John Darnielle har siden 1991 nærmest spydd ut låter av ymse variasjon, uttrykk og kvalitet som The Mountain Goats. En utfordrende artist å komplettere for den som ønsker det. I utgangspunktet satt han stort sett alene og lagde sine skranglete og sjarmerende popviser med smarte tekster og et budskap med en penn få er forunt. Med årene har Mountain Goats tatt mer form som et band, der Jon Wurster (Superchunk) og Peter Hughes er tatt inn som faste medlemmer.

All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Som tittelen indikerer er denne både påvirket av de store landområdene mellom San Angelo, Abilene, Lubbock og El Paso, og den rike musikalske tradisjonen som staten har fostret. John Darnielle skrev låtene etter å tilbragt sommeren 2000 der, mens selve innspillingen fant sted i Iowa i 2001.

Darnielle er mer en tekstforfatter og historieformidler enn melodimaker. På omslaget loves det denne gangen fjorten sanger om syv mennesker, to hus, en motorsykkel og en anstalt for voksen ungdom. Han er personlig, men ikke på en introvert eller navlebeskuende måte. Mer en forteller som observerer det som skjer rundt seg og tegner levende historier om venner, været, veien og Texas. Med kun en enslig kassegitar (og litt keyboard) som følgesvenn til sin nasale, smådesperate stemme blir uttrykket nakent, men takket være det lyriske overskuddet savnes ikke et større lydbilde.

Innspillingen av All Hail West Texas fant sted sammen med en defekt Panasonic RX-FT500, og lyden blir deretter; knitrende og skurrende. Det gamle utstyret ble hentet inn fra garasjen da Darnielle skulle spille inn disse låtene, og synes det ble for uniformert lyd med sin Marantz PMD 222 (for deg som er teknisk interessert). Som han selv sier, denne platen er ’the sound of a long-broken machine deciding to function again’. Resultatet blir definitivt lo-fi, for en uvitende lytter kunne disse låtene like gjerne tilhørt en gammel 78-plate med en gammel, obskur visesanger.

Om det er selvopplevd vites ikke, men en spesial takk går i hvert fall til ’young men and women in bedrooms with electric guitars and Morbid Angel T-shirts around the country. The future is yours.’ Om fremtiden ikke akkurat tilhører en hær av John Darnielle-kopister, så har han igjen vist seg som en av våre mest originale visesangere. All Hail West Texas er vel verd å hylle. Uansett hva slags T-skjorte du bruker.

Tallahassee (4AD, 2002)
Med Tallahassee har John Darnielle forflyttet seg West Texas, skiftet plateselskap (igjen), og enda viktigere, gått inn i et skikkelig studio for å pusse opp sitt ellers så skralt lydende uttrykk. Det er ikke nødvendigvis en fordel for alle, men det klare og vennlige lydbildet har slått bra ut for Darnielles vedkommende – han skriver sterke nok låter til at vi ikke savner gamle trommemaskiner og fillete båndsalat.

For de av dere som har satt pris på mannens tidligere utgivelser kan det være betryggende å vite at The Mountain Goats fortsatt er ensbetydende med kreative tekster, nasal vokal og akustisk gitarspill, som John Darnielle bruker enten det er i nakne ballader eller i hamrende garasjefolk. Men det er også gjort visse utvidelser i besetningen, blant annet bidrar Franklin Bruno på gitar, Flaming Lip Michael Ivins er med på tamburin, mens Peter Hughes og Darnielle selv trakterer de fleste instrumentene. Tony Doogan (Belle And Sebastian, Delgados, Mogwai) har produsert det som er fjellgjeitas mest forseggjorte utgivelse så langt.

Tallahassee er en sangsyklus om kjærlighetens håp og håpløshet med en skjebnetung dunst av alkoholfylt desperasjon, og åpner lovende med den mørke og stillferdige tittellåten om mannen som drar til Florida for å treffe sin kjære:

Window facing an ill-kept front yard
Plums on the tree heavy with nectar
Prayers to summon the destroying angel
Moon stuttering in the sky like film stuck in a projector
And you
You

Det utvikler seg etterhvert lite idyll i den klamme, råtne luften som omgir det fatale paret.

Look beyond the broken bottles
Past the rotting wooden stairs
Root out the wine-dark honeyed center
Not everyone can live like millionaires
(”The House That Dripped Blood”)

I takt med de tunge, dampende omgivelsene nøster Darnielle opp et forhold som er riktig så haltende, og han bruker både sorgmuntert vidd og talende bilder i sine skildringer av tosomheten:

Our conversations are like minefields
No one’s found a safe way through one yet
(”Southwood Plantation Road”)

Our love is like the border between Greece and Albania
Trucks loaded down with weapons
Crossing over every night
(”International Small Arms Traffic Blues”)

Your eyes twin volcanoes
Bad ideas dancing around in there
(”Idyll Of The King”)

Det er fullt mulig å få nok av Darnielles nasale stemme, men varme orgeltoner (”Old College Try”, ”Oceanographer’s Choice”), drivende garasjepop (”See America Right”), blodrøde samlivsscener og dunkel frontporch-stemning gjør sitt til at Tallahassee er både variert og spennende nok til gjentatte runder i spilleren.

Get Lonely (4AD, 2006)
I’ll leave the house as soon as it gets light outside
like a prisoner, breaking out of jail

Med disse ordene åpner John Darnielle sin 12. plate under navnet The Mountain Goats. Han viser seg som artist uten nevneverdig idétørke – det er tydeligvis nok å ta av i hans skyggefulle hode. Med Get Lonely vender han helt tilbake til et enkelt, ganske nedstrippet lydbilde, men uten lofi-preget fra de tidligste platene. Mens hans forrige utgivelse The Sunset Tree i hovedsak omhandlet forholdet til en voldelig stefar, er Get Lonely en plate om ensomhet, isolasjon og trøblete sjeleliv, uten særlig dialog, men med mye mørke tanker.

Darnielle er en smed med ordene, og tar for seg velbrukte emner på en frisk og ærlig måte. Tekstene er skrevet med tydeligere skrift enn vanlig, de er enkle og åpne mot det hverdagslige og det gjenkjennelige. Om ikke selvbiografiske, er alle skrevet i jeg-form og bringer oss som lytter inn i en intim sfære, og felles sentrum for de fleste fortellingene ligger i hjemmet. Fortelleren er gjerne alene, forlatt og i en meningsløs tilstand av håpløshet, forvirring eller desillusjon. Historiene er bygget opp med en klar progresjon. Persongalleriet er lite. Utveiene få og problemene mange. Det er en slags Carversk presisjon over dette, som man må være språkkyndig og stilsikker for at det skal virke troverdig. Det synes jeg Darnielle er.

Det vakre tittelkuttet fanger mye av både stemning og budskap:

I will rise up early
dress myself up nice
I will leave the house
check the deadlock twice

I will find a crowd
blend in for a minute
I will try to find
a little comfort in it

Innledet med en enkel akustisk gitarlinje og sunget med stoisk ro, med trykk på ’house’ og ’crowd’ som hviskende uttales med et tyngende mørke, en slags redsel over det disse begrepene representerer. Så åpnes låten opp med strykere og horn i et nesten hjerteskjærende vakkert refreng:

I will get lonely
and gasp for air
send your name up
from my lips
like a signal flair

Vi følger personen på vei til byen for en meningsløs tur. Han fryser. Tusler hjem. Setter seg og ser skyggen av sin kjære et sted i vinduet.

Det skjer ikke så mye mer, men det er med slike enkle historier platen har sin styrke i det enkle og det er med disse virkemidlene John Darnielle underbygger budskapet om tomhet og brustne drømmer han nok ønsker å fremheve her.

Et eksempel til; I ”Moon Over Goldsboro” går ’jeg’ igjen ut av huset, og igjen som for å befeste sin egen isolasjon og distansen i forhold til omverdenen:

I went down to the gas station
for no particular reason
heard the screams from the high school
it’s football season

Hovedpersonen klatrer over et gjerde og faller til en slags ro, inntil han blir jaget vekk og igjen må luske seg hjem. Denne gangen er det en som venter hjemme, men ’spend each night in your arms, always wake up alone’. Ensomheten kommer innenfra, og igjen er det fristende å ty til Raymond Carvers lignende beskrivelser fra ødelagte forhold og tomme skall.

And as I was crossing our doorstep
I hesitated just a moment there
remember the day
we moved into our small house
’till the vision got to vivid to bare

You were almost asleep
Halfway undressed
I lay down right next to you
held your head against my chest

I et forhold preget av taushet og ikke dialog sover de to sammen – men alene; ’in the company of ghosts’.

Jeg synes John Darnielle tegner akkurat slike bilder med veldig sterk pensel, utvetydig og konkret. Kanskje aller best på tittelkuttet og ”Moon Over Goldsboro”, men alle låtene dreier seg rundt dette og alle har fraser som kunne vært uthevet på lignende vis. La disse to tjene som eksempler.

Selv om det er en mørk tematikk over Get Lonley, framstilles de av Darnielle ikke som ’sutrende’, men mer som nærmest nøkterne betraktninger av en tilstand. Han har også en god dose svart humor som mildner inntrykket av at dette er en selvmorders betraktninger slik vi møter i avsluttende ”In Corolla”.

Tidvis får vi også møte ’den forlatte’ virke mer komfortabel sin skjebne. Nesten fengende ”Woke Up New” er lettere i både tekst og tone:

The first time I made coffee
For just myself
I made too much of it
But I drank it all
Just cause you hated
when I let things go to waste

Ikke mindre viktig, selv om stilen her er ganske barbert, så er arrangementene velskapte, vokalen til Darnielle behagelig soft og melodiene egentlig ganske så vennlige med myke arrangementer av drevne Franklin Bruno (blås) og cellisten Erik Friedlander (stryk). De to har gjort en god jobb med en nøktern orkestrering tilpasset innhold og låter, for øvrig er det bare lagt til litt tåredryppende pianotrilling og noe vemodig klokkespill hist og her.

På ”If You See Light” kommer særlig blåserne litt mer frem, men i det store og hele foretas ingen grep for å skake lytteren ut av den konsentrerte posisjon. Det er dog et noe likelydende preg over alle 12 sporene, give or take a few, og det er vel en slags ironi over at Darnielle selv faller for den apatiske tomheten som han beretter om. Avstanden er vel kanskje ikke så veldig stor mellom forfatter og forteller når alt kommer til alt.
Bjørn Hammershaug