83. Vincent Gallo: When (Warp, 2001)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Vincent Gallo: “I Wrote This Song For The Girl Paris Hilton” Skuespiller, regissør, kunstner, modell og generell enfant terrible, Vincent Gallo overrasket nok mange da han debuterte som soloartist med When i 2001.

Musikalsk har Gallo bakgrunn fra punkscenen i New York, blant annet i et glemt band sammen med da ukjente Basquiat, men det er først og fremst innen filmen han har gjort seg bemerket (ikke minst debuten Buffalo ’66). Han er visstnok beinhard republikaner, selger kroppen sin på nettet (“Heavy set, older, red heads and even black chicks can have me if they can pay the bill. No real female will be refused.”), har en egenskap å fornærme folk rundt seg og kjennes i det hele tatt som en usympatisk fyr. Men det er mat for tabloiodene. Vincent Gallo kan lage fin musikk, og det er som regel alltid hyggelig å finne fram igjen When.

Dempet og elegant framstod han som en ettertenksom trubadur i klasse med – og kanskje inspirert av – vennene Jim O’Rourke og Sean Lennon. Enkel gitarpludring, tape loops, analoge synther og uanstrengt vokal i stilsikre arrangementer skaper en tilbakelent kveldsatmosfære som aldri faller over i rent koselig føleri. Det er noe ensomt og vemodig over When, som av og til mot det parodiske (“Yes, I’m Lonely”), men som i det store og hele er svært så tilfredsstillende lytting. De instrumentale sporene, som utgjør omtrent halvparten av materialet tenderer over mot jazza trip-hop, og er de mest bevegende her. De gjør avstanden til utgiver Warp noe mindre enn hva de nakne fortellingene til Vincent Gallo tilsier.

Så får det egentlig bare være opp til lytteren å avgjøre om When er navlebeskuende dilldall eller autentisk innsikt fra konseptkunstneren.

84. Codeine: Frigid Stars LP (Sub Pop, 1990)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Codeine “D” Noen plater klarer å kapsle en emosjonell stemning bedre enn andre. Frigid Stars er en slik. Codeine (med bl.a Chris Brokaw) definerte på sin debut slowcore som sjanger. Selv om variasjon ikke var deres fremste styrke hadde trioen en viss dynamikk og evne til temposkifter som også knyttet dem opp til tidlig post-rock (Slint), og senere avkom av Codeine binder medlemmene til sentrale navn innen amerikansk 90-talls undergrunnsrock som June Of 44, Come, Rex og The New Year.

Sett under ett holder de uansett jerneven ganske stramt gjennom disse 40 minuttene. Frigid Stars er et album som setter en standard. Skal vi bare ramse opp hvilke begrep som lett kan brukes for å beskrive Codeine anno 1990: Sparsommelig, langsomt, depressiv, tung, melankolsk, mektig, nedpå, spøkelsesaktig, blek. Men det er også en menneskelig varme over denne skiva som gjør den bevegende, ja den gjør tristessen om til noe vakkert.

Bildet på baksiden av omslaget er egentlig talende for hele innholdet, et svart/hvitt fotografi av en fullt påkledd fyr som har bikket på en madrass, hodet dekket av puter, og vi kan bare ane at han ligger der og hulker.

Anslaget på “D” setter tonen for hele denne blafrende stjernen av et album.

85. Sunnyboys: Sunnyboys (Mushroom, 1981)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Sunnyboys: “Happy Man” Tenåringsangst og kjærlighetstrøbbel, catchy melodier og eviggrønne hooks, det er Sunnyboys i et nøtteskall. Powerpop/post-punkbandet tilhørte den rike scenen i Sydney som også inkluderte blant andre Radio Birdman, Hoodoo Gurus og The Church. De hører dessuten fint hjemme sammen med samtidens amerikanske collegerockere som The db’s, REM og Violent Femmes.

Sunnboys ble svært populære i hjemlandet med sine to første album, men etter disse gikk det litt mer nedover for det sympatiske bandet. Ingen grunn til å glemme debuten av den grunn, som er proppet med 40 minutter av rene hits.

Låter som “My Only Friend”, “Trouble In My Brain” og “Alone With You” er hentet fra denne mytiske kilden av tidløse poplåter som aldri går ut på dato, og som låtskriver Jeremy Oxley tydeligvis hadde god tilgang til. Singlen “Happy Man” er en velklingende intro god nok som noen, med herlige strofer som “I gotta hang up/I can’t communicate” i det som er en perfekt krysning av The Kinks og Velvet Undergrounds “There She Goes Again”.

86. Buffy Sainte-Marie: Illuminations (Vanguard, 1969)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Buffy Sainte-Marie: “Poppies” Canadiske Buffy Sainte-Marie hadde fra tidlig på 60-tallet tilhørighet i folksirkelen i New Yorks Greenwich Village, der hennes “Universal Soldier” fant gjenklang hos en hel generasjon av protestangere og et politisk bevisst publikum. Hennes karriere holdt seg oppegående gjennom 60-tallet, men Illuminations skulle ikke bli noen stor hit for henne. Den falt faktisk helt gjennom, forsvant fra de flestes minne, inkludert Sainte-Marie selv – og det er utvilsomt hennes mest spennende plate.

Sammen med produsent Maynard Solomon løsrev Sainte-Marie seg bort sitt trygge uttrykk og sine gamle musikere, og stod kun igjen med vokal, gitar – og en Buchla synth (traktert av Michael Czajkowski) til å skape utenomjordiske seanser. Særlig tilstedeværende på åpningssporet “God Is Alive, Magic Is Afoot”, “Mary” og “Better To Find Out For Yourself” er Illuminations et tidlig eksempel på vokale eksperimenter, og det er ikke unaturlig å tenke både i retningen fra Diamanda Galas til Josephine Foster, senere eksperimentelle folkartister som Tim Buckley og John Martyn kan også nevnes som etterfølgere av den eteriske stilen Buffy Sainte-Marie skapte. Ikke folk eller rock, ikke indianer eller hvit, ikke moderne eller retro. Men noe utenfor alt det, utenfor verden.

Illuminations er en musikalsk frihetsreise formet som en usannsynlig vakker drøm.

87. Bill Plummer: Bill Plummer And The Cosmic Brotherhood (Impulse!, 1968)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Bill Plummer: “Journey To The East” Gjemt et sted blant de mer oversette navnene i Impulse! sin 60-tallskatalog (den er ikke reutgitt) finner vi Bill Plummer og hans kosmiske brorskap. Plummer er en høyst erfaren bassist, studert under Ravi Shankar og Herman Reinshagen, og med engasjement i New York Philharmonic. Han har spilt med alt fra Miles Davis til Rolling Stones, fra Willie Nelson til Tony Bennett. I det hele tatt en anerkjent musiker.

Med bakgrunn i bopen tidligere på 60-tallet, vendte Plummer seg på slutten av tiåret mot India, som var datidens dille blant psykedelikerne, og noe som kan mistenkes for å være utforskende syretester. Utkommet ble i hvert fall denne hybriden av groovy jazz, indisk raga og far out vestkystpsykedelia. Selv trakterer Plummer både sitar og bass, og med seg har han blant andre trommis Milt Jackson på tabla og bassist Carol Kaye. Det sterke laget bidrar til å holde tømmene noenlunde stramt hele veien. Javisst er det litt utdatert i dag, men sannelig er dette fremdeles noe av det bedre fra den sinnsutvidende musikkens tidsalder.

Det übercoole åpningssporet “Journey To The East” er noe atypisk for resten av innholdet, og det kuriøse innslaget av spoken word bør ikke overskygge den smoothe jazzbrisen “Song Plum” og “The Look Of Love”, en drøy utgave av The Byrds’ “Lady Friend”, eller for de mer vågale: 10 minutter med frijaga (“Arc 294°”). Bill Plummer And The Cosmic Brotherhood er stappet med kosmiske vibrasjoner, man.

Too much sitar? Bare nesten.

88. US Maple: Long Hair In Three Stages (Skingraft, 1995)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

US Maple: “Letter To ZZ Top” Meget særegent band, US Maple. Gitarene dissonerende ute på Glenn Branca/Sonic Youth-flanken, rytmikken evig jagende et sted ute i ingenmannsland, låtstrukturene bøyes og tøyes som en ung kinesisk turner, og så stemmen da, hviskende og hvesende om hverandre et sted mellom Beefheart og et mentalsykehus.

De hadde allerede en historie bak seg i kortlevde Shorty (bra de også), og tilhørte universitetsmiljøet i Chicago. I følge myten startet de US Maple for å “erase rock and roll from their collective minds”. Se det kaller jeg et bra utgangspunkt for å starte band! Sammen med produsent Jim O’Rourke gjøv de løs på oppgaven med respektløs iver. Dette er likevel ikke dekonstruert rock, med trekk fra både støvete sørstatsrock, out there jazz, New Yorks avantgarde og ihjeltråkket blues tok US Maple gamle byggesteiner og forsøkte å stable dem på nytt. Den likeglade stilen skjuler en kompleksitet som ikke alltid er like umiddelbar, og det som liksom er randen av kaos er egentlig lyden av band som visste akkurat hva de holdt på med.

Long Hair in Three Stages fremstår etter over 15 år fremdeles som frisk og nytenkende, spastisk og dynamisk som få.

Kuriosa: Vokalist Al Johnson spilte han fyren som ikke får lov til kjøpe Beefhearts Safe As Milk i High Fidelity, og en poster av bandet henger også godt synlig i flere scener. Se selv.

89. Depth Charge: Nine Deadly Venoms (Vinyl Solution, 1994)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Depth Charge: “Dead By Dawn” En av pionerene innen dance-genren, den britiske DJ og produsent Jonathon Kane har drevet i grenselandet electro, hip-hop og funk siden 80-tallet under en rekke navn – der Depth Charge kanskje er det mest kjente.

Nine Deadly Venoms er en samplehappy fråtsing i gamle karatefilmer, spaghettiwesterns og vampyrklassikere tungt basert på breakbeats, der dub og trip hop bare er noen av ingrediensene i gryta til Kane. Lett å høre at mannen har kost seg glugg ihjel. Den tilsynelatende hjemmemekka produksjonen bidrar egentlig bare til å underbygge en mindre seriøs holdning enn det genren ellers er preget av. Og deri ligger mye av denne skivas styrke og sjarm.

Nine Deadly Venoms er kanskje ikke like vanvittig i 2011 som i 1994, og grepene til Kane vil i dag virke noe forutsigbare – men den smittende energien har sannelig vist seg å være i like god behold.

90. Crispin Hellion Glover: The Big Problem ≠ The Solution. The Solution = Let It Be (Restless, 1989)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Crispin Glover: “Selected Readings From Oak Mot Pt. 1” Verdens beste (birolle)skuespiller er kanskje ikke verdens beste musiker. Men i likhet med karakterene han framstiller på filmlerettet gir Crispin Glover liv til rollen på et vis som de færreste kan matche. Hans første plate er etter over 20 år fremdeles en ytterst underlig utgivelse.

I tiden mellom den definitive ungdomsfilmen River’s Edge og kultklassikeren Rubin & Ed (fotografier i omslaget er tatt fra den filmatiseringen) hadde Glover – på dette tidspunkt midt i 20-årene – allerede opparbeidet seg en fascinasjon for å rekonstruere bøker hvor rettighetene var utgått og i offentlig eie. Da han var på besøk i Oslo med sitt omreisende slide show i 2010 var det basert på mye av det samme materialet; Oak Mot (1868) og Rat Catching (1896). Disse dominerer også denne platen, sammen med hans egne komposisjoner (“Clowny Clown Song”) og coversjoner (“These Boots Are Made For Walking”) med tidsriktig bruk av synth og beatbokser.

Morsomt nok, men det er særlig opplesningsdelen som gjør The Big Problem… virkelig noe for seg selv. Stemmen, den intense stemmen med den brennende innlevelsen på randen av hysteri, slik vi kjenner den fra Wild At Heart (Onkel Dell), River’s Edge (Layne) eller som togpredikant i Dead Man, gjenskaper de glemte fortellinger. Glover har klippet og limt i innholdet, retusjert, tegnet over og lagt til deler i en orden som ikke alltid er like enkel å fatte. Uten hans veiledning ville nok ikke verdien vært så stor, men de tonesatte opplesningene gir nytt liv til et par merkelige fortellinger. Oak Mot handler for eksempel om den androgyne unggutten Adry, som lever de glade dager på Oak Mot – inntil “the new uncle” kommer inn i bildet og kaster mørke skygger over prærien.

“Oak Mot! What a queer name for one’s place! But how beautiful they are, those groups. See what lovely shadows they cast. Suppose it’s because the air is so clear, but everything is so bright, somehow! And all round it’s the same, all around and around….”

Kuriosa: Bak på omslaget står det et telefonnummer som det er mulig å ringe for spørsmål om “the big problem” og “the solution”. Det virket ikke i 1989, kanskje linjen er åpen i dag.

Intervju med Crispin Glover i Puls, januar 1992. (av Tommy Lørdahl)

Intervju med Crispin Glover i Puls, januar 1992 (Tommy Lørdahl)

91. Gravel: No Stone Unturned (Estrus, 1993)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Gravel: “Yesterday” I skyggen av grungestormen som sveipet over nordvesten i USA på begynnelsen av 90-tallet var det en rekke band som aldri ble revet med i kastene. Stort sett av naturlige årsaker, og de fleste av disse ble da også fort glemt. Det gjelder et band som Gravel, som av en eller annen grunn alltid har hatt en høy stjerne her i huset. Gravel var en kvartett fra Anacortes, Washington og det er omtrent det jeg vet. To skiver ble det vel, jeg er litt ekstra glad i No Stone Unturned.

De var ikke eksepsjonelle på noe vis, men etter snart 20 år er det fremdeles liv i denne. Deres heller trauste tilnærming til rocken skilte dem ikke mye fra sine samtidige i Seattle-området, men fravær av særegne kvaliteter kan også ha sin verdi. Som soundtrack til slackerliv i småbyen og til ørkesløse bilturer på natterstid er No Stone Unturned en følgesvenn god som noen.

Vokalist Bryan Elliott var hverken mørk nok til å bli en Mark Lanegan eller dramatisk nok til å tangere Chris Cornell, de høylydte gitarene ble aldri for tunge, låtene aldri helt sterke nok til å ende som undergrunnshits og guttene ikke kjekke nok til å posere i noe tenåringsrom. De var som oss! Lenge leve middelmådigheten. No Stone Unturned er kanskje ingen perle, men en uslepen, forlagt diamant fra denne tiden. “Yesterday” fanger essensen til Gravel ganske presist.

92. Ikue Mori: One Hundred Aspects Of The Moon (Tzadik, 2000)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Ikue Mori: “Monkey Music Moon” Noen reiser er viktigere enn andre. I denne serien har vi allerede nevnt Fred Friths ankomst til New York tidlig på 80-tallet, samme by japanske Ikue Mori oppsøkte bare noen år tidligere. Hun har også blitt der siden, og etablert seg som en markant skikkelse i byens mer avantgardistiske sirkler. Først som trommis i epokegjørende DNA, senere med blant andre nettopp Fred Frith i Death Ambient og ikke minst som soloartist og i løsere konstellasjoner med folk som Mike Patton, John Zorn, Zeena Parkins og Kim Gordon. Hun har signert mange fantasifulle, utfordrende og vakre plater, dette er en av de aller fineste.

One Hundred Aspects Of The Moon er inspirert av en viss Tsukioka Yoshitoshi. Han var en 1800-tallskunstner, regnet som en av de siste som drev med ukiyo-e – en form for tresnitt som var stort i Japan. Ikue Mori valgte ut 15 helt ulike arbeider fra hans serie “100 Aspects Of The Moon” for å skape varierte musikalske bilder, slik hun beskriver selv: “Although each piece has its own musical style, they are all connected to create a world whose energy is released by the same kind of culture clash that made Yoshitoshi’s work so distinctive”. Med det underbygges også noe av grunnen til albumets mange innfallsvinkler. Mori (trommemaskin) har med solide navn som Erik Friedlander (cello) og Eyvind Kang på bratsj, og de har skapt en mangefasettert skive av korte stykker som tar form som moderne kammerkomposisjoner, 15 dvelende, støyende, mystiske og besnærende stykker har det blitt. Alle like nydelige på hver sin underfundige måte.