Bare få måneder etter On The Beach og Tonight’s The Night samlet Neil Young sine beste tropper for nok en plateinnspilling. Han surfet på en kreativ formtopp på denne tiden, fri fra det anstrengte forholdet til skuespilleren Carrie Snodgress og med dødsfallet til vennene Danny Whitten og Bruce Berry mer på avstand. Det var en ganske god tid for Young. Den kommende platen skulle bli hans mest tilgjengelige siden Harvest, kjennetegnet særlig av både fengende, utadvendte låter og kraftige gitarer. Zuma ble likevel ingen umiddelbar salgssuksess. Den gikk inn på 25. plass i USA (det samme som forgjengeren), mens den i England ikke engang kom inn på topp 30.

Skal man noe banalt beskrive Youngs mesterlige trilogi på midten av 70-tallet i form av rusmidler, kan man si at der On The Beach var det bedøvende tempoet av honey slides og Tonight’s The Night ekkoet av en tom tequila-flaske, så var Zuma hvitt pulver i en åpen bil langs Pacific Coast Highway ned mot Zuma Beach. Det er noe sorgløst enkelt og gutteaktig rølpete over Zuma, en plate som taler de lange og gode barkvelders språk. Den er ikke riktig så intens som de to foregående, men føyer seg absolutt inn blant noe av det sterkeste han har laget, og best av alt – den står seg skrekkelig godt fremdeles. Og den markerte starten for den andre gullalderen til Crazy Horse.

Etter Danny Whittens død gikk ting litt i stå for gjengen. Vendepunktet kom når de knyttet til seg gitaristen Frank ‘Poncho’ Sampedro. De plukket opp den smilende slampen fra Detroit nede i Mexico, og tok ham med til sjefen. Han ble akseptert, og Poncho fylte raskt Whittens plass med sitt muskuløse gitarspill, som sammen med Youngs mest markerte gitarlyd siden Everybody Knows This Is Nowhere (1969) preger mye av Zuma.

Zuma ble spilt inn på Malibu, der Young en tid i forveien hadde kjøpt et større strandhus. Sammen med de gale hestene og (minst like gale) produsent David Briggs cruiset de rundt i rikmannsområdet, festet relativt hardt og lagde klassisk rock om hverandre. Det virker slett ikke så ille for en gjeng karer i begynnelsen av 30-åra, og de høres da også særdeles komfortable ut når de plugger inn. Damene finner vi bare som figurer i tekstene, som i stor grad vektlegger at Young nå har lagt det gamle forholdet bak seg og ser fremover.

Neil Young virker fokusert både i stemme og spill, og Crazy Horse følger ham som vanlig lett og uanstrengt. Av de ni sporene som ble med på platen er det særlig to som stikker seg ut: ”Danger Bird” og ”Cortez The Killer”. Tilsammen tar de opp omtrent et kvarter av den totale spilletiden, og begge viser hvilke kvaliteter som bor i denne gjengen. Prima gitarspill og vokalharmonier, og den gode følelsen der alt smelter sammen er det få andre band som evner. De to langsomme låtene er klassisk Young-materiale, og begge kunne sklidd naturlig inn både på Everybody Knows… og On The Beach. Men det er på Zuma de hører hjemme, og det er de som virkelig sørger for denne platens ubestridelige status. Et strømbrudd i huset der David Briggs skulle mikse skiva fjernet riktignok det siste verset av Cortez, og versjonen her er dermed bare 7 1/2 minutter lang. Det er likevel noen av de flotteste minuttene i rockens historie.

Men de syv andre, kortere låtene er heller ikke b-materiale. ”Don’t Cry No Tears” sparker i gang platen som definisjonen av hvordan en solid rockelåt skal lages. Den ble da også opprinnelig skrevet tidlig på 60-tallet, da Neil Young spilte i The Squires (titulert ”I Wonder”). Nydelig vokalarbeid på akustiske ”Pardon My Heart ”og selvsagt den drømmeaktige avslutningen ”Through My Sails” med Crosby, Stills & Nash toner ned de hardere sidene av albumet. Det er dessuten fullt mulig å smelte av de varme vokal-harmoniene på countryrockere som ”Lookin’ For A Love” og ”Stupid Girl”. Eller bare riste løs til rufsete rock med ”Barstool Blues” og ”Drive Back”.

Zuma er på mange måter en komplett rockeplate, og med unntak av Rust-platene på tampen av tiåret ble den Neil Youngs siste store på 70-tallet.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 30.09.03