Hala Strana: These Villages (Soft Abuse, 2004)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hala Strana høres ut som navnet på en liten ungarsk landsby, bortgjemt på grensen til Romania eller Ukraina. Et eventyraktig sted kan det være, der tiden har stått stille siden høymiddelalderen, med små, falleferdige hus og et slott der den lokale fyrsten kan skue ned på sine undersåtter. Passelig nok har musikken på These Villages sine røtter fra nettopp denne delen av verden.

These Villages er mitt første møte med Steven R. Smiths Hala Strana prosjekt, hans tredje under dette navnet. Smith har en meget omfattende diskografi bak seg, både som soloartist, som hovedmann bak krautrockbandet Mirza og mer avantfolk-søkende Thuja (med Loren Chasse og Glenn Donaldson, nå i The Skygreen Leopards). Han tilhører kretsen rundt den folk/psykedeliske etiketten Jewelled Antler i San Francisco og er i det hele tatt en artist med mange musikalske ben.

Det er ikke bare impulsene som er hentet fra øst-europeisk tradisjonsmusikk. Smith fletter sine egne komposisjoner sammen med originale folketoner fra Warsawapakten. Tidligere har han vært i Tsjekkia, Romania og Kroatia, denne gangen hentes inspirasjon fra bl.a. Latvia og Ungarn som omskapes til både noe nytt og eget, og som flettes uanstrengt inn blant de egenskrevne sporene. Tonen er gjennomgående dvelende, om ikke svart, så er den gråtonet og tåkefull, musikken kommer langsomt sigende, båret fram på gamle instrumenter. Tidvis transeskapende, tidvis beroligende og dyssende, alltid levende og vibrerende.

These Villages får gå sammenhengende i de cirka 40 minuttene den varer, og den fungerer godt i en slik helhet. De 11 sporene har likevel sin egen identitet, og er relativt korte sammenlignet med Smiths mer utflytende solostunt. Stemningsmessig beveger den seg fra et par dynamisk intense kutt tidlig på platen (”Wood Scree”, ”October”) over mot mer dronebaserte strømninger dominert av mye forskjellig strengegnikking og andre diverse folkinstrumenter som kan blåses i eller slås på. Smith benytter et variert og stort arsenal for å fremskape den rustikke, autentiske og ikke minst mørke stemningen han søker: fiolin, cello, bouzouki, oud, harmonium, melodica, mindre kjente ting som moseño fløyte, bul bul tarang og det eldgamle strenginstrumentet psaltery. Sammen med lokale feltopptak bidrar dette til å gjøre These Villages til en omfattende og lydrik plate. Det er ikke tvil om at Smiths kjærlighet til øst-europeisk musikk er ektefølt, og han lykkes til fulle med å kombinere gamle toner tilpasset en ny tid. Og platen minner om at den europeiske folkemusikktradisjonen har røtter, variasjon og spenning som flere kunne utnyttet og fornyet – ikke minst her hjemme.

Tilhengere av for eksempel Scott Tuma/Boxhead Ensemble, Constellations mer abstrakte øyeblikk, dronefolk og organisk nytelse har med dette fått en ny, og meget sterk anbefaling.

Først publisert på groove.no 06.03.05
Bjørn Hammershaug

Metronomicon: Grünerløkkas Bazar

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Metronomicon Audio startet opp i 2001, opprinnelig som utgiver av hjemmebrente CD-R, etter hvert med mer ordinære albumutgivelser. Blant artistene i dette finfine kollektivet finner vi bl.a. Now We’ve Got Members, Truls And The Trees og Center Of The Universe. Stikkord for Metronomicon: Lekent, grenseløst og utforskende.

10 smakebiter fra Metronomicon – hør spilleliste i WiMP

Diverse Artister: Metronomicon Compilation 2.0 (2005)
Det er ikke altfor for mange slike musikalske kollektiv her til lands. Tendenser vi har sett i bl.a. Finland, USA og New Zealand, der iveren er stor etter å gi ut hjemmebrente skiver i lavt opplag knyttet til små, obskure miljøer, virker å være mer begrenset her i loner-land. Denne ’familien’ knytter bånd mellom undergrunnsmiljøer på Blindern, det kreative senteret i Brugata, russerkneipa Spasibar og andre mer frilynte fugler. Sentrert rundt et tyvetalls personer som ganske fritt frekventerer hverandres band, trykker de opp platene og utformer omslagene selv, arrangerer fester (som by:alarm – norges nest, nest viktigste musikkpris) og virker i det hele tatt å det ganske så morsomt i prosessen. Uhøytidelig? Joda, men ikke nødvendigvis useriøst. Og med veldig mye fin musikk i sin fold.

Sentralt i Metronomicon og ansvarlig for noen av de mest kjente prosjektene er Jørgen Skjulstad (Now We’ve Got Members, Center Of The Universe, Salvatore). Artister som Magnus Moriarty, Koppen, samt relaterte frender som Samuel Jackson Five og engelske Now er vel blant de mest kjente bidragsyterne på 2.0. Den består av 22 spor i alt, og det er en plate som spriker både i uttrykk og kvalitet. Overivrig gutteromsnerding, sene rødvinskvelder, hjemmesnekra lofi-beats og en løssluppen omgang med hva enn som kan spilles på (fra fele til synth) er gjennomgående. Det er unektelig denne spreke sjarmen som er det mest bærende elementet her. Viljen og bredden gjør et kritisk øre mildere stemt, men blant de mange låtene er det også en god del fløte å meske seg med her.

Hanny (”How Great Thou Art”) er aktuell med platen Moderning , og leverer en søt poplåt med folkpsykedelisk duft av morgenkaffe og lange søndagsmorgener. Bjarne Larsen fra Salvatore driver sitt soloprosjekt International & Coffee. Bak årets lengste låttittel finner vi en underfundig skilpadde med akustisk gitar, fuglesang og klokkespill som lever sitt eget sedate liv. Rune Elias Helgesen utmerker seg i helt korrekt titulerte ”Orgel, Tallerken, Drill, Hammer, Gitar” som er… vel, akkurat det. Det beste sporet er Magnus Moriartys ”The Desert Will Bloom With Tonic Powder”, som en annen slags Grandaddy fra fremtiden virker han som selskapets fremste kort nå for tiden (Sky-Fi Beatitude, 2005 er heller ingen dum plate). Fremheves må også Brugata Blogstyle Crew, med medlemmer fra Salvatore og Palace Of Pleasure. Disse finner sammen med Jørgen Skjulstads saksofon frem til det lette drivet som kjennetegner band som nettopp Salvatore eller Perculator. Selskapets mest samlende front er verdensorkesteret Now We’ve Got Members, og ”In A Hurry” er mer fyrrig sigøyner-prog fra Balkan eller noe deromkring.

Ellers pusler for eksempel Cyrano, Helene Rickard, Koppen og Kallioinia rundt 80-tallet, dårlige tv-spill og snål synthpop. I avdelingen for sammenhengende navn leveres new wave i smådesp variant fra JetSetNjet og i mer corny variant fra MeJamYouSpam, mens den vakre avslutningslåten – som bare er en kort snutt – bærer samlingens fineste tittel: ”This Is Your Comeback, Deepika”. Litt på utsiden av ’metromicon-soundet’, om det i det hele tatt er mulig å si noe slik, er Samuel Jackson Five. De tilhører en litt annen krets og spiller i en annen liga med sin presise instrumentelle prog/post-rock. Deres ”Charlie Foxtrot Queen” har klare Motorpsycho-kvaliteter. Britiske Now huskes av enkelte for et par digge konserter i Oslo, blant annet sammen med Salvatore, og de utforsker fortsatt krautrytmer og dissonans med ”And”. Hvis deres And can spises ville det nok vært som en Peking O, tenker jeg.

I mellom disse hastig nevnte sporene her, så finnes det også mye annet av både mer eller gjerne mindre vellykket art. Det er vel nettopp denne uredde holdningen og stå-på humør som har gjør Metronomicon til et av landets mest lovende musikalske veksthus.

Magnus Moriarty™: Sky Fi Beatitude (2005)
’Please play this recording on Tandberg stereo equipment for optimal sound performance’ oppfordres det i omslaget på denne CD-R platen. Med det signaliseres vel både en viss nostalgisk hang og en anelse lite selvhøytidelig holdning til sin musikk.

Sky Fi Beatitude har sitt utspring i Grünerløkkas roteloft Metronomicon Audio, som huser en rekke mer eller mindre obskure artister (Now We’ve Got Members, Koppen, Cyrano etc.). Sammen med makker Marius Ergo har Magnus Moriarty mekket 12 låter som hadde fortjent langt større distribusjon og oppmerksomhet. Han har meloditeften og ynden til en Berntzen eller Lerche, men med en større Petter Smartness og gjør-det-selv innfall som vel forhindrer det store gjennombruddet blant hopen. Synd for pengepungen hans, greit for oss som lytter. Sky Fi Beatitude er rett og slett en fortryllende liten pop-plate, løftet frem av en instrumentpark på størrelse med Disney World, lekent og passe slurvete, men aldri useriøst eller tåpelig.

Enkelte spor tenderer mot det nostalgiske poputtrykket, fra Beatles til XTC, andre er mer eksperimentelle med sin kopling av fiolin, trommemaskin og samples. Uansett er det noe riktig så spankulerende charmy over den naive og solskinnsladede sky-fi-popen til Moriarty som gjør at platen står igjen som en av de fineste norske i 2005. Ikke slik å forstå at hvert kutt her er et ferdigpolert mesterverk, det er like mye gløden og gleden som preger helheten som gjør Sky Fi Beatitude til en stayer.

Truls And The Trees: Ailanthus (2007)
Indiegranskauen: Alltid beredt! Et friskt skogspust av en speiderplate.
Truls Heggero er glad i fotosyntese, kongler, bark og kvae. En ekte speidergutt; alltid beredt for popmusikkens ve og vel. Han er frontmann i det fine indiebandet Lukestar, og med debuten Ailanthus har han nå også satt Truls And The Trees skikkelig på kartet.

Ailanthus er navnet på en trefamilie, som direkte oversatt betyr noe sånt som ’trærnes gud’, og det forseggjorte omslaget står i speiderorganisasjonens tegn. Men dette er et stykke unna psykedelisk frifolk eller filosofien til Baden-Powell for den saks skyld, selv om det ’organiske’ elementet er godt ivaretatt i uttrykket. Truls And The Trees er rett og slett et realt godt popband. Heggero er en dedikert fan av Robert Pollard/Guided By Voices, og deres to minutter lange skakke hitsanger er en grei inngangsport til Ailanthus. Trekk fra Pollards mest skranglete innfall og bytt ut lo-fi lyden med den mer storslåtte indieromantikken til for eksempel Sufjan Stevens, Arcade Fire og Neutral Milk Hotel så står vi igjen med en dyktig popsnekker som bygger låter med potensiale til å gå rett inn i øret uten å skape umiddelbar slitasje.

Træra til Truls er en gjeng som nå tør være relativt etablert hos de fleste som følger en smule med på hva som rører seg i indiekretser; dette er et Metronomicon-produkt med påfølgende romslige tilgang på arbeidskraft (som i musikalske ideer og instrumentering), et orkester som gir Heggeros iørefallende låter en ekstra dimensjon. Det rike lydbildet tar ikke kverken på låtene hans, men bidrar til å fargelegge dem på potent vis.

Det umiddelbare tittelkuttet omfavner det meste som er positivt med denne platen med sitt snertne driv og offensive progresjon. Av de mer melankolsk ladede sporene er ”Greenfields, Greenfields!” og ”Mystaxxx” særlig verdt å trekke frem, der Heggeros falsettvokal bidrar til å skape en sårbarhet som skygger litt for den skarpe solen fra de mest utadvendte sporene.

At de velger å ta med en nesten 9 minutter remix av ”Upside Journey” helt til slutt er noe unødvendig. Den hadde helt klart hørt best hjemme på en EP eller som bonusspor i en eller annen sammenheng. Det ødelegger uansett ikke helhetsinntrykket. Truls And The Trees har med Ailanthus gitt ut en av årets bedre norske popplater. De skal ikke få ekstrapoeng fra den nasjonale kvoten, men det er likefullt et gledelig moment og ikke minst lovende for fremtiden. Se dessuten opp for bandet hvis de svinser innom en livescene nær deg!

Meta Forever: Astroid Antics (2007)
De omtaler seg som vitenskapsmenn, Andi Grace A Dieu og William B. Skyborne. I andre sammenhenger heter de Andreas (JetSetNjet) og Magnus Moriarty (Now We’ve Got Members). Muligens er det flere involvert her, men Meta Forever legger ikke opp til denslags forskning. Med platen følger heller et svært kart over ’The Astroids – Compiled and Drawn in the Cartographic Division of the Meta Forever Scientific Society’, samt en rekke utleggende tekster om deres ekspedisjoner (som bærer samme overskrift som låttitlene).

Dette er altså et nytt tilskudd på Metronomicons stadig voksende stamme, et selskap som har vokst fra en obskur CD-R-brennende vennegjeng til et av landets mest interessante veksthus (antagelig mot bedre viten). Jeg tror denne etiketten vil bli ytterligere ettertraktet i 2007, i takt med en ikke akkurat blomstrende musikalsk tendens blant de mer etablerte selskapene. Bare vent og se.

Astroid Antics er et eksempel på noe av grunnen til Metronomicons suksess. Her renner det over av musikalsk overskudd, vågale ideer som faktisk blir gjennomført og ingen skjeling til noe som heter musikalske genre. I stedet får vi mye humør, litt tull og en perlerekke av gode låter (vel, ikke alle er like bra). Jeg ser for meg at dette er slik Ween lekte seg frem til musikalske resultat tidlig i karrieren. De to musik… unnskyld, vitenskapsmennene, har funnet frem til en sjelden og eksotisk formel. Balkan, post-punk, soul, western, orientalsk delirium og generøse mengder stormannsgalskap har resultert i en plate der først og fremst de gode ideene står igjen som den store vinneren.

Roxy Music møter Pere Ubu et sted i det fjerne Østen? Helt greit for min del.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind of Now (2007)
Arbeidslaget hass Jørgen Skjulstad. 
Now We’ve Got Members er et slags samlende sentrum i Metronomicons labyrintiske sirkus av et plateselskap. Etiketten har gjennom årenes løp oppvist en sjelden sterk skaperkraft, spilleglede og musikalsk utforskertrang. Det som opprinnelig var en ren CD-R etikett har den siste tiden vist tegn til en viss grad av profesjonalisering i form av mer forseggjorte utgivelser med Truls And The Trees og Now We’ve Got Members.

Then Is Just Another Kind of Now presenteres som en delikat sak i tråd med det musikalske innholdet. For som undertegnede har tatt til orde for i lengre tid ligger det også et mer seriøst aspekt over Metronomicon. De er liksom ikke bare happy-go-lucky smilende surrehoder. Miljøet rommer et rikt musikalsk miljø som er blant hovedstadens mest spennende, og med et knippe musikere som peker fremover og utover – ikke minst de mange prosjektene til sentrale personer som Jørgen Skjulstad (Sissyfus), Marius Ergo og Magnus Moriarty.

De tre multi-instrumentalistene er alle sentrale medlemmer av ..Members. Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og igjen inviteres vi lyttere med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Mentor Skjulstad leder det hele med sin spinkle sang, men er backet av et rikt orkester som bør få sin del av æren for det gjennomgående gode resultatet. Låtene er joviale nok i seg selv, men gis en innpakning av blant andre Dag Stibergs saksofon, Moriartys fiolin og Ergos bouzouki som er helt nødvendig. God musikk skapes gjerne i et eller annet grenseland, og det er i spenningen mellom verdensomspennende folketoner og medrivende popmusikk dette bandet har sin fremste styrke – og et uttrykk som bare er deres eget.

Ergo: Mountaineering (2009)
Vil du være med på tur? Den unge Oslo-artisten Marius Ergo har pakket sekken full av akustiske instrumenter og tar veien gjennom villnis og gjengrodde stier med retning mot fjellheimen. Det er kanskje i like stor grad ferden i seg selv – og kanskje pausene på veien – som er vel så viktig som målet her.

Ergo fører oss som en stødig kjentmann inn i landskap som er velkjent, men nytenkende. Utgangspunktet er helst å finne i tradisjonell anglo-amerikansk folkemusikk, men sett gjennom moderne og egenartede briller.

For å ta den mest naturlige rasten først: ”The Butcher’s Boy” er en innspilling av Kentuckys store (en av dem) folkemusiker og banjospiller Buell Kazee. Det er en tragisk historie om den unge jenta som henger seg på pikerommet i endeløs kjærlighetssorg grunnet en svikefull jernbanedreng, nærmest foran øynene på foreldrene. Den ble spilt inn i 1928, og de fleste er vel i likhet med undertegnede kjent med den gjennom Harry Smiths definerende samling Anthology Of American Folk Music tidlig på 50-tallet.

Marius Ergo kjenner nok godt til amerikansk folklore, og gjør en inderlig, nedtonet utgave av den klassiske vise, her med akustisk gitar som erstatter for Kazees banjo, og med et mer psykedelisk – og jeg vil legge til – britisk lydende tilsnitt. Ergo er ikke bare godt bevandret i amerikansk folk, han kjennes også som en venn av moderne indierock, balkan, gamelan og støyrock for å nevne litt, noe han får utløp for gjennom sitt engasjement i band som Truls And The Trees, Kaospilot, Center Of The Universe og Now We’ve Got Members. Han er i det hele tatt en av de mest kreative, allsidige og spennende kreftene i Oslos musikkmiljø. Det var derfor med høye forventninger jeg ventet på hans plate, og en glede å kunne si at han svarer til disse. Mountaineering er drapert som en folkplate, men flere av hans mange andre sider skinner gjennom også gjennom her. Taggen ’amerikansk folk’ skal derfor ikke benyttes for henlede oppmerksomheten til spinnville hjemmebrentsfester fra Kentucky, for dette er i det store og hele en neddempet plate med strimer av oppløftende pop. De tradisjonelle instrumentene benyttes dermed ikke til å kopiere gamle røvere, men snarere som et verktøy for å skape noe eget.

Den lettbente åpningen ”Dilettantes And Jew’s Harp Players” legger ut i friskt mot, men det tar ikke lang tid før Ergo møter mer disige landskap enn blåbærenga. ”Mt.” flyter ut i tåkeheimen og møter en instrumental frifant i ”Birds On Every Bough” som lar improvisert gitarspill møte tysk orgelrepetisjon. Tittelen på ”Developers! Developers! Developers!” er hentet fra en av den særs usympatiske Microsoft-sjefen Steve Ballmers selsomme seanser. Desto flottere at Ergo tar hans utbrudd og lager en helt nydelig, vemodig poplåt der vi nærmest kan ’watch the sparks fly’. Tittelformen benyttes litt senere på ”Bastards! Bastards! Bastards!” i det som er en slentrende, litt naivistisk poplåt.

De godlynte poplåtene møter også noe mer motstand, og samarbeidet mellom Ergos gitarspill og saksofonist Kjetil Møster må i så måte særlig fremheves. Korte ”Yet, They Do Not Sing” er et surrealistisk, atonalt sidespor jeg kunne tenkt meg at de hadde fulgt videre. De møtes heldigvis igjen på meget flotte ”Different Arms”. Åtte minutter som samler trådene: Ergo, fiolinist & med-metronomiker Magnus Moriarty og Møster møtes til slutt. Kanskje de er fremme, nådd toppen. Dette er en låt som fanger utsynet i en siste hvile – og når den ender i klukkende sildring fra en bekk så er det bare helt riktig alt sammen.

Les mer på Metronomicons hjemmesider
Bjørn Hammershaug

Årets 10 Norske Album 2007

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

 Opprinnelig publisert på ballade.no 28.12.07

Salvatore: Days Of Rage (Racing Junior)
Enkelte hadde denne med på årets oppsummering for 2006, men utgivelsesdatoen var altså satt til 1. januar 2007. Uansett er Days Of Rage så bra at den gjerne kan være med flere år på rad, og Salvatores mest fullendte plate så langt. Det sier ikke lite. De har i over ti år vært en trofast leverandør av utforskende, groovy og eksperimentvillig rock som taler både til hodet og dansefot. Med en stabil kjerne og sirkulerende gjester skapes muligheter for en fleksibilitet og dynamikk som gjenspeiles i musikken. Årets utgave er revitalisert med Anthony Barratt fra Billy Mahonie og Leon Muraglia, mannen bak legendariske Kosmische Club i London. Days Of Rage er lyden av å cruise nedover autobahn i en åpen sportsbil.

Fredrik Ness Sevendal: No Foly Bow (Humbug/Apartment)
Fredrik Ness Sevendal er ikke den mest profilerte musikeren i kretsen rundt Brugata-kollektivet (som omfatter bl.a. Salvatore, Kobi og DEL), og dette er faktisk den første utgivelsen under eget navn fra den drevne gitaristen. Sevendal stiger her frem fra skyggen med en plate som tar opp tråden fra de amerikanske primitivistene (Fahey, Basho) og følger den mot mer moderne etterfølgere (Six Organs Of Admittance, Cul de Sac, Sir Richard Bishop). No Foly Bow er langt fra en blåkopiert hommage, den står solid på egen ben, ikke minst med sin klang av det norske over seg. Variert og søkende beveger Sevendal og hans gitar seg uanstrengt mellom skummel folk, mild støy, repeterende meditasjoner og hengende droner.

Slagr: Solaris (NORCD)
Ønsket om å spille de lange linjers musikk – å brette ut og utforske elementer inspirert av folkemusikktradisjoner – er grunnlaget for Slagr. Og dette er de lange linjers musikk. Anne Hytta (hardingfele), Sigrun Eng (cello) og Amund Sjølie Sveen på vibrafon har skapt en plate som utforsker det mediterende og melankolske, der middelalder møter modernitet i et fascinerende samspill. Trioen benytter folkemusikkens fundament som utgangspunkt for å skape noe som går utenpå vante genredefinisjoner. Låttitler som ”Snirkel”, ”Slør” og ”Skuggevev” hentyder at vi ikke skal på låvedans, men inn i en annen, høyst original verden av skyggespill og klarsinn.

Origami Arktika: Trollebotn (Silber)
Trollmusikk fra skogen fra gjengen rundt Origami-nettverket som har tatt utgangspunkt i låtmateriale bygget på gamle sagn fra Telemark.

Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ’ytterkanten’ av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike.

Ultralyd: Conditions For A Piece Of Music (Rune Grammofon)
I 2005 overtok Kjetil Møster saxpinnen etter Frode Gjerstad i Ultralyd. Sammen med Kjetil Brandsdal (bass) og MoHa (Morten Olsen/Anders Hana) utgjør han nå denne kvartetten som med Conditions For A Piece Of Music tegner nye spor på sitt allerede rikholdige musikalsk kart. Her viser Ultralyd seg fra sin hittil mest umiddelbare side. Grunnlaget ligger fremdeles et sted mellom tung rock, impro og fri jazz, men her satt sammen på en lett, smilende og mer strukturert måte enn tidligere.

Natasha Barrett: Trade Winds (Aurora)
Barrett tar oss med inn det maritime på Trade Winds, der måkeskrik, værmeldinger, knirkende treverk, shantys, bølgeskvulp og rennende vann er gjennomgående motiver. Barretts behandlinger av havets elementer tar oss lyttere ned mot bunnløse dyp, der det kanskje er selve ferden som er målet. I det evige mørke, i denne tilsynelatende stillestående verden under overflaten er det langt mer som skjer enn det blotte øye kan oppfatte. Dette beskriver Barrett på en måte som både er lett forståelig og som stadig avslører nye overraskelser.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind Of Now (Metronomicon Audio)
Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og i likhet med denne inviteres vi igjen med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Marhaug/Asheim: Grand Mutation (Touch)
Lasse Marhaug og Nils Henrik Asheim møttes på orgelloftet til Oslo domkirke like før den skulle stenge for oppussing i 2006. På Grand Mutation muteres mektige orgelklanger med dirrende elektronikk til en katedralsk messe som fremdeles gir ekko langs de mektige buene og hvelvene i kirken.

Noe av det mest slående er hvordan de to musikerne utfyller hverandre, og får moderne elektronikk til å naturlig mutere med det massive orgelet.

Tuna Laguna: Ripples And Swells (Guano)
Seks unge menn fra Lofoten debuterer med en instrumental plate som bølger frem og tilbake mellom smult farvann og kraftigere stormkast.Tuna Laguna finner i denne turbulensen nye muligheter for å revitalisere den post-rocken. Ripples And Swells er en delikat mikstur av Can, Frank Zappa, Four Tet, Stereolab og The Sea And Cake. “Vi har ingen tekster å knytte opp til noe, vi lager bare svingninger i luften – små bølger og store bølger – det er det vi driver med. Med bakgrunn at vi alle kommer fra Lofoten så passet det også godt å ha en slags referanse til havet” uttalte låtskriver og gitarist Håkon Aaltvedt i et intervju med Ballade.

Howl: Higher Class Of Lush (DanceToTheBeatOfTheLivingDead)
De skal ikke ha for originaliteten sin, Howl. Her sitter referansene løst, og bandet virker grundig belest i rockhistoriens ABC; fra Animals til Arctic Monkeys, fra Rolling Stones til Reigning Sound. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt å gå i opptråkkede spor når melodiene sitter som ei kule og energien brer seg som et nervøst teppe over hele platen. Sjeldent stilsikkert og vellykket arbeiderklasserock for massene og indierock for hipsterne.

Høy rotasjon: Supersilent, Shit City, Frode Haltli, Ungdomskulen, Håkon Austbø: Claude Debussy, Lionheart Brothers, Valkyrien Allstars, Ulver, The Core/Bergen Big Band, Piston LTD., Prins Thomas, Kambodsja, Arve Henriksen, Truls And The Trees, Sten Ove Toft, Hild Sofie Tafjord.

Bjørn Hammershaug

Svarte Greiner: Skraper mot mørket

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Svarte Greiner er enmannsprosjektet til Erik Skodvin, halvdelen av Deaf Center. Mens duoen skaper gråtunge, støvete lydbilder i klasse med David Lynch/Angelo Badalementi, er Svarte Greiner ytterligere utforskninger inn i en mer forstyrret og dunkel verden – uten den milde orkestreringen vi husker fra Deaf Centers Pale Ravine (2005).

Svarte Greiner: Knive (Type, 2006)
Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ’akustisk doom’. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør Knive til en så gripende lytteropplevelse. Platen har klare filmatiske kvaliteter, men musikken er mer enn sterk nok til å fungere som en mental reise på egen hånd, som ikke minst kommer til sin rett med skikkelige hodetelefoner og med øynene godt lukket igjen.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 21.11.06

Svarte Greiner: Kappe (Type, 2009)
”Tunnel Of Love” er navnet på det første kuttet på Kappe, den andre platen til Erik Skodvins soloprosjekt Svarte Greiner. Det er ikke mye blomstrende kjærlighet å spore, men så visst en tunnel han leder oss inn i. Åpningssporet gir raskt hentydning om at greinene har blitt både svartere og hardere siden debuten Knive. Det er en åpen, romlig klang over hele Kappe, et hvelv av lyd som underbygger følelsen av at tunnelen har ført ned i et eller annet mausoleum av iskald uhygge og snikende horror.

Kappe er i motsetning til forgjengerens klipp-og-lim baserte knittertronica spilt inn live i sammenhengende deler, fire i alt. Det er i enda sterkere grad en form for doom hengende over Svarte Greiner nå. Kappe er beslektet både til Sunn O))), Tim Hecker og annen langstrakt støy – og det er en plate som i større grad enn Knives organiske kvaliteter beveger seg mot et industrielt uttrykk. Her er ingen diffuse neo-klassiske slør eller knirkende gulvplanker. Kappe er skrapende jern og forvridd metall. Hvis Knive var Twin Peaks så er Kappe Das Boot.

Svarte Greiner jobber i et langsomt tempo. Utviklingen skjer, om i det hele tatt, over tid, og de fire sporene her trekker seg mellom 7 og 16 minutter. Dette er musikk som griper tak i stemninger, oppbygning og tekstur foran melodilinjer og struktur. Musikk som sleper seg avsted, som en spøkelsesaktig masse mot ukjent sted. Musikk som egner seg som soundtrack til skrekkfilmen fra dine mareritt. Den skumleste, den som bare hentyder og varsler om noe guffent.

Åpningssporet er altså en slik rysare. Neddempet støy bølger frem og tilbake, creepy lenker rasler hele tiden og det er som vinden blåser gjennom rommet, gjennom marg og bein. Sjelden har vel Svarte Greiner skapt så golde stemninger. Og det blir ikke lysere utover her. De to massive midtsporene er på en gang mektige og uhåndgripelige, særlig ”Candle Light Dinner Actress” med skjærende feedback og dissonante lyder, i mindre ikke så vellykkede ”Where Am I”, likefullt betagende og forlokkende stykker. ”Last Light” (8:23) fortsetter i noenlunde samme leia, med lyder – sannsynligvis kommer det mest fra Skodvins bue på bass, gitar, oppmikket, loopet og behandlet on the spot – som kan minne om alt fra svarte ravner og ringende dombjeller til et sakralt kirkekor et eller annet sted i det fjerne. Slik fungerer Svarte Greiners mettede lydrikdom, det er bildene som tar over etter hvert der musikken slipper taket. ”Last Light” lever opp til tittelen, for når den toner ut i intet så er alle lys slukket for godt.

Svarte Greiner skal honoreres for å bevege seg videre gjennom i det ukjente, inn i mørkets tunnel. Kappe gir natten mening.

Bjørn Hammershaug

Topp 10 Norske Album 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

(I alfabetisk rekkefølge):

The Core: Blue Sky (Jazzaway)
Denne kvartetten har et energifelt som vibrerer på omtrentlig den samme grunnflaten som John Coltrane, Archie Shepp og Pharoah Sanders skapte på 60-tallet. På sitt andre album har de dessuten tatt inn gitarist Nils Olav Johansen som ytterligere utvidelse av lydbildet, som strekker seg mot mer psykedelia og rock. Men kjernen er fremdeles intakt; suggererende og rytmisk jazz med det både lyriske og ville formspråket til en aldri hvilende Kjetil Møster som naturlig autoritet.

DEL: Five Dolls for an August Moon LP (Synesthetic)
Lasse Marhaug får æren av å dukke opp to ganger på denne listen. Støyrock-kvartetten DEL har vært med oss i en årrekke. Årets plate viser bandet fra en ganske neddempet side, med vekt på mer sfæriske og filmatiske elementer. Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. En monsterkonsert i Oslo høsten 2006 viste at de fremdeles er kapable til å renske skikkelig opp i ørene til publikum – heldigvis!

Diverse Artister: Gjenklang – Vår Musikalske Arv: Folkemusikk Gjennom 100 År 1910-2005 (Heilo)
I en tid der norsk folkemusikk fremstår som mer vitalt nyskapende og genremessig variert enn noensinne, er det ikke mindre viktig å trekke linjer. Gjennom fire plater gjør Gjenklang nettopp dette, fra de tidlige voksrullopptak til nybrottsartister som Majorstuen gir denne boksen et grundig riss av utviklingen innen norsk tradisjonsmusikk de siste 100 årene. Solid samling for alle som liker tradisjonstoner – ja, for alle som er en smule interessert i norsk musikk i det hele tatt. Og neste gang blir kanskje den samiske musikken også med i større grad?

Thomas Dybdahl: Science (Universal)
Science er Thomas Dybdahls mest fullendte utgivelse så langt i karrieren. Den flertydige og visjonære artisten har med stort hell inkorporert jazz, country, soul og kammerpop på denne dampende og lengtende platen.

Med et godt lag av folk fra mange ulike scener står Thomas Dybdahl mer og mer frem som en artist som søker utenfor det opplagte og vante. Science er fylt med små pop-perler som ikke så lett lar seg feste til noen bestemt pop-formel.

Fe-Mail: Blixter Toad (Asphodel)
Etiketten Asphodel i San Francisco er anerkjent i sitt arbeid med utgivelser innen ymse lydkunst. Oren Ambarchi, Alexander Rishaug, Philip Jeck, Iannis Xenakis og Ryuichi Sakamoto er å finne i deres rikholdige katalog. Men også i denne sammenhengen er Fe-Mails Blixter Toad en sjelden tilvekst. Gjennom en dobbel-CD presenterer Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord sitt mest ambisiøse arbeid så langt. Både vakker og skremmende, stillfaren og støyete er hele platen en bemerkelsesverdig opplevelse av inntrykk som aldri slutter å fascinere. Som Asphodel selv sier det så passende: ’Their cut up crescendos of piercing frequencies appear like rattle snakes you find under the rocks, as you search for a jewel-encrusted music box, unsure if they’ll poison you or cure you’.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon)
Gillian Welch byr Ravi Shankar opp til dans i en kneipe i midt-vesten. Utenkelig? Nei, ikke hvis bandet som spiller opp heter Huntsville. De tre herrene her driver stort sett med impro-musikk (det folk flest kaller ’pling-plong’). Med Huntsville har de skapt en arena som gir større plass for strukturerte låtformer, samtidig som det skapes plenty av rom å leke seg. Det gjør de først og fremst ved å blande øst og vest, modernitet og tradisjon. Trioens grep om countrymusikken er alt annet enn konvensjonell, og bruk av tabla og østlige rytmer blandet med banjo og steelgitar har sjelden virket så naturlig.

Jazkamer: Metal Music Machine LP (Smalltown Supernoise)
Med lånt tittel fra Lou Reeds kraftverk fra 70-tallet, en besetning som inkluderer folk fra Enslaved, Toy og Manngard og masse innestengt mørkemannskraft klarte Lasse Marhaug og John Hegre å lage en plate bestående av både massiv støy, sint metall og brutal doom. Et naturlig møtested for venner av både Merzbow og Sunn O))).

Friends of Satan? Indeed!

Orheim/Kaasin: Minimum Bow Force (NORCD)
Jørgen Orheim og Eivind Kaasin har laget en av årets mest egenartede norske plater. Ved å ta utgangspunkt i noe av det mest tradisjonelle norske: hardingfele, står Orheim/Kaasins Minimum Bow Force frem som både rotfestet og nyskapende. Hardingfela er fundamentet, men de to løser opp til det ugjenkjennelige for å skape noe langt mer utradisjonelt, et sted mellom Brian Eno og Biosphere. I bearbeidelsens møysommelige prosess har uttrykket endt opp nærmere moderne komposisjon, knitrende elektronika og ambient minimalisme.

Svarte Greiner: Knive (Type)
Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ’akustisk doom’. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør Knive til en så gripende lytteropplevelse.

Årabrot: Rep.Rep (Norway Rat)
Haugesunds skitneste band var også med på undertegnedes årsliste i 2005. Rep.Rep viser at bandet slett ikke har blitt snillere barn i løpet av året som har gått. De har om mulig blitt enda mer voldsomme i stilen, men også strukket seg ytterligere i låtstrukturene. Ni minutter lange ”Ramshackle Row” er tyngdepunktet på en plate som står igjen som årets råeste innen punk/hardcore – eller grapserock, som de sier det selv.

Opprinnelig publisert på ballade.no, 06.12.06

Miasmah: Music for scenes and places

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Miasmah er et norsk plateselskap drevet av Erik Skodvin. Han kjennes fra duoen Deaf Center og for sitt eget soloprosjekt Svarte Greiner. Miasmah var opprinnelig rent nettbasert med MP3-utgivelser fritt til nedlastning, og som fra 2006 har utgitt fysiske utgivelser. Misasmah ble raskt et hjemsted for noe av det fremste innen mørk ambient, eksperimentell electronica, post-klassisisme og relaterte genre. En label det alltid er en god grunn til å trekke fram igjen.

Hør 10 utvalgte fra Miasmah i WiMP

Diverse Artister: Silva (Miasmah, 2006)
Langsomt mørkner himmelen over et bølgende landskap, hengende mosekledde trær sukker i skumringen, tåkete enger strekker seg tungt innover i det grå. Det er slike bilder som starter å rulle i hodet når musikken på samleplaten Silva går sine runder i spilleren. Det har den gjort tiltagende ofte den senere tid. Kanskje det er høsten som truer utenfor?

På Silva samles artister som for mange sikkert vil være relativt ukjente; en del ferske navn og noen mer erfarne som Ryan Teague og Julien Neto. Geografisk hører de hjemme bl.a. i Sverige, Romania, Russland, Frankrike og Norge.

I forbindelse med denne utgivelsen forespurte Erik Skodvin artister han kjente eller hadde jobbet med om å komponere ’teatralsk og mørk organisk musikk’, og den gjennomgangsstemningen han etterlyste er bærende her. Resultatet blir et samlende lydbilde som aldri er langt unna det Deaf Center driver med, men utførelsen varierer selvsagt fra artist til artist. Nevnte Deaf Center er faktisk blant de som skiller seg mest ut i dette selskapet, ”Low Field” består nær sagt utelukkende av noe som virker å være feltopptak fra et jorde med noen beitende kuer og en gårdbruker som stanker seg forbi med en morken kjerre.

Den støvete mystikken fremskapt av organiske instrumenter møter en drømmeskapende elektronisk verden, fra det korte åpningssporet til Makunouchi Bentos enslige piano som belegges med knitrende støystøv, etterfulgt av Julien Netos elektro-akustiske sveverier som stryker deg varsomt over håret. Hans musikk ble av Type beskrevet som ’inswathed in curls of cinematic smoke, beautiful and inviting in its delicate naivity’, en beskrivelse som også er gyldig for hans bidrag ”Ninety Four”.

Russiske Gultskra Artikler har et interessant uttrykk synes jeg, igjen er det i kombinasjonen ’maskin og menneske’, i tilfellet ”Mehanik” så er det med ambient pianobruk og noe som høres ut som en elektrisk skrutrekker i arbeid, tilsammen blir det en fascinerende miks.

Yasume er briten John Twells og amerikaneren Gabriel Morley, som i en årrekke har spesialisert seg på koplingen av fløyelsdraperte strykere og leflende beats, noe som leder oss inn mot mitt favorittmotiv når det gjelder film og musikk; nemlig David Lynch/Angelo Badalamenti. Det er noe av de samme dype skogenes skjulte hemmeligheter som ligger over mange av sporene her. Yasume er ett eksempel, Svarte Greiner et annet. Det er lov å stille forventninger til den kommende platen med Erik Skodvins greiner hvis ”Traditional Wood On Trees” gir et innblikk i hvordan den vil bli. Det er en urovekkende mørk klipp-og-lim tur opp Mulholland Drive han tar oss med på her.

Favoritten er det nok svenske Library Tapes som står for. De heller mer over mot den dvelende delen av postrocken, og da tenker jeg på navn som Mono og tidlig Silver Mt. Zion, med melodiøse, men nedbrutte pianolinjer og voksende lag av støy som ligger som uromoment et stykke bak i lydbildet. De har en plate bak seg som jeg tror det kan være lurt å sjekke ut (Alone In The Bright Lights Of A Shattered Life, på Resonant). Hvis den holder samme nerve som dette kuttet med det enda lengre navnet.

Låttitler som ”Rainy Days In Milan”, ”Low Field” og ”Traditional Wood On Trees” oppsummerer mye av tilstanden på denne platen, enten det er gjennom neo-klassisk, post-rock, minimalistisk elektronika eller knitrende ambient. Grått og tungt kan det være, men du verden så vakker og stemningsfull musikk det blir av den slags når de rette personene står bak.

Gultskra Artikler: Kasha Iz Topora (Miasmah, 2007)
Elektroniske klanger møter gamle folketoner, mens denne Espen Askeladd fra Sibir samler resten der han vandrer på sin vei.
Jeg har nylig hatt gleden av å lese Morten Strøksnes’ reisebok gjennom Øst-Europa, der han dro fra Baltikum til Tyrkia i en gammel Ford Sierra. Han farter gjennom områder sentralt i vår verdensdel som mange her i Norge har et like fjernt forhold til som Timbuktu; Ukraina, Moldova, Transylvania. Gjennom landsbyer som bare vagt vekker til live minner om gamle folkeeventyr og litt mindre gamle dukkefilmer på barne-tv. ’Europas bakgård’, en sørgelig bakevje eller det nye Europa, kommunismens grå slagg eller en historie og kultur rikere enn noe annet sted? Alt dette og mye mer skjuler seg bak landene som mange av oss forbinder mest med obskur styrkeidrett og pugging av hovedsteder i femte klasse.

Kanskje det er på tide å vende blikket østover litt oftere, det er utrolig hva som kan dukke opp i horisonten. Gultskra Artikler for eksempel. Dette er prosjektet til Alexey Devyanin fra Novosibirsk – nå bosatt i Moskva – og han lager utsøkt musikk i brytningen mellom elektronisk og folk. Ikke akkurat folktronica, da det ville være upresist å plassere ham i samme bås som Four Tet eller Hood. Devyanin skuer i flere retninger, både mot moderne komposisjon og avant garde, og snarere deler Gultskra et nordisk stemningsleie med et mystisk tilsnitt av dyp skog og foruroligende ødeland som vi finner mange eksempler av både i Sverige (Häpna), Finland (Fonal) og Norge (Miasmah), for å nevne noen. I likhet med mye av det som skjer på Miasmah så lever musikken i sin egen, fine verden der det elektroniske ikke virker fremmedgjørende, men der det menneskelige er tilslørt.

Kasha Iz Topora er delt i 18 spor, men kunne like gjerne bestått av ett sammenhengende. Det er en lang, snirklete og nærmest kontinuerlig givende opplevelse. Det skjer veldig mye i løpet av den drøye timen, men det pøses ikke akkurat på med sjokkeffekter og brå brytninger. Alexey Devyanin tar oss med til en abstrakt verden, men gir til kjenne en rekke elementer som minner om opphavet. Blant klipp-og-lim elektronikk og bruddstykker av psykedelisk new age sendes det ut sønderrevne postkort med folketoner som flyr avgårde og rustne skrapdeler fra Stalin-tiden som plukkes opp på veien. Jeg liker å tenke på boken til Morten Strøksnes mens jeg hører på dette, og tenker nettopp på hvordan Kasha Iz Topora er en slik ferd gjennom ’Europas bakgård’, der nytt og gammelt møtes og forsøker sammen å finne en vei videre inn i fremtiden. På uanstrengt vis fristes vår mann aldri av å søke denne veien på vestens prinsipper – Gultskra Artikler skaper sin egen vei. Det gir en helt særegen lytteropplevelse som bare styrker seg over tid.

Jacaszek: Treny (Miasmah, 2008)
Store deler av David Lynchs Inland Empire er filmatisert og foregår i Polen med en dempet atmosfære av mystikk og hemmeligheter. Hadde ikke Lynch funnet Boguslaw Schaeffer og den polske radiosymfonien kunne Michael Jacaszek lett påtatt seg rollen som komponist for disse delene av filmen. Som sitt eget soundtrack fyller den en lignende funksjon, men denne gang er filmen din egen.

Bildene er omtrent de samme. Tett skodde henger langs gatehjørnene. Rekker med gatelys kaster mismodige lysskjær på snøfillene. Tause rekker av bygårder holder vakt. Skygger bak vindusslørene. Korte møter mellom mennesker på fortauet. På Treny leies vi inn i denne settingen, driver sakte inn i tilstanden som Jacaszek legger opp til gjennom 11 spor, 54 minutter – men ett helt stykke, én reise og én endeløs etterklang.

Pulsen er langsom, monoton og suggererende. Hest og kjerre. Her er langsomme bevegelser i aksjon. En ordløs kvinnesopran fanger snart natten. Strykerne stryker oss med en sørgmodig hånd og et piano spiller sine siste toner. Dette er musikk for skyggene. Fra drømmene. Musikk som fanger det usagte og som forsiktig avdekker sine hemmeligheter. Melankolsk? Trist? I hvert fall ettertenksom, dvelende. Men først og fremst gripende vakkert. Treny er på samme tid en plate i konstant blomstring, de bleke gråtonene avslører sine farger. Det er håp i enden av det sorgtunge følget.

Treny er ingen komplisert plate. Den bryter ikke med etablerte strukturer innen neo-klassisime eller elektro-akustisk musikk. Noen – kjennere av klassisk musikk kanskje – kan sikkert avfeie dette som kitchy med all sin enkle logikk et sted rundt, etter mitt begrensede skjønn, Arvo Pärt, Erik Satie, Angelo Badalamenti, moderne komponister som Max Richter og artister generelt tilknyttet Miasmah. Gjennom kombinasjonen av elektronisk manipulasjon og akustiske, klassiske virkemidler føyer Jacaszek seg inn i et rammeverk, mer enn å bryte ut av det. Men jeg har til gode å høre noen som griper like sterkt tak. De tunge bildene som fremskapes gjennom minimalistiske, repeterende øvelser er vanskelige å bli kvitt.

På sin hjemmeside utrykker Jacaszek følgende:

I want to create my own, personal and recognizable musical language, in which electronic manipulation of recorded sound is going to enrich traditional acoustic instruments. The motivation of these experiments is discovering the hidden and universal beauty.

En oppdagelse han er svært nær å avsløre med Treny.

Jeg vet så lite om polsk musikk at det ikke engang er noen vits å nøste tråder i den retning. Men det jeg vet er at den norske etiketten Miasmah igjen har gjort en utmerket jobb i forhold til å åpne våre øyne også østover. Deres forrige utgivelse var fra den eminente russer i Gultskra Artikler, med Jacaszek har de igjen funnet en artist med et bemerkelsesverdig elegant og egenartet språk. Det er tungt å igjen løfte hodet etter at ”Rytm To Nieśmiertelność II” toner ut. For en gripende ferd dette er.

Stillheten etterlater ikke noe ekko. Men til slutt er det bare den igjen.

Jasper TX: Black Sleep (Miasmah, 2008)
Svenske Dag Rosenqvist kaller seg opp etter en småby i østlige Texas. Han har laget ambient musikk under dette artistnavnet i noen år nå. Jeg vet ikke noe mer om byen enn det Wikipedia kan fortelle meg, og ingenting av interesse dukker opp der ved første øyekast. Jasper er et fattig høl, Hurricane Rita røsket med seg deler av den for en tid tilbake og et par fotballspillere er født her får vi vite. Men så, i 1998 skjedde et rasistisk motivert drap i Jasper, noe som gjorde byen verdenskjent. Det er kanskje denne groteske hendelsen, der svarte James Byrd, Jr. ble banket helseløs av tre hvite menn, bundet bak til en bil og dradd gjennom gatene til hodet og armer løsnet en ellers fin junikveld, som påvirket Rosenqvists navnevalg. Hva vet jeg.

Jasper ligger der, et lite sted i en stor stat, som en glemt prikk på kartet, et veikryss som raskt passeres og raskere glemmes. Men kanskje det er akkurat disse små prikkene han er interessert i. Det er også i detaljene Rosenqvist opererer, det er de tilsynelatende uviktige punktene han zoomer inn på og utvikler sin musikk fra. Dag Rosenqvist stopper opp ved veikrysset. Han ser bak fasaden og under plenen.

Black Sleep er en høvelig tittel på denne platen. Det er akkurat hva dette er. En langsom reise inn i svarteste natten. De seks sporene ved samme navn glir sakte inn, legger seg rundt oss og med myke bevegelser lar oss bli til ett. Stemningen vil bli forsterket gjennom hodetelefoner. Bildene blir levende med øynene lukket. Jasper TX er ikke ute etter å sjokkere eller å skape skarpe kontraster. Her danner varm ambient, neo-klassisk avant garde og organisk lydende og melodiske låter et tiltalende og fokusert hele. Dette er en plate som skal høres i sin helhet, men der enkelte låter også utmerker seg.

Særlig vakre “Black Sleep III”, med gitarlinjer slik Mogwai eller Sigur Rós også er kjent for – som her aldri truer med å eksplodere – vil naturlig trekke tråder inn i et terreng som nok vil være ganske kjent for de fleste. Det mystiske mørke og ukjente kommer mer frem i abstrakte og lydmalende spor (”Black Sleep II”, ”IV”), og ikke minst på platens mest omfattende stykke, 20 minutter lange ”Black Sleep VI”. Løsrevet fra gitarens trygge favn tar Jasper oss inn et mer gloomy landskap. Kraftige mikrofoner fanger mikrolyder som får meg både til å tenke på ubehaget i Eraserhead og de gnavlende åtseldyrene som befinner seg under de grønne plenene i Blue Velvet. Dette er vakker og foruroligende musikk, tilpasset en film fra en ugunstig og nær fremtid.

Er det følelsen av å bli vektløs eller er det følelsen av å langsomt synke til bunns som fremkalles her? Black Sleep skaper bilder som blir soundtracket til din egen film.

Da han spilte i Oslo (juni, 2008) klarte han nesten å hypnotisere undertegnede. Øyenlokkene ble tunge. Kroppen slo seg til ro. Hjernen vandret snart sin egen vei. Jeg lukket øynene og drev bort. Da de åpnet seg igjen hadde Jasper TX gradvis, nesten umerkelig, bygget et sett fra det forsiktig vevre til det rystende monumentale. Black Sleep er ikke konstruert på samme vis, denne har sitt eget liv, like verdifullt.

Miasmah har med dette igjen levert en utgivelse av meget høy kvalitet som anbefales på det varmeste. Ikke minst til nattmenneskene der ute.

FNS: FNS (Miasmah, 2010)
Oslomusikeren Fredrik Ness Sevendal er involvert i en rekke mer eller mindre obskure prosjekter i hovedstadens undergrunnsmiljø, som soloartist forhaster han seg ikke på utgivelsefronten. Hans forrige opus, No Foly Bow, kom i 2007. Det var en utsøkt liten sak som blandet avantgarde, folk, psykedelia og dronemusikk, relatert til Six Organs Of Admittance, Loren Mazzacane Connors, Cul de Sac og Jackie O-Motherfucker. Hederlig selskap, med andre ord. Referansene er fremdeles gyldige, og FNS innbyr til en ferd langs de samme, forunderlige skylag.

Sevendal tilhører en tradisjon som ikke er knyttet til landegrenser, men som opphøyer dem. Dette er musikk som løfter seg over den hjemlige grinda, og skuer ned på, tja, hva det skal være egentlig. Indisk raga, britisk 60-tallsfolk, New Zealandske fritenkere, japansk doom og amerikanske nypsykedelikere er noen av partiklene som pustes inn i Sevendals univers og som han bruker til å utforske nye galakser. La oss like gjerne kalle det eventyrlysten musikk.

Her er det ikke de nynnbare melodiene eller de mest tradisjonelle låtstrukturene som dominerer. Dette er musikk på utflukt, gjerne bygget opp på gjentagende urstammevis gjennom sirkulære vannpiperitualer. Som på lange ”Wooden Leg”, med vakker ordløs vokal av Inga-Lill Farstad (fra Children & Corpse Playing In The Streets), eller dvelende og langsomt oppbyggelige ”Dream”. To eksempler på Sevendals evne til å forme hypnotiske stemningsbilder som bør hensette enhver lytter med to ører til en berusende tilstand der virkelighet og drømmer flyter umerkelig sammen.

FNS er en bemerkelsesverdig slitesterk, kaleidoskopisk plate som stadig byr på nye mønstre og fasetter.

Følg Miasmah på Facebook
Miasmah.com

Bjørn Hammershaug

Phonophani: Kreken (Rune Grammofon, 2010)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Folktronica er en genre som henspiller på møtet mellom elektronisk og folkbasert musikk i en eller annen avart. Begrepet er særlig heftet til angloamerikanske artister, som Four Tet, Hood, Caribou eller Greg Davis. Få norske artister tilhører dette feltet – og i hvert fall de som har norsk folkemusikk som fundament. Nå vet ikke jeg om Kreken akkurat er basert på opprinnelige norske folketoner, men det er noe med hele stemningen her som gir ekko av karrige fjellgarder og bortgjemte dalfører en gang for lenge, lenge siden. Og ingen får det helt til å høres ut som det Espen Sommer Eide her har kokt sammen.

På sitt fjerde album har Phonophani hvisket ut grensene mellom det elektroniske og det tradisjonelle, og han har laget en plate som strekker seg mot det grenseløse og enestående. Med basis i akustiske instrumenter (han har bygget noen av dem selv også) – og gjerne et enkelt, rytmisk fundament – skrur han sammen noen stykker som ikke høres ut som såkalt modernisert folkemusikk eller påtatt elektronisk musikk. Kreken opphøyes fra sitt jordlige grunnlag og eksisterer i en slags besnærende, tidløs sfære.

Helhetlig er Kreken en befriende vakker lytteropplevelse, fremhevet ytterligere med enkeltspor av det helt nydelige slaget. Jenny Hvals vokalinnslag (på ”Mendel” og ”Blåflat”) passer perfekt til Sommer Eides lydfragmenter, oppstykket skjønt melodiske og gjenkjennelige hørt med populærmusikalske ører. Dette er aldri en plate som trekker seg unna, men som heller trekker seg til lytteren.

På gjestesiden bør det også trekkes frem at David Grubbs (Gastr Del Sol etc.) spiller gitar, den japanske vokalkunstneren Haco skaper østlig preg på ”Gubijinso” og Agnethe Christensen gjør det samme med norske fortegn på ”Neverdal”.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hva skjer når tre av landets fremste impro-musikere tar på seg trailercapsen, setter kurs for den amerikanske landsbygda og åpner countrymusikkens porter? Resultatet blir i hvert fall ikke country i ordinærforstand! Selv kaller de det ’hypnotisk yoga-country’. Det er en beskrivelse god som noen.

For The Middle Class er debuten til Huntsville som består av strengemester Ivar Grydeland, powerbassist Tonny Kluften og rytmefenomen Ingar Zach. Ved å bruke tradisjonelle instrumenter fra både USA (banjo, steelgitar) og India (tabla sarangi/shruti boks) makter de å sette østlige og vestlige tradisjoner inn i en moderne og utfordrende kontekst. Trioen maler fram musikalske landskap med brede penselstrøk i sin lekne omgang med elektronika jazz droner og trancesskapende indisk raga med et ikke ubetydelig islett av amerikanske folk-tradisjoner over det hele.

På de to dvelende og stemningsskapende ”Serious Like A Pope” og ”Melon” beveger de seg mot Friends Of Dean Martinez eller Daniel Lanois som kortere bidrag til å tone ned mellom de to lange ’hovedsporene’. På disse legger Zach fundamentet med drivende motorisk groove noe som gir Grydeland og Kluften stor boltringsplass. Det utnyttes med større forståelse av minimalismens kunst enn begrensningens og de to faller aldri for fristelsen til å overlesse hverandre ned i effekter. 20 minutter lange ”Add A Key To Humanity” forsvarer lengden bedre enn det litt for langeåpningssporet i det som er et fyrverkeri av polyrytmikk, banjodueller, duvende steelgitar og pumpende jazzbass. Huntsville hinter her om ubegrenset potensial for ytterligere utforskninger. Det gjør de nok i ytterligere grad på scenen da foran et publikum som kan være både danseglade og lyttende på en gang.

For The Middle Class er en plate som både umiddelbart tiltaler og som utfordrer lytteren med stadig nye avsløringer. I sin søken etter å vise uutforskede områder i oppgått terreng har de ikke bare laget en plate for middelklassen men for hele folket.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10/10-06

The Replacements: Getting Nowhere Fast

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

The Replacements ble dannet i Minneapolis, Minnesota i 1979. Hoveddelen av karrieren bestod de av Paul Westerberg (gitar, vokal), Bob Stinson (gitar), Tommy Stinson (bass) og Chris Mars (trommer). Bandet ble oppløst i 1991. Bob Stinson døde i 1995, og erstatter Slim Dunlap ble i 2012 innlagt på sykehus etter et alvorlig slag. Paul Westerberg og Tommy Stinson spilte inn veldedighets-EP’en Songs For Slim, og annonserte en reunion høsten 2013. Det blir deres første konserter på 22 år.

Hør 10 favoritter i WiMP

The Replacements: Stink (Twin/Tone, 1982)
‘This is the Minneapolis Police: The party’s over!’
Slik innledes Stink på myndig vis av en lovens håndhever på en aller annen hjemmefest. Et par ’fuck yous’ senere – historien vil ha det til av en ung Dave Pirner (Soul Asylum) – og The Replacements overtar ballet med sitt latterlig fengende tenåringsanthem ”Kids Don’t Follow” og langfinger’n ”Fuck School”. På denne måten fulgte Minneapolis-bandet opp debuten Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash med en 8 låter snau EP, sommeren 1982.

Da var The Replacements allerede relativt etablert i den lokale undergrunnsscenen, der de sammen med Hüsker Dü var de absolutt mest sentrale. Debuten ga ikke noen spesielle signaler om annet enn nok et punkeband grodd fram fra forstedenes trygge, kjedelige rammer og middelklassens snevre trangsynthet sett gjennom øynene på de unge og utålmodige. Amerikansk punkrock, i hvert fall den som dannet grobunn for og som senere ble definert som indierock, er i stor grad et slik suburbia-fenomen, et uttrykk som ikke ble skapt først og fremst ut fra sosial undertrykking og klassebevissthet, men heller sosial utbrytertrang og mistilpasning. Amerikas velfriserte plener og velordnede nabolag har vist seg å være det fremste arnestedet for ungdommelig misnøye og aggresjon uten nødvendigvis noen andre fiender enn de nærmeste.

Skole, autoriteter og arbeidsgivere blir i løpet av 15 effektive minutter behandlet med virilitet, klarsinn og humor etter denne tradisjonen. ’Hey, Merle, I was wonderin’ if ya had any ‘ludes on ya?’ synger Paul Westerberg på ”Dope Smokin Moron”. På ”Stuck In The Middle” tar de for seg oppvekst i Midtvesten: ’Ah, there ain’t nowhere to go/When you’re stuck right in the middle’, mens de på ”God Damn Job” skriker etter en eller annen jobb for å tjene litt cash. Enkle emner tilpasset enkel tregreps hardcore garasjepunk er altså lyden av The Replacements anno 1982, der tilbakelente ”Go” representerer det mest interessante musikalske innslaget – som et gløtt mot senere utvikling.

Bonussporene underbygger The Replacements’ rølpete omgang med klassikerne i denne tidlige perioden, der versjonene av Hanks ”Hey, Good Lookin’” og ”Rock Around The Clock” (!) vel mest er for kuriøse innslag å regne. Men så, helt til slutt. Et aldri så lite gullkorn. ”You’re Getting Married” er et nydelig soloopptak med Paul Westerberg, fanget hjemme i kjeller’n og med crappy lyd, men som viser det følsomme låtskrivertalentet Westerberg i sin pureste form.

Stink er ikke bare et historisk minnealbum. Energien som spruter ut er like smittsom i dag.

The Replacements: Hootenanny (Twin/Tone, 1983)
’Hootenanny is to folk music what ‘jam session’ is to jazz, namely a gathering of all sorts of people.’

På sitt andre album søkte Minneapolis-kvartetten tydeligvis mot det spontane og umiddelbare som opprinnelig lå i dette uttrykket, og de ønsket å ta essensen tilbake fra den kommersielle betydningen det med årene hadde blitt tillagt:

Today, folk music is practically in the Big Business category and the word ’Hootenanny’ has even made Webster’s (…) Luckily, for us folkniks, the essence of the old Hootenanny – its immediacy, variety and incredible excitement – still remains.

Utgitt bare et par år etter debuten var The Replacements allerede på dette tidspunktet på vei ut av den mest tradisjonelle gatepunken og inn i mer variert terreng. Hootenanny er på mange måter en overgangsskive, og som så ofte for slike har den blitt noe oversett i årenes løp. Hootenanny har ikke punkenergien til forgjengerne og den har ikke den lurvete skjønnheten som preget de to neste (Let It Be og Tim). Men det betyr likevel ikke at den er uinteressant. Den har noe av det tidlige 80-tallets uskyld over seg, før ’indierock’ ble et husvarmt begrep uten særlig betydning og det meste allerede var forhåndsdefinert, gjennomlyttet og analysert allerede før det var utgitt. Det er en slags prøve-feile, anything goes-holdning her som er ganske så sjarmerende.

Blant låtene finner vi mørke ”Willpower” og alvorlige, mer følsomme ”Within Your Reach” som to høydepunkt. Den instrumentale surfsaken ”Buck Hill” låter som REM fra omtrent samme tid (rundt Murmur). ”Lovelines” er småjazzy Minutemen-light, og legg til de mer trampende hardcore-låtene, så står vi igjen med en ganske eklektisk plate, som med en del slurv og tilsynelatende likegyldighet ikke klarer å skjule flere perler. Best av alle; ”Color Me Impressed”:

’Everybody at your party/They don’t look depressed/Everybody dressin’ funny/Color me impressed.’

Slik åpner de flotteste tre minutter på Hootenanny, med en poplåt som fremdeles står seg som en av 80-tallets fineste. Her hører vi også hvordan Paul Westerberg er i ferd med å finne balansen mellom sinne og sårhet, og det er nettopp denne følsomheten som gjorde The Replacements til noe mer. Dette fikk prege etterfølgende plater i større grad, men det var Hootenanny som åpnet porten.

Sistesporet ”Treatment Bound”, en sjanglete akustiker et sted mellom Beck og Dylan, og stilen signaliserte at andre sider ved Paul Westerbergs tanker var i ferd med å bli anerkjent innad i bandet. Den er et stilsikkert postkort fra grøftekanten og teksten oppsummerer på få linjer mye av bandets essens:

We’re gettin’ no place fast as we can
Get a noseful from our so-called friends

We’re gettin’ nowhere quick as we know how
We whirl from town to town treatment bound

First thing we do when we finally pull up
Get shitface drunk try to sober up

There’ll be no pose tonight no money in sight
Label wants a hit and we don’t give a shit

Dette var før infrastrukturen var på plass (selv om USA fremdeles ikke er noe mekka for småband på tur). Det var band som The Replacements som tråkket løypa, og få gjorde det med større innsatsvilje. I kjølvannet fulgte alkohol, dop og endeløse mil i skitne stasjonsvogner, konserter for en håndfull mennesker, før de vendte tilbake på veien. Men jobben skulle betale seg, selv om prisen for enkelte i bandet ble lovlig dyr (særlig for Bob Stinson som snart ble tuppet ut av den grunn, og som ble funnet død av en overdose noen år senere).

Det hører også med til historien at Hootenanny ble omfavnet av mange sentrale kritikere i sin samtid, og den gjorde at The Replacements virkelig ble lagt merke til utenfor Midtvesten og den indre krets av fans.

Denne reutgivelsen fra 2008 inneholder hele 6 ekstra spor, stort sett råmikser, alternative versjoner og demoer. Mest for de hardbarka, med andre ord.

The Replacements: Let It Be (Twin/Tone, 1984)
Det er vanskelig for meg å skrive om Let It Be uten å tillate en smule personlig inngang. Denne utgivelsen er for sterkt knyttet til min egen musikalske oppvåkning til at jeg egentlig er egnet til å stille meg helt objektiv til dens kvaliteter – nå snart 30 år etter at den ble utgitt.

I løpet av noen korte sommermåneder i 1988, finansiert av en gavmild arbeidsgiver og salg av en ganske omfattende kassettsamling, kjøpte jeg et knippe skiver som jeg den gang ikke selv visste ville danne et fundament, være retningsgivende for senere musikalsk styring. Ja, de ble sentrale for alt som senere skulle skje mellom mine ører og en platespiller. For å nevne noen og de viktigste: Hüsker Dü (Warehouse), Dinosaur Jr. (Bug), Pixies (Come On Pilgrim, Surfer Rosa), Violent Femmes (debuten), Dead Kennedys (komplett), REM (Murmur, Reckoning), Giant Sand (Love Songs), Thin White Rope (Moonhead), Butthole Surfers (Hairway To Steven), Minutemen (Double Nickles On The Dime).

Og Let It Be av The Replacements.

Det er unødvendig å si at alle er klassiske skiver for meg, og de har da også blitt kanonisert til det kjedsommelige av andre utallige ganger. Det hadde derfor vært mer interessant å høre hva en 16-17-åring i dag ville ment om disse enn en med tilstivnede meninger, men den evnen til hukommelsestap og nullstilling har jeg ikke utviklet til fulle foreløpig. Derfor:

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende, plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnstein innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken har de snublet inn i voksenlivet til et band med fokus på å skrive gode, mer ‘seriøse’ låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av de bandene som er nevnt overfor, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ ”Black Diamond”. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen ”I Will Dare” er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og ’the screen door that slams…’ der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som ”We’re Comin’ Out” fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer edruelige låter. Det er et lite stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som ”Sixteen Blue”, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men egenhendig satte markøren ned i bakken.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel, fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, påfølgende Tim er kanskje deres aller beste, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i min historie om bandet.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…”

Av de nevnte platene og bandene innledningsvis er det flere som har skapt kraftigere spor etter seg. Mange ble inspirasjonskilder for band og musikalske uttrykksformer gyldige over 25 år senere, slik nevnte Azerrad trekker frem så fint i sin grundige bok. Hva med The Replacements? Tja, som de i sin samtid ikke i første rekke utfordret det musikalske grensesnitt, slik har de ettertid heller ikke blitt stående som de største pionerer eller de mest utfordrende band å bli kjent med. Men deres ærlighet, energien, viljen, den nødvendige trangen av å dra seg i håret, kaste bakrusen av seg, og kjøre videre, spille videre, gi alt for enhver pris, den kraften er noe de deler med andre uavhengig av tid, sted, og musikkform.

Lyden av kjeller som leder mot asfalt som fører til røykfylte klubber er nemlig en rute som bærer et ekko The Replacements ga sin helt spesielle klang til. Den sitter fremdeles igjen i vegger og på tak der ute i forstaden.

Bjørn Hammershaug

Zero Boys: Livin’ In The 80’s

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Av de utallige punkbandene som sprang ut fra den amerikanske undergrunnen på sent 70-/tidlig 80-tall, står Zero Boys og deres debut Vicious Circle (1982) fremdeles igjen som et landemerke av en skive. I 2009 samlet Secretly Canadian hele bandets tidlige katalog over to nyoppussede utgivelser: Den klassiske debuten og deres aldri fullførte andreplate + EP’en Livin In The 80’s.

Zero Boys ga et frampek mot det som ble kjent som ‘american hardcore’; raskere, hardere og tyngre enn den britiske punken. Parallelt – om ikke forut for – mer kjente navn som Bad Religion, Hüsker Dü, Descendents og T.S.O.L., og i det umiddelbare kjølvannet av pionerband som Black Flag, Minor Threat og Bad Brains oppstod Zero Boys, midt i Amerika. De fleste andre amerikanske band hadde (og har) gjerne utspring fra kulturelle metropoler som San Francisco, Austin, Chicago, Boston eller New York. Zero Boys kom fra Indianapolis, et sted uten særlig dype tradisjoner for motkulturelle uttrykk. Men den amerikanske punken hadde stor innflytelse og utbredelse på grasrotnivå, og bidro til å skape grobunn for nye scener fordelt over et større geografisk område (Necros kom fra Maumee, Ohio, Meatmen fra Lansing, Michigan, 7 Seconds fra Reno etc.). I et intervju med Maximum Rock’n’Roll fra 1982 sier vokalist Paul-Z (Paul Mahern):

I stay here because it feels real. The kids around here appreciate the few shows they do get to see. Also, to be a punk from Indiana means that you went looking for punk rock – not because all the kids at school are punks. It’s real rebellion.

Zero Boys: Vicious Circle (Nimrod, 1982)
Historien om Zero Boys tør være kjent for mange fra småsteder som føler misnøye med forholdene og søker ut. Paul Mahern trålet byen rundt på jakt etter plater på slutten av 70-tallet, en fan av Kiss, Sabbath og Aerosmith. Han rasker med seg en utgave av Creem med Sex Pistols på omslaget, og dermed var det gjort. Han startet band umiddelbart, og i 1979 var Zero Boys en realitet.

Etter EP’en Livin’ In The 80’s intensiverte de øvingen og satte seg fôre og lage en plate i stilen til Germs, Dead Kennedys og Circle Jerks. Vicious Circle er huggende riff, bjeffende vokal og frenetiske gitarsoloer, men også med en viss pop-sensibilitet som gir seg utslag i fengende melodier Ramones-style. Bandets sosiopolitiske profil gir seg utslag i tekster både om skyting mot maktpersoner i samtiden og retter en langfinger mot gamle dinosaurer (’Don’t wanna hear no more ’bout Mick Jagger’s old bones…’). Legg merke til den hvasse lyden, det ekstremt tighte uttrykket og den fandenivoldske viljen som lyser gjennom hele albumet. Vicious Circle frigjør enorme mengder energi og en låttittel som ”Amphetamine Addiction” virker ikke være tilfeldig. Dette er motsatsen av hippienes fredsæle tåkemantra.

Den profilerte skribenten Jack Rabid (fra The Big Takeover) har sørget for innsiktsfulle liner notes, og jeg lar hans ord virke støttende til mine egne vurderinger:

The young Midwest quartet was surprisingly tight, with a precision rarely associated with the new American hardcore: leaner, faster, meaner, more riotous, and eight times more explosive than on their previous, respected Livin’ in the ’80s 7″ EP. And the recording quality was impeccable, zooming past like an amplified dragster.

Etter Vicious Circle spilte Zero Boys en del konserter i midt-vesten, sammen med Beastie Boys i New York, men kom ikke noe særlig videre og brøt raskt sammen av alle de opplagte årsakene. Et par skiver midt på 90-tallet er mest for komplettister. Vicious Circle er stedet å starte, og det er egentlig sjokkerende hvor fet denne platen låter over 25 år etter at den ble spilt inn – og det i løpet av to kjappe dager!

Denne reutgivelsen, remastret fra de opprinnelige tapene, inkluderer også de to sporene som ikke ble med på originalplaten: ”She Said Goodbye” og ”Slam And Worm”.

Zero Boys: Histoy Of (Secretly Canadian, 2009)
Zero Boys’ første utgivelse var singlen ”Livin’ In The 80’s”, med det smått fantastiske tittelkuttet og ditto ”I’m Bored”. To år med intens jobbing resulterte i debuten Vicious Circle, og etter ytterligere turnévirksomhet begynte de på sitt andre album. Før de rakk å gjøre dette ferdig, ramlet bandet sammen. En kassettutgave av History Of ble skrapet sammen i cirka 100 eksemplarer.

History Of har ikke debutens stramme fokus, men viser et band som kanskje kunne utviklet seg i andre og vel så spennende retninger som det hardcore-rammene kunne by på, både i form av et mer metallisk sound og noe seigere rock-orientert uttrykk. Det er ikke riktig å si at de rakk å finpusse veien videre, og opptakene viser i like stor grad et band som ’kunne blitt’ enn et band som ’ble’. Gitarist Terry Howe lar for øvrig sitt mørke livssyn prege deler av låtmaterialet, hans tekster omhandler stort sett enten å dope seg eller å forsøke å streite seg opp. I følge den noe rotete coverteksten til Eric Weddle dreier en låt som ”Splish Splash” om å ikke ende opp som Germs’ Darby Crash. Crash tok livet sitt med en overdose heroin i 1980 (dagen før John Lennon ble skutt). Howe holdt seg helt til 2001 før han gikk samme vei.

Zero Boys vil nok, tross et par 90-tallsskiver og jevnlige reunions, for alltid bli husket for Vicious Circle. Og det er da ikke alle forunt å etterlate seg såpass!

Bjørn Hammershaug
Foto: Secretly Canadian/presse