On The Beach har opp gjennom årene vært gjenstand for en usedvanlig sterk kultus. Vinylen har ikke vært så grei å få fatt i på en stund, og CD-utgaven har som kjent latt vente på seg. Undertegnede var blant de mange tusen som skrev under på en kampanje på the Internet for å få den utgitt. Lite at det hjalp, men etter alle disse årene har Neil Young nå endelig sørget for at denne mytiske platen slippes til de utålmodige masser. Det skjer samtidig med at American Stars n’ Bars, Hawks And Doves og Re-ac-tor også trykkes på ny, og dermed er snart hele hans katalog tilgjengelig igjen. Det skulle da også bare mangle. Young er en essensiell artist, men av “the missing six” er det nok On The Beach som har vært mest etterlengtet blant de fleste. Det naturlige spørsmål er selvsagt om platen lever opp til sitt rykte. Fortjener den egentlig all denne viraken?

Og det gjør den jo. Det er ingen tvil om at On The Beach er en av Neil Youngs mest sentrale utgivelser på 70-tallet, en av de jevnt sterkeste gjennom hele hans lange karriere, og en plate alle med en smule interesse for mannen vanskelig slipper unna. En virkelig  særegen plate på alle vis, fra omslagsbildet til siste låt, og et tyngdepunkt mellom hans andre klassiske medio 70-talls plater, Tonight’s The Night og Zuma.

Coveret er komponert av Neil Young selv, og omtrent som på Dylans Bringing It All Back Home er en rekke små og store ting plassert omhyggelig rundt på bildet: en ’59 Cadillac begravd i sanden, den visne palmen, en avis med Nixon på forsiden. Et par forlatte støvler. Det står to stoler under parasollen, men bare Neil Young sees på bildet, med ryggen til kamera, vendt mot bølgene og den disige himmelen. On the beach. Det er ingen sorgløse surfebølger på denne stranda. Det er ikke et lykkelig stykke land, men heller ikke direkte sorgtungt. Det er en stille, ettertenksom strand.

Det henger mørke skyer over hans hode, men Neil Young var ikke riktig så alene under innspillingen. Det var nemlig litt av et lag som ble med denne våren i 1974. Rundt Young finner vi Ben Keith som har en finger med i det meste, bassist Tim Drummond og trommis Ralph Molina fra Crazy Horse. Ellers fløt det av diverse mennesker i studio, fra Playboy-bunnies til The Bands rytmeseksjon, Billy Talbot, Crosby & Nash og ikke minst Rusty Kershaw, en spinnvill innfødt fra Louisiana, som spiller fele og slide gitar. Det var han som sørget for såkalte “honey slides”, pot & honning, tilskuddet som stadig slo knockout på alle mann og skapte en ganske så sedat stemning i studio. Det var også Kershaw som sørget for at gamle stoler og lamper ble plassert i det kliniske studiorommet for å gjøre stemningen mer intim. Det var han som krøp rundt som en pytonslange og alligator på gulvet under innspillingen av ”Revolution Blues” for å skape passende atmosfære. Jeg har lest at Kershaw ikke øvde før opptak, han tok låtene på sparket og stolte på vibbene – og det ser ut til å være en holdning som preger mye av On The Beach, og som kanskje bidrar til at den høres så befriende liketil og avslappet ut den dag i dag. Rusty Kershaw preget mye av innspillingene i Los Angeles, som ikke var så gufne som opptakene til Tonight’s The Night. Det er fortsatt mørkt og det er natt i studio, men lyset siver langsomt tilbake inn igjen.

On The Beach er da heller ikke så svart som Tonight’s The Night (som først ble gitt ut året etter). De åtte låtene her er ganske lange og det går stort sett i tilbakelent, tequilaglødende country og potrøykende blues. Det er en behagelig rufsete stil, tekstene løse, men poengterte, musikken er tidløs. Det er som om Young er i ferd med å reise seg igjen for å vakle videre innover i 70-årene. “Some get stoned, some get strange, But sooner or later it all gets real” som han synger på platens oppløftende start ”Walk On”. Det var kanskje på tide å komme seg videre, etter en destruktiv og tung periode preget av mye dop, trøbbel på hjemmebane og rystende dødsfall (Danny Whitten).

”Walk On” er en ganske streit, uptempo rufserocker og platens mest anonyme spor etter min mening. ”See The Sky About To Rain” er i både tekst og tone en mer tradisjonell folkballade. Med Young på Wurlitzer og Ben Keith på delikat steel gitar er dette klassisk sårbar Young. Den er vakker så det holder, men det er ”Revolution Blues” som er den første virkelige mesterlåten. Den er mest kjent for sin mye omtalte tekst, der Young går inn i en slags Charles Manson-rolle:

I got the revolution blues, I see bloody fountains
And ten million dune buggies comin’ down the mountains.
Well, I hear that Laurel Canyon is full of famous stars
But I hate them worse than lepers and I’ll kill them in their cars

Neil flerrer ut den saftige teksten til en rå, sugende melodi, med bassen til Rick Danko skrudd høyt til værs, Helm stødig bak trommesettet, mens Young og David Crosby krafser på hver sin gitar. ”Revolution Blues” er en killerlåt. De to siste låtene på albumets første side er ”For The Turnstiles” og ”Vampire Blues”. Førstnevnte er en minimalistisk banjo/dobro-duett fra Young og Ben Keith, mens Vampire Blues er sløy, sumpblues i tradisjonell sangstil:

Good times are comin’, I hear it everywhere I go
Good times are comin’, I hear it everywhere I go.
Good times are comin’, but they sure comin’ slow

Exit side 1, som alene kunne vært en strålende EP. Så er det likevel side 2 som bidrar til at platen virkelig fortjener sin status: ”On The Beach”, ”Motion Pictures” og ”Ambulance Blues” tar tilsammen opp over halve platens totale spilletid og kan høres som en langsom, seig helhet. ”Motion Pictures”, en seriøs “honey slide” tilegnet kona Carrie, bidrar mest til å balansere de to gigantene rundt. Tittelsporet er syv minutter med fremmedgjøring, angst og ensomhet – blant Neil Youngs aller sterkeste øyeblikk, og et spor det er vanskelig å ikke få frysninger av. ”Ambulance Blues” er like omfattende. Med Rusty Kershaws fele, Young på munnspill og Molinas rytmiske håndtromme i bakgrunnen har de en flyt som kunne vart evig. Som en elv som langsomt renner fra Canada ut i en annen tid: “Back in the ol’ folky days, the air was magic when we played” dras vi ned til samtidens USA preget av Patty Hearst og Richard Nixon i nyhetsbildet: “I have never met a man with so many lies, he had a different story for every set of eyes.” Når låten til slutt renner ut i havet etter ni minutter har vi vært med på en svært bemerkelsesverdig reise.

Den intime, røykfylte atmosfæren og den knappe, men kraftfulle produksjonen, råheten i opptakene, den diffuse, nesten drømmeaktige stemningen, flyten i låtene og de dyktige musikerne, Youngs ærlige stemme. Tekstene, personlige og tidstypiske. Mellow yellow og helter skelter.

Alt dette – og sikkert mer til – gjør On The Beach til en essensiell plate i enhver samling.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 22.07.03