59. Beat Happening: s/t (K, 1985)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Beat Happening: “I Love You”

Ikke kunne han synge, ikke kunne de spille og debutskiva er i det hele tatt en ganske så spinkel og skranglete affære. Men få band skulle få like stor påvirkningskraft på indiemusikken utover på 80-tallet som Beat Happening. Som venner av Greg Sage fra The Wipers ble trioen – bestående av Calvin Johnson, Heather Lewis og Bret Lunsford, raskt en del av punk-miljøet i USA. Men selv om Beat Happening delte en felles gjør-det-sjøl holdningen, hadde de en annen agenda.

De bidro først og fremst til å definere og sementere lo-fi som selvvalgt disiplin og naivisme som opphøyd uttrykksform. Med troskap til primitivisme, minimalisme og naivisme skranglet de i vei, uvørent og løst, med Calvin Johnsons stoiske og gravalvorlige røst som fremste kjennetegn. Debuten høres ut som en blanding av The Shaggs, Daniel Johnston, Modern Lovers og Dead Moon, og det er selvsagt denne tilsynelatende gi-blaffen, slacker-holdningen som gjorde trioen til å spise opp.

Calvin Johnson har med sitt K Records sørget for å utgi hundrevis av skiver med skeiv popmusikk i over 25 år og bidratt til å gjøre Olympia, Washington til et slags alternativt Seattle på vestkysten. Det har vært stille rundt Beat Happening i mange år nå, uten å ha gitt opp håpet om de en gang skal slå seg sammen igjen. De lærte seg for øvrig å både spille og skrive fantastiske låter utover i karrieren. Selv om Calvin vel aldri lærte seg helt å synge.

60. Charles Manson: Lie/The Love And Terror Cult (ESP/Awareness, 1970/1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Charles Manson: “Look At Your Game, Girl”

I kraft av sine handlinger som ansvarlig for brutale drap er det ikke udelt enkelt å trekke fram musikk av Charles Manson. Formildende er det i hvert fall at alle inntekter fra denne versjonen, reutgitt av Awareness i 1987, går til et voldsofferfond i California. Det er selvsagt umulig å høre Manson uten å se for seg blodsporene han etterlot seg. Uten drapene på Sharon Tate og LaBianca-familien ville nok disse opptakene også i stor grad forsvunnet fra de fleste minner – inntil en reissue-label børstet støvet av dem i 2008 som en hellig gral over syrefolkmusikken i California på 60-tallet. For det er klart, dette er ikke essensiell musikk. Den er historisk interessant, ikke bare menneskelig (eller u-menneskelig), men også som et musikalsk tidsbilde.

Charles Manson var løselig tilknyttet musikkscenen i Los Angeles på slutten av 60-tallet, og hadde blant annet en viss kontakt med Beach Boy Dennis Wilson. Beach Boys spilte for øvrig inn en versjon av “Cease To Exist” (omtitulert og ukreditert Manson som “Never Learn Not To Love”). Den som leter etter skjulte beskjeder og ondskap på skiva tror jeg vil bli skuffet. Det er ikke mye som indikerer drapsmann og kultleder her. Manson framstår som en potrøykende hippie-dufus, dels Laurel Canyon, dels Dylan, men uten førstnevntes ynde eller sistnevntes signatur. Lyden er lo-fi, stilen er løs og tidvis morsom, og noen av låtene bærer noe interessant i seg uten å framstå som upolerte mesterverk.

De morbide interessene for Charles Manson gjenspeiles i coverversjoner av band som Guns ‘n Roses, G.G. Allin og (naturlig nok) Marilyn Manson, som dyrker det farlige i mannen, og av mer musikalsk karakter, som når Devendra Banhart gjør en versjon av “Home Is Where You’re Happy”. De to deler absolutt et musikalsk fellesskap, og det minner igjen om at Charles Manson burde fokusert mer på musikken enn på sin kult. Til gjengjeld hadde vi da aldri fått Neil Youngs “Revolution Blues”.

61. Love 666: American Revolution (Amphetamine Reptile, 1995)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Love 666: “Hard Rock America” Frontcover: Den Amerikanske Farmer, stolt der han skuer ut over sin endeløse åker med sigar i kjeften og hatten på hodet. Bakcover: Samme sted, men bonden er byttet ut med en tungt bevæpnet soldat foran et flammehav. Mellom bildene, en skive prydet med stars & stripes som gjør sitt beste for å leve opp til tittelen og platas røde tråd: American Revolution. Denne revolusjonære ABC er oppdelt i enkeltkapitler som f.eks “Preparation For Combat” og “Take A Chance On Death” og viser et band som tidlig hadde en klar agenda. Som Trouser Press beskriver deres post-White Panther manifest: “A boundless array of screeds that are pro-drug, pro-violence and anti-just about everything else – and you may find yourself on the frontlines of the class war the band seems so intent on fomenting.”

Deres musikalske DNA var bygget opp av en blanding av tidligere musikalske aktivister som MC5, tåkerocken til Spacemen 3 og standhaftig monotoni á la Suicide, og stort sett hele skiva sentrerer rundt samme tema med bestemte gitarrdrønn og en trommis på lavgir som eneste bevæpning. Det fordrer selvsagt en viss tålmodighet for hele prosjektet, men væpna kamp er da heller ingen enkel vei å gå.

Kuriosa: DC-trioens vokalist Dave Unger studerte visstnok minimalisten LaMonte Young før han droppet ut av skolen og gikk sin egen vei. Han er sikkert fremdeles å finne ute på revolusjonens åker et eller annet sted.

62. Chokebore: Black Black (Boomba, 1999)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Chokebore: “You Are The Sunshine Of My Life”
Livet kan være svart, og så kan det være svart svart. Langt nede i mørket, der det er “midnight behind my eyelids”. Slik vokalist Troy Bruno Von Balthazar innleder Chokebores introspektive odysse. Black Black tar oss med inn i depressive irrganger, musikalsk beslektet med både Pixies, Radiohead og Sparklehorse, og med en oppjaget nervøsitet som gjorde Chokebore ganske så uforlignelige.

Ingenting med dette trøblete bandet stemte egentlig. Chokebore var egentlig en bunch skatere og slackere opprinnelig fra Hawaii, og kalte seg Dana Lynn (etter en ehh.. voksenskuespiller) før de flyttet til Los Angeles, fikk kontrakt med noise-labelen Amphetamine Reptile og lagde paranoid rock i sakte film omgitt av ensomhet, dop og angst. De var riktignok noe friskere tidlig i karrieren, men aldri muntre nok til å vekke særlig begeistring i det brede lag – eller brutale nok til å passe inn i AmReps profil. Og da de kom til sitt fjerde album var det lite livskraft igjen. Det er langt fra Mauis sorgløse palmesus til den urbane mollrocken som smøres utover Black Black, og det er kanskje derfor den til stadig finner sin vei inn i spilleren igjen. Potente kraftlåter som “Alaska”, “Never Feel Sorry Again” og “You Are The Sunshine Of My Life” sender strimer av lys ned i kjelleren, men den overhengende følelsen av undergang preger hele skiva.

Chokebore oppnådde aldri stor suksess i USA, men i Balthazars nye hjemland Frankrike etablerte de seg relativt bra. Han holder seg faktisk fremdeles oppegående der nede og gir også ut brukbare skiver. Men desperasjonen som vibrerer på Black Black gjenskapes vel aldri. Og det tror jeg er like greit.

63. Ut: In Gut’s House (Blast First, 1988)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Ut: “I.D.” Uten Ut, ikke noe Sleater Kinney, Le Tigre eller Babes In Toyland? Kanskje. Før Hüsker Dü brakte norske ord inn i amerikanske rock, hadde vi denne trioen. Ut kom fra den berikende downtown-scenen i New York på slutten av 70-tallet, der avantgardistisk rock og frijazz ikke bare levde side om side i rennesteinen, men viklet seg inn i hverandre og ga oss noe av den mest motstandsdyktige rocken fra den tiden. Ut forlot New York tidlig, bosatte seg i London der de raskt ble en del av kretsen til band som The Fall og Birthday Party, kom inn under de brede vingene til radiovert John Peel og fikk et naturlig hjem i plateselskapet Blast First.

Deres beste album ble utgitt i 1988, og selv om In Gut’s House ikke er på leppene til altfor mange i dag, så ble det ranket høyt på mange årsbestelister det året. Eventyrlysten musikk er som vanlig vanskelig å sette i bås, og Ut er ikke noe unntak. Deres bakgrunn i no wave er opplagt, huggende gitarriff, nervøs rytmikk og dissonant desperasjon er tilstede her, men det er også noe mer forfinet og elegant over Ut på In Gut’s House som gir den litt ekstra levetid. Bruk av fiolin, vokalsamples og tribale trommer er ytterligere glasur, vekk fra den utemmede aggresjonen og inn i et mer kunstnerisk spennende landskap. Et landskap de ikke utviklet i ytterligere grad, etter Griller (1989, sammen med Steve Albini) var det over og ut for Ut.

64. Urinals: Negative Capability… Check It Out! (Warning Label, 1997)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Urinals: “Hologram”

Urinals eksisterte i tre korte år – fra 1978 til 1981 – og utga kun en håndfull singler/EP’er i løpet av sin karriere. Deres innflytelse på undergrunnsscenen utover på 80-tallet kan likevel ikke undervurderes, med band som Minutemen og Mission Of Burma som et par opplagte arvtakere og britiske Wire som et mulig forbilde.

Urinals hylles gjerne for sin minimalistiske, nedstrippede stil, men deres effektive togrepslåter (eller helst ett) og tilknappede tekster hadde sin naturlige forklaring: Medlemmene, alle studenter på UCLA i California, startet prosjektet uten musikalsk bakgrunn i det hele tatt, mest som en ren parodi på populærkulturen og punkrocken. De ville skrive så korte og enkle låter at de kunne bli spilt av alle (uten sammenligning for øvrig, har de senere blitt tolket av band som Yo La Tengo, Gun Club og No Age). Forsøket var likevel så morsomt at de bestemte seg for å kjøre på, og Urinals ble raskt en del av punkscenen i California, og delte scene med blant andre Black Flag og Circle Jerks. Etter tre år var de såpass drevne at Urinals-konseptet hadde utspilt sin rolle. De endret navn til 100 Flowers og ble et relativt anerkjent post-punkband.

Negative Capability… Check It Out! samler vel opp det meste av det de spilte inn, blant annet deres tre legendariske sjutommere og en haug liveopptak. 31 låter – inkludert en herlig cover av Soft Machines “Why Are We Sleeping” – 47 minutter med klassisk punkhistorie av den primale typen. “Hologram” er kanskje ikke den mest representative låten i deres lille katalog, men det er en av de beste.

65. Dumptruck: For The Country: (Big Time, 1987)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Dumptruck: “Carefree”

I serien “glemte perler fra 80-tallet” har vi denne gang kommet fram til en skikkelig godbit. Dumptruck var selve essensen av 80-talls indiepop-lyd, med musikalske røtter i The Byrds og Velvet Underground, og både tids- og uttrykksmessig i par med f.eks R.E.M og The Dream Syndicate – “jangle rock” på godt norsk. Det var en tid da melodisk kraft, skimrende gitarer og vellydende arrangementer var hedersbegrep i rocken. Kombinasjonen av desillusjonert lyrikk og slentrende poplåter er utforsket både før og senere, men For The Country er en av de mest stilrene og – etter et gjenhør 25 år senere – blant de mer tidløse.

Dumptruck kom fra den amerikanske østkysten, sentrert rundt Seth Tiven og Kirk Swan. Etter en viss buzz på collegeradio og i undergrunnsmiljøet for sine to første skiver lagde de sitt beste og mest helstøpte album akkurat i rett tid til å bli en del av en voksende scene i USA. Samtidig gikk plateselskapet dukken – den gryende interessen for Dumptruck ble kvelt i starten da ingen fikk kjøpt platen – og Big Time dro attpåtil med seg bandet ned i en rettsstrid som det tok år å komme seg ut av. Selv om de har gitt ut skiver etter For The Country er det fair å si at toget til suksess forlot Dumptruck i 1987.

66. The Real Kids: The Real Kids (Red Star/Norton, 1977)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The Real Kids: “All Kindsa Girls”

To gutter vokste opp som bestevenner i samme nabolag litt utenfor Boston. Jonathan Richman ble en av protopunkens frontfigurer og ansvarlig for en av 70-tallets (og tidenes) beste skiver med sitt Modern Lovers. Litt yngre John Felice oppnådde aldri samme anerkjennelse, hans band var The Real Kids (senere Taxi Boys, tilbake til Real Kids, Lowdowns, Real Kids igjen osv). Mens Richman formulerte sin helt egen stil etter Modern Lovers, oppnådde Felice sin karrieres høydepunkt gjennom debuten av samme navn i 1977.

The Real Kids var tuftet på idealer fra 50-talls rock’n’roll og den britiske bølgen, framført på obsternasig vis trigget av den vanlige rockebensinen: Dop, øl og ungdommelig faenskap. Uslåelige krefter, ikke minst når de som her (på sitt beste) er båret fram av melodier som umiddelbart både røsker og fenger. Coverlåter av Buddy Holly og Eddie Cochran understreker idealene til et band som falt utenfor spotlysene til samtidige som Blondie og Ramones – og som aldri vel ble nevnt i samme åndedrag som Cheap Trick eller The Knack når den tiden kom.

Dette er forstadsrock av beste merke, powerpop forkledd som punk – som på den uimotståelige åpningen og 70-tallsklassikeren “All Kindsa Girls”. Nå blir en del av materialet noe utdatert i dag, men ved siden av “All Kindsa Girls” må “Just Like Darts” nevnes – fire kjærlighetssvarte minutter som forespeiler den kommende jangle-popen på 80-tallet med flere år. Trolig bandets aller fineste øyeblikk. Skal et band bare huskes for to låter finnes det uansett langt verre ettermæle vil jeg mene.

67. Hip Young Things: Root’n Varies (Glitterhouse, 1993)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hip Young Things: “Train Song”Tyske Hip Young Things tilhørte miljøet rundt Glitterhouse Records (som blant annet sørget for europeisk distro på Sub Pop de første årene) og var aktive det meste av 90-tallet. Glitterhouse leverte mye fin alternativ rock i ulike varianter, og med sitt mangslungne uttrykk passet Hip Young Things godt inn her. Først grunnlagt med premiss om at medlemmene skulle traktere instrumenter de i utgangspunktet ikke behersket strakk de seg mot både indie, folk, electronica og støyrock. Det kan høres på Shrug (1994), innspilt i et halvferdig studio av en gjeng musikere som alle ville gjøre forskjellige ting. Det ble bra musikk av det også, men grunnet “musikalske uoverensstemmelser” gikk de ikke uventet hver til sitt i 1997. Mest kjent i etterhånd er nok Dirk “Schneider” Dresselhaus, som senere viet seg til Locust Fudge og sitt elektroniske soloprosjekt Schneider ™.

Root’n Varies er en halvtimes lang mini-CD med seks spor sluppet mellom debuten Deflowered og Shrug, en oversett liten perle fra et ganske oversett band. Her forsvinner den musikalske dissensen i et kledelig akustisk uttrykk som framhever deres sterke evner som låtskrivere. Som gode venner med både The Notwist og The Walkabouts (de turnerte sammen, og Bruce Wirth bidrar på fiolin her) kan Root’n Varies høres som en tenkt blanding av disse to. Låtene er med et par korte unntak saktegående mot det tungsindige, men preget av en døsig, tilbakelent atmosfære som gir låtene en lett flyt. Det er ikke nyskapende kunstverk de triller så lett ut av seg, ikke i det hele tatt, likevel – alle disse seks sporene er fremdeles like tilfredsstillende å høre igjen. Førstesporet er det mest umiddelbare, og slår an en lett, sommerlig stemning som holder i en akkurat passe lang halvtime.

68. Dr. Alimantado: Best Dressed Chicken In Town (Greensleves, 1978)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Dr. Alimantado: “Johnny Was A Baker” Med smekken åpen og jakka over skulderen poserer Dr. Alimantado (Winston Thompson) på en solfylt gate hjemme i Kingston. Et klassisk omslag – på en klassisk reggae-skive. Best Dressed Chicken In Town er doktorens første studioalbum, innspilt på noen av øyas bedre studioer med folk som Lee Perry, Scientist og King Tubby, mens bl.a Horace Andy og Gregory Isaacs gjester på vokal. Alimantado var allerede en dreven artist da denne ble gitt ut på Greensleeves i 1978 (senere reutgitt på hans eget Keyman), og hoveddelen av materialet er plukket fra singler utgitt tidligere på 70-tallet. Med kudos fra både Johnny Rotten og The Clash ga Dr. Alimantado og Best Dressed Chicken In Town kultstatus blant britiske punkere, og sikret en crossover-appell som har holdt seg opp gjennom årene.

Det er ikke vanskelig å la seg rive med av denne, også for oss noviser innen reggae-musikken. Best Dressed Chicken In Town tilbyr en deilig tilbakelent miks av original roots reggae og sløy dub, dominert av Alimantados skrudde og gjerne humoristiske tekster. Legg til groovy produksjon, smittende låter og nydelig vokal så har du en av sjangerens store skiver.