä (Fonal, Es) er med, Merja Kokkonen (Islaja) likeså. Her er de gamle “kjemiske vennene”, og noen nye. Og så visst er det et slags rituale de koker sammen denne finske sommerkvelden. Et skikkelig rabalder er det.

Kemialliset Ystäväts selvtitulerte plate er noe helt for seg selv, også sett i sammenheng med Fonals øvrige utgivelser. Jan Anderzén sier selv i forbindelse med denne platen at: “Sunlight is the most common of all demons and I’ve let it inside”. 

Welcome to the sun, med andre ord. Dette er et solfylt kaleidoskop som aldri står i ro. I bildet faller mange inntrykk sammen, toner av folk, psykedelia, frijazz, krautrock, østlige toner og tribal chanting blandes, og danner nye. Det er et fortettet lydbilde over hele platen, som om den lever sitt eget liv. Det er en underliggende organisk stemning her, musikken nærmest kryper og kravler rundt oss hele tiden. Uventede strukturer, strukturløse formasjoner og tilfeldige innfall fyller ørene. Kemialliset Ystävät fanger slik mye av hele essensen i Fonal; en kollektiv enhet som higer etter høyere makter, et uttrykk som strekker seg utenfor kategorisering, en følelse naturens krefter i samspill med en sterk human tilstedeværelse.

Ralf Normaali kaller dette for “valon musiikki” – “music of light” – i sine liner notes, der han mener at Anderzén intet mindre enn “is recreating the structural integrity and harmony of the Universe” og at bandet “reveal the work of the Creator in all its impurity”. 

Phew, store ord, men til tider er det vanskelig å ikke la seg bringe opp på et høyere plan, for i sine beste øyeblikk strekker denne musikken seg høyt til himmels, graver dypt ned i jorda og søker langt utenfor vår verden. På en gang. 

Og noen ganger blir det mest tøv.
Først publisert på groove.no 21/8-2007



Es/Sami Sänpäkkilä: Early Filmworks 1996 – 2006 (2006)
Sänpäkkilas verden
Denne samlingen fra Fonal-sjef Sami Sänpäkkila gir oss et verdifullt innblikk i hans artistiske visjoner, både som filmskaper og som musiker. Early Filmworks 1996 to 2006 består av 6 kortfilmer og 6 musikkvideoer, og den anbefales på det varmeste både for allerede svorne Fonal-fans, så vel til de som er generelt interessert i eksperimentell musikk og filmkunst. 

Sänpäkkilas kortfilmer er nært knyttet til hans musikk, og med to unntak er alle akkompagnert av hans egen musikk gjennom soloprosjektet Es. Korte “Plantage Midden Laan” er helt stille, mens “Kubistisia Kukkia Liikkeessa” er en dansefilm med musikk av Mozart. Filmene er skutt på 16 mm eller med Super 8, og reflekterer et klart forhold mellom lyd og filmatisk visjon: Repetitive, nesten trance-sckapende, laget med et åpent sinn til gitte konvensjoner. Dels mystiske, dels gjenkjennende, og nesten alltid fascinerende. 

De fem første filmene er lenket sammen gjennom ulike temaer som utforskes på forskjellig vis; løpere, hoppere, ødeleggere (kanskje et nikk til Graham Greene her?), dansere og de sovende. Disse utforsker et slags samkvem mellom natur og menneske. Dette er et velkjent tema for Sänpäkkila, både i musikk og film, enten vi tas med ut i vinterskogen, inn til byen eller opp i sengen.

Musikkvideoene følger i hovedsak samme spor, men med ulik musikk naturligvis: Islaja, Tv-resistori, Office Building, Es og Circle. Igjen går vi inn i Sänpäkkila merksnodige verden, der en ganske ordinær – dog meget fengende – gruppe som Office Building nærmest blir malplassert. Verden som vi ser den blir snudd litt på hodet gjennom Sänpäkkilas øyne, og det er et signal om at vi møter en sann kunstner. Jonni Roos som har skrevet fine liner notes til denne utgivelsen griper tak i noe av det samme, og sier blant annet: 

”As an artist, Sänpäkkila is someone who transcends conventional bondaries: film, music and visual art each vie for his attention. In fact, these separate areas are integrated in his work to such an extent that he could with equal justification be considered a visual artist, a filmmaker or a musician”.

Early Filmworks får vi altså en smak av hele hans kunstneriske virke, og etter mitt skjønn plasserer han seg med dette langt oppe blant unge nordiske kunstnere. For mange er dette allerede velkjent, for tvilerne kan disse filmene bidra til å overbevise om nettopp det.
Bjørn Hammershaug

Joanna Newsom: Ys (Drag City, 2006)

Det er et ambisiøst verk hun har anlagt bestående av fem lange komposisjoner bundet sammen under Van Dyke Parks’ orkesterledelse og bearbeidet av teknikere som Steve Albini og Jim O’Rourke. Parks er kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på hans Smile-prosjekt midt på 60-talletog ikke minst for sin storslåtte debutplate Song Cycle i 1968 der han satte store deler av det 20. århundrets amerikanske musikktradisjoner inn i en mer moderne, psykedelisk kontekst.

Ys er en lignende sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende for Joanna Newsom legger opp til og lykkes med langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et ’vanskelig’ album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram medet lekent ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk – hvert spor sprudler av undring blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft.

Hun finner seg godt til rette ved siden av Kate Bush og Björk som også er to relevante musikalske naboer. Som utdannet harpist gjør hun det naturlig å minnes navn som Alice Coltrane og Zeena Parkins som begge deler noe av den musikalsk frie stilen til Newsom.

Sammen med Josephine Fosters ferske A Wolf In Sheep’s Clothing har to av damene rundt Devendra Banharts krets i år vist at det er mulig å stake ut en ny kurs fra amerikansk folk over mot mer klassisk eleganse. I korthet: Ys er en fantastisk plate.
Publisert i Dagsavisen, 7/11-2006