Karate: Routine Locked In Code

14/09/201314/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Fra midten på 1990-tallet skjemte Karate oss grundig bort med plater av meget høy kvalitet. Allerede på sin selvtitulerte debut i 1995 utmerket trioen seg med distingvert og emosjonell slowcore med et særskilt preg. De utviklet seg gradvis mot en mer jazza og dvelende uttrykksform, særlig fra og med glitrende The Bed Is In The Ocean (1998), et av 90-tallets beste, og ytterligere med Unsolved (2000). De har også dreid mot noe mer eksperimentelle eller søkende retninger ved blant annet å vise større vilje til å bryte med tradisjonelle låtstrukturer og -lengde. Dette er fra deres siste del av karrieren, alle omtalene er skrevet rundt releasedato.

Cancel/Sing EP (Southern, 2002)
Karate ser ikke ut til å stagnere. De tar seg god tid med sine utgivelser, men ventetiden har alltid resultert i høykvalitetsprodukter. Emo/hardcore-elementene som preget energien på deres første skiver er etterhvert utfordret av et mer elegant og raffinert uttrykk, og bakgrunnen som skolerte musikere har kommet mer til overflaten. Karate har utviklet seg til å bli et sjeldent vellykket crossoverband, med sin blend av postrock, energisk og emosjonell hardcore og jazz. På Unsolved løste de opp låtstrukturene i større grad enn tidligere, blant annet på det lange avslutningssporet “This Day Next Year”, der de holdt det gående i over 10 minutter. I ettertid kan man si at den peker fram mot denne EP’en.

Cancel/Sing er to låter og 25 minutter lang, og viser at Karate behersker låter som flyter utover standard rockelengde og at mulighetene som ligger i en klassisk rocketrio er endeløse hvis utforskertrangen er sterk nok.

”Cancel” innledes av en melodisk basslinje, som Farina etterhvert overtar med sin lett gjenkjennelige krystallklare gitarklang og halvt ropende snakkevokal. Etter et par streite vers beveger låten seg ut i mer abstrakt territorium, drevet fram av den drivende bassgangen til Jeff Goddard og Gavin McCarthys frie trommespill, før den langsomt ebber ut i et lengre improvisatorisk parti av ekko og svevende gitarklanger.

Platens andrespor, nesten femten minutter lange ”Sing”, er også en kombinasjon av fast form og improvisasjon. En overordnet melodi smeltes sammen med eksperimentelle partier som løser opp strukturene til den tilbakevendende melodien. Etter 12 minutter avsluttes låten med en rivende gitar og Goddards blytunge bass, som så bryter ut i en energisk fase, og disse minuttene er EP’ens aller største øyeblikk.

Når det gjelder tekstene til Farina kan de være vanskelige å tolke, men kanskje han selv forklarer det best på ”Sing”: ’So it’s best not to comment on objects and content, because that shit’s for beginners, as tested in the teens’.

Karate har nok en gang minnet oss om at de er blant vår tids aller mest oppegående rockeband. Hvis denne EP’en er et signal om hva som kommer på neste fullengder, så vil det bli en av 2002s mest interessante. Innen den tid har de nok også klart å finslipe vekk sine mest formålsløse partier.

Some Boots (Southern, 2002)
For å trekke frem det som er mest negativt først: De ni låtene (”Corduroy” finnes kun på CD-utgaven) bikker nesten uten unntak over fem minutter, og selv om Karate fint behersker et lengre format, så kan Farinas gitarpartier av og til bli for dominerende. Karate balanserer hele tiden på en hårfin grense, og hadde ikke tapt noe på å stramme inn enkelte spor. Hadde det ikke vært for bandets eminente spillestil ville flere partier blitt ytterligere redusert til noe meningsløse og stillestående jamsessions.

Men dette er et bra album. Ikke så slepent som Unsolved, preget av kraftigere gitarlyd. Men det er heller ikke så fremmed, og alt vi liker (og det som andre hater) med trioen er fortsatt tilstede: Farinas klare snakke-vokal, bandets elegante vendinger og jazza tilnærminger. Jeff Goddard og Gavin McCarthy gir på lett og tight Farina det spillerommet han trenger for å utfolde seg med gitaren. Det sitter som et skudd alt på ”Original Spies”, og alle de tre første låtene holder høy klasse. Særlig ”First Release” må trekkes fram, en sugende låt med et offensivt driv, rivende gitar som vrir seg inn som en kniv, og delikate brekk som gjør den lett og innsmigrende.”Ice Or Ground?” er noe slappere i fisken, men igjen er Farinas sjelfulle gitarspill og det tette samspillet mellom rytmeseksjonen en uimotståelig kombinasjon som fungerer godt.

For lange ”South” lider noe under mangelen på akkurat dette, og er en påminnelse om at Karate fungerer best som en power-trio. De mister rett og slett for mye kraft på sine lounge-forsøk. Det hjelper ikke at Farina spiller bra, her blir han surrende rundt alene tilsynelatende uten mål og mening. Dette retter seg opp igjen på ”In Hundreds” som presenterer en råere og mer overstyrt gitarlyd enn vi har hørt fra denne kanten på en stund, og igjen er det på de drivende partiene at Karate virkelig blomstrer. ”Airport” og ”Baby Teeth” følger i noe av de samme sporene, uten å trekke verken opp eller ned. ”Corduroy” huskes som en stemningsfull livelåt, og er en ny tur tilbake til lounge-land. Den fungerer likevel noe bedre enn ”South”, særlig når Farina tar en slo-mo-Hendrix mot slutten.

Med Some Boots høres det ut til at Karate har forsøkt å samle sine skolerte røtter, sin bakgrunn i det alternative rocke-miljøet og sin klare inspirasjon fra jazzens lekenhet og frihet. De har tidvis lykkes med dette, selv The Bed Is in The Ocean fortsatt er bandets fineste utgivelse.

Pockets (Southern, 2004)
Nøkkelord er fremdeles jazzbaserte akkorder og finslepent gitarspill, en samstemt, løs rytmeseksjon, stilrent lydbilde og en klar, fast vokal. Helt siden The Bed Is In The Ocean har jeg umiddelbart følt en skuffelse over det de har prestert. Men både Unsolved og (i noe mindre grad) Some Boots har vist en seig holdbarhet. Jeg er fremdeles usikker på om dette vil gjelde for Pockets. Men med visshet om at Boston-trioen neppe kommer til å tangere tidligere prestasjoner, i hvert fall ikke når det gjelder nyskapning, så er det også lettere å bare nyte dette bandets force: Solid låtskriving og karakteristisk samspill. Det er disse elementene Karate fortsetter å rendyrke på Pockets, for det er ikke til å unngå at Farina går rundt seg selv noen ganger her. De er i ferd med å bli formelbaserte og forutsigbare. Jazzelementene som virket så friske har blitt gjentagende, ja, hele tonen virker nærmest resignert, og resultatet grenser opp til det stillestående. Det er som om de møter seg selv for hvert skritt de tar. Og strikken strekkes til det ytterste med dryge ”Alingual”. Borte er det tunge bassdrivet til Jeff Goddard og borte er mye av den dynamikken som gjorde Karate så unike i utgangspunktet.

Det var den mest negative kritikken, for det er selvsagt mye positivt her også – som forventet. Et poeng er at låtlengden er kortere, innstrammingen fungerer godt, og korter først og fremst ned Farinas soloer. Denne gangen finnes de beste øyeblikkene i de mest dempede låtene, særlig et nydelig spor som heter ”Water”. En av Karates roligste i karrieren. Chris Brokaw legger ekstra gitardybde på lange ”Concretes” og ”Cacophony”, men ellers går denne platen merkverdig stille i dørene. Låtene er knappe, soloene kortere og vokalen ikke så fast som tidligere. Pockets kan virke som grått kjøtt ved første smaksprøve, og selv om det ikke akkurat avdekkes store overraskelser over tid, så er det noe ved Karate som gjør at de har en lang holdbarhet. Gitarspillet til Farina er allerede nevnt, delikat som alltid, og trioens lette jazzpreg er bekvem lytting. Den som søker mer up-beat materiale får dessuten dekket behovet allerede på første spor, ”With Age”, som truer med å bli riktig så spretten, men som stykkes noe opp. Historien om lastebilsjåføren som frykter for jobben sin (”Tow Truck”) har noe av tidligere tiders trio-driv, men mest snert er det likevel i “‘The State I’m In’ AKA ‘Good Buy From Cobbs Creek Park'”.

Jeg nevnte ovenfor den klassiske måten Farina kaster ut en strofe eller et ord på, som her ’…Pennsylvania’, og når han benytter dette for å markere overgangen til en knapp, konsis solo er det duket for øyeblikk av klassiske Karatespark, som er deres varemerke. Tekstene til Farina er da også noe for seg selv, han fletter personlige historier og nasjonale hendelser sammen på egenartet vis: ’I swear I can see Mumia straight from the mall…’, ’Nights used to be dangerous here/ but now the mornings have exceeded her deepest fears..’ eller ’Now I don’t want nothing from anyone’s God/ But from my country I want better than that…’

Hvis du ikke forventer at Karate har begått et musikalsk kvantesprang, og hvis snaue 40 minutter med mer av det samme er det som skal til for å tilfredsstille deg, ja så holder Pockets mål. Mer bekymringsverdig at det virker som Geoff Farina nærmest kjeder seg, både når han synger og spiller gitar. Det kan fort smitte over på den som lytter.

595 (Southern, 2007)
Denne platen er dedikert alle som hjalp til på veien i de årene Karate eksisterte (1993-2005). Som husvert for bandet ved et par anledninger kan jeg derfor holde den opp med litt ekstra stolthet. Men den går også ut til alle som har et forhold til Karate, et band som bør være dypt savnet.

Karate var blant disse utallige traverne. År etter år reiste de rundt på de samme små klubbene, lempet utstyr, sov på de samme gulvene og kjørte den samme skranglete vanen rundt på europeiske og amerikanske veier. De kan umulig ha tjent mange slantene, det var neppe overvettes behagelig å våkne opp med beina til Geoff Farina i ansiktet hver morgen, og det var neppe trangen til å klemme seg inn i en nedfryst bil i en fremmed by som lokket til gjentagelse. Likevel, de kom tilbake, gang etter gang. Av og til uinspirerte og irriterte, men også glimrende og uforglemmelige.

Karate var fra første dag noe helt for seg selv. De hørtes aldri ut som noen andre. Det var noe forfinet over denne trioen, noe henslengt og naturlig coolt. De to første platene viste mest tydelig røttene i østkystenes undergrunnsscene (Jones Very, Bullet LaVolta, Moving Targets). Men allerede fra første stund var det som om Karate var litt finere enn de andre i gata, mer delikate, hele tiden ment for større ting. Fra og med The Bed Is In The Ocean og framover frigjorde de seg mer, fant en egen stil og skapte nye rom med større plass for henslengt jazz, groovy motorikk og det distinkte gitarspillet som ramme. Med Farinas tilknappede og bestemte snakkesang var hele bildet komplett.

De var mer ujevne på scenen enn det studioplatene kunne tilsi. Karate nytes like godt på et skikkelig anlegg med en drink i hånda som stående i en skitten klubb. Men de kunne skinne på scenen også. Som i mai 2003, da de spilte i Leuven, Belgia. Det kunne vært Oslo, Antwerpen eller Rotterdam, men det var altså denne konserten, nummer 595 totalt, som de fikk tilsendt ved en senere anledning. Opptaket gjorde inntrykk, de mente det var ’on par with their best studio records’.

For de slapp seg litt mer løs på scenen, improviserte over studioversjonene og ga dem en røffere behandling, en mer ubehandlet finish. På denne konserten tar de for seg fra hele karrieren. Avslutningssporet er en 10 minutter lang utgave av ”Caffeine Or Me” fra debuten, som sammen med ”There Are Ghosts” er mest tro mot deres tidlige estetikk. Førstnevnte sklir i overkant ut i intet på slutten, men ellers er dette et stramt sett. Lyden er god, livefølelsen intakt. Dette er ingen best of-plate, men låtutvalget er representativt. Aller best er de på lange ”In Hundreds” og selvsagt ”Sever”. Jeg elsker det like mye hver gang når Farina bryter ut: ’Watch the traffic, you know it’s a friday’. Da er det litt som å vende tilbake til de samme mørke grottene der dette bandet tryllet ut fantastiske låter, gang etter gang.

Jeg synes Southern kunne gjort litt mer ut av en slik utgivelse. Ingen bilder, ingen bio, ikke noe ekstra av noe slag. Bare 50 snaue minutter musikk og et dårlig platecover. Det holder ikke. Karate hadde fortjent noe bedre. La oss spå at den tid kommer.
Bjørn Hammershaug

The Decemberists: Illustrerte Klassikere

13/09/201327/12/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

’The Decemberists’ var tilnavnet på en gruppe russiske revolusjonære offiserer som samlet seg etter Napoleonskrigene i 1815. Etter at Alexander I døde fikk de i 1825 med seg 3000 mann i et forsøk på å tvinge senatet til å stå mot Tsar Nikolai I. Det mislyktes, opprøret ble knust og lederne ble enten henrettet eller sendt til Sibir. De var påvirket av liberale tendenser i Tyskland og Frankrike, og ønsket sosiale endringer i hjemlandet. Selv om de ble slått tilbake under opptøyene i St. Petersburg, virket de i det minste som inspirasjon for den neste, store revolusjonen i Russland. Vår tids The Decemberists er kanskje ikke like vågale som aktivister, men navnevalget tyder vel på en viss politisk og historisk bevissthet.

Castaways And Cutouts (Hush/Kill Rock Stars, 2002)
’My name is Leslie Ann Levine
My mother birthed me down a dry ravine
My mother birthed me far too soon
Born at nine and dead at noon.

Slik åpner The Decemberists sin bemerkelsesverdige debut, en plate som kan sorteres på øverste hylle når det gjelder musikalsk spennvidde, melodisk teft og lyrisk overskudd.

The Decemberists holder hus i Portland, Oregon, men høres ut til å fortsatt befinne seg et sted midt i havet mellom Europa og USA, gyngende fornøyde og målløse i en skute med sola i nakken og behagelig bris i seilene. Lyden av trekkspill, pedal steel, kontrabass og Hammond bærer over vannet sammen med låtskriver Colin Meloys vennlige fortellerstemme, forenes som lette skyer på den klare himmelen før de drypper som sommerregn over oss lyttende landkrabber.

Det er som om disse melodiene har duppet i vannskorpa i årevis i påvente av å bli fisket opp. På sin lange vei mot kroken har de vært innom mange farvann fra sitt opprinnelige Russland, ned Seinen gjennom Paris, overlevd kriger på kontinentet og passert den engelske kanal under pop-eksplosjonen på 60-tallet, inntil de havnet i åpent hav. Når de dras opp i båten av Colin Meloy & co er de modne og klare til å fortæres. Mette og fornøyde triller så ordene ut av Colin Meloy, for selv om musikken er upåklagelig, så er det tekstene som virkelig bidrar til å skille The Decemberists ut av hopen. Små eventyr og fortellinger formelig renner ut av mannen, gjerne i ord og vendinger som ikke så ofte benyttes i rocktekster: ’I dreamt I was a soldier and I marched the streets of Birkenau and I recall the spring of the perfume that the air would bring to this indolent town’. Eller som han synger i ”The Legionnaire’s Lament”:

’I’m a legionnaire, camel in disrepair
hoping for Frigidaire to come passing by.
I am on reprieve, lacking my joie de vivre,
missing my gay paree in this desert dry.’

Ikke akkurat slik man forventer en yngre kar fra Missoula å uttrykke seg, i tillegg med hint av engelsk aksent. Men akkurat som Will Sheff i Okkervil River (hvis bandnavn også kan knyttes til St. Petersburg) klarer Meloy å spinne historier som klebrer seg fast. Det spørs vel om han har tilbragt noen timer på biblioteket i Portland, for som han sier det selv ved en anledning: ’I figured I had paid my debt to society by paying my overdue fines at the Multnomah County Library’.

Colin Meloy har etablert seg som en av de mest håpefulle låtsmedene i dag og det er bare å stemme i oppfordringen avslutningsvis: ’We’re calling all bed-wetters and ambulance chasers. Poor pick-pockets, bring ’em in. Come join the Youth and Beauty Brigad’”.

Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars, 2003)
The Decemberists fortsetter å dyrke en forgangen tid, oppsøke fremmede kontinenter, holde noble taler og lage fortryllende musikk. Innledningsvis på sitt andre album advarer de godlynte røverne:

’We set to sail on a packet full of spice, rum and tea-leaves
We’ve emptied out all the bars and the bowery hotels
Tell your daughters do not walk the streets alone tonight.’

De er på vei til det sørlige Australia hvor ’the natives are dark and nubile’, kanskje over fra England? Det forklarer i hvert fall noe av den britiske aksenten som preger bandet både i ord og tone. Colin Meloy minner om en britisk chap, en Dickens-karakter med glimt i øyet og skarp tunge. Fantasifull og veltalende – men med en mørk fortid som kaster skygger. Meloy skriver tekster som støtter seg på begge sider av havet, og nøler ikke med å invitere New York-forfatteren Myla Goldberg (ja, hun som skrev Bee Season) over på en kopp te i Flanderns slagmarker. Mannen har sikkert lest sin andel Patrick O’Brien og Dylan Thomas mer enn å oppleve alt selv, men fra hans penn strømmer det ut riktig så levende historier, om foreldreløse og sigøynere, om korporaler og geisha-piker, skitne skyttergraver og trett L.A-sosietet: ’O what a rush of ripe elan, languor on divans, dalliant and dainty.’

The Decemberists, anno 1957.

The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine). The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (”The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ”Shanty For The Arethusa”. Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel, Okkervil River og Crowded House.

Det fylles opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side. Nå er ikke dette et nytt trekk i seg selv, og det er litt drøyt å kalle The Decemberists for særlig nyskapende. Men musikerne evner både å fange og understreke Colin Meloys historier, og bidrar til at de hele tiden har et elegant, troverdig uttrykk. Meloys insisterende stemme kan bli i meste laget, så flere vokalgrep som på ”The Chimbley Sweep” hadde ikke vært å forakte.

The Decemberists følger opp sin seriøst sterke debut på solid, om enn ikke like overraskende vis. Et par anonyme spor lirer seg innimellom, men helhetsinntrykket er fortsatt at bandet – som fremdeles er i sin spede begynnelse – er av den senere tids triveligste bekjentskaper fra den amerikanske marinen.

5 Songs (Hush, 2004)
Med sine to første album i skipssekken har låtskriver/vokalist Colin Meloy etablert seg som en de mest originale stemmene innen nyere amerikansk rock. Men det er ikke mye ’hipt og moderne’ over dette bandet. Lik en eventyrer som har opplevd det mest utrolige på de syv hav ruller Meloy opp stadig nye røverhistorier om verdenskriger, legionærer, soldatlivet og poeter i et språk fylt av glemte ord og forlagte vendinger med en forkjærlighet for fortryllende popmelodier, omhyggelig påkledd med prangende gevanter.

Innspillingen er foretatt hjemme i Portland vinteren 2001 inneholder seks spor fra tiden før debuten. Det er ikke tallforvirring som ligger bak tittelen, men denne EP’en tidligere vært utgitt på lokale Hush, gjort mer tilgjengelig i en nydelig designet CD-utgave med et ekstra spor. Her holdes de mest eventyrlige trekkene i tømme, og hele den korte platen preges mest av vemodige melodier og en tilbakelent atmosfære som i ettertid peker fram mot senere oppblomstring. Den døsige brisen av et åpningsspor etterlater de fineste avtrykkene, og selv om ingen av låtene er særlig svake har vi nå en gang fått mye av det samme litt bredere penslet ved to senere anledninger.

Akustiske ”Oceanside” er en sjarmerende poplåt som umiddelbart skaper trang til å klappe takten og synge med, ”Shiny” traver i stødig rask takt med en pedal steel som kiler i nakken og et trekkspill som drar oss med til en småby i Frankrike. ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist” har mest til felles med Colin Meloys senere tekster, eksemplifisert med linjen: ’My Mother Was a Chinese Trapeze Artist in pre-war Paris, smuggling bombs for the underground. And she met my father at a fete in Aix-en-Provence’ mens søsteren blir plukket opp av en kommunist med drøm om å bli punkartist i South Carolina! Dette er Meloy på sitt mest utmalende, en låtskriver som går utenpå hjerte/smerte-indiepoesi. Kjærlighetssangen ”Angel, Won’t You Call Me” og oppstemte ”Apology Song” er de mest ordinære låtene spilt av et band som til og med får enkel pop til å høres ut som friske pust, mens deres neddempede melankoli ”(I Don’t Mind)” bærer søtladne dufter av håp i seg.

Picaresque (Kill Rock Stars, 2005)
Det noe overtydelig teatralske coveret indikerer at The Decemberists ikke har endret sin dramaturgiske teori nevneverdig. Picaresque er ikke overraskende et begrep brukt om en romanform som var populær i Europa for et par århundrer siden. Teppet heves altså for en nok en runde med avleggse fraser og umoderne pop, tidvis på sjarmerende shanty-vis, tidvis med datert og dandert britisk parykk.

På ny begir vi oss ut til havs sammen kaptein Colin Meloy i hans stadig voksende skute. Hans skip er lastet med mer likefremme melodier, en voksende besetning og ytterligere røverhistorier preget av sjømannens verdensvante vidd og fantasi. Meloys tekster virker som en blanding av bestefars bibliotek (med globusen i hjørnet), grunnfagspensum i historie, gamle skrøner og tvilsomme anekdoter. Det er ikke alt jeg skjønner bæret av uten hjelpemidler. Linjer som ’Among five score pachyderm, all canopied and passengere’d, sit the Duke and the Dutchess’s luscious young girls’ (fra åpningskuttet ”The Infanta”) er i hvert fall ikke hverdagskost blant popband, men snarere en tendens hos Colin Meloy. Så er da The Decemberists ei heller ’your average cup of joe’. Nei, de har funnet sin plass – som tidligere nevnt – et sted på havet, på vei mot de britiske kyster og innover på kontinentet løst fra vår tid. På ”We Both Go Down Together” er de såmenn allerede fremme: ’Here on the white cliffs of Dover, So high, you can’t see over, and while your head is spinning, hold tight, it’s just the beginning.’ For fra de hvite klipper dras vi igjen med til steder som sjelden berøres av navlebeskuende amerikanere, til tider som ellers er gjemt i støvete bøker, fra Dickens til helt inn mot de russiske stepper i den forrykende ”The Mariner’s Revenge Song”.

Men utkommet er ikke nødvendigvis så fremmed som første avsnitt kan indikere. Meloy og hans crew er nemlig ikke redd for å høres ut som et folkelig pub-band med irsk blod, Oasis (”On The Bus Mall”) eller Belle & Sebastian (”Sporting Life”). Den britiske diksjonen og Meloys noe etter hvert plagsomt fremtredende vokal hadde vært tjent med mer avlastning enn på et par låter. Ideelt sett burde man kanskje hatt et mer inngående forhold til britisk indiepop for å yte bandet full rettferdighet, men jeg finner ikke lenger den samme sjøspruten som på deres to første. Kanskje fordi Picaresque forsøker å appellere like mye til fantasien som til følelsene, like mye til intellektet som til innvollene?

Enkelte låter strekkes mer ut i lengde enn progresjon, som kaldkrigs-skildringen ”The Bagman’s Gambit”, som renner ut i et litt for langt strykeparti de siste par minuttene. Noe mer vellykket og variert er nesten ni minutter lange ”The Mariner’s Revenge Song”, som et Kaizers møter The Pogues en ettermiddag på Volga. Tegn til moderne relevans kommer en sjelden gang frem på anti-krigslåten ”16 Military Wives”, som nok er en kommentar til vår tids walk on the wild side i Irak. Her er det ikke de fargede jentene, men ’the anchor person on TV’ som ’goes na na na na na na na…’ Ikke spesielt kontroversielt, og selve låten tilhører den slitsomme halvdelen av platen. Fra de rullende trommene som stolt bærer frem åpningssporet ”The Infanta” til Meloy avslutter alene på ”Of Angels and Angels” er Picaresque en ferd uten de store bølgene og sprutende galskap, en del burlesk farvann til tross. Det er ikke Kaptein Ahabs ville sinn som styrer denne skuta, snarere Huck Finn og hans milde eventyr, for å holde oss til ’picaresquen’.

En del flotte poplåter til tross, der harmløst slentrende ”The Engine Driver” og ”From My Own True Love (Lost at Sea)” i all sin enkelhet kan nevnes, Picaresque har blitt en mer uspennende plate enn de to første skivene egentlig bar bud om. Dens umiddelbare melodier og iørefallende tonesetting vil sikkert hjelpe The Decemberists opp fra undergrunnen, om de da ikke allerede har satt kurs for nye eventyr.

The Crane Wife (Capitol, 2006)
Colin Meloy har sunget sine fargerike sjantys og fortalt absurde eventyr gjennom tre bejublede plater med marinegastene i The Decemberists. De har seilt på alle verdenshav siden 1700-tallet, gravd opp historier fra borgerkrigen og skyttergravene, berettet om svunnen romantikk og tragiske skjebner. For fjerde gang setter de seil mot nye eventyr, og igjen kommer de hjem til Portland med reisetasken full av og de røverfortellinger.

The Crane Wife tar utgangspunkt i et gammelt, velkjent japansk folkeeventyr om seilmakeren Osamu og hans elskede kvinne/trane Yukiko. Et forhold som ender katastrofalt, og som her brettes ut gjennom tre deler. Platen åpner pussig nok med den siste delen, som dermed legger grunnen for mang en sorgfull beretning der tap og savn er gjennomgående og med krig i en eller annen forstand som bakteppe. Meloy har skarp nok penn til å beherske en episk fortellerstil, selv om språket blir i overkant gammelmodig og karakterene noe teatralske.

For det har utvilsomt vært tekstene til den beleste Meloy som har løftet The Decemberists over gjengs stødig folkpop, som de stort sett har holdt et sted mellom Neutral Milk Hotel, The Go-Betweens og The Smiths. Mellom forventet britisk-inspirert balladeri (”Shankill Butchers”) og frydefull, fengende indiepop (”O Valencia!”, ”Summersong”) er det også gitt rom for enkelte låter som søker nytt musikalsk farvann: Blytunge ”When The War Came”, 12 minutter lange ”The Island” som bikker mer over mot 70-talls prog og funk-flørten (gisp!) i ”The Perfect Crime” stikker seg alle positivt ut. Sammen med det lange eposet fra Japan står The Crane Wife igjen som både smittende og smart, to helt sentrale karakteristika for en vellykket pop-plate.
Denne omtalen var opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 10. oktober 2006

Tarkio: Omnibus (Kill Rock Stars, 2006)
Collegedager
De fleste artister har noen spøkelser gjemt i skapet, gjerne fra tidlige, formative ungdomsår, preget av uferdige og ofte pubertale feilgrep. Colin Meloy har gjennom sitt virke som frontmann i The Decemberists meislet ut sin egen nisje med sin blanding av americana, britpop, shantys og ramsalte eventyr. I årene før The Decemberists frontet han collegebandet Tarkio, og det er en komplettering av deres utgivelser/låter som med Omnibus samles over 2 CD’er.

Meloy har ingen grunn til å skjemmes over de tingene han gjorde i årene 1996-1999, mens han fullførte studiene ved universitetet i Missoula, Montana. Siden bandets to utgivelser med små opplagstall i takt med The Decemberists popularitet har spredt seg rundt på diverse nedlastningssider, var det vel like greit å samle sammen støvete opptak og få gitt de ut på skikkelig vis. 27 låter utgjør selvsagt ingen ren hitparade, og det er like greit å nevne først som sist at Omnibus i første rekke henvender seg til mer enn gjennomsnittlige Decemberists-fans (og dem er det jo en del av). Utvalget er hentet fra I Guess I Was Hoping For Something More (1000 eks., 1998) og egenutgitte Sea Songs For Landlocked (200 eks., 1999). I tillegg er det med noen livespor, blant annet en cover av Squeeze’ “Goodbye Girl”, demoer og uutgitte låter. Det ligger vel ikke så mye igjen i skuffene etter dette vil jeg tro.

Det som er umiddelbart slående med låtkvaliteten er Meloys tidlig fremtredende episke fortellerkunst og ikke minst hans forkjærlighet for britisk-lydende pop satt inn i en amerikansk kontekst. Dermed kan Tarkio høres som en krysning av REM og The Smiths på sitt beste, og som en million andre collegeband på sitt jevne. Hensatt i forblåste Missoula er det ikke vanskelig å definere Meloy som en av skolens nerder, en smart, potrøykende romantiker med stor bok- og platesamling – dere kjenner alle typen. Et annet særtrekk ved Tarkio kontra The Decemberists er den mer tradisjonelle framføringen, i hovedsak som standard indiepop-kvartett, til forskjell fra den senere mer storslagne og varierte orkesterpop-stilen. Det bidrar ytterligere til å alminneliggjøre Tarkio (hvis treige navn er hentet fra en exit på hovedveien til Missoula). Ganske utstrakt bruk av banjo bidrar til å underbygge en mild countrystemning på de fleste låtene.

Hadde ikke Tarkio hatt pekere mot større ting senere, la oss si at dette hadde vært hele Colin Meloys musikalske arv, så ville nok platen gått mer ubemerket hen. På den annen side, da hadde de også sluppet å bli så farget av senere prestasjoner. For det er slett ikke søppel vi serveres her. Mange av låtene er regelrett flotte poplåter, enkelte er tatt videre senere (nydelige ”My Mother Was A Chinese Trapeze Artist”), mens åpningssporet ”Keeping Me Awake” kan stå som representant for Meloys naturtalent for enkle, vakre folkmelodier, her som The Waterboys er på fiskemanns-blues sammen med The Go-Betweens. ”Carolina Avenue” runget sikkert på mange av de tettpakkede, røykfylte, vindunstende rommene på dorm, slentrende arm-i-arm poplykke på tre minutter. Sammen med bittersøte tragedier som ”Save Yourself”, min personlige favoritt, så står CD1 frem som den beste. Den ble da også spilt inn i studio sammen med tekniker Kevin Suggs (The Walkabouts, Shins), og viser mest tydelig de direkte trådene til tidlig Decemberists (Castaways & Cutouts).

Colin Meloy skriver i heftet: ’As for the songs: feh. I like them pretty well. Some I like a lot, while some of them tend to belie the age of their author at the time of writing’. Vi er dermed på linje, Colin & jeg. Hadde jeg vært i tidlig i tyveårene og student i Missoula ville sikkert Tarkio vært de store heltene, glemt året etter vi mottok eksamenspapirene.

Honnør til Kill Rock Stars for et skikkelig innleggshefte med mye info, følgetekster og bilder. De har sørget for en skikkelig dokumentasjon av et band som vel ikke vil bli regnet som en av de viktigste innen amerikansk indie på slutten av 90-tallet.

Bjørn Hammershaug

Okkervil River: Elvelangs med Will Sheff

11/09/201307/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Will Robinson Sheff og et par kompiser tok den lange veien fra New Hampshire til Austin, Texas der Okkervil River ble til. I følge ham selv etter sin livs avgjørelse om å bli en ‘total failure’ etter skolegangen. Reisen må likevel ha gjort godt, for ikke bare skriver mannen glimrende historier, sammen med resten av bandet sitt lager han musikk som plasseres i elitedivisjonen av moderne amerikansk folkrock. De beleste musikerne endte opp med bandnavnet etter å ha lest en historie av den russiske forfatteren Tatyana Tolstaya (Tolstoys barnebarn), en kvinne beskrevet av den avdøde forfatteren Joseph Brodsky som ‘the most original, luminous voice in Russian prose today’. Det er et selskap Okkervil River ikke gjør skam på å være en del av.

Stars Too Small To Use (1999)
Stars Too Small To Use ble i følge vokalist og låtskriver Will Sheff spilt inn i Austin sommeren 1999, i løpet av tre glovarme dager uten vinduer og air condition. Platen preges da også av å være tatt opp live i studio uten særlig fiksfakseri i etterkant. Sammenlignet med mer storslagne Don’t Fall In Love With Everyone You See blir dette dermed mest som en velsmakende forrett å regne, en lillebror både i låtmateriale, spilletid og fantasi.

Her er ikke Don’t Fall In Loves blomstrende sider, men et råere og enklere sound som ikke gir bandet spesielt særpreg. Færre personer er involvert, og instrumenteringen er stort sett standard trioformat, med unntak av litt mandolin og David Dalrymples trekkspill på ”Whole Wide World”. Låtene er heller ikke så minneverdige, men dere som kjenner til bandet vil nok likevel sette pris på denne korte platen. Fra den Violent Femmes-lignende cowpunk-åpningen ”Kathy Keller” til den lengselsfulle allsang-balladen ”He Passes Number Thirty-Three” en drøy halvtime senere har vi uansett fått presentert syv låter som nå i ettertid mest av alt peker fremover, ikke minst takket være de beste sporene (”The Velocity Of Saul At The Time Of His Conversation” og ”For The Captain”). Kjennetegnene er alle tilstede – og best av alt: Will Sheff er som vanlig en rev med pennen, og skriver både fargerikt og levende, trist og morsomt om hverandre. Et fint, lite tekstark er heldigvis inkludert i denne elegante nyutgivelsen, som du nok må påregne å bestille fra bandets hjemmeside.

Don’t Fall In Love With Everyone You See (Jagjaguwar, 2002)
Velkommen til en reise nedover Okkervil River, ledet av Huck Finns tankefulle halvbror Kaptein Sheff. Ombord i båten lempes instrumenter som tilhører den amerikanske kulturarven; trekkspill, mandolin, banjo, pedal steel og fiolin, horn og strykere sjaues også inn. Tilsammen er nesten 20 musikere invitert med, men heldigvis er det ikke plass for alle til å spille samtidig. Som åpning på ferden fremføres ”Red”, et farvel til hus, hjem, familie og venner som er så vakker at alle på kaia må tørke tårene: ‘Red is my favorite color, red like your mother’s eyes after a while of crying about how you don’t love her’.

Okkervil klarer å kombinere det muntre, lettlivede med de mørkeste tanker. Med hjemstedet borte i horisonten, stiger både frihetsfølelsen og motet, og man begynner å drømme om fjerne land. Steelgitaren plukkes frem og Gary Newcomb lar de myke tonene duve langsomt over hele båten, mens Scott Blesener rugger forsiktig frem og tilbake med fiolinen. Det er nesten som Neil Young sitter med beina i vannet og myser mot sola, med munnspillet i den ene hånda og fiskestang i den andre eller at Will Oldham kaster mer kull inn i ovnen og synger med av full hals: ‘I wanna move to Kansas City, where the sky is so blue!’. I alle fall lokkes nesten alle mann opp på dekk og stemmer i på ”Lady Liberty”. Til og med hornblåserne kommer på en sjelden visitt og båten omdannes til et musikalsk fyrverkeri. Etter utblåsningen kommer kvelden sigende mot natt. De fleste har trukket inn i varmen, men ingen kan unngå høre Sheff ule mot månen på en av disse mørkeste visene som bare hører natten til. ”My Bad Days” er en sterk historie om fremmedgjøring og angst, om hjemmets dunkle sider ‘when the doorknob becomes your enemy’ og om ‘a cellar that’s as dark as winter’s cold’.

Det gryr langsomt mot dag, ”Westfall” starter riktignok i samme tungsindige leie, men i kraft av en fengende rytme vekkes de sovende musikerne. Én etter en gnir de søvnen ut av øynene, tar instrumentet under armen og tusler på dekk. De stusser kanskje litt over at en drapshistorie kan virke så livat, men plugger inn og stemmer i: ‘They’re looking for evil, thinking they can trace it, but evil don’t look like anything.’ Mens sola står som høyest kommer ingen ringere enn selveste Daniel Johnston opp fra skjulestedet sitt. Blindpassasjeren ønskes hjertelig velkommen, og blir like gjerne med som vokalist på ”Happy Hearts”. Det er en av disse uimotståelige hjertesåre visene som får alle til å sitte i ro for en stakket stund, og tenke på sine kjære som de nå har forlatt. Som for å glemme alle brustne hjerter svinger de dermed over til en skikkelig elvedans i rene 16 Horsepower-stil. Det handler fortsatt om død og savn, denne gangen om hunden Sam (bless him), og sjelden har menneskets beste venn fått et varmere farvel enn på ”Dead Dog Song”: ‘He never went to church, so he doesn’t have a soul, he isn’t waiting at the place where allof is will go’.

Reisen begynner nå å tære på, og hjemlengselen melder seg for alvor. ‘Home is where beds are made and butter is added to toast…’ synger Sheff med syklig skjørbuk-stemme på ”Listening To Otis Redding At Home During Christmas”. Strykertrioen understreker lengselen mens Sheff gråter videre: ‘Come back to New Hampshire. We’ll stay here forever’. Intet øye er tørt, og reisens kritiske punkt er et faktum. Etter et par sekunders tenkepause må det avgjøres. ‘Down by Okkervil River slow silent thick and black, I stared into the water and the water it stared back’. Svaret kommer i form av erkjennelsen ‘Far away our parents slept in, while we watched our fire burn. They dreamed of nothing, and got nothing in return’.

Det er for sent å vende tilbake til det gamle livet. Båten fyres opp på ny og forsvinner inn i solnedgangen, videre nedover Okkervil River, mot nye historier som nok vil komme oss til glede ved neste landlov.

Down The River Of Golden Dreams (Jagjaguwar, 2003)
Da røverorkesteret forlot oss sist var det på en elvebåt som forsvant med sola inn i horisonten til de lette tonene av ”Okkervil River Song”. Mye vann er rent i havet siden den gang, men tålmodige har vi stått ved bryggekanten og ventet på at de skulle vende tilbake. Inntil en tidlig og varm morgen vi blir vekket av et gledelig syn. Korpset kommer seg raskt på beina og spiller en velkomstsalutt mens båten legger til land. Vi ønsker Sheff og hans menn velkommen, boblende av nysgjerrighet: Hvor har dere vært og hva har dere sett, fortell alt sammen!

-Vi har sett godt og vi har sett ondt. Vi har seilt mot øst og vi har seilt mot vest. Vi har vært up the river and down the river of golden dreams, svarer Sheff. Han setter seg ned og beretter videre. Dette er historien:

Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See så vellykket har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

Okkervil River leverer kvalitet i alle ledd. La oss kikke på tekstene først: Will Sheff vokser som historieforteller, og han skriver noe mer underfundig og indirekte enn tidligere. Med sin novelleformede, strømmende ordflyt klarer han stadig vekk å skape levende bilder:

’So they found a lieutenant who killed a village of kids.
After finishing of the wives, he wiped off his knife and that’s what he did.
And they’re not claiming that there’s any excusing it; that was thirty years back,
and they just get paid for the facts the way they got them in.
Now he’s rising and not denying
His hands are shaking but he’s not crying’
(”The War Criminal Rises And Speaks”)

Sheffs språklige grep virker aldri likegyldige eller lettvalgte. Hver enkelt tekst kan gjerne grunnes på en stund, setninger og fraser som godgjør seg i bakhodet til de plutselig finner sin plass i det store puslespillet. Han har en fortellervilje som svært få andre i genren er i nærheten av, fra åpningen ”It Ends With A Fall” til avslutningslåta ”Seas Too Far To Reach”: ’We will sleep outside in tents upon this unfamiliar land, and in the morning we’ll awake, as a foreign dawning breaks, my men and I we will awake and try again’.

Han er fortsatt en skipper på skuta, Will Sheff. Men han hadde ikke hatt noe særlig til fartøy å skryte av uten sitt nærmeste crew. Her finner vi som vanlig Jonathan Meiburg (som deler på vokaloppgaven og trakterer omtrent et dusin instrumenter), Zachary Thomas og Seth Warren. I tillegg har de med sjøulker som Thomas Heyman på pedal steel, en trio på strykere og The First National Brass som tar hånd om blåserne. Det betyr at den storslagne instrumenteringen er i de beste hender, og som hele tiden tonesetter Sheffs viser på følsomt vis. Melodiene følger gjerne en standard mal: Det starter pent og rolig med en akustisk gitar eller et orgel, for så å gradvis bygge seg opp til klimaks der flere og flere etterhvert tar del. Bare unntaksvis bryter de dette mønsteret, som på den hinsides vakre og stillferdige balladen ”Maine Island Lovers”. Selv om låtene dermed kan bli noe identiske, så vil du som lytter gradvis bli glad i hver og en av sporene hvis du tar deg litt tid til å bli kjent med dem. Det er også plenty av små finesser i denne lekre produksjonen, det være det fete orgelkjøret på ”For The Enemy” eller mandolin-soloen på ”Yellow”. Hver låt har flere slike lag av detaljer som du etterhvert oppdager, særlig delikat er de duvende orgeltonene som aldri er langt unna, og som bidrar til å gi hele plata et varmt, vennlig preg.

Okkervil River driver ikke med heksekunst. Down The River Of Golden Dreams er ikke en oppsiktsvekkende nybrottsplate. Selv om man ikke blir så umiddelbart glad i denne som i forgjengeren, så er den om mulig en venn du vil ha enda større glede av på lang sikt. Den melankolske til jublende veien av svingende folk og tander orkesterpop har vi også hørt før. Men Okkervil River skriver så solide låter og fremfører dem med en både skråsikker eleganse og rørende melankoli, som gjør at de bør røre ved hele ditt følelsesregister.

Black Sheep Boy (Jagjaguwar, 2005)
De startet som unge menn på drift ut mot ukjent land, de vendte tilbake med sekken full av gode historier og ditto melodier. For fjerde gang skal Okkervil River nå losse sin last. Det er mulig å argumentere for at noe av den ungdommelige iveren og virile overskuddet har blitt erstattet av et gjennomgående mørkere, mer innadvendt uttrykk. Det er også mulig å hevde at Black Sheep Boy er bandets mest gjennomførte i stil og tone, enda sikrere i både arrangementer og melodiføring. Er du kjent med deres tidligere verker, er det ikke sikkert at denne platen vil komme til deg som en åpenbaring. Men sjansene er store for at Will Sheff, Jonathan Meiburg og det stadig voksende halehenget som kaller seg Okkervil River igjen har prestert en plate som vil bli stående igjen på tørt land når 2005 en gang vaskes ut i glemselens hav.

Black Sheep Boy er et konseptalbum som følger ’det sorte får’ som gjennomgangsfigur. Will Sheff markerte seg tidlig som en USAs mest lovende og inspirerende tekstforfattere, og han har evnene som skal til for å gjennomføre et slikt konsept. Det sorte fåret går igjen på flere av sporene, men mer som en tilbakevendende figur enn som protagonist i én sammenhengende fortelling som er umiddelbar eller åpenbar. Utgangspunktet virker å være Tim Hardins låt som er både tittelspor og åpningskutt. Den enkle, vakre folkmelodien danner utgangspunkt for ytterligere utforskninger rundt den tilbakevendende sønn (og jenta som heller elsker en stein). Her fungerer denne coverlåten mest som en markering, en innledning.

De mer hujende og offensive låtene som stormende ”For Real”, litt for stampende ”Black” og svært så utadvendte og radiovennlige ”The Latest Toughs” er i mindretall, men forhindrer at helheten blir altfor beksvart. ”In A Radio Song” er mer representativ; langsom og spartansk, men sjelfullt og mettet på sorgtunge stemningsbilder, ført i en melodi som legger seg i sinnet. Like sterk er ”Get Big”, med fin vokaldeling med Amy Annelle som gir den en delikat dialogfølelse. Oppbyggingen på disse – og de fleste andre – er i tråd med tidligere ganske skjematisk. Låtene bygges gradvis opp, fra et akustisk fundament fylles det på fra orkesteret utover. Her er det rom for både stryk og blås, som hvirvler støv og blåser opp til storm. Det er så mye sjel og nerve, som alltid, at man skal være ganske hardhudet for ikke å falle disse grepene. ”Song Of Our So-Called Friend”, for eksempel, huskende og lett melankoli, men delikat glasert med blåsere og balansert med dynamikken som Okkervil River så godt utnytter: Den som befinner seg mellom sofistikert popmusikk og sorgtung americana, eleganse og elendighet. Den som de leter frem fra helt enkle røtter med gitar/vokal og vanner med hauger med instrumenter til de har dyrket frem nok en popblomst som gir en slags positiv forløsning – alt i alt. Det er mange slike øyeblikk å glede seg over på Black Sheep Boy. Og se, det vakreste av de alle kommer som en glød helt til slutt.

Med denne befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre poporkester. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante frender som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes.

Dessuten har Okkervil igjen sørget for å levere en plate som ser innbydende ut. Omslaget er som vanlig dekorert med William Schaffs burleske strek, og tekstheftet er som en nett eventyrbok som passer godt til innholdet.

Black Sheep Boy Appendix (Jagjaguwar, 2005)
Den originale låten ”Black Sheep Boy” er en kort, enkel og varm vise fra Tim Hardins 2 (1967), klemt mellom de to vakre kjærlighetssangene ”Red Balloon” og ”Lady Came From Baltimore” – Hardins ode til sin store kjærlighet. Will Sheffs fascinasjon av Tim Hardin har fulgt bandet fra deres forrige album og over til denne utvidede EP’en. Her finner vi “Black Sheep Boy #4” – som også har referanser til en lady fra Baltimore:

’Pacing Black Sheep Boy, the floor just won’t support you.
You hover through the room.
Get in your battered Mustang and the backseat will be your tomb.
And I rode into Baltimore and I found a hotel room.’

Mens Tim Hardin var en mester til å skrive låter med et enkelt, ektefølt kjærlighetsbudskap (blant mye annet), ble hans eget liv en katastrofe. På hvilket nivå Sheff opererer er ikke alltid lett å si, hans tekster er mer enn gjennomsnittlig gjennomtenkte, og her kan man lese både Hardins egne tekster, hans privatliv og ikke minst Sheffs lyriske univers i en stor sammenheng. Det er i første rekke tragedien og det mørke som kommer frem i hans tekster. Fra første spor, ”Missing Children”:

’Kids get lost, lambs out wandering.
Bigger, blacker things go following them
into a patch of forest somebody once planted for this song.’

En oppfølger av ”In A Radio Song” dukker opp igjen, utkledd som ”Another Radio Song”, hvor det tematiske ’samrøret’ igjen dukker opp:

’I could sigh into your hide and say:
I hope I’m here forever
But Black Sheep Boy – with your lovers, with your list of favorite pillows
with your list of missing children, with the walls where you drew windows
overlooking hidden gardens cut apart by jagged mountains’

Og fra det siste sporet ”Last Love Song For Now”:

’And kids get lost, lambs out wandering.
And bigger, blacker things come calling
from outside a tiny garden somebody once laid their hearts on.’

Om tekstene til Sheff er betonet av det mørke, så er musikken, om ikke akkurat slentrende munter, nydelig og rikt arrangert, mer overdådig enn noensinne, men aldri pålesset eller for inntrengende. ”Missing Children” har et tungt drapert kammerpreg med strykere og pumpeorgel som angir en korrekt tåkefull og tung stemning. Den bærer rett over i ”No Key, No Plan” som er en upbeat og emosjonell skrangler, hvor en spyttende Will Sheff freser ut:

’I’m a rich young sophisticate,
I’ve got girls and friends.
I’m doing what I really like and getting paid for it.
There is no key, no plan: I discovered that.’

”Black Sheep Boy #4” er skivas aller beste spor, og Okkervil på sitt mest yndige og innsmigrende. En countrysmyger med munnspill og pedal steel som jeg håper fester seg på hjernen resten av året og gjerne langt ut i det neste. Når Sheff synger i duett med Amy Annelle på slutten: ’Go back beyond the pasture, or I’ll smash your mirror till you’re dead…’ så er det med en brennende intensitet som flammer ut av høyttalerne og slikker seg oppover veggene. Latterlig bra.

På nesten like intense, men mer utadvendte og råere ”Another Radio Song” og ”Last Love Song For Now” (en mer voldsom variant av åpningslåten) makter Sheff å formidle en sår, pasjonert desperasjon der hans etterhvert store band behersker en stadig rikere instrumentpark. Melodier som sitter, arrangementer som funker, tekster med klasse og en fremførelse som syder av liv – alt dette klarer Okkervil River å formidle på stadig mer overbevisende måte. Til tross for dette, så må det sies at på låter som disse to savnes en noe mer raffinert eller sofistikert fremførelse, det er som om bandet forsøker å bryte seg løs av Sheffs rike tekstunivers ved å rase avgårde i et mer heseblesende tempo.

The Stage Names (Jagjaguwar, 2007)
Med sin finstemte miks av storslått, emosjonell indiepop og dempet, sårbar folkrock har Okkervil River i snart 10 år levert plater med kvalitetsgaranti og lang holdbarhet. Beleste Will Sheff er blant USAs fremste tekstforfattere av i dag, og her er hans omfattende karakterunivers plassert i et mer moderne landskap enn tidligere. Han pensler ut tragiske samtidsdrama av kulturell tristesse og mørk realisme med dagens medievirkelighet som flimrende bakteppe. Sheff er dels gatesmart, dels biblioteknerd. Han skriver små noveller som tonefølges av et passende sofistikert band som kan kunsten å balansere mellom sordinerte strenger og rufsete riff: De suger næring fra bl.a. The Cure, Randy Newman og Faces og har etablert et nærmest tidløst uttrykk som underbygger Sheffs skråblikk over vår tids massekultur. Okkervil River har en skjult storhet i seg, og de kunne gjerne latt den blomstre ut her i enda større omfang. ’Its just a life story, so theres no climax’, sies det her, men The Stage Names er nærmest et eneste sammenhengende klimaks fra et band som altfor lenge har eksistert i skyggen til The Shins, Decemberists og Arcade Fire. En av årets bedre plater.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 14.08.2007

SHEARWATER
Ved siden av Okkervil River har Will Sheff og Jonathan Meiburg sitt Shearwater å kose seg med når kveldene blir mørke og nettene lange. Der Okkervil spiller blomstrende og fargerik folkrock, griper Shearwater tak i de mollstemte øyeblikkene av livet og kler dem i en minimal musikalsk drakt.

The Dissolving Room (Grey Flat, 2001)
De omtaler seg selv om en trio her; Sheff, Jonathan Meiburg og hans forlovede Kim Burke lister opp en bråte instrumenter de trakterer. I tillegg har de fått med seg gjester i studio på blant annet cello, trekkspill og pedal steel, der det er mulig å kjenne igjen en del navn fra nettopp Okkervil River. Hvor de har gjemt alle instrumentene under innspillingen er ikke godt å vite. De finnes et sted der langt bak, via forsiktige anstrøk i akkurat passe doser som aldri får true den minimalistiske stemningen som dominerer The Dissolving Room.

Dette er deres debutplate, og den har blitt fryktelig vakker. Meiburg og Sheff deler jevnt på vokalen, der det må være Meiburg som innehar en falsett som kan minne om Thom Yorke eller Elliott Smith i inderlighet, en meget behagelig sådan. Det gir en mer distingvert atmosfære enn Sheffs gråtkvalte rufsestemme, noe som tjener for eksempel ”Mullholland”, en poplåt som handler om å forlate iskalde Dakota til fordel for ’the berryline hummingbirds’ i California, med et munnspill á la Neil Young som gynger rundt den akustiske gitaren. Det er en start som bare leder oss lyttere ut på verandaen igjen, der vi kan sitte lenge å patte pipe og telle solstråler i horisonten. Det er høy porch-faktor over hele platen, skjønt noen av låtene nesten blir for innesluttet, til og med for en sutretilhenger som undertegnede. Bedre blir det når de legger seg på en sløv countrylinje som ”Military Clothes” eller melodiøs tristesse som i ”Not Tonight”. Om ikke alt høres like planlagt ut, kan vel det skyldes at albumet ble til etter bare en ukes bekjentskap mellom de to herrene, der låtene fant sin form via e-post, uten at noen hadde tanker om et band i hodet.

Tekstene holder som vanlig høy kvalitet når Will Sheff står bak, som med sin knappe form klarer å skape de rene novellene. Jeg velger ut følgende strofe fra vakre ”The Left Side”: ’A pretty one-eyed girl from the state of Maine can’t see the church: it’s on the left side of her brain…’ Slike kreative linjer gjør samværet The Dissolving Room til et både seriøst, rørende og morsomt bekjentskap.

Shearwater: Everybody Makes Mistakes (Misra, 2002)
Shearwater er fortsatt Jonathan Meiburg og Will Robinson Sheff, begge medlemmer i Okkervil River. Her har de med hjelp som i stor grad er hentet fra denne fine kretsen, der blant andre David Lobel, James Alexander og Travis Weller bidrar med klarinett, bratsj og fiolin. Kim Burke er fremdeles med i bandet, mens ny trommis for året er Thor Harris (kjent fra blant andre Michael Giras prosjekt The Angels Of Light). Til tross for bred hjelp og variert instrumentering har Everybody Makes Mistakes blitt et hvitt album, som stillferdig, akustisk og sakralt tar for seg menneskets svakheter, sorger og feiltrinn.

Omslaget viser bilder av tomme, forlatte rom. En stue. En trapp. Et kjøkken. Et soverom. Ingen mennesker er å se noe sted. Kanskje noen har reist i all hast. Kanskje noen nettopp har gått bort. Man kan tenke seg at Shearwater sitter etterlatt i et hjørne av dette kjølige huset og spiller så forsiktig at de ikke virvler opp et eneste støvkorn rundt seg.

’People got no respect for the dead, they roll new plans out neatly’ gråter Meiburg på pianovisen ”An Accident”. Vi tas rett inn i begravelsesmodus, understreket av hans skjelvende sjelfulle vokal. Han skriver i en knapp, stram stil, eksempelvis fra ”The Ice Covered Everything”:

’My friends got so threatening.
You know.
They shut the blinds, cut day from night, but beautiful day came in with the maids.
I’d like to bash my head on the rail of this beautiful day.
You knew’.

Uten å utbrodere ytterligere framkaller han lignende polaroidbilder av frosne øyeblikk i alle sine sanger.

Sheff og Meiburg synger cirka annenhver låt (Kim Burke får lov til å gjøre sin egen ”All The Black Days”, og det riktig så pent), der Sheffs bidrag er de sterkeste. Han er en ordkunstner av det sjeldne, og beretter om hverdagsliv og -mennesker på samme varme og underfundige måte som referanseforfatteren Raymond Carver. Selv om det er mye tomhet, savn og lengsler i dette, er det likevel noe mer befriende og en lettere stemning over hans låter enn Meiburgs. Sheff kaster i det minste noen rå vedkubber inn i den kalde peisen. Han synger på mer avslappet vis, og på hans viser kan vi høre klarere spor av Okkervils fargerike, melodiøse stil. Sheff er fortsatt et vandrende overskudd av ord og historier, og øser av en tilsynelatende endeløs kilde her også. Det gjør låter som ”Well Benjamin”, ”Room For Mistakes” og ikke minst ”Safeway” til platens beste.

Det kan være fristende å hoppe rett til låtene ledet av Sheff når man skal velge ut høydepunkt, men det er på en måte å gjøre seg selv en bjørnetjeneste og det er sammen med Meiburg at Shearwater kommer til sin fulle rett. Denne gjengen har igjen skapt en plate som gir frostroser på innsiden av vinduene. Gjør deg klar for vinteren.
Bjørn Hammershaug

Reigning Sound: Soulsville USA

11/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Memphis-bandet Reigning Sound mikser soulbasert garasjerock med saftige doser av r&b og classic rock’n’roll til en melodiøs varm og eksplosiv kruttønne som omfatter Cosmic American Music, Stax, country og 50-talls rock. De super fra rockens urkilde, og spanderer rundhåndet på oss lyttere.

Time Bomb High School (In The Red, 2002)
Reigning Sound er et fantastisk liveband. Vokalist og gitarist Greg Cartwright (ex-Oblivians, Compulsive Gamblers) har en stemme full av sjel, organist Alex Greene understreker deres varme Memphis-sound, mens trommis Greg Roberson sitter som en convicted felon bak trommesettet – og ser ut til å være i stand til å myrde det. Men de kan også være fantastiske på plate. Her er de noe rundere i kantene, og spesielt Greenes orgel kommer mer fram og myker opp lydbildet. De mest hardtslående låtene, som ”Stormy Weather”, ”Brown Paper Sack” og ”You’re So Strange” møter fyldige og hjerteskjærende country-soul ballader som ”You’re Not as Pretty”, ”Wait And See” og ”I Walk By Your House” og skaper en tilstedeværende dynamikk og nødvendig bredde som denne sjangeren ikke er bortskjemt med. Reigning Sound kødder ikke, Cartwrights ukompliserte tekster og bandets framferd virker alltid troverdig, syder av noe ektefølt, noe medfødt som strømmer gjennom blodårene, via hjertet og ut til oss som hører på.

37 minutter og 15 låter er akkurat så mye (eller lite) at platen kan gå kontinuerlig, og noen anonyme låter har lite å si for helheten – dette er en skive uten dødpunkter. Reigning Sound bør høres av alle som er i nærheten av å like rock, fra The White Stripes til Them, The Clash og The Rolling Stones (som naturlig nok får en hommage med versjonen av ”I’d Much Rather Be With The Boys”).

Time Bomb High School er en av de beste rockeskivene jeg vet om og en plate jeg alltid kan komme trygt hjem til.

Too Much Guitar! (In The Red, 2004)
Garasjerockerne fra Memphis tok pusten fra de fleste som fikk med seg Time Bomb High School, en bombe som smeltet Stax og Detroit, Nashville og Nuggets med en autentisk, varm Memphis-sjel. Det betød rock ’n roll, soul, gospel og country framført med forrykende energi.

Too Much Guitar! heter oppfølgeren, deres tredje, og Reigning Sound går ikke løs på oppgaven med beskjedenhet. Som tittelen indikerer dyrkes gitaren i noe større grad, og organist Alex Greene er bare oppført som gjest på et par låter. Det gjør at fokus rettes mer mot et tettere trioformat, som i klartekst betyr mindre r&b og soul, og mer løssluppen, pønka garasjerock. Akkurat det faktum at de har beveget seg i en råere retning fant jeg først noe skuffende, skjønt det er vanskelig å deppe særlig lenge når Greg Cartwright vrenger sjela si og de drar klassiske rockeleksjoner som hentet fra Jerry Lee Lewis og Johnny Cash forvrengt med fuzz til Ramones, Rolling Stones og The Sonics, sterkt krydret med den rike tradisjonen som kjennetegner Memphis og sørstatene.

Reigning Sound gjør sitt beste for å pakke de 14 låtene inn med simpel garasjelyd, og med et nær kontinuerlig øs av diskant tenderer låtene dessverre til å skli noe over i hverandre. På forgjengeren forhindret de dette, ikke bare ved et fyldigere lydbilde, men også ved å legge inn noen saftige ballader hist og her. Bare på ”If You Can’t Give Me Everything” og ”Funny Thing” (en av verdens vakreste kjærlighetssanger) tar de en pust i bakken denne gangen, og akkurat da savner jeg mer av det dampende preget fra Time Bomb. Too Much Guitar! ligger dermed nærmere deres intense liveshow enn forgjengeren. Greg Cartwright har skrevet de aller fleste låtene selv, men noen coverlåter er det ryddet plass til, som Carpetbaggers’ ”Let Yourself Og”, Sam & Daves ”You Got Me Hummin’” og Hank Ballards ”Get It!”

Det blir mer enn nok gitarer på Too Much Guitar!, men til og med en novise innen segmentet til Reigning Sound har ingen problemer med å høre at de går utenpå mye av det vi forbinder med garasjerock, at de fortsatt holder hjembyens rikholdige musikkhistorie i hevd, og har endt opp med et album med inn til beinet rock ‘n roll. Ikke spesielt originalt, for all del, men artig lell.

Home for Orphans (Sympathy For The Record Industry, 2005)
’Love’s a funny thing, you don’t know it’s real till it’s caused you pain…’

Det er som om denne smertefulle erkjennelsen danner det tematiske grunnlaget for Home For Orphans. Greg Cartwright & co ruller ut 10 låter med sorg i hjertet, desperasjon i følelseslivet og ensomhet i sikte. Det gjør han mer overbevisende enn de aller fleste, og virkemidlene er klassisk americana, Memphis-style: soul/r’n’b, rock ‘n roll og country.

Hvis du, i likhet med undertegnede, falt for Time Bomb High School (2002) og synes at Too Much Guitar! (2004) ble for mye skrimmelskrammel, så er Home For Orphans en velkommen retur til godformen. Selv om de fleste av låtene er alternative innspillinger/rester fra forgjengeren, så er det ikke akkurat restkvalitet over det som leveres her. Reigning Sound har denne gangen latt garasjen stå nesten helt tom og gitarforsterkerne få en fortjent hvile. De har heller satt seg inn i en åpen bil og tatt en kjøretur langs brede veier under vid himmel. Det varme, sjelfylte Memphis-soundet er godt ivaretatt, med country og soul som de viktigste bestanddelene.

Mye av nøkkelen til bandets suverene posisjon ligger i Greg Cartwrights emosjonelle stemme, mannen har en moden og inderlig troverdighet som kan bære selv de tynneste melodier. Musikalsk er jo ikke Reigning Sound spesielt nyskapende eller spennende. Det er da heller ikke all musikk som skal bryte nytt land. Dette bandet viser at det fremdeles er nok saft å presse ut av klassisk materiale, og særlig Alex Greenes orgel sørger for et sømløst og delikat lydbilde.

Home For Orphans skjuler noen av bandets fineste øyeblikk. På ”Find Me Now” er det som om de har tatt Bruce Springsteen vekk fra østkystens industrielle asfaltjungel og Jackson Browne ut av vestkystens lune favn, og smeltet de to sammen under sørstatenes blendende sol. Sjelden har vel Reigning Sound hatt en så akustisk basert og liketil fortellerstil som her, en tendens som holdes i store deler av skiva. ”If You Can’t Give Me Everything” er enda mer dempet og reflektert i uttrykket, en tilbakelent backporch-ballade, som polstres av Greenes alltid fete orgel-pålegg. ”Funny Thing” er drapert med gråtende steel gitar og står som en av de mest hjerteskjærende vakre rockelåtene som er skrevet. ”Medication Blues #1” er en svingom innom lokalet seint på lørdagskvelden, mens ”Carol” kunne tilhørt Ryan Adams’ mest intime øyeblikk. Sammen med ”What Could I Do?” og ”If Christmas Can’t You Bring You Home” er de sju første sporene alle fullmodne frukter som umiddelbart kan spises.

Derfor er det litt synd at Reigning Sound ikke klarer å holde kvaliteten helt inn. ”Pretty Girl” er en sjarmerende, men litt tafatt 50-talls rocker (med tidstypisk ’sha-la-la-la-lee’-koring). ”Without You” er en cover av Gene Clarks ”Here Without You” (fra The Byrds’ Mr. Tambourine Man) som ikke gjør så mye av seg. Sistesporet er et liveopptak og nok en coverlåt: ”Don’t Send Me Flowers, I Ain’t Dead Yet” er den beste tittelen, men den skitne og grumsete rockeren makter ikke å sette det punktum for platen som de første låtene legger opp til – og som denne platen hadde fortjent.

En litt daff utgivelse gir et urimelig billig inntrykk (manglende informasjon, blant annet er ikke Gene Clark kreditert, barnslige illustrasjoner, tynt innleggshefte) og trekker ned på helheten. Skal man selge plater i dag så bør i hvert fall slike ting være skikkelig gjort. 10 låter med en spilletid på under halvtimen er heller ingen helaften, men styrken i de aller fleste av disse sporene er heldigvis av det slitesterke merket.
Bjørn Hammershaug

Phosphorescent: Southern Bliss & Mountain Dew

10/09/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Matthew Houck, chillin’ at Willies (Foto: Curtis Wayne Milliard)

Alabama-fødte Matthew Houck har med årene beveget seg fra Austin til Brooklyn, og parallelt møysommelig nærmet seg et fullendt utrykk som cosmic cowboy. Fra en sped oppstart som molefonken gitarklimprer, via mer utforskende Pride (2007), Willie Nelson-hommagen To Willie (2009) til to av årtusenets definitive skiver med Here’s To Taking It Easy og Muchacho.

Les intervju med Matthew Houck hos Pitchfork

A Hundred Times Or More (Warm, 2003)
Athens, Georgia, har i årevis vært en av USAs mest produktive byer når det gjelder strålende popmusikk. Det virker som forholdene er spesielt gunstige her: Byen er liten og vennlig, men det svære universitetet sørger for et kontinuerlig tilsig av nykommere og gir en levende scene i stadig utvikling. Det varme klimaet i sør passer til å døse på front porchen det meste av året, Blue Ridge-fjellene reiser seg i nord, Atlanta gløder i vest. Kanskje det er disse forholdene som gir den ellers gjerne så forutsigbare college-rocken en ekstra dimensjon av ’southern bliss og mountain dew’?

Byen har nå lokket til seg unge Matthew Houck. Han er for meg et ubeskrevet stykke låtskriver, men høres ut til å være en person som passer godt inn i gatebildet. På A Hundred Times Or More ønskes han velkommen til by’n av blant andre trommis Chris Bishop (Circulatory System, Lovers) og keyboardist Todd Kelly (Great Lakes, Japancakes). Det er mange gode navn som sirkulerer rundt Phosphorescent, og så har da også denne platen blitt nok en godbit fra Athens’ sidegater.

Det er lett å se for seg Matthew Houck som en hissig jævel på scenen, og hans akustiske hamring gis en til tider voldsom koloritt av støybelegg sammen med en blomstrende bruk av belg og tangenter. Phosphorescent er dermed litt for utagerende til å kalles nok en soveromspoet. Og bra er det. Han har noe av den samme vibrerende energien av sårhet og sinne i seg som Conor Oberst (Bright Eyes). Det gir seg utslag i både gråtkvalte bønner og høyrøstet jalling, gjerne i en og samme låt. De 10 sporene holder da også respektable lengder, stort sett på 6-minuttersmerket, sistelåten ”Pretty pt. 2” drar seg helt opp mot kvarteret. Neida, de har det ikke så travelt der nede i sør, og hastigheten på låtene går heller ikke i avskrekkende tempo.

A Hundred Times Or More er en snau time med langsom skjønnhet med elementer av råskap, som jeg mener bærer med seg noen av de trekkene jeg skisserte ovenfor. Her støter den dovne sørstatseleganten fra byen på den skjeløyde hicken fra fjellene, uten at de ryker i tottene på hverandre. Snarere møtes de med en felles forståelse av at de er en del av den samme musikalske arven og at i Athens er det rom for begge to.

Pride (Dead Oceans, 2007)
Matthew Houck (Phosphorescent) og Raymond Raposa (Castanets) deler mange fellestrekk. Begge kommer fra sydlige strøk i USA (Alabama og San Diego), begge har flyttet til samme område av Brooklyn, driver i noenlunde samme musikalske leie, deler samme vokalkvaliteter og til alt overmål spiller de gjerne på hverandres plater.

Om vi skal avklare et par ulikheter mellom de to blodsbrødrene, så må det være at Houck skriver mer lineære melodier enn Raposa. Phosphorescent beveger seg mer mot de langsomme balladene uten den forstyrrende støyen og abstrakte elementene som Raposa benytter i Castanets. Når det er sagt, Matthew Houck går her lengre som låtskriver enn tidligere. Låtene strekkes ut i lengde, formen er mer løsrevet fra tradisjonell visefolk og stemningen er grimmere enn vi husker fra forrige møte. Det vi i hvert fall kan bekrefte er at Houck i løpet av disse årene har ristet av seg alle tegn til ungdommelig villskap, anskaffet skjegg og bustete hår og satt seg godt til rette i sofaen. Pride er kun 8 låter lang, men med enkeltspor som drar seg opp mot 10 minutter har den en samlet spilletid på over 40 minutter. Tiden brukes godt, og her finner vi noen av Houcks beste øyeblikk på plate. Han gjør det aller meste selv, men med gjester som nevnte Raposa, Jana Hunter, Liz Durrett og Dave Longstreth (The Dirty Projectors) som alle i hovedsak bidrar med kor og ’clacks’. Houck har denne gang satt sammen en plate av langsomt brennende skjønnhet, tidvis nesten ubehagelig nær og åpenhjertig, like avkledd som han fremstår på omslaget.

I motsetning til tidligere sørstatsgotiske veranda-ballader preget av et kollektivt samrøre, er Pride et dypere dykk ned i en enkelt manns sinn. Som indre meditasjoner dras platen i gang, spartansk utrustet, men med varme lag av vokal og dryss av perkusjon. Ordene renner forbi som bønner fra kirken i tempo med Mississippi på sitt mest dovne. De to første låtene gjør at vi ligger nede for telling før tre minutter har passert, paralysert av det bunnløse ekko i i Houcks sang. Først på ”Wolves” er det mulig å krype rundt på gulvet. Dette er 6 ubeskrivelig vakre minutter, med kor og harmonium som bakgrunn for klagesangen: ’Mama there’s wolves in the house, mama they won’t let me out, and mama they’re mating at night and mama they won’t make nice.’ Sørstatsvindene blåser rundt brunsteinshusene i Brooklyn.

Pride er både plaget og legende på en gang, og om ikke annet viser den at Matthew Houck er på vei mot langt mer spennende eventyr i tiden som kommer. Det er en invitasjon som går ut til alle, og første kapittel starter her.

Les omtale hos Pitchfork

To Willie (Dead Oceans, 2009)
I 1996 kjøpte jeg en hyllestplaten Twisted Willie, bestående av Willie Nelson-låter tolket av artister som Supersuckers, Jello Biafra, Steel Pole Bath Tub og Reverend Horton Heat. Det var med andre ord en høyoktan affære, som fokuserte på Nelsons rølpete, drikkfeldige og rufsete sider. Det var – i ettertid – ikke det helt store kicket, men den bidro i det minste til å oppgradere Willie Nelson blant indiehoder på midten av 90-tallet (som om det var nødvendig).

Matthew Houck har en ganske annen innfallsvinkel på sin Willie-skive (tittelen er for øvrig et nikk til Willies egen hyllest, To Lefty, midt på 70-tallet). Her er det ikke drikkingen, men dagen derpå som er i sentrum. Ikke de ravende festene, men angeren som følger, ikke lystne damer, men brustne hjerter og sår lengten. Ikke engang ”I Gotta Get Drunk” blir noe annet enn en angrende synder, så når Houck synger:

’I know just what I’m gonna do, I’ll start spend my money callin’ everybody honey, and wind up singin’ the blues…’

…så er det ’bluesen’ som er det sentrale begrepet. Og det er bluesen i Nelsons tekster som gjenspeiles i Houcks musikalske tolkninger, fra ’Reasons to quit, the smoke and booze don’t do me like before/And I’m hardly ever sober and my old friends don’t come around much anymore…’ (”Reasons To Quit”) til bønnfalingen om å ’Turn out the lights the party’s over…’ (”The Party’s Over”).

Matthew Houck er veldig godt egnet til, ikke bare å tolke dette materialet, men til å gjøre det til sitt eget. Han har gjennom de siste årene vist seg som en svært troverdig låtskriver og artist med dragning mot det mørke og mollstemte, med Pride som foreløpig høydepunkt. Det er visstnok utbredt turnevirksomhet med fullt band, som ledet til det som uansett resultat er et lite ’sideprosjekt’. For To Willie er ikke et glissent soveromsprosjekt, på alle låtene fylles det opp med orgel, piano, pedal steel og trommer, med Houck som midtpunkt. Selv om stemningen er blå og festen er over, så er To Willie dermed vel så mye lyden av et band, mer enn et soloprosjekt, selv om de vel ikke har like mye erfaring å veksle på som Willie himself.

Houck har valgt ut 11 av sine egne favoritter, dette er ikke nødvendigvis et sveip over Nelsons musikalske topper, men virker å være et mer personlig arbeid. Houcks klare og sterke nærvær gir hele platen en egenverdi som er sjelden på prosjekter som dette.

Here’s To Taking It Easy (Dead Oceans, 2010)
Here’s to Taking it Easy er essensen av alt Matthew Houck har brukt de siste årene på å bygge opp til. Her hvor den ensomme vandrer endelig møter soloppgangens California. Innestengte motellrom luftes ut med havbris, palmesus og AM-radio. Dette er soundtracket for å cruise ned Pacific Coast Highway, høy på Cosmic American Music og Classic Rock.

”It’s Hard to Be Humble (When You’re From Alabama)” er en saftig åpning som lover mer blås og funk, Little Feat-style, enn det som følger videre utover. Men den slår an tonen. Lydbildet er uansett fyldigere, Phosphorescent fremstår mer som et kompakt band enn tidligere, og holdningen er tilbakelent og lite anstrengt, delikat skyggelagt av det mørke uttrykket som også preger Houck. Here’s to Taking It Easy blir aldri for ’easy’.

Men dette er klassiske låter som virker å ha eksistert for alltid, i påvente av å bli plukket opp når tiden er moden. På ”Hej, Me I’m Light” tar den tilbakelente stilen form av en gjentagende hippiemesse, på ”Heaven Sittin’ Down” som en jovial countrytrall som snytt ut av grevet til Willie Nelson. Aller flottest; de siste 8 minuttene i ”Los Angeles”, en purpurrød solnedgang av vestkystnostalgisk slaraffenliv, dette er Phosphorescents On The Beach.

I en tid med så mye nyskapende musikk er det nesten reaksjonært å omfavne denne i så sterk grad. Men kvalitet går, som kjent, aldri av moten.

Les omtale hos Pitchfork

Bjørn Hammershaug

Castanets: Night Falls Over San Diego

09/09/201319/12/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Hjernen bak San Diegos Castanets heter Raymond Raposa. Under sitt artistnavn har han siden midt på 2000-tallet gitt oss noen eminente utbroderinger innen depressiv country og spooky folk.

Cathedral (Asthmatic Kitty, 2004)
Kastanjatt
Cathedral er, noe enkelt fortalt, en plate som vektlegger både tradisjonell country/visebasert tristesse, avantfolk og lo-fi indiepop. Den er delvis innspilt under enkle forhold i en hytte i California, men tilsatt rikelig med ymse lydkilder, som enten understreker de spartanske forholdene, eller gjør sitt beste for å skjule dem. Peisknitringen mangler, men øde land, indre som ytre, stille netter, intime og gysende fortellinger er høyst tilstede.

Vekslingen mellom struktur og frihet kan illustreres med ”You Are The Blood”, en duett med Brigit Decook (som preger mange av låtene med sin nydelige stemme), hvor forsiktige blåsere og mer frittgående bruk av rasling og slagverk avløser hverandre i en slags harmoni. På ”No Light To Be Found” og ”Three Days, Four Nights” finner Castanets en hul, kjelleraktig krysning mellom Leonard Cohen og Will Oldham som gnager seg langt inn i beinmargen. Igjen er det denne vekslingen mellom pedal steel/munnspill og en friere bruk av diverse rytmeinstrumenter som gir Castanets særpreg.

Raposa henfaller sjelden til en helt ensidig singer/songwriter-stil, det nærmeste må da være ”As You Do”, men også her bobler det frem noen idéer, og enten det er med synth, trekkspill eller klokkespill, skapes mer variert kulør enn på den gjengse folkplate. Det mest country-baserte sporet heter ”We Are The Wreckage”, men også her får steelgitaren kompani av blant annet blåsere og klokkespill, og de psykedeliske vibrasjonene er aldri langt unna. Med seg på sin debutplate har Raymond Raposa hjelp fra noen av de fineste artistene i hjembyen, folk med erfaring fra band som Tristeza, Black Heart Procession og Pinback. Det er lett å se for seg de mange musikerne stå i ring rundt mikrofonen, tre frem sammen med Raposa etter tur med frie tøyler til å gjøre som de ønsker.

Cathedral er en solid debut, noe uferdig og prøvende må jeg si at den er, preget av enkelte halvferdige skisser som kunne vært tjent med ytterligere bearbeiding. Til gjengjeld er den umiddelbare og organiske effekten godt ivaretatt. Den biter seg fast, og jeg tror ikke den vil slippe taket med det første.

In The Vines (Asthmatic Kitty, 2007)
Storbyserenader
Gode plater kommer gjerne fra vonde opplevelser, og denne er intet unntak. Midt i prosessen, og visstnok på tampen av det som ellers ikke hadde vært noe strålende år for Raymond Raposa, ble han pistolranet av maskerte hoodlums utenfor hjemmet sitt i Brooklyn og fratatt alt av verdisaker. Rystet vendte han etter hvert tilbake til studio for å fullføre det han hadde begynt på der. Med den ublide opplevelsen i bakhodet kunne Raposa fullføre Castanets’ tredje plate som merksnodig nok skulle basere seg på hindu-fabelen ’The well of life’, om å være fanget i en skjebne styrt av truslene som henger over våre liv. Det er en mørk, skjebnetung historie som passer godt til Castanets’ tungladde uttrykk. Til å utforme dette har han med seg et stjernelag av gjester; Sufjan Stevens, Jana Hunter, Viking Moses og Matthew Houck (Phosphorescent) er blant de involverte. De overstyrer uansett aldri hovedpersonen i særlig grad. Som alltid når det arbeides så pass grundig med tekstene, kunne det vært ønskelig med et teksthefte inkludert – men det er det ikke gjort plass til på denne ellers så fine utgivelsen.

In The Vines skriker ikke på vår oppmerksomhet. Her er færre av utbruddene som Castanets har antydet tidligere, ei heller de varmende melodiene som har myknet inntrykket på foregående utgivelser. De beveger seg ned i mørket og inn i ensomheten. Det er ikke dermed sagt at dette er musikk fritatt for alt håp eller som unngår det minste solgløtt. ”Sway” med sin nydelige duett, de oppløftende hornene på ”The Night Is When You Can Not See” og countryballaden ”This Is The Early Game” er alle buffersoner mot de mest spartanske stykkene. For det er mye knokkeltrommer og dunkelt gitarspill; langsomme asfaltballader fra en lengtende cowboy: ’Annie, you have my heart/But the city has my flesh’ som han synger på det huskende lofi-westernsporet ”Westbound, Blue” – et av de få forsøkene på å komponere en klar melodi.

Og bra er det, for det er på de mest gnagende låtene Raposa får kroppshårene til å reise seg. Åpningssporet ”Rain Will Come” er et godt eksempel, der miksen av gotisk folk og moderne støy kolliderer på mykt vis. ’So night will call/and I will go/So it’s going to be sad and it’s going to be long’ lover han innledningsvis, og med det føres vi inn i dette andre Amerika, det mytiske, rastløse, rotløse og endeløse Amerika. Det landet som fremdeles ikke er oppdaget og temmet, landet på den andre siden, dit søker Raymond Raposa. Det leder ham ut på en drømmeaktig reise som David Lynch gjerne kunne filmatisert, og som til slutt egentlig ikke har ført noe sted. Alt er kanskje en illusjon, men bildene som tatt underveis har brent seg fast ’I was ready to settle down’ sier han; Florida, Northern California, Barcelona, Brighton, England: ’So we’ll sail north, south, east and west / Just there over the sail and over the nails…’

Texas Rose, The Thaw & The Beasts (2009)
A black heart procession
Han har vært med oss en stund nå, Raymond Raposa. Skjegget vokser villere og hattebremmen blir bare bredere hos denne moderne hobo fra California. Texas Rose, The Thaw & The Beasts befester ytterligere hans posisjon som spydspiss for den slags svartsinn – og den peker fremover mot nye kapitler i hans historie.

Omslaget hilser oss velkommen med tett skog. Dette bildet er ikke ment for å stenge oss ute, men er kanskje heller et signal om at Raposa for alvor er på vei inn i bushen, mot røttene, for å finne gamlekara; Willie, Merle & Co. Strukturelt sett kan mye av materialet nemlig relateres til the good old boys, men i kjent stil legger han tempoet ned i kjelleren og setter sin egen skjelvne signatur på det hele. Det blir ikke akkurat noe hitmateriale av sånt, men du verden for en stemning han klarer å frembringe, der rustikk country støter på forstyrret uro og spartansk ensomhet. Til å dele sorgene har han med seg bra støtte i blant andre DM Stith, Jason Crane fra Rocket From The Crypt og Pall Jenkins fra sterkt relaterte Black Heart Procession. De bidrar til å skape godlyd over hele fjøla, og dette er Castenets’ mest vellydende hittil, preget av å faktisk være produsert (av Rafter Roberts).

Hele platen duver i steelgitarer, kosmiske tangenter og Raposas lett gjenkjennbare intime knirkerøst. Med det insisterende åpningskuttet Rose markeres stemningen. I bånn ligger en ganske streit countrytrall, spisset med gospelkor, klapping og litt blås dras tankene både mot Green On Red anno Killer Inside Me og Willie Nelson rundt Red Headed Stranger, mens Raposa selv er ’swinging drunk here on the porches without you, singing for you in the distances alone….’ Nydelig.

Castanets har kvaliteter til å dvele over låtene i 5-6 minutter, slik som på nevnte ”Rose”, men underkommuniserer egen styrke på Texas Rose… 39 minutter og flere låter på rundt et par minutter er å nedvurdere de potensielt episke kvalitetene som ligger her – selv om flyten er nær sammenhengende. Stilbrudd kommer med ”Worn From The Fight (With Fireworks)” og ”No Trouble” med sine tunge beats og David Lynch-lignende twang. Jeg skulle gjerne hørt disse strukket ytterligere og utnyttet enda bedre. Men så har vi ”Dance, Dance”, en seks minutters fortelling der Raposa fullbyrder sine visjoner: ’I packed up what was left of my shit in one bag and heads east…’ mens ’even the good neighbors kids they seemed more vicious than charming’. Dette er musikk skapt av et oppskåret hjerte.

Dette kan like gjerne være Raymond Raposas definitive enkeltutgivelse. Han inviterer oss inn i skogen, jeg blir med.
Bjørn Hammershaug

Greetings From Duluth, Minnesota

09/09/201313/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.”
Proctor Knott

LOW
Sentrert rundt ekteparet Mimi Parker og Alan Sparhawk har Low gitt ut et knippe meget sterke skiver siden oppstarten i 1994, preget av langsomme melodier og vakre vokalharmonier benyttet som fundament for å stadig utvikle og fornye sitt sound.

Les Q&A med Alan Sparhawk hos Stereogum
Les intervju med Low hos The Quietus

Things We Lost In The Fire (Tugboat, 2001)
For noen år siden var jeg i Minnesota. Etter lengre tid med ekstrem innlandsvarme søkte jeg noe målløst nordover mot Lows hjemby, Duluth, og ble der overrasket av en voldsom storm midt på dagen. I ly på en liten café kunne jeg sitte og betrakte mektige Lake Superior utfolde seg i all sin velde under en nattsvart himmel. Det eneste mennesket som så ut til å våge seg utendørs var en dristig surfer som forsøkte å temme bølgene. Low får meg alltid til å tenke på denne ensomme mannen som kjempet på det majestetiske havet, like sårbar og kraftfull som den musikken de i en årrekke har skjenket oss. Selv om de fortsatt spiller saktere enn de fleste så innebærer Things We Lost In The Fire noe av den samme skrittvise utviklingen i forhold til tidligere plater mot mer tilgjengelige og melodiøse viser. De lykkes dermed igjen, med god hjelp fra tekniker Steve Albini, å forene et valiumknaskende Mamas & Papas med salmesang.

Selv om Low også viser sine mer hardtslående sider ved enkelte anledninger (”Dinosaur Act” i særdeleshet), er det særlig i de enkle begravelses-hymnene de beveger lytteren mest. Mye av styrken til bandet ligger som alltid i kontrastene mellom Parkers vevre englerøst og Sparhawks mørke stemmeklang, som sammen skaper meget vake vokalharmonier. Når de utfylles av blant andre tre strykere, en trompetist og en pianist, skapes også en bredere lydflate i det store rommet de befinner seg i – ’filling holes with tiny sound’ som de så treffende uttaler på en av låtene her.

Low predikerer både håp, tvil og tro, og er modige nok til å forsøke å gå på vannet mens truende bølger hele tiden forsøker å senke dem ned i evigheten. Things We Lost In The Fire er det beste eksempelet på at de lykkes i sin balansegang.

Trust (Rough Trade, 2002)
Årene går like fort som Low går sakte. Etter deres to foregående (Secret Name og Things We Lost In The Fire) har jeg tenkt at det snart er nok Low-skiver i samlingen, men hver gang kommer de opp med en utgivelse som gjør dem like uimotståelige.

Noe nytt er det også. Tchad Blake (Crowded House, Sheryl Crow, Los Lobos) er hentet inn som tekniker, morsomt også at Gerry Beckley (America) er med i bakgrunnen som gjestevokalist på et par spor. Ingen av de to gjør merkbar furore uansett, det er fortsatt Mimi Parker, Alan Sparhawk og Zak Sally som styrer skipet. Parker faller stadig mer i bakgrunnen som vokalist, og fungerer nesten utelukkende som ektemannens duettpartner (lead kun på “Tonight” og “Point of Disgust”). Low har dessuten vektlagt rytmebruken i større grad på enkelte spor (syv personer krediteres med ‘stomp’ på “The Lamb”), og gitarene er tonet ned, av og til nesten helt bort. Trioen fortsetter å utvikle lydbildet sitt, og selv om de har de fleste kjennetegn i behold er utviklingen likevel stor hvis man sammenligner Trust med I Could Live In Hope. Gjennomgangstonen er blitt noe hardere og kaldere, men mykes opp med blåsere, orgel, trekkspill, banjo og bjeller.

Trust inneholder derfor låter man både kan grave graver til, og låter som går rett til hjertet. Low har tidligere lykkes med å formidle julestemninger, og hvis man skal luke ut hitlåter herfra må man trekke frem ”Last Snowstorm Of The Year”, som har noe av den samme friske gløden som vi hørte på Christmas. Den andre er naturlig nok akustiske ”La La Song”. Her beveger de seg inn i pop-land, riktignok i søvngjengertempo. Low har fortsatt en helt spesiell evne til å kapsle sine nydelige melodier i sneglefart. I rekken av langsom og melodiøs skjønnhet finnes også åpningen ”(That’s How You Sing) Amazing Grace”, ”In The Drugs” og søte ”Little Arguement With Myself”. Her møter vi vokaldelingen mellom Parker og Sparhawk, en stil de har utviklet til et av sine sterkeste og kjæreste kjennetegn. Disse låtene står som platens største øyeblikk, det er her Low kommer nærmest gudene.

På siden av disse mer melodiøst vennlige kuttene serverer de fortsatt kompromissløs gravferds-minimalisme. På ”Candy Girl” lar de simpelthen en monoton tromme knokke takten, mens den tunge stompen ”The Lamb” har en mektig dommedagsstemning over seg. ”John Prine” (oppkalt etter…) er en tung, tung bør ganske fjernt fra Prines viser, og en av Sparhawks svarte stunder.

Low har en tendens til å legge inn en unntakslåt eller to på sine skiver, og her er det gitarbaserte og støyende ”Canada” som spiller Judas-rollen. Den Yo La Tengo-lignende rockeren faller noe utenfor de tolv andre disiplene. Det gjør for så vidt avslutningen ”Shots & Ladders” også. Den lange dronelåten klarer ikke å etterlate oss gispende etter luft på samme måte som ”Do You Know How To Waltz”, men svinner mer opp til stjernene som et vemodig farvel for denne gang.

Hver gang Low kommer med en ny skive blir jeg frelst en ny periode, og mormonerne fra Duluth har igjen lykkes i å presentere en plate som av og til berører det guddommelige. Man kan bli religiøs av mindre.

Drums And Guns (SubPop, 2007)
Er det krigstilstanden i hjemlandet som henger som et mørkt bakteppe over Low sin åttende plate? Allerede på åpningskuttet melder de at ’All soldiers are gonna die, all the little babies they are all gonna die’, og med det introduserer de en noe mørkere og forstyrret plate enn The Great Destroyer (2005). Sparsommelig, men effektivt arrangert, bygget mye opp rundt trommer, slagverk og diverse rytmebruk, loops og tangenter – det hele grundig behandlet av produsent Dave Fridmann (Flaming Lips, Mercury Rev m.fl.). Trioen har beveget seg et stykke bort fra den milde slowcore-popen fra tidlige album, mot et mer eksperimentvillig uttrykk. På Drums And Guns kommer dette særlig godt fram, med oppstykkede melodilinjer og en mer avantgardistisk tilnærming enn vi er vant til. Samtidig har Alan Sparhawk og Mimi Parker beholdt sin svale stemmebruk, og de deler fremdeles skjønnsomt på vokalen. Den salmeaktige sangen skaper en rolig kontrast til de urolige stemningene som vaker i bakgrunnen, og er noe av det som bidrar til at Drums And Guns står fram som en av Lows bedre plater i det som er en allerede imponerende katalog.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, mars 2007

Christmas (Tugboat, 1999)
’On our way from Stockholm
It started to snow
And you said it was like christmas
But you were wrong
Wasn’t like christmas at all

By the time we got to Oslo
Snow was gone, And we got lost
The beds were small, But we felt so young
It was just like christmas…’

Med en slik sjarmoffensiv av en åpning smelter alle kalde vinterhjerter. Low gir oss sin helt spesielle julepresang: 8 låter som alle omhandler feiringen av Jesu fødsel. Denne gangen har den lavmælte og spartanske trioen overgått seg selv i ydmyk skjønnhet, uten å bli en parodi på seg selv.

Skal man først gå til innkjøp av en juleplate må dette være et av de beste alternativene på lenge. Her er det intet glitrende kjøpehysteri eller påtatte nissesmil. Low bringer det høytidelige tilbake til høytiden og behandler både egne og andres låter med den dypeste respekt. Fra åpningssporet, som har en munter ‘Belle and Sebastian-stemning’ ved seg, til den siste gaven blir delt ut (“One Special Gift”) klarer de å holde konseptet interessant, samtidig som Low aldri gir slipp på seg selv. Det er særlig gledelig å høre i kjente julesanger som “Silent Night” og “Little Drummer Boy”, som begge kunne vært egne komposisjoner. Den ene sakral og enkel, den andre mer pompøs og med tilbaketrukken støy, slik vi kjenner bandet fra tidligere utgivelser. Det er også gledelig å se at Low har inkludert Wurlitzer Jukebox singlen “If You Were Born Today” som er en av deres absolutt vakreste. Den kunne like gjerne blitt obligatorisk i kirkebygg, så vel som i rockeklubber.

Dette er ikke juleplaten du vil danse og sprette rundt juletreet etter, men med sin egenartede stemning bør den få den mest svorne julehater til å bli salig en stakket stund.

KID DAKOTA
Darren Jackson fra Bison, South Dakota droppet ut av St. Olaf College i Minnesota, og tok heller ut på en ferd langs landeveien, til skyggesidene av kontinentets mange storbyer. I 1999 vendte han tilbake til et sykehus i Minnesota for å bli kvitt heroin-avhengigheten han pådro seg, og et år senere startet han Kid Dakota sammen med trommeslager Christopher McGuire.

So Pretty (Chairkickers’ Union, 2002)
So Pretty er bygd opp rundt EP’en av samme navn fra 2001. Nå er den påplusset med tre ekstra låter og utgitt på Lows plateselskap. Low representeres dessuten med bassist Zak Sally på et par spor.

På omslaget kan vi se en blodig forslått Jackson fra den tiden han red den hvite hesten. Man må bare være glad for at han reiste seg fra det destruktive grøftelivet, samtidig som Kid Dakota ikke ville vært det samme uten hans brokete opplevelser. Tekstene ser nemlig ut til å basere seg mye på livet som loffer og misbruker, som her fra tittelsporet: ’It’s my friend with my belt between teeth, I’m ready to be friendly once again…’ og ’Jesse go, Jesse run, please make quick to the bad neighborhoods, I’ll wait for you…’ Gitarene skjærer kirurgisk inn med crunch og rust, mens Guires meget kontante trommestil gir stødig punch til den kraftfulle og følsomme vokalen til Jackson (som kan minne litt om både Thom Yorke og Elliott Smith). Med disse rammene skaper duoen langsom, men episk musikk som kan beskrives som en slags præriecore, vi kjenner nesten prærievinterens vinder piske på ”The Overcoat”, ”So Pretty” og ”Smokestack”. På ”Crossin’ Fingers” og ”Bathroom” blir det mer storslagent og drivende, på en måte som ikke er helt ulikt Built To Spill møter Low, og So Pretty er slett ikke så spartansk å høre på som man skulle tro ut fra den enkle instrumenteringen. Produsent Alex Oana har vært kreativ bak spakene, og Jacksons bruk av tangenter og perkusjon bidrar ytterligere til å skape et ganske så variert lydbilde.

To av låtene henter inspirasjon fra sørstatene; på den grimme 16 Horsepower-lignende ”Coalminer” harseleres det om ’coalmine and moonshine hills of Tennessee, good-ol’ boys getting drunk hillbilly sanctuary…’, men det er ikke noe muntert fyllerør å spore her, snarere er det en tung og dyster stemning Kid Dakota ser i disse fjellene. Da er det derimot pur vårglede å spore på den vakre balladen ”Spring”: ’Kentucky bluegrass growin’ green and girls in miniskirts’, det trivelige unntaket på platen, som både blir noe snålt og samtidig befriende i denne ellers så mørke settingen.

So Pretty er 45 minutter om de tyngre sidene av livet, men Darren Jackson er både elegant, intelligent og tøff nok til å heve Kid Dakota langt over den sedvanlige hopen av gitarspillende og klagende loners som driver med noe av det samme. Jeg håper inderlig at denne mannen ikke går seg vill igjen. Akkurat det sår han litt tvil om avslutningsvis: ’…walk in the snow, maybe going in circles again, but it’s hard to say ’cause my tracks keep filling up with snow and they fade away…’

The West Is The Future (Chairkickers’ Union, 2004)
’I’m in Minnesota again for the winter
I didn’t come for ice fishin’
I didn’t come for duck huntin’
I’m not Scandinavian or in search for Paul Bunyan
I’m no fan of the Vikings…’

Darren Jackson har tross dette vendt hjem igjen for å lage sitt andre album som Kid Dakota, og det har blitt en sann velsignelse av en plate. Han tar oss med på en reise inn i noen av stormaktens ødeste områder: Dakota, Minnesota og sin egen sjel.

The West Is The Future tangerer debuten, som også var en særs skarp og troverdig fremstilling av en ung manns erfaringer med tyngre dop og rennesteinsliv. Fylt av like harde beskrivelser, blikket er stivt, vendt mot den nordlige prærien i dagens USA. Musikken kan være kald som den strengeste vinternatt i midt-vesten, åpen som de uendelige slettene som er i stand til å gjemme de trangeste sinn. Mer variert, bedre produsert og mer gjennomarbeidet har Darren Jackson denne gangen etterlatt seg en plate som graver dypt ned langs de rimdekte jordene han vandrer.

’The west is a promise, the west is a new land, the west is an old lie, the west is a bad man…’ sier han allerede i det lettdrevne åpningssporet ”Pilgrim”, de samme linjene kommer tilbake på avsluttende, og nå langt tyngre ”Atomic Pilgrim”. Med det rammes platen inn med det sentrale gjennomgangstema: Vesten. Det moderne vesten. Forlatt, mytisk og voldsomt, bright and metallic, hot and hypnotic.

Her er Pine Ridge, South Dakota hvor de arbeidsledige mannfolkene drikker seg snydens og reiser inn i reservatet for å drepe indianere, pow, pow, wow.
Her er områder der rain is more precious than gold, and some folks are prayin’ and some have sold their souls.
Her er countrydans på lokalet, at the Prairie League and Cactus Bowl.
Her er lange harde vintre i døde byer, where the men are silent and drinkin’ heavy.
Her er det kaldt, innelukket, the ice is thick and the air is thinner, no room to breathe, no sun to shine.

Geografien danner også rammen for de mer personlige sidene som Jackson viser på platen, særlig tydelig på ”2001” og ”Ten Thousand Lakes”. Førstnevnte er en ni minuter lang bønn om tilgivelse, et oppgjør med sitt tidligere liv som han was lucky to have survived: ’Lord, I’ll be a better man, I will change, I’ll give up the drinking, I’ll give up the drugs, I’ll stop payin’ for sex in the clubs…’ ”Ten Thousand Lakes” er en nærmest optimistisk reise til Minnesota, for selv om Jackson ikke er en del av det gode selskap, er det likevel hit han må vende tilbake: ’Well, I came to get better’ for ’the thought of ten thousand lakes makes me feel smaller/weaker’. Det er likevel en bitterhet her som er gjennomgående. Fra ”Ivan”: ’I might be able to accept the God who made this world, but I can’t accept the world that this God made.’

Musikalsk har Kid Dakota et visst slektskap med Jason Molinas Songs: Ohia, som har skildret det strebende rustbeltet lenger øst på mange av sine utgivelser. På samme plateselskap og fra samme region har Low i en årrekke gitt oss bilder med tungstemt, vakker tristesse, og trioen er godt representert også her: Bassist Zak Sally står til og med oppført som en del av bandet denne gangen, mens Sparhawk/Parker gjestesynger. Kid Dakota befinner seg et sted på aksen mellom Songs: Ohia og Low, for sakte, tungt og trått går det, fortsatt med noe av den samme myk/hard, start/stopp dynamikken som preget So Pretty. Men det er også noen andre momenter som er verd å notere seg.

Jackson gir av hele seg, og spenner fra det bunnløst mørke til isbelagte krystalltoner, men også mot noe mer pretensiøs og storslått popmusikk. Denne episke platen består i hovedsak av lange låter hvor han får rom til å bevege seg innenfor hele dette spekteret. ”Starlite Motel” er et godt eksempel. I løpet av 8 minutter føres vi inn en langsom, rusten vals, med et låveband som spiller langt bak Jacksons inderlige kjærlighetsbønn som vokser seg sterkere og sterkere inntil bare ekkoet av hans siste bønn blir hengende, i flere minutter: ”I know you will make me happier…”

Omslagets mørke, illustrerende tegninger er laget av William Schaff, som tidligere har udødeliggjort udødelige utgivelser med blant andre Okkervil River og Songs: Ohia. Det er et solid selskap som med dette kan ønske Kid Dakota velkommen inn i sine rekker.

RIVULETS
Rivulets er et ord man kanskje ikke benytter så ofte, og betyr visst noe sånt som liten elv eller bekk. Det betyr også Nathan Amundson, en mann med en gudbenådet smånervøs, sjelfull stemme som vil krype langt inn under huden din – og bli der en god stund.

Rivulets (Chairkickers’ Union, 2001)
På sin debutplate har Rivulets reist noen mil nordover prærien til Duluth (han er fra Minneapolis), og spilt inn låter sammen med blant andre Alan Sparhawk og Mimi Parker. Sparhawk står for det tekniske arbeidet på sedvanlig minimalistisk vis, og Chairkickers’ gir den ut. Linken er dermed tydelig nok, men selv om Amundson definitivt deler et musikalsk slektskap med Low, imponerer han stort med en egenartet og fantastisk vakker plate som står for seg selv, og plasserer ham som et meget spennende navn innen den mer sordinerte delen av folkscenen.

Ingen av de ni sporene på debuten beveger seg særlig over marsjfart, og til tross for ganske variert instrumentering er det de hvite, lydløse flekkene i lydbildet som binder låtene sammen. Stille og varsom tråkkes det, men gledelig nok forsvinner aldri melodiene ut av fokus. Det er ikke alle som klarer å spille så sakte og med så lavt volum, og samtidig få det til å høres både sammenhengende og fyldig ut. Den nakne og klare produksjonen fungerer svært effektfullt til Rivulets’ låter. Det er nesten så man kan forestille seg at studio er en mørklagt katedral. Rommet forstørrer den minste hvisken, og bærer stemmen naturlig opp til galleriet, hvor ekkoet fanges varsomt opp av et lydhørt orkester før det slippes ned igjen sammen med fjærlette påstryk fra en gitar, xylofon eller ukulele som sammen daler inn i vinternatten. Under slike forhold er det rett og slett ikke plass til overflødige elementer. Det blir unaturlig å trekke frem enkeltlåter fra et album hvor helheten er overskyggende, men ”Barreling Towards Nowhere Like There’s No Tomorrow” er med sin melankolske optigan-solo og Mimi Parkers korsang, laget av samme stoff som gjør folk religiøse.

Hvis Low og Rivulets er jevne representanter for mentaliteten i Duluth, så må det være en tung plass å leve. Undertegnede husker selv byen som et særdeles grått og vått sted, hvor regnet på land praktisk talt gikk i ett med dominerende Lake Superior. Rivulets er ingen innsjø, men som bekk tilhører de den livsnødvendige grunnkilden. De klarer å fange noe trist og uendelig ensomt, og som avslutningstekst kan det derfor være på sin befriende plass å trekke fram senator Proctor Knotts berømte tale fra 1871 – riktignok i en debatt om jernbanen:

’Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.’

Vis meg den stortingsrepresentant som våger å ta like grandiose ord i sin munn under neste NSB-debatt. Det blir like vanskelig som å finne en så vellykket utgivelse som platen du snart bør holde i hånden din.

Thank You Reykjavik (BlueSanct, 2002)
Etter debuten turnerte Rivulets både USA og Europa, uten å komme hit, men han har flere ganger vært på Island! Det er mulig islendingene har oppdaget Rivulets’ fellestrekk mellom Minnesotas golde prærier og sitt eget bredekte platålandskap, områder som egner seg ypperlig til denne musikken. Besøket den 7. mars 2001 resulterte i EP’en Thank You Reykjavik. Det er den Islandske statskanalen som står for opptaket, og alle de fire låtene er hentet fra moderplaten. Vi møter en enda mer naken Nathan, med bare kassegitar som akkompagnement til hans skjelvende, intime stemme. Det er en form som passer godt til hans uttrykk, og det blir ikke så ulikt det vi har hørt av ham tidligere. Jeg savner noen små men viktige detaljer fra moderplaten, men låtene står seg egentlig godt uten videre innblanding.

Thank You Reykjavik er kanskje mest ment som en hyllest til sagaøya, og er ikke et må-ha for moderate tilhengere. For nybegynnere anbefaler jeg å starte med den glimrende fullspilleren først som sist.

Debridement (Chairkickers’ Union, 2003)
Amundson gir en form for sjelepleie for frynsete nerver med sin form for ’debridement’.

’There’s an evil in this room, there’s an evil in this room…’ innleder han, alene med spøkelsesvokal og stor romklang. Det er ikke så merkelig, for Debridement er i hovedsak tatt opp i Duluths historiske landemerke, kulturkirken Sacred Heart Music Center (hvor det kanskje ikke er så mye ondskap). I tillegg til ordinære kirkekonserter er dette også et sted Low benytter en del som scene, og Amundson har igjen med seg Mimi Parker og Alan Sparhawk som medhjelpere. Stikkord blir dermed fortsatt spartansk, langsom tristesse med et meget romslig lydbilde, og dette er veldig vakker musikk for en stygg tid.

Etter den helt minimalistiske åpningen fylles kirkerommet etterhvert opp av flere, og særlig sakralt blir det når Jessica Bailiff deler englestemmen sin utover. Selv om gjestelisten er lengre enn sist så har Amundson bevart sin ytterst enslige og spartanske profil med stemme og akustisk gitar i forgrunnen. Han skaper på langt nær så melodiøse og poporienterte låter som Low, men lar heller klangene av gitar, banjo, orgel og piano rulle langsomt rundt i sakristiet. Unntaksvis, som på ”Will You Be There”, fyller instrumentene hele rommet, men på de beste sporene (”Cutter”, ”The Sunset Can Be Beautiful (Even In Chicago)”og ”Bridges”) brukes de mer som et lyrisk bakgrunnsteppe, ikke helt ulikt det nevnte Bailiff selv driver med på sine soloprosjekter. Denne lavstøyende ambiensen gir Rivulets ekstra liv, men han klarer seg også godt i enklere former, som på den personlige favoritten “Shakes”.

Debridement er ingen plate med voldsomme opp- og nedturer, men nok en fullverdig utgivelse fra Lake Superiors bredder; Low, Kid Dakota og Rivulets tilhører alle eliten innen langsom visekunst som hele tiden leger sår rundt hjertets sarteste deler.

THE WINTER BLANKET
The Winter Blanket har nå base i Minneapolis, men tilhører kretsen rundt Duluth-scenen. De deler også noe den samme golde prærietomheten som tydeligvis har grobunn der oppe, og vekselvirkningen av rimfrosne/varmende viser.

Prescription Perils (Fractured Discs, 2004)
Det innledende gitarøset som åpner ”Four Tornados” kan virke noe overraskende for de som er kjent med tidligere utgivelser av The Winter Blanket. Mer i tråd med en elektrisk Richard Buckner eller Hayden åpner deres tredje fullengder Prescription Perils med en dramatisk drapsfortelling; ’You call 911 but the cops don’t come, they’re in on their fix…’ synger en snerrende Doug Miller på en sjeldent utagerende låt til dette bandet å være.

Men det tar ikke lange stunden før kvartetten er tilbake i mer kjent farvann. Det betyr at det tones kraftig ned både i lyd og tempo. Med Prescription Perils har Winter Blanket tatt et lite skritt videre siden forrige plate (Actors And Actresses, 2002), og de har brukt tiden godt til å drive intensiv turnévirksomhet med band som Magnolia Electric Co., Idaho, Norfolk & Western og Low. Bandets sterkeste kort er fremdeles Stephanie Davila. Særlig de låtene hun får hviske ut sin vevre stemme i fred stikker seg ut. Davila introduseres allerede på ”Last Resort”, og får lov til å dominere store deler av albumet. Nerven mellom henne og Millers grovere røst på de langsomme duettene skaper noe av den samme stemningen som Chris & Carla, Spokane eller våre egne Hillstone Halos og Minor Majority.

’I don’t have anything to say about these last four years, all the stories I wanna tell involved you being there…’ synger Davila i ensomhet, og med en hemmelighetsfull ynde det er vanskelig å ikke la seg smelte fullstendig av. Hun bærer dermed helt nedstrippede låter som ”Sticks And Stones”, mens en i utgangspunktet parentes av en melodi som ”On My Own” blir helt uimotståelig. Det er i sine mest slørete og dovne øyeblikk mulig å relatere Winter Blanket også til Hope Sandoval eller britiske eleganser som Cranes og Slowdive.

Doug Millers flate, mer karakterløse vokal har ikke samme besnærende effekten, og han modifiserer det positive inntrykket en del. Uttrykket er fremdeles det samme, men egenarten og det forlokkende, fristende aspektet ved Winter Blanket blir mer nøytralisert. Det gjelder for eksempel versjonen av Bruce Springsteens ”Darkness On The Edge Of Town”. Denne er lagt ned i fosterstilling, og det tas ingen nødvendige grep for å endre på det. Nå må det sies at stilen er konsistent platen gjennom, og har man engang sansen for slike toner, er Prescription Perils et helt trygt kjøp.

Kvartetten har denne gangen med seg noen ekstra godtfolk som fyller opp med litt banjo, cello og trompet, men det vil være en overdrivelse å si at de har et mettet lydbilde. Winter Blanket legger ikke opp til store variasjonen med sine minimalistiske og varsomme låter; med saktegående, vakre melodier tilhører de peiskveldens beroligende varme, mens deres kjølige eleganse minner om vinteren som truer utenfor.

Haley Bonar: …The Size Of Planets (Chairkickers’ Union, 2003)
Haley Bonar er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.

Sammen med blant andre Alan Sparhawk viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Hun er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.

Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:

’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’

Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.

Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.

VA: Elegy – Radio Broadcast (Chairkickers’ Union, 2003)
Elegi er en klagesang eller et vemodig dikt, spesielt beregnet for de døde, står det forklart i bøkene. Det er en tittel som passer særlig godt til dette verket du snart bør holde i hånden din. Forhistorien for denne elegien er en tragedie, men musikken som fremføres har ikke bare blitt vemodig, men intens og voldsom dronestøy.

Bakgrunnen til dette prosjektet heter Michael Lenz. Fra Paynesville, Minnesota, studerte han engelsk ved universitetet i Duluth, og markerte seg som en både musikkinteressert og skrivefør ung herre. Etter fullført utdannelse i 1998 reiste han videre til Boston for å ta mastergrad i kreativ skriving. Lenz hadde allerede utgitt en diktsamling, og skrevet ferdig materiale for en til, da han i 2001 ble skutt og drept i sitt eget rom av en studiekamerat. Han ble 25 år gammel. Det grunnløse drapet vakte stor oppmerksomhet både i Minnesota og Boston, og ikke minst i de kreative miljøene som Lenz var en del av.

Nøkkelpersoner i musikkmiljøet i Duluth tok dermed raskt affære. De ønsket å støtte fondet som ble opprettet i studentens navn, Michael Lenz Creative Writing Scholarship At The University Of Minnesota Duluth og arrangerte en happening over 25 timer der kollektiv improvisert dronemusikk skulle skapes kontinuerlig av byens ulike musikere. Hvis jeg har forstått riktig er det også laget en film fra seansen. Opptakene på denne korte plata (to spor og spilletid på drøye halvtimen) er hentet fra første ettermiddag, 21. september 2001, som også ble kringkastet på radio.

Med på dette utdraget er notabiliteter som Jessica Bailiff, Brian John Mitchell (Rivulets), Michael Anderson (Drekka) og Alan Sparhawk (Low). Bakgrunnen for at de satte seg ned sammen var jo ikke den hyggeligste, og det preger også musikken som fremføres. De to utitulerte sporene er voldsom kost, langt unna for eksempel Lows vare popmusikk. Av og til grenser det mot hvit støy, og industrielle elementer er heller aldri langt unna. Lydcollagene som drones frem består av mange ulike klanger, fra metallisk skraping til dunkel tåkelur. Langsom sørgemarsj og dirrende cello presses sammen med skjærende og udefinerbare toner og det hele blir som å havne inn i en scene av Eraserhead mens ørene blør. Elegy er en rent ut skummel opplevelse, men med tanke på hvor mange timer opptaket kunne vart, så er platen irriterende kort.

Mens vi lytter til musikken på denne EP’en er det også lov å dvele litt ekstra over hvor skjør den er, linjen som skiller det onde og det gode i oss mennesker. De stillferdige ordene til drapsofferet Michael Lenz kan stå som et vitnesbyrd over akkurat det:

looking for dark in city night
and electric shine
two brown eyes – my cat
softpurring next my head

through the window a siren flash
dull weather
neon glow
Christ in low relief
absence of smell replaced by ghost of smell
(sudden silence)
sincerity has no limit
within the careful halt-of-time solitude
and the snow quiet falling

(”pre-dawn blues”, M.Lenz)

VA: We Could Live In Hope: A Tribute To Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope, som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger

Artistene på We Could Live In Hope er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er nok noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene, som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders’ ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun legger ”Down” inn i sin favn, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunnsuro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også framheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av “Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Spanske Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis den enda bedre oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over The Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Bjørn Hammershaug

The Wondrous World Of Howe Gelb

08/09/201308/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jeffery Poolmans skrev et sted i romanen Interesting Facts About The State Of Arizona: ’Maybe Tucson, she thought, as the city rose up, but even while she was thinking it and trying to be positive, even when she was smiling for the boy’s sake at the city’s towering buildings and streams of dusty cars, she couldn’t help thinking that Tucson looked unlikely as a place to be happy.’ Mon det, Howe Gelb befinner seg fremdeles i denne ørkenbyen nær grensen til Mexico, slik han har gjort det siden tidlig på 80-tallet da han startet opp sitt livslange prosjekt Giant Sand. Fra sin hjemmebase har han spredt musikalsk glede til folket med noe av den beste og mest egenartede amerikanske rocken de siste tiårene. Dette er noen av platene han signerte på 2000-tallet – med vekt på hans lange, stabile periode med Thrill Jockey.

Hør spillelista Howe Gelb: Giant Songs i WiMP
Les intervju med Howe Gelb, 2009
Les intervju med Howe Gelb, 2002

Giant Sand: Chore of Enchantment (Thrill Jockey, 2000)
Giant Sands cirka 20. plate siden debuten i 1985 markeres med nok et selskapsskifte, denne gangen til Chicagos småhippe Thrill Jockey. Selv om etiketten til vanlig forbindes mer med post-rock ser ikke det ut til å spille noen trille for trollmannen fra Tucson. Lite kan få denne mannen til å musikalsk forlate sin barrio, selv om han her også har vært i New York og i Memphis med Jim Dickinson for å gjøre opptak. Det vil si at vi fremdeles får en salig sammensmelting av peyote, rock, mezcalin, country, underfundige tekster, genistreker og litt rør – det som er Giant Sand. Chore Of Enchantment er variert, men ikke variabel, og det er en fantastisk plate, fylt av overskudd og underskudd, vellyd og ulyd, lys og skygge.

I større grad enn tidligere benyttes samples og ulike lydopptak som ytterligere bygger ut bandets lydbilde. Skiva starter med litt opera som vender og vrir på seg inntil Gelb sløyt kommer smygende, ut av skyggene, ”(Well) Dusted (For The Millenium)”. ’Dusted got dumped by what he thought he knew/Now he sits slumped and don’t know what to do…’ En fabelaktig åpning til en drøy time som tar deg gjennom store deler av Giant Sands soniske univers. Pianoklunking (”Raw”, ”Bottom Line Man”) ørkenfunk (”Temptation Of Egg”), de nydeligste viser (”Astonished In Memphis”, “Shiver”), duvende countryopera (”No Reply”, med kutt fra ”Una Furtiva Lagrima” som mange sikkert kjenner med Jussi Björling), fuzzrock (”1972”, ”Satelite”) og herlig fylletrall (”Way To End The Day”). Alt kokt sammen av hete og regn, av the punishing sun and the promising thunder.

Chore Of Enchantment er tilegnet Gelbs nære venn og medspiller, slidegitaristen Rainer Ptacek som nylig gikk bort – og som henger over som en skygge over denne innspillingen. Rainer får æren av å svane inn med lille ”Shrine”, og dermed avrunde den mest komplette Giant Sand utgivelsen til dags dato. Når Gelb har med seg de nesten-faste medlemmene Convertino og Burns (Calexico), i tillegg til Juliana Hatfield, Evan Dando, John Parish og andre gode krefter, er det egentlig bare å ta av seg den støvete hatten og bukke ærbødig for det vi har fått være med på.

Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Howe Gelb cruiser med en stødig hånd langs jernbanelinja, på vei et sted inn i ørkenen på en plate like vidstrakt og åpen som landskapet rundt ham. Der hans tidligere soloalbum har båret litt preg av en slækk anything-goes holdning, så er Confluence strammere, mer fullendt fra start til mål.

’In a perfect world anything goes…’ begynner han, og minner om at verden aldri vil være perfekt – men at det meste går likevel. Slik tar oss med inn i sitt helt spesielle univers, som ”Pontiac Slipstream” der fritt assosierer en historie om bluegrasskongen Bill Monroe og Marilyn Monroe, Kennedy-drapet og Hendrix på Monterey. ’Speaking of Monroe/If Kennedy never got shot then Monterey would never have Hendrix’… Sammenhengen? Alle små og store hendelser i verden henger sammen. Avstanden er kanskje ikke så stor mellom ”Hey Joe” og ”Blue Moon Over Kentucky”, som jo er det udefinerbare stedet Gelb har befunnet seg de siste 20 årene.

Musikken er varm og tidløs, de velskrevne, skakke låtene uten datostempel. Som The A.V Club poengterte i sin omtale: ’Some time in the distant future, someone will dredge up a truckload of unreleased material and finally, authoritatively, anoint him a genius.’ Gelb gjør som vanlig det meste selv, men har med seg et meget stødig team av musikere. Noterer at Joey Burns og John Convertino (Calexico) ennå ikke har glemt Papa Gelb. Vennene i Grandaddy stikker innom, kona Sofie Albertsen likeså. Triveligere kan det ikke bli, og som Gelb selv synger: ’She and pedal steel will ease your worried brow….’

Så, senk skuldrene, fyll opp et glass og sett deg godt til rette på verandaen. La Confluence sørge for resten. Du vil garantert bli sittende lenge der ute.

Giant Sand: Cover Magazine (Thrill Jockey, 2002)
Giant Sand har en lang tradisjon i å tolke andre artister. Bob Dylan, Otis Redding, Johhny Thunders og Hank Williams er blant låtskrivere som tidligere har blitt sandifisert. Mens de tidligere har vært integrert på ellers ordinære utgivelser, så består Cover Magazine, utelukkende av coverlåter. I selvmotsigelsens navn inkluderes dessuten to versjoner fra bandets egen katalog; ”Blue Marble Girl” (Gelb) og ”Inner Flame” (Rainer Ptacek), begge hentet fra Rockefeller i Oslo, der de varmet opp for PJ Harvey vinteren 2001. Harald Are Lund har produsert de to sporene for NRK.

Etter 20 år som en slags bandleder, et forrige album (Chore Of Enchantment) som tok mye tid og krefter, og lei av å være den kreative kraften som stadig må ta endelige avgjørelser, var Cover Magazine en plate Gelb måtte lage. Med melodiene ferdige på forhånd kunne musikerne fokusere mest på samspillet og ikke minst ha det gøy sammen. Det merkes at stemningen har vært god, og at alle involverte har trivdes etter disse intensjonene. Den generelle stemningen er uhøytidelig og preges av en leken tilnærming til det sprikende låtmaterialet, der tyngden ligger i amerikanske klassikere (Neil Young, Cash, Roger Miller, Sonny Bono), litt ymse indie-ish (Nick Cave, PJ Harvey, X, Goldfrapp) – og Black Sabbath(!).

I tillegg til Gelb består Giant Sand-mylderet denne gangen av Burns og Convertino (Calexico), Matt Ward, Burtch og Fairchild fra Grandaddy og kona Sofie Albertsen, som noen av de mest sentrale aktørene. Uansett medmusikanter har Giant Sand alltid vært et band med et svært distinkt uttrykk, til tross for et musikalsk storsinn og variert register er det etter to sekunder mulig å gjenkjenne en Gelb-låt. Det er et godt utgangspunkt når man skal prøve seg på andres, og særlig på kjendiser som ”Iron Man”, ”King Of The Road” og ”Wayfaring Stranger”. Som vanlig blir resultatet gjerne uvanlig og uventet, og i god Giant Sand-tradisjon ikke alltid like vellykket.

Passende nok introduseres platen med Marty Robbins’ ”El Paso”. Robbins, som kom fra Arizona, var i likhet med Gelb en artist som svinset innom en rekke stilarter, både innen country, blues og rock. Hans største westernhit, ”El Paso” (1959) er en klassisk gunfighter ballade. I Gelbs coole hviskende pianoversjon fungerer den naturlig som overgang inn til Neil Youngs ”Out On The Weekend”. Det er et glimrende grep å la disse to flyte over i hverandre, først med Neil Youngs tekst til Marty Robbins melodi, som etter en munnspill-intro fører inn i Youngs tidløse vise. Et lignende grep foretas med ”Wayfaring Stranger” og ”Fly Me To The Moon”, begge i ganske streite utgaver, som får henge sammen. ”King Of The Road” og ”I’m Leaving Now” slipper ganske billig unna, men viser at Giant Sand er komfortable med sin egenartede blanding av countryjazz og loungerock, og at Cover Magazine i første rekke skulle være en plate som er like morsom å lage som å lytte til. Et høydepunkt er versjonen av Black Sabbaths ”Iron Man”. Den knallharde Birmingham-originalen dras ut til sumpene, og blir til en sløy swamp-blues med congas og trompet. Ikke bare blir melodien fornyet, men teksten får helt ny mening når Gelb crooner linjer som: ’Nobody wants him, he just stares at the world…’ Dette er den låten som får gjennomgå størst endringer i forhold til originalen, og det er en glede at resultatet blir så vellykket.

Cover Magazine er samling låter og stiler som med letthet bindes sammen av Giant Sand. Utgivelsen var egentlig tiltenkt navnet Retirement, og omslaget preges av Gelb på golfbanen. Kanskje var dette platen som skulle sikret ham pensjonen. Det blir nok ikke de store inntektene denne gangen heller, og det er bare å håpe at det er grunn god nok for å holde bandet i live en stund til. I så måte er det betryggende at de to aller beste sporene her begge originalt er hjemmehørende hos Giant Sand selv.

Howe Gelb: The Listener (Thrill Jockey, 2003)
Howe Gelb er i virkeligheten en hemmelig agent hyret av et firma i Bleekerton som spesialiserer seg på kulelager og nagler: ’They need a man in the field; someone willing to go out there beyond the comfort zone, and bring back some insight into the actions and displays of modern thinkers. It’s their way of staying one step ahead.’

Gelb påtar seg oppdraget under dekke av å være en kultartist. Følgende tre elementer er sentrale for å virke troverdig:

1) A lack of proficiency of any instrument of choice
(this would allow a more unique style to emerge from playing)
2) A definite omission of melody in the material
(this made it even easier to qualify to such status)
3) A demeanor of abandon;
a reckless execution mixed with an offhanded delivery with too much wordplay.

Gelb har sannelig lurt oss grundig de siste 20 årene, og The Listener vil nok neppe rokke ved hans kultstatus. Men platen er også en av hans mest tilgjengelige og bør ikke ha problemer med å favne et større publikum. Hver plate signert Howe Gelb innebærer en form for utvikling, og han forklarer seg som vanlig best selv – også denne gangen: ’The piano’s stealing Lou Reed licks, licks that he probably stole. I’d rather ’em be Thelonious’…’ (”Felonious”). Han høres ut som Reed her, rusten og morken i stemmen som en crooner foran tangentene lenge etter at gjestene har forlatt baren. Hans påvirkning fra jazz-pianister (særlig Thelonious Monk) er velkjent, Gelbs forrige soloskive Lull Some Piano (2001) var sågar en helinstrumental pianoplate, og selv om The Listener er en mer tradisjonell rockeplate skuler han i stor grad mot jazzens verden.

Fortsatt med ørkenen som sceneteppe, men nå også med Danmark som base (Gelb flyttet sammen med kone Sofie og barn for et års tid siden, og pendler så vidt jeg vet fremdeles mellom de to landene) er The Listener innspilt på to kontinenter. Selvsagt spiller Howie de fleste instrumentene selv, men han har også med to sett musikere. Arizona-gjengen består denne gangen av blant andre Burns/Convertino, Handsome-familien Sparks (som vekker til live Blacky Ranchette på ”Moons Of Impulse”), Nick Luca og Carla Ecker. ”The Nashville Sound” er passende nok innspilt hos Mark Nevers (Lambchop) i Nashville, mens ”Lemmy N Emmy” er tatt opp på minidisc på et hotell i Milano. Hoveddelen av platen er innspilt i Danmark og med danske musikere, særlig fra bandet Under Byen, som uanstrengt fyller skoene til Burns & co.

The Listener er Gelbs mest varierte soloplate, og sammen med Hisser (1998) hans mest neddempede. Men i motsetning til lo-fi sorgfulle Hisser, er denne fylt av varme og liv, alvor og humor om hverandre og med en rik instrumentering hele veien. Åpningsrekken med instrumentale ”Glisten”, ”Felonious” og ”Jason’s List” er pianobasert og røykfylt, med behagelige strykere som klassisk element – nærmere Tom Waits enn Giant Sand. Sammen med instrumentale ”Piango” møter vi her en crooner-side av Gelb, en rolle han kler naturlig og verdig med alderen.

På den mer utadvendte siden av spekteret er ”Lying There” og ”B 4 U (Do Do Do)”, en hommage til Bill Withers. Jeg synes denne gitarorienterte og poppa stilen bryter noe med Gelbs ruglete stemme, og de to ender som platens minst interessante spor. Men stort sett husker The Listener avgårde i Gelbs egen verden. På ”Cowboy Boots” er det som han kryper ut av høyttalerne når han knurrer:

Back home I hear the rain’s have failed this year
The mountains are on fire
the situation is dire
I’m out here with all the gray skies
And still don’t recognize
what they call summer
I’m loving the rain
but everyone here thinks it’s a bummer

Han kan omtale ørkenen med distanse, og har forlatt den til fordel for dansk skjønnhet: ’Guess it’s true what they say, women here really look that way, so much so that I married one’. Ikke bare er de vakre, de synger også bra. Som på tangoen ”Torque (Tango De La Tongue)” med Henriette Sennenvaldt fra Under Byen, og med blant annet fele, sag og congas deler låten noe av den fargerike stilen til lillebrorbandet Calexico. På ”Blood Oranges” er det Marie Frank som synger duett (nærmest en Lee/Nancy denne), mens Sofie Albertsen Gelb selv er med på ”Lying There”.

I årevis har jeg blitt spurt hvorfor jeg holder Giant Sand og Howe Gelb høyere enn det meste annet der ute. Jeg vet egentlig ikke, kanskje på grunn av den karakteristiske løse stilen, kanskje svaret finnes i de halvt surrealistiske tekstene eller i Gelbs evne til å utnytte øyeblikket, det impulsive, gleden i det uventede og viljen til å oppsøke det ukjente og dermed skape sin helt egen identitet. Kanskje det er fordi han ikke er redd for å tråkke feil, fordi han dyrker feiltrinnene, fordi musikk, akkurat som livet aldri er perfekt. Kanskje det bare er fordi han skriver låter som er bemerkelsesverdig tidløse, uten holdbarhetsdato. Det kan være noe rundt der. The Listener bugner av disse uimotståelige øyeblikkene av gelbness.

Han har alltid gått egne veier, og gjør det fortsatt. The Listener er nok en murstein til huset han har bygget på gjennom sine drøyt 20 år som plateartist. En karriere som helst har gått på tvers av gjeldende musikalske normer og publikumsappell, men som aldri har rokket ved hans artistiske integritet. Snarere tvert om, hans casa står stødigere enn noensinne, som siste utpost i en verden av noksagter og flyktige parenteser. The Listener er både variert og varierende, hele tiden befriende naturlig og upretensiøs. Det finnes ikke maken til Howe Gelb.

The Band Of Blacky Ranchette: Still Lookin’ Good to Me (Thrill Jockey, 2003)
Dette har vi ventet på noen år, at Gelb’ern skulle tusle ned i stallen for å sale opp gode, gamle Blacky. Vi må helt tilbake til 1990 sist hun travet blant oss, da var det Sage Advice som ga oss minnerike stunder som ”Blanket Of Stars”, ”Loving Cup” og ”Wild Dog Waltz”.

The Band Of… Blacky Ranchette er altså Giant Sands Howe Gelb med skinnende beltespenne, nyslipte boots og en stram Stetson skrudd godt ned i pannen. Nå viste riktignok Blacky tegn på å smelte sammen med Giant Sand allerede på Sage Advice, og i tråd med hvordan Howe Gelb eldes med stil og modnes som fin vin spriker ikke Blacky anno 2003 så meget fra hans senere soloplater. Sprukne The Listener (2003) ble nok ikke helt den langvarige lytteropplevelsen, men med Still Lookin’ Good To Me vender den behagelige Gelb-stemningen tilbake her på ranchen. Dette er noe lysere plate, litt løsere i kantene med god dunst av både barstøv og fjøslukt.

Kom inn i låven til Gelb og hils på gjestene hans denne fine kvelden: Her er står Kurt Wagner, howdy to ya, Kurt, svære Richard Buckner henger ved en bardisk med et glass i neven, skjønne Neko Case stråler der borte i hjørnet. Grandaddys Jason Lytle og Calexico lunter rundt i krokene, og sannelig kommer selveste Bobby Neuwirth innom, Cat Power Chan Marshall kvitrer mykt og Tom Larkins, ja, han har jo vært med helt siden Blacky ble født. Til og med noen av Gelbs nye danske venner har fått på seg finstasen og er med på denne festen. Yessir, det er Gelbs storfamilie som samles for nok en kveld med mye musikk, litt drikke og gode venner. I sentrum er Gelb og hans stadig mer morkne Waits/ Dylan-røst, og de traver i vei med ”The Train Singer’s Song”:

He walks along past the perimeter of the town
He walks alone until there’s nothing around
In his callused weathered hand is a splintered shafted shovel
In his other, he’s got no pail but carries a whole lot of trouble

Man kan vel ikke ønske seg en bedre inngang til disse 45 minuttene. Her er korte snutter og lengre låter, noe nytt og noe gammelt, og uansett humper det aldri raskere avsted enn at Blacky holder følge. Det er mer siesta over dette enn det meste Gelb tidligere har produsert. ”Mope-a-Long Rides Again” og ”Left Again” kjennes vel av noen som gamle Sand-låter, her tillagt ytterligere hvilemodus, mens ”Working On The Railroad” er en tradisjonell traver i samme tempo. John Convertino legger signaturrytme på spor som ”The Train Singer’s Song” og ”Mope-a-Long”. Ellers gjør Neko Case seg særlig bemerket på platen med sin sterke stemme, som på nydelige ”Getting It Made” i duett med Richard Buckner. Gelb sitter dessuten en del alene med gitaren og en hjelpende hånd. På ”Rusty Tracks” legger M. Ward på litt delikat slide. På ”The Muss Of Paradise” er det Lambchops Kurt Wagner som synger og kjører, mens Gelb klimprer fornøyd i passasjersetet.

Plata er spilt inn på flere ulike steder, hjemme i Tucson og flere andre byer i sør, men også i Tyskland, på veien, fra scenen og i studio. Still Lookin’ Good To Me er altså mer en samling låter enn en helhetlig plateinnspilling. Det er jo ikke akkurat en ukjent metode for Howie. Jeg synes til en viss grad at denne platen bærer litt for mye av preg dette, men også det er et kjennetegn ved Gelb og mer hans styrke enn en svakhet. Som på The Listener har han de siste årene blitt mindre melodi og mer crooning rundt tangentene. Av og til savner jeg en eller annen form for utblåsning, men når ”Square” avsluttes av Gelb, Convertino og Burns, live i Austin og med følgende strofe, er det som om jeg selv skulle oppsummert hva jeg mener om både denne platen og om Howe Gelb som artist og menneske:

’You’re one of the last of a kind
Out of the past and right in time
You’re one of the last few one of a kind
Way too beautiful to fit in any magazine
Time spent with you is always way too few’

Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 4: Infiltration Of Dreams – live (Ow Om 2003)
På denne fjerde utgivelsen i serien av Official Bootlegs har Ow Om samlet en del konsertopptak fra perioden 2000-2002, fra både Europa (Hellas, England, Tyskland) og USA (Knitting Factory). Sammensetning av musikere er bred, med Gelb, John Convertino og Joey Burns som kjernen. Ellers gjester venner som PJ Harvey og Grandaddy, og underbygger en lett, røveraktig Rolling Thunder-stemning.

Giant Sand er jo et orkester som i høyeste grad hører hjemme på scenen, de skaper alltid stort rom for improvisasjon, lar tilfeldighetene gjerne råde og våger å eksperimentere med det uventede foran publikum. Det kan slå begge veier, men her er både framføring og låtutvalg av ypperste klasse – og som vanlig med varmen og humoren hele tiden nært tilstede. Innledningsvis hylles Rainer Ptacek med en avspilling av ”The Farm” før bandet går på scenen. De etterfølgende fem låtene er alle hentet fra Barbican Theatre i London november 2001 – Beyond Nashville-kvelden, og er et meget imponerende sett. Kraftfulle ”Sage Advice” gis ny giv av trompetist Noah Thomas og fiolinist Susan Voelz, og står seg fremdeles som en av Gelbs sterkeste låter. Det gjør også ”Shiver” fra Chore Of Enchantment. Her med en gammel radiospot som ruller i bakgrunnen, der Hank Williams snakker om ’how to write good songs…’ Gelb har blitt glad i kassettspilleren som verktøy. Han bruker flittig alskens ulike opptak, særlig på sine solokonserter, men også som her med Giant Sand. ”Seldom Matters” er en annen personlig favoritt (fra Ramp, 1991), og selv om det er lett å savne Victoria Williams’ kvekking funker den fremdeles. Skulle den mer støyende delen av Giant Sand være å foretrekke, så vil nok versjonen av X’ ”Johnny Hit And Run Paulene” med PJ Harvey falle i smak.

Barbican-kvelden var en meget god kveld. Ellers er det plukket opptak fra litt ymse steder. ”Blue Marble Girl” kjennes fra mange sammenhenger og variasjoner. Det finnes ikke noe slik som en fiks ferdig Giant Sand-låt, slik har Gelb en del til felles med jazzmusikere, og jeg liker å se ham nettopp som en slags brobygger mellom Monk og Coltrane, Hank, Bob og Neil. På denne ni-minutteren forsøker Gelb å kombinere med Miles Davis på CD-spilleren. Hvordan han beskriver dette er illustrerende for mye av det han står for:

’The CD player didn’t function well and threatened to ruin the whole thing. As a compensation a fantastic, bizarre odyssey, I’d almost say, a symphony came out…’

Symfonien flyter over i pianobaserte ”Film Score In A Minor” og videre over til en skitten bluesutgave av Creams ”Sunshine Of Your Love” plukket fra en konsert i Hamburg med bl.a. Aaron Burtch og Jim Fairchild (Grandaddy).

Det er plass til mye snacks på 70 minutter, som fine ”Astonished In Memphis/Leather” som er siste låten fra en konsert i Milano, og avrundes med Goldfrapps ”Human”-plystring. Eller den lange fri-versjonen av ”The Beat Goes On” (Sonny Bono) som publikum også omfavner, eller ”Corridor/World Stand Still” fra Purge & Slouch.

Men uansett hvor de er i verden og hva de enn spiller: Giant Sand er sannelig en unik organisme. Du verden, som jeg elsker dette bandet.

Giant Sand: The Official Bootleg Series Volume 5: Too Many Spare Parts In The Yard Too Close At Hand (Ow Om, 2003)
Den femte av Giant Sands serie med Official Bootlegs er som vanlig nok et artig bidrag i den endeløse serien som ingen seriøse sandhoder bør overse. Disse semi-offisielle utgivelsene er vellykkede friplukk fra Det Store Skattekammeret til Howe Gelb. Tidligere har Ow Om blant annet utgitt en nyutgave av nå utgåtte Glum (1994), under navnet Unsungglum, og bearbeidelser fra Chore Of Enchantment (2000) som The Rock Opera Years. Alle platene i serien står på egne bein og bidrar til å underbygge det vi allerede vet: Ørkenpoeten Howe Gelb er et vandrende oppkomme av ideer og en konstant utforsker av egne og andres innfall som sjelden faller i det likegyldige.

Too Many Spare Parts… ser ut til å bestå av ganske nye opptak, og det er Joey Burns og John Convertino som er kreditert med bass og trommer på alle opptakene. Resten av lydene, båndsalami og ’avant-countrystøy er det nok Gelbern selv som må ta ansvaret for.

Dette er en overskuddsplate med de plusser og minuser det innebærer, og som først og fremst er befriende smittende i all sin uhøytidelige stemning. Fra en ’Calexico-audition’ innledningsvis, til den humane plystreversjonen av Goldfrapp, gjennom nydelige utgaver av ”Blue Marble Girl” til båndet endelig flaprer ut i ørkenen med ”Loopy”, er det som om skuldrene er senket og sinnet er mildt hele tiden hos de involverte. Med en slik holdning framføres også nye og intime versjoner av Chore Of Enchantments ”Punishing Sun”, ”Available Space” fra Confluence (2001), en egen Tom Waits-hyllest, samt ”Leather” fra OP8s Slush (1997) – her speedet opp under tittelen ”The Feel of Original Leather”, som får uventet besøk av ”Milkshake Girl” (fra Centre Of The Universe).

Howe Gelbs varme, knirkende stemme, surreale tekster og åpne holdning til musikken bør stå som et forbilde for mange av dagens mer selvhøytidelige artister og platebransje.

Giant Sand: Is All Over… The Map (Thrill Jockey, 2004)
Se godt etter. De har alltid vært der på kartet, gjemt bak store navn og lysende stjerner. På 80-tallet, sammen med den amerikanske gitarrocken (Dream Syndicate, REM, Green On Red), på 90-tallet, da alt.country ble et begrep (Jayhawks, Uncle Tupelo), og i det nye årtusen som ser en oppblomstring av nok en generasjon artister som går langs ulendte kjerreveier. Giant Sand har alltid vært der, men de har også alltid stått på utsiden, et slags familieselskap som har fått holde på i fred, der nede i ørkenen. Pater Familias Howe Gelb har gjennom årene utviklet en stil som er helt hans egen, et klart definert uttrykk av rufsete ørkenrock, psykedelisk country, pianojazz og crooner/lounge som er lett gjenkjennelig. Han slipper skiver med et tempo som undertegnede knapt nok makter å følge opp, offisielle eller halvoffisielle, solo eller med band. Når det er sagt, er dette faktisk Giant Sands første reelle studioskive siden Chore Of Enchantment (2000), og Gelb viser seg igjen som en artist som aldri har brydd seg særlig med andres kart og veibeskrivelser, men som alltid har tegnet sine egne og fulgt disse. So, what else is new?

Det mest spennende med Is All Over… The Map var for meg hvordan den nye rytmeseksjonen ville fungere, siden Convertino & Burns nå er ute på egne veier. Deres løse, jazzige bass/trommekomp var med på å definere Giant Sand siden tidlig 90-tall. Nå har Gelb fått med seg nye kompanjonger, og selv om Thøger T. Lund (bass) og Peter Dombernowsky (trommer) ikke akkurat tangerer J&J, så videreføres deres rolle med naturlig autoritet. Omstruktureringen er omtrent umerkelig, og det er nesten komisk å se bildet av Lund på baksiden av platen lene seg over ståbassen, nærmest identisk med Joey Burns på bakcoveret til Center Of The Universe midt på 90-tallet. Giant Sand er uansett ensbetydende med Howe Gelb, men det er som om det nye blodet har tilført ny glød til en artist som for alvor så ut til å bevege seg inn i de røykfylte salongers sene nattetimer.

Is All Over… The Map innebærer altså ikke en radikal retningsendring i forhold til det man kunne forvente når det gjelder fenomenet Giant Sand. Platen inneholder elementer som de har dyrket siden midten av 80-tallet og frem til i dag; en smeltedigel av stilarter som har blitt stadig mer mangfoldig. Noen vil sikkert hevde for sprikende, og savne det mer låtorienterte fra de tidlige platene, men progresjonen er lett å følge. Her er det dessuten en fin likevekt mellom det vi kjenner som bandet Giant Sand og soloartisten Howe Gelb. Selv om de virkelige klassiske låtene egentlig glimrer med sitt fravær (nuvel, vi har ”NYC Of Time” og ”Classico”, selvsagt), føres platen med en stødig hånd av en mann som ikke lenger trenger se opp til Dylan, Waits eller Young – han har selv blitt en av dem.

Gelb nærmer seg raskt de 50, og har en stemme som minner mer og mer om en gammel gyngestol, den knirker og gynger mot solide gulvplanker, og gir trang til å krype oppi som for å høre bestefars gode historier. Som alltid har han en flokk venner rundt seg. I aften har vi besøk av bl.a. Vic Chesnutt & Henriette Sennenvaldt (Under Byen), Scout Niblett, John Parish (som har sørget for en varm produksjon) og to stk. døtre. Et godt eksempel på noe av hva Giant Sand står for kan vi finne her: Eldstedatteren Indiosa leder an på sandifiseringen av ”Anarchy In The UK”, her titulert ”Anarchistic Bolshevistic Cowboy Bundle”, som er ett minutt skramlende punk, før Gelbern kommer inn fra siden med kassegitaren og Waylon & Willies ”Mama, Don’t Let Your Babies Grow Up to Be Cowboys”, ’cowboys’ for anledningen byttet ut med ’Tolstoys’. Hvem andre kunne gjort noe lignende?

Åpningen viser dessuten en mer gitarorientert Gelb enn på lenge, balansen mellom pianocrooneren og de overstyrte gitarene fungerer særlig godt på ”Classico” og ”NYC Of Time”, men utover på platen tar det av i flere retninger over hele kartet. Det kan være Crazy Horse-aktig gitartyngde (”Remote”), tschukka-tschukka countryrock (”Muss”, ”Fool”), saloon-ragtime (”Rag”), pianodrodlinger (”Drab”, ”Ploy”), fransk chanson (”Les Forçats Innocents”), ørkenpoesi (”Napoli”), eller akustisk og avslørende intimt om sviktende ’brotherhood’ (”Hood”). To tidligere utgitte låter er spilt inn på nytt, også en typisk Gelb-handling, ingenting er stivnet i en bestemt, ferdig form. Her en nedstemt utgave av nydelige ”Cracklin’ Water” sammen med Marie Frank (først hørt på OP8s Slush, da med Lisa Germano i den kvinnelige vokalrollen) mens bluesen ”Muss” stammer fra hans cowboy alter-ego Blacky Ranchettes Still Lookin’ Good (2003), den gang sunget i en bil langs landeveien sammen med Lambchops Kurt Wagner.

Konklusjon: Is All Over… the Map er ytterligere en strekning på den veien Howe Gelb har vandret på i mange år. En vei med svinger og humper, med krinkler og kroker, en vei på siden av hovedårene, en vei som ikke fører tilbake, men stadig frem, mot nye steder du ikke finner så lett på kartet.

Giant Sand: proVISIONS (Yep Roc, 2008)
24 sekunder ut i første låt, ”Stranded Pearl”, sprekker ansiktet mitt opp i et eneste stort smil, og det stivner ikke før 50 minutter og 13 låter senere.

Her, på ”Stranded Pearl”, kommer Giant Sand luntende mot oss som en ’66 Barracuda fra skyggene. Den har vært parkert noen år nå. Howe Gelbs røst hvisker med ru knirken om ’a taste of love is all but gone… sour’. Isobel Campbell kryper opp ved hans side: ’When I look in your eyes I surrender…’ bifaller de i kor. Når Gelb noterer at ’You stand with one boot upon my fender’ har trioen som kompletterer Giant Sand også kommet skikkelig i gir og sørger for passe med olje i det rustne treskverket av et band som gynger sin egen vei.

Giant Sand anno 2008 er bedre enn noen gang. Som alltid, nær sagt. Men nå stemmer det også. proVISIONS er deres sterkeste siden Chore Of Enchantment og deres mest imøtekommende siden kortlevde OP8 i 1997. Gelb virker mer komfortabel enn på lenge, melodiene flyter uanstrengt og den språklige rikdommen er hele tiden tilstede. Men dette er også et mørkere Giant Sand. Nå er ikke Gelb akkurat kjent for å skrive i store bokstaver, men det er ganske tydelig at han her behandler temaer som passer best i det dunkle lys. ’Lots of crippled hearts out there, some will never mend’ noterer han på ”Spiral”. ’Way out on the horizon, there’s a monsoon waiting…’ advarer han på ”Pitch & Sway” – begge fantastiske smygere av noen låter. Ettertenksom, alvorlig og skyggefull, men som alltid med sin menneskelige nærhet, underfundige humor og varme aldri langt unna.

Howe Gelb har helt rett når han sier at ’Giant Sand is a mood’. Det er et konsept som er større enn de enkelte medlemmene. Men det hjelper med besøk av gode venner som Neko Case, M. Ward og nevnte Campbell og ikke minst en stødig rytmeseksjon i bunn. De senere år har Gelb hatt en sådan bestående av tre dansker (han bor i Århus med sin kone og barn store deler av året), og danskebandet har virkelig funnet formen nå. Den utflytende og ’prøve-og-feile’ holdningen fra Is All Over The Map er erstattet av et mer helhetlig Giant Sand enn vi har hørt på en stund. proVISIONS er på mange måter en mer back-to-basic skive, med alle kjennetegn tilstede unntatt de mest sprikende. De har et sound som er bare sitt eget, og dyrker urformen slik de har gjort helt tilbake til tidlig 90-tall, da Joey Burns og John Convertino kom inn i bildet og etablerte det karakteristiske tschuka-tschuka soundet. Heldigvis har Gelbern slengt inn litt offbeat ørkentrash (”Muck Machine”) og herlig bredbremmet twang-a-billy i ”Can Do”. Legg også merke til en utbygd og funky versjon av ”Romance Of Falling” (fra Ramp) og en vakker og skjelvende myk versjon av PJ Harveys ”Desperate Kingdom Of Love”.

I det hele tatt er de 10 første låtene en tour de force, og bare de tre siste kunne vi strengt tatt vært foruten, de virker litt påslengt ’for the hell of it’, slik de dessverre/heldigvis har for vane. Kan ikke bli FOR trygt heller, liksom. Men i det store og hele er dette en plate som (igjen) manifesterer Howe Gelb som en av vår tids mest oversette og originale artister – og som fremdeles er en hemmelighet for det brede lag. La dette være en oppfordring om å åpne døren inn til hans unike verden og dykke ned i hans soniske palett som bare blir mer og mer fargerik for hvert år som går.

Bjørn Hammershaug

Songs: Ohia: Ghost Tropic (Secretly Canadian, 2000)

07/09/201307/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Så er du på vei ut av den trivelige småbyen, ut på landeveien igjen. En feil avkjørsel endrer alt, var det virkelig Ohia det stod på det skiltet der borte? På radioen skurrer et trøstesløst mantra: ’The sound of our feet against the road, spreads through the night, and the city’s ending…’

Det tar litt tid før du helt registrerer det, men nabolaget blir gradvis mer glissent, lysene fra byen lukker seg bak deg. Fuglene kvitrer advarende i kor. Veiene er folketomme, her er det ingen veiskilt. Du er snart helt alene, på vei inn i mørket. Med stigende uro tar du av på en smal grusvei som fører inn i svarteste granskauen. Det har blitt helt stille. Dette lover ikke godt. Langt om lenge passerer du en glemt kirke, snart en postkasse med navnet Molina ripet inn, halvt utvisket. Du skimter en liten koie, og bestemmer deg for å stoppe opp her. ’This place is trouble waiting’ hvisker skogen.

En sur vind har blåst opp, du hutrer bort til den enkle koia. Ingen svarer på dine tilrop, men døren står på gløtt og du entrer et spartansk innredet rom. Det er ingen bilder på veggene, ingen lamper i taket. Du forstår at her inne, her har tiden stått stille i evigheter. Når døren knirker igjen bak deg kan du høre langsom, klagende musikk et sted borte i mørket. Du aner konturene av en mann som varmer seg på en kald ovn, som synger på en gammel trall og tramper takten med en jernstøvel. Du har glemt hvorfor du kom og siger langsomt ned ved bordet, lukker øynene og begraver ansiktet i hendene. Du synger i, med lav, fast stemme: ’I am a red flame hanging low to be close to it, hanging low to be close to you.’ Du er endelig hjemme. Og aldri mer skal du dra noe sted.

Bjørn Hammershaug

#55: Tulsa Drone: No Wake (Dry County, 2004)

07/09/2013 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Instrumental post-rock er vel ikke lenger den mest overraskende betegnelsen å klebe til et band, men Tulsa Drone har både nerven og bredden som ofte er mangelvare, og ikke minst et lydbilde som skiller seg fra hopen. Det skyldes i første rekke Peter Neff og hans ringende toner fra en basshammer dulcimer – eller hakkebrett på norsk. Det slagverkbaserte strengeinstrumentet gir musikken en ekstra dimensjon, og graver etter røtter som strekker seg fra Persia til West Virgina. No Wake er som en filmatisk reise fra 1001 Natt til Sergio Leone, med Ennio Morricone og Henry Mancini som lydskulptører. Fylt av en vibrerende, urolig stemning, rolig og kaldt, men samtidig foruroligende og glødende.

Det er hovedsakelig Neffs hakkebrett som gir Tulsa Drone særpreg. Den klirrende risleklangen fra de 34 strengene er bandets bumerke, men bruken blir ikke for dominerende og fungerer godt i dette formatet. Det er selvsagt mye takket være bandets tre andre lydhøre og drevne medlemmer. Alle har erfaring fra Richmonds levende avantgarde-scene. Her trakterer de trommer, bass og gitar, og sørger ikke bare for å gi Neff rammer, men også for at Tulsa Drone virker som en tett og velsmurt enhet.

Variasjonen i uttrykket er relativt stort; mørk Shadows-musikk, mektig western-twang, ensom surf, metalliske trusler og ikke minst melankolsk maricahi i ”Honcho Toro” og ”The Devil Changing Colors”. Begge fylles med Paul Watsons smukke kornettfanfarer som ytterligere fester låtene til stor himmel og tørr grunn. Sistnevntes behagelige bølgeskvulp leder tankene endog mot bløtere elementer og er en aldeles fabelaktig solnedgang på altfor raske ni minutter. Disse to kuttene står for meg som de flotteste øyeblikkene her, sammen med motoriske ”Vendetta”. Mer abstrakte, eller lydmalende melodier (”D-A-F”, tittelkuttet) gir platen et mer ubestemmelig uttrykk. Selv om kvaliteten daler ørlite mot slutten med noe mer retningsløse spor så er No Wake i det store og hele en plate som bør og kan nytes i sin helhet før solen står opp.
Bjørn Hammershaug

The Big Beast

En lavkulturell slagmark

Karate: Routine Locked In Code

The Decemberists: Illustrerte Klassikere

Okkervil River: Elvelangs med Will Sheff

Reigning Sound: Soulsville USA

Phosphorescent: Southern Bliss & Mountain Dew

Castanets: Night Falls Over San Diego

Greetings From Duluth, Minnesota

The Wondrous World Of Howe Gelb

Songs: Ohia: Ghost Tropic (Secretly Canadian, 2000)

#55: Tulsa Drone: No Wake (Dry County, 2004)