Songs: Ohia: Magnolia Electric Co. (Secretly Canadian, 2003)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Mama, here comes midnight
with the dead moon in it’s jaw..

Slik lyder det i åpningslåten ”Farewell Transmission”. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.

Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til i dag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Scout Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og bad luck lullaby; ”The Old Black Hen”. Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående ”Peoria Lunch Box Blues”. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.

Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie And The Pinetops) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de mykere innslagene på platen.

Mange kjenninger fra Didn’t It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har mye av den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er ”I’ve Been Riding With The Ghost”. Aldri har Songs:Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn her. Like storslått er melankolske ”Hold On Magnolia”, og når Molina avslutningsvis gråter: “Hold on magnolia, I think it’s almost time…” så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.

Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som ikke visner. Følg oppfordringen fra ”Farewell Transmission”: Listen. Listen.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 04.03.03

Songs: Ohia: Didn’t It Rain (Secretly Canadian, 2002)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det er stemmen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro som lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn’t It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic part II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som sangerens enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn’t It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat det bandet før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte ”Two Blue Lights”:

One’s the blue light of the late night bus
One’s the blue light of the moon over us
One’s got the diesel fuel on her breath
One’s got the damn taste of the earth on it

Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, “to be blue”, gjennom “blå toner”, de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnson forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men med merket brent fast i sinnet.

Platen starter med å henvise til “stormen” som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: “No matter how dark the storm gets over head, they say someone’s watching from the calm at the edge. But what about us when we’re down here in it?” I ”Blue Chicago Moon” er det nesten resignert han returnerer med: “Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back…”

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I’ll help you to try to beat it
…messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: “When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well” kan vi høre på “Two Blue Lights”, mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv vandrende om natten, der Månen, Mannen med ljåen og Molina danner en slags treenighet.

See the big city moon
‘tween the radio tower
‘tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
…fra saktegående “Steve Albini’s Blues” (tittelen refererer til Chicagos legendariske musiker og lydtekniker gjennom en årrekke). På ”Cross The Road, Molina” utfordrer han: “Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get…”

Jeg gir denne én for ensomheten, to for det tapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 17.03.02

Støjens Æstetik: Analyser af støjrock

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Bokomtale: Støjens Æstetik av Torben Sangild
Multivers, 2004
126 sider. Dansk.

Hvis du er interessert i hagestell, moderne arkitektur eller indisk mat så er det bare å stikke innom nærmeste bokhandel å velge og vrake mellom et utall bøker for glede, opplysning og fordypning. Om du skulle ønske å lese mer om støymusikk, ja så blir det straks verre. Dette er et tema som ikke har vært behandlet i særlig grad her i nord, meg bekjent, i hvert fall ikke på seriøst vis (med unntak av korte dykk i oppslagsverk og isolerte biografier). Det har den danske stipendiaten Torben Sangild nå gjort noe med. Med sin bok Støjens Æstetik behandles temaet både grundig og dyptpløyende. Han trekker de store linjer, hører de små detaljer og presenterer det hele både tilgjengelig og dyptpløyende. Støjens Æstetik er et meget interessant stykke lesning, en bok som både kan benyttes oppslagsbok, referanseverk eller bare som gjentatt fordypning for personlig glede.

Utgangspunktet for Sangilds arbeid er en sann kjærlighet til fenomenet støy i musikk, som han skriver i innledningen: “(…) spor af de intense erfaringer musikken har givet mig, siden jeg sto lammet af ærefrygt på Roskilde Festivalens grønne scene i 1987, og oplevede Sonic Youth smukke massakre på mine ideer om hvad skønnhet er.” Denne åpenbaringen lar forfatteren skinne gjennom i bokform, for selv om han behandler støymusikk sett gjennom mange briller, være seg akademiske, filosofiske, historiske eller andre, er alltid en varm hengivenhet til musikken overordnet. Og i dette sitatet ligger også grunnlaget for denne bok, nemlig støyens estetiske kvaliteter. Støy knyttes i denne setning til “intens”, “smukke”, “massakre” og “skjønnhet”, her er det mange følelser i sving. Han ser på støy som truende, voldsom, mørk og dyster, selvsagt, men også støy som noe vakkert, intimt, behersket og stille.

Sangild er ikke ute etter å sjokkere, og kommer ikke frem til noen grensesprengende konklusjoner. Hans mål er mer et forsøk på å utfordre vår oppfatning av hva støy er, og med det utvide leserens/lytterens forståelse av fenomenet. Fire band er plukket ut som representanter for å eksemplifisere fire ulike retninger: Sonic Youth, The Jesus & Mary Chain, My Bloody Valentine og Band Of Susans. Før han går nærmere inn på disse fire, tar han for seg den etymologiske opprinnelsen til ordet og definerer selve støy-begrepet (akustisk, kommunikativ, subjektiv), samt snevrer bokens fokus inn til å gjelde “støyrock”: (“…rockmusik der bruger guitarens støjmuligheder som en væsentlig del af det musikalske uttrykk.”). Han gir også en kort gjennomgang av støyrockens historie, på en riktig så lettfattelig måte, med vekt på å vise sammenhenger og kontinuitet. Her trekkes trådene fra Russolo og Varèses eksperimenter tidlig i forrige århundre, gjennom John Cage og frem til moderne rockmusikk. År 0 settes til 1958 og Link Wrays ”Rumble” (med den mudrete gitarlyd), med The Who, The Beatles’ ”Helter Skelter”, Jimi Hendrix, The Stooges, avantrocken og punken som sentrale holdeplasser. Mer rom i perioden 1958-78 gis til Velvet Underground og Lou Reeds Metal Machine Music, som begge tas for seg i et egne avsnitt. I den andre hoveddelen av historieleksjonen kommer Sangild inn på de fire enkeltbandene i ulike sammenhenger, og han viser deres historiske plass: Sonic Youth (no wave), The Jesus & Mary Chain (britisk postpunk), My Bloody Valentine (dreampop/shoegazer) og Band of Susans (minimalistisk mantrarock).

Med dette som ballast går Sangild så inn i disse fire mer konkret, i det som er bokens tyngdepunkt: ”Analyser af støjrock”. Hans analyser virker i det store og hele meget fornuftige, begrepsapparatet naturlig og hans tanker er lette å følge. Når det gjelder SY brukes en figur som han kaller “støjens malstrøm”. Dette viser til bandets gjenoppfinnelse av gitarens muligheter, deres nyskapende gitarspråk når de bryter ut av melodiens struktur ved å tilføre energi gjennom støycrescendoer, akselerasjon av tempo eller stigning i tonehøyde. Dette blir en “malstrøm” som “sætter en hvirvel i scene, der nærmest suger lytteren til sig.” Denne malstrømmen er gjennomgående i bandets karriere, og det ses nærmere på låter som ”Tuff Gnarl” og ”Stalker” som eksempel (“Prægnante forekomster av “malstrøm” hos Sonic Youth” står som eget bilag bakerst). Delen om Sonic Youth er meget god, og her ser han for øvrig på andre sentrale trekk ved bandet som deres mørke, dystre side som sammen med flørten og kunnskap til popkunsten og fascinasjon for stjerne-mytologien gir dem et visst ironisk, lite selvhøytidelig preg. Dette, sammen med bandets urbane forankring, leder Sangild over i en diskusjon rundt Sonic Youth som et post-moderne fenomen.

The Jesus & Mary Chain skiller seg ut fra dette perspektiv med at støyen her ligger “oppå” musikken (wall of noise), ikke som hos Sonic der den er mer integrert. Om My Bloody Valentine og deres Loveless heter det: “Aldrig havde guitarstøy været så tyst, så kælen og kildrende intim som her”. Fraværet av hørbare anslag, det diffuse lydbildet, den mumlende, søvnige vokalen og manglende pulsmarkøren skaper det Sangild kaller en “dyne af støj”. Band Of Susans står for en “wall of sound – a wash of noise”, et massivt lydbilde av tre gitarer, men med en hard konsistens i motsetning til MBV. Deres sammenheng mellom tekst og musikk, støy og adrenalin blir eksemplifisert gjennom den sterke låten ”Elisbeth Stride”, bruken av alarmerende feedback gjennom ”Tilt”.

Jeg skal ikke gå så mye nærmere inn på Sangilds analyser her, de bør leses selv, men kan legge til at han med disse fire eksemplene ønsker å vise støyens mangeartede vesen, selv når den begrenses til gitarstøy fra 80- og 90-tallet. Bredere og dypere sammenhenger trekkes i kapittelet som heter ”Refleksioner over støjens æstetik”, hvor han grunner over støyrocken gjennom mer estetiske, psykologiske og filosofiske kategorier (støy som sublim formløshet, musikkens objekt, dionysisk støy, kulturelle vilkår og støyens ontologi), hvor stipendiaten Sangild her trer klarer frem. Støy som det ustrukturerte, tilfeldige, kaotiske settes slik inn i en kontekst som passer til filosofene Burke, Kant og Jean-François Lyotard i skillet mellom det skjønne og det sublime. Kompliserte tenkere som Julia Kristeva benyttes i sammenhengen mellom det abjektale (det som støtes bort) og støyrock. Den dionysiske forløsning (Nietzche) settes i sammenheng med Sonic Youth malstrømmer, den svimlende ekstasen, for å nevne noen av hans innfallsvinkler.

Avslutningsvis vendes blikket fremover, og mot vår tids støy-innovatører som finnes i den elektroniske musikken (cut up, glitch og ekstrem støy). Det er en naturlig avrunding, og understreker tesen om at det vi oppfatter som støy stadig er i endring. Kanskje Merzbow om noen år vil regnes som klassisk popmusikk!

Torben Sangild har utvilsomt gjort et godt grunnarbeid med denne boken, den preges som sagt både av kjærlighet og kompetanse. Hans lette penn, rike begrepsapparat og detaljerte fremstilling skaper grunnlag for en lesverdig bok. Ingen bilder eller illustrasjoner og et noe akademisk språk vil sikkert bidra til at Støjens Æstetik ikke blir noen bestselger. Men den er klokelig nok gjort kort og intens, Sangild flyter aldri ut i det intetsigende og langdryge, slik denne anmelder har for vane.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 28.08.04

The Cramps: Psychedelic Jungle (I.R.S., 1981)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En av de bedre historier i kategorien store musikkopplevelser er signert Sonic Youths Thurston Moore. Som tenåring dro han og en kompis ned til New York City og klubben Max’s Kansas City for å smake på rockelivet for første gang. De hadde ingen anelse om hvem som spilte denne kvelden, men når den var omme skulle livet aldri mer bli det samme for unge Moore. Utkommet for jyplingene ble en grei opptreden fra et ukjent Brooklyn-band og en mildt sagt minneverdig seanse med Suicide (som er en lengre historie i seg selv). Mellom disse to spilte The Cramps en sine aller første New York-konserter. Det var en oppvisning i primitiv cool psychobilly-punk og en helt særegen sceneopptreden som brant seg inn i minnet til Thurston Moore.

Året var 1976, og Ohio-kvartetten som da nylig hadde rullet inn i New Yorks gater for godt bestod av vokalist Lux Interior, femme fatale Posion Ivy og Bryan Gregory på gitar og Nick Knox bak trommene. I løpet av sine første hektiske år serverte The Cramps en serie plater som alle tilhører historiebøkene: Singlesamleren Gravest Hits (1979), debuten Songs The Lord Taught Us (1980) og samlingene Off The Bone (83) og Bad Music For Bad People (84). Men den kanskje aller beste rene studioplaten er deres andre; Psychedelic Jungle fra 1981.

På dette tidspunktet var Gregory ute av bandet, og ex-Gun Club Kid Congo Powers hadde steppet inn og besørget mer klasse over gitarspillet på en plate der produksjonen også er betydelig oppryddet i forhold til den Alex Chilton-produserte debuten. Psychedelic Jungle består av 50/50 mer eller mindre obskure coverlåter (i hvert fall for oss med bare overflatekunnskap til tiårets mer eksentriske låtskrivere) og et knippe egenkomponerte godbiter (”Caveman”, ”The Natives Are Restless”, ”Don’t Eat Stuff Off The Sidewalk”).

Frontfigurene Interior og Ivy er to av rockens weirdeste; som et vrengbilde av Elvis Presley og en klassisk pin-up fra 50-tallet, en duo som hemningsløst koker sitt heksebrygg på thrash-kultur; råtne b-filmer, voodoo-fascinasjon, surf, sci-fi, vill rock’n’roll og en porsjon ren svart magi. Resultatet ble en primitiv og hemningsløs ferd gjennom bakgatene av Amerikas subkulturer. Som et soundtrack til John Waters’ tidlige filmer og en hyllest til obskure rockabilly/rock’n’roll-pionerer skapte de seig, skummel og rå psychobilly som fikk skikkelige folk til å lukke dørene under Halloween og kikke under sengen etter monstre når de gikk til køys.

Lærkledde Lux stønner, hulker og hoier seg gjennom killerlåter som ”Greenfuz”, ”Goo Goo Muck” og ”Caveman”. Posion og Congo smelter sammen i klassiske riff, reverb og fuzz, mens Knox forsøker å binde det hele sammen bak jungeltrommene, der det mer tilbakelente tempoet kontra debuten ytterligere underbygger en litt mørk, småguffen stemning. The Cramps er lik sin fascinasjon for kultfenomener blitt et selv, et band som kanskje falt mellom mange stoler og aldri ble tatt helt på alvor. Det er i så fall en sterk undervurdering. De føyer seg inn i en lang og rik amerikansk (veldig amerikansk) tradisjon som de har ivaretatt og fornyet lik få andre.

For moro skyld tørket jeg støv av min gamle Rolling Stone Record Guide, som i sin samtid mente om Psychedelic Jungle at “the passionate edge was gone, some of the tension between artiness and trashiness was missing…” og de spekulerer om de vil “fade away, after moments of genius…” Vel, på sistnevnte punkt tok de i hvert fall skammelig feil. Snart et kvart århundre senere står Interior & Ivy blant trekkplastrene på Øyafestivalen i Oslo. Nå nærmest som gudfedre innen en genre de aldri har sluttet å dyrke på det varmeste.

Og Thurston Moore? Etter at Suicide skremte vannet av ham stakk han ut av byen og reiste nordover – og lovte seg selv at han skulle dra tilbake hver helg senere. The Cramps har også holdt på ufortrødent siden, selv om kvaliteten på utgivelsene deres i beste fall har vært noe ujevn siden A Date With Elvis for snart 20 år siden.
Bjørn Hammershaug

Første gang publisert 08.08.06 i forbindelse med The Cramps’ Øyakonsert.

Mudhoney: Superfuzz Bigmuff (Sub Pop, 1988)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Man vet tiden flyr i feil retning når det lanseres jubileumsutgivelser på plater som kom for… et par-tre år siden… eller er det 20?! Vel, det noe begredelige faktum har i det minste en del positive sideeffekter. Som at det nå er mulig å anskaffe enda en variant av Superfuzz Bigmuff. For de som allerede har denne er det vel ingen direkte nødvendighet, så følgende ord går til de som ennå ikke har anskaffet seg herligheten:

Superfuzz Bigmuff vil være den feteste punkrockskiva fra 80-tallet du noensinne kjøper. Den er fri for dødpunkter og uten dødtid. Glem skipknappen og iTunes-vurderinger. Fra de første udødelige riffene på ”Chain That Door” til det siste bremsesporet på ”In ‘n’ Out Of Grace” er Superfuzz Bigmuff en seksløpet EP som vil blåse deg nonstop til himmels.

I seg selv et must. Men i tillegg følger de virkelige monsterklassikerne med på lasset denne gangen: ”Touch Me I’m Sick”, ”Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More,” ”Need”, Sonic Youths ”Halloween” og ”Burn It Clean” danner en bukett låter som aldri visner.

Det belastede grunge-uttrykket forbindes helst med en gjeng nisser med topplue, bukkeskjegg, Doc Martens og dyyyyype stemmer. Det er grønsj, det. For meg ble grungen virkelig fastsatt med superseige ”Sweet Young Thing” og albumcoveret til tolvtommeren Burn It Clean av de fire smilende innsmurt i gjørme. Selv om Mudhoney ofte ramses opp som en del av denne Seattle-bølgen er deres røtter å finne et stykke utenfor kaffebarene til Alice in Chains eller Pearl Jam. Denne todelingen av Seattle-soundet er, for å gjøre det kort og greit, å finne i Green River som eksisterte midt på 80-tallet. Dette var forløperen til, på den ene siden Mudhoney (Mark Arm, Steve Turner) og på den andre Mother Love Bone og Pearl Jam. Forskjellene er, om ikke akkurat drastiske, så av elementær art. Mudhoney-fraksjonen – om det er lov å si noe slikt, hadde direkte forgreininger til pionerer som Melvins, og for akkurat dette bandets del, røtter som stikker dypere enn Starbucks. Den amerikanske vestkysten har en lang tradisjon i å fostre garasjerockband, der The Kingsmen, The Wailers og ikke minst The Sonics er relevante eksempler.

Mudhoney kan sin historie. Det går en påtent lunte fra ”Psycho” til ”Touch Me I’m Sick” – det sene 80-talls ungdomsanthem #1. Det er en rød tråd mellom åpningen på ”In ‘n’ Out Of Grace”, hentet fra Cormans Wild Angels (1966) – en klassisk bikerfilm med Peter Fonda (den som slutter med det utrolige masseslagsmålet i en begravelse, scenen hvor sitatet på platen også er hentet fra) til Stooges på 70-tallet, fra The Dicks’ ”Hate The Police” fra 1980 til Sonic Youths støytock – der er den tråden Mudhoney nøstet til sitt eget uttrykk på debuten.

Det er strengt tatt ikke nødvendig å gå inn og analysere hver enkelt låt her. Så komplisert er det ikke. Mudhoneys sound er tidløst så lenge rock er det. Omslaget er klassisk Charles Peterson, fotografen som gikk inn på bandet, ble en del av det mer enn en utenforstående observatør, og produksjonen like klassisk Jack Endino. Dette er fundamentet som hele Sub Pops suksess er bygget på, som Nirvana toppet, og som eierne har sørget for å styre med en fabelaktig stø hånd i tiden etter jordskjelvet. Men det er neppe så morsomt som i disse utrolige pionerårene som Superfuzz Bigmuff representerer.

Superfuzz Bigmuff er i korthet en fabelaktig fet skive, nå delikat remastret, og sammen med bonussporene (i hovedsak de samme som på CD-utgaven fra 1990, mener jeg å huske) er den et naturlig valg i alle platesamlinger som tillater bannskap og dårlig moral.

Om ikke dette er nok: CD2 inneholder liveopptak fra Berlin (1988) og et amerikansk radioopptak (med slett lyd) fra samme år. De av oss som husker kaoset som rådet på Alaska i Oslo et par år senere vet hva vi skal begi oss ut på her. Jeg hadde ikke kjøpt denne utgaven for CD2 alene, men det er vel omtrent det eneste jeg har å utsette denne gangen. At det er en plate for mye, liksom.

Det lages ikke band som dette mer. Ikke med den samme teften for høyt volum og smittende melodier, med det samme blandingsforholdet av 60-tallets fuzzrock og 80-talls punk. Ikke engang Mudhoney har klart å toppe seg selv etterpå.

Først publisert 10.06.08

Topp 12 Album 2009

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

2009 har vært et oppløftende år, også på platefronten der både gamle helter har levert over forventet (Flaming Lips, Bill Callahan, Dinosaur Jr, Built To Spill) og mange nykommere gjør at man gå med løftet hode inn i 10-tallet. Hva har så kjennetegnet 2009? I et intervju på fjernsynet sa Knut Schreiner at han savnet den definerende platen, den som gjerne står igjen som oppsummering av tiåret slik vi så det i 69, 79 etc. Men er ikke nettopp fraværet av en slik utgivelse definerende i seg selv? Hele 2000-tallet har vært preget av at musikken er fragmentert, den etablerte platebransjen har mistet mye av sin relevans og alle har blitt sin egen trendsetter. Slik kan 2009 summeres, uten den definerende platen, uten noen London Calling eller Daydream Nation, men med en salig blanding av uutforsket gull fra gamle dager, etablerte favoritter og noen positive nykommere er det ikke så verst likevel.

På en oppsummering over årets plater er det vanskelig å styre unna disse fra 2009:

The Flaming Lips: Embryonic (Warner)
Inspirert av doble utgivelser som White Album og Physical Graffiti, kanskje også Miles’ Bitches Brew for det jeg vet (det er definitivt en eim av 70-tallets intense electric-Miles oppe i denne gryta). Billedlig talt holdes dermed ballongene og dyremaskene litt mer skjult til fordel for mindre opplagte veier inn i skittenfunk, radbrukken spacepop og symfonisk lo-fi, om det er mulig å bruke denslags paradoksale tagger om et album som fremstår som helhetlig vellykket på alle måter.

Zü: Carboniferous (Ipecac)
Forza Roma! Den italienske trioen har her med seg Mike Patton og Melvins’ King Buzzo og sammen sørger de for at Carboniferous blir en heksegryte av metal, frijazz, prog, matterock, punk, no wave og støyrock, kombinert med like deler presisjon og frihet.

Animal Collective: Merriweather Post Pavillion (Domino)
Man skulle tro at også dette kollektivet snart skulle gå lei av hverandre, men neida. Merriweather Post Pavillion er nok en overskuddsplate, svimlende rik på innfall og ideer. Blir det for mye anbefales den drømmeaktige EPen Fall Be Kind som avlastning.

Andrew Bird: Noble Beast (Bella Union)
“Så fabelaktig kan popmusikk vere” skrev grooves Oddmund Berge i februar. Jeg lot det passere helt til i august, da jeg selv fikk oppleve Bird på Rockefeller. En fabelaktig konsert. Det er platen også. Berge hadde selvsagt rett hele tiden.

Diverse artister: Fire in My Bones: Raw + Rare + Otherworldly African-American Gospel (1944-2007) (Tompkins Square)
Over tre plater og fire timer presenteres vi her for en glemt del av etterkrigstidens gospelmusikk. Det meste har aldri vært utgitt tidligere, og fokuset rettes mot, som tittelen sier, det som er raw, rare & otherworldly. Hallelujah brother!

Sunn O))): Monoliths & Dimensions (Southern Lord)
De har gått en lang vei fra å være et “hyllestband” til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. De toucher innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer.

Jan Erik Vold: Vokal – The Complete Recordings 1966-1977 (Plastic Strip)
Nok en forbilledlig utgivelse fra Plastic Strip. Nydelig innpakket, lesestoff for en uke og innhold for et år. Så omfattende at ingen på groove har våget å dykke ordentlig ned i den enda. Det er ufortjent, for Vokal er en av årets fineste artistsamlere. I tillegg til tre tettpakkede plater får du med en innholdsrik DVD i tillegg. Og ja, “Kulturuke” er med.

Dan Deacon: Bromst (Carpark)
Bromst er en hyllest til den kreative skapergleden som bør ligge til grunn for alle som utøver musikk. En gave de færrest forunt. Det er flere grunner til at denne er så vellykket. Dan Deacon har bevart en barnlig utforskertrang, uten sperrer og stengsler. Å følge ham gjennom en hel plate er som å oppdage verden på ny.

Diverse artister: Forge Your Own Chains: Heavy Psychedelic Ballads and Dirges 1968-1974 (Stones Throw)
Mengden retrosamlinger er stor, men Forge Your Own Chains stikker seg ut som en av de bedre. Satt sammen av folkene på hiphop-labelen Stones Throw består den av stort sett obskure artister (bare D.R. Hooker var kjent for meg fra før), fra Columbia, Sverige, USA, Nigeria, Korea og Canada.

Årabrot: I Rove (Fysisk Format)
Dette er tre låter som oppsummerer alt som er bra med Årabrot, og som stiller dem i klassen som en av landets aller best band av i dag.

The Soft Machine: Live At Henie Onstad Art Centre 1971 (Plastic Strip)
Er det rock? Er det jazz? Prog? Nei, det er Soft Machine, som Hans Voigt skriver i omslaget. Denne allusjonen til Supermann kan overføres til opptaket fra Henie Onstad i 1971, da britene virkelig var i sin prime (mellom Second og Third). De var supermenn av sin tid, noe dette opptaket i høyeste grad er en påminnelse om.

Diverse artister: Freedom Rhythm & Sound – Revolutionary Jazz & The Civil Rights Movement 1963-82 (Soul Jazz)
Nesten hver plate på Soul Jazz er verd å plukke med seg. Freedom Rhythm & Sound er en samling funky jazz og frihetsmusikk gjennom tre tiår. Sun Ra, Joe McPhee, Art Ensemble of Chicago, Archie Shepps “Attica Blues”… All these artists redefined jazz music and the way they led their lives redefined what it meant to be a musician in America som det står i den fete boken som følger med. Rad shit.

Yim Yames: Tribute To (Ato)
En anonym liten sak, seks coverlåter pakket inn i et hvitt omslag. Men Tribute To er alltid en fryd å sette på. My Morning Jackets gullstemme er svak for George Harrison, og plukket seg noen låter – de fleste fra All Things Must Pass – rett etter hans død i 2001 og spilte de inn akustisk. Avstanden fra Phil Spectors storslagne produksjon til disse nedstrippede arrangementene er stor, men følelsen som skinner gjennom er like sterk som originalene.

Bubbling below & boiling behind
Mulatu Astatke & Heliocentrics, Magnolia Electric Co., Wavves, Castanets, The Antlers, Fuck Buttons, Grizzly Bear, Girls, Kylesa, Real Estate, Bill Callahan, Jeremy Jay, The Xx, Thee Oh Sees, Mount Eerie, Animal Collectives Fall Be Kind EP.

Låter
Årabrot: I Rove
Thåstrøm: Kort biografi med lite testamente
Fuck Buttons: Surf Solar
Animal Collective: What Would I Want? Sky./My Girls
Ganglians: Valiant Brave
Girls: Hellhole Ratrace
Sholi: All That We Can See
The Avett Brothers: Laundry Room
Dinosaur Jr.: Plans
Woods: Military Madness
Magnolia Electric Co: O Grace

Ellers
Selma, Karl Ove Knausgård, Mad Men, New York City.

Først publisert 01.01.10

Topp 10 Album 2008

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Plateåret 2008 var jevnt og godt, musikkåret 2008 enda bedre. Av fjorårets omtalte på groove stikker følgende seg ut som særlig gjenlevende også i 2009:
Black Mountain: In the Future (Jagjaguwar/Tuba)
Jacaszek: Treny (Miasmah)
Giant Sand: proVISIONS (YepRoc/Tuba)
Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights in the Attic/VME)
Robedoor: Closer To The Cliff (Interregnum)
Crystal Antlers EP
Unni Løvlid: Rite (Grappa)
Kloster: Do Not Be Afraid (Washington Inc)
Birchville Cat Motel: Gunpowder Temple of Heaven (Pica Disk)
Paavoharju: Laulu Laakson Kukista (Fonal)

Blant mange andre.

Jeg vier årets liste til de som falt fra – ikke bokstavelig talt – men til de platene som vi ikke har fått gjort noen omtale på i løpet av fjoråret, og som jeg mener fortjener noen ekstra ord. Det kan være skiver vi har fått inn på kontoret og som har blitt liggende nedstøvet i mørkets kroker, eller rene favoritter hos undertegnede. Eneste de har til felles er at de ikke har vært omtalt hos oss.

Men dette er årets plater gode som noen andre.

Dungen: 4 (Sublime Frequencies)
Dungens femte album ble akkurat den milde og vennlige sommerbrisen vi trengte i mørketiden. I år opplevde jeg stigende interesse for svensk prog og psykedelia (du verden hvor mye man har misset her!) og det ble gradvis klart at Dungen forvalter en tradisjon som stikker mye dypere i Sverige enn her i Norge.

Sjekk 4CD-boksen Pregnant Rainbows For Colourblind Dreamers – The Essence of Swedish Progressive Music 1967-1979 for et overblikk over den spraglete svenske psych/prog-scenen og bli blendet. Eller heng med retro-etiketten Mellotronen for noen helt fantastiske skatter.

Alt fortidsgullet skal uansett ikke overskygge det faktum at Dungen igjen har gitt ut det som veldig gjerne kan kalles årets plate, de (han) kler å frike ut med en mer jazza innfallsvinkel – som tidvis støter på syrete vulkanutbrudd. Skjønt det er ikke ofte Dungen skjener ut, og 4 er mest som en skogsbong som bedagelig sendes gjennom det svenske hjertelandet. Dessuten finnes det ikke noe finere sangspråk enn svensk.

Bohren & Der Club Of Gore: Dolores (Ipecac)
“Bohren is the opposite of ambient. It’s an proposition to the listener to confront him or herself with the power of the essential.”

Det stod å lese om Dolores på et sjeldent grundig presseskriv fra utgiver (Ipecac). Her problematiseres blant annet manges oppfatning av Bohren som “ambient”, “horror jazz” og “cinematisk” (som i assosiasjoner til Lynch/Badalamenti). Det påpekes helt korrekt at den tyske kvartetten alltid har vært i bevegelse, at de hele tiden har utviklet seg. På Dolores har de nådd et nytt høydepunkt innen finstemt, ytterst langsom og inderlig vakker instrumentalmusikk. Uten gitarer, men med større bruk av tangenter og saksofon har de utviklet et mykere uttrykk, mer flytende men minst like dyptpløyende. Bohren evner nettopp kunsten å lage delikat ambient som samtidig er trykkende, nærmest ubehagelig. Det er mye luft og rom her, samtidig som stemningen er trykket, tidvis som en undergangsmesse. Dette er musikk for drømmene.

Arthur Russell: Love is Overtaking Me (Audika)
Jeg anbefaler den fine dokumentarfilmen Wild Combination som omhandler livet til Arthur Russell. Han døde så altfor ung av aids i 1992, men hans musikalske arv holdes ikke bare ved like, den bygges ut for hvert år. Filmen innledes av den behagelige, akustiske countryvisa “Close My Eyes” til bildene av gylne kornåkre fra hans hjemsted Iowa . Han dro til New York på 70-tallet og etablerte seg raskt som en sentral del av avantgarde-scenen som cellist og komponist, og etter hvert som en ledende figur innen disco og elektronisk musikk. Arthur Russell huskes ikke som en musiker som bygde stengsler eller satte opp grenser, men som en innovatør og brobygger.

Love is Overtaking Me er en samling låter i den pågående gjenutgivelsesserien fra Audika som minner om nok en side ved Rusell, med beina i kornet og hendene over buen. Som omslaget viser følger vi ham ut fra New York Citys heftige klubbscener og tilbake til kornåkeren han kom fra. Dette er poplåter med hjertet i countrymusikken, laget sammen med noen av de fremste musikerne fra NYC’s avantgarde-scene. Litt som Gram Parsons i jam med Lou Reed. Her er også umiskjennelig Russell med disco-cello (“Planted A Thought”) og off-beat westcoast-pop (“This Time Dad, You’re Wrong”) for å nevne noe. Men som nesten med alt han satte sin signatur på er også dette musikk hevet over tiden den ble skapt.

Magnus Moriarty™: Perhaps Interior Heart Politeness (Metronomicon Audio)
Årets beste norske popplate heter Perhaps Interior Heart Politeness og er signert troikaen Magnus Moriarty, Marius Ergo og Jørgen Sissyfus Skjulstad (tekniker). Moriarty har mye av den underfundige dybden og nysgjerrige åpenheten som preget de fleste av Metronomicons utgivelser. Det brede verdenssyn og til en viss grad enhetlige, eller i hvert fall gjenkjennende sound, skyldes nok også i stor grad allestedsnærværende Sissyfus og en relativt liten krets musikere som til gjengjeld trakterer det meste som kan klimpres på.

Perhaps Interior Heart Politeness vil nok ikke møte et like stort publikum som Lukestar eller Truls And The Trees, men se om ikke dette er en plate med enda lengre holdbarhet. Moriarty er ikke så umiddelbar, men gir inn sine popslagere mer intrikat innpakning. Han balanserer mellom det naivt skjøre og storslagent episke, der akustiske og elektroniske duppeditter er like naturlig organisert som hvaler svømmende rundt blant stjernene mens han selv står ute i syreregnet med plastfugler og venter på neste leketog til Neptun.

Ingen tryller frem popmusikk i Norge som Magnus Moriarty. Ikke så mange utenfor heller egentlig.

Gjermund Larsen Trio: Ankomst (Heilo)
Årets beste folkemusikkplate er signert Gjermund Larsen Trio og deres Ankomst. Prisbelønte Larsen har bakgrunn både fra NMH og Ole Bull-akademiet, er kjent fra Frigg og Majorstuen, og spiller også blant annet med Christian Wallumrøds Ensemble, KORK og TrondheimSolistene. Ankomst har da også naturlig nok blitt en plate som ligger stødig mellom fornyelse og tradisjon, folkemusikk, klassisk og populærmusikk – og med det overgår den både tid og genre.

Ankomst er i stor grad bygget på bestillingsverket Brytningstid (til Telemarksfestivalen 2006), da den trioen ble til, en hyllest til verdølen Larsens store idol og forbilde: Hilmar Alexandersen og med en tittel som indikerer nettopp vilje og evne til å møte nye tider. Alexandersen (fra Steinkjer) levde nesten det hele 20. århundre, og etterlater seg en rik arv, samt musikkpris og en festival i sitt navn. Priser har også blitt Gjermund Larsen til del. I 2007 vant han Grappas debutantpris, som året før gikk til Valkyrien Allstars. Deres store suksess bør lett etterfølges her.

Ankomst er kanskje ikke like rettet inn mot det brede populærmusikalske lag av hastige lyttere, men for alle med et godt øre for musikk er dette en skattekiste.

Maja Ratkje: River Mouth Echoes (Tzadik)
Ratkjes debut på John Zorns anerkjente Tzadik bare understreker noe av den statusen hun har opparbeidet seg med årene. River Mouth Echoes er en samling opptak fra 1997-2005, med blant andre Poing, Oslo Sinfonietta og Fretwork. Her blir vi kjent med Ratkjes uttrykksmessig store rekkevidde som tar form blant annet som vokalimprovisasjon, elektroniske eksperimenter, jazz og kammermusikk. “Music is a part of life and should sound like that. Noise and distortion have an unlimited earthly beauty, chaos and simplicity often appearing side by side…” som Ratkje skriver så passende i innleggsheftet her.

Kloster & Ecce Ancilla Domini: Stillat min själ (Washington Inc.)
Kloster: Live In Kristiansand – a selection of own and other people’s songs (Washington Inc.)
Danske Kloster (Mikael R. Andreasen) har gitt to studioalbum som begge har fått bejublende omtale her på groove. I tillegg til årets Do Not Be Afraid skjenket Kloster oss to plater utgitt i mindre opplag. Stillat Min Själ er en split-CD sammen med svenske Ecce Ancilla Domini (Lina Wallinder). Her med blant annet en fin versjon av “Wayfaring Stranger” (med Emil Nikolaisen på gitar) og to nydelige egenkomposisjoner. “To Welcome And Embrace Us” og ikke minst 10 minutter lange “From St. Patrick’s Breastplate” som viser at Kloster kan lage hymner som ikke bare berører sjelen, men som like fullt går helt inn i den.

Live In Kristiansand er et intimt opptak fra 18. oktober, med bare Andreasen og hans faste makker Solrun Stig. Enkelt og ektefølt presenteres salmer og sanger i harmonisk nærhet med bare gitar, tamburin, klokkespill og to stemmer. Og med himmelen som tak. Live in Kristiansand er utgitt kun i 166 eksemplarer, og anbefales på det varmeste.

Endless Boogie: Focus Level (No Quarter)
How far can too far go? Endless Boogie er oppkalt etter en låt av John Lee Hooker, og lever så til de grader opp til navnet sitt på debutplaten. Dette er en eneste lang jamsession av boogierock, syrerock og freak out. Status Quo møter Captain Beefheart? De tøyer strikken altfor langt, men det er moro lell.

Pure Horsehair: You Can Burn A Corpse But You Can’t Kill A Ghost (Adluna)
For noen år siden kom jeg i kontakt med en fyr som hadde tenkt seg til Norge og lurte på billige steder å overnatte. Han måtte dra nordover for å se Tortoise. What the hell, det må være en bra fyr tenkte jeg, og med tanke på norske hotellpriser inviterte ham til min casa i noen dager. Min franske venn var meget hyggelig, og fikk på sin første utenlandsreise sett Tortoise to ganger i løpet av en uke. Han fikk også gjort lydopptak av sine favoritter, som var hans store hobby.

Jeg hadde nesten glemt hele gutten inntil i sommer, da en pakke kommer i posten. Det er et liveopptak av amerikanske Pure Horsehair, og da jeg leser coveret skjønner jeg raskt tegninga. Drømmen om å starte eget plateselskap hadde blitt virkelighet. Tekniker Yannick og hans bror driver Adluna, og har all grunn til å være stolt av sitt første produkt. You Can Burn a Corpse But You Can’t Kill a Ghost har den delikate kledningen som plater nesten må ha i dag for å fange oppmerksomhet fra et mett platepublikum. Pakket i stor digipak er denne nesten som et lite kunstverk i seg selv.

Musikken er heller ikke så verst. Vokalist og gitarist Garrett Devoe og gitarist Shazhad Ismaily har begge lang erfaring, og har spilt med blant andre Laura Veirs, Secret Chiefs 3, Jolie Holland og Will Oldham. Ismaily er også med i 2 Foot Yard og Carla Bozulichs Evangelista. Som Pure Horsehair spiller de akustisk folk, eller “primitive rock and roll chamber music” i følge dem selv. De varmet opp på Europaturneen til Laura Veirs i 2006, og kom tilbake to år senere. Dette opptaket er gjort live i et gammelt kapell i Rouen, og er et stillferdig og fint møte med de to artistene. Kanskje ikke blant “årets beste plater”, men en av årets fineste opplevelser. For meg.

Ranheim: Norwegian Wood (Kong Tiki)
Det må ha vært et hellig øyeblikk for Ranheim da de entret Steve Albinis Electrical Audio Studio i Chicago. Albini har stått bak brorparten av Ranheims musikalske fundament med band som Big Black og Shellac, og hans studio er vel det nærmeste denne trioen kan kalle hellig grunn.

Ranheim utnyttet besøket godt, og vendte hjem med Norwegian Wood, en presis, kontant, autoritær og humoristisk batalje om døde James’er, geiter, hjort og poteter. Det må også legges til at Ranheim har blitt et fabelaktig liveband, og at Norwegian Wood er kledd i et stilig Martin Kvamme-omslag. Gå derfor på konsertene først, kjøp platen etterpå. Eller for å si det med den lokale dialekt: Gå nu hen og collect den potatis du din jævla idiot.

Juana Molina: Un Dia (Domino)
Fjorårets kanskje fineste konsertopplevelse stod Juana Molina for. Rammene kunne ikke vært bedre: Yoshi’s i San Francisco er et konsertlokale av typen vi ikke er bortskjemt med her i Oslo: Behagelige sitteplasser, delikat servering og god lyd og sikt. Bare å sitte der var egentlig bra nok i seg selv. Å se argentinske Juana Molina var en åpenbaring.

Molina fremførte mye materiale fra sin da kommende plate Un Dia. Hun er et band alene, og bygger opp et tettvevd uttrykk i sine låter basert på egensampling og loops. Litt sjarmerende klønete på scenen, desto mer stilsikker på plate, Un Dia viser da også en artist mer opptatt av lagvise rytmer enn tidligere, her beveger hun seg florlett i grenselandet mellom sør-amerikanske tradisjoner, moderne post-rock, visefolk og surrealisme. Ytterst smakfullt.

Først publisert 06.01.09

Topp 10 Album 2007

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I noe feig stil holdes årets toppliste alfabetisk og uten rangering. Det skyldes også at ingen plater skiller seg veldig ut i år – mye bra for all del, men kanskje ikke den store favoritten for undertegnedes vedkommende. Litt skuffende få nykommere her også, men Yeasayer var i hvert fall et positivt nytt bekjentskap.

Det bør være unødvendig å si at et slik utvalg kunne skraper på overflaten. Men etter et par hundre plateomtaler – og det mangedobbelte som er sjekket ut – er det laget sammen en liste som det er mulig å stå inne for. Det må tas høyde for at bejublede utgivelser av f.eks Justice, Robert Wyatt, Radiohead og Plant/Krauss fremdeles ikke er gjennomhørt!

Da er det bare å kaste papirene og se frem mot 2008: Plateåret starter mer enn godt nok med Black Mountain, Evangelicals og Earth – og ikke minst allEars-festivalen i Oslo. Ses der.

Akron/Family: Love is Simple (Young God)
Med Love is Simple lykkes endelig Akron/Family å overføre sitt sprelske liveuttrykk inn i en studiosammenheng. Det betyr at det spriker og spretter i alle retninger, og det er ganske utrolig at så mange tilsynelatende hyperaktive musikere klarer å høres så samstemte ut. Love is Simple inneholder noen av Akrons mest vellykkede låter, enten det som er entusiastisk allsangfolk, undrende visepsykedelia, mystisk chanting, yndig poplykke eller ramsalt skogprog. En smilende regnbue av en plate, som er sterkt forbigått her hjemme. Sikkert ute også.

Animal Collective: Strawberry Jam (Domino)
“Leken safari” skrev undertegnede i omtalen i Dagsavisen tidligere i år, og mente blant annet at “De framstår her som relativt veltilpassede og samordnet i et forsøk på å lage mer rendyrket popmusikk, uten å gi slipp på lekenheten, den løsslupne galskapen og de infantile innfallene som på godt og vondt kjennetegner bandet.

Resultatet blir et slags Pet Sounds kastet ut til villdyrene og revet i filler med et stort smil.”

Devendra Banhart: Smokey Rolls Down Thunder Canyon (XL)
Smokey Rolls Down Thunder Canyon er spilt inn “at our home in California”, og denne platen bærer stempelet “Made in California” over hele seg.

Fra Haight-Ashbury, ned Pacific Coast Highway og Ventura Freeway til heksegryta LA, før smogen legges bak i en støvsky og vi tas med opp i historiske Topanga Canyon, i sporene etter Charles Manson, Neil Young, Canned Heat, Spirit, Little Feat, The Doors… ja, i det hele tatt. Det er en symbolladet klang over Devendras casa.

Battles: Mirrored (Warp)
Det sakses fra undertegnedes omtale i Dagsavisen, der det blant annet stod å lese at “Battles beveger seg inn i et landskap som ikke er enkelt å stedfeste. Blandingen av postrock, IDM, metall, math, jazz og prog, den sterkt framtredende rytmeseksjonen og det vibrerende elektroniske bakteppet skaper grunnlag for en rekke interessante møtepunkt. Battles utviser en åpenlys spilleglede og besitter de tekniske egenskapene som kreves for å holde et såpass tøylesløst prosjekt i tømmene. Her speiles grensesprengende instrumentalister (tenk Tortoise, Don Caballero), heseblesende sjangre-bøy-og-tøy (Mr. Bungle, Mars Volta) og jubelsang (Akron/Family, Animal Collective) – for å skissere litt av kvartettens boltreplass.”

Bright Eyes: Cassadaga (Saddle Creek)
Cassadaga befester Bright Eyes’ plass i indierockens elitedivisjon. Den tidligere så selvopptatte røveren har blitt mer engasjert og alvorlig siden sist, men som han selv sier det: “You can move mountains with your misery”.

Magnolia Electric Co.: Sojourner (Secretly Canadian)
Fra omtalen på groove.no: ”Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei.” Det var liksom aldri noen tvil. Dette er en boks å ta med seg ned i graven.

Panda Bear: Person Pitch (Paw Tracks)
En smyger fra Noah Lennox i Animal Collective. Ikke ulikt moderskipet, men de mest infame innfallene er byttet ut med en mykere dyne av Brian Wilson og Van Dyke Parks som kler lille panda svært så godt. Tror nesten denne vil vare lengre enn jordbærsyltetøyset!

Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom(Release the Bats)
Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand Of The Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.

Yeasayer: All Hour Cymbals (We Are Free)
All Hour Cymbals er en av disse verdifulle platene der innovative ideer og kreativ smartness forenes uten at resultatet blir overdådig prangende eller at bandet faller for egen storhet. Gnistrende saker.

LÅTER
Animal Collective: Peacebone
Arcade Fire: My Body is a Cage
Battles: Leyendecker
Bonnie Prince Billy: The World’s Greatest
Bright Eyes: Hot Knives
Okkervil River: Unless it Kicks
Young Galaxy: Swing Your Heartache
Sunburned Hand Of The Man: Fire Escape
Wilco: Either Way
Wolves In The Throne Room: Dia Artio
Yeasayer: 2080

LIVE
!!! – Vulkan
Akron/Family – John Dee
Animal Collective – John Dee
Boredoms – Øya
The Ex – Fabrikken
In Gowan Ring – Maridalen kirke
Paal Nilssen-Love/Ken Vandermark -Mono
OffOnOff – Mono
Sunburned Hand of the Man – Mono
Tafjord/Møster – Safe as Milk
Rufus Wainwright – Oslo konserthus

NORGE
Dårlig gjort å skille Norge fra resten, da disse ikke ligger noe tilbake for de øvrige på listen. Verd å merke seg at verden åpner seg når man stenger den ute: Salvatore, Origami Arktika, Fredrik Ness Sevendal, Valkyrien Allstars, The Core, Metronomicons evige strøm, Ultralyd, Hild Sofie Tafjord, Lindstrøm, Sten Ove Toft, Natasha Barrett. For å nevne noen.

ELLERS
Inland Empire
Mr. Lonely
Sigur Ros som drar heim
Allison Bechdels Fun Home, Persepolis, Charles Burns
Jonathan Safran Foer
Sopranos/Dexter/The Wire
Platerytterne Soft Bondage

Først publisert 19.12.07

Topp 10 Album 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det har vært et godt år på alle måter. På konsertfronten vil jeg trekke frem Fred Frith (Kongsberg), Comets On Fire og Wolf Eyes (England), Salvatore (Mir), Vetiver (Blå), Greg Malcolm og hele Safe as Milk (Haugesund), Sunn 0))) (Blå), Les Savy Fav (Øya) og DEL (Mono) som fine øyeblikk. Platebunken har vært større enn noensinne, og fremdeles er det mye uhørt igjen. Av de som ikke kom med på denne listen vil jeg nevne Liz Durrett, Mountain Goats, Mono, Brightblack Morning Light, Oakley Hall, Built To Spill, Decemberists og Clogs blant de utallige som utmerket seg i et år uten de største overraskelsene eller nye, spennende trendene. Blant de mange gode norske: In The Country, Svarte Greiner, White Birch, Ranheim, Low Frequency In Stereo, Fe-Mail, Årabrot og Huntsville. Størst musikalsk lykke ga nok likevel oppdagelsen av Fartein Valens vakre pianoklanger og Arvo Pärt svevende drømmetoner i året vi har lagt bak oss.

1.Joanna Newsom: Ys (Drag City)
Ys er en sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende form Joanna Newsom legger opp til – og lykkes med, langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et “vanskelig” album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram med et lekent, ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk, hvert spor sprudler av undring, blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft, mente undertegnede i sin omtale av Ys i Nye Takter/Dagsavisen og spanderte terningkast 6.

2.Espers: Espers II (Drag City)
Gjennom syv lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24 spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde. Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk.

3.Comets On Fire: Avatar (Sub Pop)
Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen.

4.Mastodon: Blood Mountain (Reprise)
I en uhemmet skryt av platen i Dagsavisen mente jeg at “Blood Mountain er et storslagent skaperverk hvor Mastodon ikke bare sprenger ytterligere grenser for hva de selv er kapable til å konstruere, men som utfordrer rammer innen rockens hardere genre generelt. De kombinerer en konseptuell helhet uten å bli altfor pretensiøse og umiddelbar aggresjon uten å virke primale. Progrock og metall, støyrock, hardcore og punk innlemmes som elementer i bandets univers, med spennvidde som strekker seg fra Isis/Opeth til Maiden/Metallica, utført med presisjon, fantasi og pur spilleglede.” Store ord, stor plate.

5.Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Og (Secretly Canadian)
“All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som Molina synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”. Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina er i sitt rette element. Dette er en plate du ikke blir fort ferdig med – og en soleklar kandidat blant årets 10 beste album, mente jeg tidligere i år, og den spådommen holdt lett mål. I år kommer Molina til Norge to ganger. Man gleder seg!

6.The Black Angels: Passover (Light in the Attic)
Fra grooves omtale, sommeren 2006: “The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den beste debutplaten av året. Mye retro-fetisj til tross, dette er uansett noe av det tøffeste du kan låne ørene dine til og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: Turn On, Tune In, Drone Out.”

7.Vetiver: To Find Me Gone (Fat Cat)
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen rinne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra Banhart og Andy Cabic på sin vei ned til ”El Rio” (he’ll take the cool nights with him). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der. Bare et par-tre låter er litt for slappe (”Idle Ties” med sitt rett-frem komp, bysselullen ”The Porter”), men det fjerner ikke inntrykket denne platen etterlater: To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

8.Sunn O))) & Boris: Altar (Southern Lord)
“Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.” Fra min 6/6 omtale i Dagsavisen.

9.Wolf Eyes: Human Animal (Sub Pop)
“På Human Animal viser de til fulle sitt register, fra lydmalende skulpturer nærmere avant-jazz/samtidsmusikk til voldsomme angrep med drill og bor. Her er energien voldsom, og den forløses fornuftig nok i små doser. Det skjer på en plate som er kort nok til å holde på spenningen rundt disse utblåsningene, og der disse har en klar egenverdi. Med dyrisk villskap og menneskelig dårskap forener Wolf Eyes både det humane og det fremmede til et grotesk monster av svart doom.” Fra undertegnedes omtale i Dagsavisen.

10.Bonnie Prince Billy: The Letting Go (Domino)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Først publisert 02.01.07

Topp 10 Album 2005

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Uansett hvordan et år ellers forløper seg, så kan man være sikker på at Plateåret er en trofast og trygg kime til mye glede, inspirasjon og artige overraskelser. Skjønt, den ene virkelig store killerskiva har kanskje uteblitt i år – eller rettere sagt har til gode å bli oppdaget. Årets toppliste er nesten skuffende nok preget av mange gjengangere og solide navn. Men det er mye snadder som er skjult bak disse 10 – og jeg tror de vil stå en god stund fremover. Ellers vil musikkåret huskes for en del spreke liveopplevelser. Her vil jeg trekke frem Sunn 0))) (Rockefeller), Devendra Banhart, Magnolia Electric, Sonic Youth, Joanna Newsom ++, Accelerator, Göteborg), Wolf Eyes/Fe-Mail (Kongsberg), Fennesz/Philip Jeck (Oslo Konserthus), Akron/Family (Mono), The Core (Kastanjen) og Hot Snakes (Øya) som noen av årets bedre giger. Jandek i Helsinki ble dessverre en liten nedtur, og så var det altfor mange jeg også gikk glipp av. Av musikalske trender har vel den såkalte “frifolken” fremdeles vært toneangivende her i gården, særlig gledelig har mitt møte med den finske scenen vært. Norsk musikk har ikke blomstret i særlig grad i år synes jeg, heder og ære får gå til Serena Maneesh, Magnus Moriarty og Årabrot. Så får vi håpe på lysere tider og flere nykommere i 2006!

1.Devendra Banhart: Cripple Crow (XL)
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing in the Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre “sære” og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk-rørsle (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar med å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

2.Antony And The Johnsons: I Am A Bird Now (Secretly Canadian / Rough Trade)
Han er en underlig skrue. En androgyn drag-utseende kunstner hjemhørende i New York, som synger med et enormt gudbenådet patos som svulmer et sted mellom Nina Simone, Jimmy Scott og the Buckleys. Han vokste opp på en blandingsdiett av Soft Cell, Billie Holiday, Culture Club og Otis Redding, har med seg folk som Boy George, Rufus Wainwright, Lou Reed og Devendra Banhart, og laget en så storslått, voldsom og følelsesladet plate at den kan ta pusten fra de fleste. Og hvem skulle tro at Boy George ville synge på en av årets vakreste duetter? Fem år siden debuten har Antony returnert med nok et fantastisk stykke musikk. Slipp romantikeren i deg løs – og gi deg hen!

3.Sufjan Stevens: Illinois (Come On Feel the Illinoise) (Asthmatic Kitty)
Det tok sin tid med denne – ble faktisk ganske så skuffet den første tiden. Men etter som månedene har gått har låtene kommet, en etter en. Så har helhetsbildet falt på plass, og gjort det klinkende klart at Sufjans mest ambisiøse og storslått arrangerte plate også er noe av det aller, aller flotteste innen popmusikk anno 2005. Bredden kan eksemplifiseres mellom det utrolige tittelkuttet, der han danser lekent som orkesterleder i en av de mest medrivende låtene fra året – og det mer lidende og lengtende uttrykket på ”The Seer’s Tower” (der han synger “In the tower above the earth, there is a view that reaches far, where we see the universe, I see the fire I see the end…”) som gjør det vanskelig å holde tårene tilbake. Det er i dette spennet Illinois rager og regjerer, og staten har fått en plate tilegnet seg som burde vært rammet inn på alle offentlige kontor og avspilt hver dag i lunchpausen. 48 to go, Sufjan!

4.Magnolia Electric Co.: Trials & Errors (Secretly Canadian)
Det er mulig å trekke en tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med noen sidestikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live At Raji’s (1989) og Built To Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær det vi hører på Trials & Errors. En klassisk liveplate.

5.Bright Eyes: I’m Wide Awake, It’s Morning (Saddle Creek)
Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.
Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning både billedlig og bokstavelig talt. Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

6.Black Mountain: s/t (Jagjaguwar)
Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, “Modern Music”: “1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…” i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. “Modern Music” renner over i seige bluesriff à la LedZep/Sabbath på “Don’t Run Our Hearts Around” til überfete “Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

7.Okkervil River: Black Sheep Boy (Jagjaguwar)
Med Black Sheep Boy befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre popband innen den alternative skolen. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante navn som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes. Legg til den flotte Black Sheep Boy Appendix til denne, så har du en ganske fantastisk samling låter.

8.Dangerdoom: The Mouse And The Mask (Lex)
En av de få hiphop-platene jeg har hørt på i særlig grad fra i år, The Mouse And The Mask er det mye omtalte samarbeidet mellom Danger Mouse og metalltrynet MF Doom. Hvis man skreller unna den litt for interne tegneseriehumoren mellom låtene må dette være en av de feteste rapskivene fra 2005. Bidrag fra Talib Kweli, Ghostface og ikke minst Cee-Loo på ”Benzie Box” er killa. Doom & Mouse viser en vei ut av uføret som vi blir pumpet huden full av på alskens tv-kanaler til enhver tid. Ikke like vågal som relaterte Madvillains Madvillainy eller fullt så sprø som Quasimotos The Further Adventures Of Lord Quas, men hakket morsommere.

9.CocoRosie: Noah’s Ark (Touch And Go)
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (“Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…” etc.). De søker å virke provoserende i stilen, men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som “kniplingsfolk”, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianedrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

10.Archer Prewitt: Wildernes (Thrill Jockey)
Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre “post-rock” og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske The Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons, tenk John Denver! Vidunderlig arrangert og avslappet fremført, med en uanstrengt flyt og suverene melodiske kvaliteter. Archer Prewitt skriver låter som “lever sitt eget liv”. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Først publisert 12.12.05