Moving slowly through the springtime air
Bak Vashti Bunyan skjuler det seg en av disse underlige fortellingene som av og til inntreffer i musikkhistoriens krøniker. Bunyan ble tuppet ut av kunstskolen i 1964 da hun heller ville synge og spille enn å lese, og oppdaget av Andrew Loog Oldham året etter da han hørte hennes fagre stemme på en folk-klubb i London. Det ble innledningen til en fem år lang musikalsk vandring som kulminerte med hennes eneste plate i 1970. I løpet av disse fem årene tiltrakk hun seg svært lite oppmerksomhet fra media og publikum, men hun kretset i det britiske folkmiljøet, rundt sentrale personer som Donovan og produsenten Joe Boyd. Donovan var målet for en ferd til Hebridene, han lånte til og med Vashti og kjæresten Robert Lewis penger for å komme seg ut til hans nyopprettede hippie-samfunn på Isle Of Skye. Det ble en ferd med hest og kjerre(…) som skulle vare i nesten to år, men som til gjengjeld danner rammen for alle disse sangene. Boyd ble til sin store glede overlevert materialet da Bunyan kom tilbake til London. Han inviterte størrelser fra Fairport Convention og The Incredible String Band med på innspillingen til det som skulle bli Just Another Diamond Day. Arrangør på tre av låtene var Robert Kirby, og dette er begge navn som leder tankene over til en annen sober britisk visesanger fra samme periode, nemlig Nick Drake. Det er et visst slektskap mellom de to, men Bunyans historie har en hyggeligere utgang. Hun fikk en sønn (Leif) i 1970, pakket så kofferten igjen og dro til Irland for å vie seg for familielivet. Hennes musikalske karriere var over. Uten at noen brydde seg noe særlig om det.

Så en dag i 1997 foretok Vashti Bunyan et nettsøk på seg selv, og oppdaget at både hun og Just Another Diamond Day faktisk hadde blitt ganske så ettertraktet i årenes løp. Hun eide ikke engang platen selv, men skjønte at en rekke pirat-aktører tjente godt på den. Hun bestemte seg derfor for å gjøre den tilgjengelig igjen på skikkelig vis. Etter den tid har Bunyan fått ytterligere blest rundt sine sanger, eksempelvis gjennom Devendra Banhart. De synger en låt sammen på hans andre CD (Rejoicing In The Hand, 2004), mens skotske Appendix Out gjorde hennes “Window Over The Bay” på sin fine cover-EP A Warm And Yeasty Corner (2002). Det er ikke så underlig at Vashti Bunyan har fått en langsomt voksende fanskare. Slike ’mytiske’ artister har en tendens til det. Men det er nok i første rekke musikken som har sørget for hennes status, den eventyraktige folkstilen, hippieromantikken og naturfilosofien går fint hjem hos en ny generasjon vandrere, romantikere og folk-hipsters.

Just Another Diamond Day er tidløs i sin eleganse, men kledd i britiske gevanter og med et umiskjennelig preg av 60-tallets romantiske blomsterdufter og ’tilbake til naturen’-fordragelighet. Låtene som ble til på veien er stort sett helt neddempet og har en sårbarhet som er nærmest smertelig vakker, en skjørhet som er merkverdig sterk. Bunyan synger med lav, sky stemme ikke helt fjernt fra Joni Mitchell (om enn mer hviskende) eller Sandy Denny. Tematisk dreies det rundt hverdagens små hendelser og naturens fenomener, og da gjerne skjønnheten i disse. Regnbueelver, pittoreske gårder, solnedganger og den slags. Det hele oppsummeres best i åpningssporet ”Diamond Day”, så rørende enkel og samtidig dekkende for hva Bunyan stod for, at den gjengis her i sin helhet:

Just another diamond day
Just a blade of grass
Just another bale of hay
And the horses pass

Just another field to plough
Just a grain of wheat
Just a sack of seed to sow
And the children eat

Just another life to live
Just a word to say
Just another love to give
And a diamond day

I tråd med tekstene er musikken pastoral; akustisk gitar, fløyte, fele og mandolin skaper et bilde som passer til det unge paret som sitter i kjerra si og traver gjennom den engelske landsbygda på vei mot paradis. Lettere naive barneregler (”Lily Pond”, ”Come Wind Come Rain”) bidrar mest til å understreke det livsglade og optimistiske aspektet. I tillegg til de opprinnelige 14 låtene, inneholder denne utgaven fire ekstraspor. Det dreier seg om tre eldre opptak (66-67) som viser en artist med mer melankolsk søkende penn, samt en alternativ versjon av ”Iris’s Song”.

Det er litt trist å tenke på hva Vashti Bunyan kunne gjort det til som artist hvis hun hadde vokst seg forbi denne fasen av ungdommelig frisinn. Men det er også et slags beroligende faktum at dette var hennes bidrag, det var dette hun hadde å dele med omverdenen. Just Another Diamond Day hører hjemme blant de sentrale britiske folkplatene, om enn ikke like grunnleggende, sammen med kanoner som Liege & Liefe, Bryter Layter eller The Hangman’s Beautiful Daughter.

Og hvordan gikk det med ferden mot paradis? Vel, innen de hadde rukket å komme ut til Donovans Isle of Skye fant de ut at både han og hans disipler hadde gitt opp hele prosjektet og flyttet hjem igjen. Men Just Another Diamond Day er uansett et vitnesbyrd om at drømmen var levende på denne tiden, fri for ironi og full av livsmot står den som et minne over en tid som plutselig virker veldig fjern.

PS: Etter at denne omtalen opprinnelig var skrevet, har Vashti Buynan gjenopptatt karrieren, turnert og utgitt nydelige Lookaftering (Fat Cat, 2005).
Bjørn Hammershaug