Gravel: “Yesterday” I skyggen av grungestormen som sveipet over nordvesten i USA på begynnelsen av 90-tallet var det en rekke band som aldri ble revet med i kastene. Stort sett av naturlige årsaker, og de fleste av disse ble da også fort glemt. Det gjelder et band som Gravel, som av en eller annen grunn alltid har hatt en høy stjerne her i huset. Gravel var en kvartett fra Anacortes, Washington og det er omtrent det jeg vet. To skiver ble det vel, jeg er litt ekstra glad i No Stone Unturned.
De var ikke eksepsjonelle på noe vis, men etter snart 20 år er det fremdeles liv i denne. Deres heller trauste tilnærming til rocken skilte dem ikke mye fra sine samtidige i Seattle-området, men fravær av særegne kvaliteter kan også ha sin verdi. Som soundtrack til slackerliv i småbyen og til ørkesløse bilturer på natterstid er No Stone Unturned en følgesvenn god som noen.
Vokalist Bryan Elliott var hverken mørk nok til å bli en Mark Lanegan eller dramatisk nok til å tangere Chris Cornell, de høylydte gitarene ble aldri for tunge, låtene aldri helt sterke nok til å ende som undergrunnshits og guttene ikke kjekke nok til å posere i noe tenåringsrom. De var som oss! Lenge leve middelmådigheten. No Stone Unturned er kanskje ingen perle, men en uslepen, forlagt diamant fra denne tiden. “Yesterday” fanger essensen til Gravel ganske presist.
Ikue Mori: “Monkey Music Moon” Noen reiser er viktigere enn andre. I denne serien har vi allerede nevnt Fred Friths ankomst til New York tidlig på 80-tallet, samme by japanske Ikue Mori oppsøkte bare noen år tidligere. Hun har også blitt der siden, og etablert seg som en markant skikkelse i byens mer avantgardistiske sirkler. Først som trommis i epokegjørende DNA, senere med blant andre nettopp Fred Frith i Death Ambient og ikke minst som soloartist og i løsere konstellasjoner med folk som Mike Patton, John Zorn, Zeena Parkins og Kim Gordon. Hun har signert mange fantasifulle, utfordrende og vakre plater, dette er en av de aller fineste.
One Hundred Aspects Of The Moon er inspirert av en viss Tsukioka Yoshitoshi. Han var en 1800-tallskunstner, regnet som en av de siste som drev med ukiyo-e – en form for tresnitt som var stort i Japan. Ikue Mori valgte ut 15 helt ulike arbeider fra hans serie “100 Aspects Of The Moon” for å skape varierte musikalske bilder, slik hun beskriver selv: “Although each piece has its own musical style, they are all connected to create a world whose energy is released by the same kind of culture clash that made Yoshitoshi’s work so distinctive”. Med det underbygges også noe av grunnen til albumets mange innfallsvinkler. Mori (trommemaskin) har med solide navn som Erik Friedlander (cello) og Eyvind Kang på bratsj, og de har skapt en mangefasettert skive av korte stykker som tar form som moderne kammerkomposisjoner, 15 dvelende, støyende, mystiske og besnærende stykker har det blitt. Alle like nydelige på hver sin underfundige måte.
Massacre: “Killing Time” Krafttrio fra New Yorks underverden: Massacre bestod opprinnelig av Fred Frith på gitar, bassist Bill Laswell og Fred Maher på trommer. Dette var allerede en dreven gjeng da de forente krefter tidlig på 80-tallet: britiske Frith kom fra Henry Cow, de to andre fra Material. Deres senere tilknytninger til uttallige musikkprosjekter er for lang til å ramse opp her, men de aller fleste er av høyeste interesse. Det er likevel ikke mye som kan måle seg med Massacre, et band med kort – og intens – levetid.
Gjennom å forene punkens energi og frittenkende improvisasjon, med islett av jazz, no wave og kunstrock i potten skapte de noe som i følge bandet skulle høres ut som en miks av The Shadows, Captain Beefheart, Derek Bailey og Funkadelic. Dette er downtown-scenens kanskje heftigste etterlatenskap, der Friths uortodokse gitarlinjer, Laswells dype, funky bass og Mahers iherdige stramme rytmikk samles i en høyere enhet. Killing Time er blant disse platene som ikke har noen umiddelbar inngang i form av de store enkeltøyeblikkene, men heller ingen opplagt utgang. Dette er en plate man ikke blir ferdig med på kort tid, krevende, ytterst givende og opplagt innflytelsesrik.
Killing Time ble Massacres eneste album, inntil Laswell og Frith fikk med Charles Hayward fra This Heat for en revitalisering av konseptet på tampen av 80-tallet.
Wendy & Bonnie: “Let Yourself Go Another Time” Deres etternavn er Flower, de kom fra San Francisco, og 13 og 17 år unge spilte de inn sitt første (og siste) album i 1969. Nærmere essensen av “blomsterbarn” er det vel ikke mulig å komme.
Wendy og Bonnie Flower kom fra en musikalsk familie og var preget både av samtidens psych-pop og latin jazz. Cal Tjader var endog gudfar til kidsa, og ble oppmerksom på jentenes første band, herlig titulerte Crystal Fountain, og satte dem i kontakt med Skye Records. Her ble de tatt under vingene til produsent Gary McFarland og fikk med seg et stjerneband bestående av blant andre trommis Jim Keltner og en ung Larry Carlton på gitar. Resultatet ble Genesis: Tidløs pop preget av ungdommelig uskyld og musikalsk modenhet der blendende vokalharmonier, elegante arrangementer og solfylte rytmer faller helt naturlig på plass. Ikke til å undres at Stereolab er erklært fans.
Tiden etter tilblivelsen ble ikke fullt så vellykket for duoen. Skye gikk konk kort tid etter lanseringen, McFarland døde av hjerteattakk etter at en smarting droppet metadon i cocktailen hans og søstrene drev i hver sin retning – dog begge involvert med musikk helt opp til i dag. Genesis ble deres eneste plate sammen, og den kunne lett havnet i glemselens store bok hadde ikke Sundazed børstet støv av den med en reutgivelse i 2001, etterfulgt av en deluxe utgave 7 år senere. Her finner du også opptak med Crystal Fountain og en del annet snadder.
Steel Pole Bath Tub: “Soul Cannon” Bozeman, Montana har ikke etterlatt seg de største flekkene på det musikalske kartet, og Steel Pole Bath Tub er vel heller ikke stort mer enn en avskygning borte i et eller annet hjørne. Likefullt, de flyttet etter hvert til Seattle, ble en del av den tidlige 90-tallsscenen der oppe og gjorde blant annet en split sammen med The Melvins (av Mudhoneys “Sweet Young Thing”). Tulip – titulert etter en uferdig roman av krimforfatteren Dashiell Hammett – er deres beste plate. Det skjer veldig mye her, og lite er gitt på forhånd. Her er vekselsvis kaosrock og støypunk, spekket med samples av ulike popkulturelle referanser, postpunk-aktige gitarer som møter munnspill-jammer, og en vokal som hele tiden er på randen av kollaps. En hardkokt skive i Hammetts ånd. Tulip er dessuten befriende lite utdatert, og kunne egentlig like gjerne kunne vært utgitt i 2011.
Trioen flyttet senere til San Francisco, og hooket opp med Jello Biafra for det tidvis storveise prosjektet Tumor Circus. Sjekk “Meathook Up My Rectum” for en appetittvekker. I kjølevannet av Nirvana ble også Steel Pole Bath Tub signet til en stor etikett, men det gikk selvsagt ikke spesielt bra (hva tenkte de på – sjekkheftene satt virkelig løst på den tiden). Dette var et band som hørte hjemme godt utenfor hovedstrømmen. Mike Morasky og Dale Flattum har drevet med en rekke prosjekter i årenes løp, men ingen som vel kan måle seg helt med Steel Pole Bath Tub og Tulip.
Kuriosa: I 2008 ble en låt fra påfølgende The Miracle of Sound in Motion (1993) benyttet i en reklamefilm for spillet Left 4 Dead. Håper gutta endelig cashet inn litt spenn.
Lync: “Two Feet In Front” Lync er et sørgelig glemt band – i hvert fall i min bok. De kan høres som en forløper til senere indiefavoritter som Modest Mouse eller emocore-band som The Promise Ring, og man kan ane at deres egne røtter var i post-hardcore scenen og band som Fugazi eller Rites Of Spring med sin blanding av nervøs snakke- og skrikevokal, ømfintlige melodier og kaotiske bråkeutbrudd. Olympia-bandets noe ubehøvlete sound og originale gitarstemming kan også relateres til både Sonic Youth, Slint og Unwound. Jeg kjenner ikke til deres (ene) studioalbum, men Remembering The Fireballs Pt. 8 er en karriereoppsummerende samler i form av singler og uutgitte spor som jeg tipper vil dekke det meste av det beste. Her er det i hvert fall flust av låter med den herlige, tidlige 90-tallslyden som enkelte av oss er litt ekstra svake for, en slags naivistisk aggresjon og skrudde temposkifter som senere ble vannet ut av etterfølgende emocore-band.
Etter at Lync gikk sønder midt på 90-tallet gikk medlemmene over i andre konstellasjoner oppe i det nordvestlige USA, blant annet å finne i Love As Laughter, Built To Spill (live) og Red Stars Theory.
Magnolia i boks
Kortfilmen The Road Becomes What You Leave er tilegnet forfatteren Ian Fraziers bok Great Plains fra 1989. Frazier er fra Jason Molinas hjemtrakter; Cleveland, Ohio, og han kjenner de vide områdene i midt-vesten godt. Humpende rundt i en gammel van gjorde han oss kjent med denne mytiske delen av Amerika.
Det er til dette landskapet vi presenteres for Magnolia Electric Co. i filmen til produsentene Todd Chandler og Tim Sutton. Vi følger bandet på reise gjennom den canadiske prærien, et åpent, goldt landskap som står godt til det musikalske reisefølget. Innledet av Magnolias klassiske “I’ve Been Riding With The Ghost” er dette en film der den store samtalen, de dype betraktninger og livets generelle merksnodigheter får gå upåaktet hen. Slik sett er det en taus film, men floskelen “bilder sier mer enn…” osv er like gyldig som noen gang. Bildene farer forbi, veien, byene, alltid videre. Tonesatt av noen av Magnolias fremste låter blir det hele ganske så pent.
Dette er realiteten for 99% av alle band; et liv langs veien, korte stopp på forblåste spisesteder, rigging av utstyr, en natt på et skittent motell og opp før morgengry. Men mellom dette; en konsert som smelter hjerter, får unge forelskede par til å ta en rolig dans og felle en tåre utpå kvelden. Det er arbeiderklasserock for middelklassebarna, en virkelighet så langt unna Pink Floyd og lignende sirkus som det er mulig å komme.
The Road Becomes What You Leave er derfor like mye en ode til denne kulturen, en hyllest til alle hardtarbeidende og musikkelskende band der ute, som en film der vi nødvendigvis blir kjent med Molina og hans Magnolia på noe mer dypsindig vis. Deri ligger den korte og stillferdige filmens vinnende sjarm.
Denne kortfilmen er en av fem plater i boksen Sojourner, som sammenfatter mye av det Jason Molina har syslet med de siste årene. Få artister har vel blitt til del så nesegrus beundring for sitt virke som denne mannen her på groove, men faste lesere vil kanskje ha registrert en smule vegring i omtalen av hans to siste. “Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ‘samlingen'” klaget undertegnede i forbindelse med Fading Trails i 2006. O lord, mine bønner er hørt, og Secretly Canadian skjenker oss i denne hendige treboksen fire ulike innspillinger:
Nashville Moon innspilt av Steve Albini i Chicago. Sun Sessions spilt inn i klassiske Sun Studios i Memphis. Black Ram innspilt av David Lowery i Richmond, Virginia, og med et nytt spillelag; Lowery, Rick Alverson, Andrew Bird, Molly Blackbird, Miguel Urbiztondo og Alan Weatherhead. Endelig; Shohola som er Jason Molina alene.
For å gjøre unna det opplagte: Gi meg en låtskriver som de siste ti årene kan prestere noe i nærheten av en gullrekke av dette kaliber, og jeg skal spise min venstre hånd.
Tenkte meg det. Vel, dette er en fantastisk samler av uutgitt materiale, nye og gamle låter. Og den setter langt på vei deres to siste plater i skyggen. Nashville Moon inneholder kanskje det mest velkjente materialet, som “North Star”, “Don’t Fade On Me” og “Don’ This Look Like The Dark”. Magnolia kler det fyldige, rike lydbildet, dette er klassisk amerikansk rock, ikke spektakulært i seg selv, men i kombinasjon med Molinas brennende tekster og inderlige stemme blir resultatet enestående. Preget av dødsfallene til tre venner som omkom i en bilulykke, blant annet Silkworms Michael Dahlquist, er dette Molinas Tonight’s The Night.
Sun Sessions består av bare fire låter, blant annet en høystemt, åpen utgave av “Hold On Magnolia” og en for meg ukjent. “Trouble In Mind” er et av disse magiske øyeblikkene der Molina crooner halvveis håpefullt “Trouble in mind, I’m blue, but I won’t be blue always, the sun is gonna shine in my backdoor sometimes…”, mens orgelet legger seg som et mykt teppe rundt ham. Det er mange slike øyeblikk her.
Størst interesse har kanskje The Black Ram, spilt inn med David Lowery (Cracker, Camper van Beethoven), og med folk som Andrew Bird og Rick Alverson (Spokane) med på laget. Den ble til mens Molinas egen mor gikk bort og har et umiskjennelig slør av tristesse hengende over seg. Også denne har en del ikke utgitte låter, som “Kanawha”, “Blackbird” og “Will-o-the-Wisp”. Uten at de helt revolusjonære endringene er tydelige, skinner det gjennom at Molina har hatt godt av å jobbe med nye musikere og i nye omgivelser. Åpningssporet er vel verd å bite seg merke i; “What’s Broken Becomes Better” har både nerven og gløden, tristessen og tyngden.
Magnolia live kan være en ymse opplevelse. Deres konsert på Rockefeller våren 2007 hadde klare svakheter, der de fire ovennevnte momenter, om ikke var fraværende, aldri fant hverandre i et riktig styrkeforhold. Noe tidligere på året spilte Molina live på John Dee i Oslo, og det var en mer minneverdig opplevelse, selv om han ikke ser ut til å ønske å gå tilbake til det bunnløst svarte som i Songs:Ohia-dagene. Shohola er for tredje gang et møte mellom oss og ham alene med gitaren. “Night Country”, “Shiloh Temple Bell” og “The Spell” har alle denne helt øde, ugjestmilde tonen som vibrerer som stålstrenger fra vesten og inn i ørene våre uten å miste sin kraft. Han tvinger oss nærmest til å sitte ned, bli med inn i den kalde ferden gjennom The Great Plains, gjennom hans eget indre præriehjerte. Åpent, tomt – alltid på vei videre.
Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei:
Hold on Magnolia to that great highway moon
No one has to be that strong
But if you’re stubborn like me
I know what you’re trying to be
Montreal
The car’s on fire and there’s no driver at the wheel
And the sewers are all muddied with a thousand lonely suicides
And a dark wind blows
The government is corrupt
And we’re on so many drugs
With the radio on and the curtains drawn
We’re trapped in the belly of this horrible machine
And the machine is bleeding to death
The sun has fallen down
And the billboards are all leering
And the flags are all dead at the top of their poles
It went like this:
The buildings tumbled in on themselves
Mothers clutching babies picked through the rubble and pulled out their hair
The skyline was beautiful on fire
All twisted metal stretching upwards
Everything washed in a thin orange haze
I said, “Kiss me, you’re beautiful.
These are truly the last days”
You grabbed my hand and we fell into it
Like a daydream or a fever
We woke up one morning and fell a little further down
For sure it’s the valley of death
I open up my wallet
And it’s full of blood Først publisert på groove.no: 29.03.2003
Monumental prolog
Her må jeg tillate litt privat mimring, så langt en skranten hukommelse strekker seg. Det var nemlig på Oslo Rockfestival i august 1993 at The God Machine for alltid brant seg inn i kropp & sjel. Steve Wynn var på vei for å spille et sted i byen og jeg var som vanlig ikke langt unna. En vis kompis overtalte meg i siste liten til å velge det for meg helt ukjente amerikanske bandet The God Machine, stedet var dypt savnede Sentrum Scene. Life… but How to Live It varmet opp, og siden jeg hadde sett Katja & co x antall ganger tidligere var det ingen hast med å gå inn. Da Life.. var ferdige strømmet det ut folk som skulle videre (sikkert til Blitz) og det var tynt i rekkene da lysene på nytt ble senket. Jeg husker en slags messende indianerchanting som lang og oppbyggende intro før trioen kom inn på scenen. Det ble en messe i blått og rødt lys med to frontfigurer bøyd vinkelrett bakover, en trommis som truet med å slå i stykker ærverdige Sentrum, og en totalopplevelse av det sjeldne. Det er ikke så mye som sitter igjen av detaljene den kvelden, men jeg tror de åpnet seansen med “Dream Machine”.
Det er i hvert fall den låten som innleder maskinenes debutalbum Scenes From The Second Storey. Trioen har sin opprinnelse i San Diego, vokalist og gitarist Robin Proper-Sheppard flyttet til New York for å øve og fikk etter hvert overtalt kompisene Jimmy Fernandez (bass) og Ron Austin (trommer, piano) til å komme etter. De reiste så over til England for å spille inn sitt voldsomme debutalbum.
Det er en storhet over musikken til The God Machine som de er ganske alene om. Det er i skrivende stund 10 år siden de spilte inn dette, og fortsatt høres de både friske og unike ut; ikke hardrock, ikke grunge, ikke goth, ikke post-punk. Men litt av alt – og mest seg selv.
Jeg vet ærlig talt ikke hva man skal sammenligne The God Machine med – jeg husker noen forsøkte seg med Black Sabbath i møte med Jane’s Addiction og det duger like godt som noe annet, som for eksempel Godspeed You Black Emperor! vs. Soundgarden eller Isis vs. Joy Division. Deres presisjon, tyngde og variasjon får meg også til å tenke litt på svenske Opeths mer neddempede sider. Sheppards autoritære og kjølige stemme har et preg av britisk intonasjon, tekstene hans er melankolske og alvorlige. Deres episke låter strekker seg opp mot ti minutter i lengde, og har plass til både etnisk koring og elementer av tidlig Pink Floyd, her er klassiske arrangementer og stor orkestrering. Austins piskende trommer og Fernandez/Sheppard skaper et massivt hele, men her er også store rom der vinden uler stille. Brutale monsterriff og skjør piano-ambiens er ytterpunktene på en plate som favner veldig bredt.
Det er ikke mange som har startet karrieren sin med samme sikkerhet og potensial som The God Machine gjorde. I 80 storslagne minutter er dette en utrolig debut av et band som skulle få et altfor tragisk endelikt (mer om det i omtalen av deres andre og siste album, One Last Laugh In The Place Of Dying, 1994). The God Machine var et forrykende liveband. Det eneste minnet jeg vet om på plate er sterke “Commitment” fra en gammel Rock Furore-CD. Men Scenes From The Second Storey er heldigvis like monumental i dag – over 10 år etter. Først publisert på groove.no: 29.12.2003
The wicker band Mind set free in the Dharma-realm, I sit at the moon-filled window Watching the mountains with my ears, Hearing the stream with open eyes. Each molecule preaches perfect law, Each moment chants true sutra: The most fleeting thought is timeless, A single hair’s enough to stir the sea
– Shutaku (1300-tallet)
Med Espers II har dette voksende kollektivet fra Philadelphia utviklet de mest tandre sidene av sin folkrock, slik de hintet med EP’en The Weed Tree fra 2005, og til fulle forløst det potensialet som debuten fra 2004 bar bud om. Gjennom 7 lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24-spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde.
Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i Espers’ magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk (ok, “Children of Stone” er vel i lengste laget).
Gitarist/vokalist og låtskriver Greg Weeks og krystallstemmen Meg Baird fronter det som nå har est ut til en sekstett, med blant andre den svenske cellisten Helena Espvalls bidrag til økt kammerpreg, og trommeslager Otto Hauser (med erfaring fra det beslektede bandet til Nick Castro) som sørger for mer rytmisk tyngde. Der for eksempel nevnte Castro mest blir mild og myk, er det en underliggende uro og en mørkere kraft over Espers, som alltid ligger der, og som tidvis trekkes opp til overflaten. Det gir dynamikk til de svale visene og utvider platens spennvidde betraktelig. En regnbue av av psykedelia blandes inn med dråper av droner og zen-meditasjon, og disse ny-hippiene fra Philly har gått fra å være prøvende mystikere til å bli ledende ‘covens’.
Mest av alt er Espers musikkens svar på The Wicker Man – den britiske kultfilmen fra 70-tallet om pagansime er nærliggende både med hensyn til musikk, periode, geografi og tema. Espers fanger ikke bare den musikalske stemningen, de fanger ånden av hele The Wicker Man – fra ungdommelig ringsang til maistangdans, fra forlokkende sireneseanser til mørke og magiske ofringsritualer.
Jeg støtter erklæringen inne i omslaget: “This record is to be played as loud as possible, as quiet as impossible”. Ta med Espers II neste gang du skal konversere med trærne, dyrke solgudene – eller rett og slett bare finne zen – mind set free in the Dharma-realm. Først publisert på groove.no: 18.05.2006
Gravel: “Yesterday” I skyggen av grungestormen som sveipet over nordvesten i USA på begynnelsen av 90-tallet var det en rekke band som aldri ble revet med i kastene. Stort sett av naturlige årsaker, og de fleste av disse ble da også fort glemt. Det gjelder et band som Gravel, som av en eller annen grunn alltid har hatt en høy stjerne her i huset. Gravel var en kvartett fra Anacortes, Washington og det er omtrent det jeg vet. To skiver ble det vel, jeg er litt ekstra glad i No Stone Unturned.
The Big Beast 