Stikkord

Monumental prolog
Her må jeg tillate litt privat mimring, så langt en skranten hukommelse strekker seg. Det var nemlig på Oslo Rockfestival i august 1993 at The God Machine for alltid brant seg inn i kropp & sjel. Steve Wynn var på vei for å spille et sted i byen og jeg var som vanlig ikke langt unna. En vis kompis overtalte meg i siste liten til å velge det for meg helt ukjente amerikanske bandet The God Machine, stedet var dypt savnede Sentrum Scene. Life… but How to Live It varmet opp, og siden jeg hadde sett Katja & co x antall ganger tidligere var det ingen hast med å gå inn. Da Life.. var ferdige strømmet det ut folk som skulle videre (sikkert til Blitz) og det var tynt i rekkene da lysene på nytt ble senket. Jeg husker en slags messende indianerchanting som lang og oppbyggende intro før trioen kom inn på scenen. Det ble en messe i blått og rødt lys med to frontfigurer bøyd vinkelrett bakover, en trommis som truet med å slå i stykker ærverdige Sentrum, og en totalopplevelse av det sjeldne. Det er ikke så mye som sitter igjen av detaljene den kvelden, men jeg tror de åpnet seansen med «Dream Machine».

Det er i hvert fall den låten som innleder maskinenes debutalbum Scenes From The Second Storey. Trioen har sin opprinnelse i San Diego, vokalist og gitarist Robin Proper-Sheppard flyttet til New York for å øve og fikk etter hvert overtalt kompisene Jimmy Fernandez (bass) og Ron Austin (trommer, piano) til å komme etter. De reiste så over til England for å spille inn sitt voldsomme debutalbum.

Det er en storhet over musikken til The God Machine som de er ganske alene om. Det er i skrivende stund 10 år siden de spilte inn dette, og fortsatt høres de både friske og unike ut; ikke hardrock, ikke grunge, ikke goth, ikke post-punk. Men litt av alt – og mest seg selv.

Jeg vet ærlig talt ikke hva man skal sammenligne The God Machine med – jeg husker noen forsøkte seg med Black Sabbath i møte med Jane’s Addiction og det duger like godt som noe annet, som for eksempel Godspeed You Black Emperor! vs. Soundgarden eller Isis vs. Joy Division. Deres presisjon, tyngde og variasjon får meg også til å tenke litt på svenske Opeths mer neddempede sider. Sheppards autoritære og kjølige stemme har et preg av britisk intonasjon, tekstene hans er melankolske og alvorlige. Deres episke låter strekker seg opp mot ti minutter i lengde, og har plass til både etnisk koring og elementer av tidlig Pink Floyd, her er klassiske arrangementer og stor orkestrering. Austins piskende trommer og Fernandez/Sheppard skaper et massivt hele, men her er også store rom der vinden uler stille. Brutale monsterriff og skjør piano-ambiens er ytterpunktene på en plate som favner veldig bredt.

Det er ikke mange som har startet karrieren sin med samme sikkerhet og potensial som The God Machine gjorde. I 80 storslagne minutter er dette en utrolig debut av et band som skulle få et altfor tragisk endelikt (mer om det i omtalen av deres andre og siste album, One Last Laugh In The Place Of Dying, 1994). The God Machine var et forrykende liveband. Det eneste minnet jeg vet om på plate er sterke «Commitment» fra en gammel Rock Furore-CD. Men Scenes From The Second Storey er heldigvis like monumental i dag – over 10 år etter.
Først publisert på groove.no: 29.12.2003

Reklamer